Dag 85 ( Natt til søndag 17 mai 2015 )

Da har klokken akkurat passert midnatt, så det er strengt tatt 17 mai nå. Og jeg er dønn edru, for første gang på mange år, når det gjelder akkurat disse dagene. Mai pleier alltid å være en «vill» måned for min del. Jeg har inntrykk av at alle mai-måneder er måneder hvor jeg sliter maks. Dette kan igjen være et symptom på Bipolar lidelse, men som tidligere nevnt, prøver jeg å ikke ha så altfor mye fokus på diagnoser. Jeg vet bare at når det gjelder bipolar lidelse, så er det ofte en «kalender-sykdom». Nå er ikke jeg noen lege eller overlege. Du får google.

Det er en bragd i seg selv at jeg er edru, men dagen i dag har igjen vært en dag med enormt mange tanker om livet. Jeg klarer ikke å stoppe disse tankekjørene, og jeg innser mer og mer at de faktisk er et problem. Jeg skal komme tilbake til dette litt senere i dagens skriv.

Det som også slår meg, er at jeg ofte er i utlandet på denne tiden.

Jeg var også i Tyrkia i fem uker på denne tiden for noen år siden. Las Palmas var jeg også i, på denne tiden for litt flere år siden, og Tyrkia for første gang, for enda flere år siden. Det virker som at jeg alltid er på reisefot i mai. Kanskje det er vinter-depresjonene som begynner å gi slipp i mai. Jeg vet ikke, men det virker i hvert fall som et fast mønster.

I dag har jeg begynt å sette spørsmålstegn ved alt jeg driver med. Det har nå gått såpass lang tid at jeg trolig kjenner mye på ting som ikke har med rus å gjøre, blant annet disse tankekjørene som har blitt veldig slitsomme. Det er denne indre flammen som jeg ikke klarer å temme. Jeg har begynt å lure på om blant annet hasj har hjulpet meg mot ADHD, for symptomene virker å være sterkere, nå som jeg har sluttet med alle disse tingene. Jeg vet også at veien er lang til å få prøve ADHD-medisin, hvis jeg i det hele tatt får det innvilget. Jeg er faktisk skeptisk, for jeg har en følelse på at jeg kommer til å få avslag av en eller annen teit grunn, og at jeg må gå rundt med ubehandlet ADHD. Det kan jeg si med én gang at jeg ikke kommer til å fikse. Hvis jeg må gå rundt sånn som dette, kommer jeg ikke til å komme ett skritt fremover, selv som rusfri. Jeg kommer bare til å fortsette å gå i sirkler, og det er noe som frustrerer meg vilt. Jeg håper ikke jeg kommer i en posisjon hvor jeg ikke får behandling for tilstanden min, men jeg frykter at det er nettopp dette som kommer til å skje. Og da vet jeg at det ikke kommer til å gå bra. Hvorfor? Fordi jeg svinger så mye. Jeg kommer ikke engang til å klare å holde fast ved noe, som jobb, forhold, leilighet, avtaler med inkasso-byråer osv. Jeg er til og med redd for at det intense stresset vil føre meg tilbake til flasken, i verste fall. Nå er jeg veldig ærlig her, og prøver å forklare det slik jeg føler det.

En annen ting som plager meg, er mangelen på konsentrasjon. Det er som en hinne av stress kommer foran alle de tingene jeg har lyst å gjøre, så jeg får ikke kontakt med mine kreative sider. Jeg har bare malt noen få malerier i 2015, og hadde en ambisjon om at dette skulle være mitt mest produktive år, på det kreative plan. Men jeg vet av erfaring at det ikke er vits i å male når jeg ikke er i det rette hjørnet. For det første klarer jeg ikke å leve meg inn i det jeg driver med. Det blir mer som at jeg irriterer meg over å ikke få ting til, med kort lunte. Dette resulterer i et overfladisk maleri. Det blir bare maling på et brett, uten dybde og følelser. Derfor orker jeg ikke engang å prøve. Og dette er et problem. Med unntak av skriving, gjør jeg veldig lite kreativt for tiden. Det har riktignok blitt tatt en del fotografier, og noen av disse har blitt ganske bra. Men jeg må innrømme at jeg har hatt problemer med å få sjelen skikkelig med på det. Det har vært mer noe jeg har følt jeg måtte gjøre, i stedet for å oppleve gleden i det selv.

Vanligvis, før i tiden, røykte jeg alltid cannabis før jeg malte, laget musikk, tok bilder og redigerte dem, og alle andre ting jeg drev med innen det kreative. Cannabis gjorde at jeg lettere klarte å sette meg inn i denne ene tingen jeg drev med, i stedet for at tankene og hodet fløy i alle retninger. Folk kan tenke som de vil om dette, men jeg begynner å innse at jeg røykte cannabis som medisin mot ADHD, før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde denne tilstanden. Derfor vurderer jeg faktisk å begynne å røyke igjen.

Mange vil nok mene at dette er en utrolig dårlig idé, men jeg er slett ikke sikker på om jeg er så enig i dette selv. Og jeg snakker av 13 års erfaring. Jeg mener fremdeles bestemt at cannabis har hjulpet meg som en slags stemningsstabiliserende medisin mot blant annet konsentrasjonsvansker. For i de periodene jeg røykte med jevne mellomrom, var jeg riktignok i en liten boble, men jeg fungerte stort sett veldig bra, både i forhold til trening, til og med jobb i perioder, og ikke minst i forhold til mine kreative sider. Jeg sier ikke at hasjen har skapt kunsten min. Den har jeg stått for selv. Men den har gjort det mulig for meg å konsentrere meg om de tingene jeg skal gjøre, uten at jeg i tillegg har gått på veggene.

Mange innen helsevesenet, og mange menn og kvinner på gaten, ville nok ha sagt at dette høres direkte uhørt ut. At cannabis har fungert som en slags medisin for meg? Jeg, som har vært innlagt så mange ganger på psykiatriske sykehus og rusklinikker? De tenker kanskje at jeg lurer meg selv. Og vet du hva? De får bare fortsette å tenke dette. For å være helt ærlig, så berører det meg fint lite hva andre skulle mene om det. For jeg har hørt så mange teorier, noen dumme, og andre enda dummere, om hva som er best for meg. Og de gangene jeg har testet ut «hva som er best for meg», etter råd fra såkalte kyndige, har det som regel gått veldig gale. Jeg høres kanskje litt sint ut, men her vil jeg bare understreke at det var først for under to år siden, at jeg fikk diagnosene ADHD og Asperger syndrom. Og dette er på sett og vis ganske alvorlige diagnoser. Jeg fikk disse diagnosene da jeg var 31, og jeg har vært i kontakt med veldig mange instanser i flere tiår før dette. Så jeg har grunn til å ha litt rar smak i munnen, og jeg har grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan systemet fungerer. Jeg har på mange måter vært nødt til å finne ut av ting selv. Finne min egen vei, for å hanskes med mine egne problemer. Kanskje mange av disse løsningene ikke høres bra ut i helsevesenets ører, men det kan jeg også si om helsevesenet. Jeg baserer mine utsagn og meninger på egne, personlige erfaringer, og dette gjør at jeg ofte blir tolket som en sta jævel.

Dette er altså mange av de tingene jeg tenker på om dagen. Jeg har til og med tenkt på løftet jeg har gitt til Gud om å aldri mer drikke. Jeg har kjent på tvilen. Er dette noe jeg vil klare? Er dette noe jeg egentlig ønsker? Og det gamle, klassiske spørsmålet har begynt å dukke opp: Er jeg egentlig alkoholiker, eller er den heftige drikkingen bare et symptom på en underliggende, akutt tilstand? Og vil jeg virkelig være fullstendig avholdende fra alt? Jeg stiller meg selv dette spørsmålet, nå som jeg er helt nøktern. Jeg har til og med klart å legge fra meg tobakken, betrygget med en god porsjon snus under leppen. Men jeg begynner etter hvert å føle på om jeg virkelig vil være helt avholdende fra absolutt alt. Jeg vet at det står i bibelen at man skal være forsiktig med å avgi løfter man ikke klarer å holde. Og hvis jeg skulle sprekke på alkohol, så ville dette ha passet veldig bra til min egen situasjon. Men dersom dette skulle skje, så vet jo Gud det allerede. Jeg tror han ville ha tilgitt meg, for han vet at jeg virkelig har prøvd, og han vet at jeg sliter som nøktern også. Han vet langt mer enn hva jeg gjør.

