Da har jeg kommet til mine siste dager i boken, og den naturlig begynner å nærme seg sin ende. Jeg har uten tvil hatt mye på hjertet, men nå merker jeg at den snart er ferdig, på alle måter. Det er første gangen jeg faktisk har begynt å føle på at jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den, for å begynne på andre prosjekter. Prosjekter hvor jeg kan la fantasien flyte, i stedet for å hele tiden skrive om mine egne hverdags-refleksjoner. Men for et prosjekt dette har blitt! Den er til nå over 182000 ord, inkludert de til tider lange sitatene fra bibelen også da. Men alt i alt har det blitt en lang bok, og jeg begynner å lure på hvilken mening den vil ha for andre som leser den. Hvordan vil denne boken forme seg i deres tanker? Vil de synes den er dårlig? Lite givende? Hverdagslig? Kjedelig? Rar? Usammenhengende? Jeg aner ikke. Jeg er ikke leseren, jeg er forfatteren.
Slutten begynner jo å bli en anelse forutsigbar, ettersom den er så nær, og at disse dagene er ganske så like. Stabile og like. Men veldig viktige. Det skjer veldig mange ting, men bare i så små skritt. Faktisk, så er jeg jo i en stor prosess når jeg skriver denne boken. Alle disse skrevne dagene har vært en viktig bit i et stort puslespill. Og sannelig har mye skjedd siden jeg satt på sykehus, med etsende kraft kom ut av alle mine porer. Denne boken er en solid dokumentasjon av en periode i livet mitt, og hvordan den faller i smak hos andre, får bli opp til nettopp andre å avgjøre. For meg er det bare livet mitt i skriftlig form. Ikke alt har mening, og ikke alt går som man planlegger. Av og til skjer det veldig lite, og av og til gjentar ting seg mange ganger. Sånn er jo livet for de fleste. Og denne boken beskriver nettopp dette i forhold til mitt eget liv.
Det som er viktigst for meg i denne boken, utenom at hele prosjektet har vært en slags uttrykksterapi, er det faktum at jeg gikk til det skrittet hvor jeg lovet til Gud at jeg aldri mer skulle drikke. Jeg har gitt dette mye ettertanke, og i starten var jeg sikker på at dette ville være kuren. Men nå, etter hvert som jeg har blitt frisk, har jeg forandret litt syn på dette. Og dette er ikke en unnskyldning, for at jeg kanskje har lovet ham noe jeg ikke klarer å holde, men det er en beskrivelse av hvordan jeg føler det nå, og hvordan jeg følte det da jeg avgav dette løftet. For selv Gud virket å være litt fremmed for meg, da jeg gjorde det. Jeg husker at jeg nærmest så på ham med mer frykt enn kjærlighet. Han ble en streng og mektig skapning, fremfor en kjærlighetens Gud, som jeg har kjent hele livet. Jeg tenkte at jeg kanskje ville bli straffet i form av ulykke, uhell og elendighet for resten av livet, dersom jeg ikke ville holde løftet. Jeg tenkte at jeg ville miste kontakten med Gud, som at han forlot meg. Eller overlot meg til djevelen. Dette var slik jeg følte det, da jeg bestemte meg for å love ham å aldri mer drikke. Det var som en desperat handling, fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg hadde liksom mistet troen på alt, inkludert meg selv, men oppi det hele? Ikke Gud. Jeg hadde fremdeles troen min på Gud, og derfor dette løftet. Men for å være helt ærlig, tror jeg kanskje at jeg var litt halv-psykotisk. Jeg var svekket, og det meste var for meg ukjent og fremmed, som at jeg hadde gått meg vill i et land jeg aldri før hadde vært i, med fremmede mennesker og språk. Dette er en forferdelig følelse, og da er veien kort til å tenke på verden som et mørkt og kaldt sted man egentlig bare har lyst å forlate.
Så det jeg prøver å si, selv om jeg fremdeles er ved godt mot, er at du som leser ikke må tro at jeg på noen som helst måte anser meg selv som hellig eller noe. Jeg har også tenkt veldig hypotetisk, at dersom jeg skulle publisere denne boken, og i en senere anledning sprekke på alkohol; Hvordan ville da mine lesere reagere? Først og fremst tenker jeg jo at det strengt tatt ikke er noe som angår dem i det hele tatt. Denne boken gir ikke andre mennesker noen som helst inngangsbillett til livet mitt, selv om jeg kan forestille meg at mange kan komme til å føle det sånn. For det er en veldig åpen og ærlig bok, nesten som en dagbok. Men jeg håper ikke jeg blir sett på som en sviker eller noe, dersom jeg ikke skulle klare å holde meg på vannvognen resten av livet. Det er nemlig noe som er vanskelig, og det kan jeg ikke benekte. Og jeg burde ha visst bedre, enn å snakke for resten av mitt liv, da jeg var i en svekket situasjon. Men dette er en sak mellom meg og Gud, og slik ønsker jeg at det også skal forbli. Jeg håper heller ikke at tørrlagte alkoholikere vil miste motet, dersom de har funnet støtte i denne boken, for så å se at jeg drikker alkohol, etter at den er skrevet. For jeg aner ikke hvilken potensiell kraft en slik bok har. Jeg har bare skrevet den, på en måte. Men det som da er viktig å vite, er at selv om jeg kanskje ikke klarer det, så betyr det jo ikke at de ikke vil klare det.
Du tenker kanskje at jeg er tvilende nå, og jeg er vel kanskje det også. Jeg er fremdeles edru, og fremdeles ved godt mot. Det er ikke slangen som hvisker meg i øret, og det er ikke et svakt øyeblikk jeg snakker ut ifra. Det er et øyeblikk med klar bevissthet og fokus, og realistisk tankegang fra et sunt og friskt sinn. Det er som at jeg var ute i et synkende skip, langt, langt ute på havet. Etter hvert som det sank, hoppet jeg ut i havet, og oppdaget en liten øy langt i det fjerne. Kampen for å komme seg til øyen var hard og brutal, men da jeg kom meg til øyen, og skjønte at det kunne gå lang tid før jeg noen gang ville bli oppdaget av andre skip, hvis det i det hele tatt noen gang skulle skje. Derfor måtte jeg da begynne å tenke på hvordan jeg skulle forme livet mitt på denne øyen. Kampen for å komme seg dit var over, men nå måtte fokuset være på livsstil videre. Og slik føler jeg det i livet mitt nå også. Jeg er nå på denne øyen, og prøver å finne ut hvilken type liv jeg ønsker for meg selv, videre. Og en ting er sikkert og visst, uansett hva som skjer: Jeg orker IKKE mer drama! Jeg vil finne min gylne middelvei, og min balanse. Jeg leter fremdeles, og prøver å la det komme naturlig.
Jeg avslutter begynnelsen på pinse-helgen med noe tilfeldig fra bibelen:
3.2 Profetien om de sytti ukene 9:20-27
«Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i sin store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet.
Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå.
Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet.
Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.
Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.
Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.
Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.»
Jeppe med pennen 