Dag 92 ( søndag 31.05.15 )

Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.

I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.

Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.

Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.

Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.

Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.

Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.

Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»

Jeg vil leve!

2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21

«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.

Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!

Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?

Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»

Dag 87 ( Torsdag 21.05.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, og jeg undres litt over hvorfor det alltid blir så sent, når jeg først kommer til punktet hvor jeg skal skrive i boken min. Det høres kanskje ganske utrolig ut, men når jeg tenker igjennom dagsprogrammet mitt, så føles det som at jeg ikke har nok tid. Det som er ironisk, er at jeg samtidig har både tid til å kjede meg, og tid til å gjøre for mye av andre ting. Så det handler ikke om at dagene mine er spekket med aktiviteter, dessverre. Det handler heller om at jeg er så hinsides dårlig på å organisere livet mitt, og ikke minst finne en fast rytme i ting. Jeg er en person som fungerer dårlig uten faste rutiner, men jeg er også dårlig på å opprette disse rutinene.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke at jeg er flink til å gjøre de «rette» tingene. Jeg er strikt og disiplinert når det gjelder blant annet trening, og de andre tingene jeg føler at jeg bør få gjort i løpet av en dag. Men jeg kunne vært mye mer effektiv. Fremdeles er jeg vimsete, og dette fører igjen til at jeg stresser unødvendig. Så dette får bli noe jeg må ordne på.

Jeg er fremdeles mye i tenkeboksen, og denne gangen, rart nok som det kanskje høres ut, har jeg tenkt på det faktum at jeg tenker så mye. Jeg har innsett at jeg bruker mer tid på å planlegge hvordan jeg skal leve, fremfor faktisk å leve. Med andre ord, enten jeg liker det eller ikke, har jeg viet all min tid til en bedre fremtid, uten engang å ense nuet. Det er som at nåtiden kun består av aktiviteter og justeringer for å få en bedre fremtid. Det høres jo veldig positivt ut, sikkert. Men i dag begynte jeg å stille meg selv noen spørsmål. De lå litt løst i luften, før jeg begynte å gruble over dem.

Jeg spurte meg selv, ganske generelt: Hva skal til for at jeg skal ha et lykkelig liv?

Den mest naturlige måten å finne et svar på dette, var jo å se tilbake til en tid hvor jeg anså meg selv som lykkelig. Hva var egentlig den store forskjellen på nåtiden, og den gang?

Jeg tenkte grundig igjennom alle differanser. Var det at jeg jobbet? Hadde dame? Drakk med måte? Gav mer faen? Levde mer i nåtiden? Var yngre? Hadde en annerledes tankegang? Var mer eventyrlig? Mindre livserfaren? Mer impulsiv?

Jeg fant egentlig ikke helt ut hva som gjorde at jeg var lykkelig. Jeg husker helt ærlig ikke hvordan jeg tenkte før i tiden. Dessuten har jeg jo blitt eldre, og jeg har langt flere erfaringer nå, enn den gang. Men dette har også ført med seg visse «bivirkninger». Jeg smiler sjeldent, den dag i dag. Det er ikke mange som ser meg smile. Jeg smilte mye før. Nå er jeg mer alvorlig. Jeg synes livet har tatt en mer alvorlig vending, med unntak av de øyeblikkene hvor jeg føler at alt er tragikomisk, og jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, selv om jeg så hadde vært i en begravelse. Disse øyeblikkene kan være ganske pinlig, men de er også behagelige. Det er godt å le. Jeg har en uheldig tendens til å bryte ut i latter i situasjoner hvor jeg absolutt ikke bør begynne å le. Det er vanskelig å forklare. Det var et ekstremt stort problem for meg meg og en klassekamerat fra tidligere av, da han hadde det samme problemet. Vi var i utgangspunktet to ganske beskjedne karer, men så snart vi var sammen, eller i samme rom, brøt vi ut i latter. Det kunne være noe så rart som et spesielt etternavn som ble nevnt av læreren, et ord, egentlig hva som helst. Det var nesten som vi hadde en form for anfall. Hver bidige dag. Vi håpet til og med at vi kunne unngå visse situasjoner, fordi vi visste hvordan det kom til å utarte seg. Men det var ikke noe vondt i oss. Det er vanskelig å forklare. Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i det.

Selv om jeg ikke fant noen konkrete svar på de svirrende spørsmålene, fikk de meg inn på nye, interessante baner av spørsmål. Jeg begynte å undres: Hva om jeg bare slipper alt jeg har, og bare lever i nåtiden? Fortiden er jo forbi, og fremtiden, for alt jeg vet, kan være illusorisk.

Hva om svaret på det store spørsmålet om hva som er meningen med livet mitt, er noe så enkelt som at jeg ikke skal lete etter svaret, men bare leve? Kan det ikke være noe i dette?

Hva om det faktisk er dette jeg skal leve av en dag? Hva om kunstneren i meg, som jeg nå mer eller mindre har forlatt, er kjernen som skal forme min fremtid? Leter jeg i virkeligheten etter klærne jeg allerede har på meg?

Det virker kanskje litt vanskelig for deg, som leser, å forstå hva jeg mener og tenker nå. Jeg vet ikke. Men det jeg prøver å si, er at jeg tror jeg har blitt litt manisk i forhold til dette med å finne lykken, gjøre livet bedre, og gjøre alt riktig. Jeg lurer litt på om jeg har begynt å gå i samme fellen som jeg selv har påpekt hos andre. Den «sosiale aksept»-fellen. Kvernen. Maskinen. Er det for min egen del jeg går igjennom denne store forandringen, eller er det for andres? Har jeg begynt å strekke meg etter en illusorisk perfeksjon? Vil jeg bli lykkelig av å hele tiden rekke hendene etter noe jeg aldri vil kunne nå? Lurer jeg meg selv? Finner jeg meg selv, eller er jeg faktisk i ferd med å miste meg selv?

Dette er ikke spørsmål som har noe med sug etter rus å gjøre. Det er ikke som at jeg har fått kalde føtter, i den forstand. Ikke når det gjelder å drikke seg i stykker, eller røyke den ene kvalmende rullingsen etter den andre. Jeg er glad jeg har sluttet å røyke tobakk, og jeg er glad at jeg har holdt meg edru i såpass lang tid. Men det er mer den helhetlige tankegangen jeg har lagt meg til, som jeg nå har begynt å stille spørsmål ved. For selv om jeg på sett og vis er mer meg selv enn på veldig, veldig lang tid, har jeg samtidig aldri vært mer usikker på fremtiden, og hva jeg skal gjøre videre. Jeg sitter veldig med en «hva nå»-følelse, og noe sier meg at den ikke kommer til å forsvinne med det første. Solen lyser opp veien videre, men ikke hvis man stirrer direkte inn i den.

Jeg hadde i natt en veldig rar drøm. Det var en av disse bisarre, absurde drømmene, som man på en måte ikke tar veldig seriøst, selv når man drømmer dem.

Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker at jeg hadde fått meg en leilighet et fremmed sted på Østlandet. Den fremmede følelsen var veldig tilstede, så den må ha betydd noe. Det var som at alt var veldig fint og hyggelig der, men det var ikke meg. Det var veldig fremmed for meg.

Jeg husker også at jeg satte meg ned med husverten, som var en forfjamset østlands-kvinne. Hun virket veldig kaotisk, men jeg husker ikke så mye mer enn dette, om henne. Hun minnet om en middelaldrende dame som hadde drukket for meget med vin.

Vi satte oss ned i et slags røykeskur. Et slikt skur man ofte ser utenfor sykehus og institusjoner, etter at røykeloven har tredd i kraft. Dette skuret var plassert midt blant de mange høyblokkene i nabolaget.

Jeg husker også at det satt en gammel mann like ved oss, men jeg husker ikke at han sa eller gjorde noe spesielt, så han var mer som en statist i drømmen. Men jeg visste i hvert fall at han kjente husverten min godt. Jeg hadde den «jeg er ukjent, men alle andre kjenner hverandre»-følelsen, i denne settingen.

