Dag 98 ( siste dag skrevet i 2015. Onsdag 10.06.15 )

Den siste dagen i boken er her. For meg er dette en spesiell stund. Jeg satt og tenkte på hvor lang tid jeg har brukt på den, tidligere i dag. Det er greit nok at den består av mange, mange dager. prosjektet ble påbegynt den 10.11.14. Det er over et halvt år siden, og de dagene jeg ikke har skrevet, har jeg i det minste tenkt på boken. Den har blitt som en slags psykolog for meg, og nå er den siste psykolog-timen kommet.

Til tross for at dette er den siste dagen, og til tross for at denne dagen er veldig spesiell, har jeg egentlig ikke så mye mer å skrive om. Jeg føler at uansett hva jeg skriver, så finnes det et eller annet sted i boken, skrevet fra før. Det er som at jeg på en måte har fått sagt mitt. Jeg har fått ut alt av følelser, tanker, minner og det som er. De skranglete planene mine, som fremdeles er der. Usikkerheten i forhold til fremtiden, og hva jeg skal gjøre. Alle disse tingene er her, men jeg har skrevet om dem før.

Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å satse mye på skriving fremover. Jeg går og drømmer om hvordan det er å være en greit betalt forfatter, og det er absolutt noe jeg kunne ha tenkt meg. Å ha verden som min arbeidsplass, og faktisk skape noe som folk kan sette pris på, eller få hjelp av.

Fremover kommer nok bøkene mine til å bli annerledes, uten tvil. Jeg kommer til å satse mye på noveller, og jeg liker godt å skrive slike noveller som har en overraskende slutt. En aha-opplevelse på slutten, som gjør at hele fortellingen tar en uventet vending. Slikt liker jeg, spesielt når jeg får det til.

På sett og vis virker det som at tiden er inne for å avslutte denne boken, på alle måter. Jeg har jo fått skrevet det meste til nå, så den saken er jo grei. Men jeg merker også at både pc-en og alt som er, virker å samtykke. I går fikk jeg for eksempel store problemer med selve filen. Den ville ikke la seg lagre, selv om jeg forsøkte på harddisken og to minne-penner. Det var skikkelig kronglete, og jeg fikk en frykt for å miste hele boken. Selv om dette ikke er realistisk. Jeg gleder meg allikevel til å få sendt den av gårde, etter å ha redigert skrivefeil osv, for deretter å begynne på nye prosjekter. Tiden er inne.

Dersom du har lest hele boken, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for dette. Jeg vil takke deg for at du har orket å lese alle disse ord, og for at jeg har fått dele mitt innerste med deg, hvem du enn er. Når du har tatt deg tid til å lese alt dette, tyder jo det på at du har funnet det interessant. Noe av det i hvert fall. Kanskje denne boken har hjulpet deg på et vis, uten at jeg vet hvordan. Det er egentlig ganske spesielt, for etter at du har lest denne boken, vet du mye om meg. Men jeg vet kanskje ingenting om deg. Men! Ikke tro at du kan lese meg som en åpen bok, bare fordi du har lest denne åpne boken. Livet mitt er ikke bare denne boken. Det er flere bøker.

Jeg snakker mye om at livet skal forandre seg. Det har jeg gjort underveis i boken, fra den første dagen. Dette er tydeligvis noe jeg konstant lengter etter; Å forandre livet mitt. Ofte er ikke de forandringene jeg opplever, nok. De er ikke store nok til at jeg synes de er veldig merkbare, selv om de trolig ville ha blitt kalt store, av andre. Dette får meg til å tenke. Jeg vet egentlig ikke hvilken forandring jeg ønsker. Det er som at jeg alltid søker denne forandringen. Kanskje jeg bare er søkende av natur. Kanskje det er nettopp det som er meningen med livet mitt; At jeg skal søke etter den.

