Dag 79 ( Lørdag 02.05.15 )

Det har begynt å bli sen kveld, etter en fin lørdag fylt med solskinn, og roen har så vidt kommet. Jeg liker disse timene om kvelden, hvor jeg skriver og tar livet med ro. Det er godt når hundene også har lagt seg, for de er så energiske ellers. Så da kjenner man ekstra godt på stillheten, når den kommer.

Dagen i dag har vært fin, selv om det ikke har skjedd så mye utenom det vanlige. Den begynte med lufting av hundene, som vanlig. Jeg var ganske tidlig på an, men traff tilfeldigvis en gammel kamerat jeg har vært mye i lag med tidligere. Vi ble stående og prate i nesten en time, utenfor huset hans. Han er for øvrig også en av mine nærmeste naboer, så jeg passerer huset hans hver gang jeg skal opp på fjellet.

Det var koselig å prate med ham igjen, og vi snakket om stort og smått, og gamle dager. Det er godt å endelig vise seg frisk for mine gamle venner, for jeg tror mange av dem hadde begynt å gi meg litt opp på slutten. Jeg traff nesten aldri på venner da jeg var edru og frisk, den siste tiden. Grunnen til dette var vel egentlig at jeg nesten aldri var edru eller frisk. Det så vel helhetlig sett ganske mørkt ut på slutten ja.

Etter at jeg hadde pratet med ham, traff jeg på en kar som sa ganske så direkte til meg at det var godt å se meg i form. At jeg var en flott ungdom. Han sa også at han hadde sett meg noen ganger når det ikke hadde gått bra med meg, og at jeg så mye bedre ut nå. Det var faktisk veldig godt å høre. Tilfriskningen min har tydeligvis begynt å bli synlig for folk flest, og er ikke lenger bare noe jeg føler selv. Og dette var godt å få bekreftet.

Jeg har i dag besluttet helt at jeg kommer til å selge båten min. Jeg har tenkt grundig igjennom det, og merker at hele båt-prosjektet blir mer en belastning enn noe annet, akkurat slik tingene er nå. Dersom jeg skulle beholde den, ville det ha blitt mange utgifter fremover, som jeg strengt tatt ikke har råd til. Spesielt ikke nå som jeg endelig har bestemt meg for å begynne å betale ned all inkasso-dritten jeg har hengende over skuldrene. Så i morgen har jeg bestemt meg for å ta turen ned i havnen, og fotografere båten, for deretter å legge den ut på Finn.no. Og jeg håper det går fort, for jeg har bare litt under en måned på meg til den skal på sjøen igjen, og jeg kommer uansett til å begynne å pusse så smått på den, selv om den er til salgs. Det er jo ikke sikkert at den blir solgt med det første uansett. Så jeg tenker at det er bedre å være føre var.

Ellers har jeg vært på tur med scooteren min i dag, og blant annet kjøpt nye sko. Jeg må ofte kjøpe nye sko. Flere av parene jeg har hatt har blitt ødelagt, etter å ha blitt utsatt for røff behandling i røft terreng, spesielt når jeg går på tur med hundene. Da spaserer jeg på en sånn måte som er veldig belastende for skoene, og sålene er som regel det første som slipper taket fremme på tuppen av skoen. Dette kommer av at jeg stritter mye imot når hundene drar i båndet, og det blir jo naturligvis en belastning for skoene. Jøss, det var nesten en liten fortelling om hvorfor skoene mine blir slitt. Denne boken jo bare bli utgitt, uten tvil.

Og som jeg har gjort hver kveld den siste tiden, har jeg vært borte hos kameraten min og sett film, og spist pizza. Jeg anser disse kveldene som viktige for oss begge, og det er veldig koselig å være sosial.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mer og mer herre over Sobrilen. I dag har jeg faktisk bare tatt halvparten av min daglige dose, og merker ikke engang tendenser til ubehag eller noe nå. Jeg har uten tvil blitt sterkere, og skal prøve å holde forbruket så lavt som overhodet mulig, før jeg slutter helt med dem. Jeg er ikke lenger bekymret for Sobril. Jeg tenker at jeg seponerer innen maks to uker.

Jeg har i det siste tenkt ganske mye på pappa. Det er så lenge siden han døde, men jeg har et bilde av ham på skrivepulten min, fra tiden hvor han var sjef på høyrisiko-avdelingen på Ila landsfengsel. Dette var på 70-tallet. Jeg tror vi ligner. De sier så, at vi er like i både utseende og oppførsel. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det omtrent tyve år siden han døde. Det er helt sykt å tenke på hvor lang tid som har gått. Jeg kan fremdeles huske ham soleklart. Jeg husker stemmen hans, måten han snakket på, måten han gikk på og de forskjellige uttrykkene hans. Jeg husker også blandingsdialekten han hadde, som var klin umulig å etterligne. Det var kun pappa som snakket sånn. Det minnet om en blanding av slik de snakker i Nord-Trøndelag med et snev av østlandsdialekt. I bygden han kom fra i Nord-Trøndelag, helt på grensen til Sverige, snakker de ganske spesielt, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg til tider har problemer med å forstå helt hva de sier.

Men det er helt utrolig hvor livet ble snudd på hodet, den fredagskvelden han døde. Det er et veldig klart skille der. Skillet mellom livet mitt før han døde, og etter han døde. Jeg husker at jeg gikk inn i en slags mental boble, og at jeg plutselig begynte å bevege meg i en annen retning enn mine jevnaldrende. Det var liksom ingen andre jeg kjente som hadde opplevd det samme, så jeg følte at folk hørtes ut som drittunger når de prøvde å komme med innspill, selv om de bare mente det godt. De hadde liksom ikke peiling på hvor jævlig det var. Men det var på denne tiden jeg begynte å isolere meg mer, selv om jeg ironisk nok var ute blant folk. Boblen hadde blitt dannet, og jeg var ikke lenger helt i samme landskap som de andre. Jeg tror sjelen min fikk seg et kraftig sjokk etter denne hendelsen. Pappa hadde bare falt død om nede i veien, etter å ha vært på butikken. Helt uventet, og så utrolig brått. Han døde til og med før han traff bakken, ifølge legen. Det var som å skru av en lysbryter, sa han. Et lite «klikk» med så utrolig store konsekvenser.

I dag prøver jeg å heller tenke på de gode minnene jeg har fra ham. Jeg tror jo også på liv etter døden, så jeg er sikker på at jeg kommer til å treffe ham igjen, og jeg er til og med sikker på at han holder et voktende øye over meg. Det er ikke få ganger jeg har hørt av andre at jeg har hatt englevakt, i forskjellige situasjoner jeg har kommet opp i. Kanskje det finnes en sammenheng der.

Jeg har mye jeg må gjøre i morgen, så jeg avrunder nå, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

10. Slutningsord 21:24-25

«Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.

Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.»

Dag 77 ( Torsdag 30.04.15 )

Det har nå gått nesten en uke, hvor jeg ikke har fått skrevet noe. Jeg har bestemt meg for å ikke ha noe hastverk med denne boken, men det er også litt fordi jeg har utsatt skrivingen til kvelden, og når kvelden først har kommet, har jeg vært for trøtt til å skrive noe fornuftig. Dagene mine har fått mye mer innhold i det siste, og jeg må jobbe litt med å innføre faste rutiner på ting.

Siden sist har jeg som nevnt vært veldig aktiv, spesielt når det gjelder trening og generell tilfriskning. Jeg har, sammenlignet med før, vært veldig effektiv. Endelig har jeg begynt å nøste opp i forskjellig last jeg har hatt på skuldrene i lengre tid. Jeg har begynt å ordne de praktiske tingene i livet mitt, som blant annet dette møtet med legen og nevro-spesialisten, og jeg har ikke minst tatt kontakt med samtlige inkasso-byråer jeg skylder penger til. Sistnevnte gjorde jeg i dag. Jeg tror jeg ringte til syv forskjellige byråer, og fikk nedbetalingsavtaler med samtlige av dem. Så jeg kommer til å være omtrent 7000 kroner fattigere i måneden i lang tid, men det er verdt det. Det blir godt å få ryddet opp i gammel dritt.

Når det gjelder møtet jeg hadde med fastlegen og nevro-spesialisten, så gikk dette veldig bra. Egentlig var det helt som jeg forventet. Vi gikk saklig igjennom rapporten fra utredningen, og det var veldig interessant å høre dette igjen. Det var mye mer oppklarende, denne gangen.

Hun snakket blant annet om mine sterke og svake sider, og hun snakket om forskjellige områder i hjernen. Når det resonnerende evner, hadde jeg scoret med 90 percentil. Dette var visst veldig høyt, da det vanlige var å ligge på omtrent 50. Så da ble jeg litt stolt. Det er en stund siden jeg har vært stolt, så jeg måtte bare skryte litt om det her.

Når det derimot gjaldt tester hvor jeg var nødt å gjøre flere ting samtidig, gjorde jeg det langsomt. Her scoret jeg ikke særlig bra. Men det som var oppklarende oppi det hele, for å gjøre en lang historie kort, var at hun uten tvil kunne bekrefte at jeg har både ADHD og Aspergers.