Når dette er sagt, så er det ikke sånn at jeg går rundt og tenker på å drikke igjen. Men jeg tenker på livet mitt i sin helhet. Tiden går. Den flyr faktisk, og jeg går rundt, i voksen alder, og prøver å finne ut av mitt eget livs gåte. Det virker så enkelt for mange andre, mens jeg går rundt som et spørsmålstegn hele veien. Jeg er flink til å gi andre råd, men jeg er ikke flink til å ta de samme rådene selv. Jeg er på ingen måte dum, men jeg har en vrien skjebne. Og det som er så ironisk oppi det hele, er at fra utsiden kan jeg nok tolkes som en arbeidslat person som kanskje har vært litt for lenge på skråplanet. Men på innsiden føler jeg at jeg er knallhard mot meg selv. For eksempel: Jeg har ofte tenkt at Gud ikke lenger vil ha kontakt med meg, dersom jeg ikke klarer å holde løftet jeg har avgitt. Men faktisk, så tror jeg at jeg allerede er tilgitt. Gud er jo av kjærlighet, og ikke straff. Og jeg så nesten for meg at Satan ville bli min nærmeste «venn», samtidig som at Gud ville distansere seg mer fra meg, dersom jeg ikke klarte å holde løftet. Men når jeg tenker på det nå, vet jeg at dette aldri kommer til å skje. Men, merk at dette er «worst case scenario». Det er bare en hypotetisk tanke, og jeg er dønn edru og nøktern nå. Men jeg må innrømme at jeg faktisk hadde det bedre i min kunstner-tilværelse, enn slik jeg har det med tankekjør og drit nå. Så jeg tror det er en ganske stor sannsynlighet for at jeg kanskje kommer til å innta cannabis igjen.

Jeg tror jeg trenger å lære meg meditasjon. Jeg trenger å bli bedre kjent med meg selv. Jeg har kanskje ikke kommet så langt i livet, men jeg har mange ressurser, og jeg føler det er veldig trist når jeg ikke får benyttet meg av disse. Som jeg sa til en venninne i dag: Jeg føler at jeg begynner å bli bitter, og at dette var en følelse jeg var svært ukomfortabel med, da det var så langt fra den jeg egentlig er. Så, for å være helt ærlig, føles det som at jeg går den rette veien, i forhold til sosial aksept. Men samtidig føler jeg at jeg kanskje ikke egentlig har gått inn i meg selv, men heller inn i rollen jeg føler at alle andre vil se meg i. Og det blir feil. Jeg må bare fortsette å tenke igjennom dette. Igjennom alt. Jeg er ikke ferdig med å tenke.

Når det gjelder legetimen jeg av en eller annen rar grunn hadde sett for meg var i går, så viste det seg at den ikke er før på mandag. Og da tror jeg at jeg kommer til å ta en lang prat med legen. Jeg er litt spent på hva han har å si om disse tankene. Han er en god lytter, og jeg setter veldig stor pris på ham. Men han er jo bare et menneske, og jeg kan ikke pålegge ham ansvaret for mitt eget liv. Han kan gjerne gi råd, og han har nok ganske mye vekt i ordene i forhold til henvisninger videre til blant annet spesialisthelsetjenesten, men han kan ikke fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt. Jeg sier ikke at han har gjort dette heller, men i de periodene jeg har vært svekket, har jeg nok trolig vært en noe krevende pasient. I perioder har jeg vært ganske desperat, langt nede og med «brukne ben», og da er det nok ikke så lett for en lege å vite hva han/hun skal gjøre. Men han har vært en utrolig god lytter, så jeg er glad jeg har ham som fastlege. Jeg tror faktisk jeg uten overdrivelse kan si at han har reddet livet mitt. Han er 1 av en milliard når det kommer til å være jordnær, til tross for at han «kunne» ha vært en overdådig snobb som så ned på de fleste, fordi han selv hadde gjort det så godt med sine studier osv. Men har er rake motsetningen. Han har beina godt plantet på jorden, og han er genuin. Han vil hjelpe folk. Et godt forbilde.

Jeg avrunder skrivet for i dag med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2. Den rette bruk av friheten, kap.9

2.1 Et forbilde i selvfornektelse 9:1-18

«Er jeg ikke fri? Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?

Om jeg ikke er apostel for andre, så er jeg det i alle fall for dere! For dere er seglet på mitt apostelembete i Herren.

Dette er mitt forsvar mot dem som setter seg til doms over meg.

Har vi kanskje ikke rett til å ete og drikke?

Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre, og Kefas?

Eller er det bare jeg og Barnabas som ikke har rett til å slippe å arbeide?

Hvem gjør vel noen gang krigstjeneste på egen lønn? Hvem planter en vingård og nyter ikke frukten fra den? Eller hvem gjeter en buskap og får ikke drikke av hjordens melk?

Er dette bare menneskelig tale, eller sier ikke også loven det samme?

For i Moseloven står det skrevet: Du skal ikke binde for mulen på en okse som tresker. Er det oksene som ligger Gud på hjertet, eller er det ikke med tanke på oss at han sier dette? For vår skyld er det jo skrevet at den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker, skal gjøre det med håp om å få sin del.

Når vi har sådd de åndelige goder hos dere, er det da for mye om vi høster timelige goder fra dere?

Har andre slike rettigheter hos dere, skulle da ikke vi ha det enda mer? Men vi har ikke gjort oss bruk av denne rett. Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium.

Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sitt underhold fra templet? Og de som tjener ved alteret, får sin del fra alteret?

Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet.

Men jeg har ikke bruk for noe av dette. Jeg skriver ikke dette for at det nå skal bli slik med meg, for heller vil jeg dø enn at noen skulle gjøre til intet det som jeg roser meg av!

For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!

Gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn. Men gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg.

Hva er så min lønn? Jo, at jeg byr fram evangeliet uten vederlag når jeg forkynner det, slik at jeg ikke gjør bruk av den rett evangeliet gir meg.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»

Dag 79 ( Lørdag 02.05.15 )

Det har begynt å bli sen kveld, etter en fin lørdag fylt med solskinn, og roen har så vidt kommet. Jeg liker disse timene om kvelden, hvor jeg skriver og tar livet med ro. Det er godt når hundene også har lagt seg, for de er så energiske ellers. Så da kjenner man ekstra godt på stillheten, når den kommer.

Dagen i dag har vært fin, selv om det ikke har skjedd så mye utenom det vanlige. Den begynte med lufting av hundene, som vanlig. Jeg var ganske tidlig på an, men traff tilfeldigvis en gammel kamerat jeg har vært mye i lag med tidligere. Vi ble stående og prate i nesten en time, utenfor huset hans. Han er for øvrig også en av mine nærmeste naboer, så jeg passerer huset hans hver gang jeg skal opp på fjellet.

Det var koselig å prate med ham igjen, og vi snakket om stort og smått, og gamle dager. Det er godt å endelig vise seg frisk for mine gamle venner, for jeg tror mange av dem hadde begynt å gi meg litt opp på slutten. Jeg traff nesten aldri på venner da jeg var edru og frisk, den siste tiden. Grunnen til dette var vel egentlig at jeg nesten aldri var edru eller frisk. Det så vel helhetlig sett ganske mørkt ut på slutten ja.

Etter at jeg hadde pratet med ham, traff jeg på en kar som sa ganske så direkte til meg at det var godt å se meg i form. At jeg var en flott ungdom. Han sa også at han hadde sett meg noen ganger når det ikke hadde gått bra med meg, og at jeg så mye bedre ut nå. Det var faktisk veldig godt å høre. Tilfriskningen min har tydeligvis begynt å bli synlig for folk flest, og er ikke lenger bare noe jeg føler selv. Og dette var godt å få bekreftet.

