Dag 98 ( siste dag skrevet i 2015. Onsdag 10.06.15 )

Den siste dagen i boken er her. For meg er dette en spesiell stund. Jeg satt og tenkte på hvor lang tid jeg har brukt på den, tidligere i dag. Det er greit nok at den består av mange, mange dager. prosjektet ble påbegynt den 10.11.14. Det er over et halvt år siden, og de dagene jeg ikke har skrevet, har jeg i det minste tenkt på boken. Den har blitt som en slags psykolog for meg, og nå er den siste psykolog-timen kommet.

Til tross for at dette er den siste dagen, og til tross for at denne dagen er veldig spesiell, har jeg egentlig ikke så mye mer å skrive om. Jeg føler at uansett hva jeg skriver, så finnes det et eller annet sted i boken, skrevet fra før. Det er som at jeg på en måte har fått sagt mitt. Jeg har fått ut alt av følelser, tanker, minner og det som er. De skranglete planene mine, som fremdeles er der. Usikkerheten i forhold til fremtiden, og hva jeg skal gjøre. Alle disse tingene er her, men jeg har skrevet om dem før.

Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å satse mye på skriving fremover. Jeg går og drømmer om hvordan det er å være en greit betalt forfatter, og det er absolutt noe jeg kunne ha tenkt meg. Å ha verden som min arbeidsplass, og faktisk skape noe som folk kan sette pris på, eller få hjelp av.

Fremover kommer nok bøkene mine til å bli annerledes, uten tvil. Jeg kommer til å satse mye på noveller, og jeg liker godt å skrive slike noveller som har en overraskende slutt. En aha-opplevelse på slutten, som gjør at hele fortellingen tar en uventet vending. Slikt liker jeg, spesielt når jeg får det til.

På sett og vis virker det som at tiden er inne for å avslutte denne boken, på alle måter. Jeg har jo fått skrevet det meste til nå, så den saken er jo grei. Men jeg merker også at både pc-en og alt som er, virker å samtykke. I går fikk jeg for eksempel store problemer med selve filen. Den ville ikke la seg lagre, selv om jeg forsøkte på harddisken og to minne-penner. Det var skikkelig kronglete, og jeg fikk en frykt for å miste hele boken. Selv om dette ikke er realistisk. Jeg gleder meg allikevel til å få sendt den av gårde, etter å ha redigert skrivefeil osv, for deretter å begynne på nye prosjekter. Tiden er inne.

Dersom du har lest hele boken, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for dette. Jeg vil takke deg for at du har orket å lese alle disse ord, og for at jeg har fått dele mitt innerste med deg, hvem du enn er. Når du har tatt deg tid til å lese alt dette, tyder jo det på at du har funnet det interessant. Noe av det i hvert fall. Kanskje denne boken har hjulpet deg på et vis, uten at jeg vet hvordan. Det er egentlig ganske spesielt, for etter at du har lest denne boken, vet du mye om meg. Men jeg vet kanskje ingenting om deg. Men! Ikke tro at du kan lese meg som en åpen bok, bare fordi du har lest denne åpne boken. Livet mitt er ikke bare denne boken. Det er flere bøker.

Jeg snakker mye om at livet skal forandre seg. Det har jeg gjort underveis i boken, fra den første dagen. Dette er tydeligvis noe jeg konstant lengter etter; Å forandre livet mitt. Ofte er ikke de forandringene jeg opplever, nok. De er ikke store nok til at jeg synes de er veldig merkbare, selv om de trolig ville ha blitt kalt store, av andre. Dette får meg til å tenke. Jeg vet egentlig ikke hvilken forandring jeg ønsker. Det er som at jeg alltid søker denne forandringen. Kanskje jeg bare er søkende av natur. Kanskje det er nettopp det som er meningen med livet mitt; At jeg skal søke etter den.

Jeg har også snakket mye i bilder, blant annet om «det neste kapittelet». Som at jeg ikke har satt skille mellom boken og livet mitt. Jeg kan forstå hvorfor jeg tenker sånn. Denne boken er jo faktisk livet mitt, i ord. Den er i hvert fall dokumentasjonen, for perioden som har gått siden den startet. Men denne gangen kommer ikke boken til å by på flere kapitler. Livet mitt vil jo gjøre det, og det er nesten som at jeg automatisk da tenker at jeg skal skrive det ned i boken. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg har knyttet meg veldig til denne boken. Men dette er dagen hvor boken ikke kan by på flere kapitler, mens livet mitt kan det. For det å avslutte det siste kapittelet i boken min, er starten på det neste i livet mitt.

De største forandringene i livet mitt, dette halvåret, har uten tvil vært at jeg har sluttet med så mange rusmidler. Jeg er fremdeles nøktern, og jeg har hatt godt av innsikten jeg har fått som følger av denne oppklarningen. Dette nevnte jeg så vidt i går, men jeg ville bare understreke det, sånn at denne delen kan kalles en «happy ending», hva boken angår. Hva som vil skje fremover i forbindelse med dette, er jeg faktisk litt usikker på. Jeg har fremdeles en tro på den gylne middelvei, og et balansert liv. Men jeg trår med ytterst varsomme skritt. Og i skrivende øyeblikk, stopper det meste med tanken.

Bibelen har jo også blitt sitert svært mye i denne boken. Faktisk et sitat for hver dag. Jeg har jo hatt denne litt underlige måten å lese den på, hvor jeg lukker øynene, og blar frem og tilbake i den, før jeg har satt pekefingeren på et tilfeldig sted i den, og skrevet det som har stått der. Noen ganger har jeg trolig kommet over det samme sitatet, uten at jeg selv husker det. Og dersom dette har skjedd, lar jeg det i så fall bare være sånn.