Også fastlegen min synes dette var veldig oppklarende, og gav uttrykk for dette. Så nå skal saken henvises til spesialisthelsetjenesten, for at disse skal vurdere om jeg skal ha oppstart på ADHD-medisin. Så alt i alt, gikk det egentlig som jeg forventet.

Jeg har også vært flink å trene, og har begynt å bli ganske hekta. Jeg har vært i byen nesten hver dag denne uken, og trent. På kvelden pleier jeg å se film med han kompisen min, så den sosiale delen er også langt forbedret. Vi ser på 3D-filmer med 3D-briller, så det blir en fetere opplevelse.

Jeg er selvsagt fremdeles edru, og i dag har jeg vært edru i nøyaktig fire uker. Det har vært noen lange uker, men jeg måtte igjennom dem.

Det er litt rart, for jeg merker at ting forandrer seg veldig, etter hvert som jeg forandrer meg. Det er jo ganske logisk, men jeg har på en måte hatt så mye fokus på at jeg selv kommer til å forandre meg, når jeg blir helt frisk fra alkohol, og for alltid avholdende. Men jeg har ikke tenkt så mye på at jeg også kommer til å forandre perspektiv på ting. Jeg merker at jeg begynner å forandre syn på mange rundt meg. Det er fremdeles logisk, men faktisk litt uventet. Jeg har blitt mer og mer bevisst på hvor langt nede jeg har vært, og ikke minst hvor sårbar man er i en sånn situasjon. Det er helt utrolig hvor jeg har fornedret meg selv i den vonde prosessen. Det er som at man nærmest føler at alle andre er mye bedre mennesker, og at det går bra med alle utenom seg selv. At de har alt på stell, hele gjengen.

Men etter fire uker, merker jeg at jeg «leser» dem på en annen måte. Etter hvert som jeg blir sterkere, innser jeg samtidig at de slett ikke er perfekte. De er ikke noen overmennesker, og egentlig har de ikke så mye mer å stille med enn hva jeg har. Det har vært mitt eget selvbilde som har spilt meg et puss. Jeg merker også at jeg kanskje ikke har så mye til felles med folk jeg tidligere har ansett som gode venner, når flasken er fjernet fra bordet. På den annen side, har det også spiret opp nye venner fra uventet hold. Jeg tenker spesielt på venninner jeg kjente fra gammelt av, som jeg har fått kontakten med igjen. Det er jeg veldig glad for.

Generelt kan jeg si at jeg begynner å bli mer meg selv, og dette har medført at jeg til stadighet forandrer mer og mer syn på alt rundt meg. Det er spennende faktisk! Men fremdeles kan jeg bare beskrive det som en diffus, ny energi. Jeg har på mange måter sjokk-startet systemet mitt, og det eneste jeg egentlig kan klage på, er dette ADHD-kjøret. Den delen er slitsom, og jeg tviler på at det finnes veldig mange andre løsninger enn medisiner. Jeg mener: Jeg har prøvd det meste av alternativene. Jeg forstår også at dette sannsynligvis er noe som er umulig å forstå, for dem som ikke har en sånn tilstand selv.

I dag fikk jeg endelig kjøpt inn maling, bunnstoff, pensler, rengjøringsmidler og sandpapir til oppussing av båten. Med tanke på hvordan min økonomiske situasjon kommer til å bli fremover, har jeg igjen begynt å tenke på å selge den. Jeg har fremdeles ikke bestemt meg, men på mange måter synes jeg at hele båt-prosjektet er unødvendig belastende. Jeg kunne virkelig ha trengt pengene, og kanskje heller kjøpt meg en båt i en senere anledning. Men som sagt: Jeg har ikke bestemt meg for noe helt ennå.

Når det gjelder Sobril, går det rette veien, selv om det går litt langsomt. Men jeg har funnet ut at det virker som at det på en måte holder å fylle opp lagrene om morgenen, og så går det bra til langt på dag. I dag morges tok jeg for eksempel 22,5 mg, og har ikke tatt noe siden. Det vil si at jeg bare har brukt halvparten av den daglige dosen jeg egentlig står på, i dag. Men jeg kommer til å ta en halv før jeg legger meg, for å få sove. Dog, jeg kan ikke si at jeg føler meg spesielt dårlig eller noe. Kanskje hjernen min begynner å skjønne at Sobril gir meg kjemisk angst, nå som alkoholen er ute av bildet. Jeg kan nemlig av og til føle meg mindre engstelig, dersom jeg ikke tar så mye Sobril. Det er vanskelig å forklare, og det kommer veldig an på dagsformen. Men jeg gleder meg til å seponere.

Jeg har egentlig ikke så mye mer på hjertet i kveld, og er egentlig ganske trøtt på øynene, etter å ha sett på film med 3D-briller. Så jeg avslutter som vanlig med å bla blindt opp i bibelen:

4. Full frelse 5:1-11

4.1 Fred ved Gud 5:1-5

«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds kjærlighet. Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.

Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.»

Dag 66 ( tirsdag 14.04.15 )

Atter en dag har passert, og dette har vært en dag på godt og vondt. Den startet på et ganske underlig vis, om jeg skal si det selv. Jeg våknet, og følte meg egentlig ganske grei i formen. Så jeg gjorde de tingene jeg alltid gjør om morgenen, og det er å ta meg en røyk og en kopp kaffe, og surfe litt på nettet. Etter dette laget jeg frokost, og rett etter at jeg hadde spist, var det som at det kom et lynnedslag. Det var som at jeg ble rykket ut av min egen kropp, og jeg følte meg ufattelig fjern. Jeg ble nærmest overrasket over at jeg faktisk stod på kjøkkenet, og at jeg «var tilstede». Det er en tilstand jeg har opplevd opp igjennom hele livet, men det er flere år siden jeg har hatt den skikkelig, før i dag. Det er vanskelig å forklare. Men jeg gikk rundt i huset og prøvde å «komme tilbake», men jeg var utrolig fjern. Det er nærmest som at man føler at sjelen distanserer seg litt fra kroppen. Mange vil nok kalle dette panikkangst, men det var ikke det. Jeg hadde ikke angst i det hele tatt, før etter at jeg fikk «anfallet». For det er en slik følelse som gjør at jeg blir usikker på hva som egentlig foregår. Jeg husker jeg i et øyeblikk lurte på om jeg hadde fått i meg noe giftig. Jeg var usikker på om jeg var i ferd med å falle om med hjertestopp. Jeg var nummen i hele kroppen.

Jeg har ikke fått dette skikkelig undersøkt, men jeg husker faktisk at pappa fortalte meg at han visste hva det var, for han hadde hatt det sånn selv også. Jeg tok det opp med ham for kanskje 22 år siden.

Men etter hvert begynte det så smått å avta, og jeg gikk først en tur med den ene Retrieveren. Alt gikk helt bra, men jeg følte meg ikke bra. Jeg vurderte til og med om jeg skulle ta med telefonen, i tilfelle jeg var i ferd med å få et alvorlig illebefinnende. Men det gikk bra. Det var en fjern tur, men det var en tur. Tilstanden jeg nettopp skrev om er grunnen til at jeg har lyst å utredes for epilepsi. Det føles ofte som at jeg er i ferd med å få et eller annet anfall, men så stopper det som regel der. Jeg vil ikke høre noe om panikkangst, for jeg vet hva det er, og dette var ikke det. Jeg har bare ikke kommet så langt at jeg har utredet meg for Epilepsi ennå. Jeg aner ikke hva det er, men det er veldig ubehagelig når det står på. Jeg er bevisst og alt det der, men ja, det føles som at alle følelsene i kroppen blir helt bedøvet, til og med følelsen av å puste. Det er vanskelig å forklare det ytterligere.

Etterpå gikk jeg en lengre tur med den andre Retrieveren, og da hadde det gitt seg, og jeg følte meg som meg selv igjen. Men det gikk noen timer. Og jeg oppfattet det som så ubehagelig, at jeg begynte å analysere de situasjonene jeg fikk disse «tilstandene» i. Og når jeg tenkte tilbake på de gangene jeg kunne huske at jeg hadde det sånn, var spesielt på diskoteker i barndommen, lenge før jeg begynte å ruse meg på noe som helst. Jeg husket at jeg i gjentatte anledninger fikk denne sterke uvirkelighetsfølelsen omtrent hver gang jeg var på diskotek. Jeg måtte liksom stoppe opp, og jeg husker at jeg tenkte akkurat den samme tanken: Er jeg virkelig her nå? Skjer dette virkelig? Deretter husker jeg at jeg ble nærmest sjokkert over at jeg faktisk var der, som å våkne opp etter å gå i søvne.

Mange vil nok tenke at jeg bare var trøtt. Jeg hadde vært våken lenge de gangene jeg var på diskotek i ungdommen, og trengte nok å sove. Men jeg er ikke enig. Men jeg kom til å tenke på noe annet. Hva består et diskotek av? Joda, høy musikk, dansende folk og mye liv. Men hva mer? Sterke, blinkende lys av alle varianter. Jeg tror faktisk det hadde med disse lysene å gjøre.