Jeg har i dag besluttet helt at jeg kommer til å selge båten min. Jeg har tenkt grundig igjennom det, og merker at hele båt-prosjektet blir mer en belastning enn noe annet, akkurat slik tingene er nå. Dersom jeg skulle beholde den, ville det ha blitt mange utgifter fremover, som jeg strengt tatt ikke har råd til. Spesielt ikke nå som jeg endelig har bestemt meg for å begynne å betale ned all inkasso-dritten jeg har hengende over skuldrene. Så i morgen har jeg bestemt meg for å ta turen ned i havnen, og fotografere båten, for deretter å legge den ut på Finn.no. Og jeg håper det går fort, for jeg har bare litt under en måned på meg til den skal på sjøen igjen, og jeg kommer uansett til å begynne å pusse så smått på den, selv om den er til salgs. Det er jo ikke sikkert at den blir solgt med det første uansett. Så jeg tenker at det er bedre å være føre var.

Ellers har jeg vært på tur med scooteren min i dag, og blant annet kjøpt nye sko. Jeg må ofte kjøpe nye sko. Flere av parene jeg har hatt har blitt ødelagt, etter å ha blitt utsatt for røff behandling i røft terreng, spesielt når jeg går på tur med hundene. Da spaserer jeg på en sånn måte som er veldig belastende for skoene, og sålene er som regel det første som slipper taket fremme på tuppen av skoen. Dette kommer av at jeg stritter mye imot når hundene drar i båndet, og det blir jo naturligvis en belastning for skoene. Jøss, det var nesten en liten fortelling om hvorfor skoene mine blir slitt. Denne boken jo bare bli utgitt, uten tvil.

Og som jeg har gjort hver kveld den siste tiden, har jeg vært borte hos kameraten min og sett film, og spist pizza. Jeg anser disse kveldene som viktige for oss begge, og det er veldig koselig å være sosial.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mer og mer herre over Sobrilen. I dag har jeg faktisk bare tatt halvparten av min daglige dose, og merker ikke engang tendenser til ubehag eller noe nå. Jeg har uten tvil blitt sterkere, og skal prøve å holde forbruket så lavt som overhodet mulig, før jeg slutter helt med dem. Jeg er ikke lenger bekymret for Sobril. Jeg tenker at jeg seponerer innen maks to uker.

Jeg har i det siste tenkt ganske mye på pappa. Det er så lenge siden han døde, men jeg har et bilde av ham på skrivepulten min, fra tiden hvor han var sjef på høyrisiko-avdelingen på Ila landsfengsel. Dette var på 70-tallet. Jeg tror vi ligner. De sier så, at vi er like i både utseende og oppførsel. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det omtrent tyve år siden han døde. Det er helt sykt å tenke på hvor lang tid som har gått. Jeg kan fremdeles huske ham soleklart. Jeg husker stemmen hans, måten han snakket på, måten han gikk på og de forskjellige uttrykkene hans. Jeg husker også blandingsdialekten han hadde, som var klin umulig å etterligne. Det var kun pappa som snakket sånn. Det minnet om en blanding av slik de snakker i Nord-Trøndelag med et snev av østlandsdialekt. I bygden han kom fra i Nord-Trøndelag, helt på grensen til Sverige, snakker de ganske spesielt, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg til tider har problemer med å forstå helt hva de sier.

Men det er helt utrolig hvor livet ble snudd på hodet, den fredagskvelden han døde. Det er et veldig klart skille der. Skillet mellom livet mitt før han døde, og etter han døde. Jeg husker at jeg gikk inn i en slags mental boble, og at jeg plutselig begynte å bevege meg i en annen retning enn mine jevnaldrende. Det var liksom ingen andre jeg kjente som hadde opplevd det samme, så jeg følte at folk hørtes ut som drittunger når de prøvde å komme med innspill, selv om de bare mente det godt. De hadde liksom ikke peiling på hvor jævlig det var. Men det var på denne tiden jeg begynte å isolere meg mer, selv om jeg ironisk nok var ute blant folk. Boblen hadde blitt dannet, og jeg var ikke lenger helt i samme landskap som de andre. Jeg tror sjelen min fikk seg et kraftig sjokk etter denne hendelsen. Pappa hadde bare falt død om nede i veien, etter å ha vært på butikken. Helt uventet, og så utrolig brått. Han døde til og med før han traff bakken, ifølge legen. Det var som å skru av en lysbryter, sa han. Et lite «klikk» med så utrolig store konsekvenser.

I dag prøver jeg å heller tenke på de gode minnene jeg har fra ham. Jeg tror jo også på liv etter døden, så jeg er sikker på at jeg kommer til å treffe ham igjen, og jeg er til og med sikker på at han holder et voktende øye over meg. Det er ikke få ganger jeg har hørt av andre at jeg har hatt englevakt, i forskjellige situasjoner jeg har kommet opp i. Kanskje det finnes en sammenheng der.

Jeg har mye jeg må gjøre i morgen, så jeg avrunder nå, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

10. Slutningsord 21:24-25

«Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.

Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.»

Dag 75 ( fredag 24.04.15 )

Nå sitter jeg her denne fredagskvelden, og tar livet helt med ro. Ingen nerver, ingen depresjon og ikke noe hastverk med noe som helst. Jeg stresser ikke. Jeg er edru, og tenker på at jeg skal våkne opp i morgen uten fylleangst og alt dette unødvendige tullet. Fredagskvelden kan faktisk være ganske fin, og nå fremover kommer jeg kanskje til å huske den også, faktisk. Ingen blackouts eller fyllesyke når lørdagen kommer.

Generelt sett. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal våkne opp med hjertebank og hysterisk angst. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal på avrusning. Det er herlig å tenke på at jeg blir friskere og friskere. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være bekymret for å gå tom for øl. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være i ferd med å dø av sult, uten at jeg engang merker sulten. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal bruke enorme summer på en drikk jeg ikke engang liker, og som former meg til en person jeg heller ikke liker. Det er herlig å komme i bedre og bedre form, både psykisk og fysisk. Det er herlig å være langt mer reflektert, rasjonell og effektiv. Det er herlig å ikke være en halvgal sprellemann. Det er herlig å kunne kjøre scooteren min igjen. Det er herlig å fødes på ny. Det er herlig å bli bønnhørt. Det er herlig å med tiden kunne gi de mange som sikkert har mistet helt troen på at jeg skal klare meg, troen tilbake. Det er herlig å sove på en normal måte, i en god seng, og ikke fremoverbøyd i en kontorstol. Det er herlig å være meg selv.

Dagen i dag har vært regnfull, men fin. Jeg lot scooteren stå i dag morges, da jeg simpelthen ikke stoler på den i regnvær. Så jeg tok bussen til byen i stedet, og startet med trening. Jeg hadde en kort, men effektiv økt på skuldre i dag. Og nå er det to treningsfrie dager fremover, med tanke på restitusjon. Det er viktig å hvile.

Jeg ble litt mobbet av en kamerat i dag, da jeg fortalte at jeg gikk direkte fra treningsstudioet til Burger King, og bestilte en ekstra stor meny. Jeg har spist tre store måltider på McDonalds og Burger King denne uken. Men jeg har fremdeles den fordelen at jeg ikke blir fet, så jeg synes jeg kunne unne meg litt ekstra. Det er godt å spise mat. Jeg vet at denne høye forbrenningen kommer til å avta med årene, så jeg benytter meg av Burger King nå mens jeg har sjansen.

Ellers har jeg sovet et par timer etter at jeg kom hjem fra byen, og da lå jeg på en spikermatte, for å få i gang blodsirkulasjonen i ryggen. Jeg pleier å gjøre dette hver dag. Det høres kanskje vondt og brutalt ut, men det er helt fantastisk herlig. Men man legger seg rolig ned på den selvsagt. Det er ikke lurt å kaste seg nedpå. Det tror jeg faktisk ville ha vært ganske ubehagelig.

Da jeg var på trening i dag, fikk jeg melding fra han kameraten min, hvor han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å sette i stand en gigantisk TV han hadde bestilt og fått, og om vi ikke skulle se en film etterpå. Så jeg har vært borte hos ham i kveld, og det var en trivelig kveld, med brus og film. Jeg kan absolutt venne meg til den nye livsstilen ja. I det samme rommet vi skal se film i, har jeg tidligere gått i søvne, og jeg har ramlet over bordet, og jeg har kastet opp i bosspannet hans. Så det er ikke til å legge skjul på: Det er utrolig mye mer praktisk å drikke Cola Zero. Det var en koselig kveld.