Mens vi satt der, innså jeg at jeg ikke visste nøyaktig hvor på Østlandet vi befant oss, og jeg dannet meg et bilde av et kart. Jeg har jo i mange sammenhenger vært rundt omkring på Østlandet, så derfor spurte jeg husverten om dette stedet vi nå befant oss på, lå langt fra Moss.

Da svarte hun vimsete: «Da er det bare å gå rett bort der.»

Hun pekte mot en flyplass-stripe, som plutselig hadde dukket opp midt i nabolaget. Og fantasien min spilte meg et puss, i denne delen av drømmen, da jeg selv plutselig svarte:

«Ja, det stemmer! De har jo flyplass her også!»

Dette er jeg veldig sikker på at ikke stemmer, i virkeligheten.

Men så sa damen noe som i våken tilstand har fått meg til å spekulere litt i drømmens symbolikk.

Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men jeg husker veldig godt hva hun mente. Hun sa noe sånt som at uansett hvor jeg ville nå, så var det bare å gå rett bort til denne flyplass-stripen, som lå like ved.

Jeg husker at jeg deretter spurte henne:

«Så du sier at herfra er det tusenvis av veier?»

Etter dette kan jeg ikke huske mer.

Men når jeg tenker på denne drømmen i våken tilstand, vekker den også min interesse. For jeg tror kanskje at det var underbevisstheten min som jobbet med spørsmålene jeg har stilt meg selv. Jeg tror at drømmen fikk meg til å innse at jeg kanskje har en litt snever tankegang når det gjelder veien videre. For det er ikke bare 1 vei videre. Det er mange potensielle veier videre. Drømmen fortalte meg med andre ord at det finnes mange muligheter, og at livet ikke nødvendigvis er så svart/hvitt som jeg ser det. Det er som en stor bukett av blomster, rik på nyanser. Og dette vet jeg at er noe som mitt øye til tider har vansker med å se: Disse nyansene. Jeg er nemlig veldig «alt eller ingenting».

Da jeg var yngre, hadde jeg en periode hvor jeg hadde veldig alvorlige tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere i boken, men da det var på sitt verste, var det alvorlig nok til å få meg innlagt. Jeg vasket regelrett av meg huden på hendene, og måtte gjenta ord flere ganger i hodet. Jeg drog vann igjennom nesen, ved å puste det inn, og jeg skylte øynene i vann fra springen.

Med andre ord, var disse tvangstankene ofte knyttet opp mot hygiene og religion. Det var veldig alvorlig, og det ødela veldig for livskvaliteten min. Hvis jeg hadde fortalt det til noen, hadde jeg uten tvil fått diagnosen «Sterk OCD». Men jeg holdt det for meg selv, og jeg var en mester på å lage unnskyldninger på hvorfor jeg for eksempel vasket hendene hele tiden. Da det i en sammenheng ble oppdaget, sa jeg bare at det var fordi jeg var så svett i hendene. Og slike unnskyldninger hadde jeg for alle tvangshandlingene.

Dette var noe som pågikk i noen år, men det avtok noe med årene. Men nå har jeg begynt å lure på om denne sykdommen forsvant, eller om den tok en annen form. For jeg ser nemlig dette tvangsmønsteret i mange andre sammenhenger, bortsett fra at det nå er mer i hodet mitt, hvis jeg kan si det slik. Det er ikke like fysisk, slik det var før. Jeg vasker ikke hendene på den måten lenger, eller noen av de andre nærmest helseskadelige tingene jeg gjorde mot meg selv. Men jeg merker en tvangspreget atferd på mange andre områder. Når jeg tenker meg om, er dette spesielt merkbart i forhold til avhengighet, enten det er noe så alvorlig som alkoholisme, eller noe så bagatellmessig som å drikke for mye kaffe.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, med alle disse tankene. Men så er jo det litt av problemet også, så da er det vel like greit å skrive litt om dem, om ingenting annet.

Jeg tror rett og slett at jeg er nødt å sette meg ned, et sted langt ute i blikkstille natur, og meditere. Jeg tror jeg er nødt til å stille meg selv spørsmål om jeg rett og slett tenker for mye. Jeg er nødt til å tenke på dette, ironisk nok.

Jeg avrunder som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

1. Profetkallet, kap. 1-3

1. Esekiels syn, kap. 1

«Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden, det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis, sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der.

Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall.

Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber.

De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram.

Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løve-ansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.

Slik var deres ansikter. De øverste vingene var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger dekket deres legemer.

Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk.

Livsvesenenes utseende var likt glør, som brente som fakler. Ilden fòr omkring mellom livsvesenene. Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fòr fram og tilbake likesom lynglimt.

Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjul var inne i det andre.

De gikk til alle fire sider, og de vendte seg ikke når de gikk.

Hjulringene var høye og fryktinngytende. De var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg.

Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de stod, så stod også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem.

Under hvelvingen stod vingene rett ut, så de rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som larmen av en leir. Når de stod, senket de sine vinger.

Det lød en røst over hvelvingen som var over hodet på dem. Når de stod, senket de sine vinger.

Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

Fra det som syntes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans.

Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 84 ( torsdag 15.05.15 )

Atter en kveld med levende lys, røkelse og avslappende musikk, har kommet. Det er i dag Kristi himmelfartsdag, så alt har den vært roligere de fleste steder. Mindre trafikk, mindre støy fra skolen nedenfor huset, og mindre mennesker å se.

Det går fremdeles bra med meg, heldigvis. Jeg tar fremdeles ting dag for dag, men gleder meg til å finne flere aktiviteter å drive med. Jeg gleder meg til å finne meg selv mer. Og noe som er sikkert, er at jeg må ha vært utrolig langt borte. For dette er ikke et enkelt søk. Det er en tidkrevende prosess, og det går ikke an å forhaste den på noen som helst måte, da det hele skal falle naturlig. Det finnes ingen andre måter enn den naturlige måten. Men jeg kan absolutt ikke klage. Jeg er ved god helse, og jeg begynner å komme i meget god form. Forandringen er overveldende, men god.

Jeg har også de siste månedene vært veldig frustrert, fordi jeg har følt at jeg mistet alt håret mitt. På hodet, vel å merke. Kjenner jeg meg selv, så har jeg nok sett dette utrolig mye bedre enn hva andre har, og kanskje jeg har overdrevet en anelse, men jeg synes helt klart at jeg så antydninger til både måne og kraftige viker. Jeg følte at håret på hodet var en parodi av håret jeg hadde før. Så tynt. Jeg begynte å føle meg gammel, og ja, dette var faktisk noe jeg tok på dypeste alvor. Så jeg gikk til frisøren jeg har gått til i mange år, og bad ham fjerne alt med maskin denne gang. Det lille jeg hadde av hår, var ikke noe å ta vare på. Så nå har jeg veldig, veldig kort hår, og til min store overraskelse, ble dette godt mottatt av andre. Derfor kommer det nok til å forbli sånn fremover også, så er den saken ute av bildet.

Jeg er for tiden inne i en slags melankolsk og filosofisk fase. Jeg tenker hele tiden, og undres over ting mange andre ikke tenker på. Ofte unødvendige ting. Men livet er jo veldig individuelt også da. Og glad er jeg for dette. Men jeg opplever også denne sinnsstemningen når jeg sover. Jeg drømmer mange rare drømmer, og hadde en veldig spesiell drøm natt til i går. Da jeg våknet av den, visste jeg at dette ville være en av de drømmene jeg kom til å huske:

Jeg drømte at jeg var utenfor et storsenter, og gikk på veien fra senteret, og forbi byens offentlige bibliotek. Der traff jeg en gammel klassekamerat, som i virkeligheten er død. Han fikk kreft, og kjempet mot denne i flere år, før han måtte gi etter.

Men da jeg så ham i drømmen, så han ut akkurat slik jeg husker ham fra før han ble syk. Han så frisk, sunn og harmonisk ut. Han hadde et sånt blikk som sa at han hadde det godt, og at han ikke manglet noe som helst. Livet hans var komplett, på blikket og smilet å dømme.

