Jøss, jeg er på de siste dagene før dagen i boken. Det føles nesten litt spesielt å skrive i kveld. Som at jeg føler et slags forventningspress hengende over skuldrene, da disse dagene er mer spesielle enn de andre dagene i boken. Boken er nå ved enden av sin lange vei. Men allikevel, til tross for at dette er en av de spesielle dagene, føler jeg det er viktig å gjøre som jeg har gjort til nå, ellers i boken: Å la teksten komme flytende.
Jeg har litt blandede følelser, når det gjelder å avslutte dette lange verket. Jeg sitter nå med en tykk bok, og ingen har lest den. Ikke engang jeg. Jeg har bare skrevet den. Men nå er tiden snart inne for å lese igjennom den. Jeg tenker: Hva har jeg egentlig skrevet? Alle disse ord, alle disse tilstander, følelser, oppturer og nedturer; Alt skrevet ned i en bok. Mange, mange ord om min livssituasjon. Det er nesten litt komisk å tenke på, at noe så diffust og gåtefullt, allikevel er så godt dokumentert.
På mange måter føler jeg nå at jeg kommer til å puste liv i boken. Jeg kommer til å gi den vinger, uten kontroll over hvor den vil fly. Vil den bli utgitt? Vil det bli en blogg? Hvem vil lese den? Hva vil denne boken gjøre med leseren, hvis noe? Hva vil leseren tenke om forfatteren? Spørsmålene hagler, men samtidig tenker jeg over det hele med senkede skuldre. Folk må få synes hva de vil. Dette er mitt liv. De kan gjerne kritisere boken, men kommentarer om måten jeg lever mitt liv på, mitt livssyn, min tro og mitt vesen? De kommer jeg til å riste av meg. Jeg vet at når man setter seg i lyset, så blir man også mer synlige for gribbene. Ikke alle mennesker er gode. Noen fremstår som gode, men har veldig dårlige kvaliteter. Og dette gjelder mange mennesker. De mørke sidene. Det er helt utrolig å se hvor disse sidene kan dukke opp. I hvilke mennesker. Ofte tenker jeg på mennesker som en dyrerase som er usedvanlig slem mot hverandre. Men det er ikke ment som kritikk i den forstand at jeg selv er noe bedre. Jeg er også et menneske. Men jeg prøver egentlig bare å si at jeg er innstilt på at jeg også kan imøtekomme krass kritikk. Jeg kommer trolig til å få kritikk på konstruktivt basis, som jeg vil sette pris på. Men jeg er også åpen for at jeg kommer til å få kritikk basert på janteloven. Men, igjen, det er nok en pris man må betale. Som jeg nylig hørte: Dersom man velger å vie livet sitt til noe kreativt, må man også kunne tåle kritikk. Og for å være helt ærlig, foretrekker jeg heller kritikk enn stillhet. Stillhet er utolkelig.
Det begynner å virke lenge siden «dag 1». Man går jo igjennom mange korte faser i livet, og etter hvert som det kanskje går et halvt år, eller ett år, så blir alle disse fasene, selv om de er forskjellige, om til en større fase. Man får et mer helhetlig perspektiv på en periode, bestående av mange faser.
Når jeg tenker tilbake på tiden som har gått siden «Dag 1», helhetlig sett, vil jeg si at det har vært en slags overgang av et slag. Ikke bare i forbindelse med rusproblematikk og livskriser, men en overgang jeg egentlig ikke klarer å sette fingeren på. Og jeg kan ikke si at det har vært den enkleste perioden i mitt liv. Jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å huske denne tiden som en spesielt god tid, for å være helt ærlig. Selv om mange faktorer har vært svært positive. Jeg har gjort mye riktig også. Jeg har klart å legge fra meg mange uvaner, og jeg har fått viktige, klare øyeblikk til å planlegge noenlunde hvordan jeg ønsker å ha det i livet fremover. Jeg har forandret syn på mange ting. På mange mennesker. På meg selv. Så det har uten tvil vært en viktig, klar periode.
Det har også vært mange overraskende momenter. Noen ting har blitt helt motsatt av hva jeg trodde det kom til å bli. Jeg merker, ironisk nok, at jeg har distansert meg merfra noen mennesker, etter hvert som livsstilen min har blitt mer lik deres. Jeg har innsett at jeg slett ikke har noe til felles med noen av dem. Og jeg har innsett at mange av de menneskene som «gjør alt riktig», slett ikke er så perfekte som de kanskje virker. Eller som de prøver å fremstå som. Jeg ser også lettere kunstighet. Og for å være helt ærlig: Jeg klarer ikke falske mennesker.
Jeg merker også at jeg blir provosert av ting. Mer nå enn da jeg slet skikkelig selv. Jeg blir provosert over at mennesker som har hatt hellet på sin side hele livet, er nedlatende mot mennesker som har langt mer allsidig livserfaring, og derfor kanskje ikke klarer seg like godt i samfunnsmessig sammenheng. Jeg undres over hvorfor det er sånn. Hvorfor folk som har vokst opp med puter under armene, tillater seg selv å være nærmest mobbende mot dem som har gått livets harde skole? Man ser det i så ufattelig mange sammenhenger, både hos unge mennesker, og gamle mennesker. De illusoriske skillene de selv lager. Klassene. De tingene som «ligger i kortene», men som det ikke snakkes om. Den tause mobbingen. Blikkene. Undertonene. Hvorfor er det sånn? Jeg stiller meg i hvert fall på siden av de som sliter, og som ikke er redd for at folk skal vite det. De vet jeg hvor jeg har. De er genuine. De er sannheten. De er ikke del av teaterstykket.
