Dag 44 ( tidlig morgen tirsdag 17.02.15 )

Klokken har så vidt passert seks om morgenen, og jeg har alt vært våken i to timer. Jeg sov ganske mye på dagen i går, og det blir sikkert tilsvarende i dag også. Jeg har tenkt å ta meg en tur på fjellet med Fido i dag også, og jeg må også få trent de to andre hundene skikkelig i dag. Det er ikke fint vær i dag, og det er meldt mye regn, men jeg synes faktisk det kan være ganske behagelig og friskt når det regner, så lenge man er kledd riktig.

Om to-tre dager sitter jeg i hytten, og livet vil bli drastisk endret. Jeg har disse dagene jobbet og planlagt en del, og har blant annet satt opp et budsjett, ordnet med transport, samt at jeg har ordnet det slik at jeg skal hente skiltene til scooteren på biltilsynet, så snart jeg får penger. Min onkel har gått med på å kjøre meg, så det er flott. Heldigvis får jeg skiltene med en gang, over disk, og midlertidig vognkort med én gang. Så jeg slipper å vente for å få kjørt scooteren.

Utenom dette, så planlegger jeg selve renselsen som jeg har snakket så mye om. Jeg er usunn, og jeg kjenner det godt. Jeg føler meg uopplagt, hoster mye, sover dårlig og på feil side av døgnet, er blek og dvass. Det er mye som må gjøres. Jeg gleder meg, og jeg gruer meg. Jeg vet at når jeg har kommet meg skikkelig over alt av avhengigheter, små som store, så vil mye forandre seg. Det er vel frykten for det ukjente. Man blir kanskje rett og slett redd for å leve vanlig, for man kjenner ikke seg selv så godt lenger. Men det er ikke akkurat noe mattestykke at jeg ikke kommer til å bli gammel med livsstilen jeg har nå. Dessuten er jeg lei av å være i min egen boble. Jeg blir veldig sånn av denne livsstilen, men er egentlig ikke sånn. Jeg får krysse fingrene for at det kommer en vakker dame som stikker hull på boblen.

Det jeg vet, er at jeg skal trene som en galning, og trening skal inn i livet mitt igjen til de grader. Jeg er veldig glad i å trene, og nå skal jeg sette skikkelig i gang med trening, jogging og lange turer. Jeg skal også være nøye på kosthold, så jeg tror at dersom jeg kommer meg i gang med alt, så vil selvbildet bli mye bedre. Jeg tror dette er et bra sted å begynne.

Jeg planlegger også kostholdet for selve renselsen. Jeg kommer til å spise mye frukt og grønt, med sterkt fokus på matvarer som renser kroppen, som sitron, hvitløk osv. Blenderen min kommer godt med. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men det var en periode for mange år siden, hvor jeg drakk mye smoothies daglig, med kun sunt innhold, som bær og forskjellig frukt. I tillegg til dette trente jeg mye, og spiste veldig sunt ellers også. Og denne perioden husker jeg som en veldig klar periode. Det er vanskelig å forklare, men det var som at alle sansene var skjerpet. Jeg fungerte kjempebra, både mentalt og fysisk, og så veldig sunn ut. Så jeg tror ikke man skal undervurdere sunt kosthold.

Jeg har også laget et ekstra romslig matbudsjett for måneden som kommer, for i denne perioden kommer jeg til å være nøye på hva jeg skal spise og drikke. Jeg kommer til å unne meg litt ekstra på den fronten, da jeg føler jeg også trenger en form for belønning.

Jeg begynte plutselig å tenke på alle mine møter med helsevesenet opp igjennom tidene. Til tider kan jeg nok høres veldig negativ ut, i forhold til mine erfaringer. Det føles ikke helt riktig. Selv om jeg uten tvil har blandede erfaringer, har jeg også truffet på ildsjeler og folk som virkelig bryr seg, og som har vist genuin omsorg. Jeg har også forståelse for at nok ikke alltid har vært så lett å kommunisere med, da jeg har vært beruset.

Men jeg husker en gang jeg snakket med en kvinnelig lege. Jeg husker henne godt, for hun var usedvanlig vakker, og utrolig snill. Hun sa noe til meg da, som jeg husker i dag, men som jeg også husker at jeg tolket på en helt annen måte der og da. Hun sa:

«Tenk på alt det gode du kunne fått hvis du hadde klart å vinne over alkoholen.»

Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg hadde nok mer enn nok med å være veldig syk. Jeg må understreke at dette var på et sykehus. Men når jeg tenker på hva hun sa, den dag i dag, så hadde hun faktisk helt rett. Ikke bare hadde hun rett, men det var som at hun snakket «fra den andre siden av broen», hvor alt det gode finnes.

Jeg gleder meg faktisk så utrolig til å få et sunt liv, men ja, jeg kjenner også på tvilen. Tvilen på at jeg skal klare det, den er der fremdeles. Men jeg prøver å være bevisst på den, og det går til en viss grad bra. Det er jo kun jeg som kan gjøre dette. Det hjelper egentlig ikke å bare høre på andre som snakker om at alt vil bli bedre, dersom jeg ikke tar opp kampen selv. Det hjelper ikke hvis jeg aldri gjør det. Jeg kan ikke gi bort mitt eget sverd til andre, og forvente at de skal bruke det for meg. Ei heller mitt skjold. Mange tenker kanskje når de leser dette: Hvis han er så motivert, hvorfor setter han ikke bare i gang, i stedet for å mase så mye om det?

Jeg kan forstå den tanken, samtidig som jeg også forstår at ikke alle har innsikt i dybden av noe slikt. De ser det ikke fra innsiden. De står utenfor en boble, og dømmer hva som foregår inni den. De må få tenke sitt, mens jeg må få tenke mitt. Jeg må planlegge dette, for når jeg setter i gang prosessen, skal det ikke være noen vei tilbake. Det vil nok komme momenter av panikk, hvor jeg kommer til å snu på hodet, og se tilbake på den trygge, bedøvede livsstilen jeg kjenner best. Og når disse øyeblikkene kommer, ønsker jeg å vite hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker med andre ord å planlegge hvordan jeg skal takle kommende hindringer.

I går tenkte jeg en del på skrivingen. Det er noe jeg uten tvil har kommet godt i gang med, og jeg har tenkt en del på denne boken. Jeg begynner å nærme meg halvveis, samtidig som jeg får skrevet meg igjennom en stor overgang i livet. Men merk at det kommer til å være hundre skrevne dager, som jeg har nevnt før. Det kan gå uker mellom hver dag jeg skriver ned.

Jeg har faktisk ikke lest igjennom boken, fra begynnelse til slutt. Dette kommer jeg til å gjøre etter at jeg har skrevet siste avsnitt. Det er egentlig ganske spennende, for denne boken har ingen fasit. Den vil bli som livet mitt blir. Det er tross alt en helt reell logg. Jeg innså nettopp at dette er en slags dagbok, men jeg føler for å kalle det logg i stedet. Og uansett hvordan det har gått etter hundre dager, så avslutter jeg boken da. Men når det gjelder helhetlig inntrykk av boken, kan jeg ikke uttale meg. Jeg aner ikke hvordan den vil bli mottatt av andre. Det er ingen som har lest den ennå. Ikke engang jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

1.7 Sendebudene fra Babylon, kap.39

«På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Hiskia, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.

Hiskia gledet seg over dem og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting Hiskia ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.

Da sa Jesaja til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Gud ord:

Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen ting tilbake, sier Herren.

Ob blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel.

Da sa Hiskia til Jesaja: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s