Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 85 ( Natt til søndag 17 mai 2015 )

Da har klokken akkurat passert midnatt, så det er strengt tatt 17 mai nå. Og jeg er dønn edru, for første gang på mange år, når det gjelder akkurat disse dagene. Mai pleier alltid å være en «vill» måned for min del. Jeg har inntrykk av at alle mai-måneder er måneder hvor jeg sliter maks. Dette kan igjen være et symptom på Bipolar lidelse, men som tidligere nevnt, prøver jeg å ikke ha så altfor mye fokus på diagnoser. Jeg vet bare at når det gjelder bipolar lidelse, så er det ofte en «kalender-sykdom». Nå er ikke jeg noen lege eller overlege. Du får google.

Det er en bragd i seg selv at jeg er edru, men dagen i dag har igjen vært en dag med enormt mange tanker om livet. Jeg klarer ikke å stoppe disse tankekjørene, og jeg innser mer og mer at de faktisk er et problem. Jeg skal komme tilbake til dette litt senere i dagens skriv.

Det som også slår meg, er at jeg ofte er i utlandet på denne tiden.

Jeg var også i Tyrkia i fem uker på denne tiden for noen år siden. Las Palmas var jeg også i, på denne tiden for litt flere år siden, og Tyrkia for første gang, for enda flere år siden. Det virker som at jeg alltid er på reisefot i mai. Kanskje det er vinter-depresjonene som begynner å gi slipp i mai. Jeg vet ikke, men det virker i hvert fall som et fast mønster.

I dag har jeg begynt å sette spørsmålstegn ved alt jeg driver med. Det har nå gått såpass lang tid at jeg trolig kjenner mye på ting som ikke har med rus å gjøre, blant annet disse tankekjørene som har blitt veldig slitsomme. Det er denne indre flammen som jeg ikke klarer å temme. Jeg har begynt å lure på om blant annet hasj har hjulpet meg mot ADHD, for symptomene virker å være sterkere, nå som jeg har sluttet med alle disse tingene. Jeg vet også at veien er lang til å få prøve ADHD-medisin, hvis jeg i det hele tatt får det innvilget. Jeg er faktisk skeptisk, for jeg har en følelse på at jeg kommer til å få avslag av en eller annen teit grunn, og at jeg må gå rundt med ubehandlet ADHD. Det kan jeg si med én gang at jeg ikke kommer til å fikse. Hvis jeg må gå rundt sånn som dette, kommer jeg ikke til å komme ett skritt fremover, selv som rusfri. Jeg kommer bare til å fortsette å gå i sirkler, og det er noe som frustrerer meg vilt. Jeg håper ikke jeg kommer i en posisjon hvor jeg ikke får behandling for tilstanden min, men jeg frykter at det er nettopp dette som kommer til å skje. Og da vet jeg at det ikke kommer til å gå bra. Hvorfor? Fordi jeg svinger så mye. Jeg kommer ikke engang til å klare å holde fast ved noe, som jobb, forhold, leilighet, avtaler med inkasso-byråer osv. Jeg er til og med redd for at det intense stresset vil føre meg tilbake til flasken, i verste fall. Nå er jeg veldig ærlig her, og prøver å forklare det slik jeg føler det.

En annen ting som plager meg, er mangelen på konsentrasjon. Det er som en hinne av stress kommer foran alle de tingene jeg har lyst å gjøre, så jeg får ikke kontakt med mine kreative sider. Jeg har bare malt noen få malerier i 2015, og hadde en ambisjon om at dette skulle være mitt mest produktive år, på det kreative plan. Men jeg vet av erfaring at det ikke er vits i å male når jeg ikke er i det rette hjørnet. For det første klarer jeg ikke å leve meg inn i det jeg driver med. Det blir mer som at jeg irriterer meg over å ikke få ting til, med kort lunte. Dette resulterer i et overfladisk maleri. Det blir bare maling på et brett, uten dybde og følelser. Derfor orker jeg ikke engang å prøve. Og dette er et problem. Med unntak av skriving, gjør jeg veldig lite kreativt for tiden. Det har riktignok blitt tatt en del fotografier, og noen av disse har blitt ganske bra. Men jeg må innrømme at jeg har hatt problemer med å få sjelen skikkelig med på det. Det har vært mer noe jeg har følt jeg måtte gjøre, i stedet for å oppleve gleden i det selv.

Vanligvis, før i tiden, røykte jeg alltid cannabis før jeg malte, laget musikk, tok bilder og redigerte dem, og alle andre ting jeg drev med innen det kreative. Cannabis gjorde at jeg lettere klarte å sette meg inn i denne ene tingen jeg drev med, i stedet for at tankene og hodet fløy i alle retninger. Folk kan tenke som de vil om dette, men jeg begynner å innse at jeg røykte cannabis som medisin mot ADHD, før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde denne tilstanden. Derfor vurderer jeg faktisk å begynne å røyke igjen.

Mange vil nok mene at dette er en utrolig dårlig idé, men jeg er slett ikke sikker på om jeg er så enig i dette selv. Og jeg snakker av 13 års erfaring. Jeg mener fremdeles bestemt at cannabis har hjulpet meg som en slags stemningsstabiliserende medisin mot blant annet konsentrasjonsvansker. For i de periodene jeg røykte med jevne mellomrom, var jeg riktignok i en liten boble, men jeg fungerte stort sett veldig bra, både i forhold til trening, til og med jobb i perioder, og ikke minst i forhold til mine kreative sider. Jeg sier ikke at hasjen har skapt kunsten min. Den har jeg stått for selv. Men den har gjort det mulig for meg å konsentrere meg om de tingene jeg skal gjøre, uten at jeg i tillegg har gått på veggene.

Mange innen helsevesenet, og mange menn og kvinner på gaten, ville nok ha sagt at dette høres direkte uhørt ut. At cannabis har fungert som en slags medisin for meg? Jeg, som har vært innlagt så mange ganger på psykiatriske sykehus og rusklinikker? De tenker kanskje at jeg lurer meg selv. Og vet du hva? De får bare fortsette å tenke dette. For å være helt ærlig, så berører det meg fint lite hva andre skulle mene om det. For jeg har hørt så mange teorier, noen dumme, og andre enda dummere, om hva som er best for meg. Og de gangene jeg har testet ut «hva som er best for meg», etter råd fra såkalte kyndige, har det som regel gått veldig gale. Jeg høres kanskje litt sint ut, men her vil jeg bare understreke at det var først for under to år siden, at jeg fikk diagnosene ADHD og Asperger syndrom. Og dette er på sett og vis ganske alvorlige diagnoser. Jeg fikk disse diagnosene da jeg var 31, og jeg har vært i kontakt med veldig mange instanser i flere tiår før dette. Så jeg har grunn til å ha litt rar smak i munnen, og jeg har grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan systemet fungerer. Jeg har på mange måter vært nødt til å finne ut av ting selv. Finne min egen vei, for å hanskes med mine egne problemer. Kanskje mange av disse løsningene ikke høres bra ut i helsevesenets ører, men det kan jeg også si om helsevesenet. Jeg baserer mine utsagn og meninger på egne, personlige erfaringer, og dette gjør at jeg ofte blir tolket som en sta jævel.

Dette er altså mange av de tingene jeg tenker på om dagen. Jeg har til og med tenkt på løftet jeg har gitt til Gud om å aldri mer drikke. Jeg har kjent på tvilen. Er dette noe jeg vil klare? Er dette noe jeg egentlig ønsker? Og det gamle, klassiske spørsmålet har begynt å dukke opp: Er jeg egentlig alkoholiker, eller er den heftige drikkingen bare et symptom på en underliggende, akutt tilstand? Og vil jeg virkelig være fullstendig avholdende fra alt? Jeg stiller meg selv dette spørsmålet, nå som jeg er helt nøktern. Jeg har til og med klart å legge fra meg tobakken, betrygget med en god porsjon snus under leppen. Men jeg begynner etter hvert å føle på om jeg virkelig vil være helt avholdende fra absolutt alt. Jeg vet at det står i bibelen at man skal være forsiktig med å avgi løfter man ikke klarer å holde. Og hvis jeg skulle sprekke på alkohol, så ville dette ha passet veldig bra til min egen situasjon. Men dersom dette skulle skje, så vet jo Gud det allerede. Jeg tror han ville ha tilgitt meg, for han vet at jeg virkelig har prøvd, og han vet at jeg sliter som nøktern også. Han vet langt mer enn hva jeg gjør.

Når dette er sagt, så er det ikke sånn at jeg går rundt og tenker på å drikke igjen. Men jeg tenker på livet mitt i sin helhet. Tiden går. Den flyr faktisk, og jeg går rundt, i voksen alder, og prøver å finne ut av mitt eget livs gåte. Det virker så enkelt for mange andre, mens jeg går rundt som et spørsmålstegn hele veien. Jeg er flink til å gi andre råd, men jeg er ikke flink til å ta de samme rådene selv. Jeg er på ingen måte dum, men jeg har en vrien skjebne. Og det som er så ironisk oppi det hele, er at fra utsiden kan jeg nok tolkes som en arbeidslat person som kanskje har vært litt for lenge på skråplanet. Men på innsiden føler jeg at jeg er knallhard mot meg selv. For eksempel: Jeg har ofte tenkt at Gud ikke lenger vil ha kontakt med meg, dersom jeg ikke klarer å holde løftet jeg har avgitt. Men faktisk, så tror jeg at jeg allerede er tilgitt. Gud er jo av kjærlighet, og ikke straff. Og jeg så nesten for meg at Satan ville bli min nærmeste «venn», samtidig som at Gud ville distansere seg mer fra meg, dersom jeg ikke klarte å holde løftet. Men når jeg tenker på det nå, vet jeg at dette aldri kommer til å skje. Men, merk at dette er «worst case scenario». Det er bare en hypotetisk tanke, og jeg er dønn edru og nøktern nå. Men jeg må innrømme at jeg faktisk hadde det bedre i min kunstner-tilværelse, enn slik jeg har det med tankekjør og drit nå. Så jeg tror det er en ganske stor sannsynlighet for at jeg kanskje kommer til å innta cannabis igjen.

