Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s