Dag 89 ( Mandag 25.05.15 )

En regnfull dag har passert. En dag som har vært veldig lik alle de andre. Det regner veldig mye for tiden. Faktisk så mye at jeg nesten tar det som en selvfølge at det regner, når jeg våkner opp om morgenen. Så nå begynner jeg og mange andre å bli lei av dette grå været. Alle vil at sommeren skal komme. Det er, ironisk nok, meldt om at juni måned kommer til å være tørrere og varmere enn vanlig. Jeg tror det når jeg får se det. For det eneste som har vært tørt de siste ukene, har vært innendørs.

Jeg begynner å bli mektig lei av å hele tiden høre mine egne tanker. Tankene som herjer gjør meg ingen nytte. De minner om et apparat som går på svakt batteri. De piper, er irriterende og aktiv, men trenger i bunn og grunn å lades. Det er som at de er av dårlig kvalitet, som andre ting som har svakt batteri. De er lite givende, og får meg ikke inn på konstruktive baner.

Når dette er sagt, er jeg jo på en veldig sunn og frisk vei nå, men jeg har fått mer og mer følelsen av at jeg har endt opp i et stort tomrom, i stedet for å faktisk ha noe håndfast i siktet. Dette har jeg jo vært en del inne på tidligere, så jeg skal ikke berøre dette temaet om igjen. Men jeg kan si at jeg i går fant ut at det ikke var flere tanker som var nødvendig her, men handling. For tankene om alle handlingene som skal utføres, er faktisk heller et hinder for selve handlingene. Ironisk nok.

Så i går fant jeg enkelt og greit ut at jeg var nødt å stikke hull på denne boblen. Jeg sitter fast, og trenger å komme i gang igjen. Som jeg sa til en kamerat i dag:

«Jeg lever jo ikke!»

Dette høres kanskje negativt ladet ut, men det er ikke det. Jeg er kanskje en anelse frustrert, men jeg føler jeg nå har tatt skrittet. For denne tomme tilværelsen kan umulig være bra for noen. Jeg har tatt meg selv i å faktisk bare tenkepå en stor livsforandring, i stedet for å faktisk sette i gang. Det er faktisk en ganske så stor forskjell, selv om det ikke alltid er lett å skille. Men nå ser jeg det klart og tydelig.

Disse månedene har vært ganske harde, det skal jeg ikke legge skjul på. De har på ingen måte vært forgjeves, for de har lært meg svært mye. De har uten tvil lært meg at jeg har hatt en alvorlig fortid med rusproblemer, og ikke minst psykiske. Men de har også lært meg forskjellen. Jeg sitter igjen med mange symptomer nå, som jeg trodde var en aktiv del av rusproblematikken. Dette har vist seg å ikke stemme. Jeg hadde håpet å bli mye gladere, utadvendt og ja, rett og slett starte et nytt liv. Kanskje jeg var i overkant godtroende. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville få et drømmeliv, selv om jeg sluttet å ruse meg. Men jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være litt mer forskjell enn dette. Det er fremdeles en utolkelig hinne mellom meg og det livet jeg drømte om. Jeg er fremdeles i en boble. Boblen jeg trodde jeg befant meg i, utelukkende på grunn av rusproblematikk. Slik som alle psykiaterne sa. De tok feil.

For ikke mange måneder siden, drømte jeg om å bare være i nærheten av der jeg er i dag. Jeg skriver dette, fordi jeg ikke på noen som helst måte vil fremstå som utakknemlig ovenfor innsatsen jeg selv har gjort, og ovenfor Gud. For det er helt klart en stor forskjell, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har blitt mye sterkere, fysisk og psykisk. Helsen min og utseendet mitt har kommet seg. Jeg ser ikke lenger grå ut, som at jeg mangler alle slags vitaminer, mineraler og hydrering. Jeg går ikke lenger skrøpelig og kronglete rundt på gaten, og snakker ulogisk og usammenhengende, helt til en barmhjertig forbikjørende tilbyr seg å kjøre meg hjem. Det er ikke sånn lenger, og det er jeg evig takknemlig for. Dette kan jeg ikke få sagt nok.

Det jeg tenker på, er den store helheten. For de siste månedene har jeg vært ekstremt detaljbevisst. Så detaljbevisst at jeg ikke egentlig så den store helheten. Det er nesten litt morsomt, for resultatene av testene jeg tok hos nevropsykologen som utredet meg for ADHD og Aspergers, fortalte nøyaktig dette. At jeg var veldig detaljbevisst, men hadde problemer med å se helhet. I det tilfellet var det snakk om en visuell test. Men tilfellet nå er livet mitt. Og livet mitt er den store helheten, mens uvaner, avhengighet, justeringer og de små tingene, er detaljene.

Når jeg nå forsøker å tenke mer helhetlig, tenker jeg at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Dette er noe som gjelder veldig for meg, og min måte å tenke på. Jeg har en litt lei tendens til å alltid se over på den andre siden, uansett hvilken side jeg befinner meg på. Jeg vil alltid være på det stedet jeg ikke er, og når jeg kommer dit, begynner jeg å se tilbake. Men jeg vil ikke at dette skal ses på som kalde føtter, for det er ikke hva det er snakk om.

Jeg prøver enkelt og greit å slå meg litt mer til ro, også mentalt sett. Kanskje jeg begynner å få et litt mer realistisk syn på livet mitt. Det er litt trist egentlig. Før kunne jeg la drømmene og håpet flyte av gårde i en fantasiens bris, og dette var en egenskap som ofte har løftet meg opp fra de verste hullene. Det har på en måte vært krykken jeg har støttet meg til, når jeg var i mine tyngste perioder.

Men nå prøver jeg egentlig å tenke i en litt annen bane. Jeg prøver å tenke mer i nåtid. Jeg tenker at kanskje livet aldri vil bli så «perfekt» som jeg kanskje har tatt sikte på. Kanskje det ikke er realistisk å tenke sånn. Kanskje det er på grensen til manisk. Tanken om den gylne middelvei har begynt å bli mer og mer regjerende. Å skru av denne «alt eller ingenting»-tankegangen jeg alltid har hatt. Å betrakte alle livets nyanser. Slappe mer av. Ikke være for hard mot meg selv. Ikke mer drama, men heller ikke en fullstendig tørrpinn-tilværelse. Ikke mer tunge depresjoner og elendighet, men heller ikke ville impulser som fører meg på veier jeg ikke aner hvor ender. Jeg har tross alt blitt en 32 år gammel mann. Mange, hvis ikke de fleste på min alder har utdanning, jobb, barn, ekteskap, hus, bil og den pakken der. Jeg har ikke engang bestemt meg for hva jeg har lyst å utdanne meg til. Men samtidig har jeg sett at mange av mine jevnaldrende har fått grått hår. Det har ikke jeg. For å være helt ærlig, så misunner jeg ikke dem så veldig. Jeg synes de virker så utrolig fastbundet. Og disse menneskene er det på ekte også. De har masse ansvar og forpliktelser. De har ikke sånne illusoriske lenker som jeg har. Men dette har vært en sterk illusjon. En overbevisende illusjon. Som å sitte i en fengselscelle med døren åpen til friheten, for å ikke gå ut. Men, jeg må arrestere meg selv litt nå. Jeg gjør noe jeg egentlig er veldig imot. Jeg sammenligner liv og mennesker. Det går ikke an å gjøre. Det har jeg sagt for lenge siden, og mener det fremdeles. Vi er alle forskjellige. Takk og pris for det. Hadde det ikke fantes noen som meg, hadde det ikke fantes kunst eller rare bøker i verden. Og hadde det ikke fantes noen som dem, hadde det ikke vært biler på veien, populasjonsvekst i verden, et fungerende samfunn og butikker som selger barnevogner. Det hadde heller ikke fantes hårfarge for grått hår. Nå tuller jeg litt, men poenget er at det er bra at vi alle mennesker er forskjellige. Kunsten er bare å leve sammen i harmoni, på samme måte som man må lære å leve i harmoni med seg selv.