Jeg tror jeg trenger å lære meg meditasjon. Jeg trenger å bli bedre kjent med meg selv. Jeg har kanskje ikke kommet så langt i livet, men jeg har mange ressurser, og jeg føler det er veldig trist når jeg ikke får benyttet meg av disse. Som jeg sa til en venninne i dag: Jeg føler at jeg begynner å bli bitter, og at dette var en følelse jeg var svært ukomfortabel med, da det var så langt fra den jeg egentlig er. Så, for å være helt ærlig, føles det som at jeg går den rette veien, i forhold til sosial aksept. Men samtidig føler jeg at jeg kanskje ikke egentlig har gått inn i meg selv, men heller inn i rollen jeg føler at alle andre vil se meg i. Og det blir feil. Jeg må bare fortsette å tenke igjennom dette. Igjennom alt. Jeg er ikke ferdig med å tenke.

Når det gjelder legetimen jeg av en eller annen rar grunn hadde sett for meg var i går, så viste det seg at den ikke er før på mandag. Og da tror jeg at jeg kommer til å ta en lang prat med legen. Jeg er litt spent på hva han har å si om disse tankene. Han er en god lytter, og jeg setter veldig stor pris på ham. Men han er jo bare et menneske, og jeg kan ikke pålegge ham ansvaret for mitt eget liv. Han kan gjerne gi råd, og han har nok ganske mye vekt i ordene i forhold til henvisninger videre til blant annet spesialisthelsetjenesten, men han kan ikke fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt. Jeg sier ikke at han har gjort dette heller, men i de periodene jeg har vært svekket, har jeg nok trolig vært en noe krevende pasient. I perioder har jeg vært ganske desperat, langt nede og med «brukne ben», og da er det nok ikke så lett for en lege å vite hva han/hun skal gjøre. Men han har vært en utrolig god lytter, så jeg er glad jeg har ham som fastlege. Jeg tror faktisk jeg uten overdrivelse kan si at han har reddet livet mitt. Han er 1 av en milliard når det kommer til å være jordnær, til tross for at han «kunne» ha vært en overdådig snobb som så ned på de fleste, fordi han selv hadde gjort det så godt med sine studier osv. Men har er rake motsetningen. Han har beina godt plantet på jorden, og han er genuin. Han vil hjelpe folk. Et godt forbilde.

Jeg avrunder skrivet for i dag med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2. Den rette bruk av friheten, kap.9

2.1 Et forbilde i selvfornektelse 9:1-18

«Er jeg ikke fri? Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?

Om jeg ikke er apostel for andre, så er jeg det i alle fall for dere! For dere er seglet på mitt apostelembete i Herren.

Dette er mitt forsvar mot dem som setter seg til doms over meg.

Har vi kanskje ikke rett til å ete og drikke?

Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre, og Kefas?

Eller er det bare jeg og Barnabas som ikke har rett til å slippe å arbeide?

Hvem gjør vel noen gang krigstjeneste på egen lønn? Hvem planter en vingård og nyter ikke frukten fra den? Eller hvem gjeter en buskap og får ikke drikke av hjordens melk?

Er dette bare menneskelig tale, eller sier ikke også loven det samme?

For i Moseloven står det skrevet: Du skal ikke binde for mulen på en okse som tresker. Er det oksene som ligger Gud på hjertet, eller er det ikke med tanke på oss at han sier dette? For vår skyld er det jo skrevet at den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker, skal gjøre det med håp om å få sin del.

Når vi har sådd de åndelige goder hos dere, er det da for mye om vi høster timelige goder fra dere?

Har andre slike rettigheter hos dere, skulle da ikke vi ha det enda mer? Men vi har ikke gjort oss bruk av denne rett. Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium.

Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sitt underhold fra templet? Og de som tjener ved alteret, får sin del fra alteret?

Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet.

Men jeg har ikke bruk for noe av dette. Jeg skriver ikke dette for at det nå skal bli slik med meg, for heller vil jeg dø enn at noen skulle gjøre til intet det som jeg roser meg av!

For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!

Gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn. Men gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg.

Hva er så min lønn? Jo, at jeg byr fram evangeliet uten vederlag når jeg forkynner det, slik at jeg ikke gjør bruk av den rett evangeliet gir meg.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»

Dag 66 ( tirsdag 14.04.15 )

Atter en dag har passert, og dette har vært en dag på godt og vondt. Den startet på et ganske underlig vis, om jeg skal si det selv. Jeg våknet, og følte meg egentlig ganske grei i formen. Så jeg gjorde de tingene jeg alltid gjør om morgenen, og det er å ta meg en røyk og en kopp kaffe, og surfe litt på nettet. Etter dette laget jeg frokost, og rett etter at jeg hadde spist, var det som at det kom et lynnedslag. Det var som at jeg ble rykket ut av min egen kropp, og jeg følte meg ufattelig fjern. Jeg ble nærmest overrasket over at jeg faktisk stod på kjøkkenet, og at jeg «var tilstede». Det er en tilstand jeg har opplevd opp igjennom hele livet, men det er flere år siden jeg har hatt den skikkelig, før i dag. Det er vanskelig å forklare. Men jeg gikk rundt i huset og prøvde å «komme tilbake», men jeg var utrolig fjern. Det er nærmest som at man føler at sjelen distanserer seg litt fra kroppen. Mange vil nok kalle dette panikkangst, men det var ikke det. Jeg hadde ikke angst i det hele tatt, før etter at jeg fikk «anfallet». For det er en slik følelse som gjør at jeg blir usikker på hva som egentlig foregår. Jeg husker jeg i et øyeblikk lurte på om jeg hadde fått i meg noe giftig. Jeg var usikker på om jeg var i ferd med å falle om med hjertestopp. Jeg var nummen i hele kroppen.

Jeg har ikke fått dette skikkelig undersøkt, men jeg husker faktisk at pappa fortalte meg at han visste hva det var, for han hadde hatt det sånn selv også. Jeg tok det opp med ham for kanskje 22 år siden.

Men etter hvert begynte det så smått å avta, og jeg gikk først en tur med den ene Retrieveren. Alt gikk helt bra, men jeg følte meg ikke bra. Jeg vurderte til og med om jeg skulle ta med telefonen, i tilfelle jeg var i ferd med å få et alvorlig illebefinnende. Men det gikk bra. Det var en fjern tur, men det var en tur. Tilstanden jeg nettopp skrev om er grunnen til at jeg har lyst å utredes for epilepsi. Det føles ofte som at jeg er i ferd med å få et eller annet anfall, men så stopper det som regel der. Jeg vil ikke høre noe om panikkangst, for jeg vet hva det er, og dette var ikke det. Jeg har bare ikke kommet så langt at jeg har utredet meg for Epilepsi ennå. Jeg aner ikke hva det er, men det er veldig ubehagelig når det står på. Jeg er bevisst og alt det der, men ja, det føles som at alle følelsene i kroppen blir helt bedøvet, til og med følelsen av å puste. Det er vanskelig å forklare det ytterligere.

Etterpå gikk jeg en lengre tur med den andre Retrieveren, og da hadde det gitt seg, og jeg følte meg som meg selv igjen. Men det gikk noen timer. Og jeg oppfattet det som så ubehagelig, at jeg begynte å analysere de situasjonene jeg fikk disse «tilstandene» i. Og når jeg tenkte tilbake på de gangene jeg kunne huske at jeg hadde det sånn, var spesielt på diskoteker i barndommen, lenge før jeg begynte å ruse meg på noe som helst. Jeg husket at jeg i gjentatte anledninger fikk denne sterke uvirkelighetsfølelsen omtrent hver gang jeg var på diskotek. Jeg måtte liksom stoppe opp, og jeg husker at jeg tenkte akkurat den samme tanken: Er jeg virkelig her nå? Skjer dette virkelig? Deretter husker jeg at jeg ble nærmest sjokkert over at jeg faktisk var der, som å våkne opp etter å gå i søvne.

Mange vil nok tenke at jeg bare var trøtt. Jeg hadde vært våken lenge de gangene jeg var på diskotek i ungdommen, og trengte nok å sove. Men jeg er ikke enig. Men jeg kom til å tenke på noe annet. Hva består et diskotek av? Joda, høy musikk, dansende folk og mye liv. Men hva mer? Sterke, blinkende lys av alle varianter. Jeg tror faktisk det hadde med disse lysene å gjøre.

Deretter begynte jeg å tenke på hva som skjedde i dag. Jeg stod opp, tok meg en røyk, drakk kaffe og så inn i pc-skjermen. Jeg lurer på om det var pc-skjermen som trigget det. Men burde den ikke alltid ha «trigget» det da? Jeg aner ikke. Jeg overlater det til spesialister.

Dette får meg også til å tenke på en skrekkelig opplevelse jeg hadde for mange år siden, da jeg hadde samboer. Jeg vet ikke om dette hadde med alkohol å gjøre, men jeg bør understreke at jeg hadde drukket veldig tungt i flere døgn, og kom hjem. Jeg husker at jeg la meg på min side i sengen, og at min daværende samboer kom inn og spurte om jeg kunne ordne på puten hennes. Men da var det som at alt i kroppen min hadde sluttet å fungere, og jeg klarte ikke engang å svare. Men jeg var bevisst, og jeg husker at jeg skrek inni meg til henne, om at hun måtte ringe ambulanse. Men dette fikk hun naturligvis ikke med seg, og sa bare:

«Ikke det, nei» ( som svar på at jeg ikke svarte angående puten ).

Dagen etter gikk jeg på legevakten og tok dette opp med en sykepleier, men jeg fikk ikke noen skikkelig utredning. Jeg snakket som sagt med sykepleieren, som formidlet det videre til en nevro-spesialist eller annet, som ikke engang kom inn for å undersøke meg. Det eneste som skjedde, var at sykepleieren kom inn igjen etter en tid, og sa at han eller hun hadde sagt at det trolig bare var psykisk. Det var kanskje det, men den utredningen lignet ikke grisen. Jeg tror mye heller det var søvnparalyse, men hvem er jeg til å måle meg med en bedrevitende nevro-spesialist som kan utrede pasienter igjennom vegger?