Jeg gikk bort og prikket ham på skulderen, og da han så meg, smilte han til meg. Vi tok hverandre i hånden, og jeg spurte hvordan det gikk. Han mumlet litt, mens han illustrerte med armene. Jeg tolket det hele som at han sa:

«Jeg er jo her da, men alt er veldig bra nå. Se deg rundt»

Han virket lykkelig, harmonisk og tilfreds. Nesten som i en slags eufori.

Jeg kan ikke huske mer fra drømmen, men det som var spesielt med denne drømmen, var symbolikken, harmonien og ikke minst den sunne stemningen som var der. Jeg tolket det rett og slett som at han sa at han nå var i himmelen, og at det var et veldig godt sted å være.

Men det jeg også vil understreke, er at han virket glad for å se meg så frisk. Det var som en bekreftelse på at jeg var på den rette veien, og ikke sliten og nedbrutt av alkohol og psykiske skavanker. Det var en fin drøm, som går i huskeboken.

Den siste tiden har jeg også begynt å tenke på om jeg ikke snart er klar for å finne meg en helgejobb. Jeg er jo nøktern nå, og hvis jeg bare hadde hatt litt mer troen på meg selv, hadde jeg nok fint taklet en liten jobb også. Men jeg vil begynne i det små. Også her er det viktig at jeg ikke gaper over for mye med én gang, men at jeg heller tar ting gradvis. Jeg har ikke vært i arbeid på evigheter. Det er nesten syv år siden jeg jobbet.

Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe med noe som er relevant i forhold til utdanningen jeg ønsker, så derfor tenker jeg at jeg har lyst å jobbe med mennesker. Kanskje som personlig assistent eller tilsvarende. Dette hadde vært spennende å prøve ut, men jeg har ikke avklart noe helt sikkert ennå. Jeg er åpen for at det kan være noe krevende å komme seg ut i arbeidslivet, da CV-en min ikke er særlig imponerende. Men uansett, så kommer jeg til å spille med helt åpne kort. Jeg kommer ikke til å lyge om min fortid med både alkohol og psykiske problemer. For selv om dette kanskje ikke vil danne det beste førsteinntrykket, så kan det være en stor ressurs i forhold til å jobbe med mennesker. Og dersom min potensielle arbeidsgiver skulle få for seg at dette var noe veldig negativt, og at vedkommende virker stigmatiserende, så er ikke jeg interessert i å jobbe for han/henne uansett.

Jeg ser også at boken min til stadighet begynner å nærme seg slutten, mer og mer. Jeg blir nesten litt vemodig av det, men «skylder» jo leseren som kanskje har lest fra «dag 1» å bli ferdig med den.

I morgen skal jeg til legen, og da skal jeg snakke med ham om medisinsk behandling av ADHD-problematikken. Jeg vet jo at dette krever så og så mange måneders rusfrihet, men jeg har dessverre ikke avgitt urinprøver på legesenteret. Derfor frykter jeg at de seks ukene jeg nå har vært nøktern, ikke teller. Jeg får høre med ham i morgen.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

Ikke allerede fullkommen 3:12-16

«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.

Men ett gjør jeg: jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.

Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»

Dag 83 ( Tirsdag 12.15.15 )

Dette har vært en tankefull dag, på godt og vondt. Det har kanskje ikke vært den beste dagen jeg har hatt i dag, og jeg plages fremdeles av en indre uro. Det er som at jeg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Jeg prøver å finne ut hva det er,dog forgjeves. Som en naturlig mekanisme, er det som at jeg ofte ser bakover i tid, for å tenke hva jeg før ville ha gjort i den og den situasjonen. Jeg lurer litt på hvorfor jeg gjør dette. Den jeg var før, er og forblir den jeg var før. På mange måter virker det som at jeg ser mer opp til den jeg var før, men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Den jeg var før, var mindre erfaren, mindre voksen og hadde mindre last. Men allikevel var det flere ting jeg var flinkere på før, enn nå. Jeg tror jeg med tiden har mistet mye troen på meg selv, og jeg tror at jeg kjenner litt på depresjon. Jeg merker at jeg er sårbar, og en anelse irritabel. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes alt er utrolig kjedelig. Jeg er lei av å gå i de samme traltene, uten egentlig å komme noen vei i livet. Selv om jeg har utrettet enormt mye personlig, i det siste, føler jeg at jeg skulle ha klart dette for lenge siden. Det har gått så utrolig mye tid. Jeg har mistet så mange viktige år. Men samtidig vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Jeg føler at livet er et enormt mattestykke, som jeg ikke klarer å løse. Jeg prøver å tenke mer helhetlig, i form av at jeg tenker hvilken livsstil jeg ønsker for meg selv. I hvilken atmosfære føler jeg meg mest komfortabel i? Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg sårt trenger forandring.

En av de tingene jeg var god på før i tiden, var å hoppe ut i ting. I mange tilfeller gikk dette gale. Jeg hadde en løs tendens til å gi etter for impulser, men sannelig gjorde det også livet mitt mer spennende enn nå. For nå er livet skikkelig kjedelig, og jeg føler meg nærmest som en pensjonist. Jeg føler meg en tørrpinn, som forholder seg avholdende til alt. Det er vel gjerne symptomer, dette også.

I det siste har jeg vært en del inne på Facebook, for det er jo greit å se hvordan det går med andre. Men så begynte jeg plutselig å kjenne på hvor kunstig dette samfunnet er. Jeg så igjennom vennelisten min, og begynte å tenke for meg selv: Jeg kjenner jo ikke mange av disse folkene engang. Jeg kjente dem kanskje før i tiden, men nå er de nærmest vilt fremmede for meg. Ville jeg i det hele tatt ha vært på hils med noen av dem, dersom jeg passerte dem i gaten? Det gjelder også mange av dem jeg var mye sammen med før i tiden, altså venner som var nærmere enn andre venner. Men også mange av disse har nærmest blitt ukjent for meg nå. Det er mange av dem jeg vet at jeg ikke ville ha kommet særlig godt overens med i det virkelige liv, den dag i dag. Det høres kanskje ironisk ut, med tanke på at jeg har dem på vennelisten, men sånn er det altså med Facebook. Mange har man fått på skole med, jobbet med, mens mange legger «venner» til for å fremstå som en person som har mange venner. Så det er egentlig bare en brøkdel av de jeg har på vennelisten min, som jeg ser på som nære venner, den dag i dag. Jeg vil egentlig ikke si at jeg er sånn selv, men jeg får jo forespørsler fra «bekjente» her og der, og ser ingen grunn til å ikke legge dem til, med mindre jeg direkte misliker dem eller eller deres holdninger.

Jeg traff for eksempel en jente i byen, ved tilfeldighet. Hun har til og med kommentert på noen av innleggene mine, men da jeg gikk forbi henne i byen, gikk hun bare forbi meg uten å hilse. Og hun så meg, så det var ikke det. Det forsterket bare den kunstige følelsen av Facebook for meg. Så jeg vurderer å slette hele greien. Jeg merker at man blir påvirket av dette samfunnet, og jeg tror i bunn og grunn at det er usunt.

Jeg har også i dag tenkt mye på bosituasjonen min. På mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke helt klarer å lande her jeg bor nå, selv om jeg har bodd her mesteparten av livet. De fleste på min alder er gift, har barn, og gjør liksom de samme tingene hver dag. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, er jeg slett ikke sikker på om det er slik jeg selv vil ha det. Jeg har vært på steder jeg liker meg bedre, hvor det er lettere å komme i kontakt med andre, og ja, kanskje til og med mer likesinnede. Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ikke sier at det er noe galt med folkene her, eller stedet, men jeg føler bare at det ikke er «helt min kopp te». Jeg kommer liksom ingen vei, så jeg har begynt å tenke grundig igjennom hvordan jeg skal gjøre det.

