Dag 73 ( onsdag 22.04.15 )

Kvelden har kommet, og som du ser, fikk jeg ikke skrevet noe i går. Jeg var rett og slett for trøtt, så jeg utsatte det til i dag. Men gårsdagen var fin. Det ble litt forandringer i planene, da det begynte å regne. Jeg liker ikke å kjøre scooter i regnvær, så jeg bestemte meg for å reise til byen i stedet. Jeg tenkte jeg heller skulle trene og betale for én økt på et annet treningssenter der. Så jeg gikk på et senter jeg trente på før, og sannelig viste det seg at jeg fremdeles var medlem der også. Jeg har gått i evigheter og betalt nesten tre hundre kroner måneden der, uten å vite om det engang. Jeg trodde jeg hadde avsluttet medlemskapet, men den gang ei. Men men, da slapp jeg i det minste å betale for den enkle økten, og fikk et nytt medlemskort.

Etterpå tenkte jeg at det var unødvendig å være medlem på to treningsstudioer, men ved nærmere ettertanke, fant jeg ut at den månedlige summen for dette ville ha tilsvart omtrent to dager på fylla, og da fikk fløyten en annen tone. Dessuten er det greit å ha litt å veksle mellom. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle trene i byen de dagene det var for dårlig vær for scooteren min, og på senteret på her de dagene jeg selv kunne kjøre.

Fordelen med studioet i byen er at det nesten ikke er folk der på den tiden jeg trener. I går var det bare tre stykker utenom meg, og det er et stort studio, med meget bra apparater. Så da er jeg heller villig til å tøye litt på lommeboken, i treningens sunne navn.

Jeg var også med kameraten min i går, og det var koselig. Vi så en film på kvelden, og pratet om stort og smått. Det gjorde godt å være sosial igjen, i gode venners lag. Men jeg kjenner utrolig at det er noe jeg mangler. Jeg kunne sårt ha tenkt meg å komme inn i et forhold snart, med en vakker kvinne jeg virkelig elsker. Hvis jeg ser en vakker kvinne når jeg er ute og spaserer, ser jeg nesten savnende på henne. Et sånt skikkelig «sukk»-blikk. Jeg tror sannelig at jeg begynner å bli mykere med årene.

Etter at jeg fylte 32 år, gikk jeg inn i en slags krise. Jeg fikk alle slags rare tanker om at jeg hadde begynt å bli gammel, og at jeg måtte skynde meg å leve, for jeg hang etter på så mange måter. Jeg følte at jeg hadde kastet bort veldig viktige år på rus og meningsløse ting, og ble hele tiden jaget av tiden. Og i går, så ble jeg utrolig glad. Kall meg gjerne teit, men jeg så et program på TV, som handlet om sykepleiere og leger i arbeid. Og da så jeg en dame som jeg visste at jeg sikkert kunne ha falt pladask for. Hun virket liksom så utrolig god, nesten som en engel, og hun var utrolig pen. Et sånt menneske du bare vet at er et veldig godt menneske, bare ved å se henne. Det er ikke så mange av dem. Og da hun i en eller annen sammenheng sa at hun var 39 år, ble jeg rett og slett bare lykkelig. Jeg innså at jeg kanskje ikke var så gammel allikevel, og ja, jeg ble faktisk veldig glad. Jeg kunne LETT ha invitert henne på en kopp kaffe, selv om det er 7 år mellom oss. I hvert fall ut ifra det inntrykket jeg fikk av henne. Det høres kanskje litt rart ut å si det etter å ha sett et program, men jeg tror jeg er flink til å se sjelen i folk, og jeg er god menneskekjenner. Men poenget var i hvert fall at jeg ble glad, for jeg innså at det er lenge til jeg selv er 39. Og hver gang jeg føler meg gammel, skal jeg tenke på den flotte damen som var 39.

