Dag 56 ( Påskeaften 04.04.15 )

Det har gått langt over en måned siden sist jeg har skrevet, men denne gangen er det ikke fordi jeg ikke har vært tom for ord. Det er fordi det har skjedd så utrolig mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Jeg leste så vidt igjennom «Dag 55», for å finne ut hvor jeg var den dagen. Men allikevel, jeg håper dere bærer over med meg dersom jeg kommer med noen gjentakelser her og der. Eller skrivefeil for den del. Jeg er nemlig litt i ørske av medisiner, men valgte å trosse dette for å komme i gang med boken min igjen.

Jeg skal prøve å gå tilbake til hytten, og hvordan det gikk med fremgangsmåten jeg hadde så store, positive forhåpninger til. Jeg må dessverre meddele at frykten jeg hadde for at jeg lurte meg selv, stemte. Det skar seg til de grader, og jeg skal nå prøve å få skrevet ned i riktig rekkefølge, samtidig som det er viktig for meg å fortelle de tingene jeg opplevde som jeg anser som viktig å få fortalt. Men om jeg ikke får skrevet ned alt akkurat denne dagen, så kommer eventuelle utenforstående detaljer etter hvert. Det har nemlig skjedd så mye fra den forrige skrevne dagen, at jeg ville vært en mester av et slag, om jeg husker alt. Men jeg får gjøre mitt beste å skrive meg frem til dagen i dag.

Først vil jeg fortelle om hvordan det gikk med selve renselsen: Jeg hadde jo planer om å slutte å røyke cannabis og tobakk, ved å drikke litt, for så å stoppe etter en uke, litt dårlig, men dog så lykkelig av å være på rette veien, og ikke minst renset fra rusmidler som plaget meg sterkt. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det blir litt som å ta amfetamin, for å slutte med koffein. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg tenkte…

Cannabis og sigaretter skulle bli fjernet med alkohol, og alkohol skulle bli fjernet ved hjelp av et løfte til Gud. Det sistnevnte var den eneste tingen jeg ikke hadde forsøkt, og som jeg må innrømme at jeg fryktet, fordi jeg visste at så snart jeg hadde avgitt dette løftet, så ville dere være en helt sikker løsning på at jeg aldri mer ville få tilbakefall. Det høres kanskje ironisk ut? Ulogisk? At jeg fryktet tilbakefall på noe av det jeg hater mest? Jo, jeg må nesten si meg enig med det, men alkoholisme er som jeg tidligere har nevnt nettopp ulogisk. Mange som ikke er alkoholikere, tror nok at alkoholikere er altfor glad i øl. Men jeg på min side er villig til å vedde på at de færreste alkoholikere er glad i øl eller alkohol generelt. De ( vi ) er kanskje glad i det, men kjærlighet eller vennskap er det ikke.

Men om vi reiser tilbake til selve prosjektet, så gikk det skuffende dårlig. Faktisk endte det hele opp med å være et stort nederlag. Du som kanskje er en av de mer adekvate og oppegående leserne ( Jeg tenker for eksempel på folk som har tilsvarende problemer selv ) har sikkert for mange «skrevne dager siden» skjønt at dette ikke kom til å gå bra. At dette ikke var løsningen, og at jeg lurte meg selv.

I løpet av svært kort tid etter at jeg begynte å drikke, hadde alkoholen igjen tatt innersvingen på meg. Jeg hadde fremdeles ikke avgitt løftet mitt til Gud, og jeg dummet meg ut på rekordtid.

Jeg var blant annet på butikken for å pante flasker, og da jeg oppdaget at jeg var en anelse skjelven mens jeg stod der, ved panteautomaten. Jeg føler jeg har en tendens til å bli abstinent veldig fort. Men jeg oppdaget at det fremdeles var mange tomflasker som var langt ifra tomme, og de var jo heller ikke gamle, så helte jeg dem i meg mens jeg stod og pantet. Du har lov å le. Jeg må innrømme at jeg selv ler litt når jeg skriver dette. Det er viktig å ha litt humor også. Du har også lov å riste på hodet, og tenke at det hele er tragikomisk. Du har også lov til å synes det er trist.