Deretter begynte jeg å tenke på hva som skjedde i dag. Jeg stod opp, tok meg en røyk, drakk kaffe og så inn i pc-skjermen. Jeg lurer på om det var pc-skjermen som trigget det. Men burde den ikke alltid ha «trigget» det da? Jeg aner ikke. Jeg overlater det til spesialister.

Dette får meg også til å tenke på en skrekkelig opplevelse jeg hadde for mange år siden, da jeg hadde samboer. Jeg vet ikke om dette hadde med alkohol å gjøre, men jeg bør understreke at jeg hadde drukket veldig tungt i flere døgn, og kom hjem. Jeg husker at jeg la meg på min side i sengen, og at min daværende samboer kom inn og spurte om jeg kunne ordne på puten hennes. Men da var det som at alt i kroppen min hadde sluttet å fungere, og jeg klarte ikke engang å svare. Men jeg var bevisst, og jeg husker at jeg skrek inni meg til henne, om at hun måtte ringe ambulanse. Men dette fikk hun naturligvis ikke med seg, og sa bare:

«Ikke det, nei» ( som svar på at jeg ikke svarte angående puten ).

Dagen etter gikk jeg på legevakten og tok dette opp med en sykepleier, men jeg fikk ikke noen skikkelig utredning. Jeg snakket som sagt med sykepleieren, som formidlet det videre til en nevro-spesialist eller annet, som ikke engang kom inn for å undersøke meg. Det eneste som skjedde, var at sykepleieren kom inn igjen etter en tid, og sa at han eller hun hadde sagt at det trolig bare var psykisk. Det var kanskje det, men den utredningen lignet ikke grisen. Jeg tror mye heller det var søvnparalyse, men hvem er jeg til å måle meg med en bedrevitende nevro-spesialist som kan utrede pasienter igjennom vegger?

Det er nesten litt rart å tenke på, for jeg skal jo utrede Fido for Epilepsi i overmorgen. Kanskje det mange sier virkelig stemmer; At vi nesten er helt symmetrisk, Tinka og jeg.

Jeg skal også til legen i overmorgen, og da tror jeg at jeg må høre med ham om jeg kan bli utredet for dette selv. For jeg har på følelsen at det er noe som ikke stemmer med meg, sånn rent fysisk. Det vil i hvert fall være greit å få det utelukket.

Ellers har det vært en ganske rolig dag, men med mye trening og mosjon. Jeg har nok lagt bak meg noen mil i dag, i tillegg til at jeg har trent med vekter. Det går rette veien. Jeg øker mye i vekt, og det har jeg bare godt av. Jeg merker også at jeg har blitt sterkere rent fysisk. Jeg synes det var nærmest umulig å gå på tur med Retrieverne for en tid tilbake, for jeg synes de hadde blitt så usedvanlig sterke. Nå skal det sies at Fido er en eksplosiv kraftbombe, men han går i det minste fint i båndet.

Men at Retrieverne var blitt så sterke, var rett etter den siste fyllekulen min, så det var nok heller jeg som var kraftig svekket. Men nå har de liksom blitt enkle å håndtere igjen. Så det går uten tvil rette veien. Jeg håper bare jeg slipper et slikt anfall i morgen også. For det var svært ubehagelig.

Over til noe mer positivt: Jeg har endelig fått svar fra en av disse Camphill-landsbyene jeg har sendt en uforpliktende søknad til. Dette var fra den landsbyen som ligger rett utenfor Tønsberg, og de sa kort beskrevet at de hadde fått lest søknaden nå, og at jeg var hjertelig velkommen til en prat og omvisning, og at vi skulle ta tingene derfra. Det er med andre ord veldig positivt, og jeg holder absolutt en finger på det. Jeg har ikke svart ennå, for jeg venter fremdeles på at løvbladene skal lande litt her hjemme. Jeg tenker da på alle de praktiske tingene, samt at jeg har lovet min mor å passe på tingene her hjemme de tre ukene hun er i Spania. Jeg må også få orden på dette med båten, samt at jeg må få sjekket Fido og dette. Han måtte jo eventuelt ha vært med, dersom jeg skal reise, og jeg må finne ut om det er forsvarlig å gi en så gammel hund en så stor overgang. Men hvis jeg lar henne være hjemme i vante omgivelser, og selv reiser, så vil savnet ta hardt på henne. Det er ikke et alternativ. Jeg er tross alt føreren hans. Så alle disse tingene må være klarert, og så trenger jeg å lande litt mer selv. Men min mor sa at jeg burde ta meg en tur nå når jeg får penger, da det tross alt var uforpliktende. Jeg må sove på det et par dager, men jeg skal sende et svar i morgen. Det er kanskje like greit at jeg forklarer dem situasjonen, samtidig som jeg undersøker om et ansettelsesforhold kunne ha blitt aktuelt om et par måneder, og ikke akkurat nå. For jeg vil svært gjerne jobbe med mennesker, og jeg trenger nok helt nye inntrykk, i stedet for å gå i sirkler. Dessuten er det jo bare et par måneder til jeg skal flytte på meg uansett. Så det er veldig aktuelt at jeg kommer til å satse på dette. Samtale og intervju først, og så får de se om de synes jeg virker som en passende kandidat. Jeg trenger bare litt tid til å bli litt mindre frynsete, og få litt mer selvinnsikt. Men som sagt: Det er veldig interessant! Og det var absolutt en god nyhet. Spør du meg, så virker det som at disse små gavene jeg har snakket om, allerede har begynt å dukke opp. Jeg føler på en måte at jeg blir litt «belønnet» for å holde meg på vannvognen, og ikke minst for innstillingen jeg har lagt meg til. Andre kan tro og tenke hva de vil, men jeg har ikke følt det slik før, i forhold til dette med å stoppe drikkingen.

Når vi snakker om alkohol, vil jeg også si at jeg i dag kastet den uåpnede pilsen i dag. Jeg orket ikke lenger synet av den, så den gikk i bosset. Jeg ble rett og slett dårlig av å bare se på den, så jeg kan ikke akkurat si at jeg sliter med noe drikkesug.

Det er faktisk nesten som at jeg har begynt å se på alkohol som noe som har ødelagt livet mitt, og ikke noe jeg er fristet til å falle tilbake på. Dette er jo helt åpenbart for andre, og mange skjønner sikkert ikke helt hvorfor jeg ikke har hatt denne følelsen før. Men det har jeg, bare at jeg har følt at alkohol har hatt kontroll over meg, og ikke omvendt. Men nå føler jeg det omvendt, og jeg kan ikke i noen som helst sammenheng se at jeg begynner å drikke igjen. Jeg kan ikke se noen triggere, enten det skulle være fordi jeg hadde lyst å feire noe, eller fordi jeg ble lammet av frykt. Jeg tenker egentlig bare at alkohol vil gjøre tingene verre.

Nå gleder jeg meg til å få penger, for da skal jeg ta et skritt videre opp når det gjelder sunnhet og trening. Jeg skal begynne å trene på senter i stedet for å bare trene her hjemme, og jeg skal kjøpe inn god og sunn mat og kosttilskudd. Når jeg nå får penger, tar jeg med andre ord et skritt videre. Mange tenker nok at det er fare for at jeg kommer til å begynne å drikke igjen, når jeg får penger igjen, men det kommer altså da ikke til å skje. Tvert imot. Jeg skal også snart slutte å røyke, ved hjelp av nikotintyggis. Dette har vist seg å ha en ganske hjelpende effekt på meg, så jeg tror at jeg kommer til å klare det denne gangen. Jeg er veldig motivert, og ser egentlig bare frem til å fortsette å blomstre opp. Det er spennende det også, skal jeg si deg. Å merke de små forandringene hver dag. Jeg merker det også på det psykiske, hva styrke angår. Det er riktignok små, dog viktige fremskritt. For eksempel når det gjelder angst, og da spesielt paranoia, så merker jeg at «skjoldet» mitt blir mer solid for hver dag som går. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har det når jeg er i grøftekanten, og hvordan jeg har det når jeg frisk fra alkohol:

Når jeg drikker, så brytes jeg ned. Jeg er ikke en sånn som tror jeg er noen kjekkas og går på byen, sånn som mange av dem som drikker «vanlig» har det. Jeg trekker meg, som mange ganger nevnt tidligere, tilbake. Jeg kan bli mer isolert av fylla, enn når jeg er edru. Og med tanke på at jeg nesten ikke sover, og nesten ikke spiser, i tillegg til at jeg drikker som en sil, så er veien kort til å se helt jævlig ut. Ikke bare blir det sånn at jeg ser for jævlig ut, men alt rundt meg hvor jeg sitter og drikker ser også jævlig ut. Enten fordi jeg har ramlet over det, eller fordi jeg ikke har orket å rydde det.