Mange lurer nok på hvorfor jeg har gjort dette, og til tider lurer jeg litt på det selv. Men jeg fant ut at det var en litt interessant måte å lese den på, og for en mann med min manglende konsentrasjon, er det ikke realistisk å lese igjennom hele bibelen. Jeg kunne ha gjort det, men jeg ville aldri ha husket noe særlig av det. Så jeg fant ut at jeg likte å gjøre det på denne måten. Men du skal også vite en ting: Forholdet mitt til Gud lar seg ikke påvirkes av noen. Det er også viktig å vite at jeg selv ikke tar bibelen bokstavelig. Jeg mener den er åpen for tolkning. Dette kommer an på øyet som ser, men slik er det i hvert fall for min del. Jeg har kjent Gud hele livet, og er trygg på Gud. Men jeg bør også understreke noe, her på slutten. I troens forstand, vet jeg at Gud finnes. Jeg har troen i behold 100 % på den måten. Men jeg er ikke nødvendigvis helt enig med andre kristne. Mange av tingene jeg ser i dag, er jo ikke akkurat det Jesus likte. Jeg tenker da på for eksempel dette med penger, og da han gikk beserk i tempelet. Jeg har inntrykk av at folk tenker på Jesus som en «pinglete hippie-figur» som vandret rundt for veldig, veldig mange år siden. En som garantert ville ha blitt innlagt på psykiatrisk i 2019.

Men han var jo en ekstremt sterk og radikal mann. Både han og Johannes.

Så selv om jeg har sitert bibelen «hver skrevne dag», har jeg bommet, feilet og gjort mine feil i livet. Mange av dem også. Men troen min har jeg alltid klart å bevare.

Jeg kan også garantere at hver eneste «skrevne dag», så har jeg ALLTID valgt noe tilfeldig. Ofte kan det virke litt «way off», og noen ganger virker det som at sitatene er veldig passende i forhold til hva jeg skrev den dagen. Men det har alltid vært tilfeldig.

Med tanke på at dette er den siste dagen i denne boken, skal jeg gjøre en liten vri, når det gjelder sitatet fra bibelen. I dag skal jeg finne noe jeg føler passer inn, og ikke overlate det til tilfeldighetene.

Jeg avrunder for siste gang, og takker deg igjen for at du har tatt deg tid til å lese denne boken.

( Det vil komme 2 dager til med skriv, men dette er det siste som ble skrevet i 2015 ).

4.2 Velsignelse og bønn 6:16-18

«Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme.

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.»

Dag 96 ( søndag 07.06.15 )

En regnfull helg er på sin siste time, og en ny uke rett rundt hjørnet. De siste dagene på boken, er nå påbegynt. Denne gangen er det alvor også. Ikke en måned, ikke en uke, men kun noen få dager igjen.

Som jeg tidligere har nevnt, skulle jeg jo så klart ønske at jeg kunne avrunde boken med noe spennende, men slikt er jo vanskelig å forutsi. Allikevel har jeg en stor nyhet, og denne er faktisk også avgjort. Det gjelder veien videre, og store ting har skjedd her, siden sist.

Sist jeg skrev, snakket jeg jo litt løst om at jeg planla en tur til Nederland, men denne planen ble brått lagt til side, da det kom opp en uventet, og langt mer konkret løsning på det hele. Det virker også som at det var en mening i det. Som at det var en veiledning fra høyere makter. Jeg skal utdype:

I går startet jeg dagen med å søke rundt på nettet, om hvilken reisemåte som ville være mest behagelig og komfortabel i forhold til Fido. Jeg var innom alle slags byråer, og prøvde å finne en reiseplan fra Bergen til Amsterdam. Men det var enten for dyrt, eller upassende i forhold til hund, og alt i alt virket det som en ganske skral plan.

Da jeg satt foran skjermen, tok jeg en tilfeldig titt på mobiltelefonen, og så at jeg hadde noen ubesvarte anrop. Det var fra husverten på en annonse jeg hadde søkt på, som jeg trodde jeg hadde fått avslag på, i Førde. En ganske fin leilighet, fullt møblert, internett og behagelig leiepris. Men jeg hadde misforstått ham da jeg først kontaktet ham, og trodde ikke jeg kom til å få leiligheten, på grunn av at Fido er så stor. Det lyder jo kjent? Men, jeg hadde som sagt misforstått.

Jeg ringte denne mannen som leide ut, og vi ble pratende en stund. Denne gangen virket det hele langt mer positivt. Faktisk så positivt at vi ble enige over telefon, om at jeg skulle få leie den. Jeg kunne alltids komme på visning, dersom jeg selv følte det var nødvendig. Men hvis jeg ikke anså det som nødvendig, kunne vi altså avtale at jeg skulle overta den 20 juni, over telefon. Jeg kastet meg i det, og takket ja. Og vips, i løpet av en kort telefonsamtale, var alt i forbindelse med veien videre, ordnet. Som at det var meningen at det skulle skje. Så om et par uker, flytter jeg altså til Førde. Dette er ikke en leilighet som ligger langt ute på landet heller, men en åtte minutters gange fra sentrum. Det hele virker perfekt, for å ta et skritt videre i livet. Alt klaffet perfekt, og jeg ser frem til dette.

Ellers går dagene sin vante gang, fremdeles. Jeg er fremdeles nøktern, røykfri og trener mye. Det er ikke mye som har forandret seg på den fronten. Livet er stille og rolig, til tross for en del slitsomme tankekjør.

Jeg har også fått en ny hobby, men den første opplevelsen gikk ikke så veldig bra. Jeg snakker nærmere bestemt om droner. Jeg kjøpte en sånn liten drone, som kan minne om et bittelite helikopter, med kamera. Denne dronen kan fly hundre meter opp i luften, og filmer i samme slengen. Den styres med fjernkontroll fra bakken.

