Dag 91 ( Fredag 29.05.15 )

Det er nå fredagskveld, og den tilbringes i en rolig setting på soverommet mitt. I bakgrunnen høres tradisjonell meditasjonsmusikk, fremført av indianere. Røkelsen brenner, og de levende lysene er tent. Jeg er omringet av tre trøtte hunder, som hviler seg etter dagens trening. Det har vært en bra dag.

Jeg skulle egentlig ha vært i Førde nå. Jeg skulle ha bodd på et vandrerhjem til søndag, men jeg fant ut at det var for risikabelt. Jeg følte en sterk tilstedeværelse av slangen på skulderen, så jeg valgte å avbestille turen. Når jeg nå merker det minste snev av usikkerhet, fortsetter jeg å holde garden oppe. Jeg går på sett og vis på to veier for tiden, med en fot på hver vei. Men foreløpig finner denne vandringen bare sted i hodet mitt, og så lenge den forblir der, er det greit.

Det jeg prøver å si, er at jeg er utrolig ambivalent i forhold til alt i livet nå. Jeg tok dette opp med legen min, og forklarte utdypende hvordan det føles. Hvordan jeg faktisk opplever denne nye tilværelsen. For det er ingen enkel følelse. Det er en usedvanlig blandet cocktail av forskjellige følelser; Gleden av å være frisk og nøktern, kombinert med stress og et utolkelig, indre kjør som ikke engang kan la seg temme av verken trening eller søvn. Kjøret jeg aldri rekker, for så å behandle det.

Legen min sa kort og enkelt at han mente dette var på grunn av min ADHD. Han tok hva jeg sa veldig alvorlig, som at han kunne se en potensiell sprekk i øynene mine. Adferden min.

Jeg sa til ham at dersom jeg måtte vente i tre måneder, så trodde jeg helt ærlig ikke at jeg kom til å klare det. At tre måneder i denne situasjonen ville føles som tre år. Han skjønte godt hva jeg mente, og gjorde det klart at han ville sende henvisningen i dag. Så det er veldig positivt nytt. Jeg fikk også endelig avgitt både blodprøve og urinprøve, så da ser de at jeg ikke har ruset meg. Jeg håper enkelt og greit at det blir litt fortgang i tingene. Men så langt virker det å gå fortere enn jeg har forventet, så jeg bør kanskje smøre meg med litt mer tålmodighet, og ikke være så negativt innstilt. Jeg forsøker å ikke være negativ, men negative erfaringer fra psykiatrien i gamle dager, spirer frem. Det er på ingen måte meningen å virke klagende, for alt i alt synes jeg at jeg har vært veldig flink. I forhold til rusproblematikk etterfulgt av avholdenhet, har jeg faktisk aldri vært flinkere. Så det er jo ikke unaturlig at ambivalente følelser spirer opp her og der. Det er jo grovt betegnet to forskjellige personligheter som spiller sjakk mot hverandre.

Så jeg tenker at nå som jeg har klart meg så lenge, så klarer jeg å vente til jeg får en skikkelig avklaring fra spesialisthelsetjenesten også. For hvis jeg ikke klarer dette løpet nå, så klarer jeg det nok aldri. Derfor tror jeg at jeg ville ha blitt svært bitter på meg selv, dersom jeg ikke hadde klart å holde ut. Og jeg trenger ikke flere negative følelser ovenfor meg selv nå. De har jeg hatt nok av. For nå er jeg i en oppbygningsfase, og forhåpentligvis får jeg hodet med på denne også. Hodet har hengt litt etter, som det har gjort mange ganger før også. Men jeg må si til meg selv at jeg er flink. For det er jeg! Jeg har aldri veid så mye, og jeg får mye positiv tilbakemelding fra folk, om at jeg ser mye sunnere og friskere ut. Det er bare denne depressive, dystre tankegangen som av og til kommer, som overkjører alt dette. Den forsøker i hvert fall. Men, om ingenting annet, så er jeg nå i en slags overgangsfase som ikke kommer til å vare evig. Jeg fungerer jo, selv om det kommer litt damp ut ørene mine. Strengt tatt fungerer jeg mye bedre enn noensinne. Denne blandede, frustrerte kjedsomhetsfølelsen kan avledes, men den er der hele tiden. Og det tror jeg er definisjonen på ADHD, i mitt tilfelle. Den er konstant. Til og med når jeg er i ferd med å sovne, eller i ferd med å våkne.