Det er nesten litt rart å tenke på, for jeg skal jo utrede Fido for Epilepsi i overmorgen. Kanskje det mange sier virkelig stemmer; At vi nesten er helt symmetrisk, Tinka og jeg.

Jeg skal også til legen i overmorgen, og da tror jeg at jeg må høre med ham om jeg kan bli utredet for dette selv. For jeg har på følelsen at det er noe som ikke stemmer med meg, sånn rent fysisk. Det vil i hvert fall være greit å få det utelukket.

Ellers har det vært en ganske rolig dag, men med mye trening og mosjon. Jeg har nok lagt bak meg noen mil i dag, i tillegg til at jeg har trent med vekter. Det går rette veien. Jeg øker mye i vekt, og det har jeg bare godt av. Jeg merker også at jeg har blitt sterkere rent fysisk. Jeg synes det var nærmest umulig å gå på tur med Retrieverne for en tid tilbake, for jeg synes de hadde blitt så usedvanlig sterke. Nå skal det sies at Fido er en eksplosiv kraftbombe, men han går i det minste fint i båndet.

Men at Retrieverne var blitt så sterke, var rett etter den siste fyllekulen min, så det var nok heller jeg som var kraftig svekket. Men nå har de liksom blitt enkle å håndtere igjen. Så det går uten tvil rette veien. Jeg håper bare jeg slipper et slikt anfall i morgen også. For det var svært ubehagelig.

Over til noe mer positivt: Jeg har endelig fått svar fra en av disse Camphill-landsbyene jeg har sendt en uforpliktende søknad til. Dette var fra den landsbyen som ligger rett utenfor Tønsberg, og de sa kort beskrevet at de hadde fått lest søknaden nå, og at jeg var hjertelig velkommen til en prat og omvisning, og at vi skulle ta tingene derfra. Det er med andre ord veldig positivt, og jeg holder absolutt en finger på det. Jeg har ikke svart ennå, for jeg venter fremdeles på at løvbladene skal lande litt her hjemme. Jeg tenker da på alle de praktiske tingene, samt at jeg har lovet min mor å passe på tingene her hjemme de tre ukene hun er i Spania. Jeg må også få orden på dette med båten, samt at jeg må få sjekket Fido og dette. Han måtte jo eventuelt ha vært med, dersom jeg skal reise, og jeg må finne ut om det er forsvarlig å gi en så gammel hund en så stor overgang. Men hvis jeg lar henne være hjemme i vante omgivelser, og selv reiser, så vil savnet ta hardt på henne. Det er ikke et alternativ. Jeg er tross alt føreren hans. Så alle disse tingene må være klarert, og så trenger jeg å lande litt mer selv. Men min mor sa at jeg burde ta meg en tur nå når jeg får penger, da det tross alt var uforpliktende. Jeg må sove på det et par dager, men jeg skal sende et svar i morgen. Det er kanskje like greit at jeg forklarer dem situasjonen, samtidig som jeg undersøker om et ansettelsesforhold kunne ha blitt aktuelt om et par måneder, og ikke akkurat nå. For jeg vil svært gjerne jobbe med mennesker, og jeg trenger nok helt nye inntrykk, i stedet for å gå i sirkler. Dessuten er det jo bare et par måneder til jeg skal flytte på meg uansett. Så det er veldig aktuelt at jeg kommer til å satse på dette. Samtale og intervju først, og så får de se om de synes jeg virker som en passende kandidat. Jeg trenger bare litt tid til å bli litt mindre frynsete, og få litt mer selvinnsikt. Men som sagt: Det er veldig interessant! Og det var absolutt en god nyhet. Spør du meg, så virker det som at disse små gavene jeg har snakket om, allerede har begynt å dukke opp. Jeg føler på en måte at jeg blir litt «belønnet» for å holde meg på vannvognen, og ikke minst for innstillingen jeg har lagt meg til. Andre kan tro og tenke hva de vil, men jeg har ikke følt det slik før, i forhold til dette med å stoppe drikkingen.

Når vi snakker om alkohol, vil jeg også si at jeg i dag kastet den uåpnede pilsen i dag. Jeg orket ikke lenger synet av den, så den gikk i bosset. Jeg ble rett og slett dårlig av å bare se på den, så jeg kan ikke akkurat si at jeg sliter med noe drikkesug.

Det er faktisk nesten som at jeg har begynt å se på alkohol som noe som har ødelagt livet mitt, og ikke noe jeg er fristet til å falle tilbake på. Dette er jo helt åpenbart for andre, og mange skjønner sikkert ikke helt hvorfor jeg ikke har hatt denne følelsen før. Men det har jeg, bare at jeg har følt at alkohol har hatt kontroll over meg, og ikke omvendt. Men nå føler jeg det omvendt, og jeg kan ikke i noen som helst sammenheng se at jeg begynner å drikke igjen. Jeg kan ikke se noen triggere, enten det skulle være fordi jeg hadde lyst å feire noe, eller fordi jeg ble lammet av frykt. Jeg tenker egentlig bare at alkohol vil gjøre tingene verre.

Nå gleder jeg meg til å få penger, for da skal jeg ta et skritt videre opp når det gjelder sunnhet og trening. Jeg skal begynne å trene på senter i stedet for å bare trene her hjemme, og jeg skal kjøpe inn god og sunn mat og kosttilskudd. Når jeg nå får penger, tar jeg med andre ord et skritt videre. Mange tenker nok at det er fare for at jeg kommer til å begynne å drikke igjen, når jeg får penger igjen, men det kommer altså da ikke til å skje. Tvert imot. Jeg skal også snart slutte å røyke, ved hjelp av nikotintyggis. Dette har vist seg å ha en ganske hjelpende effekt på meg, så jeg tror at jeg kommer til å klare det denne gangen. Jeg er veldig motivert, og ser egentlig bare frem til å fortsette å blomstre opp. Det er spennende det også, skal jeg si deg. Å merke de små forandringene hver dag. Jeg merker det også på det psykiske, hva styrke angår. Det er riktignok små, dog viktige fremskritt. For eksempel når det gjelder angst, og da spesielt paranoia, så merker jeg at «skjoldet» mitt blir mer solid for hver dag som går. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har det når jeg er i grøftekanten, og hvordan jeg har det når jeg frisk fra alkohol:

Når jeg drikker, så brytes jeg ned. Jeg er ikke en sånn som tror jeg er noen kjekkas og går på byen, sånn som mange av dem som drikker «vanlig» har det. Jeg trekker meg, som mange ganger nevnt tidligere, tilbake. Jeg kan bli mer isolert av fylla, enn når jeg er edru. Og med tanke på at jeg nesten ikke sover, og nesten ikke spiser, i tillegg til at jeg drikker som en sil, så er veien kort til å se helt jævlig ut. Ikke bare blir det sånn at jeg ser for jævlig ut, men alt rundt meg hvor jeg sitter og drikker ser også jævlig ut. Enten fordi jeg har ramlet over det, eller fordi jeg ikke har orket å rydde det.

Etter en stund får jeg rynker i hele ansiktet, og blir oppblåst, som at jeg er veldig allergisk, eller har gått igjennom en lang våkenatt med masse sorg og gråt. Jeg blir spesielt slik av sprit. Jeg blir også veldig blek, og syltynn. Og ettersom at jeg bare sitter i ro, blir jeg skikkelig krokete, og dermed kanskje fem centimeter lavere. Jeg klarer liksom ikke å rette meg i ryggen. Barbering og sånne ting er nok ikke noe jeg hadde fått «godkjent», som i marinen, for å si det sånn. Og når det gjelder klær, så hiver jeg bare på meg det jeg har liggende som er rent. Og etter hvert som jeg blir tynn, begynner bein og knoker å stikke ut her og der, og jeg blir som et skjelett i ansiktet. Og i og med at jeg mangler vitaminer på dette stadiet, blir håret pistrete og livløst. Derfor hiver jeg bare opp hetten. Med andre ord: Cocktailen av alle disse faktorene gjør at jeg ser helt forferdelig ut, og ikke minst ugjenkjennelig. Heldigvis ugjenkjennelig? Jeg vet ikke.

Det som er litt greien med dette, er at jeg i slike situasjoner vet at jeg ser helt forferdelig ut. Hvem ville ikke ha gjort det? Det er bare det at det er alkohol som dominerer og regjerer. Men det som er spesielt når man har det slik, og i bunn og grunn et elendig selvbilde, er at alle andre ting blir så utrolig vakre. Det blir som at jeg ser ting nedenifra og opp. Det er rart å tenke på. For eksempel: En jente som jeg i helt frisk tilstand ville synes var en pen jente, blir helt uoppnåelig og slående vakker når jeg selv er langt nede. Og jeg snakker ikke om øl-briller eller noe sånt. Jeg snakker vel heller om mitt eget selvbilde, målt opp mot andres.

Men det gjelder ikke bare pene jenter. Det gjelder liksom alt. Jeg føler meg i sånne situasjoner som en rotte som går rundt i en blomstereng, og alt er så utrolig mye bedre enn meg. Alle har det liksom så utrolig godt, utenom meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn. Men jeg opptrer slik jeg føler meg. Jeg har jo som nevnt en dress hengende i skapet, som jeg aldri har hatt på meg. For hvis jeg har det jævlig, så kler jeg meg jævlig. Jeg vet at jeg kanskje er rar sånn, men jeg er i det minste ærlig også, på samme måten. For når jeg er på kjøret, så setter jeg meg bevisst i gapestokken selv, på en måte. Med andre ord: Det er veldig lett å se på meg hvordan jeg har det. Jeg kunne aldri ha blitt en skapdranker, som drakk i skjul, og prøvde å dekke over det hele med fine klær og mint-pastiller.

Jeg glemmer aldri en gang i hovedstaden, da jeg var så fryktelig dårlig. Jeg husker jeg krøp på fire bein forbi en lang kø med finkledde mennesker som skulle inn på et utested. Jeg krøp bortover fortauet, og kastet opp. Her er det liksom alt eller ingenting. Jeg hører folk snakker om nyanser, men de finner du stort sett bare på maleriene mine.