At jeg stod der og pelmet nedpå ved pante-automaten, ble oppdaget av en ansatt i butikken, og ikke bare ble jeg nektet å kjøpe øl, men jeg ble nektet å kjøpe øl i denne butikken på livstid. Det er faktisk første gangen det har skjedd, og effektivt var det også, da dette var den eneste butikken i nærheten.

Men jeg kom i kontakt med en jente, som faktisk var konen til husverten, eller i hvert fall samboeren. Jeg husker ikke om de var gift. Hun hjalp meg veldig, da hun hadde familiær kjennskap til problemet. Men hun kjørte meg hjem, og gav meg to halvlitere. Jeg tror jeg egentlig hadde planer om å kjøpe kanskje atten eller tjuefire, så dette var nok av den erfaring at jeg kunne gå i delìr og kramper dersom jeg stoppet brått, at hun hjalp meg med disse to halvliterne.

Hensikten var nok nedtrapping, for hun sa hun skulle komme tilbake om et par timer, med to halvlitere til. Misforstå ikke, dette er fremdeles veldig lite for å være meg.

Det som forundret meg noe helt utrolig, var at jeg for det første sovnet etter at hun hadde kjørt meg hjem. Jeg våknet mye senere, og oppdaget at det stod en pizza under sølvpapir og to halvlitere ved siden av meg. Men det jeg ikke klarer å forstå, er at Tinka, som egentlig ikke er en vakthund, ikke hadde bjeffet da hun kom, og at jeg ikke hadde våknet. Det var en opplevelse jeg tenkte jeg måtte skrive i denne boken, for det var ganske imponerende gjort av denne jenten. Jeg bør nevne at jeg er ganske skvetten når jeg sover også. Jeg kan hoppe to meter bare jeg hører noen puste i rommet.

Etter dette hjalp husverten meg veldig; Eller jeg bør vel si husvertene, for det var både far og sønn og sønnens kone/samboer som hjalp meg. Jeg klarte utrolig nok å ro meg i land, og klarte å stoppe kulen etter ti dager, hvis jeg ikke husker helt feil. Det var selvsagt svært ubehagelig, men det som var enda mer ubehagelig, var at jeg så at jeg hadde begynt å gå tom for medisinene jeg er avhengig av. Jeg røykte også fremdeles, og en massiv depresjon begynte å vise sitt ansikt.

Jeg burde selvsagt ha ringt til legen tidligere, men når jeg drikker, så skjærer jo alt seg, og jeg blir som en pleietrengende, dement og utrolig vimsete person. For å si det veldig enkelt og klart: Hele livet mitt raser sammen når jeg har promille. Dette har vel du som leser begynt å skjønne nå, etter alle disse sidene med begrensede, gode nyheter.

Dekningen ved hytten var jo ufattelig dårlig, og jeg måtte ut av hytten for å ringe. Av og til var ikke dette engang godt nok, da det ofte ble svært hakkete, og når folk prøvde å ringe meg da jeg var i hytten, kom de bare til telefonsvarer.

Jeg tenkte at jeg skulle klare å fortsette å være der, og fortsette å skrive bøkene mine, hvis jeg kunne få flere medisiner til ytterligere nedtrapping. Jeg undersøkte også med husverten om hvor nærmeste apotek var, og det var hele fem mil unna. Men jeg tenkte at hvis jeg fikk legen til å sende en elektronisk resept, så kunne jeg muligens ta bussen frem og tilbake dagen etter. Husverten sa at han skulle arbeide på gården hele dagen etter, så han kunne se til Fido. Da visste jeg at Fido var i gode hender, for alle disse menneskene hadde alt vist meg at de var gode folk.