Jeg har også snakket mye i bilder, blant annet om «det neste kapittelet». Som at jeg ikke har satt skille mellom boken og livet mitt. Jeg kan forstå hvorfor jeg tenker sånn. Denne boken er jo faktisk livet mitt, i ord. Den er i hvert fall dokumentasjonen, for perioden som har gått siden den startet. Men denne gangen kommer ikke boken til å by på flere kapitler. Livet mitt vil jo gjøre det, og det er nesten som at jeg automatisk da tenker at jeg skal skrive det ned i boken. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg har knyttet meg veldig til denne boken. Men dette er dagen hvor boken ikke kan by på flere kapitler, mens livet mitt kan det. For det å avslutte det siste kapittelet i boken min, er starten på det neste i livet mitt.

De største forandringene i livet mitt, dette halvåret, har uten tvil vært at jeg har sluttet med så mange rusmidler. Jeg er fremdeles nøktern, og jeg har hatt godt av innsikten jeg har fått som følger av denne oppklarningen. Dette nevnte jeg så vidt i går, men jeg ville bare understreke det, sånn at denne delen kan kalles en «happy ending», hva boken angår. Hva som vil skje fremover i forbindelse med dette, er jeg faktisk litt usikker på. Jeg har fremdeles en tro på den gylne middelvei, og et balansert liv. Men jeg trår med ytterst varsomme skritt. Og i skrivende øyeblikk, stopper det meste med tanken.

Bibelen har jo også blitt sitert svært mye i denne boken. Faktisk et sitat for hver dag. Jeg har jo hatt denne litt underlige måten å lese den på, hvor jeg lukker øynene, og blar frem og tilbake i den, før jeg har satt pekefingeren på et tilfeldig sted i den, og skrevet det som har stått der. Noen ganger har jeg trolig kommet over det samme sitatet, uten at jeg selv husker det. Og dersom dette har skjedd, lar jeg det i så fall bare være sånn.

Mange lurer nok på hvorfor jeg har gjort dette, og til tider lurer jeg litt på det selv. Men jeg fant ut at det var en litt interessant måte å lese den på, og for en mann med min manglende konsentrasjon, er det ikke realistisk å lese igjennom hele bibelen. Jeg kunne ha gjort det, men jeg ville aldri ha husket noe særlig av det. Så jeg fant ut at jeg likte å gjøre det på denne måten. Men du skal også vite en ting: Forholdet mitt til Gud lar seg ikke påvirkes av noen. Det er også viktig å vite at jeg selv ikke tar bibelen bokstavelig. Jeg mener den er åpen for tolkning. Dette kommer an på øyet som ser, men slik er det i hvert fall for min del. Jeg har kjent Gud hele livet, og er trygg på Gud. Men jeg bør også understreke noe, her på slutten. I troens forstand, vet jeg at Gud finnes. Jeg har troen i behold 100 % på den måten. Men jeg er ikke nødvendigvis helt enig med andre kristne. Mange av tingene jeg ser i dag, er jo ikke akkurat det Jesus likte. Jeg tenker da på for eksempel dette med penger, og da han gikk beserk i tempelet. Jeg har inntrykk av at folk tenker på Jesus som en «pinglete hippie-figur» som vandret rundt for veldig, veldig mange år siden. En som garantert ville ha blitt innlagt på psykiatrisk i 2019.

Men han var jo en ekstremt sterk og radikal mann. Både han og Johannes.

Så selv om jeg har sitert bibelen «hver skrevne dag», har jeg bommet, feilet og gjort mine feil i livet. Mange av dem også. Men troen min har jeg alltid klart å bevare.

Jeg kan også garantere at hver eneste «skrevne dag», så har jeg ALLTID valgt noe tilfeldig. Ofte kan det virke litt «way off», og noen ganger virker det som at sitatene er veldig passende i forhold til hva jeg skrev den dagen. Men det har alltid vært tilfeldig.

Med tanke på at dette er den siste dagen i denne boken, skal jeg gjøre en liten vri, når det gjelder sitatet fra bibelen. I dag skal jeg finne noe jeg føler passer inn, og ikke overlate det til tilfeldighetene.

Jeg avrunder for siste gang, og takker deg igjen for at du har tatt deg tid til å lese denne boken.

( Det vil komme 2 dager til med skriv, men dette er det siste som ble skrevet i 2015 ).

4.2 Velsignelse og bønn 6:16-18

«Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme.