Etter en stund får jeg rynker i hele ansiktet, og blir oppblåst, som at jeg er veldig allergisk, eller har gått igjennom en lang våkenatt med masse sorg og gråt. Jeg blir spesielt slik av sprit. Jeg blir også veldig blek, og syltynn. Og ettersom at jeg bare sitter i ro, blir jeg skikkelig krokete, og dermed kanskje fem centimeter lavere. Jeg klarer liksom ikke å rette meg i ryggen. Barbering og sånne ting er nok ikke noe jeg hadde fått «godkjent», som i marinen, for å si det sånn. Og når det gjelder klær, så hiver jeg bare på meg det jeg har liggende som er rent. Og etter hvert som jeg blir tynn, begynner bein og knoker å stikke ut her og der, og jeg blir som et skjelett i ansiktet. Og i og med at jeg mangler vitaminer på dette stadiet, blir håret pistrete og livløst. Derfor hiver jeg bare opp hetten. Med andre ord: Cocktailen av alle disse faktorene gjør at jeg ser helt forferdelig ut, og ikke minst ugjenkjennelig. Heldigvis ugjenkjennelig? Jeg vet ikke.

Det som er litt greien med dette, er at jeg i slike situasjoner vet at jeg ser helt forferdelig ut. Hvem ville ikke ha gjort det? Det er bare det at det er alkohol som dominerer og regjerer. Men det som er spesielt når man har det slik, og i bunn og grunn et elendig selvbilde, er at alle andre ting blir så utrolig vakre. Det blir som at jeg ser ting nedenifra og opp. Det er rart å tenke på. For eksempel: En jente som jeg i helt frisk tilstand ville synes var en pen jente, blir helt uoppnåelig og slående vakker når jeg selv er langt nede. Og jeg snakker ikke om øl-briller eller noe sånt. Jeg snakker vel heller om mitt eget selvbilde, målt opp mot andres.

Men det gjelder ikke bare pene jenter. Det gjelder liksom alt. Jeg føler meg i sånne situasjoner som en rotte som går rundt i en blomstereng, og alt er så utrolig mye bedre enn meg. Alle har det liksom så utrolig godt, utenom meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn. Men jeg opptrer slik jeg føler meg. Jeg har jo som nevnt en dress hengende i skapet, som jeg aldri har hatt på meg. For hvis jeg har det jævlig, så kler jeg meg jævlig. Jeg vet at jeg kanskje er rar sånn, men jeg er i det minste ærlig også, på samme måten. For når jeg er på kjøret, så setter jeg meg bevisst i gapestokken selv, på en måte. Med andre ord: Det er veldig lett å se på meg hvordan jeg har det. Jeg kunne aldri ha blitt en skapdranker, som drakk i skjul, og prøvde å dekke over det hele med fine klær og mint-pastiller.

Jeg glemmer aldri en gang i hovedstaden, da jeg var så fryktelig dårlig. Jeg husker jeg krøp på fire bein forbi en lang kø med finkledde mennesker som skulle inn på et utested. Jeg krøp bortover fortauet, og kastet opp. Her er det liksom alt eller ingenting. Jeg hører folk snakker om nyanser, men de finner du stort sett bare på maleriene mine.

Men når jeg selv er frisk, så er det som at disse «over-menneskene» blir mer «vanlige», om du forstår. Den vakre jenten er fremdeles vakker, det er ikke det. Jeg har en ganske genuin smak, hva estetikk angår. Men hun er liksom ikke «over» meg lenger. Eller uoppnåelig. Og nå sier ikke jeg at jeg nødvendigvis har kjangs på denne hypotetiske damen. Det er overhodet ikke det jeg sier. Men jeg snakker fremdeles om selvbilde. Og det er utrolig hvor forskjellig folk behandler meg, når jeg er full og dårlig, eller frisk og edru. Og da snakker vi gjerne om de samme folkene. Jeg merker ganske klart og tydelig at de liker den edru varianten bedre. Og jeg må helt ærlig innrømme at jeg forstår dem godt. For det er snakk om to forskjellige personer, på alle måter. For å sette det litt på spissen: Promille er en egen personlighet, og jeg har aldri hørt om noen tilfeller hvor denne personligheten er bedre enn den genuine.

Når jeg er inne på dette med å være skikkelig på kjøret, føler jeg også for å sette en stjerne i boken min, for alle de barmhjertige sjelene jeg har møtt, mens jeg selv har vært helt på felgene. For det har vært mange av dem også, enten det har vært mannen på gaten, en venn, familie eller forskjellige instanser. Mennesker som har hjulpet meg, enten det har vært å gi meg mat, hjelpe meg hjem, hjelpe meg å frakte mine egne varer hjem, slå av en prat, tilbydd meg et sted å sove, eller til og med som har lagt ut penger for meg, når jeg har hatt for lite penger å betale varene med, grunnet noe midlertidig, nedsatt sans for matematikk og økonomi. Jeg vil utrykke min takknemlighet til samtlige. Dere vet hvem dere er. Jeg vil takke for at dere hjalp meg da jeg var syk og langt nede. I gjengjeld vil jeg si at dere aldri vil se meg slik igjen, i hvert fall ikke på grunn av alkohol. Jeg håper disse ord er noe jeg klarer å holde, og hvis ikke, så må dere i hvert fall vite at jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er en sterk, sterk avhengighet.

Og nå tenker jeg at det er på tide at skuten skifter retning, og at jeg selv skal bli helt frisk, for at også jeg kan komme i posisjon til å hjelpe andre igjen. Tiden er inne. Kapittelet om alkoholisme er lukket, for min del. Ps! Ikke i boken min. Jeg kommer nok fremdeles til å fjase mer om alkohol. Men jeg skal gjøre det edru.

Klokken har begynt å bli mye, og jeg må få i meg dagens siste måltid. Men jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen min:

1.6 Bønnen i Getsemane 14:32-42

«De kom så til et sted som heter Getsemane. Og han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Da tok han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over ham.

Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!

Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.

Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare om du vil!

Han kommer så og finner dem sovende og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?

Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Så gikk han igjen bort og bad, og sa de samme ord.

Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se. Menneskesønnen overgis i syndernes hender.

Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.»

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 60 ( kvelden torsdag 08.04.15 )

Da var denne dagen også snart over, og det har vært en fin dag, forholdene tatt i betraktning. Men jeg merker alt i alt at tingene begynner å gå rette veien. Nervene har begynt å roe seg, bortsett fra en ubehagelig bølge etter dagens treningsøkt. Men medisinene hjelper veldig, og selv om jeg hadde en dårlig natt i forhold til søvn, sovnet jeg som en stein i noen timer i ettermiddag. Så jeg merker at det begynner å gå rette veien der også. Søvn er veldig viktig.

I dag har solen lyst opp alt ute, og dagen startet ganske bra, bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Det bor jo tre stykker utenom meg her i huset, og det som er litt vrient, er at alle har forskjellige søvnrytmer. Noen er våken om natten, noen sent, og noen legger seg noenlunde tidlig. Og så er det tre hunder i tillegg, som også har sine forskjellige rutiner. Og da, kjære leser, blir huset fort veldig lite. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg føler meg litt som en kjempe i et dukkehus. Da blir jeg litt irritabel, selv om jeg ikke mener noe vondt med det. Men ja, jeg trenger mer plass rundt meg.

Jeg gikk også på fjellet med Fido i dag, for å starte dagen. Tanken slo meg, at hver gang jeg har litt utsikt, og er ute i naturen, så er det som at jeg klarer å sortere tanker bedre. Det hjelper å bevege seg. Jeg er egentlig ikke en kar som bør sitte for mye i ro med sine egne grublerier, for det er ikke særlig sunt. Særlig konstruktivt er det heller ikke.

Da Fido og jeg var på fjellet, tenkte jeg mye igjennom hva som skulle skje videre. Jeg var deprimert, og kjente godt på drikkesuget. Jeg har egentlig ikke lyst å drikke i det hele tatt, og fokuserte på hvor mye alkohol har ødelagt livet mitt. Jeg lot det gå en slags tankerevy igjennom hodet mitt, hvor jeg tenkte på de negative tingene jeg har opplevd med alkohol, og jeg fant også en litt lur strategi. Jeg tenker jo ofte «billedlig», som at tankene er en slags film i hodet. Jeg vet ikke om det er sånn for alle. Jeg har bare erfaring med min egen virkelighetsoppfatning, og har bare hatt dette ene hodet på halsen, igjennom livets løp.

Men det jeg gjorde, var at jeg tenkte på alle de vakre damene jeg har møtt opp igjennom livet, og jeg snakker ikke bare om romanser. Jeg tenkte på alle kommentarene disse hadde gitt meg i forbindelse med alkohol, for å holde «slangen» litt på avstand. Den bet godt fra seg i dag, men heldigvis uten «gift».

Jeg tenkte igjennom alle kommentarene, fra forskjellige sammenhenger og tider. De lød som følger:

“If you don`t stop drinking, you WILL die.” ( Kvinnelig sykepleier i Danmark ).

