Dag 85 ( Natt til søndag 17 mai 2015 )

Da har klokken akkurat passert midnatt, så det er strengt tatt 17 mai nå. Og jeg er dønn edru, for første gang på mange år, når det gjelder akkurat disse dagene. Mai pleier alltid å være en «vill» måned for min del. Jeg har inntrykk av at alle mai-måneder er måneder hvor jeg sliter maks. Dette kan igjen være et symptom på Bipolar lidelse, men som tidligere nevnt, prøver jeg å ikke ha så altfor mye fokus på diagnoser. Jeg vet bare at når det gjelder bipolar lidelse, så er det ofte en «kalender-sykdom». Nå er ikke jeg noen lege eller overlege. Du får google.

Det er en bragd i seg selv at jeg er edru, men dagen i dag har igjen vært en dag med enormt mange tanker om livet. Jeg klarer ikke å stoppe disse tankekjørene, og jeg innser mer og mer at de faktisk er et problem. Jeg skal komme tilbake til dette litt senere i dagens skriv.

Det som også slår meg, er at jeg ofte er i utlandet på denne tiden.

Jeg var også i Tyrkia i fem uker på denne tiden for noen år siden. Las Palmas var jeg også i, på denne tiden for litt flere år siden, og Tyrkia for første gang, for enda flere år siden. Det virker som at jeg alltid er på reisefot i mai. Kanskje det er vinter-depresjonene som begynner å gi slipp i mai. Jeg vet ikke, men det virker i hvert fall som et fast mønster.

I dag har jeg begynt å sette spørsmålstegn ved alt jeg driver med. Det har nå gått såpass lang tid at jeg trolig kjenner mye på ting som ikke har med rus å gjøre, blant annet disse tankekjørene som har blitt veldig slitsomme. Det er denne indre flammen som jeg ikke klarer å temme. Jeg har begynt å lure på om blant annet hasj har hjulpet meg mot ADHD, for symptomene virker å være sterkere, nå som jeg har sluttet med alle disse tingene. Jeg vet også at veien er lang til å få prøve ADHD-medisin, hvis jeg i det hele tatt får det innvilget. Jeg er faktisk skeptisk, for jeg har en følelse på at jeg kommer til å få avslag av en eller annen teit grunn, og at jeg må gå rundt med ubehandlet ADHD. Det kan jeg si med én gang at jeg ikke kommer til å fikse. Hvis jeg må gå rundt sånn som dette, kommer jeg ikke til å komme ett skritt fremover, selv som rusfri. Jeg kommer bare til å fortsette å gå i sirkler, og det er noe som frustrerer meg vilt. Jeg håper ikke jeg kommer i en posisjon hvor jeg ikke får behandling for tilstanden min, men jeg frykter at det er nettopp dette som kommer til å skje. Og da vet jeg at det ikke kommer til å gå bra. Hvorfor? Fordi jeg svinger så mye. Jeg kommer ikke engang til å klare å holde fast ved noe, som jobb, forhold, leilighet, avtaler med inkasso-byråer osv. Jeg er til og med redd for at det intense stresset vil føre meg tilbake til flasken, i verste fall. Nå er jeg veldig ærlig her, og prøver å forklare det slik jeg føler det.

En annen ting som plager meg, er mangelen på konsentrasjon. Det er som en hinne av stress kommer foran alle de tingene jeg har lyst å gjøre, så jeg får ikke kontakt med mine kreative sider. Jeg har bare malt noen få malerier i 2015, og hadde en ambisjon om at dette skulle være mitt mest produktive år, på det kreative plan. Men jeg vet av erfaring at det ikke er vits i å male når jeg ikke er i det rette hjørnet. For det første klarer jeg ikke å leve meg inn i det jeg driver med. Det blir mer som at jeg irriterer meg over å ikke få ting til, med kort lunte. Dette resulterer i et overfladisk maleri. Det blir bare maling på et brett, uten dybde og følelser. Derfor orker jeg ikke engang å prøve. Og dette er et problem. Med unntak av skriving, gjør jeg veldig lite kreativt for tiden. Det har riktignok blitt tatt en del fotografier, og noen av disse har blitt ganske bra. Men jeg må innrømme at jeg har hatt problemer med å få sjelen skikkelig med på det. Det har vært mer noe jeg har følt jeg måtte gjøre, i stedet for å oppleve gleden i det selv.

Vanligvis, før i tiden, røykte jeg alltid cannabis før jeg malte, laget musikk, tok bilder og redigerte dem, og alle andre ting jeg drev med innen det kreative. Cannabis gjorde at jeg lettere klarte å sette meg inn i denne ene tingen jeg drev med, i stedet for at tankene og hodet fløy i alle retninger. Folk kan tenke som de vil om dette, men jeg begynner å innse at jeg røykte cannabis som medisin mot ADHD, før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde denne tilstanden. Derfor vurderer jeg faktisk å begynne å røyke igjen.