Det begynner også å nærme seg mandag, og jeg har fått ordnet alt med legen i dag. Jeg hadde heldigvis ikke rotet med dagen for møtet, slik jeg fryktet, så møtet vil bli holdt på mandag. Jeg har også fått ordnet medisiner, som jeg til stadighet tar mindre og mindre av. De begynner å miste sin kraft over meg, men det må gjøres med omhu. I dag har jeg bare tatt to av tre tabletter, og hvis mulig, står jeg over den siste. Jeg kan heller ha den i beredskap. Men jeg har ikke lenger så sterk angst, så det er kun hvis jeg får denne uvirkelighetsfølelsen, jeg kommer til å ta den.

På mandag kommer jeg også som tidligere nevnt til å legge tobakken på hyllen. Jeg vil ha ytterligere resultater i form av sunnhet. Jeg blir nesten giret på tanken. Det er en utrolig frihetsfølelse å rive av seg den ene lenken etter den andre. Kunsten er bare å ikke være redd for det ukjente, spesielt når man vet at det ukjente være bedre enn det kjente. Det gjelder å ikke få panikk, og ikke se for mye bakover. Og mine øyne er rettet fremover nå, så da er det like greit å kjøre på. Men jeg kommer til å bruke nikotintyggis da.

Jeg merker generelt at jeg begynner å forandre perspektiv på ting, både i stort og smått. Dette er en av de tingene jeg har gledet meg til ved tilfriskningens prosess. Ting blir enklere å håndtere. Jeg blir sterkere. Når jeg er langt nede, blir mygg til elefanter. Men disse elefantene har begynt å krympe igjen. Jeg er ikke like redd lenger, og jeg nyter det. Jeg er ikke lenger syk. Jeg har fått «synet» tilbake. Og styrken min er i ferd med å komme mer frem. Jeg sier ikke at jeg er noen supermann på noen som helst måte, for jeg skal ærlig innrømme at jeg fremdeles er svekket, i forhold til hva jeg kommer til å være om to måneder fra nå, men jeg er langt sterkere enn for tre uker siden, hvis man skal se det på den måten. Men jeg merker at jeg fremdeles er anspent i sosiale sammenhenger, hvis det ikke er med nære venner eller familie. For eksempel på bussen, så merker jeg at jeg fremdeles er litt i en boble. Jeg merket dette ganske godt i dag, da jeg satt i en helt full buss. Jeg kjente at kroppen min var veldig anspent, og at jeg på en måte har et slags «filter» mellom meg selv og andre folk. Jeg vil ikke ha det filteret, men det er der fremdeles. Jeg undret et lite øyeblikk på om det var Sobrilen som gjorde dette, og innså at jeg gledet meg veldig til denne også var ute av bildet.

Jeg blir for eksempel veldig fort trøtt, og selv om jeg er trøtt, våkner jeg tidlig. I dag våknet jeg grytidlig, nærmere bestemt klokken halv syv. Dette til tross for at jeg hadde vært våken til klokken to om natten. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for jeg pleier vanligvis å sove helt greit når jeg er frisk. Men nå er det sånn at når jeg først våkner, så klarer jeg ikke sovne igjen. Det kan være noe så enkelt som at jeg må på do, og etter det kan jeg like gjerne begynne å gjøre meg klar for dagen. Og når jeg ikke får sovet nok, blir jeg litt dårlig. Men jeg tror dette bare er noe midlertidig. Jeg synes bare det er litt rart at jeg ikke klarer å sove til tross for at jeg er trøtt, trener mye og er ganske så aktiv ( jeg forbrenner lett over 3200 kalorier daglig, ifølge polar-klokken min ), og generelt har nedsatt energi hva søvn angår. Jeg har jo noen feilkoblinger der, som gjør at jeg kan bli litt hyper når jeg egentlig er veldig trøtt. Det er ikke uvanlig at jeg for eksempel kan få latterkrampe etter at jeg har lagt meg. Jeg legger meg gjerne fordi jeg er veldig trøtt, og så begynner jeg å bli veldig aktiv i tankene, og tenker på alt mellom himmel og jord, og ofte morsomme ting og hendelser, gjerne hypotetiske. Så begynner jeg å le i stedet for å sove. Og så må jeg ta meg en røyk, og slik går syklusen. Så sovner jeg kanskje to timer senere. Jaja, jeg er nok litt pussig.

Det er meldt regn hele helgen og uken fremover, så det spørs hvor mye jeg kan få gjort med båten. Men jeg driver nå og undersøker hva jeg trenger av maling og utstyr, så jeg kan i det minste ta meg av innkjøpene. Utenom dette blir det en innholdsrik uke med mye trening av meg selv og hundene, i tillegg til at jeg skal legge fra meg tobakken og fortsette nedtrappingen på Sobril. Med andre ord, blir det enkelt og greit fortsettelsen som følger. Så lenge jeg holder meg på «den smale veien», tror jeg at dette kommer til å gå riktig så bra. Og vips, så har jeg plutselig holdt meg edru i en måned! Det er et spennende prosjekt dette her. Og se hvor høyt jeg kan klatre fra den dypeste grøftekant. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis sikter så høyt, men det er en fantastisk følelse å spire opp fra gjørmen.

Jeg avslutter kveldens skriverier med noe tilfeldig fra bibelen:

6. Bli i det han har lært 3:10-17

«Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»

7. Fullføre sin tjeneste 4:1-5

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

Men vær du du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»

Dag 72 ( mandag 20.04.15 )

Jøss, det er ikke lenge igjen av boken min nå. Slutten av boken begynner langsomt å nærme seg sin ende, ironisk nok mens jeg samtidig er godt i gang med å starte mitt nye liv.

Dette har en vært en veldig bra dag, på alle måter. Sommeren er uten tvil på vei, og varmen har begynt å komme. Jeg mener jeg leste at dette har vært den varmeste dagen så langt i år. Og jeg har fått gjort mye. Flere små, men viktige skritt er tatt i riktig retning. Jeg har blant annet kommet i gang med trening på treningsstudio, og jeg føler meg generelt mye bedre enn på lenge, både psykisk og fysisk. Jeg synes egentlig det er ganske spennende, for jeg merker positive forandringer hver dag. Og jeg tror at andre har begynt å merke at jeg har lagt om livsstilen min fullstendig også. Folk har begynt å bemerke at jeg er så brun, blant annet. Det er godt at jeg har fått fargen tilbake i ansiktet. Jeg er jo egentlig ganske mørk, for å være en blanding av Nordmann og Svenske, men livsstilen jeg har hatt gav meg alltid et grålig skjær i ansiktet, som følger av mangel på søvn, næring og omtrent alle andre ting som kunne kalles sunne.

Men jeg merker også at jeg begynner å finne litt tilbake til meg selv, og jeg merker at jeg har fått refleksene mine tilbake. Med dette mener jeg at jeg merker at jeg er mer fokusert, og som at jeg reagerer fortere på ting. For eksempel noe så enkelt som at når Fido er i ferd med å blåse seg opp mot andre hunder, så reagerer jeg i sekundet han hopper til for å tøffe seg. Jeg merker det også når jeg kjører scooter. For noen uker siden var jeg veldig anspent og ukomfortabel da jeg kjørte, som at jeg nettopp hadde fått lappen eller noe. Men nå går det som en drøm.

Jeg har også vært på et kjøpesenter i dag, for å kjøpe inn litt treningstøy og diverse. Og jeg har vært på fjellet.

Jeg må finne en rytme i forhold til trening av hundene, for jeg merker at jeg fremdeles stresser litt med den delen. Men etter hvert som jeg blir sterkere, blir det nok ikke lenge til jeg går med alle tre samtidig igjen. Jeg gjorde jo ofte det før, så jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal gjøre det igjen.

På veien opp på fjellet traff jeg foreldrene til den ene eksen min, som jeg var sammen med for omtrent tolv år siden. Det var koselig å snakke med dem igjen. Jeg traff dem endelig tilfeldigvis når jeg ikke var full, og det er ganske lenge siden.