I tillegg til å ha drukket svært mye alkohol opp igjennom tidene, har jeg også kjørt i meg mange andre substanser, og noen av disse har en spesiell tendens til å rote med tidsperspektivet. Dette har jeg fått kjenne på mange ganger, i form av at jeg ikke alltid skjønner hvor lang tid som har gått, og at jeg i perioder nærmest får sjokk når jeg innser akkurat dette. Mange ting jeg kan huske som at de var i går, kan ha skjedd for mange, mange år siden. Dette har jeg fått bemerket av mange; At jeg har en fremragende hukommelse. Samtidig har jeg problemer med å huske detaljert hva som har skjedd de siste dagene, med mindre jeg setter meg ned og tenker skikkelig etter. Eller, det blir kanskje litt feil å si, men jeg har en tendens til å rote med dagene. For eksempel kan jeg tenke på ting som skjedde i går, og så var det egentlig i forgårs. Så det er litt innviklet, dette med hukommelsen min. Det er egentlig ganske motstridende, for noen mener at jeg har vært i ferd med å utvikle alkohol-demens, mens andre sier at jeg har elefant-hukommelse. Men jeg å innrømme: Det har begynt å dukke opp en del lapper på veggene her ved skrivepulten, som minner om avtaler og den slags. Jeg har en lei tendens til å rote med slike ting.

Jeg fant forresten ut at onsdagen før skjærtorsdag var den siste dagen jeg drakk, så i morgen kan jeg med glede si at jeg har holdt meg edru i tre uker. Da tenker jeg at det ikke er lenge til at jeg kan si at jeg har vært edru i en måned, og da begynner det å ligne på noe. Men formen er helt fin i forhold til alkohol. Jeg har ikke lenger disse grusomme nervene som lager lokale jordskjelv under føttene mine, og etterdønningene har også gitt seg. Så jeg kan med andre ord si at jeg er frisk i forhold til avrusningen. Jeg gjør i dag ting som for noen uker siden ville ha vært utenkelige. Og det som er så spesielt, er at jeg føler meg velsignet med en slags stahet og motivasjon. Jeg har nesten blitt en skikkelig motstander av alkohol, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg hater alkohol. Jeg savner det ikke på noen som helst måte, og er lykkelig over at jeg aldri mer skal drikke. På en måte føler jeg meg helbredet. Og det er godt å høre at andre rundt meg merker det også. Smil fra folk som vanligvis ser litt stygt på meg, fordi jeg er full. Komplimenter om at jeg har fått fargen tilbake, og at jeg ser mye bedre ut. Det er veldig godt å høre, for det bekrefter liksom at jeg går på den rette veien nå. Det styrker avholdenheten og motivasjonen rundt det.

Når det gjelder min fysiske form, har jeg også begynt å legge mye på meg. Jeg har gått opp mange kilo på kort tid, og treningen begynner å vise resultater. Turene med hundene har gjort godt, og ikke minst styrketreningen. Jeg går ikke lenger like fremoverbøyd med pipende lunger og hoste, og svetter ikke lenger av å gå opp en liten bakke med hundene. Jeg må nesten riste på hodet av meg selv, når jeg tenker på hvor langt nede jeg har vært. Hvor syk jeg faktisk har vært. Det er ubehagelig å tenke på, men også en viktig tanke å ha i bakhodet. Jeg mener: Hvordan kan jeg noensinne komme til å savne det livet igjen?

Det er nesten litt morsomt, for jeg har en flaske med munnskyllevann, som skal brukes i 30 sekunder. Jeg så her om dagen at den inneholdt alkohol, så jeg stod og spyttet i fem minutter etterpå, for å være helt sikker på at det ikke kom noe ned i svelget. For noen måneder siden, ville jeg lett ha drukket hele flasken nedpå, dersom nøden var stor nok. Jeg har jo gjort det før.

Jeg tenker også mye på denne boken. På den ene siden føler jeg at det er en bok med mange gjentakelser, som tar for seg tanker som har tendenser til å komme tilbake, men jeg har tillatt det i denne boken. Dette har jeg, ironisk nok, også nevnt før. Men jeg lar liksom tankene flyte til tastaturet, og det er helt greit. Jeg merket også at den lille beskjeden fra dette forlaget jeg kontaktet, gav meg mer følelsen av at den ikke kom til å bli utgitt, selv om forlaget ikke har lest et ord av hva jeg har skrevet. Men selv om jeg ble litt paff av responsen jeg fikk av dem, merket jeg at det gjorde litt skade allikevel. Jeg tror det er slik for de fleste som skriver bøker. Følsomme sinn. Men jeg angrer på at jeg sendte den mailen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe offentlig på Facebook. Jeg har noen naturfoto jeg har lyst å legge ut, men jeg utsetter det til stadighet. Det har ingenting med nerver å gjøre, men heller at jeg har lyst å komme tilbake sterkt, når jeg først har blitt meg selv igjen. Nå høres det ut som at jeg gir Facebook enorm makt over livet mitt, men det er ikke tilfellet. Greien er bare at jeg i denne omgang kun prater med de som står meg nærmest, enten det er familie eller venner. Og disse vennene foretrekker jeg enten å skrive private meldinger til, eller treffe i det virkelige liv. Jeg skal sannsynligvis treffe en venninne til uken, for å ta en kopp kaffe. Hun sliter litt med alkohol, hun også, og virker en anelse ambivalent i forhold til om hun skal slutte helt, eller trappe ned. Så jeg har tenkt å dele litt av mine egne erfaringer med henne. Ikke med noen pekefinger eller noe, men rett og slett være ærlig og direkte, for jeg har en skummel mistanke om at hun er på den samme veien jeg var, som førte meg ut i alkoholisme.