Jeg har bestemt meg for å satse mer på foto fremover. Jeg har sett igjennom mange fotografier som er tatt av store og kjente fotografer, og jeg må innrømme at jeg da innså at bildene jeg selv tar, ikke er så verst de heller. Selv om jeg ikke har noen som helst form for berømmelse. Det er ikke derfor jeg tar bilder heller. Jeg synes bare det er en fin ting å være ute i naturen, og forevige øyeblikk. Når man tenker skikkelig igjennom at det er det man gjør, er det egentlig et slags mirakel. Som å tulle med den genuine fremgangen i tiden. Selve driften. Man stopper tiden, på en måte. Og tar seg et øyeblikk for å se på et annet, stillestående øyeblikk. Det er egentlig fantastisk.

I forbindelse med dette foto-prosjektet mitt, tenker jeg å ta en tur til Sogn og Fjordane fra fredag til søndag. Jeg kommer til å bo på hotell. Min mor kommer jo hjem fra Spania til helgen, så da vet jeg at hundene blir godt ivaretatt av både henne og onklene mine. Hundene kommer nok til å bli så glad for å se min mor igjen, at de ikke engang enser at jeg reiser vekk noen dager. Min mor har jo vært vekke i noen uker nå, og dette har preget hundene, selv om jeg har vært flink å gå på turer med dem, og avlede dem.

Jeg har også sett på leiligheter i dag. Jeg har jo bestemt meg for å sette av mer penger til husleie, enn vanlig. Sånn at jeg kan få noe skikkelig. Så om noen måneder fra nå, bor jeg nok i en fin leilighet, eller et koselig lite hus. Det blir godt å få noe eget.

Jeg har også bestemt meg for å sørge for økt inntekt. Dette er noe jeg strengt tatt må gjøre, dersom planene om å bo bra, skal kunne gjennomføres. Jeg tenker bare på en enkel jobb, av en eller annen sort, som kan spe litt på økonomien min. Jeg må bare prøve å ikke ta ting så høytidelig. Jeg tror det er nøkkelen. For jeg kan ikke si at jeg er så høy i hatten, etter mange år som arbeidsledig. Men jeg har, som ung uføre, mulighet til å tjene 60000 i året ekstra, og dette tenker jeg å benytte meg av. Det har jeg nok bare godt av, både sosialt og økonomisk sett. For å være helt ærlig, tror jeg at jeg må ta meg selv litt i nakken nå. Legge meg litt i selene, og gi meg selv et lite spark bak. For nå er jeg frisk nok til å begynne å fungere litt i samfunnet igjen. Jeg må bare slutte å sitte så mye i ro, for å kjenne etter. Leter man lenge nok, finner man alltid noe å trekke seg selv ned med. Jeg må legge bak meg denne innstillingen. Jeg må slutte å være så selvhøytidelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne gi mer faen. Jeg tror jeg kan klare det, hvis jeg bare prøver hardt nok. Eller, prøver mindre?

Jeg avrunder denne dryppende dagen med noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig:

Disiplenes og samaritanernes reaksjon 4:27-42

2.1 Den åndelige høst 4:27-38

«I det samme kom hans disipler, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? Eller: Hvorfor taler du med henne?

Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?

De drog da ut fra byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et!

Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!

Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham?

Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.

Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!

Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.

For her er det et sant ord at én sår og en annen høster.

Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.»

Dag 88 ( fredag 22.05.15 )

Da har jeg kommet til mine siste dager i boken, og den naturlig begynner å nærme seg sin ende. Jeg har uten tvil hatt mye på hjertet, men nå merker jeg at den snart er ferdig, på alle måter. Det er første gangen jeg faktisk har begynt å føle på at jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den, for å begynne på andre prosjekter. Prosjekter hvor jeg kan la fantasien flyte, i stedet for å hele tiden skrive om mine egne hverdags-refleksjoner. Men for et prosjekt dette har blitt! Den er til nå over 182000 ord, inkludert de til tider lange sitatene fra bibelen også da. Men alt i alt har det blitt en lang bok, og jeg begynner å lure på hvilken mening den vil ha for andre som leser den. Hvordan vil denne boken forme seg i deres tanker? Vil de synes den er dårlig? Lite givende? Hverdagslig? Kjedelig? Rar? Usammenhengende? Jeg aner ikke. Jeg er ikke leseren, jeg er forfatteren.

Slutten begynner jo å bli en anelse forutsigbar, ettersom den er så nær, og at disse dagene er ganske så like. Stabile og like. Men veldig viktige. Det skjer veldig mange ting, men bare i så små skritt. Faktisk, så er jeg jo i en stor prosess når jeg skriver denne boken. Alle disse skrevne dagene har vært en viktig bit i et stort puslespill. Og sannelig har mye skjedd siden jeg satt på sykehus, med etsende kraft kom ut av alle mine porer. Denne boken er en solid dokumentasjon av en periode i livet mitt, og hvordan den faller i smak hos andre, får bli opp til nettopp andre å avgjøre. For meg er det bare livet mitt i skriftlig form. Ikke alt har mening, og ikke alt går som man planlegger. Av og til skjer det veldig lite, og av og til gjentar ting seg mange ganger. Sånn er jo livet for de fleste. Og denne boken beskriver nettopp dette i forhold til mitt eget liv.

Det som er viktigst for meg i denne boken, utenom at hele prosjektet har vært en slags uttrykksterapi, er det faktum at jeg gikk til det skrittet hvor jeg lovet til Gud at jeg aldri mer skulle drikke. Jeg har gitt dette mye ettertanke, og i starten var jeg sikker på at dette ville være kuren. Men nå, etter hvert som jeg har blitt frisk, har jeg forandret litt syn på dette. Og dette er ikke en unnskyldning, for at jeg kanskje har lovet ham noe jeg ikke klarer å holde, men det er en beskrivelse av hvordan jeg føler det nå, og hvordan jeg følte det da jeg avgav dette løftet. For selv Gud virket å være litt fremmed for meg, da jeg gjorde det. Jeg husker at jeg nærmest så på ham med mer frykt enn kjærlighet. Han ble en streng og mektig skapning, fremfor en kjærlighetens Gud, som jeg har kjent hele livet. Jeg tenkte at jeg kanskje ville bli straffet i form av ulykke, uhell og elendighet for resten av livet, dersom jeg ikke ville holde løftet. Jeg tenkte at jeg ville miste kontakten med Gud, som at han forlot meg. Eller overlot meg til djevelen. Dette var slik jeg følte det, da jeg bestemte meg for å love ham å aldri mer drikke. Det var som en desperat handling, fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg hadde liksom mistet troen på alt, inkludert meg selv, men oppi det hele? Ikke Gud. Jeg hadde fremdeles troen min på Gud, og derfor dette løftet. Men for å være helt ærlig, tror jeg kanskje at jeg var litt halv-psykotisk. Jeg var svekket, og det meste var for meg ukjent og fremmed, som at jeg hadde gått meg vill i et land jeg aldri før hadde vært i, med fremmede mennesker og språk. Dette er en forferdelig følelse, og da er veien kort til å tenke på verden som et mørkt og kaldt sted man egentlig bare har lyst å forlate.