Mange vil nok mene at dette er en utrolig dårlig idé, men jeg er slett ikke sikker på om jeg er så enig i dette selv. Og jeg snakker av 13 års erfaring. Jeg mener fremdeles bestemt at cannabis har hjulpet meg som en slags stemningsstabiliserende medisin mot blant annet konsentrasjonsvansker. For i de periodene jeg røykte med jevne mellomrom, var jeg riktignok i en liten boble, men jeg fungerte stort sett veldig bra, både i forhold til trening, til og med jobb i perioder, og ikke minst i forhold til mine kreative sider. Jeg sier ikke at hasjen har skapt kunsten min. Den har jeg stått for selv. Men den har gjort det mulig for meg å konsentrere meg om de tingene jeg skal gjøre, uten at jeg i tillegg har gått på veggene.

Mange innen helsevesenet, og mange menn og kvinner på gaten, ville nok ha sagt at dette høres direkte uhørt ut. At cannabis har fungert som en slags medisin for meg? Jeg, som har vært innlagt så mange ganger på psykiatriske sykehus og rusklinikker? De tenker kanskje at jeg lurer meg selv. Og vet du hva? De får bare fortsette å tenke dette. For å være helt ærlig, så berører det meg fint lite hva andre skulle mene om det. For jeg har hørt så mange teorier, noen dumme, og andre enda dummere, om hva som er best for meg. Og de gangene jeg har testet ut «hva som er best for meg», etter råd fra såkalte kyndige, har det som regel gått veldig gale. Jeg høres kanskje litt sint ut, men her vil jeg bare understreke at det var først for under to år siden, at jeg fikk diagnosene ADHD og Asperger syndrom. Og dette er på sett og vis ganske alvorlige diagnoser. Jeg fikk disse diagnosene da jeg var 31, og jeg har vært i kontakt med veldig mange instanser i flere tiår før dette. Så jeg har grunn til å ha litt rar smak i munnen, og jeg har grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan systemet fungerer. Jeg har på mange måter vært nødt til å finne ut av ting selv. Finne min egen vei, for å hanskes med mine egne problemer. Kanskje mange av disse løsningene ikke høres bra ut i helsevesenets ører, men det kan jeg også si om helsevesenet. Jeg baserer mine utsagn og meninger på egne, personlige erfaringer, og dette gjør at jeg ofte blir tolket som en sta jævel.

Dette er altså mange av de tingene jeg tenker på om dagen. Jeg har til og med tenkt på løftet jeg har gitt til Gud om å aldri mer drikke. Jeg har kjent på tvilen. Er dette noe jeg vil klare? Er dette noe jeg egentlig ønsker? Og det gamle, klassiske spørsmålet har begynt å dukke opp: Er jeg egentlig alkoholiker, eller er den heftige drikkingen bare et symptom på en underliggende, akutt tilstand? Og vil jeg virkelig være fullstendig avholdende fra alt? Jeg stiller meg selv dette spørsmålet, nå som jeg er helt nøktern. Jeg har til og med klart å legge fra meg tobakken, betrygget med en god porsjon snus under leppen. Men jeg begynner etter hvert å føle på om jeg virkelig vil være helt avholdende fra absolutt alt. Jeg vet at det står i bibelen at man skal være forsiktig med å avgi løfter man ikke klarer å holde. Og hvis jeg skulle sprekke på alkohol, så ville dette ha passet veldig bra til min egen situasjon. Men dersom dette skulle skje, så vet jo Gud det allerede. Jeg tror han ville ha tilgitt meg, for han vet at jeg virkelig har prøvd, og han vet at jeg sliter som nøktern også. Han vet langt mer enn hva jeg gjør.

Når dette er sagt, så er det ikke sånn at jeg går rundt og tenker på å drikke igjen. Men jeg tenker på livet mitt i sin helhet. Tiden går. Den flyr faktisk, og jeg går rundt, i voksen alder, og prøver å finne ut av mitt eget livs gåte. Det virker så enkelt for mange andre, mens jeg går rundt som et spørsmålstegn hele veien. Jeg er flink til å gi andre råd, men jeg er ikke flink til å ta de samme rådene selv. Jeg er på ingen måte dum, men jeg har en vrien skjebne. Og det som er så ironisk oppi det hele, er at fra utsiden kan jeg nok tolkes som en arbeidslat person som kanskje har vært litt for lenge på skråplanet. Men på innsiden føler jeg at jeg er knallhard mot meg selv. For eksempel: Jeg har ofte tenkt at Gud ikke lenger vil ha kontakt med meg, dersom jeg ikke klarer å holde løftet jeg har avgitt. Men faktisk, så tror jeg at jeg allerede er tilgitt. Gud er jo av kjærlighet, og ikke straff. Og jeg så nesten for meg at Satan ville bli min nærmeste «venn», samtidig som at Gud ville distansere seg mer fra meg, dersom jeg ikke klarte å holde løftet. Men når jeg tenker på det nå, vet jeg at dette aldri kommer til å skje. Men, merk at dette er «worst case scenario». Det er bare en hypotetisk tanke, og jeg er dønn edru og nøktern nå. Men jeg må innrømme at jeg faktisk hadde det bedre i min kunstner-tilværelse, enn slik jeg har det med tankekjør og drit nå. Så jeg tror det er en ganske stor sannsynlighet for at jeg kanskje kommer til å innta cannabis igjen.