Men når jeg selv er frisk, så er det som at disse «over-menneskene» blir mer «vanlige», om du forstår. Den vakre jenten er fremdeles vakker, det er ikke det. Jeg har en ganske genuin smak, hva estetikk angår. Men hun er liksom ikke «over» meg lenger. Eller uoppnåelig. Og nå sier ikke jeg at jeg nødvendigvis har kjangs på denne hypotetiske damen. Det er overhodet ikke det jeg sier. Men jeg snakker fremdeles om selvbilde. Og det er utrolig hvor forskjellig folk behandler meg, når jeg er full og dårlig, eller frisk og edru. Og da snakker vi gjerne om de samme folkene. Jeg merker ganske klart og tydelig at de liker den edru varianten bedre. Og jeg må helt ærlig innrømme at jeg forstår dem godt. For det er snakk om to forskjellige personer, på alle måter. For å sette det litt på spissen: Promille er en egen personlighet, og jeg har aldri hørt om noen tilfeller hvor denne personligheten er bedre enn den genuine.

Når jeg er inne på dette med å være skikkelig på kjøret, føler jeg også for å sette en stjerne i boken min, for alle de barmhjertige sjelene jeg har møtt, mens jeg selv har vært helt på felgene. For det har vært mange av dem også, enten det har vært mannen på gaten, en venn, familie eller forskjellige instanser. Mennesker som har hjulpet meg, enten det har vært å gi meg mat, hjelpe meg hjem, hjelpe meg å frakte mine egne varer hjem, slå av en prat, tilbydd meg et sted å sove, eller til og med som har lagt ut penger for meg, når jeg har hatt for lite penger å betale varene med, grunnet noe midlertidig, nedsatt sans for matematikk og økonomi. Jeg vil utrykke min takknemlighet til samtlige. Dere vet hvem dere er. Jeg vil takke for at dere hjalp meg da jeg var syk og langt nede. I gjengjeld vil jeg si at dere aldri vil se meg slik igjen, i hvert fall ikke på grunn av alkohol. Jeg håper disse ord er noe jeg klarer å holde, og hvis ikke, så må dere i hvert fall vite at jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er en sterk, sterk avhengighet.

Og nå tenker jeg at det er på tide at skuten skifter retning, og at jeg selv skal bli helt frisk, for at også jeg kan komme i posisjon til å hjelpe andre igjen. Tiden er inne. Kapittelet om alkoholisme er lukket, for min del. Ps! Ikke i boken min. Jeg kommer nok fremdeles til å fjase mer om alkohol. Men jeg skal gjøre det edru.

Klokken har begynt å bli mye, og jeg må få i meg dagens siste måltid. Men jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen min:

1.6 Bønnen i Getsemane 14:32-42

«De kom så til et sted som heter Getsemane. Og han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Da tok han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over ham.

Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!

Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.

Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare om du vil!

Han kommer så og finner dem sovende og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?

Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Så gikk han igjen bort og bad, og sa de samme ord.

Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se. Menneskesønnen overgis i syndernes hender.

Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.»

Dag 49 ( natt til søndag 22.02.15 )

Klokken er nå ti på ett om natten, og jeg våknet nettopp etter en forlenget høneblund. Jeg skulle egentlig bare sove 1,5 time, og la meg nedpå i seks-tiden. Håper jeg får sove igjen etterpå. Men nå tenkte jeg i hvert fall å skrive litt.

Jeg drømte veldig da jeg sov, men jeg husker ikke helt hva jeg drømte. Det er mye som foregår oppi hodet mitt, og jeg må vokte meg, for jeg merker at jeg står på terskelen til en depresjon. Derfor bestemte jeg meg for noe da jeg våknet, og det er at jeg skal fremskynde starten på «renselsen», som jeg kaller det så fint. Jeg tok meg nettopp en røyk, og tenkte for meg selv: Trenger jeg virkelig tre uker på å forberede ting? KAN det være at jeg drøyer litt fordi jeg er redd for hva jeg har i vente? Hvorfor ikke ta det om 1 uke fra nå? Nøyaktig hva er det som vil kreve tre uker?

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var disse tre ukene ikke helt spesifisert, da det kunne gå kortere eller lengre tid før jeg følte meg «klar til kampen».

Jeg er nemlig godt på vei inn i min egen boble igjen. Jeg merker at jeg ikke orker å snakke så mye med folk, blant annet på Facebook. Jeg tenker hele tiden: Jeg tar det heller kontakt med folk når jeg har klarnet opp. Når jeg er helt meg selv igjen. Jeg vet at jeg har en heftig, personlig kamp foran meg, og dette er noe jeg hele tiden har i bakhodet. Tankene rundt dette tar mye av fokuset mitt generelt.

For å sette det på spissen, kan man si at jeg føler at jeg skal igjennom helvete for å komme til himmelen. Men når jeg ser bakover, er det ikke så mye som minner meg om himmelen uansett.

Det er snakk om fem avhengigheter som skal elimineres, og det er ganske mye. Mange mener nok at jeg ikke kan klare det alene, mens andre mener at jeg må ta 1 ting om gangen.

Det eneste jeg skal ha nedtrapping på, er Sobril. Disse våger jeg ikke å brå-seponere, da jeg rett og slett blir syk av det. Men de andre tingene jeg skal slutte med, er tobakk, cannabis, kaffe og fortsette avholdenheten fra alkohol. Mange synes nok det er morsomt at jeg skal slutte å drikke kaffe, men jeg drikker så mye kaffe at jeg regelrett blir dårlig. Faktisk synes jeg det er litt morsomt å tenke på det selv, men det er flere grunner til at jeg skal slutte med kaffe, og den mest hovedsakelige grunnen er fordi jeg assosierer kaffe med tobakk. For meg hører kaffe og tobakk sammen. Dessuten synes jeg ikke kaffe smaker godt uten røyk. En annen grunn er at jeg blir skjelven og dehydrert av kaffe, og ikke minst kvalm. Det eliminerer også appetitten min fullstendig. Så jeg tenker: Det er kaffe liksom. Hvorfor gidder jeg?

Kaffe vil bli erstattet med grønn te.

Når det gjelder tobakk, så er dette alltid den tingen jeg får beskjed om å vente med. Ofte, i forskjellige sammenhenger, har jeg hørt at jeg ikke bør ta alt på 1 gang, de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg ønsker å slutte å røyke. Men jeg tenker: Vente på hva? Vente til dagen jeg får Kols, eller i verste fall lungekreft? Eller kanskje få tilbake den sterke astmaen jeg hadde som barn, som jeg klarte å vokse av meg?

Jeg har røykt siden jeg var elleve år, så jeg går på tynn is hver gang jeg tenner meg en sigarett. Man trenger ikke å være noen lege for å skjønne dette. Men akkurat dette krever en viss planlegging. Jeg skal innrømme at jeg synes det er ekstremt vanskelig å slutte å røyke. Men samtidig har jeg veldig lyst. Jeg tror jeg kommer til å være mer lykkelig enn noensinne, dersom jeg klarer meg uten tobakk i tre uker. Planen er selvsagt å forbli røykfri resten av livet, men jeg har hørt at folk føler seg som nye mennesker, når de har holdt seg røykfri i tre uker. Da har den verste avhengigheten og de verste sugene gitt seg, og først da kan man begynne å senke skuldrene, mens man samtidig må fortsette å holde garden oppe. Den psykologiske delen av tobakksavhengihet er kanske den verste og tyngste delen. Så dette er en av de tingene jeg må planlegge.

Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg skal erstatte tobakken med. Jeg kommer i hvert fall ikke til å bruke tradisjonelle erstatnings-produkter, som nikotin-tyggis, plaster, snus, piller som skal ta røyksug, e-sigaretter osv. Jeg er ikke sikker på om jeg skal erstatte tobakken med noe. Men jeg tenker at jeg kommer til å belønne meg med god mat osv. Jeg må som sagt planlegge dette litt.

Sobril har jeg nedtrappingsplan på, og jeg holder meg til den. Jeg vil være ferdig med Sobril om seks uker fra nå, men sannsynligvis før. Det kommer helt an på hvordan det står til med min mentale helse oppi det hele.

Cannabis har jeg røykt mer eller mindre daglig siden jeg var 20, men jeg har ikke et like knyttet forhold til det som før. Før i tiden brukte jeg ca 200 kroner dagen på det, og røykte som en skorstein. Det er utrolig hvor mye det har ødelagt. Cannabis ble på en måte muren mellom meg og andre. Det er en av bidragsyterne til boblen jeg har dannet så fint rundt meg, og gjør at jeg aldri blir skikkelig glad. Men jeg skal ikke bare si at cannabis har negative egenskaper. For jeg har opplevd at Cannabis har en viss stemningsstabiliserende effekt på meg, og det gjør det lettere å konsentrere seg om den ene tingen jeg holder på med, enten når jeg maler, lager musikk, ser på en film eller lignende. Om dette har noe med mine diagnoser å gjøre, eller eventuelle diagnoser jeg ennå ikke har fått ( jeg er fremdeles åpen for Bipolar lidelse ), vet jeg ikke. Men hvis jeg absolutt skulle hatt et rusmiddel i livet, hadde valget endt på cannabis, da jeg mener at det er mindre skadelig enn andre rusmidler, som for eksempel alkohol. Merk: Jeg snakker KUN om meg selv når det gjelder effekt av cannabis. Det er et psyko-aktivt «rusmiddel», og fungerer individuelt fra person til person. Derfor hadde jeg aldri ha anbefalt andre å røyke det. Noen tåler det, mens andre blir innlagt med psykose etter noen eksperimentelle trekk av en joint. Jeg vil også understreke at man kan bli ekstremt avhengig av cannabis. Jeg har vært det selv, og jeg har så mye fartstid som cannabis-røyker at jeg ikke trenger innspill fra andre rundt dette. Poenget er at mange hevder at «man bare blir psykisk avhengig av det». Jeg forstår ikke hvorfor en «psykisk avhengighet» blir snakket om som noe veldig harmløst. Høres det ikke veldig alvorlig ut å være psykisk avhengig av noe? Spør deg selv: Hva er det som IKKE er psykisk. Alt du ser, hører, føler, lukter, opplever går via ditt personlige, psykiske filter. Dine assosiasjoner. Virkeligheten som DU kjenner den, er selvfølgelig «fysisk der ute», men den oppleves for deg via ditt psykiske filter. Så jeg mener bestemt at begrepet «psykisk avhengighet» IKKE må undervurderes.