Så det jeg prøver å si, selv om jeg fremdeles er ved godt mot, er at du som leser ikke må tro at jeg på noen som helst måte anser meg selv som hellig eller noe. Jeg har også tenkt veldig hypotetisk, at dersom jeg skulle publisere denne boken, og i en senere anledning sprekke på alkohol; Hvordan ville da mine lesere reagere? Først og fremst tenker jeg jo at det strengt tatt ikke er noe som angår dem i det hele tatt. Denne boken gir ikke andre mennesker noen som helst inngangsbillett til livet mitt, selv om jeg kan forestille meg at mange kan komme til å føle det sånn. For det er en veldig åpen og ærlig bok, nesten som en dagbok. Men jeg håper ikke jeg blir sett på som en sviker eller noe, dersom jeg ikke skulle klare å holde meg på vannvognen resten av livet. Det er nemlig noe som er vanskelig, og det kan jeg ikke benekte. Og jeg burde ha visst bedre, enn å snakke for resten av mitt liv, da jeg var i en svekket situasjon. Men dette er en sak mellom meg og Gud, og slik ønsker jeg at det også skal forbli. Jeg håper heller ikke at tørrlagte alkoholikere vil miste motet, dersom de har funnet støtte i denne boken, for så å se at jeg drikker alkohol, etter at den er skrevet. For jeg aner ikke hvilken potensiell kraft en slik bok har. Jeg har bare skrevet den, på en måte. Men det som da er viktig å vite, er at selv om jeg kanskje ikke klarer det, så betyr det jo ikke at de ikke vil klare det.

Du tenker kanskje at jeg er tvilende nå, og jeg er vel kanskje det også. Jeg er fremdeles edru, og fremdeles ved godt mot. Det er ikke slangen som hvisker meg i øret, og det er ikke et svakt øyeblikk jeg snakker ut ifra. Det er et øyeblikk med klar bevissthet og fokus, og realistisk tankegang fra et sunt og friskt sinn. Det er som at jeg var ute i et synkende skip, langt, langt ute på havet. Etter hvert som det sank, hoppet jeg ut i havet, og oppdaget en liten øy langt i det fjerne. Kampen for å komme seg til øyen var hard og brutal, men da jeg kom meg til øyen, og skjønte at det kunne gå lang tid før jeg noen gang ville bli oppdaget av andre skip, hvis det i det hele tatt noen gang skulle skje. Derfor måtte jeg da begynne å tenke på hvordan jeg skulle forme livet mitt på denne øyen. Kampen for å komme seg dit var over, men nå måtte fokuset være på livsstil videre. Og slik føler jeg det i livet mitt nå også. Jeg er nå på denne øyen, og prøver å finne ut hvilken type liv jeg ønsker for meg selv, videre. Og en ting er sikkert og visst, uansett hva som skjer: Jeg orker IKKE mer drama! Jeg vil finne min gylne middelvei, og min balanse. Jeg leter fremdeles, og prøver å la det komme naturlig.

Jeg avslutter begynnelsen på pinse-helgen med noe tilfeldig fra bibelen:

3.2 Profetien om de sytti ukene 9:20-27

«Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i sin store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet.

Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå.

Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet.

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.

Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.

Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.

Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.»

Dag 87 ( Torsdag 21.05.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, og jeg undres litt over hvorfor det alltid blir så sent, når jeg først kommer til punktet hvor jeg skal skrive i boken min. Det høres kanskje ganske utrolig ut, men når jeg tenker igjennom dagsprogrammet mitt, så føles det som at jeg ikke har nok tid. Det som er ironisk, er at jeg samtidig har både tid til å kjede meg, og tid til å gjøre for mye av andre ting. Så det handler ikke om at dagene mine er spekket med aktiviteter, dessverre. Det handler heller om at jeg er så hinsides dårlig på å organisere livet mitt, og ikke minst finne en fast rytme i ting. Jeg er en person som fungerer dårlig uten faste rutiner, men jeg er også dårlig på å opprette disse rutinene.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke at jeg er flink til å gjøre de «rette» tingene. Jeg er strikt og disiplinert når det gjelder blant annet trening, og de andre tingene jeg føler at jeg bør få gjort i løpet av en dag. Men jeg kunne vært mye mer effektiv. Fremdeles er jeg vimsete, og dette fører igjen til at jeg stresser unødvendig. Så dette får bli noe jeg må ordne på.

Jeg er fremdeles mye i tenkeboksen, og denne gangen, rart nok som det kanskje høres ut, har jeg tenkt på det faktum at jeg tenker så mye. Jeg har innsett at jeg bruker mer tid på å planlegge hvordan jeg skal leve, fremfor faktisk å leve. Med andre ord, enten jeg liker det eller ikke, har jeg viet all min tid til en bedre fremtid, uten engang å ense nuet. Det er som at nåtiden kun består av aktiviteter og justeringer for å få en bedre fremtid. Det høres jo veldig positivt ut, sikkert. Men i dag begynte jeg å stille meg selv noen spørsmål. De lå litt løst i luften, før jeg begynte å gruble over dem.

Jeg spurte meg selv, ganske generelt: Hva skal til for at jeg skal ha et lykkelig liv?

Den mest naturlige måten å finne et svar på dette, var jo å se tilbake til en tid hvor jeg anså meg selv som lykkelig. Hva var egentlig den store forskjellen på nåtiden, og den gang?

Jeg tenkte grundig igjennom alle differanser. Var det at jeg jobbet? Hadde dame? Drakk med måte? Gav mer faen? Levde mer i nåtiden? Var yngre? Hadde en annerledes tankegang? Var mer eventyrlig? Mindre livserfaren? Mer impulsiv?

Jeg fant egentlig ikke helt ut hva som gjorde at jeg var lykkelig. Jeg husker helt ærlig ikke hvordan jeg tenkte før i tiden. Dessuten har jeg jo blitt eldre, og jeg har langt flere erfaringer nå, enn den gang. Men dette har også ført med seg visse «bivirkninger». Jeg smiler sjeldent, den dag i dag. Det er ikke mange som ser meg smile. Jeg smilte mye før. Nå er jeg mer alvorlig. Jeg synes livet har tatt en mer alvorlig vending, med unntak av de øyeblikkene hvor jeg føler at alt er tragikomisk, og jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, selv om jeg så hadde vært i en begravelse. Disse øyeblikkene kan være ganske pinlig, men de er også behagelige. Det er godt å le. Jeg har en uheldig tendens til å bryte ut i latter i situasjoner hvor jeg absolutt ikke bør begynne å le. Det er vanskelig å forklare. Det var et ekstremt stort problem for meg meg og en klassekamerat fra tidligere av, da han hadde det samme problemet. Vi var i utgangspunktet to ganske beskjedne karer, men så snart vi var sammen, eller i samme rom, brøt vi ut i latter. Det kunne være noe så rart som et spesielt etternavn som ble nevnt av læreren, et ord, egentlig hva som helst. Det var nesten som vi hadde en form for anfall. Hver bidige dag. Vi håpet til og med at vi kunne unngå visse situasjoner, fordi vi visste hvordan det kom til å utarte seg. Men det var ikke noe vondt i oss. Det er vanskelig å forklare. Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i det.