Det er helt åpenbart at jeg trenger en stor forandring. Jeg tror at når man virkelig, virkelig trenger en stor forandring i livet, og er på dette stadiet, dess mer viker man fra nettopp denne tanken. Som at man begynner å miste troen på at noe kommer til å forandre seg. Og det er nettopp da man virkelig trenger denne forandringen.

De praktiske tingene er egentlig ikke så umulig å ordne. Jeg angrer litt på at jeg var litt kjapp med å lage avtaler med alle inkasso-byråene, og selv om dette var en god tanke, var det også basert på en impuls. Jeg prioriterte litt feil, og burde ha skaffet meg en egen bolig og en deltidsjobb først, for summen jeg sitter igjen med hver måned, etter at alt er betalt, er umulig å leve av. Selv her hjemme hos mor. Og det ville ha tatt cirka ett år å betale ned alt sammen. Det er ikke realistisk.

Jeg undersøkte med min mor i dag, om hvor lenge hun kom til å bli vekke fremover. Dette gjorde jeg med tanke på at jeg passer hundene mens hun er vekke, og jeg prøver å få alle endene til å møtes. Hun kommer til å være vekke i tre uker først, og så noen dager hjemme, før hun reiser til Montebello-senteret i to uker. Hun vil være tilbake i slutten av juni, altså om litt over en måned. Dette er også tidspunktet hvor jeg får både vanlige penger og skattepengene. Hvis jeg er flink å spare litt, har jeg råd til å flytte på meg da. Og det tror jeg faktisk at jeg gjør. For jeg tror at mange av de tingene som nå begynner å spire opp, som tanker om fremtiden, er tanker som lenge har ligget i en tåke av rus, sykdom og andre barrierer. Og så lenge jeg klarer å tenke nøkternt, fornuftig og helhetlig, tror jeg at jeg kommer til å ordne livet mitt pent og pyntelig. Hvis jeg ikke gjør noe, kommer det bare til å ende opp i sterk depresjon. Jeg må få lov til å lytte til meg selv. Jeg har ikke evig med tid, og jeg blir ikke yngre med årene.

I dag har som sagt vært en litt dårlig dag. Jeg føler meg sliten og deprimert, men får heldigvis gjort de tingene jeg gjøre. Men jeg går på veggene, og kjenner jeg meg selv rett, er det ikke lenge til jeg begynner å sove til langt ut på dagen, slutter å spise nok, slutter å trene og bare blir sittende med depressive tanker. Jeg har vært der mange ganger før, og jeg gjør alt jeg kan for å nettopp unngå å komme dit igjen. Dette er noe jeg ofte har opplevd uten at det har vært rus involvert også. Da blir det bare meningsløs surfing på nettet. Jeg leser gjerne en nettavis, og går over på en annen side, og så inn igjen på nettavisen, for å se om det har kommet en spennende nyhet i løpet av det siste kvarteret. Det blir bare en vandring i frustrasjonens sirkel, helt til det kommer damp ut av ørene mine. Jeg tror snart at stormen har begynt å roe seg nok til at jeg kan se hva jeg ønsker fremover, med klarere øyne. Men jeg er nok ikke der helt ennå.

Jeg avrunder dagen i dag med å bla blindt opp i bibelen, som alle de andre dagene:

1. Alle tings rundgang 1:4-11

«Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.

Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.

Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.

Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.»

Dag 79 ( Lørdag 02.05.15 )

Det har begynt å bli sen kveld, etter en fin lørdag fylt med solskinn, og roen har så vidt kommet. Jeg liker disse timene om kvelden, hvor jeg skriver og tar livet med ro. Det er godt når hundene også har lagt seg, for de er så energiske ellers. Så da kjenner man ekstra godt på stillheten, når den kommer.

Dagen i dag har vært fin, selv om det ikke har skjedd så mye utenom det vanlige. Den begynte med lufting av hundene, som vanlig. Jeg var ganske tidlig på an, men traff tilfeldigvis en gammel kamerat jeg har vært mye i lag med tidligere. Vi ble stående og prate i nesten en time, utenfor huset hans. Han er for øvrig også en av mine nærmeste naboer, så jeg passerer huset hans hver gang jeg skal opp på fjellet.

Det var koselig å prate med ham igjen, og vi snakket om stort og smått, og gamle dager. Det er godt å endelig vise seg frisk for mine gamle venner, for jeg tror mange av dem hadde begynt å gi meg litt opp på slutten. Jeg traff nesten aldri på venner da jeg var edru og frisk, den siste tiden. Grunnen til dette var vel egentlig at jeg nesten aldri var edru eller frisk. Det så vel helhetlig sett ganske mørkt ut på slutten ja.

Etter at jeg hadde pratet med ham, traff jeg på en kar som sa ganske så direkte til meg at det var godt å se meg i form. At jeg var en flott ungdom. Han sa også at han hadde sett meg noen ganger når det ikke hadde gått bra med meg, og at jeg så mye bedre ut nå. Det var faktisk veldig godt å høre. Tilfriskningen min har tydeligvis begynt å bli synlig for folk flest, og er ikke lenger bare noe jeg føler selv. Og dette var godt å få bekreftet.

Jeg har i dag besluttet helt at jeg kommer til å selge båten min. Jeg har tenkt grundig igjennom det, og merker at hele båt-prosjektet blir mer en belastning enn noe annet, akkurat slik tingene er nå. Dersom jeg skulle beholde den, ville det ha blitt mange utgifter fremover, som jeg strengt tatt ikke har råd til. Spesielt ikke nå som jeg endelig har bestemt meg for å begynne å betale ned all inkasso-dritten jeg har hengende over skuldrene. Så i morgen har jeg bestemt meg for å ta turen ned i havnen, og fotografere båten, for deretter å legge den ut på Finn.no. Og jeg håper det går fort, for jeg har bare litt under en måned på meg til den skal på sjøen igjen, og jeg kommer uansett til å begynne å pusse så smått på den, selv om den er til salgs. Det er jo ikke sikkert at den blir solgt med det første uansett. Så jeg tenker at det er bedre å være føre var.

Ellers har jeg vært på tur med scooteren min i dag, og blant annet kjøpt nye sko. Jeg må ofte kjøpe nye sko. Flere av parene jeg har hatt har blitt ødelagt, etter å ha blitt utsatt for røff behandling i røft terreng, spesielt når jeg går på tur med hundene. Da spaserer jeg på en sånn måte som er veldig belastende for skoene, og sålene er som regel det første som slipper taket fremme på tuppen av skoen. Dette kommer av at jeg stritter mye imot når hundene drar i båndet, og det blir jo naturligvis en belastning for skoene. Jøss, det var nesten en liten fortelling om hvorfor skoene mine blir slitt. Denne boken jo bare bli utgitt, uten tvil.

Og som jeg har gjort hver kveld den siste tiden, har jeg vært borte hos kameraten min og sett film, og spist pizza. Jeg anser disse kveldene som viktige for oss begge, og det er veldig koselig å være sosial.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mer og mer herre over Sobrilen. I dag har jeg faktisk bare tatt halvparten av min daglige dose, og merker ikke engang tendenser til ubehag eller noe nå. Jeg har uten tvil blitt sterkere, og skal prøve å holde forbruket så lavt som overhodet mulig, før jeg slutter helt med dem. Jeg er ikke lenger bekymret for Sobril. Jeg tenker at jeg seponerer innen maks to uker.

Jeg har i det siste tenkt ganske mye på pappa. Det er så lenge siden han døde, men jeg har et bilde av ham på skrivepulten min, fra tiden hvor han var sjef på høyrisiko-avdelingen på Ila landsfengsel. Dette var på 70-tallet. Jeg tror vi ligner. De sier så, at vi er like i både utseende og oppførsel. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det omtrent tyve år siden han døde. Det er helt sykt å tenke på hvor lang tid som har gått. Jeg kan fremdeles huske ham soleklart. Jeg husker stemmen hans, måten han snakket på, måten han gikk på og de forskjellige uttrykkene hans. Jeg husker også blandingsdialekten han hadde, som var klin umulig å etterligne. Det var kun pappa som snakket sånn. Det minnet om en blanding av slik de snakker i Nord-Trøndelag med et snev av østlandsdialekt. I bygden han kom fra i Nord-Trøndelag, helt på grensen til Sverige, snakker de ganske spesielt, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg til tider har problemer med å forstå helt hva de sier.