Legen sa at han trodde jeg kom til å få medisiner, men at det var viktig at jeg spilte med samme kort som systemet, selv om mange ting kunne virke rart. Han har nok helt rett, og jeg har bestemt meg for å holde meg på banen til jeg har fått et skikkelig svar fra spesialisthelsetjenesten. Dersom de avviser meg av en eller annen grunn, begynner jeg å innta cannabis igjen. Da kommer jeg til å gjøre det med god samvittighet, for da vet jeg at jeg har prøvd så godt jeg kunne.

Er det noe jeg lengter etter, så er det å få mer kontakt med min kreative side igjen. Jeg kjenner at jeg har mye lagret opp nå, enten det er foto,malerier, skriv osv. Jeg må bare finne roen først, for å få utløp for ideene. Jeg bør også understreke at det har vært rekord-mye drittvær i det siste, så jeg må til stadighet utsette utendørs-prosjektene når det gjelder foto, for eksempel. Å ta bilder i regnvær er ikke noe særlig for verken fotograf eller kamera, og bildene blir omtrent like grålig som været selv. Men når det gjelder skriving, har jeg begynt å tenke litt i nye baner. Jeg er jo på siste restdenne boken, dersom jeg klarer å skrive hver dag. Uansett, så er det ikke lenge igjen av den. Spesielt ikke når man tenker på at den har blitt så lang. Dersom du som leser har lest alt jeg har skrevet til nå, må jeg nesten bare få takke deg.

Men jeg har mange planer videre, i forhold til skriving. Faktisk, så tenker jeg mye på dette med å skape en blogg igjen. Jeg må bare jobbe mer med å finne en nisje, for jeg er nødt å ha et eller annet sted hvor jeg kan få utløp for følelser, tanker og alt annet virrvarr jeg skulle ha i hodet. Her holder det ikke med romaner og noveller, selv om mye av mitt fremtidige arbeid kommer til å omfatte dette også.

Jeg håper jeg en dag kommer til å få utgitt noe. Jeg lurer på hvordan det må føles. Å endelig kunne kalle seg en forfatter, og kanskje til og med kunne leve et enkelt, men godt liv av sine egne bøker. Det hadde vært noe. Og da er det bare en ting å gjøre, for å få oppfylt en slik drøm, og det er å fortsette med skrivingen. Og jeg kunne fint ha skrevet langt mer enn hva jeg gjør nå. Dette er noe jeg har tenkt på, og tatt på alvor. Jeg er nødt å innføre rutiner, som jeg har nevnt før. Jeg har til en viss grad klart dette, men det er fremdeles for mye rot i hverdagen, og dette fører igjen til unødvendig stress. Og for å klare å få i gang disse rutinene, er det egentlig veldig enkelt å vite hvordan jeg skal begynne; Nemlig å ha et fast tidspunkt å stå opp på hver dag. For da kommer alle de andre tingene naturlig. En fast tid for alt. Det tror jeg hadde gjort meg godt.

Jeg sitter og tenker på noe litt pussig. Jeg tenker på at når man hele tiden er i nærheten av noe som forandrer seg, og ser det dag for dag, så merker man egentlig ikke forandringen. Tenk for eksempel på et menneske. Dersom man daglig ser et menneske, merker man ikke at utseendet forandrer seg, etter hvert som dette mennesket blir eldre. Man merker det først når man ser et bilde som er noen år gammelt, for eksempel.

Men dersom dette mennesket skulle reise langt bort, og bli der i mange, mange år, så blir man gjerne overrasket når man ser han/henne igjen, fordi vedkommende har forandret seg så mye.

Det er de små forandringene. De små porsjonene av forandring, de små skrittene som samlet sett er ett stort skritt. Livets utvikling.

Denne boken kan på sett og vis sammenlignes med disse små forandringene. Eller alle disse skrevne dagene, som egentlig har ført meg til et helt annet sted, en helt annen situasjon, uten at jeg selv sannsynligvis ser hvor stor forskjellen egentlig er, i forhold til hvor mye som har forandret seg, fordi jeg har vært så bevisst på alle de små skrittene.

Men det er sannelig mye som har forandret seg, siden den dagen jeg satt på psykiatrisk sykehus, og skrev «Dag 1».

