Dag 50 ( Morgenen 23.02.15 )

            DAG 52 (Morgenen mandag 23.02.15)

I dag våknet jeg veldig tidlig. Nærmere bestemt klokken halv seks om morgenen. Men jeg la meg også i ti-tiden i går kveld, så jeg har sovet nok, og er uthvilt.

Ute er det kaldt og masse snø. Jeg hadde et lite håp om at jeg hadde sett det siste av snøen frem til neste vinter, men det er akkurat i øyeblikkene man tenker slik, det kommer atter en byge. Men jeg vil mye heller ha snø enn regn. Snø bidrar også til mange gode naturfoto, og disse har jeg fått tatt mange av i det siste. Det har blitt en del bra bilder her i Sogn og fjordane, og flere skal det bli. Men lydstudioet mitt? Huff, jeg satt i timevis i går og prøvde å få det til å fungere, men det er et eller annet jeg overser. Det er ikke verdens enkleste program, så det er vanskelig å finne ut av på egenhånd. Problemet er i bunn og grunn at det ikke spiller inn lyd fra mikrofonen. Jeg skal se mer på det i dag.

Det har vært noen veldig stille dager. Jeg har så vidt snakket med noen, bortsett fra mine nærmeste på telefonen. Det høres kanskje trist og ensomt ut, men det er noe i meg som forteller meg at jeg trenger en periode for meg selv nå. Jeg merker at det gjør godt, slik tingene er nå, og at jeg heller tar kontakt med folk når jeg har blitt mer meg selv. Jeg skal komme sterkt tilbake. Men denne gangen har jeg ikke fortalt det til alle. De færreste vet om denne kommende «renselsen», og det er slik jeg liker det også. Jeg vil at det hele nærmest skal være en overraskelse.

Vanligvis er jeg ganske åpen og ærlig. Spesielt når jeg drikker. Men i dag er det kun i denne boken jeg er åpen og ærlig. Mine nærmeste venner og familie vet stort sett hvordan det går med meg, da det er lett å merke på meg om jeg sliter, eller om jeg er i en god periode. Som jeg tidligere har nevnt, har min mor ofte sagt: «Alt med Jeppe skjer i perioder.»

Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg har nå en periode hvor jeg har funnet ut at jeg er nødt til å lytte til meg selv, og ikke nødvendigvis ta hensyn til hva andre har å si. Jeg får selvsagt mange gode råd, og tar disse til meg, men i bunn og grunn er det ingen andre som kan gjøre jobben for meg. Jeg er nødt til å ta tak i mitt eget liv selv. Folk som kommer med råd, har ofte ikke den samme livserfaringen, eller relevant erfaring i forhold til mine problemer. Derfor blir rådene deres ofte deretter. Selv om de mener det godt. Cocktailen jeg har av problemer, som rus og en del psykiske problemer, gjør nok at jeg ikke er for «nybegynnere». Jeg har nok i perioder vært et krevende tilfelle, eller for å si det sånn: Det har egentlig balet nok på seg til at det kan kalles en smule komplisert. Men jeg trøster meg med at det hele snart er over. Jeg ser hele tiden med håp og til tider savn, mot bedre tider. Tiden hvor jeg er sunn, frisk og velfungerende. Jeg skal være en av de som klarer å komme seg på beina. Det er ikke mange av dem, men jeg skal være en av dem.

Når jeg tenker over hvor mye jeg skriver om dette, og måten jeg skriver om det på, høres det nærmest ut som at jeg sitter i fengsel. På mange sett og vis kan man si det sånn, når det gjelder rusproblematikk. Det er en veldig fengslet tilværelse, eller man kan si det sånn: Det er som at tankegangen er fastlenket, og det er vanskelig å bryte kjettingen. Jeg har aldri sittet i fengsel, men allikevel føles det som at jeg har sonet i mange år. Så planen gjelder fremdeles, og det er mulig at jeg fremskynder det ytterligere. Jeg får en kribling i magen bare av å tenke på det. En positiv kribling. Det bør vel kunne kalles en slags motivasjon? Uansett hva jeg tenker og føler, så gjelder planen. Skuten holder kurs, og det blir ingen endringer eller utsettelser, når det først trer i gang. Jeg skal bli helt frisk, uansett hva som feiler meg.