Jeg ser på kalenderen nå, og tenker igjennom alt jeg skal igjennom. Jeg tror jeg setter en strek under 01 mars. Når jeg våkner opp 01 mars, starter renselsen. Nå har jeg bestemt meg. Jeg trenger tiden frem til da, for å forberede meg mentalt, og planlegge detaljene. 01 mars høres ut som en fin dag å sette i gang på. Så da sier vi det sånn!

Jeg har hatt en fin dag i dag, sammen med Fido. Vi har vært på lange turer. Først på butikken, og så på fjellet ved hytten her. Vi har også vært nede og tatt bilder av fossen, og filmet. Ellers har vi hatt en rolig dag her hjemme. Vi er nok ganske trøtte, begge to.

Sannelig fikk jeg også skrevet en novelle i dag. Den jeg snakket om, som handler om en alkoholiker som planlegger å kutte ut drikkingen. Det endte ikke bra for ham, men han prøvde i det minste. Jeg må nok redigere novellen en anelse, men den er i hvert fall skrevet i grove trekk.

Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet utenom det jeg har skrevet. Den hovedsakelige grunnen til at jeg ville skrive nå, var for å kunngjøre at jeg har bestemt meg for å slutte med alt tidligere enn planlagt. Koste hva det koste vil. Hvorfor gå rundt og frykte å bli ulykkelig, når man ikke er spesielt lykkelig i utgangspunktet?

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

2.4 Nasireerloven

«Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie seg til Herren, så skal han holde seg fra vin og sterk drikk. Eddik av vin eller annen sterk eddik skal han ikke drikke og heller ikke noen saft som er tillaget av druer. Verken friske eller tørre druer skal han ete.

Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noe av det som blir tillaget av vintreet, like fra kjerne til skall.

Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Så lenge han er innviet til Herren, skal han ikke komme nær noe lik. 

Ikke engang om hans far eller mor eller søster dør, må han føre urenhet over seg for deres skyld. For han bærer på sitt hode tegnet på innvielsen til sin Gud.

Hele sin innvielsestid er han hellig for Herren.

Men dør det noen hos ham uventet og brått og fører urenhet over hans innviede hode, da skal han rake hodet den dagen han blir ren. Den sjuende dagen skal han rake det.

Den åttende dagen skal han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger, til inngangen til sammenkomstens telt.

Og presten skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer, og gjøre soning for ham og rense ham for den synd han har ført over seg ved å komme nær liket. Så skal han samme dag hellige sitt hode.

Og han skal på nytt vie seg til Herren for like lang tid som han først hadde lovt. Han skal føre fram et årsgammelt lam til skyldoffer. Den første tiden gjelder ikke mer, fordi hans innvielse ble utskjemt.

Dette er loven for nasireeren. Den dagen hans innvielsestid er til ende, skal han føres fram til inngangen av sammenkomstens telt.

Og han skal bære fram for Herren sitt offer, et årsgammelt værlam uten lyte til brennoffer og et årsgammelt saulam uten lyte til syndoffer og en vær uten lyte til fredsoffer og en kurv med usyrede kaker av fint mel, kaker med olje i, og usyrede brødleiver smurt med olje, og matofferet og drikkofrene som hører til.

Og presten skal bære det fram for Herrens åsyn, og ofre hans syndoffer og hans brennoffer.

Væren skal han ofre som fredsoffer til Herren sammen med kurven med de usyrede kakene, og så skal presten ofre hans matoffer og hans drikkoffer.

Deretter skal nasireeren rake sitt innviede hode ved inngangen til sammenkomstens telt. Han skal ta sitt innviede hodehår og legge det på ilden som er under fredsofferet.

Presten skal ta den ene bogen av væren, etter at den er kokt, og en usyret kake av kurven og en usyret brødleiv og legge dem i hendene på nasireeren, etter at han har raket av sitt innvielsestegn.

Så skal presten svinge dem for Herrens åsyn. Det skal være en helliget gave til presten, i tillegg til svingebrystet og løftelåret. Siden kan nasireeren drikke vin.

Dette er loven for den som gjør et nasireerløfte. Dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Han skal holde seg etter det han har avgitt løfte om, og det som loven om hans innvielse ellers krever.»

Dag 40 ( tidlig morgen fredag 13.02.15 )

Klokken har så vidt passert kvart over seks om morgenen, og jeg er lys våken. Jeg våknet klokken halv tre i natt, og har ikke sovet siden. Så man kan trygt si at jeg har litt problemer med søvnrytmen for tiden. Men nå skal jeg holde meg våken til i kveld, så får jeg heller bare være trøtt.

Det ble en litt brå avslutning på gårsdagens skriv. Jeg hadde egentlig planer om å skrive mer om kvelden, men jeg kom aldri så langt, så jeg etterfylte bibel-greiene mine nå nettopp i sted.

Jeg tenker og tenker, og kjemper mot veldig depressive tanker. Men oppi det hele, virker det som at det har kommet en litt streng røst inni hodet mitt, som sier hvordan jeg skal gjøre ting videre. Ironisk nok, så er det jo bare én vei det kan gå når man har nådd bunnen. Og det har jeg. Jeg tenker at jeg har det helt elendig i livet, og det er ikke lange veien fra sannheten. Jeg klarer ikke engang å smile om dagen. Men så kommer denne røsten, og sier til meg at dette enkelt og greit ikke går lengre. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det, for jeg er så fullstendig klar over det selv. Jeg vandrer rundt i en tåke av elendighet, en vond sirkel. Det skader meg å ha det sånn. Jeg kjenner meg snart ikke igjen lenger. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvor lenge jeg egentlig har hatt det sånn, uten virkelig, virkelig å gjøre noe med det. Elendigheten svekker meg. Den stjeler tid fra meg, og når den ikke gjør det, tuller den med tidsoppfatningen min. Jeg begynner nesten å ta til tårene når jeg tenker på hvor mye tid som har gått. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake la oss si tolv år, for å prøve på nytt. Men hva er egentlig vitsen med å tenke sånn? Skal jeg bruke enda mer tid på å sitte med deprimerte tanker om at det var sånn og sånn det skulle ha vært? Skal jeg bruke mer tid på å se tilbake på gode stunder med savn, fordi de kan være en trøst i elendigheten jeg nå opplever? Skal jeg prate med en psykiater om det? Eller kanskje legge meg inn? Skal jeg gå over på andre typer medisiner? Skal jeg finne et nytt rusmiddel? Skal jeg gjøre som så mange andre, og si at alt går bra med meg, selv om det egentlig ikke gjør det? Er dette noe andre mennesker kan gjøre så veldig mye med i utgangspunktet? Eller…. Skal jeg for én eneste gangs skyld lytte til meg selv og mine egne signaler? Jeg har bestemt meg for sistnevnte.

Jeg trenger enkelt og greit å finne tilbake til meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse å se seg selv i speilet, og ikke være helt sikker på hvem det er du faktisk ser på. Det er også en veldig ubehagelig følelse å ikke vite hva andre tenker om deg. Jeg vil tippe at mange tenker på meg som en rar og kanskje til og med ustabil dranker. Det er kanskje rart å si det, men slik som jeg ofte har fremstått, kan jeg ikke si at jeg klandrer dem for det heller. Men da snakker jeg om folk som egentlig ikke kjenner meg. Statister i livet mitt. Mannen som går forbi meg på gaten. De jeg selv er en statist for, med ustø gange.

De som kjenner meg, vet at jeg har masse problemer koblet opp mot rus og psykisk helse. Og som jeg tidligere nevnte så vidt, har jeg fått støtte over facebook fra folk jeg kjenner fra gammelt av. Dette er noe jeg har satt usedvanlig stor pris på, og det hjalp faktisk da jeg var så langt nede at jeg vurderte å avslutte det hele. Det er ikke mer enn noen uker siden. Jeg drakk mye, og var så lei av å surre rundt i et eneste kaotisk, depressivt mønster som ingen ende ville ta. Jeg så rundt og rundt etter noen som helst grunn til å fortsette å leve. Jeg følte jeg aldri ville klare å komme meg ut av det, og at folk kun var snille mot meg fordi de synes synd på meg. Og jeg kan si deg helt ærlig: Det er grusomt å ha det sånn.

Men sannelig var det noen som klarte å gripe igjennom til meg. Det er egentlig helt utrolig å tenke på. At noen ord klarte å få meg litt mer opp på beina. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er egentlig utrolig hvor lite som skal til i slike situasjoner: Et vennlig ord, et smil, et vink. Et signal på at du faktisk i det hele tatt fremdeles eksisterer, og ikke er usynlig, uansett hvor herjet og jævlig du måtte se ut og føle deg. Det er alltid en god følelse av å bli sett av noen som er glad i deg.

Men, det kommer alltid noe godt ut av noe vondt. Jeg vet at mange vil tenke: «Hah, den har vi hørt før!» når jeg sier det jeg har tenkt å fortelle, og vanligvis ville jeg ha hengt meg opp i dette. Jeg ville blitt frustrert over at de hadde mistet troen på meg, og kanskje til og med påvirket, for så å begynne å tvile på om jeg selv vil klare det. For det er lett å lage sprekker i et allerede bristet selvbilde. Og jeg kan omtrent ikke forestille meg noe som går mer utover selvbildet, enn å ikke klare å komme seg på beina.