Selv om jeg ikke fant noen konkrete svar på de svirrende spørsmålene, fikk de meg inn på nye, interessante baner av spørsmål. Jeg begynte å undres: Hva om jeg bare slipper alt jeg har, og bare lever i nåtiden? Fortiden er jo forbi, og fremtiden, for alt jeg vet, kan være illusorisk.

Hva om svaret på det store spørsmålet om hva som er meningen med livet mitt, er noe så enkelt som at jeg ikke skal lete etter svaret, men bare leve? Kan det ikke være noe i dette?

Hva om det faktisk er dette jeg skal leve av en dag? Hva om kunstneren i meg, som jeg nå mer eller mindre har forlatt, er kjernen som skal forme min fremtid? Leter jeg i virkeligheten etter klærne jeg allerede har på meg?

Det virker kanskje litt vanskelig for deg, som leser, å forstå hva jeg mener og tenker nå. Jeg vet ikke. Men det jeg prøver å si, er at jeg tror jeg har blitt litt manisk i forhold til dette med å finne lykken, gjøre livet bedre, og gjøre alt riktig. Jeg lurer litt på om jeg har begynt å gå i samme fellen som jeg selv har påpekt hos andre. Den «sosiale aksept»-fellen. Kvernen. Maskinen. Er det for min egen del jeg går igjennom denne store forandringen, eller er det for andres? Har jeg begynt å strekke meg etter en illusorisk perfeksjon? Vil jeg bli lykkelig av å hele tiden rekke hendene etter noe jeg aldri vil kunne nå? Lurer jeg meg selv? Finner jeg meg selv, eller er jeg faktisk i ferd med å miste meg selv?

Dette er ikke spørsmål som har noe med sug etter rus å gjøre. Det er ikke som at jeg har fått kalde føtter, i den forstand. Ikke når det gjelder å drikke seg i stykker, eller røyke den ene kvalmende rullingsen etter den andre. Jeg er glad jeg har sluttet å røyke tobakk, og jeg er glad at jeg har holdt meg edru i såpass lang tid. Men det er mer den helhetlige tankegangen jeg har lagt meg til, som jeg nå har begynt å stille spørsmål ved. For selv om jeg på sett og vis er mer meg selv enn på veldig, veldig lang tid, har jeg samtidig aldri vært mer usikker på fremtiden, og hva jeg skal gjøre videre. Jeg sitter veldig med en «hva nå»-følelse, og noe sier meg at den ikke kommer til å forsvinne med det første. Solen lyser opp veien videre, men ikke hvis man stirrer direkte inn i den.

Jeg hadde i natt en veldig rar drøm. Det var en av disse bisarre, absurde drømmene, som man på en måte ikke tar veldig seriøst, selv når man drømmer dem.

Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker at jeg hadde fått meg en leilighet et fremmed sted på Østlandet. Den fremmede følelsen var veldig tilstede, så den må ha betydd noe. Det var som at alt var veldig fint og hyggelig der, men det var ikke meg. Det var veldig fremmed for meg.

Jeg husker også at jeg satte meg ned med husverten, som var en forfjamset østlands-kvinne. Hun virket veldig kaotisk, men jeg husker ikke så mye mer enn dette, om henne. Hun minnet om en middelaldrende dame som hadde drukket for meget med vin.

Vi satte oss ned i et slags røykeskur. Et slikt skur man ofte ser utenfor sykehus og institusjoner, etter at røykeloven har tredd i kraft. Dette skuret var plassert midt blant de mange høyblokkene i nabolaget.

Jeg husker også at det satt en gammel mann like ved oss, men jeg husker ikke at han sa eller gjorde noe spesielt, så han var mer som en statist i drømmen. Men jeg visste i hvert fall at han kjente husverten min godt. Jeg hadde den «jeg er ukjent, men alle andre kjenner hverandre»-følelsen, i denne settingen.

Mens vi satt der, innså jeg at jeg ikke visste nøyaktig hvor på Østlandet vi befant oss, og jeg dannet meg et bilde av et kart. Jeg har jo i mange sammenhenger vært rundt omkring på Østlandet, så derfor spurte jeg husverten om dette stedet vi nå befant oss på, lå langt fra Moss.

Da svarte hun vimsete: «Da er det bare å gå rett bort der.»

Hun pekte mot en flyplass-stripe, som plutselig hadde dukket opp midt i nabolaget. Og fantasien min spilte meg et puss, i denne delen av drømmen, da jeg selv plutselig svarte:

«Ja, det stemmer! De har jo flyplass her også!»

Dette er jeg veldig sikker på at ikke stemmer, i virkeligheten.

Men så sa damen noe som i våken tilstand har fått meg til å spekulere litt i drømmens symbolikk.

Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men jeg husker veldig godt hva hun mente. Hun sa noe sånt som at uansett hvor jeg ville nå, så var det bare å gå rett bort til denne flyplass-stripen, som lå like ved.

Jeg husker at jeg deretter spurte henne:

«Så du sier at herfra er det tusenvis av veier?»

Etter dette kan jeg ikke huske mer.

Men når jeg tenker på denne drømmen i våken tilstand, vekker den også min interesse. For jeg tror kanskje at det var underbevisstheten min som jobbet med spørsmålene jeg har stilt meg selv. Jeg tror at drømmen fikk meg til å innse at jeg kanskje har en litt snever tankegang når det gjelder veien videre. For det er ikke bare 1 vei videre. Det er mange potensielle veier videre. Drømmen fortalte meg med andre ord at det finnes mange muligheter, og at livet ikke nødvendigvis er så svart/hvitt som jeg ser det. Det er som en stor bukett av blomster, rik på nyanser. Og dette vet jeg at er noe som mitt øye til tider har vansker med å se: Disse nyansene. Jeg er nemlig veldig «alt eller ingenting».

Da jeg var yngre, hadde jeg en periode hvor jeg hadde veldig alvorlige tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere i boken, men da det var på sitt verste, var det alvorlig nok til å få meg innlagt. Jeg vasket regelrett av meg huden på hendene, og måtte gjenta ord flere ganger i hodet. Jeg drog vann igjennom nesen, ved å puste det inn, og jeg skylte øynene i vann fra springen.

Med andre ord, var disse tvangstankene ofte knyttet opp mot hygiene og religion. Det var veldig alvorlig, og det ødela veldig for livskvaliteten min. Hvis jeg hadde fortalt det til noen, hadde jeg uten tvil fått diagnosen «Sterk OCD». Men jeg holdt det for meg selv, og jeg var en mester på å lage unnskyldninger på hvorfor jeg for eksempel vasket hendene hele tiden. Da det i en sammenheng ble oppdaget, sa jeg bare at det var fordi jeg var så svett i hendene. Og slike unnskyldninger hadde jeg for alle tvangshandlingene.

Dette var noe som pågikk i noen år, men det avtok noe med årene. Men nå har jeg begynt å lure på om denne sykdommen forsvant, eller om den tok en annen form. For jeg ser nemlig dette tvangsmønsteret i mange andre sammenhenger, bortsett fra at det nå er mer i hodet mitt, hvis jeg kan si det slik. Det er ikke like fysisk, slik det var før. Jeg vasker ikke hendene på den måten lenger, eller noen av de andre nærmest helseskadelige tingene jeg gjorde mot meg selv. Men jeg merker en tvangspreget atferd på mange andre områder. Når jeg tenker meg om, er dette spesielt merkbart i forhold til avhengighet, enten det er noe så alvorlig som alkoholisme, eller noe så bagatellmessig som å drikke for mye kaffe.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, med alle disse tankene. Men så er jo det litt av problemet også, så da er det vel like greit å skrive litt om dem, om ingenting annet.