Ellers tenker jeg mye på å begynne med båten snart. Jeg tenker egentlig at jeg så smått setter i gang på mandag. Jeg har egentlig god tid, men jeg har lyst å komme i gang. For en gangs skyld i livet mitt, har jeg lyst å være litt effektiv. Dessuten er slikt arbeid veldig avhengig av været, så det er bedre å være for tidlig ute, enn for sent. Men det burde ikke ta så altfor lang tid. Jeg må pusse og male skroget, og gjøre noen småting med motoren, blant annet gi den et oljeskift og skifte ut noen deler. Jeg tenkte jeg også skulle høre med min onkel om han kunne ta seg av det elektriske. Den delen tør jeg ikke å tenke på å røre engang, for jeg har rett og slett ikke peiling. Men jeg håper at kreativitet og Google kompenserer litt for at jeg ikke har snøring på dette med trebåter, i utgangspunktet. Det er vel bare å lese seg opp, og ikke minst mase på folk som har peiling på trebåter. Det gikk jo veldig bra i fjor, så jeg får satse på at det går bra denne gangen også. Jeg kjenner at jeg fremdeles er litt usikker på hva jeg skal gjøre med den båten, men jeg får ta ting litt etter hvert. Det tenker jeg at er det beste.

Jeg er litt kaotisk i hodet i dag, på en god måte, men jeg får litt skrivesperre. Det er en positiv energi jeg ikke er helt vant til, så jeg blir litt rastløs. En litt overveldende energi, på en måte. Jeg tenker på mye, men det blir så mange tanker på én gang, at jeg liksom ikke klarer å plukke ut noen av dem, for å få dem ned på tastaturet. Litt på samme måte som når små fisk svømmer i store stimer, sånn at de på den måten klarer å avlede større fisk fra å fange dem. Ironisk nok som det kanskje høres ut.

Så jeg tror jeg avrunder med bibelen, og skriver heller mer når jeg har noe skikkelig på hjertet. Dette er ikke en dagbok, i den forstand. Så når jeg egentlig ikke har så mye nytt å fortelle, tenker jeg at det er like greit, i stedet for å bare skrive overfladisk om hva jeg har gjort i dag. Men, dagen har vært bra! Virkelig!

3. Den lille boken og de to vitner 10:1-11:14

3.1 Engelen med boken og Guds råd 10:1-7

«Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hans hode. Hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler.

I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden.

Og han ropte med veldig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt ut, talte de sju tordener med sine røster.

Og da de sju tordener hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordener talte, og skriv det ikke!

Og engelen som jeg så, som stod på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme!

Men i de dager når den sjuende engelens røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal også Guds hemmelighet bli fullbyrdet, slik som han forkynte for sine tjenere profetene.»

3.2 Johannes eter den lille boken 10:8-11

«Og den røst som jeg hadde hørt fra himmelen, talte nå igjen til meg: Gå og ta den lille åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden.

Jeg gikk da bort til engelen og sa til ham at han skulle gi meg den lille boken. Han sier til meg: Ta boken og sluk den! Og den skal være bitter i din buk, men i din munn skal den være søt som honning.

Og jeg tok den lille boken av engelens hånd og slukte den. I min munn var den søt som honning. Men da jeg hadde ett den, sved den i min buk.

Og det ble sagt til meg: Igjen skal du profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger.»

Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»

Dag 69 ( fredag 17.04.15 )

Dette har vært en bra dag, og jeg etter forholdene i ganske så bra form. Dagen begynte veldig bra, med at jeg så at jeg hadde fått penger. Så da var det bare å sette i gang. Det var en del ting jeg trengte sårt, som tobakk blant annet. Men også mange andre ting måtte gjøres, så jeg fylte først opp tanken på scooteren, og kjørte deretter til nærmeste kjøpesenter. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg bestemte meg for å kjøre ut dit. Planen var egentlig å kjøre til byen, men jeg ombestemte meg ved et veikryss, og kjørte en annen retning i stedet. Like greit, for jeg fant alt jeg trengte på dette senteret.

Det var litt rart å gå forbi vinmonopolet, for vanligvis hadde jeg gått inn der på utbetalingsdatoen, men ikke i dette nye livet jeg har bestemt meg for å starte. I stedet kjøpte jeg meg en billig mobiltelefon, produkter i forhold til trening, treningssko, nikotintyggis og til og med tran. Jeg fikk også hentet medisinene mine.

Deretter kjørte jeg hjem en tur, og etter en kopp kaffe og en god røyk, kjørte jeg til dette treningssenteret jeg har snakket om, og signerte et medlemskap. Det var et stort senter, og rikt på apparater. Så jeg begynner sannsynligvis å trene i morgen. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg skal vente til mandag, for jeg trener jo fem dager i uken, og da helst tidlig på dagen. Jeg tenker at det er bedre å trene mandag til fredag, og ha fri i helgene. For da regner jeg med at det er mye mindre folk, og mye større tilgjengelighet på apparatene. Jeg kan ikke fordra når det blir for mye folk på treningssentrene, sånn at man må stå i kø for å komme til på et apparat. Så hvis jeg ikke starter opp i morgen, blir det trening i form av lange turer med hundene, og så oppstart på mandag. Jeg må tenke litt på det.

Men høres det ikke ut som at dette går rette veien da? Jeg føler i hvert fall det. Jeg er fremdeles ikke så glad i fredagen og lørdagen, men jeg regner med at dette kun gjelder i overgangsfasen. Det er ikke nødvendigvis det at jeg har lyst å drikke, men jeg føler meg mer isolert i helgene. Så i løpet av morgendagen eller overmorgen kontakter jeg han kompisen jeg har ikke så langt unna, og spør han om ikke vi kan aktivisere hverandre litt, og være litt mer sosial. Det har vi nok begge godt av. Det er liksom dette tiltaket da. Vi har begge våre ting, men er gode venner. Og det er viktig å være sosial. Og når vi snakker om det å være sosial, kan jeg si at jeg var innom Facebook i dag. Men jeg var der ikke lenge. Jeg synes Facebook er en ganske usosial måte å være sosial på. Det er liksom «å være sosial i nøden», føler jeg. Men det er ikke noe som kan erstatte den genuine virkeligheten, selv om det kan virke som at mange tror det, og gjør det.

Jeg har vært ganske slapp etter alle dagens innkjøp. Jeg bruker ikke noen stor dose med Sobril nå, for da ville jeg ikke ha kjørt. Men jeg merker allikevel at de tuller litt med hodet mitt, i form av at jeg blir depressiv. Det er som at depresjon er prisen jeg må betale for å ikke ha nerver, for der hjelper sobrilene meg veldig. Men uansett, nå begynner jeg snart å seponere dem langsomt, men sikkert. Jeg må være litt mer strikt med doseringen, i stedet for å ta dem sporadisk, slik det har vært de siste ukene. Jeg må sette opp en forsvarlig og realistisk nedtrappingsplan. Om det så bare er snakk om noen få milligram ned hver uke, så er det bedre enn ingenting. Jeg har heldigvis ikke de hysteriske alkohol-nervene lenger. Og det er jeg veldig lykkelig for. For, unnskyld språket, alkohol-abstinens er helt jævlig.

Det var kjempeherlig å kjøre scooter i dag. Jeg merker at jeg er reflektert igjen, og heldigvis ikke anspent når jeg kjører. Nå er det sånn som det skal være, på en måte. Jeg er barnslig glad i den scooteren. Den gir meg en fantastisk følelse av frihet. Nærmest som å fly. Den heter faktisk Piaggio Fly, så det er jo en passende tittel. Den cruiser liksom så herlig fremover. Det er litt vanskelig å forklare. Den er lett å beherske, og det blir sånn når man har kjørt mye på den samme scooteren. Det blir liksom automatikk i alt. Man vet liksom hvor alle grensene går for den, og man blir på en måte i ett på veien. Det eneste som irriterer meg, er ofte bilister som alltid må nødt å kjøre forbi scooteren, fordi det er en scooter. At den holder fartsgrensen, spiller ingen rolle. Det er en scooter, og scootere MÅ man nødt å kjøre forbi. Jeg lurer på om bilistene føler seg dumme når de ser at jeg ligger like bak dem etterpå. Scooteren min går nemlig i 110 km/t…

Jeg har i det siste begynt å trikse med hjernen min. I forbindelse med fare for tilbakefall, er det jo ofte snakk om «triggere», som jeg også nevnte her om dagen. Altså, ting som kan fremprovosere et sug til å drikke. Ting som man gjerne assosierer med fest og alkohol, enten det er spesielle dager eller anledninger, steder osv. Listen er lang. Dette er jo forskjellig fra person til person. Men jeg har den greien med musikk. Hvis jeg hører musikk fra tiden jeg hadde alkohol under kontroll, og livet var herlig og fritt da jeg faktisk festet, så merker jeg at slangen beveger seg på skulderen. Nesten som at den danser til musikken, som en kobra foran disse fløytespillerne.

