Dag 69 ( fredag 17.04.15 )

Dette har vært en bra dag, og jeg etter forholdene i ganske så bra form. Dagen begynte veldig bra, med at jeg så at jeg hadde fått penger. Så da var det bare å sette i gang. Det var en del ting jeg trengte sårt, som tobakk blant annet. Men også mange andre ting måtte gjøres, så jeg fylte først opp tanken på scooteren, og kjørte deretter til nærmeste kjøpesenter. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg bestemte meg for å kjøre ut dit. Planen var egentlig å kjøre til byen, men jeg ombestemte meg ved et veikryss, og kjørte en annen retning i stedet. Like greit, for jeg fant alt jeg trengte på dette senteret.

Det var litt rart å gå forbi vinmonopolet, for vanligvis hadde jeg gått inn der på utbetalingsdatoen, men ikke i dette nye livet jeg har bestemt meg for å starte. I stedet kjøpte jeg meg en billig mobiltelefon, produkter i forhold til trening, treningssko, nikotintyggis og til og med tran. Jeg fikk også hentet medisinene mine.

Deretter kjørte jeg hjem en tur, og etter en kopp kaffe og en god røyk, kjørte jeg til dette treningssenteret jeg har snakket om, og signerte et medlemskap. Det var et stort senter, og rikt på apparater. Så jeg begynner sannsynligvis å trene i morgen. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg skal vente til mandag, for jeg trener jo fem dager i uken, og da helst tidlig på dagen. Jeg tenker at det er bedre å trene mandag til fredag, og ha fri i helgene. For da regner jeg med at det er mye mindre folk, og mye større tilgjengelighet på apparatene. Jeg kan ikke fordra når det blir for mye folk på treningssentrene, sånn at man må stå i kø for å komme til på et apparat. Så hvis jeg ikke starter opp i morgen, blir det trening i form av lange turer med hundene, og så oppstart på mandag. Jeg må tenke litt på det.

Men høres det ikke ut som at dette går rette veien da? Jeg føler i hvert fall det. Jeg er fremdeles ikke så glad i fredagen og lørdagen, men jeg regner med at dette kun gjelder i overgangsfasen. Det er ikke nødvendigvis det at jeg har lyst å drikke, men jeg føler meg mer isolert i helgene. Så i løpet av morgendagen eller overmorgen kontakter jeg han kompisen jeg har ikke så langt unna, og spør han om ikke vi kan aktivisere hverandre litt, og være litt mer sosial. Det har vi nok begge godt av. Det er liksom dette tiltaket da. Vi har begge våre ting, men er gode venner. Og det er viktig å være sosial. Og når vi snakker om det å være sosial, kan jeg si at jeg var innom Facebook i dag. Men jeg var der ikke lenge. Jeg synes Facebook er en ganske usosial måte å være sosial på. Det er liksom «å være sosial i nøden», føler jeg. Men det er ikke noe som kan erstatte den genuine virkeligheten, selv om det kan virke som at mange tror det, og gjør det.

Jeg har vært ganske slapp etter alle dagens innkjøp. Jeg bruker ikke noen stor dose med Sobril nå, for da ville jeg ikke ha kjørt. Men jeg merker allikevel at de tuller litt med hodet mitt, i form av at jeg blir depressiv. Det er som at depresjon er prisen jeg må betale for å ikke ha nerver, for der hjelper sobrilene meg veldig. Men uansett, nå begynner jeg snart å seponere dem langsomt, men sikkert. Jeg må være litt mer strikt med doseringen, i stedet for å ta dem sporadisk, slik det har vært de siste ukene. Jeg må sette opp en forsvarlig og realistisk nedtrappingsplan. Om det så bare er snakk om noen få milligram ned hver uke, så er det bedre enn ingenting. Jeg har heldigvis ikke de hysteriske alkohol-nervene lenger. Og det er jeg veldig lykkelig for. For, unnskyld språket, alkohol-abstinens er helt jævlig.

