Dag 65 ( Mandag 13.04.15 )

Mandagen har nå begynt å telle sine siste timer, og dette har vært en bedre dag enn de forrige. Solen har belyst mitt mørke sinn, og jeg har fått gjort mye mer enn hva jeg har gjort på lenge, av fornuftige ting. Det er egentlig helt utrolig å tenke på, hvor utrolig små skritt jeg tar, dog i riktig retning. Men det virker som at naturen vil at jeg skal ta det langsomt, og naturen er jo sterkest.

I dag har jeg i hvert fall endelig fått ordnet med båten. Jeg stod opp ganske tidlig, og tok etter hvert med meg Fido ned i båthavnen. Bare det å gå nedover, og ikke til skogs eller på fjellet, er et stort brudd i rutinene. Det føltes litt godt, og enda bedre skulle det heldigvis bli. For da vi kom ned i havnen, så jeg båten igjen, og det var nesten litt rart. Jeg gikk og banket på til firmaet som leier ut plass til meg, og der kom det en utrolig hyggelig ansatt, som jeg også kjenner fra barndommen. Han sa enkelt og greit at det ikke var noe problem å ha den stående en ekstra måned. Jeg synes alle de ansatte jeg har vært i kontakt med i det firmaet, har vært utrolig greie og medgjørlige. Det var med andre ord ingen problem å ha båten stående en måned til på land, så da får jeg litt ekstra tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med den, eventuelt også å pusse den opp og fikse den.

Det er nesten litt morsomt. Jeg har gått og gruet meg til å spørre om utsettelse, og sett for meg at jeg var nødt å håndtere en halvveis synkende båt, fordi jeg har vært for treg med å komme i gang med oppussingen og dette. Og så ble denne langvarige bekymringen fjernet i løpet av en samtale på fem minutter. Jeg må få gjort noe med disse katastrofe-tankene mine, for de har tydeligvis ingenting med virkeligheten å gjøre.

Jeg har også ringt til NAV i dag, og jeg har snakket med en dame fra boligkontoret. Hun sa at dersom det skulle bli aktuelt med boliglån, måtte jeg først få en ordning med inkasso-byråene jeg har hengende over meg. Og med tanke på at jeg ikke har helt oversikten over økonomien min, så ordnet hun det slik at jeg skulle få komme i kontakt med en økonomisk rådgiver. Jeg håper han ringer i løpet av morgendagen, og kanskje han kan komme med noen gode råd. Jeg tror jeg trenger det. Så først må jeg få nedbetalingsordninger med Inkasso, og så tar vi tingene derfra. Men for å være helt ærlig, synes jeg hun damen fremstod som ganske positiv til det hele. I hvert fall langt mer positiv enn jeg hadde forventet. Hun spurte også om hvordan boligsituasjonen min var nå, og jeg sa det som det var, at jeg bor i litt for trange kår. Men så mange sjeler under ett tak gjør hele greien til et dukkehus. Dessuten er jeg en mann på 32 år, og det er ingenting unaturlig med å ville ha sitt eget hjem.

Så dagen i dag har vært en langt bedre og mer effektiv dag enn de andre dagene. Denne avrusningen har vært langvarig. Jeg ble litt forbauset da jeg så på kalenderen hvor mange dager jeg har holdt meg edru. Det begynner jo snart å bli to uker? Men jeg er mye mer på beina nå, uten tvil. Jeg kjente etter i dag, og visualiserte at noen spurte meg om jeg hadde kommet meg på beina. Da ville jeg ha svart:

«Jeg har kommet opp av rullestolen, men går fremdeles litt på krykker.»

Det er nemlig akkurat slik jeg føler det. Men jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og igjen vil jeg beklage dersom jeg gjentar meg selv veldig mye. Jeg føler det slik også, at ting gjentar seg. Det kommer fremdeles små bølger av nerver, depresjon og paranoia. Men stormen har uten tvil roet seg, og gått over til en mild bris.