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.»

Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»

Dag 78 ( Fredag 01.05.15 )

Da har jeg sannelig kommet til dag 78 i boken, og mai måned har begynt. Det er utrolig hvor tiden går. Nå er det bare litt over 20 skrevne dager igjen, og det er faktisk ikke mye.

Dagen i dag har vært fin, og jeg har fått gjort mye. Det er 01 mai i dag. Jeg har de siste to dagene kjent at kroppen og systemet har trengt litt hvile, så jeg har ikke vært så intens på verken trening eller inntak av mat. Formen har vært litt sliten, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen, og prøve å ta det litt med ro til mandag. Men på mandag starter jeg opp igjen med treningen som jeg er så godt i gang med, samt at jeg helt har bestemt meg for at dette også blir dagen hvor jeg slutter å røyke tobakk.

Jeg startet dagen i dag med å kjøre langt ut mot havgapet, for å ta naturfoto. Jeg er av en eller annen grunn en anelse stresset om morgenen spesielt, og da hjelper det å sette seg på scooteren, og bare kjøre avgårde. Og det ble en lang kjøretur. Jeg liker lange kjøreturer når været tillater det, og jeg fikk tatt en del gode bilder. Problemet er bare at jeg fort får frost til margen når jeg kjører langt på scooter, til tross for at jeg er godt innpakket i skinnjakke og hansker. Så jeg må innrømme at jeg har små øyeblikk hvor jeg drømmer om å ha en liten bil med automatgir. Da kunne jeg også hatt med meg hundene, så jeg håper at sertifikat og bil er noe som vil komme om ikke så lenge.

Omtrent hver eneste kveld den siste uken, har jeg vært hos kameraten min og sett film. I dag var intet unntak. Vi bestilte også pizza. Det er godt å ha en kamerat jeg virkelig er på nett med. Slike kommer ikke gratis. Vi er liksom helt oss selv når vi er med hverandre, og det er ikke mange venner jeg kan si dette om ellers.

Selv om jeg har det kjempebra nå, i forhold til dagen jeg begynte å skrive denne boken, kjenner jeg fremdeles på en slags stressfølelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, men jeg tror som tidligere nevnt at dette dreier seg om diagnosene mine, fremfor at jeg er i en overgang til det bedre, hva alkohol og andre substanser angår. Det er en konstant, jagende følelse mellom ørene som sliter meg ut. Jeg er ikke urolig heller, i den forstand. Men jeg kjenner denne følelsen veldig klart allikevel. Jeg kan best forklare det på en sånn måte at jeg griper etter noe, mens jeg samtidig ikke vet helt hva jeg griper etter. Det er som at jeg har utrolig lyst å gjøre noe, bare at jeg ikke vet hva det er. Så jeg er åpen for at hjernen min prøver å sende meg noen signaler, som jeg ennå ikke klarer å tolke. Jeg er også fremdeles usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg vil, og hvordan jeg vil ha det. Til tross for små indikatorer, er jeg fremdeles veldig usikker på alt. Så usikker at jeg nærmest må gjette meg frem til hva jeg ønsker å gjøre.

Når jeg tar bilder med kameraet mitt, hender det at jeg også tar noen bilder av meg selv. Etterpå analyserer jeg bildene, som at jeg ikke helt kjenner personen på bildet. Jeg vet liksom aldri hva linsen fanger, før jeg ser det på kameraet etterpå. Det er vanskelig å forklare. Jeg prøver på en måte å tolke meg selv, og signalene utseendet mitt sender ut, for å få en slags objektiv innsikt. Hvem er jeg? Er det virkelig tilfelle at jeg er nødt å lære meg selv å kjenne? At jeg er nødt til å lære meg å leve? Det høres jo veldig rart ut. Jeg har jo 32 års erfaring med dette. Men at diverse substanser i livets løp, kan ha slått sjelen et stykke ut av kroppen, og nå er på retur, er ikke til å legge skjul på. Dette må høres helt sykt ut for folk som har levd helt andre liv. Det er nærmest som å bli født på ny. Samtidig er det viktig at jeg er bevisst på noe, og det er at jeg aldri kommer til å bli den jeg var før jeg fikk alle disse erfaringene. Det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg kommer ikke til å bli 20 år igjen, selv om jeg nå har begynt å spasere på veien mot total rusfrihet. Jeg har fremdeles arrene, og livets erfaringer former mennesket i ulike fasonger. Ingen kan gå upreget igjennom et liv.