“You have been very lucky this time, but the next time you might not be so lucky. You MUST fight!” (Lege i Hellas etter at jeg hadde blitt brutalt påkjørt).

«Vi får se om vi blir sammen, når du først har sluttet å drikke» ( Kvinne jeg hadde et kortvarig forhold med i ettertid )

«Du er en kjempekar, men når du drikker, blir du kjempeteit!» ( Tror det ganske mange som har sagt det dessverre ).

«Jeg vil se deg frisk fra alkohol. Jeg liker å se deg når du kvikner til.» ( Sympatisk nabo. )

«Alkohol er INGENTING å trakte etter» ( Natt-sykepleier ved en innleggelse )

«Tenk hvor kjekt du kunne hatt det, om du klarte å slutte å drikke» ( Kvinnelig lege på Haukeland ).

«Jeg tror at livet ditt vil bli MYE bedre dersom du klarer å slutte med alt» ( Psykiater ved poliklinisk behandling ).

«Du må se å holde deg LANGT unna den giften der!» ( Tung narkoman som var innlagt sammen med meg. Veldig sympatisk ).

«Du drikker deg i hjel» ( Familie-medlem ).

«Du blir ikke engang 35 med den livsstilen der» ( Gammel kompis )

«Du er patetisk» ( Dame som ble irritert på meg )

«Du ser for JÆVLIG ut, Jeppe!» ( Kamerat som forsøkte å hjelpe meg da jeg var helt på bærtur )

«Jeg kunne kanskje ha gått ut med deg, men jeg liker ikke drikking» ( Dame jeg forsøkte å sjarmere )

«Today you look like shit man!» ( Ansatt ved et hotell i Danmark, dagen derpå )

“For Guds skyld, styr unna alkohol! Se på meg. Jeg har mistet alt av venner og familie. Jeg fikk nettopp en valium, og det hjalp ikke engang!» ( Annen pasient ved en rusakutt som gikk rundt og gråt ).

«Hvis du har drukket rødsprit, kommer du til oss på legevakten snarest!» ( Sykepleieren fra «Dag 1» rett før jeg startet å skrive boken.

Nå ble det utrolig mange «filmer» i hodet mitt her. Alle disse kommentarene er fra forskjellige tider, og når jeg tenker meg om, er det INGEN som vil at jeg skal drikke. Og dersom noen faktisk ville ha mitt selskap, og ville ha meg til å drikke; Hvem ville det i så fall ha vært å ta vare på?

Jeg fokuserte på dette da jeg kjente at slangen igjen hadde bitt seg fast i hodet mitt, og det hjalp, etter hvert. Det er vanskelig å forklare, men det kjennes ut som en slags tomhet. En fullstendig tomhet, og jeg føler at jeg går glipp av hele verden når jeg ikke drikker. Men det er jo motsatt. Det er jo ikke et mattestykke. Jeg går rette veien!

Da jeg kom hjem, kjørte jeg og handlet litt for min mor og meg selv, og tok solarium. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å ta solarium. Det gir meg en form for ro, og det er godt med en dose D-vitaminer. Det er nok sikkert noe jeg trenger. Nå har jeg faktisk blitt ganske brun.

Jeg trente også en solid treningsøkt da jeg kom hjem, og etterpå fikk jeg en skikkelig omgang med nerver og paranoia. Jeg tok en halv sobril og en Seroquel, og heldigvis gav det seg etter en stund. I hvert fall sånn noenlunde. Jeg merker i hvert fall at jeg begynner å bli sterkere på alle måter. Jeg går ikke rundt og skjelver som en vandrende lutefisk lenger. Bittelitt om morgenen, men alt er mye bedre, generelt sett. Og gjett om jeg sov tungt de timene jeg la meg nedpå i ettermiddag. Det var nærmest som en koma. Jeg tror det er første gang jeg har sovet skikkelig på nesten en uke, og jeg håper at jeg får sove godt i natt også. Det er så digg å sove skikkelig tungt.

Men nok om all den slangegiften og alt det fører med seg. Jeg har fått gjort noe veldig positivt i dag, som jeg har en vibbe på at er noe jeg skal gjøre. Det er ikke snakk om å ende opp krypende på Lanzarote eller i en hytte denne gangen. Det er snakk om flere skritt i riktig retning. Jeg snakker om dette Camphill-prosjektet. Jeg har sendt ut uforpliktende søknader til alle seks landsbyene, for å forhøre meg om jeg kunne ha vært en potensiell kandidat til å være medarbeider der. Jeg undersøkte også om dette telte som læretid i forbindelse med veien mot fagbrev som helsefagarbeider. Jeg føler mer og mer at det er en sånn type jobb jeg skal ha. Livserfaring har jeg nok av, og den kan være en viktig ressurs, dersom jeg selv klarer å holde meg på beina.

I dag, da jeg var på butikken av alle steder, tenkte jeg: Jeg er nødt å bli mer sosial. Dette går ikke lenger. Jeg er så lei av å hele tiden jage frem og tilbake, uansett hva jeg gjør. Det føles nesten som at jeg hele tiden er på vakt. Jeg er egentlig det. Det er ikke noe kjekt når verden blir et fremmed sted, og man nesten føler seg som et lam i en jungel full av rovdyr. Jeg merker med andre ord at ensomhet og isolasjon har begynt å tære på. Det har jeg for så vidt merket ganske lenge, men nå har jeg fått en slags drivkraft innvendig, som på en måte presser meg til å gjøre de tingene jeg frykter, uansett hvor ufarlige og banale de er. Jeg har ikke lyst å gå rundt å være paranoid og på vakt, og mistroisk og skeptisk til andre mennesker. Jeg vil egentlig ha en vakker dame å holde rundt, som elsker at jeg holder rundt henne. Og jeg vil ha kontakt med vennene mine. For jeg vet at de er der. Men jeg trenger litt mer tid, for jeg er fremdeles ikke helt frisk. De små etterdønningene som kommer forteller meg dette. Jeg kan nesten ikke spole tiden fremover, selv om det i perioder er ønskelig. Men jeg kan gjøre ting for at tilfriskningen går fortere. Og det har jeg sannelig gjort.

Dagene går og går, og slutten av boken blir tykkere og tykkere. Jeg vet at jeg skrev om dette i går også, men jeg er veldig spent på hvordan den siste dagen vil være. Hvor vil jeg være? Hvordan vil jeg ha det? Vil jeg fremdeles gå rundt og rundt i sirkler, eller vil jeg endelig ha tatt et skritt fremover? Jeg vet ikke hvorfor, men noe sier meg at det vil skje mye fremover. Jeg må bare fokusere på å holde meg på sporet, og så tror jeg faktisk at det ligger noen gaver fra Gud der fremme. Jeg synes helt ærlig ikke at jeg trenger mer smerte enn jeg har hatt de siste årene. Jeg synes at jeg er flink dersom jeg klarer å komme meg ut av alt. Men du og du hvor hardt jeg hadde tatt det, om jeg hadde gitt etter for slangens bitt. Jeg ville sikkert ha gått inn i psykose ved første slurk, dersom det hadde skjedd. Og dette mener jeg veldig, veldig hypotetisk, for jeg kan på ingen som helst måte se at jeg faller tilbake. Det ville ha vært like logisk som å stikke hånden i en kjele med kokende vann, selv om man har brent seg mange ganger før. Det ville ha vært som at han som skrev «Endelig ikke-røyker» begynte å røyke igjen. Jeg har tross alt sverget til Gud, og det er ikke noe jeg kan vri eller vende på. Og når dette er sagt, så vil jeg si at løftene jeg tidligere har gitt til folkene rundt meg, også har betydd mye. Det er ikke som at jeg ikke tidligere har ønsket å slutte å drikke, uten tilbakefall. Jeg har vært i den krigssonen mange ganger, så det er ikke som at jeg ikke har prøvd. Men jeg fant enkelt og greit ut at jeg trengte en individuell plan. Jeg har satt opp en sperre foran broen til helvete, som er svært vanskelig å komme seg over eller igjennom. Og det er sånn det skal være!

Beklager, jeg snakker om alkohol igjen. Det er bare at det opptar meg veldig nå. Jeg er veldig midt inni overgangen akkurat nå, og derfor synes jeg det gjør godt å skrive om det. Men jeg vil bare si noe ytterligere om hva jeg tenkte på i dag. Slangen hvisket i øret mitt:

«Helt alvorlig, Jeppe. Du er ganske beskjeden når du ikke drikker. Hva med damene? Hvordan skal du finne deg en dame, om du ikke har drukket øl? Skal du gå edru på byen nå da? Sjekke damer når du er edru? Ikke narr meg til å le.»