Jeg har fremdeles ikke lest igjennom boken, og kommer ikke til å gjøre det før «Dag 100» er skrevet. Men når jeg tenker over hvor mye som har forandret seg, sånn egentlig, så er det faktisk en aha-opplevelse:

  • Jeg har holdt meg edru i flere måneder, og har gått fra å være alvorlig syk, både mentalt og fysisk, til formen jeg er i nå.
  • For en tid siden klarte jeg ikke engang å gå normalt, og følte meg som en nitti år gammel mann.
  • Jeg har gått opp nesten seksten kilo siden denne tiden for ett år siden, og dette er i muskelmasse. Jeg har nesten ikke fett på kroppen.
  • Jeg har begynt å trene på studio igjen, noe som var utenkelig for en tid tilbake.
  • Jeg har ikke røykt hasj på lang tid, og dermed satt rekord på avholdenhets-varighet fra dette. Jeg har ikke holdt meg unna cannabis så lenge, på nesten tretten år.
  • Jeg har fått kontakt med venner igjen, og har begynt å bli mye mer sosial.
  • Jeg har sluttet å røyke tobakk, og har ikke merket så mye som ett eneste røyksug.
  • Jeg har blitt kvitt båten min.
  • Jeg har endelig fått klar sikt til medisin som faktisk kan hjelpe meg, i stedet for å gå rundt og rundt i sirkler.
  • Jeg har begynt å se på ledige jobber, og vurdert dette seriøst. For første gang på seks år, føler jeg at det begynner å bli realistisk med vanlig arbeid igjen. Deltid i første omgang.
  • Jeg har fått orden på scooteren igjen.
  • Jeg er ikke lenger mentalt svekket, ikke paranoid, ikke full i angst, og ikke deprimert i en slik forstand som kan sammenlignes med hvordan jeg hadde det før, selv om jeg fremdeles sliter litt.
  • Jeg prøver å dra med meg en venn på treningsstudio, fordi han klager over at han er i så dårlig form. For noen måneder siden måtte han følge meg hjem, og bære alle posene jeg hadde med øl, fordi jeg ikke klarte å bære dem selv.

Listen er lang, og hvis jeg skal gå tilbake til fortellingen om «ferden over ishavet», kan jeg si at jeg fremdeles har skøytene på meg, og jeg føler at jeg nå er halvveis. Jeg ser mye fremover, og mye tilbake. Dette går litt om hverandre, og er derfor slitsomt. Midten av ishavet er et slitsomt parti. For dersom man er sliten når man er helt på midten, er det like slitsomt å gå tilbake, som å komme til målet. Derfor, logisk nok, er det like greit å fortsette fremover. Og når jeg har nådd målet, kan jeg heller vurdere den andre siden, siden jeg kom fra, fra et nytt perspektiv. Jeg tror det er det mest fornuftige å gjøre nå. Å fortsette fremover.

Jeg takker for meg i aften, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

2. Et skrik om medfølelse 1:12-22

«Går det dere ikke til hjerte, alle dere som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt meg, den som Herren har bedrøvet meg med på sin brennende vredes dag!

Fra det høye sendte han ild i mine ben og lot den råde. Han spente ut garn for mine føtter, han støtte meg tilbake, han gjorde meg elendig, syk hele dagen.

Mine overtredelser er festet på meg som et åk. Ved hans hånd er de knyttet sammen og lagt på min nakke. Han har brutt sin kraft. Herren har gitt meg i hendene på dem som jeg ikke kan stå meg imot.

Herren forkastet alle de kjempene som fantes hos meg. Han kalte sammen en folkeskare mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse.

Over dette gråter jeg. Mitt øye, mitt øye flyter bort i vann. Langt borte fra meg er trøsteren som kunne husvale min sjel. Mine barn er ødelagt, for fienden fikk overhånd.

Sion rekker ut sine hender, hun har ingen trøster. Herren har kalt sammen mot Jakob hans fiender rundt omkring. Jerusalem er blitt til en uren ting blant dem.

Herren er rettferdig, og jeg var gjenstridig mot hans bud. Hør, alle folk! Se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.

Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste oppgav ånden i byen da de lette etter mat for å oppholde livet.

Se, Herre, jeg er i trengsel! Det gjærer i mitt indre, hjertet vender seg i mitt bryst. For jeg har vært gjenstridig. Utenfor har sverdet gjort meg barnløs. Innenfor er det som døden.

De hørte at jeg sukket, det var ingen som trøstet meg. Alle mine fiender hørte om min ulykke, de gledet seg over at du har gjort det. Men du lar det komme en dag som du har forkynt, og da skal de bli som jeg.

La all deres ondskap komme for ditt åsyn. Gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s