Kategori: avvenning

Dag 78 ( Fredag 01.05.15 )

Da har jeg sannelig kommet til dag 78 i boken, og mai måned har begynt. Det er utrolig hvor tiden går. Nå er det bare litt over 20 skrevne dager igjen, og det er faktisk ikke mye.

Dagen i dag har vært fin, og jeg har fått gjort mye. Det er 01 mai i dag. Jeg har de siste to dagene kjent at kroppen og systemet har trengt litt hvile, så jeg har ikke vært så intens på verken trening eller inntak av mat. Formen har vært litt sliten, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen, og prøve å ta det litt med ro til mandag. Men på mandag starter jeg opp igjen med treningen som jeg er så godt i gang med, samt at jeg helt har bestemt meg for at dette også blir dagen hvor jeg slutter å røyke tobakk.

Jeg startet dagen i dag med å kjøre langt ut mot havgapet, for å ta naturfoto. Jeg er av en eller annen grunn en anelse stresset om morgenen spesielt, og da hjelper det å sette seg på scooteren, og bare kjøre avgårde. Og det ble en lang kjøretur. Jeg liker lange kjøreturer når været tillater det, og jeg fikk tatt en del gode bilder. Problemet er bare at jeg fort får frost til margen når jeg kjører langt på scooter, til tross for at jeg er godt innpakket i skinnjakke og hansker. Så jeg må innrømme at jeg har små øyeblikk hvor jeg drømmer om å ha en liten bil med automatgir. Da kunne jeg også hatt med meg hundene, så jeg håper at sertifikat og bil er noe som vil komme om ikke så lenge.

Omtrent hver eneste kveld den siste uken, har jeg vært hos kameraten min og sett film. I dag var intet unntak. Vi bestilte også pizza. Det er godt å ha en kamerat jeg virkelig er på nett med. Slike kommer ikke gratis. Vi er liksom helt oss selv når vi er med hverandre, og det er ikke mange venner jeg kan si dette om ellers.

Selv om jeg har det kjempebra nå, i forhold til dagen jeg begynte å skrive denne boken, kjenner jeg fremdeles på en slags stressfølelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, men jeg tror som tidligere nevnt at dette dreier seg om diagnosene mine, fremfor at jeg er i en overgang til det bedre, hva alkohol og andre substanser angår. Det er en konstant, jagende følelse mellom ørene som sliter meg ut. Jeg er ikke urolig heller, i den forstand. Men jeg kjenner denne følelsen veldig klart allikevel. Jeg kan best forklare det på en sånn måte at jeg griper etter noe, mens jeg samtidig ikke vet helt hva jeg griper etter. Det er som at jeg har utrolig lyst å gjøre noe, bare at jeg ikke vet hva det er. Så jeg er åpen for at hjernen min prøver å sende meg noen signaler, som jeg ennå ikke klarer å tolke. Jeg er også fremdeles usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg vil, og hvordan jeg vil ha det. Til tross for små indikatorer, er jeg fremdeles veldig usikker på alt. Så usikker at jeg nærmest må gjette meg frem til hva jeg ønsker å gjøre.

Når jeg tar bilder med kameraet mitt, hender det at jeg også tar noen bilder av meg selv. Etterpå analyserer jeg bildene, som at jeg ikke helt kjenner personen på bildet. Jeg vet liksom aldri hva linsen fanger, før jeg ser det på kameraet etterpå. Det er vanskelig å forklare. Jeg prøver på en måte å tolke meg selv, og signalene utseendet mitt sender ut, for å få en slags objektiv innsikt. Hvem er jeg? Er det virkelig tilfelle at jeg er nødt å lære meg selv å kjenne? At jeg er nødt til å lære meg å leve? Det høres jo veldig rart ut. Jeg har jo 32 års erfaring med dette. Men at diverse substanser i livets løp, kan ha slått sjelen et stykke ut av kroppen, og nå er på retur, er ikke til å legge skjul på. Dette må høres helt sykt ut for folk som har levd helt andre liv. Det er nærmest som å bli født på ny. Samtidig er det viktig at jeg er bevisst på noe, og det er at jeg aldri kommer til å bli den jeg var før jeg fikk alle disse erfaringene. Det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg kommer ikke til å bli 20 år igjen, selv om jeg nå har begynt å spasere på veien mot total rusfrihet. Jeg har fremdeles arrene, og livets erfaringer former mennesket i ulike fasonger. Ingen kan gå upreget igjennom et liv.

Samtidig kan man si at veien jeg går på nå, fremdeles er for tåkete. Jeg vet at jeg går fremover, og at jeg går i riktig retning, men jeg aner ikke hva som spirer frem når tåken legger seg. Og da snakker jeg ikke om de store tingene og avgjørelsene i livet, men også de små. For eksempel: Jeg kan kjede meg, men jeg aner ikke hva jeg skal finne på som jeg liker, fordi jeg enkelt og greit ikke helt vet hva jeg liker å gjøre som rusfri. Jeg kan liksom ikke trene eller kjøre scooter hele dagen. Jeg er bare nødt å fortsette med å smøre meg med tålmodighet, og vente på at tåken legger seg. Svarene vil bli klarere og klarere. Dette er noe jeg er nødt til å tro på.

Jeg vet for eksempel, som tidligere nevnt, at jeg har kjempelyst å finne lykken med en vakker kvinne som også må være min beste venninne. Hjertet mitt er bare en halvpart frem til dette skjer, og også her har jeg bestemt meg for å være tålmodig. Jeg kommer ikke til å invitere den første og beste ut, bare fordi jeg har kjangs på henne. Da venter jeg heller til jeg treffer en dame som gir meg følelsen av at «hun er den jeg søker». Kall meg gjerne overtroisk og drømmende, men jeg tror at naturen er bygget opp på en sånn måte. Jeg tror på skjebnen, og at når tiden er inne, så treffer jeg henne. Og da synes jeg det er like greit å vente. Jeg er ikke interessert i noe annet uansett.

Jeg er ikke forelsket i noen nå, og har ikke vært det på lenge. Jeg savner den berusende følelsen av forelskelse. Det er en ekte, genuin og herlig følelse, som gir meg en slags euforisk rus. Og nå som jeg kommer til å forbli rusfri, er jeg sikker på at jeg kommer til å bli en god kjæreste for henne, og forhåpentligvis også etter hvert en ektemann. Men først må jeg som sagt finne meg selv litt mer, og så kommer nok denne kvinnen en vakker dag.