Men det er helt utrolig hvor livet ble snudd på hodet, den fredagskvelden han døde. Det er et veldig klart skille der. Skillet mellom livet mitt før han døde, og etter han døde. Jeg husker at jeg gikk inn i en slags mental boble, og at jeg plutselig begynte å bevege meg i en annen retning enn mine jevnaldrende. Det var liksom ingen andre jeg kjente som hadde opplevd det samme, så jeg følte at folk hørtes ut som drittunger når de prøvde å komme med innspill, selv om de bare mente det godt. De hadde liksom ikke peiling på hvor jævlig det var. Men det var på denne tiden jeg begynte å isolere meg mer, selv om jeg ironisk nok var ute blant folk. Boblen hadde blitt dannet, og jeg var ikke lenger helt i samme landskap som de andre. Jeg tror sjelen min fikk seg et kraftig sjokk etter denne hendelsen. Pappa hadde bare falt død om nede i veien, etter å ha vært på butikken. Helt uventet, og så utrolig brått. Han døde til og med før han traff bakken, ifølge legen. Det var som å skru av en lysbryter, sa han. Et lite «klikk» med så utrolig store konsekvenser.

I dag prøver jeg å heller tenke på de gode minnene jeg har fra ham. Jeg tror jo også på liv etter døden, så jeg er sikker på at jeg kommer til å treffe ham igjen, og jeg er til og med sikker på at han holder et voktende øye over meg. Det er ikke få ganger jeg har hørt av andre at jeg har hatt englevakt, i forskjellige situasjoner jeg har kommet opp i. Kanskje det finnes en sammenheng der.

Jeg har mye jeg må gjøre i morgen, så jeg avrunder nå, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

10. Slutningsord 21:24-25

«Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.

Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.»

Dag 78 ( Fredag 01.05.15 )

Da har jeg sannelig kommet til dag 78 i boken, og mai måned har begynt. Det er utrolig hvor tiden går. Nå er det bare litt over 20 skrevne dager igjen, og det er faktisk ikke mye.

Dagen i dag har vært fin, og jeg har fått gjort mye. Det er 01 mai i dag. Jeg har de siste to dagene kjent at kroppen og systemet har trengt litt hvile, så jeg har ikke vært så intens på verken trening eller inntak av mat. Formen har vært litt sliten, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen, og prøve å ta det litt med ro til mandag. Men på mandag starter jeg opp igjen med treningen som jeg er så godt i gang med, samt at jeg helt har bestemt meg for at dette også blir dagen hvor jeg slutter å røyke tobakk.

Jeg startet dagen i dag med å kjøre langt ut mot havgapet, for å ta naturfoto. Jeg er av en eller annen grunn en anelse stresset om morgenen spesielt, og da hjelper det å sette seg på scooteren, og bare kjøre avgårde. Og det ble en lang kjøretur. Jeg liker lange kjøreturer når været tillater det, og jeg fikk tatt en del gode bilder. Problemet er bare at jeg fort får frost til margen når jeg kjører langt på scooter, til tross for at jeg er godt innpakket i skinnjakke og hansker. Så jeg må innrømme at jeg har små øyeblikk hvor jeg drømmer om å ha en liten bil med automatgir. Da kunne jeg også hatt med meg hundene, så jeg håper at sertifikat og bil er noe som vil komme om ikke så lenge.

Omtrent hver eneste kveld den siste uken, har jeg vært hos kameraten min og sett film. I dag var intet unntak. Vi bestilte også pizza. Det er godt å ha en kamerat jeg virkelig er på nett med. Slike kommer ikke gratis. Vi er liksom helt oss selv når vi er med hverandre, og det er ikke mange venner jeg kan si dette om ellers.

Selv om jeg har det kjempebra nå, i forhold til dagen jeg begynte å skrive denne boken, kjenner jeg fremdeles på en slags stressfølelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, men jeg tror som tidligere nevnt at dette dreier seg om diagnosene mine, fremfor at jeg er i en overgang til det bedre, hva alkohol og andre substanser angår. Det er en konstant, jagende følelse mellom ørene som sliter meg ut. Jeg er ikke urolig heller, i den forstand. Men jeg kjenner denne følelsen veldig klart allikevel. Jeg kan best forklare det på en sånn måte at jeg griper etter noe, mens jeg samtidig ikke vet helt hva jeg griper etter. Det er som at jeg har utrolig lyst å gjøre noe, bare at jeg ikke vet hva det er. Så jeg er åpen for at hjernen min prøver å sende meg noen signaler, som jeg ennå ikke klarer å tolke. Jeg er også fremdeles usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg vil, og hvordan jeg vil ha det. Til tross for små indikatorer, er jeg fremdeles veldig usikker på alt. Så usikker at jeg nærmest må gjette meg frem til hva jeg ønsker å gjøre.

Når jeg tar bilder med kameraet mitt, hender det at jeg også tar noen bilder av meg selv. Etterpå analyserer jeg bildene, som at jeg ikke helt kjenner personen på bildet. Jeg vet liksom aldri hva linsen fanger, før jeg ser det på kameraet etterpå. Det er vanskelig å forklare. Jeg prøver på en måte å tolke meg selv, og signalene utseendet mitt sender ut, for å få en slags objektiv innsikt. Hvem er jeg? Er det virkelig tilfelle at jeg er nødt å lære meg selv å kjenne? At jeg er nødt til å lære meg å leve? Det høres jo veldig rart ut. Jeg har jo 32 års erfaring med dette. Men at diverse substanser i livets løp, kan ha slått sjelen et stykke ut av kroppen, og nå er på retur, er ikke til å legge skjul på. Dette må høres helt sykt ut for folk som har levd helt andre liv. Det er nærmest som å bli født på ny. Samtidig er det viktig at jeg er bevisst på noe, og det er at jeg aldri kommer til å bli den jeg var før jeg fikk alle disse erfaringene. Det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg kommer ikke til å bli 20 år igjen, selv om jeg nå har begynt å spasere på veien mot total rusfrihet. Jeg har fremdeles arrene, og livets erfaringer former mennesket i ulike fasonger. Ingen kan gå upreget igjennom et liv.

Samtidig kan man si at veien jeg går på nå, fremdeles er for tåkete. Jeg vet at jeg går fremover, og at jeg går i riktig retning, men jeg aner ikke hva som spirer frem når tåken legger seg. Og da snakker jeg ikke om de store tingene og avgjørelsene i livet, men også de små. For eksempel: Jeg kan kjede meg, men jeg aner ikke hva jeg skal finne på som jeg liker, fordi jeg enkelt og greit ikke helt vet hva jeg liker å gjøre som rusfri. Jeg kan liksom ikke trene eller kjøre scooter hele dagen. Jeg er bare nødt å fortsette med å smøre meg med tålmodighet, og vente på at tåken legger seg. Svarene vil bli klarere og klarere. Dette er noe jeg er nødt til å tro på.

Jeg vet for eksempel, som tidligere nevnt, at jeg har kjempelyst å finne lykken med en vakker kvinne som også må være min beste venninne. Hjertet mitt er bare en halvpart frem til dette skjer, og også her har jeg bestemt meg for å være tålmodig. Jeg kommer ikke til å invitere den første og beste ut, bare fordi jeg har kjangs på henne. Da venter jeg heller til jeg treffer en dame som gir meg følelsen av at «hun er den jeg søker». Kall meg gjerne overtroisk og drømmende, men jeg tror at naturen er bygget opp på en sånn måte. Jeg tror på skjebnen, og at når tiden er inne, så treffer jeg henne. Og da synes jeg det er like greit å vente. Jeg er ikke interessert i noe annet uansett.