Poenget mitt var at jeg i det siste har tenkt mye, og det er at jeg nå står foran et veikryss. Denne gangen mener jeg det veldig alvorlig også. Jeg føler det på meg, på sett og vis. Jeg føler at livet har kommet til det punktet, hvor jeg faktisk for én gangs skyld er voksen, tar den voksne avgjørelsen, og ikke den enkle og barnslige. At jeg for én gangs skyld tar et valg, og står ved det, i stedet for å forandre på det kort etter. Jeg er nødt å kontrollere impulsene mine, og ja, det er vanskelig. Hvis man står i et veikryss som sprer seg til hundre veier, kommer man ingen vei om man velger å gå på alle. Slik har det vært for meg. Og jeg har egentlig ikke kommet noen vei. Eller, faktisk: Hvis jeg skulle klare å komme meg helt på beina, både psykisk og i forhold til rus, så hadde jeg helhetlig sett kommet en veldig lang vei. Jeg hadde sittet med en enorm livserfaring, og jeg kunne ha hjulpet andre å finne veien ut av samme uføret. Men så lenge jeg forblir værende i elendigheten selv, er jeg ikke i posisjon til å hjelpe andre heller. Det er ganske logisk: Hvis man ikke kan hjelpe seg selv; Hvordan skal man da kunne hjelpe andre? Så det hele er en litt komplisert greie. Men Lanzarote-turen er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg ville jobbe for sjømannskirken, og hjelpe de som slet med sitt. Så endte det opp med at jeg selv måtte få hjelp av sjømannskirken. Jeg var med andre ord ikke klar, og jeg feilet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde tatt meg denne renselses-perioden. Jeg prøvde å ignorere den litt, og trodde at jeg var sterkere enn jeg var. Der brant jeg meg, og det var ikke på grunn av solen. En lege sa en gang til meg:

«Det høres ut som at du går rundt på brukne bein».

Jeg synes faktisk dette var en veldig klok ting å si, for ofte har det vært sånn med meg.

Jeg tror det vil være mange blandede meninger om hvordan jeg skal rense meg selv, så jeg vil skrive litt om dette nå.

Om nøyaktig en uke kommer jeg til å bo i en hytte, hvor min nærmeste nabo er naturen. Det er en enkel hytte, men den har alt jeg trenger. Butikken ligger noen kilometer unna. De fleste ville nok synes det høres utrolig ensomt og forlatt ut, og at isolasjonen ikke vil være bra for hodet mitt. Noen har også hevdet at dersom jeg skulle få delirium eller tilbakefall der ute, så ville det få enorme konsekvenser. Kanskje til og med en dødelig utgang. Og dette er jeg helt enig i. Jeg ville nok ikke gjort lurt i å reise dit etter en tung fyllekule, og fremdeles være full ved ankomst, for så å stoppe brått. Det ville vært en ganske så risikabel ting å gjøre.

Men nå er det akutte med alkoholen over. Jeg har vært edru i en uke nå, og det er fremdeles en uke til jeg reiser. Det er egentlig ikke bare alkoholen i seg selv som står i fokus. Så lenge jeg nå holder meg edru, er det ingen fare i forhold til alkohol. Jeg kommer også til å bruke antabus når jeg er der, så alkohol-delen er helt i orden, så lenge jeg fortsetter å holde meg avholdende. Og det er jo en del av planen.

Når jeg snakker om en renselse, så snakker jeg i en større skala. Jeg snakker om å rense meg selv for alle ting som plager meg; Alle avhengigheter, tankekjør, angst og depresjoner. Og selv om de fleste kanskje tenker at et øde og forlatt sted ute i naturen må være grobunn for depresjon og angst, tenker jeg motsatt.

Den siste tiden har jeg vært veldig stresset, og som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så har jeg hatt en underlig, klaustrofobisk følelse. Jeg har også hatt følelsen av at jeg må «skynde meg å leve», for jeg klarer ikke å følge tiden på samme måte som alle andre. Cocktailen av rus og mentale problemer har toppet seg, og dette har gjort at jeg føler jeg mister meg selv. Og dette er grunnen til at jeg har begynt å tenke alternativt, samtidig som jeg har fått denne indre, strenge røsten som sier:

«Nå er det nok!»

Jeg tror det er mitt egentlige jeg som protesterer og setter foten ned, og for å være helt ærlig, synes jeg det er godt å høre den røsten. Jeg merker at jeg lytter til den. Jeg merker at den er pålitelig, og at den skal vise meg veien ut av uføret.

For jeg har egentlig bare to valg nå, og det ene er det riktige. Jeg reiser ut i naturen, mediterer mye, setter opp faste rutiner på ting, kutter alle tingene jeg er avhengige av, går lange turer med Fido, skriver og skriver, maler og lager musikk. Jeg kommer også til å fiske, og forhåpentligvis begynne å trene når det verste har gitt seg. Jeg vet at det finnes et treningsstudio ca 7 km unna, som jeg akter å benytte meg av.

Når dette er sagt, så skal jeg si at jeg ikke bare skal holde meg unna alkohol. Jeg har også laget en nedtrappingsplan på Sobril med legen, og jeg skal slutte med selv de tingene som andre mener er uviktige, som tobakk og kaffe. Dette høres kanskje litt rart ut, men når det er slik at man er plaget av en avhengighet, så vil den prege deg negativt hver gang du gir etter for den. Jeg hadde også astma som barn, og vokste den fra meg. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg tenker at det ikke er uviktig å slutte å røyke etter 21 år som røyker da.

Og ja, det blir mye på én gang, men jeg kommer ikke til å dø av det. Tvert imot. Ingen av de gjenstående avhengighetene er farlige, ved seponering. Sobrilen er jo ganske kraftig å slutte for brått med, så her har jeg laget en plan med legen min.

Naturen skal være min hjelper. Jeg kommer til å ha det tungt, og står kanskje foran min livs største depresjon. Men akkurat denne depresjonen er i såfall nødvendig. Dessuten tror jeg at jeg vil bli nærmest manisk av lykke når jeg merker at ting begynner å slippe taket. Når jeg ser at jeg faktisk klarer disse tingene, og at jeg faktisk lykkes. Når jeg merker at jeg blir mer meg selv, og at valgene jeg tar videre, ikke kommer fra en annen enn den jeg er.

Det som vil skje, er at jeg først kommer til å ha noen dager hvor jeg på en måte lander, før alt begynner. Det kommer til å bli et knallhardt opplegg, og jeg prøver å forutse om jeg kommer til å bli lykkelig eller ulykkelig på veien. Jeg tenker at det mest naturlige er at jeg kommer til å oppleve litt av alle følelser. Kanskje jeg kommer til å gråte, kanskje jeg kommer til å le. Kanskje jeg blir livredd, kvalm, paranoid, søvnløs, irritabel og utrolig rastløs. Kanskje jeg ikke engang kommer til å orke å gjøre noe. Men ingen av disse følelsene er farlige, og uansett: Jeg kommer til å gjennomføre det. For når det slaget er vunnet, er jeg meg selv igjen. Og det er lenge siden.

Jeg var jo som nevnt hos legen i går, og vi pratet litt om planen videre. Jeg sa det som det var til ham, at jeg innså at jeg hadde feilet mye, misforstått mye, og at jeg nå hadde en underlig følelse av at jeg var i ferd med å bli voksen. Jeg sa det på en sånn måte at han begynte å le, for jeg har jo hele veien vært skeptisk til å bli voksen. Jeg synes det virker så utrolig kjedelig, og innser samtidig at dette er en veldig barnslig tanke. Det er kanskje bare slik jeg føler det også. Men de fleste på min alder er betydelig mer «voksen» enn hva jeg er. Samtidig har jeg jommen mye livserfaring som de ikke har også. Dessuten føler jeg at det er veldig mange som prøver så hardt å være voksne. Det synes i hvert fall jeg er utrolig barnslig. Så det kan bli interessant å se hvordan alt dette skal gå. Det er nemlig ikke slik at jeg har behov for å bli «tolket» som spesielt voksen, men jeg har lyst å ta kontroll over mitt eget liv. Jeg har lyst å komme i gang med utdanning, og deretter få meg arbeid. Jeg har lyst å finne meg en sunn og elskverdig dame som elsker den jeg egentlig er, og ja, jeg trodde aldri jeg kom til å si det: Jeg vil ha et helt vanlig liv. Det er bedre å ha et vanlig liv, enn å ikke ha et liv i det hele tatt. Jeg må bare innse at festen er over for lenge siden. Den tiden er forbi. Jeg lever i en tid som er forbi. Det er ingen eller ingenting igjen der, bortsett fra elendighet, mørke og sorg.

Jeg har også satt opp faste datoer på når jeg skal slutte med de enkelte tingene, og dette er en plan jeg har tenkt å følge til punkt og prikke. For det er sånn nå, at jeg er nødt å se «forbi» tåken. Slik vil det være ganske lenge, men på andre siden venter et mye bedre liv. Det er jo på andre siden alle de gode ting er, og hvor alle de gode ting venter. I stedet for å stå utenfor i kulden og mørket, for å se inn vinduet med masse lys, slik jeg har gjort i så mange år nå, så akter jeg å gå inn i stedet.

Jeg avrunder som vanlig ved å slå blindt opp i bibelen:

6.9 Profeten går i forbønn for folket 14:19-22

«Har du da fullstendig forkastet Juda, eller kjenner din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen legedom for oss? Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

Vi kjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres misgjerning, at vi har syndet mot deg.

For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Overgi ikke din herlighets trone til vanære! Kom i hu og bryt ikke din pakt med oss!

Er det blant hedningenes falske guder noen som kan gi regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting»

Dag 31 ( Kveld 01.01.15 )

Den første dagen i det nye året har passert, og denne dagen har vært lang. Den begynte med at jeg stod opp klokken seks, og kjørte med min onkel til hytten i Sogn og Fjordane. Det var en fin tur, og hytten var betydelig koseligere nå som den var varmet opp. Vannet har også tint elven bak hytten, og det viser seg at det er et aldri så lite fossefall rett bak hytten. Spør du meg, så er det ren meditasjon. Rett utenfor soveromsvinduet. Det er musikk i mine ører.