I det noe kunstige Facebook-samfunnet ser jeg så mange solskinnshistorier. Kjærester og ektepar legger ut bilder av livene de har, og alt blir fremstilt som fryd og gammen. Jeg blir selvsagt glad på deres vegne, men av en eller annen grunn, kjøper jeg det ikke alltid. Dette er en av grunnene til at jeg er litt skeptisk til Facebook. Alt blir så kunstig der, føler jeg. Det virker som at mange gjør alt i sin makt for å fremstille livene sine som perfekte, feilfrie og at det ikke skal være noe å utsette. Som jeg en gang skrev direkte på Facebook da jeg selv var på kjøret: Det virker som at mange dekker til blødende sår med sminke, kjoler og dresser. Det er vel kanskje satt litt på spissen, men av en eller annen grunn treffer det en nerve hos meg, når alt skal være så perfekt. Livet er ikke perfekt, og selv om det sikkert er mye rart ved meg, pleier jeg alltid å være ærlig, når det gjelder meg selv. Denne boken er vel egentlig et ganske godt eksempel på dette. Hvis den skulle bli publisert, vil alle vite at jeg har vært helt på danglebæret, og tidligere rusavhengig, samt at jeg også har hatt mange problemer med psyken. Men på mange måter er det også viktig at denne ærligheten rundt disse temaene som ofte er tabu, blir publisert. For det er viktig at mennesker som sliter, skal vite at de ikke er de eneste. Og her er Facebook direkte farlig. Det var faktisk nylig en artikkel i avisen om dette, om at Facebook kunne forverre depresjon hos de som allerede er deprimert. Det er jo ganske logisk, når man tenker på det: Dersom man er deprimert, ensom og ikke har spesielt mye å glede seg over, og kommer inn på Facebook, og ser at det går så «perfekt» med alle andre. Da vil jo dette bidra til at man bare føler seg enda mer alene og elendig selv. For jeg tror ikke at alle skjønner at de fleste har sitt å stri med. Det er viktig å vite at de fleste ikke lever perfekte liv, men at det er en slags trend å kun plukke ut de positive og gode tingene i livet, for å legge det ut på Facebook. De negative tingene snakker man ikke om. Og det tror jeg på mange måter er usunt. Og her kan i hvert fall jeg si at jeg er et særdeles sterkt unntak. Hvis jeg ikke har det bra, og noen spør meg hvordan jeg har det, så sier jeg rett som det er at jeg ikke har det bra. Dette gjelder på Facebook også, selv om «perfeksjonens elite» og deres venner kan se det. Jeg gidder nemlig ikke å lyge om at det går bra, når det ikke gjør det. Jeg stiller ikke mitt eget liv til «konkurranse» i et illusorisk og romantisert samfunn.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg om mote og trend, og ikke minst alt presset rundt dette. Dette er noe som er veldig dominerende i ungdomsalder, og jeg tenkte at det også stoppet på omtrent denne tiden, da de fleste ble voksne. Men ved nærmere ettertanke, er dette presset her nå også. Det har bare spiret opp i andre former og fasonger. Men fremdeles ser man at folk febrilsk går igjennom en kollektiv kvern, for å få sosial aksept, og for å ikke skille seg for mye ut. Det er viktig å følge fastslåtte mønstre, selv om det nødvendigvis ikke er dette man egentlig ønsker. Hvorfor er det sånn? Er det egentlig ikke ganske trist? Jeg blir egentlig deprimert av tanken, for livet er en gave, og ikke en kvern. Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal ta sikte på de samme tingene, bare fordi de andre i «klassen» gjør det. Og når jeg ikke er bevisst på dette selv, føler jeg også på dette presset. Men da ender jeg ofte bare opp i situasjoner jeg ikke trives i, før jeg får et ønske om å gå videre. Men nå har jeg aldri vært skikkelig inne i denne kvernen, og jeg har tatt mange valg som de fleste andre ikke har tatt. Dette har ført med seg mange konsekvenser, og mange av valgene jeg har tatt har vært dumme, bare så det også er sagt. Men at jeg har valgt å gå mine egne veier, er noe jeg står for, og noe jeg føler har vært det eneste riktige jeg kunne gjøre. Jeg har også skilt meg ut i den forstand at jeg har vært redd for å bli «voksen», mens andre på min alder har gjort alt i sin makt for å bli tolket som voksen så snart som mulig. For meg var alltid det å bli «voksen», bare å få et mer innsnevret liv, hvor alt ble så ufattelig seriøst og dønn alvorlig. At moroa var over, på en måte. Men når jeg ser meg rundt i dag, kan jeg ikke si at jeg opplever mine jevnaldrende som noe mer voksen enn hva jeg selv er. De er kanskje mer voksen i den forstand at de har mer stell på ting som jeg selv har rotet til for meg selv på veiene mine, som blant annet i forhold til utdanning, karriere, økonomi, hus, bil og den pakken. Men når det gjelder livserfaring? Da tror jeg sannelig at jeg er mer «voksen» enn mange på min egen alder. Så det kommer vel helt an på hvordan man velger å definere begrepet «voksen». Og jeg må fremdeles innrømme: Jeg liker ikke tanken på å være så jævla voksen. Og når jeg ser at folk «spiller» voksen, tenker jeg ironisk nok for meg selv: Å kjære vene, så barnslig vedkommende er…

Og ja, som du skjønner, har jeg en tendens til å vri og vende på ting, fordi jeg kanskje ser ting i et litt annet perspektiv.

Det har begynt å bli sent, og jeg må tidlig opp for å trene hundene i morgen tidlig. Jeg avrunder som vanlig med bibelen, denne første dagen i mai:

1.5 Landet får lys ved Fredsfyrsten 9:1-7

«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea.

Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.

Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.

For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.

For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.»

Dag 76 ( Lørdag 25.04.15 )

En litt saktegående og regnfull lørdag har begynt å nærme seg kveld, og i dag har det egentlig ikke skjedd så mye spennende. Jeg har hatt fri fra vanlig trening, men jeg har trimmet hundene ute i regnet. Akkurat når det gjelder hundene, synes jeg det er helt greit å gå på tur med dem når det regner, for da treffer jeg som regel ikke på andre hunder. De færreste liker å komme hjem med våte hunder. Jeg er ikke noe unntak, men de trengte sin daglige mosjon, og jeg er ikke så redd for litt regn selv.

Jeg hadde noen ganske intense, bisarre drømmer i natt. De var såpass sterke at jeg valgte å skrive dem ned da jeg våknet, for drømmer er så lett å glemme. Faktisk, så skal man helst ikke engang bevege så mye på hodet når man våkner, hvis man vil huske hva man drømte. Men jeg hadde heldigvis pc-en stående på bordet like ved sengen, så jeg fikk skrevet dem ned.

Først drømte jeg at jeg var i et lite hus med en kamerat som ikke lenger er blant oss i virkeligheten. Det var veldig mørkt, og stemningen i drømmen var veldig depressiv, og på mange måter bare rar.

Det handlet om at vi skulle feste, og feire et eller annet. Plutselig var det tre unge mennesker der, og hun ene så rart på oss og sa:

«Hva er det egentlig dere skal feire da?»

Til slutt var det bare meg og kameraten min som var der igjen, og jeg tenkte mye på dette. Jeg husker at jeg selv ikke hadde planer om å drikke, ettersom jeg var tørrlagt alkoholiker. Men han hadde kjøpt rikelig med øl. Adferden hans var dog underlig. Han virket veldig fraværende, som at jeg ikke engang var i rommet.

Jeg husker at jeg sa til ham:

«De har jo egentlig rett da. Vi har jo ingenting å feire. Jeg skal jo ikke drikke, men hvis du skal drikke, så er det helt greit for meg.»

Jeg sa dette for at jeg ikke skulle være så strikt angående alkohol, selv om jeg selv hadde sluttet. Jeg visste at han satte pris på øl, så jeg ville ikke være kjip mot ham.