Det var noe jeg lenge hadde hatt lyst til å prøve ut, for jeg visste at jeg trengte en ny hobby, og at dette sannsynligvis var noe jeg kom til å synes var artig. Og det var det også! Så lenge det varte…

Det som skjedde, var at jeg stod ute i hagen, for å teste ut denne saken, som jeg hadde brukt 1100 kroner på. Den var veldig vanskelig å kontrollere i startfasen, så jeg burde ha tenkt lenger enn å la den få sin jomfru-tur i en hage med masse trær og busker. Men for å være helt ærlig, tenkte jeg ikke så langt.

Så etter hvert som jeg hadde klart å få den til å holde seg noenlunde stabilt i luften, ble jeg mer og mer dristig. Dronen fløy til stadighet høyere, og da den var kanskje femti meter oppi luften, merket jeg at det ikke var så lett å kontrollere den lenger. Jeg tenkte ikke på at det faktisk var ganske kraftig vind, og at dronen er veldig liten og lett.

Så et kraftig vindkast gjorde at den begynte å sirkulere over hagen til naboen, i stedet for vår egen hage. Jeg forsøkte tappert å få den tilbake i vår hage, men den var lite samarbeidsvillig, og piloten på land var nok ikke så kyndig heller. Til slutt mistet jeg rett og slett kontrollen over kontrollen, og vred og styrte knottene i alle slags retninger, som at jeg faktisk trodde jeg ante hva jeg drev med. Men dronen sirkulerte som en skadet veps, i en dalende spiral, før den landet i et område fullt av høye trær og busker. En lokal jungel.

Du tenkte kanskje at et søk på tre timer betød at jeg uansett ville finne den igjen? Da tar du i så fall feil. Dronen er og forblir savnet. Sannsynligvis ligger den oppi et tre, men den er umulig å finne.

Så jeg har bestemt meg for å kjøpe en ny i morgen. Jeg vet at det går en del penger, men jeg merket fort at dette var noe jeg kom til å elske å drive med, så jeg synes det er verdt det. Jeg fant også noen trøstende ord på nettet, om at det var veldig vanlig å ødelegge eller miste sine første droner. Så derfor går jeg tilbake i butikken i morgen, med litt senket hode, og kjøper en ny. Selv om det bare er noen dager siden jeg kjøpte den første. Men det er fremdeles irriterende å tenke på at den første dronen henger i et tre like ved, og samtidig klin umulig å finne. Jeg lette så mye at jeg fikk vondt i øynene.

Det begynner nå å nærme seg midnatt, og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg håper snart solen kommer, men det virker som at værgudene bare gråter og gråter denne sommeren. Det er faktisk så ille, at det er et stort tema i både aviser, nyheter, værmeldinger og nettsamfunn. Men, som vestlendinger bør vi vite at værgudene ofte gråter.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

Avslutning med fredshilsen

«Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk.

Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig.

Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.»

Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 94 ( Onsdag 03.06.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, men mange lyder har samlet seg i en cocktail; Seinfeld fra TV-skjermen, fuglesang fra utsiden av vinduet, og pianospill fra min mor på stuen. Nattens ro har ikke senket seg helt ennå, med andre ord.

Jeg befinner meg fremdeles i min mentale unntakstilstand. I dag har ikke vært noe unntak. På ingen måte. Dette har, for å være helt ærlig, vært en ganske tung dag. Men det var egentlig den første delen av dagen som var verst. Det kom seg da jeg kom meg ut på en spasertur med Fido.

Jeg våknet trøtt, småkvalm og i dårlig humør. Det var en slik start på dagen, hvor jeg drøyde med alt. Jeg har sånne dager, hvor jeg starter med å sette meg ned foran pc-skjermen, drikke kaffekopp etter kaffekopp, og så blir jeg bare sittende altfor lenge. Jeg liker ikke disse slappe dagene. Og ironisk nok, etter å ha drukket for mye kaffe, gikk jeg og la meg nedpå igjen. Jeg håpet jeg skulle få meg et par timer med søvn til på puten, for så å våkne opp noen timer senere, fin og uthvilt. Jeg tenkte at jeg skulle starte dagen på nytt, på en måte. Men jeg fikk ikke sove mer. Jeg lå bare og irriterte meg over min egen ambivalens. Den er helt ekstrem for tiden, og når jeg tror at jeg har bestemt meg for noe, tar det ikke lange tiden før tankene og planene flakser av gårde til noe helt annet. Til tider føles det som at jeg har ti personer mellom disse to, stakkars ørene.

I dag var denne frustrasjonen så intens at det var uutholdelig. Samtidig, når jeg er sånn, og i dårlig humør, føler jeg meg skikkelig kjip også. Det er som at jeg ser ned på meg selv når jeg er i det lunet. Som at jeg tenker: Hva har jeg egentlig å klage på? Nå får jeg slutte å syte i hodet.

Men det hjelper ikke. Det er ikke syting. Det er tydeligvis et veldig virkelig problem, og i dag var det som sagt verre enn vanlig. Så jeg prøvde å tenke at «nå må det skje noe her». En tanke som er ganske vanlig for meg, når jeg er sånn. Så jeg så på kalenderen, med spesialisthelsetjenesten i bakhodet. Jeg kom til å tenke på at fastlegen min hadde sagt at jeg alltids kunne ringe dem i slutten av denne uken, så jeg tenkte at det ikke skadet å prøve dem i dag. Jeg måtte bare føle en eller annen progresjon, på et eller annet. Og valget falt ganske naturlig på spesialisthelsetjenesten, ettersom de kanskje sitter på medisinen som kan hjelpe meg med disse eksakte problemene.