Det var kjempeherlig å kjøre scooter i dag. Jeg merker at jeg er reflektert igjen, og heldigvis ikke anspent når jeg kjører. Nå er det sånn som det skal være, på en måte. Jeg er barnslig glad i den scooteren. Den gir meg en fantastisk følelse av frihet. Nærmest som å fly. Den heter faktisk Piaggio Fly, så det er jo en passende tittel. Den cruiser liksom så herlig fremover. Det er litt vanskelig å forklare. Den er lett å beherske, og det blir sånn når man har kjørt mye på den samme scooteren. Det blir liksom automatikk i alt. Man vet liksom hvor alle grensene går for den, og man blir på en måte i ett på veien. Det eneste som irriterer meg, er ofte bilister som alltid må nødt å kjøre forbi scooteren, fordi det er en scooter. At den holder fartsgrensen, spiller ingen rolle. Det er en scooter, og scootere MÅ man nødt å kjøre forbi. Jeg lurer på om bilistene føler seg dumme når de ser at jeg ligger like bak dem etterpå. Scooteren min går nemlig i 110 km/t…

Jeg har i det siste begynt å trikse med hjernen min. I forbindelse med fare for tilbakefall, er det jo ofte snakk om «triggere», som jeg også nevnte her om dagen. Altså, ting som kan fremprovosere et sug til å drikke. Ting som man gjerne assosierer med fest og alkohol, enten det er spesielle dager eller anledninger, steder osv. Listen er lang. Dette er jo forskjellig fra person til person. Men jeg har den greien med musikk. Hvis jeg hører musikk fra tiden jeg hadde alkohol under kontroll, og livet var herlig og fritt da jeg faktisk festet, så merker jeg at slangen beveger seg på skulderen. Nesten som at den danser til musikken, som en kobra foran disse fløytespillerne.

Jeg tror de fleste har det sånn med musikk. Hvis de hører en sang som vekker et gammelt minne, er det nesten som å bli revet tilbake til den tiden, mentalt sett. Musikk er en kraftfull kunstform. Uten tvil.

Men nå i det siste har jeg hørt mye på radio, og jeg har kommet over noen utrolig kule sanger i tilfriskningsperioden. I går fant jeg ut at jeg ville høre dem på youtube, med skikkelig headset, i stedet for den noe enkle radioen min. Men før jeg gjorde dette, tenkte jeg: Jeg pleier bare å høre på høy musikk når jeg drikker. Deretter tenkte jeg: Men nå skal jeg høre på høy og fet musikk når jeg ikke drikker. Disse sangene jeg nå skal høre, skal i fremtiden minne meg om perioden hvor jeg ble frisk fra alkohol. Jeg skaper på en måte minner for fremtiden, som ikke skal minne om alkoholrus. For sånne små triks er smart å ha i bakhodet. Jeg manipulerer meg selv mer enn slangen på skulderen gjør. Og jeg er ikke noen psykolog, men jeg tror at dersom jeg gjør dette med suksess, så vil jeg for hver gang bli sterkere og sterkere. Da snakker jeg om mitt genuine jeg. En person jeg nesten har glemt og mistet oppi det hele: Meg selv. Det er meg selv jeg jobber med nå, og ikke alkoholikeren i meg, som sakte men sikkert har dødd ut, eller det passer vel kanskje bedre å si at «alkoholikeren i meg er lagt i kunstig koma, mens det genuine mennesket består.

Det er nok mange som vil fraråde meg å oppsøke situasjoner hvor det finnes mye alkohol. Og at det beste vil være å unngå å feste, unngå uteliv og aller helst unngå alt jeg forbinder med alkohol. Men som en person som har vært full i de aller fleste sammenhenger: Hva i all verden skal jeg gjøre da?

Det jeg tenker, er egentlig litt motstridende i forhold til disse «logiske» rådene om å ikke utsette seg for den slags fristelse. Jeg har på ingen måte tenkt å begynne å drikke igjen, og den saken er helt klar. Fremdeles har jeg forståelse for at folk ennå trenger tid for å kunne slå seg til ro med at jeg mener alvor. Jeg har bare vært edru i to uker, men jeg står fremdeles på mitt. Men tilbake til poenget: Hvor mye makt skal jeg gi alkohol, utenom at jeg ikke kommer til å innta det mer, og at jeg kommer til å holde garden oppe? Det jeg tenker på, er at dersom jeg hadde klart å gjøre alle de tingene jeg gjorde som full (bortsett fra de dumme tingene), så ville jeg slått kronen av Kong Alkohol sitt hode. Jeg ville sparket grunnmuren under kongens føtter i stykker, hvis jeg for eksempel kunne ha gått på en fest edru. Jeg ville gradvis fratatt alkohol makten over livet mitt, og til slutt hadde det bare vært en meitemark igjen på skulderen min. Dog, jeg skjønner at dette er noe som ikke kommer i denne omgangen, og kanskje heller ikke i andre eller tredje omgang. Men jeg er ganske bestemt på at selv om jeg har ofret alkohol, så betyr ikke det at jeg skal ofre alle ting som jeg gjerne har likt å gjøre i alkoholrus. Jeg skal ikke slutte å leve, selv om jeg har sluttet å drikke. Og dette tror jeg mange som slutter å drikke, tenker og gjør. Ikke alle selvsagt, men jeg tror det er mange av dem. For det å slutte å drikke, er ikke synonymt med å sette seg i en stol, og se tomt ut av vinduet, og ikke drikke. Jeg tenker på dette nå, men det kommer til å ta lang tid før hjernen faktisk «kjøper» tanken. Det har jeg full forståelse for.