Men han svarte ikke nå heller, og så bare rundt i rommet, og hevet øyenbrynene litt. Dette tolket jeg som en anelse arrogant, og jeg lot meg provosere. Derfor tok jeg til å kjefte litt på ham. Helt til jeg så at det rant en tåre nedover kinnet hans. Da skjønte jeg at jeg hadde misforstått signalene hans, og prøvde å trøste ham. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham. Da sa han:

«Jeg tror du har rett i at jeg kanskje kjøpte litt i overkant mange pils ja.»

Stemmen hans var ikke stemmen jeg husker han hadde. Han hørtes nå mer ut som en guttunge. Og etter han hadde sagt dette, begynte han å spise som at han ikke hadde spist på flere uker. Etter dette sluttet drømmen.

Den andre drømmen jeg hadde, var også av merkelig karakter. Jeg drømte at jeg kjørte til et område et par kilometer unna med scooteren min, og av en eller annen grunn, fant jeg ut at jeg skulle sette den i fra meg på en parkeringsplass, for å spasere tilbake til stedet jeg hadde kjørt fra.

Men på veien tilbake, traff jeg på foreldrene til en gammel venninne av meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg i leiligheten deres. Faren var seg selv utseendemessig, men han virket helt annerledes i personlighet. I virkeligheten er han en ganske pratsom kar, men i denne drømmen virket han som en hard og taus kar, som ikke sa noe i det hele tatt.

Plutselig dukket sønnen deres opp i leiligheten (de har ikke en sønn i virkeligheten), og han satte seg midt i stuen, og hadde en overdrevet stor sølvfarget skål med masse hasj og jointer oppi. Han røykte hele tiden.

Deretter viste det seg at de alle skulle et sted med bil, og jeg kunne få sitte på til området jeg hadde satt fra meg scooteren igjen, hvis jeg ville, sånn at jeg kunne hente den igjen, men plutselig oppstod det et basketak mellom sønnen og en bitteliten mann, og disse slåss på en rar måte, ganske lenge.

Etter at slåsskampen sannsynligvis hadde sluttet, gikk vi ut mot utgangsdøren. Jeg husker at jeg gikk ved siden av moren, og nå hadde hun også masse hasj. Nærmere bestemt et gjennomsiktig plastspann fylt opp med jointer. Hun sa noe litt ulogisk:

«Jeg røykte mye hasj i min tid, og nå? Nå røyker og røyker jeg.»

Vi satt plutselig i bilen, men vi var nå et helt annet sted enn der hvor scooteren stod. Vi var langt vekke, og kjørte igjennom en tunell i natten. Det var høye fjell rundt oss, med snø på. Månelys. Og så husker jeg ikke mer av drømmen. Jeg tror jeg våknet etter dette.

Jeg fortalte min mor om dette, og hun mente at det var hjernen min som bearbeidet ting. Hun er også ganske opptatt av drømmer. Ikke at jeg ble noe klokere på disse drømmene da.

Ellers går stort sett tiden på å planlegge litt stort og smått fremover. Jeg tenker spesielt mye på båten min, og gleder meg til å komme i gang med den. Jeg har sett meg ut noen interessante båtplasser som jeg vurderer å søke på. Jeg kunne ha tenkt meg en flytebrygge som er enkel å legge inntil, og jeg vil gjerne ha tilgang på en mulighet til å få den på land, på enkelt vis. Jeg har nemlig en følelse av at den kommer til å ta inn mye vann når jeg får den utpå igjen, og jeg vet ikke hvor mye tid jeg orker å ofre på å tømme den hele veien, slik som det var i sommer. Da spørs det om jeg ikke kommer til å selge den. Jeg får se hvordan utfallet av amatør-arbeidet mitt blir nå i måneden som kommer. Det hadde vært helt supert dersom jeg hadde klart å få den helt tett, men jeg trodde jo også at jeg skulle klare dette forrige gang jeg hadde den på land. Den ble riktignok mye bedre, men den tok fremdeles inn for mye vann. Problemet var at den av en eller annen merkelig grunn kunne ha perioder hvor den nesten ikke tok inn vann i det hele tatt, mens den noen ganger tok inn mye. Så jeg visste aldri, og fikk liksom ikke helt roen i meg. Ved nærmere ettertanke, minner dette om meg selv og øl.

Men det jeg har tenkt på når det gjelder båten, er at det er bedre å ha den til dagsturer og sånt, for det er ikke en enkel båt å håndtere. Den er alt annet enn praktisk. Det er ikke bare å gå om bord, og vri om en nøkkel, for deretter å legge ut på sjøen. Den må først tømmes for vann, og deretter må motoren sveives i gang. Det var noen feil med selve sveiven, og dette medførte at jeg ofte ikke fikk nok fart på svinghjulet, som igjen resulterte i at jeg ikke fikk startet den med det første. Så det var ikke uvanlig at jeg var både sliten og svett da jeg først kom meg ut på sjøen. Derfor tenker jeg at det er bedre å ha den til lengre turer, som er organisert på et eller annet sett og vis. Det er nok mange venner og mange i familien som sikkert kunne ha satt pris på båttur. Jeg har også avtalt med min gamle husvert som jeg har hatt mye kontakt med, at jeg skal komme på besøk til henne på hytten nå i sommer. Med båten. Det blir kjekt.

Dessuten er sjøen en fantastisk plass å være når det gjelder å ta bilder. Så jeg kommer nok til å satse på å gjøre det slik fremover. Båten blir på en måte som en hytte, kan man si. Jeg har også en drøm om å seile til en holme, og kanskje overnatte en natt eller to der. Lage et lite bål, gjerne med en dame jeg hypotetisk sett er forelsket i. Og noe telt trengs ikke, for det er soveplasser i selve båten. Så jeg håper all oppussingen gjør dette mulig. Gud vet hva denne sommeren vil bringe.

Jeg må innrømme at jeg er rastløs i dag. Jeg synes helgene er kjedelige. Jeg har jo også treningsfri, men på mandag er jeg i gang igjen. Jeg tror at det kommer til å bli en periode med mye energi fremover. Det er bra å holde seg aktiv for en som meg, for nå har jeg gått rundt som en 90-åring lenge nok. På mange måter føler jeg meg som en hai, uten de skarpe tennene. Men jeg føler at jeg må holde meg i en eller annen form for bevegelse, for å leve. Jeg har fremdeles til gode å finne en kur mot dette indre jaget, og det får meg igjen til å tenke på møtet på mandag. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på de praktiske tingene med båten, så jeg tror jeg avrunder for i dag. Jeg ser forresten at det ikke er lenge igjen til boken er ferdig. Jøss, tiden flyr!

Jeg avrunder som vanlig med å bla tilfeldig opp bibelen:

1. Bortrykket i ånden 1:9-11

«Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og Jesu vitnesbyrds skyld.

Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

2. En som lignet en menneskesønn 1:12-18

«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.

Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet.

Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.

Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»

3. Skriv det du så 1:19-20

«Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.»

Dag 75 ( fredag 24.04.15 )

Nå sitter jeg her denne fredagskvelden, og tar livet helt med ro. Ingen nerver, ingen depresjon og ikke noe hastverk med noe som helst. Jeg stresser ikke. Jeg er edru, og tenker på at jeg skal våkne opp i morgen uten fylleangst og alt dette unødvendige tullet. Fredagskvelden kan faktisk være ganske fin, og nå fremover kommer jeg kanskje til å huske den også, faktisk. Ingen blackouts eller fyllesyke når lørdagen kommer.