Jeg kom igjennom til dem, og de svarte overraskende nok at de ikke bare hadde mottatt henvisningen fra fastlegen, men de hadde også rukket å sende brev til både meg og fastlegen også. Jeg ble jo overrasket over at de hadde behandlet saken så raskt, og spurte om jeg ikke da kunne vente å få brevet i posten i morgen. Men brevet skal visstnok innom Haukeland sykehus først, så det kunne gå noen dager. De ville heller ikke uttale seg om hva som stod i brevet, over telefon. Så jeg får smøre meg med tålmodighet.

Jeg mener ikke å høres negativ ut, men det aner meg at jeg har fått avslag. Dette fordi det tok dem så kort tid å behandle henvisningen. Jeg vet at de får mange henvisninger daglig, så det ville ha vært naturlig om de hadde brukt litt tid på responsen.

Hvorfor skulle de gi meg avslag? Vel, jeg kan tenke meg at de har sett at jeg står på Sobril fast, og at dette i seg selv er en grunn til at jeg ikke får ADHD-medisin. Jeg vet nemlig om folk som har fått avslag av samme grunn tidligere. Men for å være helt ærlig, vet jeg ikke hva de tenker om Sobril, ettersom jeg får det av legen. Ser de på det som et rusproblem, en avhengighet eller medisin? Det fremstår som litt i en gråsone, tenker jeg. Men nå drar jeg konklusjoner langt ut i fantasien her. Jeg har tross alt ikke fått noen svar ennå. Jeg bare innstiller meg litt etter hva magefølelsen min forteller meg. Så får jeg heller bli positivt overrasket, og ikke omvendt. Dessuten blir det uansett godt å få en klarhet i det. Det verste jeg vet, er å gå i uvisshet.

Ellers går dagene sin vante gang, og består mye av trening, surfing på nettet og besøk borte hos kameraten min. Jeg skulle ønske jeg kunne komme med noe mer spennende, nå som boken nærmer seg sin ende, med stormskritt. Men jeg har ikke så mye spennende å meddele. Det er usedvanlig stille og kjedelige tider. Det er heller ikke sommer, selv om vi har kommet litt ut i juni. Det er fremdeles snø på de høyeste fjelltoppene rundt Bergen, og det regner konstant. Det er skikkelige unntakstilstander, og hvis jeg ikke har misforstått helt, har nettopp den fuktigste mai-måneden siden år 1928, passert oss. Men juni skal visstnok bli bedre. Det skal strengt tatt ikke så mye til.

Jeg hadde en fin opplevelse her i forgårs. Jeg oppdaget at en veldig spesiell fugl stod ute i hagen, helt i ro. Jeg ropte på min mor, for jeg ante ikke hvilken fugl det var. Det så ut som en helt spesiell due. Litt større enn de vanlige duene man ser i byen. Den var finere og mer spesiell.

Den ble stående på samme stedet i hagen, lenge nok til at jeg rakk å hente kameraet, for så å knipse et bilde av den. Så øyeblikket ble foreviget. Men da min mor åpnet vinduet, fløy den av gårde.

Det som var litt spesielt, var at jeg noen timer senere kjørte bort til kameraten min. Vi stod utenfor huset hans, mens han tok seg en røyk. Og da så jeg, til min store overraskelse, at den samme fuglen stod på kvist i et tre, ikke langt unna. Det må ha vært den samme fuglen, for oddsene for at jeg skulle få se to fugler av en sort jeg aldri tidligere hadde sett, i løpet av noen timer, virker veldig små. Kameraten min bemerket også at det så ut som at den stirret på oss.

Jeg fikk litt følelsen av at dette var et tegn fra himmelen. Kanskje det var noen av mine nærmeste som har gått bort, som gav et lite vink fra paradis, forkledd som en spesiell due. Det var i hvert fall noe helt spesielt ved den.

Det har nå blitt sent, og jeg er veldig trøtt. Jeg håper at morgendagen bringer med seg litt sol, litt mer klarhet på alle måter, og litt mindre frustrasjon. Jeg tror den blir mye bedre enn dagen i dag. I dag har jeg bare hatt en litt grå dag, som været.

Jeg avrunder med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2. Kom snart! 4:9-13

«Skynd deg å komme til meg snart! For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika. Kreskens har dratt til Galatia, Titus til Dalamtia.

Bare Lukas er hos meg. Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten.

Tykikus har jeg sendt til Efesus.

Når du kommer, så ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene.»

Dag 93 ( Mandag 01.06.15 )

Nå er det ikke mange dagene igjen i boken. Mye tyder på at det ikke kommer til å bli noen store forandringer ved bokens slutt, men dette har jo vært ganske åpenbart lenge. Det er jo ikke en fiktiv bok, og livet lever jo på en måte sitt eget liv. Det kan ikke formes etter en bok, med mindre man skriver om fortiden. Da har man mer håndfast materiale å gå på, ettersom man vet fortellingen fra begynnelse til slutt, før man begynner å skrive.

I dag har jeg gitt etter for den konstante dampen som kommer ut ørene mine. Jeg har bestemt meg for å frigjøres fra lenkene jeg har rundt armer, ben og sinn. Jeg føler det ikke er annet å gjøre. Nå vil jeg lytte mest til meg selv, fra nå av. Jeg vil leve det livet jeg selv ønsker, og jeg vil ha mer frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Jeg føler på mange måter at det nye livet mitt kan sammenlignes med å være i militæret. Det består stort sett av ting jeg bør gjøre, og jeg kjenner meg ikke lenger lykkelig. Det er jo bra å trene, og generelt ha rutiner. Men ikke sånn som dette. Jeg har glemt noe oppi det hele, og det er å faktisk leve. Dette har jeg hørt før. Jeg har viet alt til en fremtid jeg ikke aner noe som helst om, mens jeg presser meg selv for mye i nåtiden. Jeg tror ikke det er helt bra. Så jeg tar nå sikte på den gylne middelvei. Jeg kommer fra nå av til å oppsøke balansen i alt. Ikke for mye av noe, og ikke for lite av noe.