Jeg tenkte igjennom dette. Jeg tenkte veldig grundig igjennom det. Joda, slangen har rett. Jeg er nok mye mer beskjeden når jeg ikke drikker. Men ALLE damene jeg har truffet, har IKKE likt meg når jeg har drukket, i forhold til når jeg har vært edru, med mindre man snakker om veldig kortvarige forhold, omtrent over natten i varighet. Med andre ord: One night stands. Og det klarer jeg meg uten. Så slangen skal vite: Ja, det er mulig jeg går en tur på byen når jeg er edru. Det kan være at jeg treffer en jente, og det kan være at jeg er mer beskjeden enn når jeg er edru. Men kanskje jeg også vil være mer sikker på meg selv? Kanskje det er bedre å være litt beskjeden enn å komme ramlende over bordet med sjekketriks som er like overfladisk som bordflaten jeg ramler over. Og da vil jeg i det minste ha dømmekraften med meg. Så da kan jeg i det minste våkne opp dagen etter, uten å være hvit i ansiktet, kvalm og full av nerver, og ikke minst slippe den forferdelige delen med å angre på de teite tingene jeg har sagt kvelden før. Kanskje sjekketrikset ikke var så bra allikevel? Kanskje hun damen jeg sjekket på fylla ikke var helt min type allikevel? Hva var det hun het igjen?

Jeg tenkte ytterligere over dette, og dannet meg to bilder, som var to motsetninger. Jeg så for meg to realistiske scenarioer. Jeg så for meg at jeg var på et utested. I det ene scenarioet var jeg edru, og i det andre var jeg full.

En vakker dame står i baren, og jeg står også i baren, et stykke unna. Alt er helt identisk, bortsett fra at jeg drikker øl i det ene bildet, og kanskje en cola i det andre. Det eneste som ville ha utgjort en forskjell på det eventuelle sjekketrikset, er at jeg som edru ville ha vært meg selv, og vært i god fysisk og psykisk form. Og jeg ville ikke ha sagt teite ting, selv om jeg mente det godt.

Det er ikke til å legge skjul på, generelt sett. Jeg er nødt å få troen på meg selv igjen. Og da mener jeg meg selv. Mitt genuine jeg. For det er han jeg er i ferd med å bli.

Jeg tror faktisk at livet kan bli bra, dersom jeg klarer å bevare skøytene på beina. Og det er ikke ofte du som leser har lest at jeg har skrevet noe optimistisk i så genuin forstand, i denne boken. Hvordan jeg vet det, utenom at jeg faktisk har skrevet denne boken? Fordi jeg ikke har hatt denne følelsen før, når jeg har skrevet. Jeg har alltid hatt en underliggende tvil om at jeg ville klare å bli frisk. Det har jeg ikke nå. Jeg begynner faktisk bare å bli mer og mer overbevist om at jeg kommer til å klare dette, uten flere tilbakefall. Hvorfor lytte til en jævla slange anyway?

Nå vet jeg jo ikke helt hva som kommer til å skje fremover, men jeg merker at de tingene jeg har lyst å gjøre som edru, har begynt å spire opp. I perioder har jeg aldri visst helt hva jeg ønsket å gjøre, men jeg merker at det begynner å skje ting nå. Blant annet dette med helsefag. En annen ting er jo at jeg er veldig glad i å trene, men jeg har også lyst å begynne å trene kampsport. Jeg var veldig opphengt i Karate da jeg var yngre, og kunne tenkt meg å begynne med Kung Fu eller Kickboxing i fremtiden. Ikke nødvendigvis for å bli kampdyktig, men fordi det bidrar til å holde meg i form.

Familien min ønsker også at jeg skal melde meg inn i AA (Anonyme alkoholikere), og jeg har tenkt å gjøre dette også. Det kan kanskje være godt å prate litt med folk som kjenner til problemene jeg har hatt, og kanskje en god motivator for å holde seg på beina.

Og hvis det ikke blir Camphill, så tenker jeg kanskje å flytte til en liten by. Det blir ikke noen isolerte hytte-prosjekter denne gangen, men det må være et sted som er stort nok til å ha alle disse tingene. Jeg har dette litt som plan B. Jeg har ikke helt avklart hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg bare finner meg en leilighet på hjemstedet? Jeg aner ikke. Det er for tidlig å si. Jeg vet ennå ikke hvordan tingene kommer til å være om en måned, to måneder eller ett år. Jeg vet bare at jeg kommer til å ha det betydelig bedre enn jeg har det nå. Slik som tingene har vært, skal det ikke så mye til. Jeg kommer til å være betydelig, betydelig sterkere, og dette betyr at mange av de tingene jeg engster meg for nå, kanskje ikke vil engste meg om en stund. Jeg snakker da av erfaring. For angst skal man ikke undervurdere. Angst kan føre en på ville veier, og angst kan også paralysere en til å ikke få gjort noe i det hele tatt.

En annen ting jeg tenkte på i dag, da vi var ute og gikk, er dette med begrepet styrke. Jeg kom til å tenke på det nå som jeg skrev om angst.

Jeg husker for noen år siden, så fulgte jeg med på nyhetene, og det kom en reportasje om mennesker med alvorlige rusproblemer. De (vi) ble omtalt som «våre svakeste». Jeg lot meg av en eller annen grunn provosere voldsomt av dette. Jeg likte ikke å høre at mennesker med mye last bli omtalt som svake. Og jeg tenkte mye over dette. Jeg så for meg i hodet:

Det står to menn ved siden av hverandre, foran et stort fjell. Begge har på seg hver sin store ryggsekk. Han ene har nesten ingenting i sin ryggsekk, mens han andre har så mye last at det allerede gjør vondt i skuldrene. De får beskjed om å løpe om kapp til fjellets topp. Mannen med den lette ryggsekken kommer naturligvis fortest opp, mens den andre mannen strever kolossalt med å komme seg dit. Men betyr dette at mannen med den lette ryggsekken er sterkere enn mannen med den tunge?

Ja, du skjønner nok hva jeg mener. Jeg synes begrepene «styrke og svakhet» blir helt feil å bruke i en slik sammenheng. Det er mulig at det var ment på en annen måte, men jeg synes det ble formidlet på en noe nedverdigende måte i den reportasjen. Derfor tenkte jeg som jeg tenkte.

Det begynner å bli sent, og jeg har en del praktiske ting jeg skal gjøre, så jeg avrunder her, som vanlig med bibel-greien min:

1.10 Visdom og rettferdighet kap.20

«Vinen er en spotter, sterk drikk fører til bråk, og hver den som raver av den, blir ikke vis.

Den redsel en konge vekker, er som løvens brøl. Den som gjør ham vred, spiller sitt liv.

Det er en ære for en mann at han holder borte fra trette, men enhver dåre ypper strid.

Den late vil ikke pløye om høsten, derfor søker han forgjeves etter grøde i skurden.

Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.

Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet. Men hvem finner vel en trofast mann?

Den rettferdige vandrer uklanderlig . Lykkelige er hans barn etter ham.

En konge som sitter på sitt dommersete, sikter og skiller ut alt ondt med sine øyne.

Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?

To slags vektsteiner og to slags mål – begge deler er en styggedom for Herren.

En ung gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.

Øret som hører, og øyet som ser – Herren har skapt dem begge to.

Elsk ikke søvn, for at du ikke skal bli fattig. Lukk dine øyne opp, så får du brød nok å ete.

Dårlig, dårlig! Sier kjøperen. Men når han går bort, roser han seg.

Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting.

Ta hans klær, for han har borget for en annen! Ta pant av ham for fremmedes skyld!

Brød som er vunnet ved svik, smaker mannen søtt, men siden blir hans munn full av småstein.

Planer får framgang ved rådslagning. Søk veiledning også når du fører krig.

Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter. Ha ikke noe å gjøre med den som er åpenmunnet.

Den som banner sin far og mor, hans lampe skal slokne i belgmørke.

En arv som en fra først av har revet til seg, blir til sist uten velsignelse.

Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Vent på Herren, og han skal frelse deg!

To slags vekststeiner er en styggedom for Herren, og falsk vekt er noe ondt.

Herren styrer mannens skritt. Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?

Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noe til Gud og først etterpå overveier sine løfter.

En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.

Mennesket ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.

Miskunn og sannferdighet er en vakt om kongen. Han støtter sin trone ved miskunn.

De unges pryd er deres kraft, de gamles ære er de grå hår.

Skrammer og sår renser bort det onde, slag renser hjertes indre.

1.11 Den som vokter sin munn, redder sin sjel, kap.21

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.

Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene.

Å gjøre rett og skjell er mer verd for Herren enn offer.

Stolte øyne og overmodig hjerte – de ugudeliges lampe blir dem til synd.

Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.

Den rikdom en vinner ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.

De ugudeliges vold skal rive dem selv bort, fordi de ikke ville gjøre det som er rett.

Skyldtynget mann går krokete veier, men den rene går rett fram.

Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

Den ugudeliges sjel har lyst til det onde. Hans neste finner ikke barmhjertighet hos ham.

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis. Når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.

Den rettferdige gir akt på den ugudeliges hus, han styrter de ugudelige i ulykke.

Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.

En gave i det skjulte stiller vrede, og en hemmelig fortæring stiller stor harme.

Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en gru for dem som gjør urett.

Det menneske som forviller seg bort fra klokskapens vei, han havner blant dødninger.