Jeg tror rett og slett at jeg er nødt å sette meg ned, et sted langt ute i blikkstille natur, og meditere. Jeg tror jeg er nødt til å stille meg selv spørsmål om jeg rett og slett tenker for mye. Jeg er nødt til å tenke på dette, ironisk nok.

Jeg avrunder som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

1. Profetkallet, kap. 1-3

1. Esekiels syn, kap. 1

«Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden, det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis, sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der.

Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall.

Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber.

De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram.

Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løve-ansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.

Slik var deres ansikter. De øverste vingene var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger dekket deres legemer.

Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk.

Livsvesenenes utseende var likt glør, som brente som fakler. Ilden fòr omkring mellom livsvesenene. Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fòr fram og tilbake likesom lynglimt.

Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjul var inne i det andre.

De gikk til alle fire sider, og de vendte seg ikke når de gikk.

Hjulringene var høye og fryktinngytende. De var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg.

Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de stod, så stod også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem.

Under hvelvingen stod vingene rett ut, så de rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som larmen av en leir. Når de stod, senket de sine vinger.

Det lød en røst over hvelvingen som var over hodet på dem. Når de stod, senket de sine vinger.

Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

Fra det som syntes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans.

Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det må være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 85 ( Natt til søndag 17 mai 2015 )

Da har klokken akkurat passert midnatt, så det er strengt tatt 17 mai nå. Og jeg er dønn edru, for første gang på mange år, når det gjelder akkurat disse dagene. Mai pleier alltid å være en «vill» måned for min del. Jeg har inntrykk av at alle mai-måneder er måneder hvor jeg sliter maks. Dette kan igjen være et symptom på Bipolar lidelse, men som tidligere nevnt, prøver jeg å ikke ha så altfor mye fokus på diagnoser. Jeg vet bare at når det gjelder bipolar lidelse, så er det ofte en «kalender-sykdom». Nå er ikke jeg noen lege eller overlege. Du får google.

Det er en bragd i seg selv at jeg er edru, men dagen i dag har igjen vært en dag med enormt mange tanker om livet. Jeg klarer ikke å stoppe disse tankekjørene, og jeg innser mer og mer at de faktisk er et problem. Jeg skal komme tilbake til dette litt senere i dagens skriv.

Det som også slår meg, er at jeg ofte er i utlandet på denne tiden.

Jeg var også i Tyrkia i fem uker på denne tiden for noen år siden. Las Palmas var jeg også i, på denne tiden for litt flere år siden, og Tyrkia for første gang, for enda flere år siden. Det virker som at jeg alltid er på reisefot i mai. Kanskje det er vinter-depresjonene som begynner å gi slipp i mai. Jeg vet ikke, men det virker i hvert fall som et fast mønster.

I dag har jeg begynt å sette spørsmålstegn ved alt jeg driver med. Det har nå gått såpass lang tid at jeg trolig kjenner mye på ting som ikke har med rus å gjøre, blant annet disse tankekjørene som har blitt veldig slitsomme. Det er denne indre flammen som jeg ikke klarer å temme. Jeg har begynt å lure på om blant annet hasj har hjulpet meg mot ADHD, for symptomene virker å være sterkere, nå som jeg har sluttet med alle disse tingene. Jeg vet også at veien er lang til å få prøve ADHD-medisin, hvis jeg i det hele tatt får det innvilget. Jeg er faktisk skeptisk, for jeg har en følelse på at jeg kommer til å få avslag av en eller annen teit grunn, og at jeg må gå rundt med ubehandlet ADHD. Det kan jeg si med én gang at jeg ikke kommer til å fikse. Hvis jeg må gå rundt sånn som dette, kommer jeg ikke til å komme ett skritt fremover, selv som rusfri. Jeg kommer bare til å fortsette å gå i sirkler, og det er noe som frustrerer meg vilt. Jeg håper ikke jeg kommer i en posisjon hvor jeg ikke får behandling for tilstanden min, men jeg frykter at det er nettopp dette som kommer til å skje. Og da vet jeg at det ikke kommer til å gå bra. Hvorfor? Fordi jeg svinger så mye. Jeg kommer ikke engang til å klare å holde fast ved noe, som jobb, forhold, leilighet, avtaler med inkasso-byråer osv. Jeg er til og med redd for at det intense stresset vil føre meg tilbake til flasken, i verste fall. Nå er jeg veldig ærlig her, og prøver å forklare det slik jeg føler det.

En annen ting som plager meg, er mangelen på konsentrasjon. Det er som en hinne av stress kommer foran alle de tingene jeg har lyst å gjøre, så jeg får ikke kontakt med mine kreative sider. Jeg har bare malt noen få malerier i 2015, og hadde en ambisjon om at dette skulle være mitt mest produktive år, på det kreative plan. Men jeg vet av erfaring at det ikke er vits i å male når jeg ikke er i det rette hjørnet. For det første klarer jeg ikke å leve meg inn i det jeg driver med. Det blir mer som at jeg irriterer meg over å ikke få ting til, med kort lunte. Dette resulterer i et overfladisk maleri. Det blir bare maling på et brett, uten dybde og følelser. Derfor orker jeg ikke engang å prøve. Og dette er et problem. Med unntak av skriving, gjør jeg veldig lite kreativt for tiden. Det har riktignok blitt tatt en del fotografier, og noen av disse har blitt ganske bra. Men jeg må innrømme at jeg har hatt problemer med å få sjelen skikkelig med på det. Det har vært mer noe jeg har følt jeg måtte gjøre, i stedet for å oppleve gleden i det selv.

Vanligvis, før i tiden, røykte jeg alltid cannabis før jeg malte, laget musikk, tok bilder og redigerte dem, og alle andre ting jeg drev med innen det kreative. Cannabis gjorde at jeg lettere klarte å sette meg inn i denne ene tingen jeg drev med, i stedet for at tankene og hodet fløy i alle retninger. Folk kan tenke som de vil om dette, men jeg begynner å innse at jeg røykte cannabis som medisin mot ADHD, før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde denne tilstanden. Derfor vurderer jeg faktisk å begynne å røyke igjen.

Mange vil nok mene at dette er en utrolig dårlig idé, men jeg er slett ikke sikker på om jeg er så enig i dette selv. Og jeg snakker av 13 års erfaring. Jeg mener fremdeles bestemt at cannabis har hjulpet meg som en slags stemningsstabiliserende medisin mot blant annet konsentrasjonsvansker. For i de periodene jeg røykte med jevne mellomrom, var jeg riktignok i en liten boble, men jeg fungerte stort sett veldig bra, både i forhold til trening, til og med jobb i perioder, og ikke minst i forhold til mine kreative sider. Jeg sier ikke at hasjen har skapt kunsten min. Den har jeg stått for selv. Men den har gjort det mulig for meg å konsentrere meg om de tingene jeg skal gjøre, uten at jeg i tillegg har gått på veggene.