Jeg fikk en liten Aha-opplevelse her for noen dager siden. Jeg fikk nemlig en kartong med ting jeg fremdeles hadde hos eks-samboeren min; blant annet et fotoalbum fra da jeg var liten, noen eldgamle malerier jeg har malt, faktisk noen av de første jeg malte, og noen andre bilder fra mine yngre år.

Det er et fotografi jeg har stående på skrivepulten min, som også kom i denne kartongen. Det er et bilde fra da jeg var i marinen, på Kongeskipet Norge. Jeg står i uniform, ved et ror, og ser trøtt og blek ut. Jeg har liksom sett tilbake på denne tiden som at det ikke var lenge siden, men nå ser jeg en skikkelig unggutt. Jeg husker også at jeg trodde jeg hadde lagt veldig på meg, på denne tiden. Det hadde jeg også, i forhold til før jeg gikk inn i marinen, men jeg er betydelig større nå. Og når jeg ser denne unggutten på Kongeskipet, blir jeg igjen sjokkert over hvor lang tid som har gått. Bildet er fra 2002. Men det er et fint minne.

Maleriene også. Det er rart hvordan tingene utvikler seg. Dette var på den tiden jeg begynte å male, og jeg kunne ingenting om maling. Så jeg malte helt «feil» med akvarell, og maleriene ble liksom litt deretter. Sammenlignet med maleriene jeg har laget de siste årene, ser de ut som at de er malt av en 4-åring. Jeg ble helt sjokkert over hvor elendige de var, og samtidig glad for å se utviklingen, rent visuelt. Men alle disse tingene er fine minner, og samtidig blir jeg litt glad når jeg sammenligner. For ofte har jeg hatt en følelse av at jeg har tapt meg på alle områder, og ofte har jeg tenkt at jeg var mer voksen på den tiden da jeg var på Kongeskipet, eller tiden rett etter da jeg jobbet som vekter. Men så ser jeg at dette egentlig ikke er tilfelle. Jeg har mye mer livserfaring nå, og ville aldri ha gjort de tabbene jeg var i ferd med å gjøre, da jeg var så «voksen» i forhold til sosial aksept. For jeg falt jo fullstendig ut på skråplanet ikke lange tiden etter disse periodene, og det ville ikke ha skjedd i dag. Nei, jeg må få vekk denne følelsen av at jeg har ødelagt livet mitt, og heller høre på dem som sier at livet mitt så vidt har begynt. Jeg får heller satse på å lage nye, gode minner for fremtiden, i stedet for å hele tiden se bakover. Jeg har ofte hatt en sånn innstilling, at det trygt å se bakover, frustrerende å være i nuet, og utenkelig å se fremover. Her må jeg omprogrammere et par ting. Livet er en sann gave, og på mange måter er jeg dypt takknemlig for at jeg har kommet ut av elendigheten med helsen i behold. For det har sett veldig ille ut i mange perioder, og prognosen var også dyster. Jeg husker at en lege sa til meg for omtrent seks år siden:

«Jeg er sikker på at dersom du fortsetter denne livsstilen, så vil du være Schizofren om to år.»

Så igjen: Jeg er veldig glad at jeg kom meg ut av det med helsen i behold, og jeg føler nesten at jeg har fått livet i gave på ny. Og denne gangen skal jeg ikke rote det til. Jeg forventer meg nødvendigvis ikke en dans på roser, men det skal i hvert fall ikke være preget av drepende rus og elendighet. For det livet er over nå. Takk og pris. Takk Gud.

Jeg avrunder med bibelen:

1. Oppstandelsen 16:1-8

«Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham.

Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp.

De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss?

Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Den var nemlig meget stor.

Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet.

Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.

Men gå og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere.

De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s