Jeg er ikke forelsket i noen nå, og har ikke vært det på lenge. Jeg savner den berusende følelsen av forelskelse. Det er en ekte, genuin og herlig følelse, som gir meg en slags euforisk rus. Og nå som jeg kommer til å forbli rusfri, er jeg sikker på at jeg kommer til å bli en god kjæreste for henne, og forhåpentligvis også etter hvert en ektemann. Men først må jeg som sagt finne meg selv litt mer, og så kommer nok denne kvinnen en vakker dag.

I det noe kunstige Facebook-samfunnet ser jeg så mange solskinnshistorier. Kjærester og ektepar legger ut bilder av livene de har, og alt blir fremstilt som fryd og gammen. Jeg blir selvsagt glad på deres vegne, men av en eller annen grunn, kjøper jeg det ikke alltid. Dette er en av grunnene til at jeg er litt skeptisk til Facebook. Alt blir så kunstig der, føler jeg. Det virker som at mange gjør alt i sin makt for å fremstille livene sine som perfekte, feilfrie og at det ikke skal være noe å utsette. Som jeg en gang skrev direkte på Facebook da jeg selv var på kjøret: Det virker som at mange dekker til blødende sår med sminke, kjoler og dresser. Det er vel kanskje satt litt på spissen, men av en eller annen grunn treffer det en nerve hos meg, når alt skal være så perfekt. Livet er ikke perfekt, og selv om det sikkert er mye rart ved meg, pleier jeg alltid å være ærlig, når det gjelder meg selv. Denne boken er vel egentlig et ganske godt eksempel på dette. Hvis den skulle bli publisert, vil alle vite at jeg har vært helt på danglebæret, og tidligere rusavhengig, samt at jeg også har hatt mange problemer med psyken. Men på mange måter er det også viktig at denne ærligheten rundt disse temaene som ofte er tabu, blir publisert. For det er viktig at mennesker som sliter, skal vite at de ikke er de eneste. Og her er Facebook direkte farlig. Det var faktisk nylig en artikkel i avisen om dette, om at Facebook kunne forverre depresjon hos de som allerede er deprimert. Det er jo ganske logisk, når man tenker på det: Dersom man er deprimert, ensom og ikke har spesielt mye å glede seg over, og kommer inn på Facebook, og ser at det går så «perfekt» med alle andre. Da vil jo dette bidra til at man bare føler seg enda mer alene og elendig selv. For jeg tror ikke at alle skjønner at de fleste har sitt å stri med. Det er viktig å vite at de fleste ikke lever perfekte liv, men at det er en slags trend å kun plukke ut de positive og gode tingene i livet, for å legge det ut på Facebook. De negative tingene snakker man ikke om. Og det tror jeg på mange måter er usunt. Og her kan i hvert fall jeg si at jeg er et særdeles sterkt unntak. Hvis jeg ikke har det bra, og noen spør meg hvordan jeg har det, så sier jeg rett som det er at jeg ikke har det bra. Dette gjelder på Facebook også, selv om «perfeksjonens elite» og deres venner kan se det. Jeg gidder nemlig ikke å lyge om at det går bra, når det ikke gjør det. Jeg stiller ikke mitt eget liv til «konkurranse» i et illusorisk og romantisert samfunn.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg om mote og trend, og ikke minst alt presset rundt dette. Dette er noe som er veldig dominerende i ungdomsalder, og jeg tenkte at det også stoppet på omtrent denne tiden, da de fleste ble voksne. Men ved nærmere ettertanke, er dette presset her nå også. Det har bare spiret opp i andre former og fasonger. Men fremdeles ser man at folk febrilsk går igjennom en kollektiv kvern, for å få sosial aksept, og for å ikke skille seg for mye ut. Det er viktig å følge fastslåtte mønstre, selv om det nødvendigvis ikke er dette man egentlig ønsker. Hvorfor er det sånn? Er det egentlig ikke ganske trist? Jeg blir egentlig deprimert av tanken, for livet er en gave, og ikke en kvern. Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal ta sikte på de samme tingene, bare fordi de andre i «klassen» gjør det. Og når jeg ikke er bevisst på dette selv, føler jeg også på dette presset. Men da ender jeg ofte bare opp i situasjoner jeg ikke trives i, før jeg får et ønske om å gå videre. Men nå har jeg aldri vært skikkelig inne i denne kvernen, og jeg har tatt mange valg som de fleste andre ikke har tatt. Dette har ført med seg mange konsekvenser, og mange av valgene jeg har tatt har vært dumme, bare så det også er sagt. Men at jeg har valgt å gå mine egne veier, er noe jeg står for, og noe jeg føler har vært det eneste riktige jeg kunne gjøre. Jeg har også skilt meg ut i den forstand at jeg har vært redd for å bli «voksen», mens andre på min alder har gjort alt i sin makt for å bli tolket som voksen så snart som mulig. For meg var alltid det å bli «voksen», bare å få et mer innsnevret liv, hvor alt ble så ufattelig seriøst og dønn alvorlig. At moroa var over, på en måte. Men når jeg ser meg rundt i dag, kan jeg ikke si at jeg opplever mine jevnaldrende som noe mer voksen enn hva jeg selv er. De er kanskje mer voksen i den forstand at de har mer stell på ting som jeg selv har rotet til for meg selv på veiene mine, som blant annet i forhold til utdanning, karriere, økonomi, hus, bil og den pakken. Men når det gjelder livserfaring? Da tror jeg sannelig at jeg er mer «voksen» enn mange på min egen alder. Så det kommer vel helt an på hvordan man velger å definere begrepet «voksen». Og jeg må fremdeles innrømme: Jeg liker ikke tanken på å være så jævla voksen. Og når jeg ser at folk «spiller» voksen, tenker jeg ironisk nok for meg selv: Å kjære vene, så barnslig vedkommende er…

Og ja, som du skjønner, har jeg en tendens til å vri og vende på ting, fordi jeg kanskje ser ting i et litt annet perspektiv.

Det har begynt å bli sent, og jeg må tidlig opp for å trene hundene i morgen tidlig. Jeg avrunder som vanlig med bibelen, denne første dagen i mai:

1.5 Landet får lys ved Fredsfyrsten 9:1-7

«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea.

Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.

Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.

For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.

For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.»

Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»

Dag 69 ( fredag 17.04.15 )

Dette har vært en bra dag, og jeg etter forholdene i ganske så bra form. Dagen begynte veldig bra, med at jeg så at jeg hadde fått penger. Så da var det bare å sette i gang. Det var en del ting jeg trengte sårt, som tobakk blant annet. Men også mange andre ting måtte gjøres, så jeg fylte først opp tanken på scooteren, og kjørte deretter til nærmeste kjøpesenter. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg bestemte meg for å kjøre ut dit. Planen var egentlig å kjøre til byen, men jeg ombestemte meg ved et veikryss, og kjørte en annen retning i stedet. Like greit, for jeg fant alt jeg trengte på dette senteret.

Det var litt rart å gå forbi vinmonopolet, for vanligvis hadde jeg gått inn der på utbetalingsdatoen, men ikke i dette nye livet jeg har bestemt meg for å starte. I stedet kjøpte jeg meg en billig mobiltelefon, produkter i forhold til trening, treningssko, nikotintyggis og til og med tran. Jeg fikk også hentet medisinene mine.

Deretter kjørte jeg hjem en tur, og etter en kopp kaffe og en god røyk, kjørte jeg til dette treningssenteret jeg har snakket om, og signerte et medlemskap. Det var et stort senter, og rikt på apparater. Så jeg begynner sannsynligvis å trene i morgen. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg skal vente til mandag, for jeg trener jo fem dager i uken, og da helst tidlig på dagen. Jeg tenker at det er bedre å trene mandag til fredag, og ha fri i helgene. For da regner jeg med at det er mye mindre folk, og mye større tilgjengelighet på apparatene. Jeg kan ikke fordra når det blir for mye folk på treningssentrene, sånn at man må stå i kø for å komme til på et apparat. Så hvis jeg ikke starter opp i morgen, blir det trening i form av lange turer med hundene, og så oppstart på mandag. Jeg må tenke litt på det.