Jeg tror de fleste har det sånn med musikk. Hvis de hører en sang som vekker et gammelt minne, er det nesten som å bli revet tilbake til den tiden, mentalt sett. Musikk er en kraftfull kunstform. Uten tvil.

Men nå i det siste har jeg hørt mye på radio, og jeg har kommet over noen utrolig kule sanger i tilfriskningsperioden. I går fant jeg ut at jeg ville høre dem på youtube, med skikkelig headset, i stedet for den noe enkle radioen min. Men før jeg gjorde dette, tenkte jeg: Jeg pleier bare å høre på høy musikk når jeg drikker. Deretter tenkte jeg: Men nå skal jeg høre på høy og fet musikk når jeg ikke drikker. Disse sangene jeg nå skal høre, skal i fremtiden minne meg om perioden hvor jeg ble frisk fra alkohol. Jeg skaper på en måte minner for fremtiden, som ikke skal minne om alkoholrus. For sånne små triks er smart å ha i bakhodet. Jeg manipulerer meg selv mer enn slangen på skulderen gjør. Og jeg er ikke noen psykolog, men jeg tror at dersom jeg gjør dette med suksess, så vil jeg for hver gang bli sterkere og sterkere. Da snakker jeg om mitt genuine jeg. En person jeg nesten har glemt og mistet oppi det hele: Meg selv. Det er meg selv jeg jobber med nå, og ikke alkoholikeren i meg, som sakte men sikkert har dødd ut, eller det passer vel kanskje bedre å si at «alkoholikeren i meg er lagt i kunstig koma, mens det genuine mennesket består.

Det er nok mange som vil fraråde meg å oppsøke situasjoner hvor det finnes mye alkohol. Og at det beste vil være å unngå å feste, unngå uteliv og aller helst unngå alt jeg forbinder med alkohol. Men som en person som har vært full i de aller fleste sammenhenger: Hva i all verden skal jeg gjøre da?

Det jeg tenker, er egentlig litt motstridende i forhold til disse «logiske» rådene om å ikke utsette seg for den slags fristelse. Jeg har på ingen måte tenkt å begynne å drikke igjen, og den saken er helt klar. Fremdeles har jeg forståelse for at folk ennå trenger tid for å kunne slå seg til ro med at jeg mener alvor. Jeg har bare vært edru i to uker, men jeg står fremdeles på mitt. Men tilbake til poenget: Hvor mye makt skal jeg gi alkohol, utenom at jeg ikke kommer til å innta det mer, og at jeg kommer til å holde garden oppe? Det jeg tenker på, er at dersom jeg hadde klart å gjøre alle de tingene jeg gjorde som full (bortsett fra de dumme tingene), så ville jeg slått kronen av Kong Alkohol sitt hode. Jeg ville sparket grunnmuren under kongens føtter i stykker, hvis jeg for eksempel kunne ha gått på en fest edru. Jeg ville gradvis fratatt alkohol makten over livet mitt, og til slutt hadde det bare vært en meitemark igjen på skulderen min. Dog, jeg skjønner at dette er noe som ikke kommer i denne omgangen, og kanskje heller ikke i andre eller tredje omgang. Men jeg er ganske bestemt på at selv om jeg har ofret alkohol, så betyr ikke det at jeg skal ofre alle ting som jeg gjerne har likt å gjøre i alkoholrus. Jeg skal ikke slutte å leve, selv om jeg har sluttet å drikke. Og dette tror jeg mange som slutter å drikke, tenker og gjør. Ikke alle selvsagt, men jeg tror det er mange av dem. For det å slutte å drikke, er ikke synonymt med å sette seg i en stol, og se tomt ut av vinduet, og ikke drikke. Jeg tenker på dette nå, men det kommer til å ta lang tid før hjernen faktisk «kjøper» tanken. Det har jeg full forståelse for.

Fra det ene til det andre, så har det skjedd flere positive ting på den «smale vei» i det siste, nærmere bestemt i dag. Jeg har igjen snakket med nevro-spesialisten som utredet meg, og vi har ordnet et møte på mandag den 27.04. Så da skal jeg, fastlegen og nevro-spesialisten gå igjennom rapporten. Det blir litt spennende, for det er et viktig skritt i retning av å få medisiner som faktisk kan hjelpe meg veldig. Så den delen er i orden nå, med møtet altså.

Så nå sitter jeg her denne fredagskvelden, edru og ganske fornøyd med dagens utfall. Jeg har ikke hatt så mye ork etter at jeg kom hjem. Ikke har jeg fått trent meg selv eller hundene, men i morgen er det full rulle igjen. Min mor har tatt med seg niesen min til min søster, og de skal tilbringe helgen der sammen. Det er koselig å tenke på at familien min samles litt. Jeg for min del er da hundevakt. Hundene har vært ganske rolige i dag, så jeg tror de klarer seg fint uten tur til i morgen tidlig. Jeg er vanligvis ganske nøye på å få mosjonert dem hver dag, men akkurat i dag har vi alle tatt oss en rolig ettermiddag og kveld. Været er dog upåklagelig. Det er meldt strålende sol hele helgen. Jeg gleder meg spesielt til søndag. Det er litt morsomt å tenke på, men på søndagene våkner jeg opp frisk og fin i formen, klar for lange turer og treningsøkter, når jeg er i gode perioder som nå. Og da tenker jeg at jeg vanligvis ville ha vært utrolig dårlig. Søndagen er liksom nesten som en kollektiv fyllesyke-dag, og da er det litt ekstra godt å være frisk, mens man tenker på at man hadde vært dårlig denne dagen, dersom man hadde falt for fristelsen dagene før. Litt vanskelig å forklare, men jeg tror mange skjønner hva jeg mener. Det er jo herlig å være frisk?

Jeg har litt tankekjør nå, så bær over med meg dersom jeg svinger litt fra tema til tema. Men det er så åpenbart egentlig. At jeg ikke har sett det skikkelig før. Jeg har vært regelrett syk. All elendigheten jeg har opplevd som følger av den sykdommen; All angsten, alle depresjonene, alle avrusningene, alle de dumme tingene jeg har sagt som jeg ikke har ment, all den teite oppførselen, alle innleggelsene, alle vrangforestillingene, alle nær døden-opplevelsene, alle ulykkene, alle misforståelsene, alle psykosene, alle pengene, all tiden, alle skadene? Jeg har jo vært i helvete, og ikke nok med det, jeg har etter egen vilje falt tilbake i helvete så mange ganger. For å sette ting på spissen: I perioder tror jeg faktisk ikke jeg engang har sett forskjell på Gud og Satan. Men etter at jeg avga dette løftet til Gud, som mange sikkert mener er halvveis psykotisk, så er det som at jeg ser det hele i et nytt lys. Og jeg mener det virkelig alvorlig også. Det eneste jeg ikke skjønner, er hvorfor jeg ikke har gjort det før. Jeg er sikker på at det er mange som ikke skjønner dette. Men jeg har fremdeles en følelse av at det var meningen at jeg skulle oppleve alle disse tingene. At det er en merkelig mening i det hele. Og når jeg har sagt dette, vil jeg bare gjenta: Jeg er helt ferdig med alkohol, for alltid. Det er som at jeg har fått nye øyne å se med.

Men i og med at jeg er hundevakt i kveld, tror jeg at jeg avrunder her for i dag. Jeg har egentlig ikke så mye mer på hjertet akkurat nå uansett.

Jeg avrunder fredagskvelden med bibelen min:

Salme 40

Frelse ved Messias` lydighet

«Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop.

Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.

Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange Skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.

Salig er den mann som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn.

Herre, min Gud! Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.

Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.

Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.

Jeg bar fram godt budskap om rettferdighet i en stor forsamling. Se, jeg lukket ikke mine lepper. Herre, du vet det.