Jeg tror jeg trenger å lære meg meditasjon. Jeg trenger å bli bedre kjent med meg selv. Jeg har kanskje ikke kommet så langt i livet, men jeg har mange ressurser, og jeg føler det er veldig trist når jeg ikke får benyttet meg av disse. Som jeg sa til en venninne i dag: Jeg føler at jeg begynner å bli bitter, og at dette var en følelse jeg var svært ukomfortabel med, da det var så langt fra den jeg egentlig er. Så, for å være helt ærlig, føles det som at jeg går den rette veien, i forhold til sosial aksept. Men samtidig føler jeg at jeg kanskje ikke egentlig har gått inn i meg selv, men heller inn i rollen jeg føler at alle andre vil se meg i. Og det blir feil. Jeg må bare fortsette å tenke igjennom dette. Igjennom alt. Jeg er ikke ferdig med å tenke.

Når det gjelder legetimen jeg av en eller annen rar grunn hadde sett for meg var i går, så viste det seg at den ikke er før på mandag. Og da tror jeg at jeg kommer til å ta en lang prat med legen. Jeg er litt spent på hva han har å si om disse tankene. Han er en god lytter, og jeg setter veldig stor pris på ham. Men han er jo bare et menneske, og jeg kan ikke pålegge ham ansvaret for mitt eget liv. Han kan gjerne gi råd, og han har nok ganske mye vekt i ordene i forhold til henvisninger videre til blant annet spesialisthelsetjenesten, men han kan ikke fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt. Jeg sier ikke at han har gjort dette heller, men i de periodene jeg har vært svekket, har jeg nok trolig vært en noe krevende pasient. I perioder har jeg vært ganske desperat, langt nede og med «brukne ben», og da er det nok ikke så lett for en lege å vite hva han/hun skal gjøre. Men han har vært en utrolig god lytter, så jeg er glad jeg har ham som fastlege. Jeg tror faktisk jeg uten overdrivelse kan si at han har reddet livet mitt. Han er 1 av en milliard når det kommer til å være jordnær, til tross for at han «kunne» ha vært en overdådig snobb som så ned på de fleste, fordi han selv hadde gjort det så godt med sine studier osv. Men har er rake motsetningen. Han har beina godt plantet på jorden, og han er genuin. Han vil hjelpe folk. Et godt forbilde.

Jeg avrunder skrivet for i dag med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2. Den rette bruk av friheten, kap.9

2.1 Et forbilde i selvfornektelse 9:1-18

«Er jeg ikke fri? Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?

Om jeg ikke er apostel for andre, så er jeg det i alle fall for dere! For dere er seglet på mitt apostelembete i Herren.

Dette er mitt forsvar mot dem som setter seg til doms over meg.

Har vi kanskje ikke rett til å ete og drikke?

Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre, og Kefas?

Eller er det bare jeg og Barnabas som ikke har rett til å slippe å arbeide?

Hvem gjør vel noen gang krigstjeneste på egen lønn? Hvem planter en vingård og nyter ikke frukten fra den? Eller hvem gjeter en buskap og får ikke drikke av hjordens melk?

Er dette bare menneskelig tale, eller sier ikke også loven det samme?

For i Moseloven står det skrevet: Du skal ikke binde for mulen på en okse som tresker. Er det oksene som ligger Gud på hjertet, eller er det ikke med tanke på oss at han sier dette? For vår skyld er det jo skrevet at den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker, skal gjøre det med håp om å få sin del.

Når vi har sådd de åndelige goder hos dere, er det da for mye om vi høster timelige goder fra dere?

Har andre slike rettigheter hos dere, skulle da ikke vi ha det enda mer? Men vi har ikke gjort oss bruk av denne rett. Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium.

Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sitt underhold fra templet? Og de som tjener ved alteret, får sin del fra alteret?

Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet.

Men jeg har ikke bruk for noe av dette. Jeg skriver ikke dette for at det nå skal bli slik med meg, for heller vil jeg dø enn at noen skulle gjøre til intet det som jeg roser meg av!

For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!

Gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn. Men gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg.

Hva er så min lønn? Jo, at jeg byr fram evangeliet uten vederlag når jeg forkynner det, slik at jeg ikke gjør bruk av den rett evangeliet gir meg.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s