Ofte tenker jeg tilbake på gamle dager, og ofte har jeg tenkt at jeg var mer voksen for tolv år siden, enn hva jeg er nå. På sett og vis fungerte jeg bedre på noen områder, faktisk de fleste. Men jeg var ikke mer voksen. Samfunnet ville kanskje ha hevdet det, hvis de så det hele objektivt. Jeg hadde jobb, leilighet, dame og til og med bil, mens jeg holdt på med lappen. Jeg drakk meg full, men stoppet i tide. Men når jeg tenker meg om nå, så var jeg ikke voksen. Jeg var bare «heldig uerfaren» med problemene jeg ennå ikke hadde utviklet.

Hvis jeg klarer å komme meg skikkelig på beina, og bli helt frisk, så sitter jeg igjen med en solid livserfaring. Da vil jeg på noen områder være langt mer voksen enn mange andre på min egen alder. Det er greit nok at jeg ikke har skolert meg så veldig, og at jeg har mye jeg må rydde opp i. Faktisk, så må jeg omtrent rydde opp i alt. Jeg har et tonn med ubetalte regninger, ingen jobb, ingen utdanning, og har generelt kommet til et punkt hvor jeg usikker på meg selv. Jeg er usikker på hva jeg vil videre i livet, samt hvor og hva jeg vil være. Jeg kan alltids «gjette» hva jeg kommer til å bli, og hvor jeg kommer til å ende opp. Men det blir bare gjetting. For det blir som å svare for en mer oppegående person enn hva jeg selv er. Det er stor forskjell på meg når jeg er rusfri, og når jeg er på kjøret. Derfor tenker jeg at det beste er å ta ting i riktig rekkefølge. Men jeg tror Gud har en plan for meg. Det gjør jeg. Jeg har overlevd mye, og jeg er takknemlig for at jeg fremdeles er ved god helse.

Dagene jeg har hatt her, har vært gode dager. Fido koser seg, og har begynt å komme i betydelig bedre form. Jeg lar henne løpe mye fritt, og jeg har satt henne på en mer kontrollert og sunn diett. I går så jeg at hun hadde blitt mye fastere i formen, så det går rette veien.

Så selv om disse dagene har vært stille, og selv om vi stort sett er for oss selv, så var jo dette også planen. På mange sett og vis ser jeg på dette oppholdet som en overgang. En overgang hvor jeg først og fremst må fokusere på meg selv, for senere å kunne fokusere på andre. Også dette må gjøres i riktig rekkefølge. Jeg må selv være sterk og fokusert, for å eventuelt kunne hjelpe andre. Lanzarote-prosjektet er et godt eksempel på dette, og jeg har tatt min lærdom av den turen.

Jeg har lyst å tale litt i bilder, da jeg ofte føler at jeg blir bedre forstått når jeg gjør det, enn når jeg bare fjaser.

På mange sett og vis kan man si at jeg nå står på den mørke siden av en bro, mens alle de gode tingene er på den andre siden. Broen er glatt, og jeg har flere ganger prøvd å ta meg over, men bare sklidd tilbake hver gang. Jeg har rett og slett ikke vært godt nok rustet til å komme meg over den, så jeg har ramlet, og sklidd tilbake til punktet hvor jeg startet på. Noen ganger har jeg til og med sklidd enda mer tilbake i mørket, av ren sorg for at jeg ikke kom meg over broen. Tilbakefall er vanlig, men de gjør skade, både mentalt og fysisk.

Derfor planlegger jeg så mye. Derfor gjentar jeg meg selv så mye her i denne boken. Derfor kommer jeg ikke til å gå over broen, før jeg vet at jeg vil komme meg helt over den. Tilbakefall er denne gangen ikke et alternativ. Så jeg utsetter ingenting. Jeg kommer ikke med unnskyldninger for å kjøpe meg mer tid. Jeg har tross alt bestemt meg for å sette i gang før den antatte datoen, så det bør også tas med i beregning. Men jeg setter ikke i gang før jeg er sikker, og har alt klart.

Hva er så på andre siden av broen? På den gode siden? Der finnes det mange gode ting. Forhåpentligvis står min fremtidige kone der. Det står et skolebygg der, hvor jeg kan utdanne meg selv. Fremtidige jobber finnes der. En bil står der, og inni bilen ligger et sertifikat med mitt bilde på. Vennene mine står der og venter. Familien min er der, og er glade for at jeg endelig har kommet tilbake. Båten min er der. Scooteren min. Hundene står der, og er klar til å bli trent. Et treningsstudio finnes der. En fin leilighet. Kvitteringer for betalte regninger.