Men, det var vanskelig å komme igjennom til selve legen. For det første var ikke fastlegen min der den dagen, og bare det i seg selv visste jeg av erfaring at kunne by på problemer. Det er nemlig kun en fastlege som vanligvis skriver ut slike medisiner, da det er disse som naturlig nok kjenner pasienten best. Men helsesekretærene i skranken skulle høre med en annen lege jeg hadde litt kjennskap til, og vi avtalte et noenlunde tidspunkt hvor han skulle ringe meg, slik at jeg skulle oppholde meg på et sted hvor jeg visste det var god dekning når legen skulle ringe meg. Det beste stedet jeg visste om, var ganske høyt oppe på et fjell.

Jeg ble sittende der oppe, og følte meg knusende deprimert, ensom og isolert. Internettet mitt hadde også vært nede i noen dager, av ukjente grunner. Trolig på grunn av dekningen, dette også. Men jeg ble sittende på fjellet i flere timer, og jeg husker jeg tenkte: Her sitter jeg i utrolig vakker natur, men jeg er så utrolig depressiv.

Så får jeg tilsendt en SMS om at jeg har fått tilsendt en ny resept, og jeg var så deprimert at det omtrent ikke virket som at jeg ble lettet over dette engang. Og etter å ha gjort noen undersøkelser i etterkant, fant jeg ut at det ikke gikk busser den strekningen dagen etter, som var på en søndag. Med andre ord: Kabalen lot seg ikke løse, uansett hva jeg gjorde. Og jeg orket ikke tanken på å gå tom for medisiner i tillegg til å være såpass dårlig etter alt dette med alkohol og depresjon, så det hele endte opp med at jeg måtte meddele til husverten at jeg måtte hjem igjen, med halen mellom beina. Jeg så ikke lenger noen andre muligheter, og vi ble enige om å avslutte leieforholdet, men at jeg kunne komme tilbake dersom jeg hadde perioder hvor jeg ønsket å utfolde meg kreativt, men at jeg ikke ble boende fast. Jeg synes dette var en god avgjørelse. Men de var utrolig snille, og det hele lignet enormt på Lanzarote-prosjektet. Det var egentlig bare en historie som gjentok seg, i grove trekk. Heldigvis var folket i Sogn gode og forståelsesfulle mennesker.

Da jeg kom hjem, tok det ikke lange tiden før jeg begynte å drikke igjen. Jeg klarte å holde meg i fire dager uten sigaretter og cannabis, og hadde til og med begynt på kraftig reduksjon av Sobril på egenhånd. Alt dette gjorde jeg da jeg var edru, og det føler jeg er litt viktig å understreke, for jeg føler at jeg kun setter meg selv i dårlig lys nå.

Det var nemlig slik at jeg hadde klart å komme meg noenlunde på beina etter drikkingen i Sogn, og bestemte meg for å prøve igjen. Jeg ble til og med frarådet av legen å brå-seponere medisinene, en morgen jeg snakket med ham på telefon, da jeg var var ute og gikk i naturen med Fido. Det som var litt spesielt denne morgenen, var at jeg ikke hadde tatt medisinen min, som har vært ganske uvanlig for meg å ikke gjøre før jeg går ut på tur, eller ut noen andre steder, for den del. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde klart å holde meg røykfri. Jeg følte virkelig at jeg denne gangen skulle klare å kvitte meg med all dritten, men samtidig følte jeg at tingene nesten var litt for godt til å være sant. Og det var det. Jeg gapte over for mye.

Så kom dagen da. Jeg tror dette var fjerde dagen. Jeg pumpet iherdig på e-sigaretter, og hadde munnen full av både extra-tyggis og fisherman`s friend. Så reiste jeg til byen, klippet meg, gikk på Burger King, men jeg følte meg helt ufattelig stresset, og for å være helt ærlig: Jeg følte meg ikke noe glad denne dagen. Jeg husker også at jeg rotet kolossalt, og folk som så meg den dagen, oppdaget nok at jeg oppførte meg rart.

Jeg begynte å bli desperat, og kjøpte med meg alkohol. Jeg hadde til og med avtalt å treffe en kamerat, senere på kvelden. Og bare dette var lenge siden. Jeg så frem til en koselig aften i gode venners lag, og for å fortelle at tingene nå begynte å gå den rette veien.

