Dag 39 ( Morgenen torsdag 12.02.15 )

Som du ser, så er det ganske lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg skulle ønske det var på grunn av at jeg hadde lite å fortelle. Jeg satte meg jo en sånn regel om at jeg ikke kom til å skrive hver dag, dersom den andre dagen var lik den første.

Men det har skjedd mye siden sist. Jeg har vært syk, og jeg hadde en periode hvor jeg drakk sammenhengende i flere uker. Jeg ble mildt sagt like syk som da jeg var på Lanzarote, eller alle de andre tusen gangene jeg har vært syk. Heldigvis førte det ikke til noen innleggelse. Men den siste dagen jeg drakk, var jeg så abstinent at jeg drakk en flaske med munnskyllevann. Dette var av en slik variant man kjøper på apoteket. Den smakte helt jævlig, og jeg følte meg noe forgiftet der jeg gikk drivende gatelangs til legen. Jeg må ha sett forferdelig ut. Men heldigvis hjalp han meg tilbake på medisiner. Jeg hadde nemlig atter engang gått tom. Så jeg drakk vanlig pils ut dagen, og startet på medisiner dagen etter. Da klarte jeg heldigvis å stoppe med drikkingen, og innså at jeg var inne i en av mine dypeste depresjoner. Og forresten, jeg oppdaget at det ikke var alkohol i flasken med munnskyllevann. Det er jo nesten litt komisk. I hvertfall kan det trygt kalles tragikomisk. Men jeg hadde sikkert frisk pust den dagen.

I ettertid har det gått bedre, men jeg har innsett at jeg ikke alltid er frisk. Jeg har ofte ikke vært frisk, og det handler ikke utelukkende om alkohol, slik mange i psykiatrien hevder. Jeg begynte jo nesten å tro på det selv etter hvert, men har hatt lange tenkepauser nå, og innsett at jeg egentlig har hatt rett hele veien. For selv i perioder hvor jeg ikke drikker, og ikke er abstinent, og i perioder hvor jeg i det hele tatt hadde rørt alkohol fra tidligere av, har jeg vært syk. Med «syk» mener jeg alt fra angst, depresjoner, tvangstanker, isolasjon, vrangforestillinger osv. Listen er lang.

Det gir meg en litt rar smak i munnen å tenke på; at jeg faktisk har hatt rett, og psykiatrien i så mange tilfeller har hatt feil. Derfor må jeg innrømme at alle mine blandede erfaringer fra psykiatrien, nå har gjort at jeg har lyst å klare meg helt uten dem. Jeg har en veldig god fastlege, og jeg har medisiner. Noen videre hjelp ønsker jeg ikke.

Når det gjelder hytten og dette prosjektet, så er det fremdeles helt aktuelt. Faktisk, så er det omtrent det eneste som står i hodet på meg for tiden. Jeg har heldigvis fått utsettelse på selve flyttingen, og var ganske ærlig med husverten om hvorfor ting kunne ta litt ekstra tid. Så nå er den offisielle flyttedagen satt til den 20 februar. Altså om litt over en uke.

Selve perspektivet mitt på hytteprosjektet har forandret seg da. Jeg ser på turen som en slags «renselse», som jeg kanskje har nevnt før. På sett og vis, kan man si at denne turen for meg skal være en slags avrusning, eller en overgang til et helt nytt liv. For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, så er det hva jeg trenger; Å starte et helt nytt liv. Et nytt sted. Ja, å starte helt på nytt. Men jeg kommer selvsagt til å komme hjem på besøk, og jeg håper at jeg får besøk også.

Jeg har utrolig lyst til å slette Facebook, fordi Facebook i seg selv stresser meg veldig. Men samtidig er det på en måte den eneste måten jeg kan ha kontakt med gamle og nye venner. Så jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg må tenke litt på det.

Nå de siste dagene har jeg hatt en ekstrem depressiv tankegang. Den har vært nesten ugjenkjennelig, og har for det meste basert seg på tanken: « Jeg har feilet i livet.»