Jeg tenker også mye på dette med ADHD-medisinen. Av erfaringer er jeg i utgangspunktet skepsis til psykiatrien og systemet, generelt sett. Jeg har veldig blandede erfaringer derfra, og har opplevd både å få hjelp i noen situasjoner, mens jeg har kommet over fullstendig inkompetente mennesker der, i andre. For meg føles det som Russisk rullet.

Henvisningen er nå sendt til spesialisthelsetjenesten, og jeg har fått vite at det kan gå helt til august, før det eventuelt skjer noe. Men dersom det hadde vært så enkelt for meg å bare holde meg på matten helt frem til da, så hadde jeg vel kanskje ikke engang trengt disse medisinene. Og det er hvis jeg i det hele tatt får dem. Men uansett, så er det altfor lenge for meg å vente helt til august. Jeg går på veggene nå, og bare tanken på å gå i to måneder til sånn, er simpelthen ikke realistisk.

En annen ting jeg har hørt, er at man som regel prøver ut en ADHD-medisin som heter Stratteraførst. Denne har jeg hørt utelukkende negative ting om, som at folk har fått dype depresjoner som igjen har ført til selvmordsforsøk. Jeg har også hørt av andre som har diagnosen, at man bare blir veldig trøtt av dem. Men grunnen til at man som regel starter med denne, er fordi den ikke har misbrukspotensiale.

For å være helt ærlig? Jeg tror ikke jeg orker å gå den veien der. Jeg har bare en magefølelse på at det ville ha skjært seg uansett. Jeg har faktisk mer troen på at jeg bør begynne å lytte til meg selv igjen, og ikke alle andre. Og når dette er sagt, kan jeg understreke at jeg ikke har tenkt å kaste meg selv utfor stupet. Jeg skulle egentlig bare ønske at alle rundt meg begynner å tenke litt mer på seg selv, og ikke hele tiden fokuserer så mye på hvordan jeg skal leve mitt liv. For det er mitt liv, og jeg må nesten få lov til å gå mine egne veier. Og jeg håper jeg kan gjøre dette uten at folk rundt meg går i konstant bekymring. Jeg kommer tilbake med mer angående dette, for jeg antar at det hele virker en anelse diffust og usikkert ovenfor leseren, på dette stadiet.

Ellers har jeg fått vite at båten ble hentet i dag, så nå er den helt ute av bildet. Det har tatt sin tid, blant annet på grunn av kjøpere som plutselig trakk seg. Men nå er den hentet, og ikke lenger i mitt eie. Det er en lettelse, og jeg vet at den kommer til å bli godt ivaretatt. Nå er det egentlig ikke så mye som gjenstår, før jeg er klar til å flytte. Jeg trenger egentlig bare neste utbetaling, og det er omtrent 20 dager til, så generelt kan jeg si at det ikke er lenge til livet mitt entrer sitt nye kapittel.

Etter at jeg bestemte meg helt for å flytte til en annen by, er det som at det har kommet en annen ro og et nytt lys over avgjørelsen. En sånn følelse som sier: Hvorfor i all verden har jeg ikke kommet skikkelig frem til dette før? Det nye livet mitt står jo og venter på meg. Og om jeg ikke liker meg på det nye stedet, er det ikke verre enn at jeg kan flytte videre. For jeg liker å være i bevegelse, på denne måten. Jeg liker å reise, oppleve og utforske. Kloden er vårt hjem, og jeg elsker å prate med alle slags mennesker. Jeg er egentlig en veldig sosial person, selv om det absolutt ikke har vært sånn de siste månedene. De har vært harde, men nødvendige. Jeg har lært mye på denne tiden, og jeg har fått bekreftet mange ting jeg har lurt på. Jeg har bedre oversikt, og er bedre rustet til å møte fremtiden. Det har vært et nødvendig opphold i livet selv, men jeg skal innrømme at det har vært hardt. I begynnelsen var det en forferdelig kamp, og hodet mitt har ofte vært så hardt presset at det bikket over i galskap. Men jeg er frisk nå, og jeg er atter engang rustet til å møte de utfordringer fremtiden eventuelt skulle by på. Jeg har blitt sterk igjen, både psykisk og ikke minst fysisk. Min mor sa her om dagen at jeg så fantastisk ut, og at jeg hadde blitt så stor. Det er godt å høre. Trening, vitaminer, mineraler og generelt sunn mat har gjort meg godt. Og ikke minst avholdenhet.

I dag har jeg trent, og i morgen tror jeg faktisk at jeg unner meg disse to dagene i Førde allikevel. Jeg har snakket litt med min mor om det, og vi er begge enige i at jeg kanskje bør bli litt kjent med byen, før jeg tar noen store avgjørelser. Det er ikke helt som det var før, blant annet da jeg reiste 75 mil til Oppdal, uten å ha vært der før. Det var ganske tøft gjort av meg, synes jeg. Men heldigvis var det et fantastisk sted, og jeg hadde det godt den perioden jeg var der, stort sett. Jeg trengte den perioden for meg selv, for å hente meg inn igjen.

Jeg trenger ikke lenger å hente meg inn igjen etter noe, nå. Jeg føler det faktisk omvendt. Jeg trenger å komme meg ut i felten igjen, og leve. Jeg er klar. Jeg har vært i isolerte perioder før, til og med verre enn den jeg har hatt nå, hvor jeg har vært ufattelig langt nede psykisk. Jeg har gått fra slike situasjoner og rett ut i en skolesituasjon eller arbeid, og det har ikke bare gått bra, men det har gått veldig bra. Det har faktisk vært akkurat det jeg trente. Så det er ikke til å legge skjul på: Av og til må man bare kaste seg ut i det, i stedet for å hele tiden sitte hjemme for å kjenne etter om man faktisk klarer det. Man må komme seg tilbake på hesteryggen, så snart man er klar for det. Det finnes noe som heter «overtid» her, og det er ikke sunt. Ledighet er roten til alt vondt.