Da jeg kom hjem, begynte jeg atter engang å drikke, men det var ikke noe mer enn vanlig, og dette var første kvelden på fylla. Ut ifra det som begynner å bli en ganske lang fartstid på fylla, kan jeg si at det som skjedde videre, fremdeles er meg ganske uforståelig.

Det siste jeg husker, er at jeg satt og hadde en hyggelig samtale med noen venner og venninner på Facebook. Deretter hadde jeg begynt å kjefte på noen i telefonen. Jeg var rasende i telefonen, og har i ettertid funnet ut at jeg ikke har snakket med noen. Jeg har sannsynligvis snakket og brølt til noen som ikke var der. Jeg tok også med meg maleriene mine utenfor, hvor jeg kunne være alene, og ødela dem. Jeg tror til og med at jeg skrek til maleriene mine. For å si det sånn: Jeg fikk et fullstendig sammenbrudd. Jeg ødela tingene jeg anså som verdifulle. Malerier jeg hadde fått skryt for, og som jeg hadde brukt lang tid på å male. Jeg nådde bunnen.

Dette ble nok hørt godt i alle retninger, og til slutt kom det visstnok syv politifolk og to ambulansefolk for å håndtere meg, så jeg må ha vært helt sprellemann. Jeg må understreke at jeg aldri ville ha skadet et annet menneske, men hvis jeg blir holdt fast mot min vilje, og i hvert fall hvis jeg ikke forstår situasjonen, blir jeg som en makrell som spreller og spreller. Jeg låser meg ut av de fleste grep, og låser kroppen min på alle måter. Jeg er glad de ikke hadde sånne strøm-pistoler/taser-pistoler, for da hadde jeg sikkert måttet betale doble strømregninger den dag i dag. For å si det sånn: Det var veldig, veldig mange politifolk og ambulansefolk som forsøkte å få meg til å samarbeide, men jeg var så langt nede og ifra meg at ingenting kom igjennom. Jeg hadde truffet veggen hardt, mentalt sett, og nådd den dypeste bunn. Denne hendelsen er noe jeg skammer meg enormt over, for det var så «ikke meg».

Etter at ting hadde roet seg litt, på legevakten, måtte jeg videre til psykiatrisk sykehus, og jeg måtte bli lagt i belter, for de klarte ikke å få kontakt med meg, eller roet meg. Jeg tror jeg fikk en klaustrofobisk reaksjon av tanken på å bli lagt i belter, og ble trolig makrellen igjen. Dette ble meg fortalt dagen derpå. Jeg ble også skrevet ut dagen derpå. Jeg snakket blant annet med en kvinnelig ansatt dagen etter, og hun fortalte meg at hun også hadde gjort mange dumme ting på fylla. Hun var utrolig snill. Vi hadde truffet hverandre mange ganger før, og hun sa at slik jeg var kvelden før, hadde hun aldri sett meg. Jeg er nemlig vanligvis veldig rolig. Selv jeg var sjokkert over mitt eget sammenbrudd. De konkluderte på sykehuset med at det hadde toppet seg for meg.

Jeg ble jo som sagt skrevet ut dagen etter innleggelsen, og denne gangen hadde jeg litt penger på bok, så jeg la jeg meg inn på et hotell, og bodde der i to døgn. Jeg trengte tid for meg selv til å summe meg. Jeg hadde blåmerker rundt håndleddene, fordi jeg hadde prøvd å ryke beltene. Tydeligvis hadde ikke det fungert så bra.

Drikkingen fortsatte, og denne gangen var jeg helt i ferd med å gi opp. Ikke kampen for å leve, men kampen mot selve alkoholen. Men jeg vet egentlig ikke egentlig helt hva som er forskjellen på de to siste utsagnene, for dersom jeg hadde fortsatt å drikke så enorme mengder kontinuerlig, så hadde jeg ikke levd i mange månedene.

