Dag 67 ( onsdag 15.04.15 )

En dag med skiftende vær og humør har passert, men jeg skal ikke klage. Jeg tok meg et lite øyeblikk til å tenke over tingene i sin store helhet, her i sted. Og jeg innså at det faktisk går bedre enn på lang tid. Det er bare det at jeg ikke helt har innsett det ennå. Jeg gjør tingene fremdeles riktig, og i morgen har jeg etter egen beregning vært edru i to uker. Det har vært noen mildt sagt… hmmm…, interessante uker. Men jeg holder meg fremdeles på matten, og jeg kjenner at slangen har begynt å slippe mer taket. Jeg tror den har skjønt at jeg mener alvor denne gangen, og at jeg blir veiledet av makter som er langt sterkere enn den. Slangen begynner sakte å bli en orm, men fremdeles med potensiale til å bli en sleip slange igjen. Så jeg holder garden oppe. Det vil jeg nok måtte gjøre resten av livet, selv når ormen har blitt en meitemark.

Men jeg må jo nesten fokusere på det positive, og det er at jeg faktisk ikke har hatt noe særlig drikkesug i dag. Det har ikke akkurat vært nedslående de forrige dagene heller, men savnet etter den illusoriske roen har kommet og gått disse dagene. Men jeg merker at når jeg er i et svekket øyeblikk, så hjelper det å gjøre det motsatte. For eksempel å trene, skrive, planlegge, organisere, se fremover, tenke utdanning, tenke på hvor mye bedre livet blir uten alkohol. Ja, listen er lang, for det er så mange positive ting å tenke på hvis jeg ikke tenker på alkohol. Det er simpelthen ikke noe positivt med alkohol. Jeg er fullstendig klar over dette, men jeg må til stadighet minne meg på det. Overdreven selvsikkerhet kan være en felle. Dette har jeg erfart før. Man blir helt frisk med tanke på alkohol-abstinens, og sier til seg selv:

«Det er jo bare noen pils. Hvorfor i all verden skulle jeg ikke klare å stoppe etter 1 kveld, som alle andre?»

Dette skjer fordi man på en «filtrert» måte begynner å se objektivt på alkohol igjen. Man ser på en flaske med øl, og tenker ikke på det som noe annet enn en flaske med øl. Og da blir alkohol plutselig bagatellisert, uansett hvor hardt man tidligere har vært ute å kjøre. Og dette er en del av sykdomsbildet, og dette er en av grunnene til at mange alkoholikere faller tilbake etter lang tid. Så man må hele tiden holde garden oppe.

Men tilbake til dette med at det faktisk går bedre nå, enn på lang tid. Det gjør faktisk det! Jeg skrev for eksempel en ny mail til Camphill i dag, og fortalte dem at det var en del praktiske ting som måtte ordnes her hjemme, før et eventuelt ansettelsesforhold kunne tre i kraft. Deretter spurte jeg om dette var noe som måtte skje umiddelbart, eller om de kunne gi meg litt tid. De svarte at jeg bare måtte ta den tiden jeg trengte, og så heller ta kontakt når jeg var klar. Det var med andre ord et veldig positivt svar, og dette prosjektet er noe jeg fremdeles holder fingeren på.

Jeg undersøkte også nærmere hvordan tingene fungerte i disse landsbyene, og det er helt klart et interessant opplegg for en som har lyst å jobbe med mennesker. Men det er slik at man faktisk bor i samme hus med beboere og medarbeidere. Og de er opptatt av å ikke gjøre forskjell på disse. Så det virker som at de har noen veldig fine innstillinger til alt. De er på lik linje, og jobber med hverandre.

Samtidig virker det veldig bindende i forhold til fritid, blant annet. Nesten litt som i marinen. Så jeg må tenke litt mer på det, for å finne ut om jeg er klar for en såpass brå overgang til noe helt nytt. Jeg vet jo at jeg ønsker det, men jeg er også en kar som har en tendens til å gape over for mye. Jeg har heller ikke fått svar på om dette er noe som teller som læretid i forhold til utdanning innen helsefag. Dette er også av relevans, pluss dette med Fido. Han er for eksempel vant til å sove ved foten min, så han kan ikke plutselig bli en gårdshund som lever utendørs i et hundehus eller noe. Jeg trenger enkelt og greit å få svar på litt flere ting, før jeg kan vurdere det videre. Det er mange faktorer som spiller inn.

Men jeg har en plan B, og dette er også en veldig god plan. Planen er å flytte til Førde, og sette i gang med lære som helsefagarbeider mer eller mindre med en gang jeg kommer dit. Jeg kommer også til å begynne å trene kampsport igjen, og ikke minst trene styrke på treningssenter. Det som er viktig, er at jeg holder meg aktiv og er sosial. At jeg blir kjent med nye mennesker, og kanskje til og med finne meg en dame.

Jeg trenger nye inntrykk, enkelt og greit. Jeg trenger å fylle tomrommet, og når jeg ser helhetlig på disse to alternativene, må jeg faktisk innrømme at jeg tror at plan B er det beste alternativet, i denne omgang. Selv om Camphill også virker veldig spennende.

Jeg var på fjellet med Fido i dag, og da tenkte og grublet jeg som vanlig. Jeg ble bevisst på det konstante kaoset jeg har i hodet. Så begynte jeg å tenke: Jeg tror faktisk ikke de fleste har det sånn.