Samtidig kan man si at veien jeg går på nå, fremdeles er for tåkete. Jeg vet at jeg går fremover, og at jeg går i riktig retning, men jeg aner ikke hva som spirer frem når tåken legger seg. Og da snakker jeg ikke om de store tingene og avgjørelsene i livet, men også de små. For eksempel: Jeg kan kjede meg, men jeg aner ikke hva jeg skal finne på som jeg liker, fordi jeg enkelt og greit ikke helt vet hva jeg liker å gjøre som rusfri. Jeg kan liksom ikke trene eller kjøre scooter hele dagen. Jeg er bare nødt å fortsette med å smøre meg med tålmodighet, og vente på at tåken legger seg. Svarene vil bli klarere og klarere. Dette er noe jeg er nødt til å tro på.

Jeg vet for eksempel, som tidligere nevnt, at jeg har kjempelyst å finne lykken med en vakker kvinne som også må være min beste venninne. Hjertet mitt er bare en halvpart frem til dette skjer, og også her har jeg bestemt meg for å være tålmodig. Jeg kommer ikke til å invitere den første og beste ut, bare fordi jeg har kjangs på henne. Da venter jeg heller til jeg treffer en dame som gir meg følelsen av at «hun er den jeg søker». Kall meg gjerne overtroisk og drømmende, men jeg tror at naturen er bygget opp på en sånn måte. Jeg tror på skjebnen, og at når tiden er inne, så treffer jeg henne. Og da synes jeg det er like greit å vente. Jeg er ikke interessert i noe annet uansett.

Jeg er ikke forelsket i noen nå, og har ikke vært det på lenge. Jeg savner den berusende følelsen av forelskelse. Det er en ekte, genuin og herlig følelse, som gir meg en slags euforisk rus. Og nå som jeg kommer til å forbli rusfri, er jeg sikker på at jeg kommer til å bli en god kjæreste for henne, og forhåpentligvis også etter hvert en ektemann. Men først må jeg som sagt finne meg selv litt mer, og så kommer nok denne kvinnen en vakker dag.