Jeg vet om et eksempel på dette: Det var en kar som hadde blitt arbeidsledig, og hadde vært arbeidsledig i en periode. I begynnelsen var han veldig ivrig og håpefull hver gang han sjekket postkassen, da han ventet svar på jobbsøknadene sine, og eventuelle intervjuer.

Men etter hvert som tiden gikk, begynte angsten i ham å spire. Han merket at dess lenger tid som gikk, dess mindre gledet han seg til å sjekke postkassen, og til slutt var det nesten som at han håpet at han ikke hadde fått noen svar fra potensielle arbeidsgivere, fordi han hadde begynt å miste troen på seg selv, og troen på at han ville klare å fungere bra i arbeidslivet.

Et annet eksempel er faktisk mennesker som har sittet i fengsel i mange år. Mange av disse utvikler en slags agorafobi, eller en slags frykt for verden der ute. En frykt for friheten. Mange av dem klarer ikke å tilpasse seg samfunnet igjen, og har nærmest et ønske om å komme tilbake i fengsel, da de føler de fungerer bedre der.

Og disse eksemplene høres kanskje litt merkelige ut, men de underbygger det faktum at vi mennesker ikke har godt av isolasjon, og at vi er flokkdyr. For vi er det. Det må jo være en grunn til at isolasjon blir brukt som en form for straff innad i fengselet, og i andre institusjoner. Isolasjon blir til og med omtalt som tortur. Og jeg vil ikke tro at det er spesielt sunnere å isolere seg, selv om man gjør det av eget ønske. Det føles kanskje tryggest sånn, men det er og forblir usunt for sinnet.

Og når vi først snakker om dette å være alene: Det går ikke en dag hvor jeg ikke savner å ha dame. Jeg vet jo at jeg må fikse livet mitt opp litt først, men nå begynner jeg å bli veldig klar for å treffe en å dele livet med. Generelt er jeg veldig innstilt på å bli kjent med nye mennesker. Jeg ser virkelig frem til det. Jeg trenger det. Jeg trenger nye inntrykk. De fleste jeg har kontakt med i dag, er så utrolig etablerte. De er et helt annet sted enn hva jeg er, og jeg kan ikke si at jeg misunner dem. Jeg har ikke lyst å leve sånn som de gjør. Ikke nå i hvert fall. Dette vil kanskje bli annerledes hvis jeg faktisk treffer en dame jeg blir skikkelig forelsket i. Jeg har ikke vært skikkelig forelsket i en dame på mange, mange år. Jeg har kanskje trodd jeg har vært det, men så har jeg etter hvert skjønt at vedkommende egentlig ikke er min type. Jeg savner den kriblende følelsen av ekstase, som forelskelser gir. Men jeg tror ikke jeg har truffet min rette ennå. Jeg håper hun ikke er langt unna. Jeg er kresen.

Ettersom jeg har fått unnagjort dagens trening, tror jeg faktisk jeg skal planlegge hvordan morgendagen skal bli. Jeg tror det skal bli den første dagen som skal være annerledes. Dagen som bryter mønsteret jeg har lagt meg i nå. Jeg tror kanskje jeg trenger å ta denne turen i morgen. Jeg må se litt nærmere på de praktiske tingene, som økonomi blant annet.

Jeg avrunder for i dag, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

5.1.2 Å følge Jesus 9:57-62

«Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.

Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.

Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å farvel til dem der hjemme.

Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Dag 92 ( søndag 31.05.15 )

Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.

I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.

Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.

Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.

Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.

Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.

Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.

Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»

Jeg vil leve!

2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21

«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.

Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!

Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?

Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»

Dag 91 ( Fredag 29.05.15 )

Det er nå fredagskveld, og den tilbringes i en rolig setting på soverommet mitt. I bakgrunnen høres tradisjonell meditasjonsmusikk, fremført av indianere. Røkelsen brenner, og de levende lysene er tent. Jeg er omringet av tre trøtte hunder, som hviler seg etter dagens trening. Det har vært en bra dag.

Jeg skulle egentlig ha vært i Førde nå. Jeg skulle ha bodd på et vandrerhjem til søndag, men jeg fant ut at det var for risikabelt. Jeg følte en sterk tilstedeværelse av slangen på skulderen, så jeg valgte å avbestille turen. Når jeg nå merker det minste snev av usikkerhet, fortsetter jeg å holde garden oppe. Jeg går på sett og vis på to veier for tiden, med en fot på hver vei. Men foreløpig finner denne vandringen bare sted i hodet mitt, og så lenge den forblir der, er det greit.

Det jeg prøver å si, er at jeg er utrolig ambivalent i forhold til alt i livet nå. Jeg tok dette opp med legen min, og forklarte utdypende hvordan det føles. Hvordan jeg faktisk opplever denne nye tilværelsen. For det er ingen enkel følelse. Det er en usedvanlig blandet cocktail av forskjellige følelser; Gleden av å være frisk og nøktern, kombinert med stress og et utolkelig, indre kjør som ikke engang kan la seg temme av verken trening eller søvn. Kjøret jeg aldri rekker, for så å behandle det.

Legen min sa kort og enkelt at han mente dette var på grunn av min ADHD. Han tok hva jeg sa veldig alvorlig, som at han kunne se en potensiell sprekk i øynene mine. Adferden min.