Mange innen helsevesenet, og mange menn og kvinner på gaten, ville nok ha sagt at dette høres direkte uhørt ut. At cannabis har fungert som en slags medisin for meg? Jeg, som har vært innlagt så mange ganger på psykiatriske sykehus og rusklinikker? De tenker kanskje at jeg lurer meg selv. Og vet du hva? De får bare fortsette å tenke dette. For å være helt ærlig, så berører det meg fint lite hva andre skulle mene om det. For jeg har hørt så mange teorier, noen dumme, og andre enda dummere, om hva som er best for meg. Og de gangene jeg har testet ut «hva som er best for meg», etter råd fra såkalte kyndige, har det som regel gått veldig gale. Jeg høres kanskje litt sint ut, men her vil jeg bare understreke at det var først for under to år siden, at jeg fikk diagnosene ADHD og Asperger syndrom. Og dette er på sett og vis ganske alvorlige diagnoser. Jeg fikk disse diagnosene da jeg var 31, og jeg har vært i kontakt med veldig mange instanser i flere tiår før dette. Så jeg har grunn til å ha litt rar smak i munnen, og jeg har grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan systemet fungerer. Jeg har på mange måter vært nødt til å finne ut av ting selv. Finne min egen vei, for å hanskes med mine egne problemer. Kanskje mange av disse løsningene ikke høres bra ut i helsevesenets ører, men det kan jeg også si om helsevesenet. Jeg baserer mine utsagn og meninger på egne, personlige erfaringer, og dette gjør at jeg ofte blir tolket som en sta jævel.

Dette er altså mange av de tingene jeg tenker på om dagen. Jeg har til og med tenkt på løftet jeg har gitt til Gud om å aldri mer drikke. Jeg har kjent på tvilen. Er dette noe jeg vil klare? Er dette noe jeg egentlig ønsker? Og det gamle, klassiske spørsmålet har begynt å dukke opp: Er jeg egentlig alkoholiker, eller er den heftige drikkingen bare et symptom på en underliggende, akutt tilstand? Og vil jeg virkelig være fullstendig avholdende fra alt? Jeg stiller meg selv dette spørsmålet, nå som jeg er helt nøktern. Jeg har til og med klart å legge fra meg tobakken, betrygget med en god porsjon snus under leppen. Men jeg begynner etter hvert å føle på om jeg virkelig vil være helt avholdende fra absolutt alt. Jeg vet at det står i bibelen at man skal være forsiktig med å avgi løfter man ikke klarer å holde. Og hvis jeg skulle sprekke på alkohol, så ville dette ha passet veldig bra til min egen situasjon. Men dersom dette skulle skje, så vet jo Gud det allerede. Jeg tror han ville ha tilgitt meg, for han vet at jeg virkelig har prøvd, og han vet at jeg sliter som nøktern også. Han vet langt mer enn hva jeg gjør.

Når dette er sagt, så er det ikke sånn at jeg går rundt og tenker på å drikke igjen. Men jeg tenker på livet mitt i sin helhet. Tiden går. Den flyr faktisk, og jeg går rundt, i voksen alder, og prøver å finne ut av mitt eget livs gåte. Det virker så enkelt for mange andre, mens jeg går rundt som et spørsmålstegn hele veien. Jeg er flink til å gi andre råd, men jeg er ikke flink til å ta de samme rådene selv. Jeg er på ingen måte dum, men jeg har en vrien skjebne. Og det som er så ironisk oppi det hele, er at fra utsiden kan jeg nok tolkes som en arbeidslat person som kanskje har vært litt for lenge på skråplanet. Men på innsiden føler jeg at jeg er knallhard mot meg selv. For eksempel: Jeg har ofte tenkt at Gud ikke lenger vil ha kontakt med meg, dersom jeg ikke klarer å holde løftet jeg har avgitt. Men faktisk, så tror jeg at jeg allerede er tilgitt. Gud er jo av kjærlighet, og ikke straff. Og jeg så nesten for meg at Satan ville bli min nærmeste «venn», samtidig som at Gud ville distansere seg mer fra meg, dersom jeg ikke klarte å holde løftet. Men når jeg tenker på det nå, vet jeg at dette aldri kommer til å skje. Men, merk at dette er «worst case scenario». Det er bare en hypotetisk tanke, og jeg er dønn edru og nøktern nå. Men jeg må innrømme at jeg faktisk hadde det bedre i min kunstner-tilværelse, enn slik jeg har det med tankekjør og drit nå. Så jeg tror det er en ganske stor sannsynlighet for at jeg kanskje kommer til å innta cannabis igjen.

Jeg tror jeg trenger å lære meg meditasjon. Jeg trenger å bli bedre kjent med meg selv. Jeg har kanskje ikke kommet så langt i livet, men jeg har mange ressurser, og jeg føler det er veldig trist når jeg ikke får benyttet meg av disse. Som jeg sa til en venninne i dag: Jeg føler at jeg begynner å bli bitter, og at dette var en følelse jeg var svært ukomfortabel med, da det var så langt fra den jeg egentlig er. Så, for å være helt ærlig, føles det som at jeg går den rette veien, i forhold til sosial aksept. Men samtidig føler jeg at jeg kanskje ikke egentlig har gått inn i meg selv, men heller inn i rollen jeg føler at alle andre vil se meg i. Og det blir feil. Jeg må bare fortsette å tenke igjennom dette. Igjennom alt. Jeg er ikke ferdig med å tenke.

Når det gjelder legetimen jeg av en eller annen rar grunn hadde sett for meg var i går, så viste det seg at den ikke er før på mandag. Og da tror jeg at jeg kommer til å ta en lang prat med legen. Jeg er litt spent på hva han har å si om disse tankene. Han er en god lytter, og jeg setter veldig stor pris på ham. Men han er jo bare et menneske, og jeg kan ikke pålegge ham ansvaret for mitt eget liv. Han kan gjerne gi råd, og han har nok ganske mye vekt i ordene i forhold til henvisninger videre til blant annet spesialisthelsetjenesten, men han kan ikke fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt. Jeg sier ikke at han har gjort dette heller, men i de periodene jeg har vært svekket, har jeg nok trolig vært en noe krevende pasient. I perioder har jeg vært ganske desperat, langt nede og med «brukne ben», og da er det nok ikke så lett for en lege å vite hva han/hun skal gjøre. Men han har vært en utrolig god lytter, så jeg er glad jeg har ham som fastlege. Jeg tror faktisk jeg uten overdrivelse kan si at han har reddet livet mitt. Han er 1 av en milliard når det kommer til å være jordnær, til tross for at han «kunne» ha vært en overdådig snobb som så ned på de fleste, fordi han selv hadde gjort det så godt med sine studier osv. Men har er rake motsetningen. Han har beina godt plantet på jorden, og han er genuin. Han vil hjelpe folk. Et godt forbilde.

Jeg avrunder skrivet for i dag med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2. Den rette bruk av friheten, kap.9

2.1 Et forbilde i selvfornektelse 9:1-18

«Er jeg ikke fri? Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?

Om jeg ikke er apostel for andre, så er jeg det i alle fall for dere! For dere er seglet på mitt apostelembete i Herren.

Dette er mitt forsvar mot dem som setter seg til doms over meg.

Har vi kanskje ikke rett til å ete og drikke?

Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre, og Kefas?

Eller er det bare jeg og Barnabas som ikke har rett til å slippe å arbeide?

Hvem gjør vel noen gang krigstjeneste på egen lønn? Hvem planter en vingård og nyter ikke frukten fra den? Eller hvem gjeter en buskap og får ikke drikke av hjordens melk?

Er dette bare menneskelig tale, eller sier ikke også loven det samme?

For i Moseloven står det skrevet: Du skal ikke binde for mulen på en okse som tresker. Er det oksene som ligger Gud på hjertet, eller er det ikke med tanke på oss at han sier dette? For vår skyld er det jo skrevet at den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker, skal gjøre det med håp om å få sin del.