Dette får meg til å tenke på noe interessant, og det er kanskje noen lesere som også lurer: Hvordan ser jeg meg selv? I en sånn sammenheng?
Vel, jeg har, som du garantert har skjønt, hatt mange problemer, både i forhold til rus og psykiatri. Tabu-belagte problemer, med andre ord. Jeg har utallige innleggelser bak meg, langt flere enn de fleste. Alle disse tingene er jo helt klart. Jeg var til og med innlagt de første dagene jeg skrev i denne boken.
Men samtidig vet jeg, med fare for å høres skrytende ut, at jeg er en intelligent person. Faktisk, så er jeg over snittet intelligent, ifølge tester. Og jeg er i god form, nå også fysisk. Jeg mangler egentlig ingenting, bortsett fra en balanse i livet. Denne balansen inkluderer også en dame å leve livet med, så det er sagt!
Men jeg arresterte meg selv litt her for en tid siden. Jeg tok meg selv i å lure på hva andre mennesker synes og tenkte om meg. Så tenkte jeg igjen: Hvorfor bryr jeg meg egentlig om hva de tenker? Hvem er de egentlig? Er det venner av deg? Er de i din omgangskrets i det hele tatt? Kommer du noensinne til å ha noe med dem å gjøre? Og hva er det som får meg til å tenke at disse menneskene i det hele tatt er i posisjon til å bedømme meg? De er jo mennesker de også. Ikke over, ikke under. Bare mennesker. Statister i mitt liv, og viktige roller i sine egne.
Jeg tenkte en stund i disse baner, og innså at jeg fremdeles har dårlig selvbilde. At disse tankene kom som følger av dette. Men da jeg innså at de slett ikke er bedre enn meg, fant jeg faktisk en viss ro. Jeg innså at jeg allerede visste at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig om hva mannen eller damen i gaten tenker om meg, i stor forstand. En brikke i et puslespill kan ikke passe inn i alle typer puslespill. Det gjelder egentlig bare å finne sin vei, og gå den. Alle de andre tingene og menneskene, kommer etter, på en naturlig måte. De likesinnede. De som faktisk er interessante.
Hundene. Jeg er så utrolig glad i hundene våre. Dette er helt herlige skapninger, som er genuine til beinet. De er kjærlige skapninger, og takknemlige for alt. De har mange egenskaper som vi mennesker bare kan drømme om. Jeg har funnet vennskap i hunder, som jeg aldri har funnet i mennesker. Jeg kan tulle med dem, på en sånn hysterisk måte som ville fått meg innlagt av mennesker, dersom jeg hadde gjort det med dem. Men hundene våre vet alltid at jeg tuller. Hvis jeg hadde løpt ut på gaten og hoppet og danset, mens jeg hadde laget de merkeligste lyder, ville folk ha blitt redd. Hvis jeg gjør det samme med hundene mine, kommer de løpende med leker, fordi de plukker opp signaler om at jeg faktisk tuller. Jeg bør understreke: Jeg ville ikke ha gjort det med hunder jeg ikke kjenner. Men jeg understreker bare det faktum at man kan få en ubeskrivelig kontakt med en hund, som et åndelig bånd, bare man leter.
Jeg tenker også på ordtaket: «Det er bedre med én fugl i hånden, enn ti på taket.»
Det får meg til å tenke på han kameraten jeg har, som jeg er med hver dag. Jeg har jo mange venner, men det er faktisk kun han jeg føler jeg kan være helt meg selv med. Det er uten tvil han som kjenner meg best som menneske, og vi har også fått et viktig vennskap. Vi vet nøyaktig hvor vi har hverandre, og slike venner er veldig verdifulle. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har ham som venn, og ville mye heller hatt ham som venn, enn tyve såkalte Facebook-venner.
Som leser av denne boken, har du kanskje merket at jeg har snakket mindre og mindre om Gud, etter hvert som jeg har blitt friskere og friskere. Det er nemlig sånn med meg og Gud. Jeg har inntrykk av at troen min er mer tilstedeværende i noen situasjoner. Jeg mener på ingen måte at jeg kun henvender meg til Gud når jeg ikke har det bra, for det er ikke sånn det er. Men jeg merker alltid en større nærhet med Gud, de gangene jeg har det som verst. Dette høres kanskje rart ut. Noen vil kanskje tenke: Hvorfor har du det så forferdelig når Gud er så nær da? Det er mange måter å se det på. Jeg tenker heller at Gud er nær fordi jeg har det så forferdelig. Som en påminner om at han faktisk er der.
Når jeg har det bedre, og er lettere til sinns, har jeg like mye troen på Gud som ellers. Jeg er alltid Gud takknemlig, og jeg kommer aldri til å miste min tro eller respekt for Gud. Gud er min kjerne av forstand, når jeg mister min egen. For selv når jeg har hatt orkaner mellom ørene, og til og med ikke kjent igjen mine nærmeste, og de gangene jeg egentlig bare har opplevd verden og livet som noe fiendtlig og fremmed, så har ALLTID Gud, og troen på ham sådan, stått stødig som det mektigste fjell. Og dette fjellet har jeg gått til mange, mange ganger.
Jeg vil også understreke at selv om jeg ikke vet hva fremtiden bringer, så er jeg fremdeles helt edru og nøktern. Jeg er også ved god helse, både fysisk og psykisk.
Jeg avrunder som vanlig ved å bla tilfeldig opp i bibelen, i blinde:
5.1.7 Lignelsen om den barmhjertige samaritan 10.25-37
«Og se, en lovkyndig stod fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?
Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!
Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?
Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.
Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi.
Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi.
Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Han fikk medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.
Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?
Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!»
Jeppe med pennen 