Fattig blir den mann som elsker forlystelser. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik.

Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges sted.

Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.

Kostbare skatter og olje er i den vises bolig, men dåren gjør ende på det.

Den som jager etter rettferdighet og miskunn, han skal finne liv, rettferdighet og ære.

Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den hadde satt sin lit til.

Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.

Den som er frekk og oppblåst, kalles en spotter. Han farer fram i ustyrlig overmot.

Den lates ønske dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.

Hele dagen går han med ønsker og begjær, men den rettferdige gir og sparer ikke.

De ugudeliges offer er en styggedom, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne.

Et løgnaktig vitne skal omkomme, men en mann som hører etter, skal alltid få tale.

En ugudelig mann viser et frekt ansikt, men den oppriktige gjør sin vei sikker.

Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren.

Hesten blir gjort ferdig til stridens dag, men seieren hører Herren til.»

Dag 59 ( kvelden tirsdag 07.04.15 )

Påsken er over, og til tross for min tro, og at mange nyter godt av påskeferien, har det for meg vært en tung tid.

I går var jeg så dårlig at jeg så vidt engang klarte å skrive. Jeg så til tider dobbelt, og jeg begynte å svimle så mye at jeg holdt på å gå i bakken hvis jeg så på noe som lyste. Spesielt Tv- og pc-skjermer. Dette har skjedd før, til og med før jeg begynte å ruse meg, i gamle dager. Det føltes også som at jeg gikk med en elektrisk hjelm på hodet i går, og virkeligheten begynte å briste. Og til slutt gikk jeg inn i en dyp, depressiv fase. Jeg kan ikke fordra når dette skjer, men jeg var fast bestemt med å vente med medisinene til jeg skulle legge meg. Og jeg må innrømme at det var veldig godt å få dem i seg når jeg gjorde det. Men jeg må innrømme: Jeg var i overkant dårlig i går, hva forsvarlighet gjelder. I flere anledninger holdt jeg på å ringe legevakten. Men det gikk bra. Jeg kom meg igjennom natten, rimelig søvnløs, dog noe mer avslappet etter å ha fått i meg medisinene. Men at det var en anelse uforsvarlig, ja det må jeg innrømme. Men jeg prøver i det minste.

Jeg er sikker på at jeg var den første som ringte legen i dag morges. De har en liten time hvor man kan komme direkte til hos legene på telefon, og selv om fastlegen min ikke var der, så kom jeg heldigvis i kontakt med en annen lege jeg har blitt litt kjent med, som er meget dyktig. Jeg forklarte ham det rett som det var, og forklarte hvordan jeg hadde det. Han var snill og hjalp meg, og jeg fikk en ny resept på Sobril, men også sovetabletter, da jeg sliter sånn med søvnen. Så nå er jeg rimelig sikker på at jeg har nok medisiner til å komme meg over den verste kneiken, og det gjør godt å tenke på.

Jeg har også i dag gjort mye husarbeid, og jeg har vært på fjellet med Fido. Det var en fin og rolig tur, selv om den ruten er så gjørmete at man får finere hud bare av selve spaserturen. Og det får meg til å tenke på noe morsomt: Fido er skikkelig pysete når det gjelder regn. Han hater å gå i vått gress, og nekter ofte å gå på do, dersom det regner. Det ser nærmest ut som at han går på høye hæler. Men når vi er på Kolbeinsvarden, unner han seg gjerne et gjørmebad helt opp til magen, uten problemer. Da blir han plutselig en skikkelig hardbarket skapning, og etterlater seg brune fotspor hele veien hjem igjen. Dersom noe skulle ha hendt oss, og vi hadde blitt meldt savnet, så ville det ikke vært vanskelig å finne oss, for å si det sånn. Det ville bare ha vært å følge de brune fotsporene til Fido.

Jeg har diskutert litt med min mor i dag, og har gått helt vekk fra langtidsopphold. Men vi har faktisk kommet frem til en plan som er veldig interessant. Det er noe som heter Camphill, og dette er landsbyer hvor medarbeidere og mennesker som har litt ekstra laster i livet, samarbeider og bor sammen. Jeg må nesten sette meg litt mer inn i det, før jeg uttaler meg for mye. Men jeg har tenkt å sende noen uforpliktende mailer til dem i morgen, for å høre om jeg kunne ha gjort noe nytte for meg. Jeg vet også at det finnes tidligere rusmisbrukere der, så det kan jo være det er håp for både meg og Fido. For å være helt ærlig, så har jeg en ganske sterk fornemmelse om at dette blir det neste kapittel, uten engang å ha sendt mail til dem ennå.

Ellers har jeg hatt det mye bedre i dag, enn i går. Jeg tror slangen begynner å slippe taket. Jeg tror toppen ble nådd i går, og at det fra nå av kun vil bli bedre og bedre. Det er alltid litt diffust å si, når det er snakk om blanding av forskjellige rusmidler. Men jeg vet også at det er NÅ det er viktig å holde garden oppe, for det er når man begynner å bli «høy på pæra», og føler seg «frisk», at slangen ligger i skjul og ser på deg, klar til å angripe når du minst venter det. Jeg snakker av erfaring.

En annen ting som er mye i hodet mitt, er båten min. Jeg er fremdeles ikke i form til å gå inn på Facebook. Som jeg har nevnt tidligere, så finner jeg til tider Facebook veldig stressende, men jeg har bestemt meg for å unne meg disse ukene for å bli frisk, og så skal jeg heller ordne alt med storm, når den tid kommer. Det er slik mønsteret pleier å være. Jeg kan være ganske effektiv når jeg vil, og ganske ineffektiv når jeg trenger det. Sånn er det bare. Av og til må man rett og slett bare være litt for seg selv, dersom man har sterkt behov for alenetid. Og det tror jeg nok at vi alle gjør. For slik jeg har det akkurat nå, er jeg i atter en overgangsfase. Jeg har begynt å bli veldig rastløs, og behovet for å komme seg opp på hesteryggen igjen, har kommet tilbake. Men så kommer det sånne små dønninger som forteller meg at jeg fremdeles ikke er helt frisk, og at jeg bør avvente litt med alt, og kun sørge for å trene, hvile, få i meg mye næring og gå på turer med hundene. Å rett og slett ha et eller annet å gjøre, men helst uten altfor mange mennesker rundt meg. Jeg misforstår alt så lett nå, og er nok en anelse hårsår. Men jeg slipper til alle de andre menneskene i livet mitt snart. Akkurat nå har jeg trukket meg litt tilbake på fjellet, for å si det sånn.

Og der sporet jeg en anelse av ja. Det var dette med båten. Det jeg mente, er at jeg har en veldig god venninne som trekker i noen tråder i forbindelse med oppussing, i forbindelse med å donere den til denne MS-pasienten jeg nevnte. Og hvis det på et eller annet sett og vis skulle skjære seg, eller at han har fått det han trenger for å kunne gjennomføre beinmargs-operasjonen i Israel, så vurderer jeg å høre med min bror eller noen andre i familien om de kunne ha tenkt seg å ta over den.

Jeg begynner å komme i god fysisk form igjen. Jeg spiser veldig mye. Fremdeles føles det som at kroppen er en slags absorberende svamp som suger til seg næring. Jeg kjører på med hard trening, og masse mat. Det gjør også psyken godt. Det er viktig å være sterk. Eller i det minste føle seg sterk. Problemet er litt at jeg ikke får sovet så godt, så jeg håper at jeg får sovet godt ut i natt. Jeg er veldig trøtt nå da, så det lover foreløpig godt. Jeg håper bare ikke jeg begynner å tenke mer enn nå, når jeg legger meg. Jeg har jo en liten feilkobling der. Uansett om jeg har trent og arbeidet aldri så mye. Tankekjørene har en tendens til å bli verst når jeg skal forsøke å sove. Det er vanskelig å forklare. Prøv å forestille deg at noen setter et stort TV-apparat på nattbordet ditt, og skrur det på akkurat idet du holder på å sovne, mens det blar igjennom hundrevis av kanaler kontinuerlig. Det kan en viss grad sammenlignes med mine tankekjør.

En annen ting jeg har tenkt på, er faktisk Gud. Jeg undres litt over hvorfor han forvirrer meg. Eller, det er vel ikke så bra å si at han forvirrer meg. Men det jeg mener, er at jeg ofte ber om at han viser meg veien videre. Så får jeg svar, føler jeg, men blir etter kort tid sendt i retur som et feilsendt brev. Dog, mange av veiene jeg har gått, har blitt destruert av alkohol. Og det har vel strengt tatt med mine egne valg og laster å gjøre, fremfor Guds vilje.

Allikevel tillater jeg meg å tenke følgende: Er det meningen at jeg skal ha alle disse opplevelsene, selv om de for meg selv virker mislykket. Skjer det kanskje ting utenfor min evne til å forstå? Er det kanskje meningen at jeg skal ha alle disse erfaringene? Var grunnen til alle disse erfaringene at «vinen» til slutt skulle renne over, slik at jeg omsider gav løftet mitt til ham om å aldri drikke mer? Jeg aner ikke. Hans veier er uransakelige, og Gud er langt smartere enn de smarteste av de smarteste menneskene, som tidligere nevnt. Selv den smarteste mann er en dåre i Guds øyne. Det står skrevet.