Når vi har sådd de åndelige goder hos dere, er det da for mye om vi høster timelige goder fra dere?

Har andre slike rettigheter hos dere, skulle da ikke vi ha det enda mer? Men vi har ikke gjort oss bruk av denne rett. Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium.

Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sitt underhold fra templet? Og de som tjener ved alteret, får sin del fra alteret?

Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet.

Men jeg har ikke bruk for noe av dette. Jeg skriver ikke dette for at det nå skal bli slik med meg, for heller vil jeg dø enn at noen skulle gjøre til intet det som jeg roser meg av!

For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!

Gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn. Men gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg.

Hva er så min lønn? Jo, at jeg byr fram evangeliet uten vederlag når jeg forkynner det, slik at jeg ikke gjør bruk av den rett evangeliet gir meg.»

Dag 84 ( torsdag 15.05.15 )

Atter en kveld med levende lys, røkelse og avslappende musikk, har kommet. Det er i dag Kristi himmelfartsdag, så alt har den vært roligere de fleste steder. Mindre trafikk, mindre støy fra skolen nedenfor huset, og mindre mennesker å se.

Det går fremdeles bra med meg, heldigvis. Jeg tar fremdeles ting dag for dag, men gleder meg til å finne flere aktiviteter å drive med. Jeg gleder meg til å finne meg selv mer. Og noe som er sikkert, er at jeg må ha vært utrolig langt borte. For dette er ikke et enkelt søk. Det er en tidkrevende prosess, og det går ikke an å forhaste den på noen som helst måte, da det hele skal falle naturlig. Det finnes ingen andre måter enn den naturlige måten. Men jeg kan absolutt ikke klage. Jeg er ved god helse, og jeg begynner å komme i meget god form. Forandringen er overveldende, men god.

Jeg har også de siste månedene vært veldig frustrert, fordi jeg har følt at jeg mistet alt håret mitt. På hodet, vel å merke. Kjenner jeg meg selv, så har jeg nok sett dette utrolig mye bedre enn hva andre har, og kanskje jeg har overdrevet en anelse, men jeg synes helt klart at jeg så antydninger til både måne og kraftige viker. Jeg følte at håret på hodet var en parodi av håret jeg hadde før. Så tynt. Jeg begynte å føle meg gammel, og ja, dette var faktisk noe jeg tok på dypeste alvor. Så jeg gikk til frisøren jeg har gått til i mange år, og bad ham fjerne alt med maskin denne gang. Det lille jeg hadde av hår, var ikke noe å ta vare på. Så nå har jeg veldig, veldig kort hår, og til min store overraskelse, ble dette godt mottatt av andre. Derfor kommer det nok til å forbli sånn fremover også, så er den saken ute av bildet.

Jeg er for tiden inne i en slags melankolsk og filosofisk fase. Jeg tenker hele tiden, og undres over ting mange andre ikke tenker på. Ofte unødvendige ting. Men livet er jo veldig individuelt også da. Og glad er jeg for dette. Men jeg opplever også denne sinnsstemningen når jeg sover. Jeg drømmer mange rare drømmer, og hadde en veldig spesiell drøm natt til i går. Da jeg våknet av den, visste jeg at dette ville være en av de drømmene jeg kom til å huske:

Jeg drømte at jeg var utenfor et storsenter, og gikk på veien fra senteret, og forbi byens offentlige bibliotek. Der traff jeg en gammel klassekamerat, som i virkeligheten er død. Han fikk kreft, og kjempet mot denne i flere år, før han måtte gi etter.

Men da jeg så ham i drømmen, så han ut akkurat slik jeg husker ham fra før han ble syk. Han så frisk, sunn og harmonisk ut. Han hadde et sånt blikk som sa at han hadde det godt, og at han ikke manglet noe som helst. Livet hans var komplett, på blikket og smilet å dømme.

Jeg gikk bort og prikket ham på skulderen, og da han så meg, smilte han til meg. Vi tok hverandre i hånden, og jeg spurte hvordan det gikk. Han mumlet litt, mens han illustrerte med armene. Jeg tolket det hele som at han sa:

«Jeg er jo her da, men alt er veldig bra nå. Se deg rundt»

Han virket lykkelig, harmonisk og tilfreds. Nesten som i en slags eufori.

Jeg kan ikke huske mer fra drømmen, men det som var spesielt med denne drømmen, var symbolikken, harmonien og ikke minst den sunne stemningen som var der. Jeg tolket det rett og slett som at han sa at han nå var i himmelen, og at det var et veldig godt sted å være.

Men det jeg også vil understreke, er at han virket glad for å se meg så frisk. Det var som en bekreftelse på at jeg var på den rette veien, og ikke sliten og nedbrutt av alkohol og psykiske skavanker. Det var en fin drøm, som går i huskeboken.

Den siste tiden har jeg også begynt å tenke på om jeg ikke snart er klar for å finne meg en helgejobb. Jeg er jo nøktern nå, og hvis jeg bare hadde hatt litt mer troen på meg selv, hadde jeg nok fint taklet en liten jobb også. Men jeg vil begynne i det små. Også her er det viktig at jeg ikke gaper over for mye med én gang, men at jeg heller tar ting gradvis. Jeg har ikke vært i arbeid på evigheter. Det er nesten syv år siden jeg jobbet.

Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe med noe som er relevant i forhold til utdanningen jeg ønsker, så derfor tenker jeg at jeg har lyst å jobbe med mennesker. Kanskje som personlig assistent eller tilsvarende. Dette hadde vært spennende å prøve ut, men jeg har ikke avklart noe helt sikkert ennå. Jeg er åpen for at det kan være noe krevende å komme seg ut i arbeidslivet, da CV-en min ikke er særlig imponerende. Men uansett, så kommer jeg til å spille med helt åpne kort. Jeg kommer ikke til å lyge om min fortid med både alkohol og psykiske problemer. For selv om dette kanskje ikke vil danne det beste førsteinntrykket, så kan det være en stor ressurs i forhold til å jobbe med mennesker. Og dersom min potensielle arbeidsgiver skulle få for seg at dette var noe veldig negativt, og at vedkommende virker stigmatiserende, så er ikke jeg interessert i å jobbe for han/henne uansett.

Jeg ser også at boken min til stadighet begynner å nærme seg slutten, mer og mer. Jeg blir nesten litt vemodig av det, men «skylder» jo leseren som kanskje har lest fra «dag 1» å bli ferdig med den.

I morgen skal jeg til legen, og da skal jeg snakke med ham om medisinsk behandling av ADHD-problematikken. Jeg vet jo at dette krever så og så mange måneders rusfrihet, men jeg har dessverre ikke avgitt urinprøver på legesenteret. Derfor frykter jeg at de seks ukene jeg nå har vært nøktern, ikke teller. Jeg får høre med ham i morgen.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

Ikke allerede fullkommen 3:12-16

«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.

Men ett gjør jeg: jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.

Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»

Dag 83 ( Tirsdag 12.15.15 )

Dette har vært en tankefull dag, på godt og vondt. Det har kanskje ikke vært den beste dagen jeg har hatt i dag, og jeg plages fremdeles av en indre uro. Det er som at jeg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Jeg prøver å finne ut hva det er,dog forgjeves. Som en naturlig mekanisme, er det som at jeg ofte ser bakover i tid, for å tenke hva jeg før ville ha gjort i den og den situasjonen. Jeg lurer litt på hvorfor jeg gjør dette. Den jeg var før, er og forblir den jeg var før. På mange måter virker det som at jeg ser mer opp til den jeg var før, men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Den jeg var før, var mindre erfaren, mindre voksen og hadde mindre last. Men allikevel var det flere ting jeg var flinkere på før, enn nå. Jeg tror jeg med tiden har mistet mye troen på meg selv, og jeg tror at jeg kjenner litt på depresjon. Jeg merker at jeg er sårbar, og en anelse irritabel. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes alt er utrolig kjedelig. Jeg er lei av å gå i de samme traltene, uten egentlig å komme noen vei i livet. Selv om jeg har utrettet enormt mye personlig, i det siste, føler jeg at jeg skulle ha klart dette for lenge siden. Det har gått så utrolig mye tid. Jeg har mistet så mange viktige år. Men samtidig vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Jeg føler at livet er et enormt mattestykke, som jeg ikke klarer å løse. Jeg prøver å tenke mer helhetlig, i form av at jeg tenker hvilken livsstil jeg ønsker for meg selv. I hvilken atmosfære føler jeg meg mest komfortabel i? Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg sårt trenger forandring.

En av de tingene jeg var god på før i tiden, var å hoppe ut i ting. I mange tilfeller gikk dette gale. Jeg hadde en løs tendens til å gi etter for impulser, men sannelig gjorde det også livet mitt mer spennende enn nå. For nå er livet skikkelig kjedelig, og jeg føler meg nærmest som en pensjonist. Jeg føler meg en tørrpinn, som forholder seg avholdende til alt. Det er vel gjerne symptomer, dette også.

I det siste har jeg vært en del inne på Facebook, for det er jo greit å se hvordan det går med andre. Men så begynte jeg plutselig å kjenne på hvor kunstig dette samfunnet er. Jeg så igjennom vennelisten min, og begynte å tenke for meg selv: Jeg kjenner jo ikke mange av disse folkene engang. Jeg kjente dem kanskje før i tiden, men nå er de nærmest vilt fremmede for meg. Ville jeg i det hele tatt ha vært på hils med noen av dem, dersom jeg passerte dem i gaten? Det gjelder også mange av dem jeg var mye sammen med før i tiden, altså venner som var nærmere enn andre venner. Men også mange av disse har nærmest blitt ukjent for meg nå. Det er mange av dem jeg vet at jeg ikke ville ha kommet særlig godt overens med i det virkelige liv, den dag i dag. Det høres kanskje ironisk ut, med tanke på at jeg har dem på vennelisten, men sånn er det altså med Facebook. Mange har man fått på skole med, jobbet med, mens mange legger «venner» til for å fremstå som en person som har mange venner. Så det er egentlig bare en brøkdel av de jeg har på vennelisten min, som jeg ser på som nære venner, den dag i dag. Jeg vil egentlig ikke si at jeg er sånn selv, men jeg får jo forespørsler fra «bekjente» her og der, og ser ingen grunn til å ikke legge dem til, med mindre jeg direkte misliker dem eller eller deres holdninger.

Jeg traff for eksempel en jente i byen, ved tilfeldighet. Hun har til og med kommentert på noen av innleggene mine, men da jeg gikk forbi henne i byen, gikk hun bare forbi meg uten å hilse. Og hun så meg, så det var ikke det. Det forsterket bare den kunstige følelsen av Facebook for meg. Så jeg vurderer å slette hele greien. Jeg merker at man blir påvirket av dette samfunnet, og jeg tror i bunn og grunn at det er usunt.

Jeg har også i dag tenkt mye på bosituasjonen min. På mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke helt klarer å lande her jeg bor nå, selv om jeg har bodd her mesteparten av livet. De fleste på min alder er gift, har barn, og gjør liksom de samme tingene hver dag. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, er jeg slett ikke sikker på om det er slik jeg selv vil ha det. Jeg har vært på steder jeg liker meg bedre, hvor det er lettere å komme i kontakt med andre, og ja, kanskje til og med mer likesinnede. Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ikke sier at det er noe galt med folkene her, eller stedet, men jeg føler bare at det ikke er «helt min kopp te». Jeg kommer liksom ingen vei, så jeg har begynt å tenke grundig igjennom hvordan jeg skal gjøre det.

Det er helt åpenbart at jeg trenger en stor forandring. Jeg tror at når man virkelig, virkelig trenger en stor forandring i livet, og er på dette stadiet, dess mer viker man fra nettopp denne tanken. Som at man begynner å miste troen på at noe kommer til å forandre seg. Og det er nettopp da man virkelig trenger denne forandringen.

De praktiske tingene er egentlig ikke så umulig å ordne. Jeg angrer litt på at jeg var litt kjapp med å lage avtaler med alle inkasso-byråene, og selv om dette var en god tanke, var det også basert på en impuls. Jeg prioriterte litt feil, og burde ha skaffet meg en egen bolig og en deltidsjobb først, for summen jeg sitter igjen med hver måned, etter at alt er betalt, er umulig å leve av. Selv her hjemme hos mor. Og det ville ha tatt cirka ett år å betale ned alt sammen. Det er ikke realistisk.

Jeg undersøkte med min mor i dag, om hvor lenge hun kom til å bli vekke fremover. Dette gjorde jeg med tanke på at jeg passer hundene mens hun er vekke, og jeg prøver å få alle endene til å møtes. Hun kommer til å være vekke i tre uker først, og så noen dager hjemme, før hun reiser til Montebello-senteret i to uker. Hun vil være tilbake i slutten av juni, altså om litt over en måned. Dette er også tidspunktet hvor jeg får både vanlige penger og skattepengene. Hvis jeg er flink å spare litt, har jeg råd til å flytte på meg da. Og det tror jeg faktisk at jeg gjør. For jeg tror at mange av de tingene som nå begynner å spire opp, som tanker om fremtiden, er tanker som lenge har ligget i en tåke av rus, sykdom og andre barrierer. Og så lenge jeg klarer å tenke nøkternt, fornuftig og helhetlig, tror jeg at jeg kommer til å ordne livet mitt pent og pyntelig. Hvis jeg ikke gjør noe, kommer det bare til å ende opp i sterk depresjon. Jeg må få lov til å lytte til meg selv. Jeg har ikke evig med tid, og jeg blir ikke yngre med årene.

I dag har som sagt vært en litt dårlig dag. Jeg føler meg sliten og deprimert, men får heldigvis gjort de tingene jeg må gjøre. Men jeg går på veggene, og kjenner jeg meg selv rett, er det ikke lenge til jeg begynner å sove til langt ut på dagen, slutter å spise nok, slutter å trene og bare blir sittende med depressive tanker. Jeg har vært der mange ganger før, og jeg gjør alt jeg kan for å nettopp unngå å komme dit igjen. Dette er noe jeg ofte har opplevd uten at det har vært rus involvert også. Da blir det bare meningsløs surfing på nettet. Jeg leser gjerne en nettavis, og går over på en annen side, og så inn igjen på nettavisen, for å se om det har kommet en spennende nyhet i løpet av det siste kvarteret. Det blir bare en vandring i frustrasjonens sirkel, helt til det kommer damp ut av ørene mine. Jeg tror snart at stormen har begynt å roe seg nok til at jeg kan se hva jeg ønsker fremover, med klarere øyne. Men jeg er nok ikke der helt ennå.

Jeg avrunder dagen i dag med å bla blindt opp i bibelen, som alle de andre dagene:

1. Alle tings rundgang 1:4-11

«Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.

Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.

Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.

Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»