Fra det ene til det andre, så har det skjedd flere positive ting på den «smale vei» i det siste, nærmere bestemt i dag. Jeg har igjen snakket med nevro-spesialisten som utredet meg, og vi har ordnet et møte på mandag den 27.04. Så da skal jeg, fastlegen og nevro-spesialisten gå igjennom rapporten. Det blir litt spennende, for det er et viktig skritt i retning av å få medisiner som faktisk kan hjelpe meg veldig. Så den delen er i orden nå, med møtet altså.

Så nå sitter jeg her denne fredagskvelden, edru og ganske fornøyd med dagens utfall. Jeg har ikke hatt så mye ork etter at jeg kom hjem. Ikke har jeg fått trent meg selv eller hundene, men i morgen er det full rulle igjen. Min mor har tatt med seg niesen min til min søster, og de skal tilbringe helgen der sammen. Det er koselig å tenke på at familien min samles litt. Jeg for min del er da hundevakt. Hundene har vært ganske rolige i dag, så jeg tror de klarer seg fint uten tur til i morgen tidlig. Jeg er vanligvis ganske nøye på å få mosjonert dem hver dag, men akkurat i dag har vi alle tatt oss en rolig ettermiddag og kveld. Været er dog upåklagelig. Det er meldt strålende sol hele helgen. Jeg gleder meg spesielt til søndag. Det er litt morsomt å tenke på, men på søndagene våkner jeg opp frisk og fin i formen, klar for lange turer og treningsøkter, når jeg er i gode perioder som nå. Og da tenker jeg at jeg vanligvis ville ha vært utrolig dårlig. Søndagen er liksom nesten som en kollektiv fyllesyke-dag, og da er det litt ekstra godt å være frisk, mens man tenker på at man hadde vært dårlig denne dagen, dersom man hadde falt for fristelsen dagene før. Litt vanskelig å forklare, men jeg tror mange skjønner hva jeg mener. Det er jo herlig å være frisk?

Jeg har litt tankekjør nå, så bær over med meg dersom jeg svinger litt fra tema til tema. Men det er så åpenbart egentlig. At jeg ikke har sett det skikkelig før. Jeg har vært regelrett syk. All elendigheten jeg har opplevd som følger av den sykdommen; All angsten, alle depresjonene, alle avrusningene, alle de dumme tingene jeg har sagt som jeg ikke har ment, all den teite oppførselen, alle innleggelsene, alle vrangforestillingene, alle nær døden-opplevelsene, alle ulykkene, alle misforståelsene, alle psykosene, alle pengene, all tiden, alle skadene? Jeg har jo vært i helvete, og ikke nok med det, jeg har etter egen vilje falt tilbake i helvete så mange ganger. For å sette ting på spissen: I perioder tror jeg faktisk ikke jeg engang har sett forskjell på Gud og Satan. Men etter at jeg avga dette løftet til Gud, som mange sikkert mener er halvveis psykotisk, så er det som at jeg ser det hele i et nytt lys. Og jeg mener det virkelig alvorlig også. Det eneste jeg ikke skjønner, er hvorfor jeg ikke har gjort det før. Jeg er sikker på at det er mange som ikke skjønner dette. Men jeg har fremdeles en følelse av at det var meningen at jeg skulle oppleve alle disse tingene. At det er en merkelig mening i det hele. Og når jeg har sagt dette, vil jeg bare gjenta: Jeg er helt ferdig med alkohol, for alltid. Det er som at jeg har fått nye øyne å se med.

Men i og med at jeg er hundevakt i kveld, tror jeg at jeg avrunder her for i dag. Jeg har egentlig ikke så mye mer på hjertet akkurat nå uansett.

Jeg avrunder fredagskvelden med bibelen min:

Salme 40

Frelse ved Messias` lydighet

«Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop.

Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.

Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange Skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.

Salig er den mann som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn.

Herre, min Gud! Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.

Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.

Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.