Jeg har også fått snakket litt med husverten, og vi har blitt enige om at de skal skaffe et modem i sitt navn, mot tillegg i leien. Det betyr at jeg er sikret et bra nett når jeg er der, og dette er jeg jo strengt tatt avhengig av, så jeg ble veldig lettet da jeg hørte det.

Det er egentlig ikke så mye som gjenstår nå, før jeg flytter. Jeg må få samlet sammen de siste tingene mine, og regner med at jeg får plass til dem i tursekken min. Så er det bare å bestille båt-billetter, og ta Fido med. Etter det har jeg offisielt flyttet. Jeg regner med at det skjer innen et par dager, kanskje over helgen. Jeg må se det litt an. Det er egentlig ikke noe hastverk, nå som jeg vet at den står klar der. Jeg orker ikke å stresse med noe. Stress er noe jeg har hatt nok av de siste månedene, så det får holde nå.

Jeg driver også og planlegger, planlegger og planlegger. Jeg prøver å finne den veien videre i livet, som jeg vet vil være mest komfortabel for meg å gå på. Det er ikke så helt enkelt for et noe kaotisk sinn, samt at jeg må skille hva jeg tror jeg egentlig vil, og hva som kan være avhengighetens snakk. Det er en anelse utfordrende, men jeg tror ting begynner å falle på plass. Men jeg må innrømme at en av mine tyngre laster, er ambivalens i forhold til det meste.

Jeg har også fått trent i dag, mot alle odds. Jeg har nemlig vært veldig trøtt, men trening gjør meg godt, så jeg kjører hard disiplin der. Men jeg merker at denne røyken gjør meg en anelse tungpusten, så jeg gleder meg til å legge den fra meg.

I dag har jeg egentlig ikke så lyst å skrive så mye. Jeg er som nevnt veldig trøtt etter en lang dag, og føler at det jeg skriver er kjedelig. Derfor tror jeg at jeg lar lagrene fylle seg opp til i morgen, så skal jeg heller skrive mer utfyllende da.

Jeg avrunder med å bla tilfeldig opp i bibelen: 2

2.1 Den rettferdige kongen, Messias, kommer 32:1-8

«Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og stormenn skal styre etter rett.

En mann skal være som et skjulested for været og ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.

Da skal de seendes øyne ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre.

De lettsindige hjerter skal forstå og skjønne. De stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.

Dåren skal ikke lenger kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles fornem.

For dåren taler dårskap. Hans hjerte finner på urett for å utføre det som er ondt, for å tale forvendte ting om Herren, for å la den sultne være uten mat og la den tørste mangle drikke.

Den svikefulles våpen er onde. Han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er. Men den edle har edle tanker, og han holder fast ved det som er edelt.»     

Dag 10 ( natt til fredag 21.11.14 )

Da har vi kommet til den første to-sifrede dagen i boken min, og dette har vært enda en dag med mye ambivalens igjen, dessverre. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har peiling på hva jeg vil, hvor jeg vil, og hvordan jeg vil leve. Av og til føler jeg at jeg sitter og tar avgjørelser for en person jeg ikke kjenner. Jeg sitter liksom hele tiden og tenker på hvor jeg skal starte mitt nye og bedre liv, og har innsett at det må kraftige forandringer til, for at jeg skal kunne komme noen vei i det hele tatt. Jeg er nødt å ikke bare gjøre små forandringer i livet, men rett og slett snu det på hodet, kjøre det igjennom en bilvask, og filtrere det igjennom et kaffefilter. Med dette mener jeg at jeg er så langt borte fra det livet jeg egentlig ønsker, at jeg så vidt klarer å visualisere det lenger. Det er så mange prosesser som foregår i hodet mitt på én gang, at det er vanskelig å skille hva som er hva. Jeg synes det er rart at jeg i det hele tatt klarer å holde på forstanden, i hvert fall sånn noenlunde.

Jeg tror at mye av grunnen til at jeg har det som jeg har det nå, er fordi jeg har gått så lenge på overtid, i sko jeg egentlig ikke har lyst å gå i. Jeg har gått for lenge og sett et ønsket liv på andre siden av gjerdet, i stedet for å klatre over og leve det livet. Jeg er bare en observatør av mine egne ambisjoner, i stedet for en som lever dem ut. Det er ofte slik folk flest er; At ting stopper med drømmen/tanken, og heller sier:

 “Ah, ja det var sånn det skulle ha vært. Men det er nok ikke så lett…”

Dette har jeg ofte opplevd hos mange mennesker, og dette er faktisk en av de tingene som har skilt meg fra dem i tankegang. Jeg har alltid vært en sånn som har hoppet i tingene, i stedet for å bare sitte å snakke om det. Men ofte har det vært altfor impulsivt, selv om det har ført med seg mange erfaringer, på godt og vondt. Men nå begynner jeg å lure på om jeg selv begynner å bli litt sånn:

“Åh det var sånn det skulle ha vært.”

Hjelp, jeg håper ikke jeg holder på å bli voksen. Jeg har alltid vært en drømmejeger, og når jeg har kunnet, har jeg prøvd å gjøre noe utav det. Jeg har vært så seriøs på denne filosofien, at jeg skulle male en skrift på veggen i båten min, hvor det stod:

 “Chase the dream”.

Men jeg kom aldri så langt.

Vanligvis begrunner folk flest “hindringene i drømmene om å leve et eventyr” med at de gjerne har ansvar, i form av unger og familie, og ikke minst karrierer. Jeg har foreløpig ikke disse tingene. Jeg har familie spredd rundt omkring, men jeg har ikke unger, og det nærmeste jeg kommer en unge, er Fido, som følger med på lasset.

Jeg er også ung uføre, og har en forholdsvis grei inntekt. Jeg har til og med lov til å være i utlandet mange måneder i året. Men nå virker det rett og slett som at jeg ikke vet hva jeg vil lenger. Jeg skriver, trener, går på lange turer osv, men egentlig så gjør jeg bare disse tingene på en mekanisk måte. Jeg bare eksisterer, føler jeg. Finnes det virkelig ingen svar for meg? Skal livet mitt være så komplisert hele tiden, at jeg nesten glemmer hvordan det er å smile? Hvorfor kan ikke jeg finne et snev av den indre roen som er så naturlig for andre? Er det på grunn av at jeg har ADHD? Hvorfor kan ikke jeg få medisiner som hjelper da? På grunn av pågående rusmisbruk i forhold til alkohol, som igjen kanskje er på grunn av at jeg ikke får de rette medisinene. Hørte jeg karusell?

Nå skal det sies at rapporten fra nevro-spesialistene ikke helt avklarer om jeg har ADHD. Den er skrevet på en såpass faglig måte at det er vanskelig å forstå den, selv for leger og psykiatere. Men jeg spurte nevro-spesialisten enkelt og greit, rett ut:

“Har jeg ADHD?”

Da svarte hun ja, men understrekte at mennesket er såpass kompleks at alle mennesker har et snev av et eller annet. Jeg er for så vidt enig i det, men uansett hva det er som konstant jager i meg, så er det slitsomt, og gjør livet mitt mer til en rakett som fyres igjennom prosjekter, flakser dem opp i luften, og flyr videre.

I dag har jeg atter engang bestemt meg, ombestemt meg, bestemt meg, ombestemt meg i forhold til hva jeg skal gjøre videre. I det ene øyeblikket er jeg helt sikker, i det andre blir jeg mer sikker på plan B, så kommer nervene, så er det medisin, så er det usikkerhet, så tenker jeg plutselig på en plan C, så får jeg lyst å ta meg en ferie bare; Kanskje på fjellet? Nei, to uker i Syden, kanskje treffe en dame. Nei, da er det så lett å drikke igjen. Kanskje jeg skal flytte til en liten by? En hytte? Danmark? Sverige? Kanskje jeg skal henge meg på en jordomseiling? Bli munk? Nei, de har ikke koner. Kanskje jeg skal få båten ut på vannet, og bare seile der vinden fører meg. Sette meg på scooteren? Nei, den er avskiltet av politiet, fordi jeg var for sen å betale omregistreringsavgiften. Begynne å male igjen? Hvor skal jeg begynne å male? Ta meg en øl? Nei, jeg er på antabus. Ta meg en tur på byn? Nei, jeg er på antabus. Legge meg inn et sted? Nei, da blir jeg bare spyttet ut igjen. Legge ut på et annet eventyr?

Jo og ja. Jeg kjeder meg. Dette livet er rett og slett drittkjedelig. Er nesten som at jeg savner å være utslitt og sengeliggende av alkohol, bare for å være sliten nok til å sove. Da kan jeg jo ha et mål: Å bli edru og frisk. En progresjon. Jeg mener ikke det jeg skriver nå, men jeg er bare frustrert.

Jeg er egentlig bortskjemt. Jeg har sunn helse, til tross for livet jeg har levd. Jeg har litt penger på konto, for en gangs skyld. Jeg kan gjøre omtrent det jeg vil med livet mitt, men har begynt å miste litt troen på meg selv. Jeg har et potensielt godt liv foran meg, og allikevel drakk jeg rødsprit og vurderte å kullos-forgifte meg selv for noen uker siden. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg svinger enormt. Mye mer enn de fleste andre. Noen vil nok si at dette høres ut som bipolar lidelse. Jeg kaller det livet mitt. Jeg er så lei av å høre om diagnoser osv. For noen år siden var jeg veldig opptatt av dem dog, for å finne ut hva som var problemet, sånn at jeg kunne gjøre det beste ut av det. For å få mer innsikt i meg selv. Men alt pratet med psykiatere har bare gjort meg mer forvirret. En psykiater sier ditt, en annen datt, og en tredje døtt. Til slutt begynte jeg å lure på hvem av dem jeg faktisk skulle høre på. Og helt til slutt skjønte jeg at jeg var nødt til å lytte til meg selv. Jeg har begynt å bli voksen i den forstand at jeg merker at disse såkalte “over-folkene” bare er mennesker, og at de nødvendigvis ikke er noe smartere enn hva jeg selv er. Det høres kanskje arrogant ut, men jeg har mine erfaringer. Folk er folk, i mine øyne. Jeg ser ikke så nøye på uniformer, rang, drakter, roller osv. Jeg ser mennesket bak alt dette. Dette er en ting folk kanskje ikke har skjønt med meg. Jeg har egentlig begynt å akseptere at jeg kanskje er litt misforstått, som når jeg spøker, og folk ikke skjønner at jeg spøker. Samtidig har jeg også akseptert at jeg kanskje ikke alltid forstår andre så vel som jeg kanskje gir uttrykk for. Jeg har akseptert at jeg kanskje tenker litt annerledes enn mange, samtidig som jeg er litt glad for at jeg slipper å gå igjennom A4-kvernen jeg føler at alle må igjennom for å få sin sosiale aksept. Men det er ikke bare lett å ha det sånn heller, og ofte skulle jeg ønske at jeg hadde et helt normalt, enkelt liv, som de fleste andre. Men jeg blir liksom hele tiden drevet av noe inni meg, som ofte fører meg ut på helt andre veier. Det høres kanskje spennende ut, men gresset er alltid grønnere på den andre siden, og det går alle veier.

