Dag 43 ( mandag 16.02.15 )

Det er tidlig morgen. Klokken er ikke halv åtte engang, og jeg har snart vært våken i to timer. Jeg har et noe forvirrende søvnmønster for tiden. Jeg la meg ved midnatt, stuptrøtt, og trodde jeg kom til å sove lenge. Men jeg føler meg i hvert fall uthvilt, og jeg våknet med en liten kribling i magen i dag. Det er ikke mange dagene til jeg reiser nå, og for å være helt ærlig, så blir det godt. Jeg håper bare det vil gå bra med familien min her hjemme. Det blir jo trist å reise fra dem, men det er ikke til å komme utenom: Jeg trenger min egen base. Et eget sted.

Jeg aner egentlig ikke hva neste kapittel vil bringe, men jeg vet i skrivende øyeblikk at jeg desperat trenger forandring. Jeg tror mye av frustrasjonen jeg opplever, er fordi jeg føler jeg er på feil sted. Ikke bare geografisk, men også i forhold til livsstil og alt annet. Jeg har så mye jeg har lyst å leve et godt liv, men jeg får det liksom ikke helt til. Men som jeg tidligere har nevnt, har jeg ganske strikte planer om å forandre på mitt eget liv fremover. Jeg føler at anledningen nå byr seg ganske naturlig, og jeg akter å benytte meg av det. Men ofte når jeg tenker slik, får jeg en røst fra selvbildet mitt:

«Hvorfor skal du klare det denne gangen? Du har jo prøvd så mange ganger tidligere.»

Dette er sant. Jeg har forsøkt forgjeves mange, mange ganger tidligere. Jeg har fått mye hjelp, og jeg har fått mange sjanser. Etter hvert som tiden gikk, mistet jeg egentlig mer og mer oversikten over hva jeg egentlig ville. Hva jeg ønsker ut av dette korte, men egentlig helt fantastiske livet? Det eneste jeg kan si med sikkerhet, er at jeg merker at en forandring er i prosess, enten jeg vil eller ikke. Jeg tror nemlig på Gud. Men jeg har ikke alltid helt troen på meg selv.

Det er heller ikke til å komme utenom at jeg aldri kommer til å bli helt «komplett», før jeg klarer å finne roen, og finne helt tilbake til meg selv. Alt det gode finnes på en måte på andre siden av broen. Det er glatt på min side, og det er vanskelig å komme over toppen/midten, uten å skli tilbake. Men dersom jeg kjemper hardt nok, vil jeg etter hvert komme meg over på andre siden. Nå snakker jeg i bilder.

Om tyve minutter skal jeg ringe til Statens veivesen, og prøve å få ordnet alt med scooteren. Jeg ser frem til å komme meg på veien igjen. Jeg startet opp scooteren i går, bare for å se at den var kjørbar, og det var heldigvis fremdeles fres i den. Og jeg håper at pengene mine kommer på konto noen dager før den 20, som de av og til gjør. Det er egentlig de jeg venter på, og så er det egentlig bare å organisere selve transporten og flyttingen. Derfra skal jeg sakte men sikkert prøve å ordne opp i livet mitt. Jeg skal tenke, meditere, be, male, skrive, trene, trene Fido, gå i fjellet, sitte ved fossen, spise sunt, nyte stillhet og prøve å finne min indre ro. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til naturen, og nå har jeg mer troen på naturen enn noensinne. Jeg tror at naturen på mange måter kan være min hjelper, når jeg ser helhetlig på livet mitt. Jeg er en sær kar, uten tvil. Men det er ikke til å benekte: Vi kommer fra og ER naturen. Vi må aldri, aldri undervurdere naturen. For å si det sånn: Jeg får mer indre ro av å sitte ved en foss, langt ute i naturen, enn å prate med en fagperson som tar seg betalt for å «bry seg», som ser mer ned på et skjema enn på deg.

Når jeg har sagt dette, vil jeg samtidig igjen understreke at det finnes mange fantastiske mennesker i helsevesenet, og jeg har fått god hjelp av mange av dem. Men jeg, som person, som Jeppe, og ikke som «pasient», er glad i den genuine naturen. På samme måte som jeg kun føler meg avslappet med genuine mennesker. Eller skal jeg si genuine skapninger? Jeg er nemlig veldig glad i hunder, fordi de er så genuine. Jeg tenker spesielt på Fido. Mange er redd for ham. Han ser skummel og sterk ut, som en amstaff. Mange mener han er en kamphund, og har spurt om jeg har lov å ha en sånn hund i Norge. Men det finnes ikke en skapning på denne kloden, som jeg vet bedre hvor jeg har enn Fido.

Nå begynner det å lysne, og jeg ser at klokken nærmer seg åtte. Da er det på tide å ringe til veivesenet. Deretter skal jeg en tur på fjellet med Fido, i min daglige kamp for å få ham litt ned i vekt. Han er fremdeles overvektig, så jeg trener både ham og de to andre ganske hardt om dagen.

1.3 Visdommen gir lys, kap. 13

«En klok sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.

Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.

Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke.

Den late krever og får ikke noe, men den flittige får sine ønsker oppfylt.

Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige handler ondt og skammelig.

Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.

Den ene opptrer som rikmann, men har ingenting. Den andre viser seg som en fattig mann og har mye gods.

En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.

De rettferdiges lys skinner klart, men de ugudeliges lampe slokner.

Hovmot volder bare trette, men hos dem som tar imot råd, er det visdom.

Lettvunnet rikdom minker, men den som samler litt etter litt, øker sitt gods.

Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et oppfylt ønske er et livets tre.

Den som forakter ordet, ødelegger seg selv. Men den som frykter budet, han får lønn.

Den vises lære er en livets kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.

Med god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.

Hver den som er klok, går fram med forstand, men en dåre stiller sin dårskap til skue.

Et ugudelige sendebud faller i ulykke, men det følger legedom med en trofast budbærer.

Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt. Men den som akter på refselse, blir æret.

Et oppfylt ønske gjør sjelen godt, men det å holde seg fra ondt, er motbydelig for dårer.

Søk omgang med de vise, og du skal bli vis. Men dårers venn går det ille.

Syndere forfølges av ulykke, men rettferdige lønnes med godt.

En god mann etterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.

Den fattiges nybrott gir rikelig føde, men den går tapt når uretten rår.

Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig.

Den rettferdige eter og blir mett, men de ugudelige må gå med tom mage.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s