Det gjør vondt å tenke sånn, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg ser tilbake, men ser ikke så mange ting jeg er stolt av. Jeg vrenger meg også ved tanken på at jeg har blitt 32. Mine jevnaldrende er så etablert. Jeg blir glad på deres vegne, når jeg ser hvor godt de har det, med jobb, karriere, familie, hus og bil osv. Samtidig føler jeg meg selv som et svart hull, og jeg innser at de valgene jeg selv har tatt i voksen alder, bare har vært tull. Det svir i hjertet mitt å tenke på. Jeg ville jo aldri bli voksen. Jeg som alltid bevisst tok avstand fra «kvernen», og ville leve alternativt. Som en kunstner, helst fra en annen planet. Jeg fikk det til en viss grad som jeg ønsket der også.

Men når jeg nå ser meg tilbake, og ser rundt meg, så føler jeg meg bare som en taper. Jeg liker ikke engang å se meg i speilet lenger. Jeg liker ikke den jeg ser. Jeg klarer ikke å trene engang, om dagen. Jeg har manglet den gnisten, og tenker bare: «Hva er vitsen?»

Som søster av disse depressive tankene, kommer alltid også angsten og paranoiaen. Jeg går rundt alene og er redd, deprimert, sammen med en pågående, sadistisk og nedbrytende tanke/stemme i hodet:

«Du fortjener det. Du har ikke jobb, ikke utdanning, ikke noe særlig med penger, ikke noe særlig med forstand, er impulsiv, fullfører aldri noe, drikker som en sil, er tidvis kranglete og teit. Listen er lang, men generelt har du ingenting å skryte av. Du har ingenting å være stolt av. Du er bare en byrde og en belastning.»

Har du noen gang hatt følelsen av at uansett hva du gjør, så tar du bare opp plass? Som at du tar opp for mye plass, på en måte? Jeg tenker ikke bare fysisk. Det er vanskelig å forklare den følelsen. Det er som en slags form for klaustrofobi. Som en liten fugl med et enormt vingespenn. Derfor tror jeg at det kommer til å bli godt å få en liten seter for seg selv. Jeg ser frem til å reise. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å reise nå, men jeg må få penger på konto først.

Så ut ifra alt dette, så føler jeg at jeg ikke har så mange andre valg. Det er jo ikke bare lett å starte et helt nytt liv, et helt annet sted. Men når jeg føler det slik, så er det ikke så mye annet å gjøre. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei her. Det har gått så mange år nå, så jeg tror tiden er inne for forandring.

Jeg har vært edru i nesten en uke nå. Det har faktisk gått noenlunde greit, i forhold til tidligere erfaringer. Men etter noen dager kom altså denne ekstremt, depressive tankegangen. Jeg kommer til å nevne det for legen min i dag. Jeg skal nemlig dit senere. Jeg er glad jeg har ham som fastlege, for han er utrolig forståelsesfull.

Så det som skjer nå fremover, enten jeg vil eller ikke, er at jeg skal til denne hytten, og jeg blir der på ubestemt tid. Og når denne basen er i orden, skal jeg så smått begynne å rydde opp i livet mitt. Og for å si det enkelt: ALT i livet mitt er et eneste rot. Det blir mye å ta tak i, men det finnes ikke noen andre alternativer.

Jeg har forresten begynt å legge planer videre også. Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å tenke når jeg har begynt å nærme meg enden av oppholdet på hytten, men jeg vet i hvert fall at jeg vil studere. I skrivende øyeblikk tror jeg faktisk at jeg kommer til å bevege meg videre til Førde etter oppholdet på hytten. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli på hytten, så det er mest magefølelse det går på nå.

Jeg ringte forresten til NAV i går, for å undersøke om jeg som en Asperger hadde mulighet for å få dekket nettstudier, som igjen vil gi meg studiekompetanse. Jeg har nemlig veldig lyst til det, men dersom jeg skal gjøre det på vanlig måte, altså vanlig undervisning, så må jeg vente til høsten. Men tenk hvor fint det hadde vært å «gå på skole» mens jeg er på hytten. De på NAV virket faktisk mer positiv enn jeg forventet, og sa at de skulle undersøke det nærmere, og ringe meg opp innen to virkedager. Jeg tror følelsen av å gå på skole, eller følelsen av progresjon ville ha gjort meg godt.