Generelt sett. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal våkne opp med hjertebank og hysterisk angst. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal på avrusning. Det er herlig å tenke på at jeg blir friskere og friskere. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være bekymret for å gå tom for øl. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være i ferd med å dø av sult, uten at jeg engang merker sulten. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal bruke enorme summer på en drikk jeg ikke engang liker, og som former meg til en person jeg heller ikke liker. Det er herlig å komme i bedre og bedre form, både psykisk og fysisk. Det er herlig å være langt mer reflektert, rasjonell og effektiv. Det er herlig å ikke være en halvgal sprellemann. Det er herlig å kunne kjøre scooteren min igjen. Det er herlig å fødes på ny. Det er herlig å bli bønnhørt. Det er herlig å med tiden kunne gi de mange som sikkert har mistet helt troen på at jeg skal klare meg, troen tilbake. Det er herlig å sove på en normal måte, i en god seng, og ikke fremoverbøyd i en kontorstol. Det er herlig å være meg selv.

Dagen i dag har vært regnfull, men fin. Jeg lot scooteren stå i dag morges, da jeg simpelthen ikke stoler på den i regnvær. Så jeg tok bussen til byen i stedet, og startet med trening. Jeg hadde en kort, men effektiv økt på skuldre i dag. Og nå er det to treningsfrie dager fremover, med tanke på restitusjon. Det er viktig å hvile.

Jeg ble litt mobbet av en kamerat i dag, da jeg fortalte at jeg gikk direkte fra treningsstudioet til Burger King, og bestilte en ekstra stor meny. Jeg har spist tre store måltider på McDonalds og Burger King denne uken. Men jeg har fremdeles den fordelen at jeg ikke blir fet, så jeg synes jeg kunne unne meg litt ekstra. Det er godt å spise mat. Jeg vet at denne høye forbrenningen kommer til å avta med årene, så jeg benytter meg av Burger King nå mens jeg har sjansen.

Ellers har jeg sovet et par timer etter at jeg kom hjem fra byen, og da lå jeg på en spikermatte, for å få i gang blodsirkulasjonen i ryggen. Jeg pleier å gjøre dette hver dag. Det høres kanskje vondt og brutalt ut, men det er helt fantastisk herlig. Men man legger seg rolig ned på den selvsagt. Det er ikke lurt å kaste seg nedpå. Det tror jeg faktisk ville ha vært ganske ubehagelig.

Da jeg var på trening i dag, fikk jeg melding fra han kameraten min, hvor han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å sette i stand en gigantisk TV han hadde bestilt og fått, og om vi ikke skulle se en film etterpå. Så jeg har vært borte hos ham i kveld, og det var en trivelig kveld, med brus og film. Jeg kan absolutt venne meg til den nye livsstilen ja. I det samme rommet vi skal se film i, har jeg tidligere gått i søvne, og jeg har ramlet over bordet, og jeg har kastet opp i bosspannet hans. Så det er ikke til å legge skjul på: Det er utrolig mye mer praktisk å drikke Cola Zero. Det var en koselig kveld.

Det begynner også å nærme seg mandag, og jeg har fått ordnet alt med legen i dag. Jeg hadde heldigvis ikke rotet med dagen for møtet, slik jeg fryktet, så møtet vil bli holdt på mandag. Jeg har også fått ordnet medisiner, som jeg til stadighet tar mindre og mindre av. De begynner å miste sin kraft over meg, men det må gjøres med omhu. I dag har jeg bare tatt to av tre tabletter, og hvis mulig, står jeg over den siste. Jeg kan heller ha den i beredskap. Men jeg har ikke lenger så sterk angst, så det er kun hvis jeg får denne uvirkelighetsfølelsen, jeg kommer til å ta den.

På mandag kommer jeg også som tidligere nevnt til å legge tobakken på hyllen. Jeg vil ha ytterligere resultater i form av sunnhet. Jeg blir nesten giret på tanken. Det er en utrolig frihetsfølelse å rive av seg den ene lenken etter den andre. Kunsten er bare å ikke være redd for det ukjente, spesielt når man vet at det ukjente må være bedre enn det kjente. Det gjelder å ikke få panikk, og ikke se for mye bakover. Og mine øyne er rettet fremover nå, så da er det like greit å kjøre på. Men jeg kommer til å bruke nikotintyggis da.

Jeg merker generelt at jeg begynner å forandre perspektiv på ting, både i stort og smått. Dette er en av de tingene jeg har gledet meg til ved tilfriskningens prosess. Ting blir enklere å håndtere. Jeg blir sterkere. Når jeg er langt nede, blir mygg til elefanter. Men disse elefantene har begynt å krympe igjen. Jeg er ikke like redd lenger, og jeg nyter det. Jeg er ikke lenger syk. Jeg har fått «synet» tilbake. Og styrken min er i ferd med å komme mer frem. Jeg sier ikke at jeg er noen supermann på noen som helst måte, for jeg skal ærlig innrømme at jeg fremdeles er svekket, i forhold til hva jeg kommer til å være om to måneder fra nå, men jeg er langt sterkere enn for tre uker siden, hvis man skal se det på den måten. Men jeg merker at jeg fremdeles er anspent i sosiale sammenhenger, hvis det ikke er med nære venner eller familie. For eksempel på bussen, så merker jeg at jeg fremdeles er litt i en boble. Jeg merket dette ganske godt i dag, da jeg satt i en helt full buss. Jeg kjente at kroppen min var veldig anspent, og at jeg på en måte har et slags «filter» mellom meg selv og andre folk. Jeg vil ikke ha det filteret, men det er der fremdeles. Jeg undret et lite øyeblikk på om det var Sobrilen som gjorde dette, og innså at jeg gledet meg veldig til denne også var ute av bildet.

Jeg blir for eksempel veldig fort trøtt, og selv om jeg er trøtt, våkner jeg tidlig. I dag våknet jeg grytidlig, nærmere bestemt klokken halv syv. Dette til tross for at jeg hadde vært våken til klokken to om natten. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for jeg pleier vanligvis å sove helt greit når jeg er frisk. Men nå er det sånn at når jeg først våkner, så klarer jeg ikke sovne igjen. Det kan være noe så enkelt som at jeg må på do, og etter det kan jeg like gjerne begynne å gjøre meg klar for dagen. Og når jeg ikke får sovet nok, blir jeg litt dårlig. Men jeg tror dette bare er noe midlertidig. Jeg synes bare det er litt rart at jeg ikke klarer å sove til tross for at jeg er trøtt, trener mye og er ganske så aktiv ( jeg forbrenner lett over 3200 kalorier daglig, ifølge polar-klokken min ), og generelt har nedsatt energi hva søvn angår. Jeg har jo noen feilkoblinger der, som gjør at jeg kan bli litt hyper når jeg egentlig er veldig trøtt. Det er ikke uvanlig at jeg for eksempel kan få latterkrampe etter at jeg har lagt meg. Jeg legger meg gjerne fordi jeg er veldig trøtt, og så begynner jeg å bli veldig aktiv i tankene, og tenker på alt mellom himmel og jord, og ofte morsomme ting og hendelser, gjerne hypotetiske. Så begynner jeg å le i stedet for å sove. Og så må jeg ta meg en røyk, og slik går syklusen. Så sovner jeg kanskje to timer senere. Jaja, jeg er nok litt pussig.