Jeg var også inne på Facebook og skrev litt til en venninne i dag. Det er en jente jeg kjenner fra gammelt av. Til og med en barndomskjæreste. Hun har vært utrolig støttende nå i denne perioden jeg har vært så langt nede, og utrolig nok klarte hun i perioder å løfte meg opp da jeg var super-depressiv. Det er nesten ingen som klarer dette, og dette var jeg nødt å understreke til henne på Facebook i dag. At jeg var utrolig takknemlig for det. Jeg hadde også av en eller annen merkelig grunn spurt henne om hun ikke kunne hjelpe meg med båten, da jeg ikke var frisk. Det var litt merkelig av meg, ettersom hun bor i Drammen. Men greien var jo altså at jeg lurte på om jeg ikke skulle donere bort «verdien» av båten til en MS-pasient som trenger penger til en operasjon. Og jeg lurte på om hun kunne hjelpe meg med denne prosessen, for jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gå frem. Men hun tok det på alvor hun, og hørte med broren om han kunne hjelpe med oppussing. Han hadde dessverre ikke kapasitet. Dette leste jeg først i dag, forresten. Jeg har vært veldig lite på Facebook. Men hun anbefalte meg å kontakte han som lider av MS direkte, for å høre om han faktisk fremdeles trengte penger.

Jeg svarte henne at jeg hadde fått en måneds utsettelse før sjøsetting, og at jeg skulle klare å fikse dette med båten selv. Jeg vet jo sånn noenlunde hva jeg skal gjøre, og jeg har venner som sikkert kan veilede meg litt i arbeidet. Så kunne jeg eventuelt heller selge båten, og donere litt penger, dersom det fremdeles er aktuelt når det kommer til det punktet. For jeg ville nemlig gjerne hjelpe med det jeg kunne. Jeg så det litt sånn at det var snakk om et menneskeliv mot materialisme. Hva var viktigst? Jeg tenkte litt sånn.

Men fremdeles tenker jeg på hvorfor jeg spurte henne om hjelp. Hun må da synes jeg er en pussig skrue. Men det jeg egentlig tror skjedde, var at jeg så en genuin styrke i henne, da jeg selv var så svekket. Jeg tror egentlig ikke det dreide seg om båten, men at jeg kanskje prøvde å si til henne at de gode ordene fra henne hjalp meg å sortere mine egne, kaotiske tanker. Så kom plutselig båten inn i bildet, og da ble det nok litt rart ja. Jeg må nesten le litt når jeg tenker over det, men det var slik jeg hadde det, og jeg tror i bunn og grunn at det var dette jeg prøvde å gi uttrykk for. At jeg ikke tenkte klart, og at det var godt å bare få et vink i riktig retning av en person jeg oppfattet som veldig god. Det var nok noe slikt ja. Og jeg kan være som en ulv når det gjelder å være menneskesky når jeg er dårlig. Jeg misforstår ofte alt. Noen ganger har jeg til og med kjeftet på folk som har sagt fine ting til meg, fordi jeg har trodd at de har ment det ironisk eller sarkastisk. Men ordene hennes gjorde meg bare godt. Og det er et stort kompliment.

Jeg gikk og tenkte på perioden som har vært, og i dag brøt jeg ut i latter da jeg trente. Jeg lurte på hvor dårlig jeg egentlig har vært, og så kom jeg til å tenke på noe jeg fikk for meg angående Fido. Jeg husker at jeg en periode plutselig fikk for meg at hun var halvt bjørn, og halvt hund. Ikke bare nok med det, men jeg trodde faktisk dette også. Og ikke nok med det heller, for alle kan jo ha rare tanker og forestillinger, men jeg måtte jo selvfølgelig fortelle det til alle jeg traff på. Jeg trodde seriøst at jeg gikk rundt med en hund som egentlig var en hybrid av hund og bjørn. Jeg var helt sikker. Jeg så en slående likhet. Så jeg var nok uten tvil ute av balanse, og skjønner at jeg ble innlagt. Jeg forsvant nok litt inn i min egne rare boble der ja.

Dette er en av grunnene til at det er så godt å tenke på at jeg ikke kommer til å drikke igjen. Jeg er fremdeles helt bestemt på dette. For selv om jeg ikke hadde vært alkoholiker (som jeg er), så tåler jeg nok ikke alkohol så bra uansett.