Når det gjelder maling, så har jeg så vidt startet opp igjen. Men jeg har ikke vært i det helt store hjørnet ennå. Jeg tror kanskje jeg har malt 7 malerier i år 2015. Men alt henger sammen. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg trenger ny inspirasjon og nye inntrykk. For å spesifisere ytterligere: Jeg trenger et nytt liv.

Jeg har lyst at familien min skal være stolt av meg også, og ikke gå rundt å være bekymret for meg hele tiden. Jeg er tross alt en voksen mann, selv om jeg i perioder oppfører meg som en drittunge. Jeg skal prøve å forandre på alt. For etter hvert har dette blitt uutholdelig. Jeg tviler på at det vil bli bedre med årene, dersom jeg kun får ført mer alkohol på CV-en, og ingenting annet.

Jeg skal nå inn til min mor med en kopp kaffe, og deretter skal jeg ut og trimme Retrieverne. Jeg trenger å få så mye dagslys som mulig. Jeg har vært våken siden klokken fem. Søvnrytmen min er helt oppdelt og merkelig, og slik er det ofte for meg på denne årstiden. Men jeg skal skrive mer senere.

Det har gått noen timer siden sist, og det er fremdeles noen timer til jeg skal til legen, så jeg tenkte at jeg likeså gjerne kunne skrive litt.

Jeg har vært ute på tur med Fido, og kastet ball med ham. Jeg jobber hardt med å få ham ned de ti kiloene veterinæren har anbefalt, men jeg tror det ordner seg rimelig raskt så snart vi har flyttet mer ut i villmarken. Da har jeg også mer oversikt over hva og hvor mye han spiser.

I det siste har jeg vært plaget med mareritt og drømmer. Jeg sover da i det minste, og er glad for det, men det skjer mye rart i hodet mitt så snart det treffer puten. Ironisk nok som det kanskje høres ut, er det ofte da tankekjørene virkelig setter inn. Når man ligger og svever mellom søvn og våkenhet, har man liksom ikke lenger helt oversikten over hva som er drøm, og hva som er virkelig. Virkeligheten blir mer flytende, og man våkner gjerne brått og forvirret. Ofte føles det som at jeg blir mer sliten av å sove, enn å være våken.

Jeg avrunder som vanlig ved å lese blindt fra bibelen:

9.1 To fikenkurver som tegn, kap. 24

«Herren lot meg se to syn: To kurver med fiken var stilt opp foran Herrens helligdom. Det var etter at Babels konge Nebukadnesar hadde bortført Judas konge Jekonja, Jojakims sønn, og Judas høvdinger og tømmermennene og smedene fra Jerusalem og ført dem til Babel.

I den ene kurven var det meget gode fikener, slik som tidligfiken er, men i den andre kurven var det meget dårlige fikener, så dårlige at de ikke kunne spises.

Og Herren sa til meg: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Fikener. De gode fikener er meget gode, og de dårlige er meget dårlige, de er så dårlige at de ikke kan spises.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Så sier Herren, Israels Gud: Som en gjør med disse gode fikener, vil jeg se med velbehag på de bortførte av Juda, dem som jeg har sendt bort fra dette sted til kaldernes land.

Jeg vil rette mine øyne mot dem med velbehag og føre dem tilbake til dette landet. Jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp.

Jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være med deres Gud. For de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.

Og som en gjør med dårlige fikener, som er så dårlige at de ikke kan spises – ja, så sier Herren: Slik vil jeg gjøre med Judas konge Sidkia og hans høvdinger og dem som er blitt igjen i Jerusalem, dem som er blitt igjen i dette landet, og dem som bor i landet Egypt.

Jeg vil gjøre dem til et illevarslende skremsel for alle jordens riker, til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de steder jeg driver dem bort til.

Jeg vil sende sverd, hungersnød og pest iblant dem til de blir helt utryddet av det landet jeg gav dem og deres fedre».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s