Det er meldt regn hele helgen og uken fremover, så det spørs hvor mye jeg kan få gjort med båten. Men jeg driver nå og undersøker hva jeg trenger av maling og utstyr, så jeg kan i det minste ta meg av innkjøpene. Utenom dette blir det en innholdsrik uke med mye trening av meg selv og hundene, i tillegg til at jeg skal legge fra meg tobakken og fortsette nedtrappingen på Sobril. Med andre ord, blir det enkelt og greit fortsettelsen som følger. Så lenge jeg holder meg på «den smale veien», tror jeg at dette kommer til å gå riktig så bra. Og vips, så har jeg plutselig holdt meg edru i en måned! Det er et spennende prosjekt dette her. Og se hvor høyt jeg kan klatre fra den dypeste grøftekant. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis sikter så høyt, men det er en fantastisk følelse å spire opp fra gjørmen.

Jeg avslutter kveldens skriverier med noe tilfeldig fra bibelen:

6. Bli i det han har lært 3:10-17

«Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»

7. Fullføre sin tjeneste 4:1-5

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

Men vær du du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»

Dag 73 ( onsdag 22.04.15 )

Kvelden har kommet, og som du ser, fikk jeg ikke skrevet noe i går. Jeg var rett og slett for trøtt, så jeg utsatte det til i dag. Men gårsdagen var fin. Det ble litt forandringer i planene, da det begynte å regne. Jeg liker ikke å kjøre scooter i regnvær, så jeg bestemte meg for å reise til byen i stedet. Jeg tenkte jeg heller skulle trene og betale for én økt på et annet treningssenter der. Så jeg gikk på et senter jeg trente på før, og sannelig viste det seg at jeg fremdeles var medlem der også. Jeg har gått i evigheter og betalt nesten tre hundre kroner måneden der, uten å vite om det engang. Jeg trodde jeg hadde avsluttet medlemskapet, men den gang ei. Men men, da slapp jeg i det minste å betale for den enkle økten, og fikk et nytt medlemskort.

Etterpå tenkte jeg at det var unødvendig å være medlem på to treningsstudioer, men ved nærmere ettertanke, fant jeg ut at den månedlige summen for dette ville ha tilsvart omtrent to dager på fylla, og da fikk fløyten en annen tone. Dessuten er det greit å ha litt å veksle mellom. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle trene i byen de dagene det var for dårlig vær for scooteren min, og på senteret på her de dagene jeg selv kunne kjøre.

Fordelen med studioet i byen er at det nesten ikke er folk der på den tiden jeg trener. I går var det bare tre stykker utenom meg, og det er et stort studio, med meget bra apparater. Så da er jeg heller villig til å tøye litt på lommeboken, i treningens sunne navn.

Jeg var også med kameraten min i går, og det var koselig. Vi så en film på kvelden, og pratet om stort og smått. Det gjorde godt å være sosial igjen, i gode venners lag. Men jeg kjenner utrolig at det er noe jeg mangler. Jeg kunne sårt ha tenkt meg å komme inn i et forhold snart, med en vakker kvinne jeg virkelig elsker. Hvis jeg ser en vakker kvinne når jeg er ute og spaserer, ser jeg nesten savnende på henne. Et sånt skikkelig «sukk»-blikk. Jeg tror sannelig at jeg begynner å bli mykere med årene.

Etter at jeg fylte 32 år, gikk jeg inn i en slags krise. Jeg fikk alle slags rare tanker om at jeg hadde begynt å bli gammel, og at jeg måtte skynde meg å leve, for jeg hang etter på så mange måter. Jeg følte at jeg hadde kastet bort veldig viktige år på rus og meningsløse ting, og ble hele tiden jaget av tiden. Og i går, så ble jeg utrolig glad. Kall meg gjerne teit, men jeg så et program på TV, som handlet om sykepleiere og leger i arbeid. Og da så jeg en dame som jeg visste at jeg sikkert kunne ha falt pladask for. Hun virket liksom så utrolig god, nesten som en engel, og hun var utrolig pen. Et sånt menneske du bare vet at er et veldig godt menneske, bare ved å se henne. Det er ikke så mange av dem. Og da hun i en eller annen sammenheng sa at hun var 39 år, ble jeg rett og slett bare lykkelig. Jeg innså at jeg kanskje ikke var så gammel allikevel, og ja, jeg ble faktisk veldig glad. Jeg kunne LETT ha invitert henne på en kopp kaffe, selv om det er 7 år mellom oss. I hvert fall ut ifra det inntrykket jeg fikk av henne. Det høres kanskje litt rart ut å si det etter å ha sett et program, men jeg tror jeg er flink til å se sjelen i folk, og jeg er god menneskekjenner. Men poenget var i hvert fall at jeg ble glad, for jeg innså at det er lenge til jeg selv er 39. Og hver gang jeg føler meg gammel, skal jeg tenke på den flotte damen som var 39.

I tillegg til å ha drukket svært mye alkohol opp igjennom tidene, har jeg også kjørt i meg mange andre substanser, og noen av disse har en spesiell tendens til å rote med tidsperspektivet. Dette har jeg fått kjenne på mange ganger, i form av at jeg ikke alltid skjønner hvor lang tid som har gått, og at jeg i perioder nærmest får sjokk når jeg innser akkurat dette. Mange ting jeg kan huske som at de var i går, kan ha skjedd for mange, mange år siden. Dette har jeg fått bemerket av mange; At jeg har en fremragende hukommelse. Samtidig har jeg problemer med å huske detaljert hva som har skjedd de siste dagene, med mindre jeg setter meg ned og tenker skikkelig etter. Eller, det blir kanskje litt feil å si, men jeg har en tendens til å rote med dagene. For eksempel kan jeg tenke på ting som skjedde i går, og så var det egentlig i forgårs. Så det er litt innviklet, dette med hukommelsen min. Det er egentlig ganske motstridende, for noen mener at jeg har vært i ferd med å utvikle alkohol-demens, mens andre sier at jeg har elefant-hukommelse. Men jeg å innrømme: Det har begynt å dukke opp en del lapper på veggene her ved skrivepulten, som minner om avtaler og den slags. Jeg har en lei tendens til å rote med slike ting.