I det noe kunstige Facebook-samfunnet ser jeg så mange solskinnshistorier. Kjærester og ektepar legger ut bilder av livene de har, og alt blir fremstilt som fryd og gammen. Jeg blir selvsagt glad på deres vegne, men av en eller annen grunn, kjøper jeg det ikke alltid. Dette er en av grunnene til at jeg er litt skeptisk til Facebook. Alt blir så kunstig der, føler jeg. Det virker som at mange gjør alt i sin makt for å fremstille livene sine som perfekte, feilfrie og at det ikke skal være noe å utsette. Som jeg en gang skrev direkte på Facebook da jeg selv var på kjøret: Det virker som at mange dekker til blødende sår med sminke, kjoler og dresser. Det er vel kanskje satt litt på spissen, men av en eller annen grunn treffer det en nerve hos meg, når alt skal være så perfekt. Livet er ikke perfekt, og selv om det sikkert er mye rart ved meg, pleier jeg alltid å være ærlig, når det gjelder meg selv. Denne boken er vel egentlig et ganske godt eksempel på dette. Hvis den skulle bli publisert, vil alle vite at jeg har vært helt på danglebæret, og tidligere rusavhengig, samt at jeg også har hatt mange problemer med psyken. Men på mange måter er det også viktig at denne ærligheten rundt disse temaene som ofte er tabu, blir publisert. For det er viktig at mennesker som sliter, skal vite at de ikke er de eneste. Og her er Facebook direkte farlig. Det var faktisk nylig en artikkel i avisen om dette, om at Facebook kunne forverre depresjon hos de som allerede er deprimert. Det er jo ganske logisk, når man tenker på det: Dersom man er deprimert, ensom og ikke har spesielt mye å glede seg over, og kommer inn på Facebook, og ser at det går så «perfekt» med alle andre. Da vil jo dette bidra til at man bare føler seg enda mer alene og elendig selv. For jeg tror ikke at alle skjønner at de fleste har sitt å stri med. Det er viktig å vite at de fleste ikke lever perfekte liv, men at det er en slags trend å kun plukke ut de positive og gode tingene i livet, for å legge det ut på Facebook. De negative tingene snakker man ikke om. Og det tror jeg på mange måter er usunt. Og her kan i hvert fall jeg si at jeg er et særdeles sterkt unntak. Hvis jeg ikke har det bra, og noen spør meg hvordan jeg har det, så sier jeg rett som det er at jeg ikke har det bra. Dette gjelder på Facebook også, selv om «perfeksjonens elite» og deres venner kan se det. Jeg gidder nemlig ikke å lyge om at det går bra, når det ikke gjør det. Jeg stiller ikke mitt eget liv til «konkurranse» i et illusorisk og romantisert samfunn.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg om mote og trend, og ikke minst alt presset rundt dette. Dette er noe som er veldig dominerende i ungdomsalder, og jeg tenkte at det også stoppet på omtrent denne tiden, da de fleste ble voksne. Men ved nærmere ettertanke, er dette presset her nå også. Det har bare spiret opp i andre former og fasonger. Men fremdeles ser man at folk febrilsk går igjennom en kollektiv kvern, for å få sosial aksept, og for å ikke skille seg for mye ut. Det er viktig å følge fastslåtte mønstre, selv om det nødvendigvis ikke er dette man egentlig ønsker. Hvorfor er det sånn? Er det egentlig ikke ganske trist? Jeg blir egentlig deprimert av tanken, for livet er en gave, og ikke en kvern. Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal ta sikte på de samme tingene, bare fordi de andre i «klassen» gjør det. Og når jeg ikke er bevisst på dette selv, føler jeg også på dette presset. Men da ender jeg ofte bare opp i situasjoner jeg ikke trives i, før jeg får et ønske om å gå videre. Men nå har jeg aldri vært skikkelig inne i denne kvernen, og jeg har tatt mange valg som de fleste andre ikke har tatt. Dette har ført med seg mange konsekvenser, og mange av valgene jeg har tatt har vært dumme, bare så det også er sagt. Men at jeg har valgt å gå mine egne veier, er noe jeg står for, og noe jeg føler har vært det eneste riktige jeg kunne gjøre. Jeg har også skilt meg ut i den forstand at jeg har vært redd for å bli «voksen», mens andre på min alder har gjort alt i sin makt for å bli tolket som voksen så snart som mulig. For meg var alltid det å bli «voksen», bare å få et mer innsnevret liv, hvor alt ble så ufattelig seriøst og dønn alvorlig. At moroa var over, på en måte. Men når jeg ser meg rundt i dag, kan jeg ikke si at jeg opplever mine jevnaldrende som noe mer voksen enn hva jeg selv er. De er kanskje mer voksen i den forstand at de har mer stell på ting som jeg selv har rotet til for meg selv på veiene mine, som blant annet i forhold til utdanning, karriere, økonomi, hus, bil og den pakken. Men når det gjelder livserfaring? Da tror jeg sannelig at jeg er mer «voksen» enn mange på min egen alder. Så det kommer vel helt an på hvordan man velger å definere begrepet «voksen». Og jeg må fremdeles innrømme: Jeg liker ikke tanken på å være så jævla voksen. Og når jeg ser at folk «spiller» voksen, tenker jeg ironisk nok for meg selv: Å kjære vene, så barnslig vedkommende er…

Og ja, som du skjønner, har jeg en tendens til å vri og vende på ting, fordi jeg kanskje ser ting i et litt annet perspektiv.

Det har begynt å bli sent, og jeg må tidlig opp for å trene hundene i morgen tidlig. Jeg avrunder som vanlig med bibelen, denne første dagen i mai:

1.5 Landet får lys ved Fredsfyrsten 9:1-7

«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea.

Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.

Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.

For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.

For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.»