Men høres det ikke ut som at dette går rette veien da? Jeg føler i hvert fall det. Jeg er fremdeles ikke så glad i fredagen og lørdagen, men jeg regner med at dette kun gjelder i overgangsfasen. Det er ikke nødvendigvis det at jeg har lyst å drikke, men jeg føler meg mer isolert i helgene. Så i løpet av morgendagen eller overmorgen kontakter jeg han kompisen jeg har ikke så langt unna, og spør han om ikke vi kan aktivisere hverandre litt, og være litt mer sosial. Det har vi nok begge godt av. Det er liksom dette tiltaket da. Vi har begge våre ting, men er gode venner. Og det er viktig å være sosial. Og når vi snakker om det å være sosial, kan jeg si at jeg var innom Facebook i dag. Men jeg var der ikke lenge. Jeg synes Facebook er en ganske usosial måte å være sosial på. Det er liksom «å være sosial i nøden», føler jeg. Men det er ikke noe som kan erstatte den genuine virkeligheten, selv om det kan virke som at mange tror det, og gjør det.

Jeg har vært ganske slapp etter alle dagens innkjøp. Jeg bruker ikke noen stor dose med Sobril nå, for da ville jeg ikke ha kjørt. Men jeg merker allikevel at de tuller litt med hodet mitt, i form av at jeg blir depressiv. Det er som at depresjon er prisen jeg må betale for å ikke ha nerver, for der hjelper sobrilene meg veldig. Men uansett, nå begynner jeg snart å seponere dem langsomt, men sikkert. Jeg må være litt mer strikt med doseringen, i stedet for å ta dem sporadisk, slik det har vært de siste ukene. Jeg må sette opp en forsvarlig og realistisk nedtrappingsplan. Om det så bare er snakk om noen få milligram ned hver uke, så er det bedre enn ingenting. Jeg har heldigvis ikke de hysteriske alkohol-nervene lenger. Og det er jeg veldig lykkelig for. For, unnskyld språket, alkohol-abstinens er helt jævlig.

Det var kjempeherlig å kjøre scooter i dag. Jeg merker at jeg er reflektert igjen, og heldigvis ikke anspent når jeg kjører. Nå er det sånn som det skal være, på en måte. Jeg er barnslig glad i den scooteren. Den gir meg en fantastisk følelse av frihet. Nærmest som å fly. Den heter faktisk Piaggio Fly, så det er jo en passende tittel. Den cruiser liksom så herlig fremover. Det er litt vanskelig å forklare. Den er lett å beherske, og det blir sånn når man har kjørt mye på den samme scooteren. Det blir liksom automatikk i alt. Man vet liksom hvor alle grensene går for den, og man blir på en måte i ett på veien. Det eneste som irriterer meg, er ofte bilister som alltid må nødt å kjøre forbi scooteren, fordi det er en scooter. At den holder fartsgrensen, spiller ingen rolle. Det er en scooter, og scootere MÅ man nødt å kjøre forbi. Jeg lurer på om bilistene føler seg dumme når de ser at jeg ligger like bak dem etterpå. Scooteren min går nemlig i 110 km/t…

Jeg har i det siste begynt å trikse med hjernen min. I forbindelse med fare for tilbakefall, er det jo ofte snakk om «triggere», som jeg også nevnte her om dagen. Altså, ting som kan fremprovosere et sug til å drikke. Ting som man gjerne assosierer med fest og alkohol, enten det er spesielle dager eller anledninger, steder osv. Listen er lang. Dette er jo forskjellig fra person til person. Men jeg har den greien med musikk. Hvis jeg hører musikk fra tiden jeg hadde alkohol under kontroll, og livet var herlig og fritt da jeg faktisk festet, så merker jeg at slangen beveger seg på skulderen. Nesten som at den danser til musikken, som en kobra foran disse fløytespillerne.

Jeg tror de fleste har det sånn med musikk. Hvis de hører en sang som vekker et gammelt minne, er det nesten som å bli revet tilbake til den tiden, mentalt sett. Musikk er en kraftfull kunstform. Uten tvil.

Men nå i det siste har jeg hørt mye på radio, og jeg har kommet over noen utrolig kule sanger i tilfriskningsperioden. I går fant jeg ut at jeg ville høre dem på youtube, med skikkelig headset, i stedet for den noe enkle radioen min. Men før jeg gjorde dette, tenkte jeg: Jeg pleier bare å høre på høy musikk når jeg drikker. Deretter tenkte jeg: Men nå skal jeg høre på høy og fet musikk når jeg ikke drikker. Disse sangene jeg nå skal høre, skal i fremtiden minne meg om perioden hvor jeg ble frisk fra alkohol. Jeg skaper på en måte minner for fremtiden, som ikke skal minne om alkoholrus. For sånne små triks er smart å ha i bakhodet. Jeg manipulerer meg selv mer enn slangen på skulderen gjør. Og jeg er ikke noen psykolog, men jeg tror at dersom jeg gjør dette med suksess, så vil jeg for hver gang bli sterkere og sterkere. Da snakker jeg om mitt genuine jeg. En person jeg nesten har glemt og mistet oppi det hele: Meg selv. Det er meg selv jeg jobber med nå, og ikke alkoholikeren i meg, som sakte men sikkert har dødd ut, eller det passer vel kanskje bedre å si at «alkoholikeren i meg er lagt i kunstig koma, mens det genuine mennesket består.

Det er nok mange som vil fraråde meg å oppsøke situasjoner hvor det finnes mye alkohol. Og at det beste vil være å unngå å feste, unngå uteliv og aller helst unngå alt jeg forbinder med alkohol. Men som en person som har vært full i de aller fleste sammenhenger: Hva i all verden skal jeg gjøre da?

Det jeg tenker, er egentlig litt motstridende i forhold til disse «logiske» rådene om å ikke utsette seg for den slags fristelse. Jeg har på ingen måte tenkt å begynne å drikke igjen, og den saken er helt klar. Fremdeles har jeg forståelse for at folk ennå trenger tid for å kunne slå seg til ro med at jeg mener alvor. Jeg har bare vært edru i to uker, men jeg står fremdeles på mitt. Men tilbake til poenget: Hvor mye makt skal jeg gi alkohol, utenom at jeg ikke kommer til å innta det mer, og at jeg kommer til å holde garden oppe? Det jeg tenker på, er at dersom jeg hadde klart å gjøre alle de tingene jeg gjorde som full (bortsett fra de dumme tingene), så ville jeg slått kronen av Kong Alkohol sitt hode. Jeg ville sparket grunnmuren under kongens føtter i stykker, hvis jeg for eksempel kunne ha gått på en fest edru. Jeg ville gradvis fratatt alkohol makten over livet mitt, og til slutt hadde det bare vært en meitemark igjen på skulderen min. Dog, jeg skjønner at dette er noe som ikke kommer i denne omgangen, og kanskje heller ikke i andre eller tredje omgang. Men jeg er ganske bestemt på at selv om jeg har ofret alkohol, så betyr ikke det at jeg skal ofre alle ting som jeg gjerne har likt å gjøre i alkoholrus. Jeg skal ikke slutte å leve, selv om jeg har sluttet å drikke. Og dette tror jeg mange som slutter å drikke, tenker og gjør. Ikke alle selvsagt, men jeg tror det er mange av dem. For det å slutte å drikke, er ikke synonymt med å sette seg i en stol, og se tomt ut av vinduet, og ikke drikke. Jeg tenker på dette nå, men det kommer til å ta lang tid før hjernen faktisk «kjøper» tanken. Det har jeg full forståelse for.

Fra det ene til det andre, så har det skjedd flere positive ting på den «smale vei» i det siste, nærmere bestemt i dag. Jeg har igjen snakket med nevro-spesialisten som utredet meg, og vi har ordnet et møte på mandag den 27.04. Så da skal jeg, fastlegen og nevro-spesialisten gå igjennom rapporten. Det blir litt spennende, for det er et viktig skritt i retning av å få medisiner som faktisk kan hjelpe meg veldig. Så den delen er i orden nå, med møtet altså.