Jeg fant forresten ut at onsdagen før skjærtorsdag var den siste dagen jeg drakk, så i morgen kan jeg med glede si at jeg har holdt meg edru i tre uker. Da tenker jeg at det ikke er lenge til at jeg kan si at jeg har vært edru i en måned, og da begynner det å ligne på noe. Men formen er helt fin i forhold til alkohol. Jeg har ikke lenger disse grusomme nervene som lager lokale jordskjelv under føttene mine, og etterdønningene har også gitt seg. Så jeg kan med andre ord si at jeg er frisk i forhold til avrusningen. Jeg gjør i dag ting som for noen uker siden ville ha vært utenkelige. Og det som er så spesielt, er at jeg føler meg velsignet med en slags stahet og motivasjon. Jeg har nesten blitt en skikkelig motstander av alkohol, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg hater alkohol. Jeg savner det ikke på noen som helst måte, og er lykkelig over at jeg aldri mer skal drikke. På en måte føler jeg meg helbredet. Og det er godt å høre at andre rundt meg merker det også. Smil fra folk som vanligvis ser litt stygt på meg, fordi jeg er full. Komplimenter om at jeg har fått fargen tilbake, og at jeg ser mye bedre ut. Det er veldig godt å høre, for det bekrefter liksom at jeg går på den rette veien nå. Det styrker avholdenheten og motivasjonen rundt det.

Når det gjelder min fysiske form, har jeg også begynt å legge mye på meg. Jeg har gått opp mange kilo på kort tid, og treningen begynner å vise resultater. Turene med hundene har gjort godt, og ikke minst styrketreningen. Jeg går ikke lenger like fremoverbøyd med pipende lunger og hoste, og svetter ikke lenger av å gå opp en liten bakke med hundene. Jeg må nesten riste på hodet av meg selv, når jeg tenker på hvor langt nede jeg har vært. Hvor syk jeg faktisk har vært. Det er ubehagelig å tenke på, men også en viktig tanke å ha i bakhodet. Jeg mener: Hvordan kan jeg noensinne komme til å savne det livet igjen?

Det er nesten litt morsomt, for jeg har en flaske med munnskyllevann, som skal brukes i 30 sekunder. Jeg så her om dagen at den inneholdt alkohol, så jeg stod og spyttet i fem minutter etterpå, for å være helt sikker på at det ikke kom noe ned i svelget. For noen måneder siden, ville jeg lett ha drukket hele flasken nedpå, dersom nøden var stor nok. Jeg har jo gjort det før.

Jeg tenker også mye på denne boken. På den ene siden føler jeg at det er en bok med mange gjentakelser, som tar for seg tanker som har tendenser til å komme tilbake, men jeg har tillatt det i denne boken. Dette har jeg, ironisk nok, også nevnt før. Men jeg lar liksom tankene flyte til tastaturet, og det er helt greit. Jeg merket også at den lille beskjeden fra dette forlaget jeg kontaktet, gav meg mer følelsen av at den ikke kom til å bli utgitt, selv om forlaget ikke har lest et ord av hva jeg har skrevet. Men selv om jeg ble litt paff av responsen jeg fikk av dem, merket jeg at det gjorde litt skade allikevel. Jeg tror det er slik for de fleste som skriver bøker. Følsomme sinn. Men jeg angrer på at jeg sendte den mailen.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe offentlig på Facebook. Jeg har noen naturfoto jeg har lyst å legge ut, men jeg utsetter det til stadighet. Det har ingenting med nerver å gjøre, men heller at jeg har lyst å komme tilbake sterkt, når jeg først har blitt meg selv igjen. Nå høres det ut som at jeg gir Facebook enorm makt over livet mitt, men det er ikke tilfellet. Greien er bare at jeg i denne omgang kun prater med de som står meg nærmest, enten det er familie eller venner. Og disse vennene foretrekker jeg enten å skrive private meldinger til, eller treffe i det virkelige liv. Jeg skal sannsynligvis treffe en venninne til uken, for å ta en kopp kaffe. Hun sliter litt med alkohol, hun også, og virker en anelse ambivalent i forhold til om hun skal slutte helt, eller trappe ned. Så jeg har tenkt å dele litt av mine egne erfaringer med henne. Ikke med noen pekefinger eller noe, men rett og slett være ærlig og direkte, for jeg har en skummel mistanke om at hun er på den samme veien jeg var, som førte meg ut i alkoholisme.

Jeg fikk en liten Aha-opplevelse her for noen dager siden. Jeg fikk nemlig en kartong med ting jeg fremdeles hadde hos eks-samboeren min; blant annet et fotoalbum fra da jeg var liten, noen eldgamle malerier jeg har malt, faktisk noen av de første jeg malte, og noen andre bilder fra mine yngre år.

Det er et fotografi jeg har stående på skrivepulten min, som også kom i denne kartongen. Det er et bilde fra da jeg var i marinen, på Kongeskipet Norge. Jeg står i uniform, ved et ror, og ser trøtt og blek ut. Jeg har liksom sett tilbake på denne tiden som at det ikke var lenge siden, men nå ser jeg en skikkelig unggutt. Jeg husker også at jeg trodde jeg hadde lagt veldig på meg, på denne tiden. Det hadde jeg også, i forhold til før jeg gikk inn i marinen, men jeg er betydelig større nå. Og når jeg ser denne unggutten på Kongeskipet, blir jeg igjen sjokkert over hvor lang tid som har gått. Bildet er fra 2002. Men det er et fint minne.

Maleriene også. Det er rart hvordan tingene utvikler seg. Dette var på den tiden jeg begynte å male, og jeg kunne ingenting om maling. Så jeg malte helt «feil» med akvarell, og maleriene ble liksom litt deretter. Sammenlignet med maleriene jeg har laget de siste årene, ser de ut som at de er malt av en 4-åring. Jeg ble helt sjokkert over hvor elendige de var, og samtidig glad for å se utviklingen, rent visuelt. Men alle disse tingene er fine minner, og samtidig blir jeg litt glad når jeg sammenligner. For ofte har jeg hatt en følelse av at jeg har tapt meg på alle områder, og ofte har jeg tenkt at jeg var mer voksen på den tiden da jeg var på Kongeskipet, eller tiden rett etter da jeg jobbet som vekter. Men så ser jeg at dette egentlig ikke er tilfelle. Jeg har mye mer livserfaring nå, og ville aldri ha gjort de tabbene jeg var i ferd med å gjøre, da jeg var så «voksen» i forhold til sosial aksept. For jeg falt jo fullstendig ut på skråplanet ikke lange tiden etter disse periodene, og det ville ikke ha skjedd i dag. Nei, jeg må få vekk denne følelsen av at jeg har ødelagt livet mitt, og heller høre på dem som sier at livet mitt så vidt har begynt. Jeg får heller satse på å lage nye, gode minner for fremtiden, i stedet for å hele tiden se bakover. Jeg har ofte hatt en sånn innstilling, at det trygt å se bakover, frustrerende å være i nuet, og utenkelig å se fremover. Her må jeg omprogrammere et par ting. Livet er en sann gave, og på mange måter er jeg dypt takknemlig for at jeg har kommet ut av elendigheten med helsen i behold. For det har sett veldig ille ut i mange perioder, og prognosen var også dyster. Jeg husker at en lege sa til meg for omtrent seks år siden:

«Jeg er sikker på at dersom du fortsetter denne livsstilen, så vil du være Schizofren om to år.»

Så igjen: Jeg er veldig glad at jeg kom meg ut av det med helsen i behold, og jeg føler nesten at jeg har fått livet i gave på ny. Og denne gangen skal jeg ikke rote det til. Jeg forventer meg nødvendigvis ikke en dans på roser, men det skal i hvert fall ikke være preget av drepende rus og elendighet. For det livet er over nå. Takk og pris. Takk Gud.

Jeg avrunder med bibelen:

1. Oppstandelsen 16:1-8

«Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham.

Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp.

De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss?

Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Den var nemlig meget stor.

Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet.

Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.

Men gå og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere.

De gikk da ut og flyktet i hast bort fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.»

Dag 72 ( mandag 20.04.15 )

Jøss, det er ikke lenge igjen av boken min nå. Slutten av boken begynner langsomt å nærme seg sin ende, ironisk nok mens jeg samtidig er godt i gang med å starte mitt nye liv.

Dette har en vært en veldig bra dag, på alle måter. Sommeren er uten tvil på vei, og varmen har begynt å komme. Jeg mener jeg leste at dette har vært den varmeste dagen så langt i år. Og jeg har fått gjort mye. Flere små, men viktige skritt er tatt i riktig retning. Jeg har blant annet kommet i gang med trening på treningsstudio, og jeg føler meg generelt mye bedre enn på lenge, både psykisk og fysisk. Jeg synes egentlig det er ganske spennende, for jeg merker positive forandringer hver dag. Og jeg tror at andre har begynt å merke at jeg har lagt om livsstilen min fullstendig også. Folk har begynt å bemerke at jeg er så brun, blant annet. Det er godt at jeg har fått fargen tilbake i ansiktet. Jeg er jo egentlig ganske mørk, for å være en blanding av Nordmann og Svenske, men livsstilen jeg har hatt gav meg alltid et grålig skjær i ansiktet, som følger av mangel på søvn, næring og omtrent alle andre ting som kunne kalles sunne.

Men jeg merker også at jeg begynner å finne litt tilbake til meg selv, og jeg merker at jeg har fått refleksene mine tilbake. Med dette mener jeg at jeg merker at jeg er mer fokusert, og som at jeg reagerer fortere på ting. For eksempel noe så enkelt som at når Fido er i ferd med å blåse seg opp mot andre hunder, så reagerer jeg i sekundet han hopper til for å tøffe seg. Jeg merker det også når jeg kjører scooter. For noen uker siden var jeg veldig anspent og ukomfortabel da jeg kjørte, som at jeg nettopp hadde fått lappen eller noe. Men nå går det som en drøm.

Jeg har også vært på et kjøpesenter i dag, for å kjøpe inn litt treningstøy og diverse. Og jeg har vært på fjellet.

Jeg må finne en rytme i forhold til trening av hundene, for jeg merker at jeg fremdeles stresser litt med den delen. Men etter hvert som jeg blir sterkere, blir det nok ikke lenge til jeg går med alle tre samtidig igjen. Jeg gjorde jo ofte det før, så jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal gjøre det igjen.

På veien opp på fjellet traff jeg foreldrene til den ene eksen min, som jeg var sammen med for omtrent tolv år siden. Det var koselig å snakke med dem igjen. Jeg traff dem endelig tilfeldigvis når jeg ikke var full, og det er ganske lenge siden.

Ellers tenker jeg mye på å begynne med båten snart. Jeg tenker egentlig at jeg så smått setter i gang på mandag. Jeg har egentlig god tid, men jeg har lyst å komme i gang. For en gangs skyld i livet mitt, har jeg lyst å være litt effektiv. Dessuten er slikt arbeid veldig avhengig av været, så det er bedre å være for tidlig ute, enn for sent. Men det burde ikke ta så altfor lang tid. Jeg må pusse og male skroget, og gjøre noen småting med motoren, blant annet gi den et oljeskift og skifte ut noen deler. Jeg tenkte jeg også skulle høre med min onkel om han kunne ta seg av det elektriske. Den delen tør jeg ikke å tenke på å røre engang, for jeg har rett og slett ikke peiling. Men jeg håper at kreativitet og Google kompenserer litt for at jeg ikke har snøring på dette med trebåter, i utgangspunktet. Det er vel bare å lese seg opp, og ikke minst mase på folk som har peiling på trebåter. Det gikk jo veldig bra i fjor, så jeg får satse på at det går bra denne gangen også. Jeg kjenner at jeg fremdeles er litt usikker på hva jeg skal gjøre med den båten, men jeg får ta ting litt etter hvert. Det tenker jeg at er det beste.

Jeg er litt kaotisk i hodet i dag, på en god måte, men jeg får litt skrivesperre. Det er en positiv energi jeg ikke er helt vant til, så jeg blir litt rastløs. En litt overveldende energi, på en måte. Jeg tenker på mye, men det blir så mange tanker på én gang, at jeg liksom ikke klarer å plukke ut noen av dem, for å få dem ned på tastaturet. Litt på samme måte som når små fisk svømmer i store stimer, sånn at de på den måten klarer å avlede større fisk fra å fange dem. Ironisk nok som det kanskje høres ut.

Så jeg tror jeg avrunder med bibelen, og skriver heller mer når jeg har noe skikkelig på hjertet. Dette er ikke en dagbok, i den forstand. Så når jeg egentlig ikke har så mye nytt å fortelle, tenker jeg at det er like greit, i stedet for å bare skrive overfladisk om hva jeg har gjort i dag. Men, dagen har vært bra! Virkelig!

3. Den lille boken og de to vitner 10:1-11:14

3.1 Engelen med boken og Guds råd 10:1-7

«Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hans hode. Hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler.

I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden.

Og han ropte med veldig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt ut, talte de sju tordener med sine røster.

Og da de sju tordener hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordener talte, og skriv det ikke!

Og engelen som jeg så, som stod på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme!

Men i de dager når den sjuende engelens røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal også Guds hemmelighet bli fullbyrdet, slik som han forkynte for sine tjenere profetene.»

3.2 Johannes eter den lille boken 10:8-11

«Og den røst som jeg hadde hørt fra himmelen, talte nå igjen til meg: Gå og ta den lille åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden.

Jeg gikk da bort til engelen og sa til ham at han skulle gi meg den lille boken. Han sier til meg: Ta boken og sluk den! Og den skal være bitter i din buk, men i din munn skal den være søt som honning.

Og jeg tok den lille boken av engelens hånd og slukte den. I min munn var den søt som honning. Men da jeg hadde ett den, sved den i min buk.

Og det ble sagt til meg: Igjen skal du profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger.»

Dag 71 ( søndag 19.04.15 )

Helgen begynner å nærme seg slutten, og kveldens ro har meldt sin ankomst. Det har vært en fin og solrik dag i dag også, og ikke minst atter et skritt i riktig retning.

I dag var det først trening av hundene, en tur på fjellet, og deretter kjørte jeg rundt til forskjellige, fine plasser for å ta naturfoto. Da jeg var der, ringte jeg også min gode venn. Jeg kaller ham «Ove» som pseudonym. Det er første telefonen jeg har tatt til en venn på nesten tre uker, så det var sannelig på tide. Jeg gav ham status på hvordan jeg hadde det, og vi ble enige om å begynne å finne på mer sammen fremover. Det er nesten litt teit at to gode venner sitter hver for seg, dag ut og dag inn, i stedet for å treffes i ny og ne. Spesielt når vi bor såpass nært hverandre. Så vi skal treffes i morgen, og det blir godt å ta opp kontakten med venner igjen. Jeg har da altså begynt så smått med dette i dag, med denne telefonsamtalen, og ser på det som atter et skritt i riktig retning.