Nå har jeg som tidligere nevnt hatt noen uker hvor jeg har vært ganske sint på meg selv. Jeg har følt at hele verden hater meg, og jeg har til og med hatet meg selv. Jeg har hatt dårlig samvittighet, skammet meg, og ikke likt så godt å se meg selv i speilet. Men jeg kan ikke si at jeg har opplevd så mange fiendtlige blikk eller toner når jeg har vært ute og gått på turer med hundene mine, for eksempel. Kanskje de ser tilfriskningen betydelig bedre enn meg, selv om jeg ikke har vært på vannvognen så veldig lenge. Kanskje de skjønner at jeg prøver? For jeg synes folk bare har vært snille og vennlige. Og dette har faktisk forbauset meg litt. For jeg har gått rundt med en sånn innstilling at folk synes jeg er en skikkelig dranker, og at det ikke er håp for meg, og at de nærmest ser på meg som Jeppe på Bjerget, eller en som hører hjemme på galehus. Men det har faktisk ikke vært sånn. Ikke fra andre. Bare oppi mitt eget hode. Og jeg så også i den bloggen jeg omtalte her om dagen, at det var noen som skrev at de var sine egne verste fiender. Jeg begynner å lure på om dette gjelder for meg selv også. For det finnes ingen som har vært mer dømmende mot meg, enn meg selv.

Når dette er sagt, så er det nok noen som ikke liker meg. Jeg har i mange anledninger dummet meg fullstendig ut på fylla, og jeg kan jo også som nevnt snakke til meg selv, når jeg er skikkelig på kjøret. Da pleier jeg ikke å komme med smiger, for å si det mildt. Det kan i grunnen sammenlignes litt med Tourettes. Jeg håper bare ikke at dette har høstet misforståelser, i noen som helst anledninger. For det ville jo i grunnen ha vært forståelig om noen ikke forstod at jeg bannet til meg selv. Dersom jeg hadde kommet i en situasjon, hvor en mann plutselig ropte «drittsekk!», og tilfeldig så på meg, så ville jeg sannsynligvis ikke ha tenkt: Å, han snakker til seg selv.

Jeg ville nok ha tenkt at han snakket til meg. Så jeg håper ikke at jeg har såret noen uten hensikt. For å være helt ærlig, håper jeg ydmykt på tilgivelse og en ny sjanse, som helt edru. Men det er en lang vei opp, og jeg vet fremdeles veldig lite om hva som vil skje i fremtiden, bortsett fra at det skal være i et tappert forsøk på å gjøre alt riktig og avholdende. Men hvor, hvordan og hva? Det må jeg få tid til å skjønne selv. Jeg må rett og slett bli bedre kjent med mitt ekte jeg.

Det jeg vet, er at min mor skal til Spania med min søster, samboeren hennes og barna deres. Og kanskje Frida, som er datteren til min bror. De reiser den 09 mai, og blir vekke i tre uker. Da skal jeg være her og passe hundene, og bare prøve å gjøre det beste ut av livet mitt. Jeg skal trene mye, være sosial og skrive. Ja, gjøre de tingene jeg kan gjøre. Holde meg aktiv. Og når vi har kommet til juni, vet jeg at det begynner å skje ting i livet mitt også. Da har jeg vært edru i en lang periode, og jeg tror at alt vil være mer ryddig og mer tilrettelagt på den tiden. Jeg tror jeg vil være langt mer rustet til å håndtere mitt nye, bedre liv. Jeg tror mye av tåken har lagt seg da, og at jeg ser planer, drømmer og ambisjoner mye klarere.

Det var vel kanskje ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle i dag, bortsett fra at jeg har fått flere deler av maskineriet i gang. Jeg sutrer kanskje litt fordi jeg føler at ting ikke skjer fort nok. At ting går så sakte. Men i stedet for å sutre for at ting skjer så gradvis og i så små skritt fremover, tenker jeg heller positivt på det, og tenker at disse små skrittene faktisk går i riktig retning. Man kan ikke løpe med krykker. Men krykker er mye bedre enn en rullestol. Og snart legger jeg fra meg krykkene også.

Jeg tenkte jeg skulle lese litt i en bok i kveld, før jeg legger meg. Den heter «Kunsten å leve», og min mor har anbefalt meg å lese den. Jeg nevnte den såvidt tidligere. Jeg leser jo sjeldent bøker. Kanskje litt ironisk, med tanke på at jeg skriver bøker. Men jeg leser nesten aldri andre bøker, så jeg tenkte jeg skulle gi det et forsøk.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen:

5.2.11 Den rike mannen og Lasarus 16:19-31

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.

Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.

Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet.

Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.

Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan det komme noen derfra og over til oss.

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s