Jeg sa til ham at dersom jeg måtte vente i tre måneder, så trodde jeg helt ærlig ikke at jeg kom til å klare det. At tre måneder i denne situasjonen ville føles som tre år. Han skjønte godt hva jeg mente, og gjorde det klart at han ville sende henvisningen i dag. Så det er veldig positivt nytt. Jeg fikk også endelig avgitt både blodprøve og urinprøve, så da ser de at jeg ikke har ruset meg. Jeg håper enkelt og greit at det blir litt fortgang i tingene. Men så langt virker det å gå fortere enn jeg har forventet, så jeg bør kanskje smøre meg med litt mer tålmodighet, og ikke være så negativt innstilt. Jeg forsøker å ikke være negativ, men negative erfaringer fra psykiatrien i gamle dager, spirer frem. Det er på ingen måte meningen å virke klagende, for alt i alt synes jeg at jeg har vært veldig flink. I forhold til rusproblematikk etterfulgt av avholdenhet, har jeg faktisk aldri vært flinkere. Så det er jo ikke unaturlig at ambivalente følelser spirer opp her og der. Det er jo grovt betegnet to forskjellige personligheter som spiller sjakk mot hverandre.

Så jeg tenker at nå som jeg har klart meg så lenge, så klarer jeg å vente til jeg får en skikkelig avklaring fra spesialisthelsetjenesten også. For hvis jeg ikke klarer dette løpet nå, så klarer jeg det nok aldri. Derfor tror jeg at jeg ville ha blitt svært bitter på meg selv, dersom jeg ikke hadde klart å holde ut. Og jeg trenger ikke flere negative følelser ovenfor meg selv nå. De har jeg hatt nok av. For nå er jeg i en oppbygningsfase, og forhåpentligvis får jeg hodet med på denne også. Hodet har hengt litt etter, som det har gjort mange ganger før også. Men jeg må si til meg selv at jeg er flink. For det er jeg! Jeg har aldri veid så mye, og jeg får mye positiv tilbakemelding fra folk, om at jeg ser mye sunnere og friskere ut. Det er bare denne depressive, dystre tankegangen som av og til kommer, som overkjører alt dette. Den forsøker i hvert fall. Men, om ingenting annet, så er jeg nå i en slags overgangsfase som ikke kommer til å vare evig. Jeg fungerer jo, selv om det kommer litt damp ut ørene mine. Strengt tatt fungerer jeg mye bedre enn noensinne. Denne blandede, frustrerte kjedsomhetsfølelsen kan avledes, men den er der hele tiden. Og det tror jeg er definisjonen på ADHD, i mitt tilfelle. Den er konstant. Til og med når jeg er i ferd med å sovne, eller i ferd med å våkne.

Legen sa at han trodde jeg kom til å få medisiner, men at det var viktig at jeg spilte med samme kort som systemet, selv om mange ting kunne virke rart. Han har nok helt rett, og jeg har bestemt meg for å holde meg på banen til jeg har fått et skikkelig svar fra spesialisthelsetjenesten. Dersom de avviser meg av en eller annen grunn, begynner jeg å innta cannabis igjen. Da kommer jeg til å gjøre det med god samvittighet, for da vet jeg at jeg har prøvd så godt jeg kunne.

Er det noe jeg lengter etter, så er det å få mer kontakt med min kreative side igjen. Jeg kjenner at jeg har mye lagret opp nå, enten det er foto,malerier, skriv osv. Jeg må bare finne roen først, for å få utløp for ideene. Jeg bør også understreke at det har vært rekord-mye drittvær i det siste, så jeg må til stadighet utsette utendørs-prosjektene når det gjelder foto, for eksempel. Å ta bilder i regnvær er ikke noe særlig for verken fotograf eller kamera, og bildene blir omtrent like grålig som været selv. Men når det gjelder skriving, har jeg begynt å tenke litt i nye baner. Jeg er jo på siste restdenne boken, dersom jeg klarer å skrive hver dag. Uansett, så er det ikke lenge igjen av den. Spesielt ikke når man tenker på at den har blitt så lang. Dersom du som leser har lest alt jeg har skrevet til nå, må jeg nesten bare få takke deg.

Men jeg har mange planer videre, i forhold til skriving. Faktisk, så tenker jeg mye på dette med å skape en blogg igjen. Jeg må bare jobbe mer med å finne en nisje, for jeg er nødt å ha et eller annet sted hvor jeg kan få utløp for følelser, tanker og alt annet virrvarr jeg skulle ha i hodet. Her holder det ikke med romaner og noveller, selv om mye av mitt fremtidige arbeid kommer til å omfatte dette også.

Jeg håper jeg en dag kommer til å få utgitt noe. Jeg lurer på hvordan det må føles. Å endelig kunne kalle seg en forfatter, og kanskje til og med kunne leve et enkelt, men godt liv av sine egne bøker. Det hadde vært noe. Og da er det bare en ting å gjøre, for å få oppfylt en slik drøm, og det er å fortsette med skrivingen. Og jeg kunne fint ha skrevet langt mer enn hva jeg gjør nå. Dette er noe jeg har tenkt på, og tatt på alvor. Jeg er nødt å innføre rutiner, som jeg har nevnt før. Jeg har til en viss grad klart dette, men det er fremdeles for mye rot i hverdagen, og dette fører igjen til unødvendig stress. Og for å klare å få i gang disse rutinene, er det egentlig veldig enkelt å vite hvordan jeg skal begynne; Nemlig å ha et fast tidspunkt å stå opp på hver dag. For da kommer alle de andre tingene naturlig. En fast tid for alt. Det tror jeg hadde gjort meg godt.

Jeg sitter og tenker på noe litt pussig. Jeg tenker på at når man hele tiden er i nærheten av noe som forandrer seg, og ser det dag for dag, så merker man egentlig ikke forandringen. Tenk for eksempel på et menneske. Dersom man daglig ser et menneske, merker man ikke at utseendet forandrer seg, etter hvert som dette mennesket blir eldre. Man merker det først når man ser et bilde som er noen år gammelt, for eksempel.