Jeg holdt ikke din rettferdighet skjult i mitt hjerte, jeg har kunngjort din trofasthet og din frelse. Jeg skjulte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling.

Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg.

For trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg.

La det behage deg, Herre, å utfri meg! Herre, skynd deg å hjelpe meg!

La alle dem som står meg etter livet og vil rive det bort, bli til skam og spott! La dem som ønsker ulykke over meg, vike tilbake og bli til skamme.

La dem som sier til meg: Ha-ha! – bli forferdet på grunn av sin egen skam.

La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren!

Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke»

Salme 41

Den gudfryktiges velsignelse og lidelse

«Salig er den som akter på den hjelpeløse! På den onde dag skal Herren fri ham ut.

Herren vil verne ham og holde ham i live. Han skal prises lykkelig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst.

Herren Skal støtte ham på sykesengen. Du forvandler hele hans leie under hans sykdom.

Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg.

Mine fiender taler ondt om meg: Når skal han dø og hans navn gå til grunne?

Og kommer det en for å se til meg, taler han falske ord. Hans hjerte samler seg ondskap. Han går ut og taler om det.

Alle De som hater meg, hvisker sammen imot meg. Det som skader meg, tenker de ut mot meg.

Noe ondt hviler på ham – han ligger der og står ikke opp mer.

Også den mann som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl imot meg.

Men du, Herre, vær meg nådig og hjelp meg opp! Så vil jeg gjengjelde dem!

På dette kjenner jeg at du har behag i meg: At min fiende ikke får triumfere over meg.

Du holder meg oppe i min uskyld, og du setter meg for ditt åsyn for evig.

Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Amen, amen.»

Hovedsakelig salmer av David

Salme 42

Lengsel etter Gud midt i nøden

«Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.

Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?

Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?

Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg – hvordan jeg drog fram i den skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare.

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham for frelse fra hans åsyn.

Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell.

Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg.

Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud.

Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg?

Det er som om mine ben ble knust, når mine fiender håner meg, når de hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.

Salme 43

Sjelen må vente på Herren

Tilkjenn meg min rett, Gud! Før min sak mot et folk uten barmhjertighet, og frels meg fra falske og urettferdige menn!

For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker oss?

Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.

Så kan jeg komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud. Jeg kan prise deg til sitar, Gud, min Gud.

Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.»

Salme 44

Herren frelser fra fangenskap

«Gud, med våre ører har vi hørt – våre fedre har fortalt oss om den gjerning du gjorde i deres dager, i gamle dager.

Du drev hedningene ut med din hånd, men våre fedre plantet du. Du ødela folkeslag, men våre fedre lot du utbre seg.

For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm frelste dem ikke, men din høyre hånd og din arm og ditt åsyns lys. For du hadde behag i dem.

Du er min konge, Gud! Påby at Jakob skal frelses!

Ved deg skal vi støte ned våre fiender. I ditt navn skal vi trå ned dem som reiser seg imot oss.

For jeg stoler ikke på min bue, og mitt sverd frelser meg ikke.

Men du har frelst oss fra våre fiender, og de som hater oss, har du gjort til skamme.

Vi roser oss av Gud hele dagen, vi priser ditt navn til evig tid! Sela.

Likevel har du forkastet oss og har latt oss bli til skamme. Du drar ikke ut med våre hærer.

Du lar oss vike tilbake for fienden, og de som hater oss, tar seg bytte.

Du prisgir oss som slaktefe, du sprer oss blant folkeslagene.

Du selger ditt folk uten å få noe for det. Du setter ikke prisen på dem høyt.

Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.

Du gjør oss til et ordspråk blant hedningene, de rister på hodet av oss blant folkene.

Hele dagen står min skam for mine øyne, og vanære dekker mitt ansikt når jeg hører spotterens røst og den som håner oss, når jeg ser fienden og den som vil ha hevn.

Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke har sveket din pakt.

Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøyde ikke av fra din vei.

Likevel har du knust oss der hvor sjakalene bor, og dekket oss med dødsskygge.

Dersom vi hadde glemt vår Guds navn, og bredt ut våre hender til en fremmed gud, ville Gud da ikke finne det ut?

Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.

Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?

Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!

Hvorfor skjuler du ditt åsyn? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?

For vår sjel er nedbøyd i støvet, vårt legeme er nedtrykt til jorden.

Reis deg til hjelp for oss! Forløs oss for din miskunnhets skyld.»

Dag 68 ( torsdag 16.04.15 )

Nå er jeg langt over halvveis i boken, og det er litt rart å tenke på. Det går sannelig unna.

Dette har vært en ganske så bra dag. Jeg har fått gjort mye, og har endelig begynt å føle meg frisk. Det største problemet nå, er egentlig bivirkninger av medisiner. Ellers har alt begynt å bli ganske normalisert, så jeg kan ikke klage. Jeg begynner å komme meg ovenpå.

Dagen begynte med at jeg var på fjellet med Fido. Deretter ble det en liten time på puten, og så tok jeg noen viktige telefoner. Jeg ringte til veterinæren angående Fido, og det viste seg at han ikke trengte Rabies-vaksine med mindre jeg hadde tenkt å reise til utlandet innen 21 dager. De sa det på en litt morsom måte:

«Du trenger bare å gi ha vaksinen nå, hvis du plutselig skulle finne på å reise til utlandet innen kort tid.»

Det var som at de visste om mine noe impulsive turer fra før av. Men det er ikke aktuelt å fly til utlandet med stor hund igjen, så jeg trenger ikke å gi ham denne vaksinen. Men jeg forhørte meg om disse symptomene jeg har oppdaget med Fido, i håp om å få litt klarhet i ting. Jeg tenker da på at han setter seg ned, sleper seg bortover sittende, stikker tungen ut osv. Det jeg fryktet var Epilepsi. Jeg skal jo uansett undersøke ham hos veterinær så snart jeg får penger, men jeg tenkte at når jeg allikevel hadde veterinæren på telefonen, så kunne jeg forhøre meg lit. Det har riktignok roet seg litt nå, men det var en periode det var helt intenst.

Jeg forhørte meg videre om andre ting jeg synes er litt rart med Fido, som at jeg nærmest må dra ham opp av sofaen for å få ham til å gå på do. Det virker med andre ord som at han aldri må på do, og dette er jo en anelse unaturlig. Da sa veterinæren at det kunne være at han hadde urinveisinfeksjon, og at dette faktisk kunne være ganske kritisk. Da hun først sa «urinveisinfeksjon», ble jeg litt lettet, for det hørtes ganske ufarlig ut. Men hun sa at jeg måtte passe nøye på at hun gikk på do, for ellers kunne blæren sprekke. Det var ganske sjokkerende å høre, så nå følger jeg grundig med. Jeg trodde at dette var noe Fido kjente på selv. At han leste disse signalene selv, men det var visst ikke sånn. Så da lærte jeg noe nytt i dag også, men skal uansett få ham sjekket grundig. Jeg vet jo at han er en veldig, veldig gammel hund, og da er det jo naturlig at det oppstår noen skavanker her og der. Men så lenge han ikke har smerter, er glad og til og med leker, så vet jeg i hvert fall at han har det godt. Han ville nok ikke ha lekt og danset rundt, hvis han hadde noen smerter. Men jeg har jo hele tiden i bakhodet at dette er en veldig gammel hund, som jeg er så utrolig glad i.

Ellers fikk jeg også tak i nevro-spesialisten som utredet meg for Asperger og ADHD, på telefon i dag. Jeg forklarte henne at legene som har lest rapporten fra dem, ikke helt klarer å forstå om jeg har ADHD eller ikke. Aspergers-diagnosen er ganske klar, men dette med ADHD er ganske diffust i rapporten. Jeg sa også til henne at jeg syntes det ble litt feil å måtte gå igjennom en ny utredning, når jeg allerede har tatt den ganske så omfattende testen. Dette var hun heldigvis enig i, så jeg klarte å ordne det slik at hun skal komme til legesenteret om to uker fra nå, for å gå igjennom rapporten med både meg og fastlegen. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt over dagens bragd. Jeg er flink når jeg først setter i gang med ting.