Den siste fyllekulen varte i to uker. Etter å ha fått medisiner, klarte jeg igjen å stoppe på egenhånd. Da promillen sank, begynte depresjonen, angsten, og tanken om alt som «skulle, burde, kunne ha vært» å komme tilbake. Savnet etter mitt virkelige meg. Den tomme, ensomme følelsen. Smerten av å våkne opp, de få gangene jeg faktisk klarte å sovne. Mange drømmer jo mareritt i slike sammenhenger. Det gjør jeg også, men jeg synes nesten det er verre å drømme gode drømmer. Gode drømmer om det gode liv. Om hvor herlig livet er. At alt er på stell. Jeg synes disse er verre enn mareritt, når man våkner opp med oppkast over hele seg, og griper som et jordskjelv etter nærmeste ølflaske, som strategisk er satt helt inntil sengen, når man vet at det finnes en sannsynlighet for å sovne. Til tider er det som at man er redd for å sovne. Som at skadene av alkohol blir sterkere. Når kroppen blir helt nummen. Lever man? Dør man? Er tidspunktet kommet hvor man snart blir definert som en ung mann som drakk seg i hjel?

Og etter alt dette, selv om jeg egentlig hadde lyst å gjøre det i en kirke, avgav jeg løftet til min Herre Gud: «Jeg lover, deg, Gud i himmelen, at jeg fra nå av ALDRI mer skal drikke.»

Det var en befriende følelse, for nå visste jeg at uansett hvor langt nede jeg var, så kunne det bare gå oppover. Dette ville være den siste gangen jeg var syk som følger av et enormt inntak av alkohol. Jeg visste nå at festen virkelig, virkelig var over. For meg skulle dette være kuren, desperat som eg var. Det var altfor tidlig og urealistisk å tenke sånn nå, og i hvert fall å avgi det løftet. Jeg visste jo at jeg hadde stadige tilbakefall, og jeg tror ikke engang jeg var frisk da jeg gav selve løftet. Men jeg gav løftet til Gud.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette tidligere? Å sette seg ned, og be en stille bønn til Gud? Etter all elendigheten jeg har vært igjennom i forbindelse med dette?

Svaret mitt er at jeg egentlig ikke vet. Jeg har ikke kommet frem til den løsningen før nå, og jeg har ikke vært klar til å avgi det løftet før nå. Hvem vet? Kanskje det var meningen at jeg skulle oppleve alt dette? Kanskje jeg måtte gå med en tornebusk på hodet i mange år, for å vite hvordan jeg skulle hjelpe andre å fjerne den fra andre i tilsvarende situasjoner i fremtiden? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor det har tatt den tiden det har tatt. Men jeg har ikke hatt svaret før nylig, og ikke hatt motet til å avgi løftet før for noen dager siden.

Nå er det ikke veldig mange dagene siden dette fant sted, og jeg er fremdeles dårlig. Jeg kjenner det mest på nerver og paranoia, og et slags indre jag. Jeg får prøve å tenke på det som at det er Gud som jager slangen ut av meg. For jeg har alltid hatt den gode Gud som min Herre, selv om jeg har feilet så utrolig mange ganger i mitt eget liv. Jeg har alltid visst hvem Gud er. Selv de gangene jeg har vært så syk at jeg ikke engang har kjent igjen min egen familie.

Og jeg har fått noen nye visjoner. Dette kommer kanskje som en slags overraskelse, men jeg har faktisk tenkt på utdanning og jobb. Jeg har tenkt: Kanskje jeg skal prøve å bli Helsefagarbeider? Kanskje jeg kommer til å bli en helsefagarbeider som også er kunstner og forfatter? Og ikke minst rusfri?

Jeg har nå lyst å komme med noen litt mer billedlige forklaringer, eller i hvert fall noen, og noen reelle erfaringer. Noen små, rare fortellinger om hvordan jeg opplever alkohol, og hvilken innvirkning alkohol har hatt på meg:

Tidligere har jeg jo ofte snakket om denne broen, hvor jeg står på en mørk og ensom side, og ser lengtende over på alle de gode tingene jeg egentlig ønsker meg i livet: En vakker dame, en jobb, et hus, en bil, og sist, men ikke minst: Muligheten og evnen til å hjelpe andre. Den mørke og ensomme siden stod jeg på, og navnet på landet på den delen av broen heter Alkohol. Men dette bildet har jeg jo fortalt litt om før. Jeg har også flere:

En lege fortalte jo meg engang meg at hun synes det hørtes ut som at jeg gikk rundt på brukne bein. Dette tror jeg også jeg har nevnt før, men jeg vil igjen understreke at hun har rett.