Hvis jeg skal tenke litt “back to basics” her, så er det første jeg må fokusere på, mitt eget tempel. En base. Jeg trenger min egen base, som utgangspunkt, og det gjelder ikke bare kroppen min, men også omgivelsene.

Jeg trenger et sted jeg kan forme. Mitt eget hjem. Det må være begynnelsen. Deretter kan jeg starte med de tingene som faller meg naturlig, og i grove trekk kan jeg si at dette må være rutiner og aktiviteter. Jeg har ikke godt av å bli sittende for lenge i en sofa. Selv om noen av tankene mine er kloke, så blir de ikke vesentlig klokere av å sitte i en karusell.

Så først, en base. Et hjem. Starten på et nytt kapittel, et nytt liv, en ny æra. Og når basen er på plass, og tempelet i balanse, må jeg sette meg ned i en slags meditativ fase, for å la fjellet komme til meg. Jeg trenger indre ro, og jeg trenger å starte på nytt. Dette er rett rundt hjørnet, og det er helt sikkert. Frustrasjonen av å ikke klare å bestemme hvor, får bare fortsette å koke. Det er uansett rett rundt hjørnet, og når tiden er inne for å flytte på seg, så gjør jeg det. Og kjenner jeg meg selv og mitt eget liv rett, så blir det sannsynligvis noe helt annet enn det jeg sitter og grubler over nå. Jeg må bare gjenta meg selv: Jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Jeg har ikke peiling. Jeg vet bare at jeg har et sårt behov for forandring. Og den må være stor. Jeg må nærmest bli født på ny, for å leve videre. Og det må skje snart, for livet er ikke særlig langt. Ikke i den store helhet. Jeg tenker på uttrykket:

“Alle disse dager som kom og gikk; Ikke visste jeg at de var livet.”

Det er forresten mulig jeg skal til Haugesund på visning på lørdag. De har fremdeles ikke fått leid ut leiligheten, men jeg vet at det er en visning før meg. Det gjør jo det hele mer spennende. Jeg vet ikke om jeg skal gå for det eller Lanzarote, eller om jeg rett og slett skal tenke i helt nye baner igjen. Jeg må se hva som skjer i morgen, og så får jeg se hva som skjer i forbindelse med den visningen før meg. Hvis ikke de tar den, reiser jeg i hvert fall til Haugesund på lørdag, for å få litt mer feelingen av stedet. Fremdeles er neste kapittel på “vent”.

Jeg runder av for kvelden, og håper jeg kan komme med noen mindre ambivalente tekster i morgen. Men før jeg runder av, skal jeg lese i blinde fra bibelen:

“Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har fått sin lønn!

Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord.

Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.

Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.

Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.

Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen.”

Dag 9 ( Natt til torsdag 20.11.14 )

I dag har jeg endelig kommet frem til en avgjørelse, og dette har vært en dag med litt lavere trykk og mer senkede skuldre enn de forrige. Jeg har tatt en avgjørelse, og det er kanskje litt overraskende for mange, men avgjørelsen falt på Lanzarote. Jeg tok til og med avgjørelsen før jeg fikk svar fra leiligheten i Haugesund, for jeg føler sterkt på meg at det er dette jeg skal gjøre, og at jeg ikke må undervurdere min egen styrke. Derfor sendte jeg melding til de i Haugesund, og sa at jeg hadde forpliktet meg til å jobbe frivillig i forbindelse med humanitært arbeid i noen måneder, for det var faktisk det jeg i utgangspunktet ville.

Man kan kalle det et kall, om man vil. Men jeg innså i dag at jeg skulle gjøre dette, og det er arbeid for Gud, i hans eget hus. Denne julen har jeg lyst å hjelpe de som virkelig er fattige, selv om det er noe så enkelt som å servere dem gratis mat. Den kommersielle delen av julen her hjemme, og alt fjaset rundt det, må jeg ærlig innrømme at jeg klarer meg uten. Jeg synes ikke det er det julen egentlig skal handle om, men at det heller lukter penger og butikk.

Jeg har også vært hos legen i dag, for å ta antabus og noen prøver. Det var stappfullt på venterommet. Så fullt at noen måtte vente utenfor. Det er visst mange som er syke for tiden, virket det som. Jeg synes synd på de ansatte. De virket rimelig stresset.

Ellers har jeg gått på turer med alle hundene i dag, men denne gangen har jeg gått med dem én og én. Jeg pleier vanligvis å gå med Fido for seg selv, og de to andre sammen. Men i dag fant jeg ut at jeg skulle ta en ny vri, ettersom jeg allikevel har treningsfri i dag og i morgen, i forhold til det vanlige treningsprogrammet mitt, som ligger på 4-5 dager i uken.

I morgen skal jeg handle litt i byen, tenkte jeg. Jeg synes kjøpesentre er greie steder, for de har liksom alt samlet, i stedet for at jeg må fly fra butikk til butikk i byen. Jeg får se litt hvordan formen er i morgen. Men i dag har den ikke vært så verst, og jeg merker i hvert fall at jeg har kommet meg veldig fysisk sett. Vitaminer, næringsrik mat og trening har gjort meg godt.

Jeg kjenner det kribler godt i magen, når jeg ser på kalenderen. Det er ikke lenge til avreise. Jeg føler meg fokusert, men er redd for at noe skal komme i veien.

Uansett, nå er jeg frisk, edru og har planlagt og tilrettelagt alt for at det ikke skal skje noen tabber i forbindelse med meg selv. Det er ikke noe impulsivt, og jeg har aldri tidligere hatt en “tryggere” reise foran meg. Dessuten kommer jeg til å ha med meg Antabus fra legen dit, som jeg kommer til å innta hver eneste dag. Og når jeg er edru, så klarer jeg meg like bra som de fleste andre. Og at jeg ønsker å bidra med humanitært, kristent, frivillig og gratis arbeid; Ja det er sannelig opp til meg selv å avgjøre. Det har ingenting med noen andre å gjøre, og det er ikke alltid sikkert at jeg engang er interessert i å høre hva de mener, når jeg ofte tenker at de sier disse tingene fordi de aldri ville ha klart å gjennomføre noe sånt selv. Hvis de uttrykker negative holdninger og skepsis osv.

Jeg respekterer og tar til meg når folk bryr seg, og kanskje snakker av bekymring. Men det finnes også folk som er gjennomsyret av janteloven, uten at de selv engang vet det. Når disse kommer med uttalelser, prøver jeg å lukke ørene. Deres såkalt vise ord visner og faller på bakken før de når mine ører. Det er en innstilling jeg har, når det gjelder janteloven.

Jeg har også satt opp et budsjett i dag, og jeg har nok penger til å klare meg greit under hele oppholdet. Jeg kommer jo til å leve ganske beskjedent, og er glad for at det ikke koster penger å komme seg ut i naturen. For naturen der jeg skal, er utrolig flott og fascinerende. Jeg gleder meg vilt til å finne frem kameraet mitt, og knipse løs. Jeg har i en del år blant annet hatt naturfoto som hobby.

Jeg håper virkelig at alt ordner seg med alt og for alle. I kveld har skrivingen gått sakte. Jeg merker jeg egentlig bare sitter og tenker mye. Jeg synes livet er rart for tiden, og håper at ting snart lander, og at alle brikkene faller på plass.

Men alt i alt, så føler jeg virkelig at jeg gjør det jeg skal gjøre, og jeg har, til tross for litt frynsete nerver, fremdeles en sterk tro på den gode Gud, og at han viser meg veien videre.

Jeg runder av for kvelden, som vanlig med bibelen:  

“Da kom det en mann med et bud til David og sa: Hver mann i Israel har vendt sitt hjerte mot Absalom.

Da sa David til alle sine menn som var hos ham i Jerusalem: Kom, la oss flykte! Ellers vil ingen av oss berge seg for Absalom. Fort dere av sted, så han ikke skal skynde seg og nå oss igjen og føre ulykke over oss med sverdets egg.

Kongens tjenere svarte: Alt hva du vil, herre konge, se, det er dine tjenere klar til å gjøre.

Så tok kongen av sted, og hele hans hus fulgte ham. Bare ti medhustruer lot kongen bli tilbake for å ta vare på huset.

Så drog da kongen ut, og alt folket fulgte ham. De stanset ved det siste huset.

Alle hans menn og hele livvakten drog fram ved siden av ham, og alle gittittene, seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, drog fram foran kongen.

Da sa kongen til gittitten Ittai: Hvorfor går du også med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en fremmed og tilmed bortført fra ditt hjemsted.

I går kom du, og i dag skulle jeg la deg vanke omkring med oss, jeg som ikke vet hvor jeg skal vende meg! Snu tilbake og før dine brødre tilbake med deg! Guds miskunn og trofasthet være med dere!

Men Ittai svarte kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv, der vil din tjener være.

Da sa David til Ittai: Nå vel, så dra med oss! Så drog gittitten Ittai fram med alle sine menn og alle de barn han hadde med seg.

Hele landet gråt høyt da alt folket drog fram. Kongen gikk over bekken Kedron, og alt folket gikk også over og tok veien bort imot ørkenen.”