Jeg var jo også hos fastlegen i dag, og store deler av timen gikk med på å prate om akkurat dette, sånn at alt ble samstemt. Og både fastlegen min og denne nevro-spesialisten er veldig dyktige, så jeg tror at jeg etter hvert kommer til å begynne på ADHD-medisin. Jeg tror de to veier ganske mye opp mot spesialisthelse-tjenesten, som er «eliten» når det gjelder slike medisiner. Vanlige leger har ikke lov til å skrive ut slike preparater. Hvis jeg ikke tar helt feil, så er for eksempel Ritalin et A-preparat. Med andre ord: Det er et rusmiddel for mange, men medisin for meg.

Men dette er en ganske omfattende prosess, og jeg har undersøkt dette jeg mistenkte, at man måtte være rusfri i tre måneder for å starte på slike medisiner. Derfor spurte jeg samtidig fastlegen om at jeg kunne dokumentere rusfrihet, og dette starter allerede i morgen, ved at jeg må avgi urinprøver. Jeg håper bare ikke at det er sånn at de er nødt å stå bak meg mens jeg gjør mitt fornødne, for da får jeg sperrer, og det vil fort bli overtid for den ansatte det gjelder.

Så nå har endelig arbeidet for en bedre fremtid begynt. Jeg har avgitt mitt løfte om å forbli edru, både til høyere makter og de rundt meg. Jeg har også lovet meg selv det, og det er selvsagt viktig. Selv om alkoholisme er en sykdom som ikke bare rammer den som drikker, er det tross alt drankeren som må bære den tyngste lasten. Så den delen er i orden.

Og i dag er det nøyaktig to uker siden jeg sluttet å drikke, hvis jeg ikke tar helt feil. Jeg gleder meg til å ha vært edru i en måned, for da føler jeg at jeg har fått det litt på avstand. Jeg føler den følelsen litt nå også, men to uker er ikke lang tid i den forstand. Lang nok tid til å være forbi det akutte, men omprogrammeringen tar nok mye lenger tid. Omprogrammeringen av hjernen. Men det får ta den tiden det tar. Tiden går uansett.

Nå får jeg også snart penger, og da føler jeg at jeg kan starte et nytt kapittel. Det neste skrittet skal tas. Jeg har nevnt dette, men jeg begynner å trene på treningssenter, og jeg kommer til å kjøre mer rundt med scooteren min, og skal kjøpe inn mange ting som vil fremskynde og «løfte» meg videre oppover. Jeg må begynne å utvide horisonten min. Jeg skal også ta opp igjen kontakten med venner. Jeg merker at jeg begynner å bli klar for det, og jeg savner mange av dem. Dette har vært en ensom, lang periode, men jeg tror jeg trengte den tiden for meg selv. Jeg trengte å heles. Men nå er det på tide å komme seg ut i felten igjen, og kanskje presse meg selv litt mer. På mandag begynner neste kapittel, tenker jeg.

Snart slutter jeg også å røyke tobakk. I det siste har jeg måttet rasjonere opp tobakken i så stor grad som mulig, grunnet økonomi, men da jeg ryddet rommet jeg for tiden bor på, fant jeg to brett med nikotintyggegummi. Jeg sitter og eksperimenter litt med å tygge på dem i stedet for å røyke. De fungerer faktisk ganske bra, og jeg kommer til å bruke slike når jeg legger fra meg tobakken, i 1-2 måneder, før jeg legger dem fra meg også. Men jeg må ha 4 mg, og ikke 2 mg som jeg har nå. Det må være litt styrke i dem, for jeg er veldig avhengig av tobakk. Og ifølge min mor har jeg visstnok hostet veldig mye i natt, så tiden er vel inne for å legge tobakken på hyllen uansett.

Jeg tenkte jeg kanskje skulle kjøpe en mild tobakk til, sånn at ikke alt skjer på én gang, men at jeg går i gang med røykeslutt etter den neste tobakken. Men det blir spennende å se om det blir noen forskjell i denne etter hvert store forandringen, på alle måter. Hvis det ikke blir noen forskjell av å snu livet helt om, i form av å kvitte seg meg alle uvaner, så vil jeg bli sørgelig deprimert. Men jeg merker store forandringer allerede, og jeg har så vidt begynt. Jeg tror dette skal bli bra.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle ringe til fagopplæringskontoret, for å undersøke hvilke veier som finnes til fagbrev som helsefagarbeider. Jeg tror egentlig at det er mange veier til Rom, for jeg vet at det er stor etterspørsel etter menn i helsevesenet. Faktisk så stor at det nylig var en egen reportasje om dette i nyhetene. Så jeg tror ikke at det skal bli noen problem. Og jeg vil også være sikret jobb omtrent hvor som helst etter endt utdanning. Det er veldig trygt yrke. Det kommer ikke til å bli vanskelig å få jobb, for å si det sånn. Og det er greit betalt. Men aller viktigst: Det setter meg i posisjon til å kunne hjelpe andre, som ønsker og trenger hjelp. Jeg tror dette vil bidra til å stikke hull på min egen boble også.

Jeg fikk også i dag svar fra en av de andre Camphill-landsbyene jeg hadde søkt på. De sa at jeg virket som en spennende mann, og lurte på om jeg ikke kunne sende deres offisielle søknadsskjema med CV. Jeg har foreløpig ikke svart dem, da det begynner å bli mange prosjekter i luften, uten at jeg har fått tenkt skikkelig igjennom tingene. Det er fremdeles løvblader i luften som må lande. Men det er veldig positivt! Jeg tror sannelig jeg ser et lys i enden av den lange, mørke tunellen jeg har oppholdt meg i. Den tunellen som jeg ironisk nok til tider trodde var uendelig. På mange måter kan situasjonen jeg befinner meg i, sammenlignes med turene jeg tar med Fido. Vi spaserer mye langsommere enn alle andre, men vi når toppen på det høye fjellet hver dag. Jeg tror faktisk ikke det er så mange som går opp der hver dag. Nå er det ikke en spesielt krevende rute, men poenget er at vi tar tingene langsomt, og når toppen. Og disse små skrittene blir etter en tid et stort skritt. Men jeg trenger uten tvil å begynne utvidingen av horisonten min nå, for det begynner å bli kjedelig å bare gjøre de samme tingene hver dag. Nå er jeg jo skrapa blakk da, så det er begrenset hvor mye jeg kan gjøre. Jeg har kanskje en desiliter med bensin på scooteren, og er ikke engang sikker på om det er nok til å komme seg bort på bensinstasjonen. Så det skal bli godt nå når pengene kommer. Jeg gleder meg til uken som kommer. Det er også meldt vakkert vær, og det passer kjempebra. Sommeren er på vei, og dette skal være den beste sommeren jeg har hatt på lang tid. Jeg gleder meg også til mai. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp 17 mai, uten bakrus. Kanskje jeg skal ta på meg dressen, og være med å feire dagen, i stedet for å bare sitte deprimert hjemme, og se på alt livet på TV. Det er en utrolig kjip følelse. Å sitte å være deprimert og dårlig, mens jeg ser på alle de glade menneskene som feirer på sunt vis. Den eneste trøsten har liksom vært at jeg denne dagen har visst at jeg ikke har vært den eneste som er dårlig. Det er nemlig svært mange som fester vilt 16 mai. Men den 16 mai 2015 kommer til å være unntaket for min del.

Jeg tror jeg begynner å runde av for i dag. Jeg tenkte jeg skulle sende noen mailer, blant annet til et forlag som kanskje kan ha interesse av denne boken. Jeg har tenkt å høre litt rundt med de forskjellige forlagene, for å finne ut hvilke av dem denne boken egner seg best til. Men jeg må først gjøre bibel-greien min:

3. Første preketur 4:23-25

«Jesus drog omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket.

Ryktet om ham kom ut over hele Syria. Og de førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem.

Og store folkemengder fulgte ham, fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og bygdene på andre siden av Jordan.»

1. Bergprekenen 5:1-7.29

1.1 Saligprisningene 5:1-12

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham.

Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.

Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.»

1.2 De troende er salt og lys 5:13-16

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»

1.18 Fortsett å be! 7:7-12

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.

For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.

Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?

Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.»

1. Prøvelser og fristelser 1:2-18

1. Når troen prøves 1:2-5

«Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet.

Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hel, og ikke komme til kort i noe.

Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.»

3. Salig er den som holder ut i fristelse 1:12-18

«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.

Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.

Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.

Far ikke vill, min kjære brødre!

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.

Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.»