Men når jeg tenker ytterligere på dette, så har jeg selv hatt et argument, som har vært selve alkohol-avhengigheten som har snakket. Argumentet mitt lød som følger:

«Jeg føler at den eneste måten folk ønsker meg på, er når jeg går rundt på brukne bein.»

Med dette mente jeg for de som ikke forstod det, at jeg synes det var så vanskelig å holde seg helt unna flasken, men at det samtidig kun var meg som edru folk ville ha. Jeg kunne til og med føle meg truet av de som ville ha meg edru.

Så til et bilde jeg har i hodet, som jeg tror kommer fra Herren selv:

Jeg ser for meg at jeg står foran et stort ishav. Alle de gode tingene jeg tidligere har nevnt at jeg drømt om, er på andre siden av dette ishavet. Jeg har en sekspakning med halvlitere i ryggsekken, og én pils i hånden. Dette er alt jeg har, generelt sett.

Men foran meg ser jeg så et par skøyter. Disse er av veldig god kvalitet, og jeg vet hvordan jeg skal håndtere dem. Disse skøytene er den eneste måten jeg kan komme over ishavet på, på en effektiv og trygg nok måte.

Jeg tar en stor slurk av ølen min. Og tar et skritt mot skøytene, men de beveger seg bare mer vekk fra meg, i feil retning. Og isen er så glatt, så jeg, med mine loslitte sko, ramler bare og slår meg.

Jeg reiser meg opp igjen på beina, litt frustrert over at ølflasken min knuste i fallet. Jeg tar derfor opp en ny flaske, åpner den, og tar en stor slurk. Det pleier jo alltid å hjelpe? Men ikke nå. Hva er dette for noe?

Jeg ser at skøytene nå har beveget seg enda mer i feil retning. Og det samme skjer med meg også, idet jeg prøver å nå dem. Jeg ramler, og slår meg. Også denne gangen knuser flasken min.

Atter engang prøver jeg, og tar opp en ny flaske. Nå er jeg stresset, og har begynt å bli kald på beina. Jeg er NØDT å få tak i de skøytene, men det samme skjer igjen. De beveger seg til stadighet i feil retning, og jeg får aldri tak i dem.

Til slutt, omsider, ser jeg mønsteret. Jeg gjør noe jeg aldri hadde trodd at jeg ville klare eller gjøre; Jeg tar opp alle ølene jeg har igjen, og slipper dem med vilje i bakken, slik at alle knuser.

Skøytene glir nå tilbake til meg, og jeg får dem nå på meg.

En god røst sier til meg:

«Nå er du klar.»

Jeg skal prøve å få skrevet hver dag fra nå av, for jeg merker at det gjør godt. Men jeg tror jeg må avrunde for i dag. Jeg har skrevet ganske mye i dag, men har mye mer å fortelle. Dette er bare begynnelsen på det som blir en langt bedre vei videre. Bare tanken på at jeg er under min siste tilfriskning fra alkohol, gjør at jeg føler en enorm lettelse. Men dette er påskeaften, så jeg må selvsagt få skrevet tilfeldig fra bibelen min:

4.11 En gutt blir helbredet 9:14-29

«Da de kom til disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som var i ordstrid med dem.

Og straks alt folket fikk se ham, ble de forferdet, og de løp til og hilste ham.

Han spurte dem: Hva er det dere strides med dem om?

En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført deg til min sønn, som er besatt av en stum ånd.

Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.

Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!

De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet.

Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av.

Ofte har den kastet ham i ild og vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.

Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!

Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!

Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og fòr ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.

Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp.

Da han var kommet inn i et hus, spurte hans disipler ham i enrom: Hvorfor kunne vi ikke drive den ut?

Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s