Jeg har også tenkt mye på båten min, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg ønsker å selge den. Jeg er så usikker på alt for tiden. Men jeg har begynt å tenke på om jeg ikke skal pusse den opp skikkelig, og ha den selv. Niesen min hadde spurt min mor om ikke vi snart kunne legge ut på båttur igjen, så jeg tenker at det kan være sunt for familien min å få være med på båtturer også. Men foreløpig har jeg ikke bestemt meg. Da setter jeg i såfall innpå en sum til han MS-pasienten som håper på en operasjon i Israel, som han ikke får i Norge, grunnet risikoer av forskjellige årsaker. Det er en innsamlingsaksjon som pågår nå, så da bidrar jeg med det jeg kan, uavhengig av om båten blir solgt eller ikke.

Men med tanke på at jeg vurderer å beholde båten, har jeg prøvd å forhøre meg uforpliktende rundt i forhold til videre båtplass etter sjøsetting. Jeg har også sendt en mail til Redningsselskapet, for å høre om jeg fortsatt kan være medlem der. Det er en god trygghet. Men jeg har en ubetalt regning, så jeg får se hva de svarer. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg måtte få hjelp av dem en gang da jeg fikk tauet fra en krabbeteine inn i propellen, omtrent tre meter fra skarpe klipper.

Jeg rydder mye i mitt svingende liv, og gjett om det trengs. Men for hver lille ting jeg ordner, letter trykket litt også. Så positive utfall fungerer som små belønninger for meg nå. Jeg prøver å gripe etter de positive tingene, og heller ignorere de negative. For jeg er nå i en sårbar og hårsår situasjon. En overgang fra et liv til et annet. Jeg spaserer på broen, kan man si. Det blåser alltid på broen, men føttene mine fører meg i riktig retning. Kompasset mitt er troen på at dersom jeg bare kommer meg helt over på den andre siden, så vil ting bli så mye bedre. Alle sier jo at ting vil bli så mye bedre om jeg klarer det, så de må jo ha et poeng. Det ville ha vært utrolig teit om de alle tok feil.

Jeg tror jeg besitter frykten for det ukjente. Samtidig har jeg forlatt livet jeg hadde, fordi jeg innså at det var den siden som egentlig var ukjent, fremmed og full av frykt.

Nå er det viktig at jeg understreker at jeg ikke forventer meg et perfekt liv, dersom jeg bare forblir edru. På ingen måte. Men jeg vil bære en mye større styrke til å takle motstand og utfordringer.

Samtidig kjenner jeg på mitt indre kaos. Det er der, og jeg har som tidligere nevnt at dette kaoset også gjelder når jeg er edru. Av og til føler jeg at hodet mitt er som en kjele med kokende vann. Dersom man presser et lokk på, vil man ikke merke så mye av det, helt til ventilene må få utløp. Det er som en overdreven, indre energi. Og ironisk nok gjør denne energien at jeg kan virke fraværende, sett fra utsiden. Jeg føler at alt tankekjøret gjør meg fjern, sett fra utsiden. Så jeg har et lite håp om dette med å prøve ut ADHD-medisin. Dersom nevro-spesialisten bekrefter på nytt at jeg har ADHD, og jeg blir nektet medisinene som er laget for denne tilstanden, tror jeg faktisk at jeg kommer til å bli sint. For nå gjør jeg alt riktig, i forhold til kriteriene som stilles for å få slike medisiner. Jeg ville jo ikke ha spurt om medisiner som faktisk kan hjelpe meg, dersom jeg ikke var plaget? Og nei, Sobril hjelper overhodet ikke mot det jeg snakker om nå. Sobril er på en måte lokket som legges over kjelen med det kokende vannet, men den roer ikke selve dampen.

Jeg fikk forresten svar på mailen jeg sendte til et forlag i går. Jeg fikk avslag før de i det hele tatt hadde lest boken, så jeg tok det ikke så veldig seriøst. Jeg synes nesten det var litt morsomt, å få avslag før et eneste ord i boken min er lest. Jeg hadde med andre ord bare fortalt hva den handlet om, uten å sende deler av manus. Det er foreløpig ingen som har lest denne boken. Ikke jeg heller. Jeg har skrevet den, men jeg har ikke lest igjennom den.

Grunnen til avslaget var visst fordi de mente at livserfaringen, overgangen og alt dette måtte være på en langt større avstand, før det kunne bli en bok av det. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg fremdeles sliter, og at problemene mine fremdeles var aktuelle. Jeg kan til en viss grad forstå tankegangen deres, hvis de kun er ute etter solskinnshistorier om folk som kom seg ut av problemene sine, helt opp på beina, og etter lang tid fortalte hvordan de klarte det. Jeg har jo personlig ikke klart å holde meg på vannvognen mer enn noen måneder. Det er jo ikke til å legge skjul på at dette er en veldig aktuell «dagbok», men vil den ikke være til nytte for noen som helst dersom den ikke får noen «happy ending?» Kanskje en litt dårlig sammenligning, men da ville de sikkert også ha gitt avslag på Anne Frank sin dagbok.

Dette forlaget hadde visst fått inn en del bøker som handlet om psykiatri, rusproblemer og veien, og disse hadde også fått avslag. Og boken min kom nok ikke til å bli noe unntak. Jeg tenker mye på dette svaret, men vet i hvert fall at jeg skal prøve andre forlag, for det der synes jeg nesten ble litt for dumt. Eller kanskje ikke dumt, men jeg synes det virket veldig forhåndsdømmende og generaliserende. De kan jo ikke uttale seg uten å ha lest boken? Jeg er på ingen som helst måte fornærmet, bare så det er sagt. Målet mitt med denne boken er å skrive fordi jeg vet at det er sunn terapi å skrive ned tanker, men også at det kan være sunt for andre i samme situasjon å skjønne at de ikke er alene. Så det finnes jo andre måter å formidle en bok på enn via forlag.

Utgivelse er jo det beste, men ettersom jeg allikevel er veldig klar over at ni av ti bøker blir refusert, har jeg en plan B. Plan A er jo som nevnt det største håpet, men plan B er nok det mest realistiske. Og det er at jeg lager en blogg av det hele. Da kan jeg allikevel nå ut til folk som kanskje er i samme situasjon, selv om det ikke blir i bokform. Men det er jo verdt å forsøke. Den kommer til å gå innom alle slags forlag, for jeg har kommet for langt nå, til å ikke forsøke. Boken har begynt å bli ganske lang.

Fra det ene til det andre: I morgen fortsetter jeg mine små skritt. Jeg skal opp tidlig for å trene på treningsstudio. Det er evigheter siden jeg har trent andre steder enn hjemme, så det blir en positiv variasjon. Jeg skal også treffe han kompisen min i morgen, så flere steg i riktig retning vil bli lagt bak meg i morgen. Jeg spaserer som en skilpadde, men i riktig retning. Det er kun på film man kan spole seg frem i tiden, så jeg tror nok at tiden går sin helt naturlige og vante gang.

Jeg avrunder med å bla blindt og tilfeldig opp i bibelen, og skriver det som står der:

1.2 Lengsel etter å besøke menigheten i Rom 1:8-15

«Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og jeg ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.

Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.

Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.»

Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»