Jeg bar fram godt budskap om rettferdighet i en stor forsamling. Se, jeg lukket ikke mine lepper. Herre, du vet det.

Jeg holdt ikke din rettferdighet skjult i mitt hjerte, jeg har kunngjort din trofasthet og din frelse. Jeg skjulte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling.

Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg.

For trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg.

La det behage deg, Herre, å utfri meg! Herre, skynd deg å hjelpe meg!

La alle dem som står meg etter livet og vil rive det bort, bli til skam og spott! La dem som ønsker ulykke over meg, vike tilbake og bli til skamme.

La dem som sier til meg: Ha-ha! – bli forferdet på grunn av sin egen skam.

La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren!

Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke»

Salme 41

Den gudfryktiges velsignelse og lidelse

«Salig er den som akter på den hjelpeløse! På den onde dag skal Herren fri ham ut.

Herren vil verne ham og holde ham i live. Han skal prises lykkelig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst.

Herren Skal støtte ham på sykesengen. Du forvandler hele hans leie under hans sykdom.

Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg.

Mine fiender taler ondt om meg: Når skal han dø og hans navn gå til grunne?

Og kommer det en for å se til meg, taler han falske ord. Hans hjerte samler seg ondskap. Han går ut og taler om det.

Alle De som hater meg, hvisker sammen imot meg. Det som skader meg, tenker de ut mot meg.

Noe ondt hviler på ham – han ligger der og står ikke opp mer.

Også den mann som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl imot meg.

Men du, Herre, vær meg nådig og hjelp meg opp! Så vil jeg gjengjelde dem!

På dette kjenner jeg at du har behag i meg: At min fiende ikke får triumfere over meg.

Du holder meg oppe i min uskyld, og du setter meg for ditt åsyn for evig.

Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Amen, amen.»

Hovedsakelig salmer av David

Salme 42

Lengsel etter Gud midt i nøden

«Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.

Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?

Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?

Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg – hvordan jeg drog fram i den skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare.

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham for frelse fra hans åsyn.

Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell.

Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg.

Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud.

Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg?

Det er som om mine ben ble knust, når mine fiender håner meg, når de hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.

Salme 43

Sjelen må vente på Herren

Tilkjenn meg min rett, Gud! Før min sak mot et folk uten barmhjertighet, og frels meg fra falske og urettferdige menn!

For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker oss?

Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.

Så kan jeg komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud. Jeg kan prise deg til sitar, Gud, min Gud.

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.»

Salme 44

Herren frelser fra fangenskap

«Gud, med våre ører har vi hørt – våre fedre har fortalt oss om den gjerning du gjorde i deres dager, i gamle dager.

Du drev hedningene ut med din hånd, men våre fedre plantet du. Du ødela folkeslag, men våre fedre lot du utbre seg.

For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm frelste dem ikke, men din høyre hånd og din arm og ditt åsyns lys. For du hadde behag i dem.

Du er min konge, Gud! Påby at Jakob skal frelses!

Ved deg skal vi støte ned våre fiender. I ditt navn skal vi trå ned dem som reiser seg imot oss.

For jeg stoler ikke på min bue, og mitt sverd frelser meg ikke.

Men du har frelst oss fra våre fiender, og de som hater oss, har du gjort til skamme.

Vi roser oss av Gud hele dagen, vi priser ditt navn til evig tid! Sela.

Likevel har du forkastet oss og har latt oss bli til skamme. Du drar ikke ut med våre hærer.

Du lar oss vike tilbake for fienden, og de som hater oss, tar seg bytte.

Du prisgir oss som slaktefe, du sprer oss blant folkeslagene.

Du selger ditt folk uten å få noe for det. Du setter ikke prisen på dem høyt.

Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

Du gjør oss til et ordspråk blant hedningene, de rister på hodet av oss blant folkene.

Hele dagen står min skam for mine øyne, og vanære dekker mitt ansikt når jeg hører spotterens røst og den som håner oss, når jeg ser fienden og den som vil ha hevn.

Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke har sveket din pakt.

Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøyde ikke av fra din vei.

Likevel har du knust oss der hvor sjakalene bor, og dekket oss med dødsskygge.

Dersom vi hadde glemt vår Guds navn, og bredt ut våre hender til en fremmed gud, ville Gud da ikke finne det ut?

Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?

Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!

Hvorfor skjuler du ditt åsyn? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?

For vår sjel er nedbøyd i støvet, vårt legeme er nedtrykt til jorden.

Reis deg til hjelp for oss! Forløs oss for din miskunnhets skyld.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s