Men at det er harde bud? Absolutt. Jeg vet bare at det må være en mening i dette. Jeg tror det er en mening i alt som skjer, men at vi mennesker også er tildelt evnen til å ta egne valg. Og er det noe jeg har skjønt, så er det at han IKKE liker at jeg drikker. Tenk igjen på de knuste ølflaskene og skøytene ved ishavet.

Det jeg prøver å si, er at jeg selv nok har satt opp mine egne veisperrer på veiene han har gitt meg. Jeg har ikke gjort dette for å være slem, men fordi jeg har hatt så store problemer med den dumme, meningsløse flasken.

Man kan også vri på dette, og spørre seg selv: Var flasken så meningsløs, så lenge jeg nå og for alltid holder meg unna den? Kan det være jeg blir en ressurs i fremtiden, for å hjelpe mennesker i tilsvarende situasjon? Først da ville all denne elendige erfaringen vise seg å være positivt, hvis jeg kan si det på den rare måten.

Jeg husker en periode for noen år siden, at jeg var helt enormt ute på kjøret. Jeg spiste og drakk ALT jeg kom over av rusmidler, både tørt og vått. Jeg hadde tanker om å ta mitt eget liv. Jeg har snakket om denne perioden tidligere, men jeg har noe mer å si om den.

Facebook var et sted jeg var mye på i denne perioden, og jeg skrev og skrev. Jeg skrev til tider rystende, depressive ting, i kontrast til alle de litt overdrevne solskinnshistoriene fra mange av de andre på vennelisten min.

I et av innleggene mine, skrev jeg om at jeg hadde bedt til Gud om at jeg ville komme hjem til himmelriket. Men i og med at jeg ikke fikk lov til dette, så bad jeg til Gud om at jeg i det minste skulle og kunne få hjelpe andre mennesker. Dette skrev jeg altså i et innlegg på Facebook. Jeg tenkte «hjelp til selvhjelp».

Da jeg skrev dette, skrev min bror til meg at jeg hadde en enorm evne til å hjelpe andre, men at jeg først måtte hjelpe meg selv. Han hadde rett. Det skurret litt for meg, for jeg følte meg egoistisk uansett hva jeg gjorde. Det var på en måte som at jeg først måtte være litt egoistisk, før jeg kunne hjelpe andre. Men det er jo helt riktig å tenke sånn. En blind mann kan ikke lære en annen blind mann å gå i riktig retning. For at han skal gjøre dette, må han først selv få synet tilbake. Så det er sånn: Dersom man sliter, og allikevel vil hjelpe andre, er man pent nødt til å være frisk selv først.

Når alt dette er skrevet, vil jeg bare understreke at jeg vet at jeg skriver mye om rusproblemer, alkoholisme og abstinens. Boken har etterhvert begynt å bestå av et stort antall sider, og jeg er sikker på at det ikke finnes én side hvor jeg ikke har skrevet om noen av disse tingene. Som du da sikkert forstår, er dette noe som opptar meg, enten det dreier seg om håp eller håpløshet. Men selv om det er en slags dagbok, så er det jo også bokens temaer. Det er temaene jeg fokuserer mye på. Hvis jeg hadde vært en fjellklatrer, og skulle skrevet en dagbok, hadde jeg trolig skrevet mye om fjellklatring.

Det er heller ikke veldig mye mer enn en måned igjen av boken, dersom jeg skriver hver dag. Dette var noe jeg tenkte på i dag, da jeg var ute på tur med Fido. Jeg tenkte på denne boken. Jeg tenkte på dette med at den skal være hundre, skrevne dager. Men så tenkte jeg: Tenk om jeg ikke har fått kommet meg et skritt videre på den siste, skrevne dagen. Hva da? Ville leseren da føle seg snytt? Forventer leseren en happy ending? Hva om alt skulle skjære seg, og at den siste dagen blir skrevet på et psykiatrisk sykehus, som den første ble? Skulle jeg da dra boken enda lenger? Skulle jeg kanskje kalle den «130 skrevne dager» i stedet? Eller skrive til det skjedde noe stort og positivt? Nei, tenkte jeg. Denne boken skal være hundre, skrevne dager. Hvorfor? Fordi denne boken blir skrevet i en veldig aktuell livssituasjon. Den skal være genuin, og det som skjer i livet mitt, skjer. Og hvis boken skal være genuin, så skjer det i den også. Jeg har hele tiden vært opptatt av at den skal være ekte. Den illustrerer i aller høyeste grad mange av mine tanker og følelser, og dersom jeg hadde begynt å dikte opp ting, for å gjøre den mer spennende, så hadde halve poenget vært borte. Faktisk hele poenget. Da kunne jeg likeså gjerne ha avsluttet hele prosjektet her og nå. For jeg kan selvsagt ikke love en happy ending. Kunne du ha gjort det?

Nå prater de om autisme på radioen. De prater om Aspergers. Dette er jo en av disse diagnosene jeg har fått for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir sagt. Det er intervju med personer med denne diagnosen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg avrunder som vanlig med bibel-greien min:

Salme 72

Messias` herlige rike

Av Salomo.

«Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet.

Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren.

De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.

Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.

I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer.

Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender.

For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv.

Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt.

Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.

For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.

Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler.

Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.

De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.

Det skal være overflod av korn i landet på fjelltoppene, dets frukt skal bølge som Libanon. Det skal blomstre opp folk av byene som gresset på jorden.

Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.

Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger.

Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.»

Dag 58 ( 06.04.2015 )

I dag er jeg fryktelig dårlig. Jeg har ikke tatt medisinene mine, eller rettere sagt, jeg har rasjonert dem opp i en uforsvarlig dosering, sånn at jeg har nok til å forhåpentligvis hente en ny resept i morgen. Jeg synes egentlig det er helt utrolig at jeg nå i det hele tatt klarer å skrive. Det føltes som at jeg var i ferd med å seile om her i sted. Jeg har fremdeles tre tabletter igjen, men jeg prøver å drøye an for å se hva som skjer om jeg utsetter og utsetter. Og det går ikke særlig bra. Men jeg har funnet ut at mye av det jeg tidligere har trodd har vært alkohol-abstinens, egentlig er Sobril-abstinens. Jeg er fremdeles edru fra alkohol, og har fremdeles et par øl stående, uten at jeg rører dem. Jeg har den elektriske hjelmen på hodet, og angst og paranoia uten like. Den elektriske hjelmen vet jeg av erfaring at er Sobril-abstinens. Jeg føler at radioen snakker direkte til meg.

Dagen startet med at jeg var dårlig, som vanlig. Jeg våknet opp veldig trøtt og skjelven, og bare tvang meg selv til å komme i gang med rutinene mine. Jeg laget en kopp kaffe til min mor og meg selv, og vi pratet litt. Jeg tok opp dette med om jeg skulle reise på langtidsopphold eller ikke, dersom det ble aktuelt med plass. Vi vet liksom ikke. Det er nok best at jeg snakker med legen om det. Jeg vet jo ikke noe ennå.

Jeg var deretter på fjellet med Fido, og det gikk langsomt, men bra. Det var ufattelig mange som gikk på tur der i dag. Veldig mange hadde også hunder. Noen løp. Andre gikk veldig fort. Jeg følte selv at jeg gikk i en saktefilm. Jeg tror det så slik ut også, men vi fikk da i det minste gått på turen da.

Jeg avrunder for i dag. Jeg er rett og slett for dårlig til å skrive nå. Jeg fyller inn fra bibelen i morgen.

1. Til frihet har Kristus frigjort oss 5:1-12

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.

Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.

Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven.

Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.

For i ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om.

For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.

Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?

Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere.

En liten surdeig syrer hele deigen.

Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er.

Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet.

Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!»

Dag 57 ( 01 påskedag 2015 )

Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.

I det siste har jeg hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne boken.

Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:

«Du får ikke lov til å le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»

Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.

Rett etter dette tenkte jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i at fristeren viser seg for meg igjen.

Det lettet faktisk litt på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere enn løftet jeg har avgitt.

Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.

Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.

Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.

Drømmen begynte på en butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.

Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».

Drømmen fortsatte til at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak i matvarer der.

Men så ser jeg plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i ro og ser rett ned?

Deretter løp jeg som en galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.

Da jeg kom frem til ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern, men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som at han foldet hendene.

Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.

Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.

Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.

Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.

Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.

Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.

Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.

Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».

Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.

Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:

– De uferdige prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier, kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.  

– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.

– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.

– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.

– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke klarte å holde gående, eller fullføre.

– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er veldig glad i scooteren min.

– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.

Som du kanskje skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.

Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.

Men nå kjenner jeg at jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

5.2 Omvendelse til frelse 7:2-12

«Gi oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.

Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.

For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!

Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.

For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.

Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.

Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.

Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»