Så nå sitter jeg her denne fredagskvelden, edru og ganske fornøyd med dagens utfall. Jeg har ikke hatt så mye ork etter at jeg kom hjem. Ikke har jeg fått trent meg selv eller hundene, men i morgen er det full rulle igjen. Min mor har tatt med seg niesen min til min søster, og de skal tilbringe helgen der sammen. Det er koselig å tenke på at familien min samles litt. Jeg for min del er da hundevakt. Hundene har vært ganske rolige i dag, så jeg tror de klarer seg fint uten tur til i morgen tidlig. Jeg er vanligvis ganske nøye på å få mosjonert dem hver dag, men akkurat i dag har vi alle tatt oss en rolig ettermiddag og kveld. Været er dog upåklagelig. Det er meldt strålende sol hele helgen. Jeg gleder meg spesielt til søndag. Det er litt morsomt å tenke på, men på søndagene våkner jeg opp frisk og fin i formen, klar for lange turer og treningsøkter, når jeg er i gode perioder som nå. Og da tenker jeg at jeg vanligvis ville ha vært utrolig dårlig. Søndagen er liksom nesten som en kollektiv fyllesyke-dag, og da er det litt ekstra godt å være frisk, mens man tenker på at man hadde vært dårlig denne dagen, dersom man hadde falt for fristelsen dagene før. Litt vanskelig å forklare, men jeg tror mange skjønner hva jeg mener. Det er jo herlig å være frisk?

Jeg har litt tankekjør nå, så bær over med meg dersom jeg svinger litt fra tema til tema. Men det er så åpenbart egentlig. At jeg ikke har sett det skikkelig før. Jeg har vært regelrett syk. All elendigheten jeg har opplevd som følger av den sykdommen; All angsten, alle depresjonene, alle avrusningene, alle de dumme tingene jeg har sagt som jeg ikke har ment, all den teite oppførselen, alle innleggelsene, alle vrangforestillingene, alle nær døden-opplevelsene, alle ulykkene, alle misforståelsene, alle psykosene, alle pengene, all tiden, alle skadene? Jeg har jo vært i helvete, og ikke nok med det, jeg har etter egen vilje falt tilbake i helvete så mange ganger. For å sette ting på spissen: I perioder tror jeg faktisk ikke jeg engang har sett forskjell på Gud og Satan. Men etter at jeg avga dette løftet til Gud, som mange sikkert mener er halvveis psykotisk, så er det som at jeg ser det hele i et nytt lys. Og jeg mener det virkelig alvorlig også. Det eneste jeg ikke skjønner, er hvorfor jeg ikke har gjort det før. Jeg er sikker på at det er mange som ikke skjønner dette. Men jeg har fremdeles en følelse av at det var meningen at jeg skulle oppleve alle disse tingene. At det er en merkelig mening i det hele. Og når jeg har sagt dette, vil jeg bare gjenta: Jeg er helt ferdig med alkohol, for alltid. Det er som at jeg har fått nye øyne å se med.

Men i og med at jeg er hundevakt i kveld, tror jeg at jeg avrunder her for i dag. Jeg har egentlig ikke så mye mer på hjertet akkurat nå uansett.

Jeg avrunder fredagskvelden med bibelen min:

Salme 40

Frelse ved Messias` lydighet

«Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop.

Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.

Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange Skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.

Salig er den mann som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn.

Herre, min Gud! Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.

Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.

Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.

Jeg bar fram godt budskap om rettferdighet i en stor forsamling. Se, jeg lukket ikke mine lepper. Herre, du vet det.

Jeg holdt ikke din rettferdighet skjult i mitt hjerte, jeg har kunngjort din trofasthet og din frelse. Jeg skjulte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling.

Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg.

For trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg.

La det behage deg, Herre, å utfri meg! Herre, skynd deg å hjelpe meg!

La alle dem som står meg etter livet og vil rive det bort, bli til skam og spott! La dem som ønsker ulykke over meg, vike tilbake og bli til skamme.

La dem som sier til meg: Ha-ha! – bli forferdet på grunn av sin egen skam.

La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren!

Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke»

Salme 41

Den gudfryktiges velsignelse og lidelse

«Salig er den som akter på den hjelpeløse! På den onde dag skal Herren fri ham ut.

Herren vil verne ham og holde ham i live. Han skal prises lykkelig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst.

Herren Skal støtte ham på sykesengen. Du forvandler hele hans leie under hans sykdom.

Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg.

Mine fiender taler ondt om meg: Når skal han dø og hans navn gå til grunne?

Og kommer det en for å se til meg, taler han falske ord. Hans hjerte samler seg ondskap. Han går ut og taler om det.

Alle De som hater meg, hvisker sammen imot meg. Det som skader meg, tenker de ut mot meg.

Noe ondt hviler på ham – han ligger der og står ikke opp mer.

Også den mann som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl imot meg.

Men du, Herre, vær meg nådig og hjelp meg opp! Så vil jeg gjengjelde dem!

På dette kjenner jeg at du har behag i meg: At min fiende ikke får triumfere over meg.

Du holder meg oppe i min uskyld, og du setter meg for ditt åsyn for evig.

Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Amen, amen.»

Hovedsakelig salmer av David

Salme 42

Lengsel etter Gud midt i nøden

«Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.

Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?

Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?

Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg – hvordan jeg drog fram i den skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare.

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham for frelse fra hans åsyn.

Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell.

Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg.

Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud.

Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg?

Det er som om mine ben ble knust, når mine fiender håner meg, når de hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.

Salme 43

Sjelen må vente på Herren

Tilkjenn meg min rett, Gud! Før min sak mot et folk uten barmhjertighet, og frels meg fra falske og urettferdige menn!

For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker oss?

Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.

Så kan jeg komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud. Jeg kan prise deg til sitar, Gud, min Gud.

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.»

Salme 44

Herren frelser fra fangenskap

«Gud, med våre ører har vi hørt – våre fedre har fortalt oss om den gjerning du gjorde i deres dager, i gamle dager.

Du drev hedningene ut med din hånd, men våre fedre plantet du. Du ødela folkeslag, men våre fedre lot du utbre seg.

For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm frelste dem ikke, men din høyre hånd og din arm og ditt åsyns lys. For du hadde behag i dem.

Du er min konge, Gud! Påby at Jakob skal frelses!

Ved deg skal vi støte ned våre fiender. I ditt navn skal vi trå ned dem som reiser seg imot oss.

For jeg stoler ikke på min bue, og mitt sverd frelser meg ikke.

Men du har frelst oss fra våre fiender, og de som hater oss, har du gjort til skamme.

Vi roser oss av Gud hele dagen, vi priser ditt navn til evig tid! Sela.

Likevel har du forkastet oss og har latt oss bli til skamme. Du drar ikke ut med våre hærer.

Du lar oss vike tilbake for fienden, og de som hater oss, tar seg bytte.

Du prisgir oss som slaktefe, du sprer oss blant folkeslagene.

Du selger ditt folk uten å få noe for det. Du setter ikke prisen på dem høyt.

Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

Du gjør oss til et ordspråk blant hedningene, de rister på hodet av oss blant folkene.

Hele dagen står min skam for mine øyne, og vanære dekker mitt ansikt når jeg hører spotterens røst og den som håner oss, når jeg ser fienden og den som vil ha hevn.

Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke har sveket din pakt.

Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøyde ikke av fra din vei.

Likevel har du knust oss der hvor sjakalene bor, og dekket oss med dødsskygge.

Dersom vi hadde glemt vår Guds navn, og bredt ut våre hender til en fremmed gud, ville Gud da ikke finne det ut?

Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?

Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!

Hvorfor skjuler du ditt åsyn? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?

For vår sjel er nedbøyd i støvet, vårt legeme er nedtrykt til jorden.

Reis deg til hjelp for oss! Forløs oss for din miskunnhets skyld.»

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»