Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.
I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.
Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.
Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.
Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.
Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.
Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.
Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»
Jeg vil leve!
2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21
«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.
Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.
Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?
Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.
Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!
Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.
Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?
Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?
Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.
Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?
Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.
Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.
For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.
Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»
Jeppe med pennen 