Men dersom dette mennesket skulle reise langt bort, og bli der i mange, mange år, så blir man gjerne overrasket når man ser han/henne igjen, fordi vedkommende har forandret seg så mye.

Det er de små forandringene. De små porsjonene av forandring, de små skrittene som samlet sett er ett stort skritt. Livets utvikling.

Denne boken kan på sett og vis sammenlignes med disse små forandringene. Eller alle disse skrevne dagene, som egentlig har ført meg til et helt annet sted, en helt annen situasjon, uten at jeg selv sannsynligvis ser hvor stor forskjellen egentlig er, i forhold til hvor mye som har forandret seg, fordi jeg har vært så bevisst på alle de små skrittene.

Men det er sannelig mye som har forandret seg, siden den dagen jeg satt på psykiatrisk sykehus, og skrev «Dag 1».

Jeg har fremdeles ikke lest igjennom boken, og kommer ikke til å gjøre det før «Dag 100» er skrevet. Men når jeg tenker over hvor mye som har forandret seg, sånn egentlig, så er det faktisk en aha-opplevelse:

  • Jeg har holdt meg edru i flere måneder, og har gått fra å være alvorlig syk, både mentalt og fysisk, til formen jeg er i nå.
  • For en tid siden klarte jeg ikke engang å gå normalt, og følte meg som en nitti år gammel mann.
  • Jeg har gått opp nesten seksten kilo siden denne tiden for ett år siden, og dette er i muskelmasse. Jeg har nesten ikke fett på kroppen.
  • Jeg har begynt å trene på studio igjen, noe som var utenkelig for en tid tilbake.
  • Jeg har ikke røykt hasj på lang tid, og dermed satt rekord på avholdenhets-varighet fra dette. Jeg har ikke holdt meg unna cannabis så lenge, på nesten tretten år.
  • Jeg har fått kontakt med venner igjen, og har begynt å bli mye mer sosial.
  • Jeg har sluttet å røyke tobakk, og har ikke merket så mye som ett eneste røyksug.
  • Jeg har blitt kvitt båten min.
  • Jeg har endelig fått klar sikt til medisin som faktisk kan hjelpe meg, i stedet for å gå rundt og rundt i sirkler.
  • Jeg har begynt å se på ledige jobber, og vurdert dette seriøst. For første gang på seks år, føler jeg at det begynner å bli realistisk med vanlig arbeid igjen. Deltid i første omgang.
  • Jeg har fått orden på scooteren igjen.
  • Jeg er ikke lenger mentalt svekket, ikke paranoid, ikke full i angst, og ikke deprimert i en slik forstand som kan sammenlignes med hvordan jeg hadde det før, selv om jeg fremdeles sliter litt.
  • Jeg prøver å dra med meg en venn på treningsstudio, fordi han klager over at han er i så dårlig form. For noen måneder siden måtte han følge meg hjem, og bære alle posene jeg hadde med øl, fordi jeg ikke klarte å bære dem selv.

Listen er lang, og hvis jeg skal gå tilbake til fortellingen om «ferden over ishavet», kan jeg si at jeg fremdeles har skøytene på meg, og jeg føler at jeg nå er halvveis. Jeg ser mye fremover, og mye tilbake. Dette går litt om hverandre, og er derfor slitsomt. Midten av ishavet er et slitsomt parti. For dersom man er sliten når man er helt på midten, er det like slitsomt å gå tilbake, som å komme til målet. Derfor, logisk nok, er det like greit å fortsette fremover. Og når jeg har nådd målet, kan jeg heller vurdere den andre siden, siden jeg kom fra, fra et nytt perspektiv. Jeg tror det er det mest fornuftige å gjøre nå. Å fortsette fremover.

Jeg takker for meg i aften, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

2. Et skrik om medfølelse 1:12-22

«Går det dere ikke til hjerte, alle dere som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt meg, den som Herren har bedrøvet meg med på sin brennende vredes dag!

Fra det høye sendte han ild i mine ben og lot den råde. Han spente ut garn for mine føtter, han støtte meg tilbake, han gjorde meg elendig, syk hele dagen.

Mine overtredelser er festet på meg som et åk. Ved hans hånd er de knyttet sammen og lagt på min nakke. Han har brutt sin kraft. Herren har gitt meg i hendene på dem som jeg ikke kan stå meg imot.

Herren forkastet alle de kjempene som fantes hos meg. Han kalte sammen en folkeskare mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har tråkket jomfruen, Judas datter, som i en vinpresse.

Over dette gråter jeg. Mitt øye, mitt øye flyter bort i vann. Langt borte fra meg er trøsteren som kunne husvale min sjel. Mine barn er ødelagt, for fienden fikk overhånd.

Sion rekker ut sine hender, hun har ingen trøster. Herren har kalt sammen mot Jakob hans fiender rundt omkring. Jerusalem er blitt til en uren ting blant dem.

Herren er rettferdig, og jeg var gjenstridig mot hans bud. Hør, alle folk! Se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.

Jeg ropte på mine elskere, men de svek meg. Mine prester og mine eldste oppgav ånden i byen da de lette etter mat for å oppholde livet.

Se, Herre, jeg er i trengsel! Det gjærer i mitt indre, hjertet vender seg i mitt bryst. For jeg har vært gjenstridig. Utenfor har sverdet gjort meg barnløs. Innenfor er det som døden.

De hørte at jeg sukket, det var ingen som trøstet meg. Alle mine fiender hørte om min ulykke, de gledet seg over at du har gjort det. Men du lar det komme en dag som du har forkynt, og da skal de bli som jeg.

La all deres ondskap komme for ditt åsyn. Gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.»