Når jeg kommer over broen, ser jeg forhåpentligvis ut som et nytt menneske. Jeg er ikke lenger blek og gusten, men har en frisk farge i ansiktet. Før i tiden var jeg alltid veldig brun, men nå ser jeg ut som et slitent spøkelse. Jeg kommer til å begynne å bry meg om hvilke klær jeg går i, og hvordan jeg ser ut. For å gjøre en lang historie kort: Når jeg kommer over broen, er jeg meg selv igjen. Den genuine varianten av meg selv.

Broen er på sett og vis dette oppholdet. For i løpet av dette oppholdet, skal jeg over denne broen. Jeg kaller det «oppholdet», for jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli boende her. Jeg har ikke anelse hva som skjer videre, eller hvor det skjer. Jeg har spekulasjoner og tanker om hvilken retning ting vil gå i, men det kommer som sagt i andre omgang. For når jeg blir helt frisk, vil ikke jeg ha på langt nær samme angst og bekymringer. Jeg kommer til å bli tusen ganger sterkere, og ting som jeg kanskje synes er vanskelige i dag, vil bli mye enklere å hanskes med da. Kanskje jeg finner meg en leilighet der jeg nylig flyttet fra, eller kanskje jeg flytter videre til en annen by. Jeg aner rett og slett ikke. Jeg aner heller ikke hvor lang broen er, eller hvor fort eller langsomt jeg kommer til å tre over den. Det er ingen som løper til toppen av Mount Everest. Her må jeg nesten la naturen gå sin gang. Men jeg har satt meg et «mentalt mål» på tre uker, altså når det gjelder selve avrusningen av alt. Jeg vet at i løpet av tre-fire uker, så vil jeg føle meg som en ny mann, og de verste abstinensene av ulike sorter, har forhåpentligvis begynt å slippe taket på den tiden. Men jeg vet ikke så mye mer enn det, og det gjør jo det hele en anelse spennende. Jeg vet bare at jeg har lyst å begynne å leve igjen, og at jeg, komisk nok som det kanskje høres ut, rett og slett er nødt å lære meg å leve igjen.

Klokken er nå halv åtte, og jeg har egentlig ganske mange planer i dag. Jeg tenker at jeg starter dagen med å se hvordan jeg ligger an økonomisk. Jeg er fremdeles i pluss, og har greit med penger. Men det er greit å ha skikkelig oversikt.

Så er det litt trening av Fido ute på seteren, før vi går på butikken. Det tar en liten time å gå på butikken. Den ligger omtrent to-tre kilometer unna, så det er en fin tur i seg selv. Senere på dagen tenker jeg at Fido og jeg tar med oss god mat og varm drikke, et kamera og finner et fint fjell å gå på. Jeg er i et veldig godt hjørne hva foto angår, om dagen. Jeg er veldig glad i naturen, og det er artig å ta bilder.

Jeg må også klare å finne ut av dette med lydstudioet mitt. Jeg har mange sanger jeg har lyst å forbedre til det helt optimale, og dette er uten tvil den rette tiden og det rette stedet. Derfor var det veldig frustrerende å ikke få det til. Jeg får sette av noen timer til dette i dag også.

Når det gjelder skriving, så er dette noe som krever at jeg er i et spesielt hjørne. Jeg skriver jo nå, men hvis jeg for eksempel er trøtt, så skriver jeg ikke bra. Da har jeg en tendens til å forhaste meg når jeg skriver, som at jeg vil komme i mål før målet er nådd. Men jeg skal få skrevet i noen timer i dag også. Jeg har noen noveller som må skrives på nytt, og jeg har så vidt tenkt å ta tak i filmmanuset mitt.

Så kreativt sett, har jeg egentlig masse å gjøre. Det er viktig å fylle dagene med noe, og spesielt når man befinner seg på en ganske øde plass.

Men nå ser jeg at det har begynt å bli lyst ute, så jeg tror jeg får sette i gang dagen. Jeg runder som vanlig av med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

1.3 Lydighet og velsignelser 28:1-14

«Dersom du nå hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden.

Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst:

Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken!

Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som faller av ditt småfe!

Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang!

Herren skal la dine fiender som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut mot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.

Herren skal byde velsignelsen å være hos deg i dine låver og følge deg i alt det du tar deg fore. Han skal velsigne deg i det land Herren din Gud gir deg.

Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har lovt deg med ed, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier.

Og alle folk på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal frykte deg.

Herren skal gi deg overflod av alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt kveg og av frukten av din jord i det land som Herren med ed lovte dine fedre å gi deg.

Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid, og han skal velsigne alt dine henders arbeid. Du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av noen.

Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg til å ta vare på og holde, og såfremt du ikke viker av fra noen av de ord jeg legger fram for dere i dag, verken til høyre eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s