Når det gjelder ADHD-diagnosen min, så er rapporten skrevet på en såpass faglig avansert måte av nevro-spesialistene, at selv leger ikke helt forstår den. Jeg tror jeg har nevnt dette tidligere i boken, men det har i hvert fall vært snakk om en ny utredning, som følger av dette. Det synes jeg blir litt feil, på en måte. Jeg er jo allerede utredet? Så jeg tenkte jeg skulle ringe til nevro-spesialistene som utredet meg i morgen, for å høre om de kan skrive en litt klarere rapport. Jeg tenker på dette, fordi jeg er lei av å hele tiden jage rundt, og dette gjelder også når jeg er edru. Jeg vet at det finnes effektive medisiner der ute, og jeg synes at dersom jeg faktisk har denne tilstanden, så burde jeg også få medisiner for det. For hvis det jeg kjenner på hele tiden, og har kjent på i så mange år, faktisk er ADHD, så kan jeg ikke si annet enn at det er plagsomt. Hvorfor skal jeg da ikke få medisiner for det? Men jeg vet at dette er en ganske heftig maskin, så dersom det blir aktuelt at jeg skal prøve medisiner, må jeg trolig ha dokumentert tre måneders rusfrihet. Jeg vet ikke, men jeg kjenner systemet. Men kanskje jeg bør sette foten litt hardere ned. Jeg har liksom bare ikke hatt ork til det. Jeg har gått mange runder med systemet tidligere.

I dag kan jeg for første gang si at jeg føler at alkohol-abstinensene har sluppet taket. Jeg tenker da på det rent akutte. Jeg merker at jeg har blitt mer normalisert og stabil. Det er en god følelse. Men jeg tør nesten ikke å tenke på det, for da kommer det bare en ny dønning med nerver og depresjon. Men jeg tror tingene har roet seg nå.

Jeg er dog litt trøtt, så det blir ikke så lange fortellingen i dag. Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet i dag, så jeg avrunder med bibelen min:

1.2 Hilsen til de hellige i Rom 16:3-16

«Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus.

De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedningene takker dem.

Hils også menigheten i deres hus. Hils min kjære Epenetus, han som er Asias førstegrøde for Kristus.

Hils Maria, som har arbeidet meget for dere. Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger. De har et godt navn blant apostlene, de er også før meg kommet til Kristus.

Hils Amplias, min kjære venn i Herren. Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stakys.

Hils Apelles, den prøvede i Kristus. Hils dem som hører til i Aristobulus` hus.

Hils Herodion, min frende. Hils dem av Narkissus` hus som er i Herren.

Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren. Hils den kjære Persis, som har arbeidet så mye i Herren.

Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor.

Hils Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas, og brødrene hos dem.

Hils Filologus og Julia, Nereus og hans søster og Olympas, og alle de hellige hos dem.

Hils hverandre med et hellig kyss! Alle Kristi menigheter hilser dere.»

1.3 Unngå personer som bringer splittelse 16:17-20

«Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!

For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende.

For ordet om den lydighet dere viser, er kommet ut til alle. Derfor gleder jeg meg over dere. Men jeg ønsker at dere skal være vise til det gode og rene for det onde.

Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!»

Dag 65 ( Mandag 13.04.15 )

Mandagen har nå begynt å telle sine siste timer, og dette har vært en bedre dag enn de forrige. Solen har belyst mitt mørke sinn, og jeg har fått gjort mye mer enn hva jeg har gjort på lenge, av fornuftige ting. Det er egentlig helt utrolig å tenke på, hvor utrolig små skritt jeg tar, dog i riktig retning. Men det virker som at naturen vil at jeg skal ta det langsomt, og naturen er jo sterkest.

I dag har jeg i hvert fall endelig fått ordnet med båten. Jeg stod opp ganske tidlig, og tok etter hvert med meg Fido ned i båthavnen. Bare det å gå nedover, og ikke til skogs eller på fjellet, er et stort brudd i rutinene. Det føltes litt godt, og enda bedre skulle det heldigvis bli. For da vi kom ned i havnen, så jeg båten igjen, og det var nesten litt rart. Jeg gikk og banket på til firmaet som leier ut plass til meg, og der kom det en utrolig hyggelig ansatt, som jeg også kjenner fra barndommen. Han sa enkelt og greit at det ikke var noe problem å ha den stående en ekstra måned. Jeg synes alle de ansatte jeg har vært i kontakt med i det firmaet, har vært utrolig greie og medgjørlige. Det var med andre ord ingen problem å ha båten stående en måned til på land, så da får jeg litt ekstra tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med den, eventuelt også å pusse den opp og fikse den.

Det er nesten litt morsomt. Jeg har gått og gruet meg til å spørre om utsettelse, og sett for meg at jeg var nødt å håndtere en halvveis synkende båt, fordi jeg har vært for treg med å komme i gang med oppussingen og dette. Og så ble denne langvarige bekymringen fjernet i løpet av en samtale på fem minutter. Jeg må få gjort noe med disse katastrofe-tankene mine, for de har tydeligvis ingenting med virkeligheten å gjøre.

Jeg har også ringt til NAV i dag, og jeg har snakket med en dame fra boligkontoret. Hun sa at dersom det skulle bli aktuelt med boliglån, måtte jeg først få en ordning med inkasso-byråene jeg har hengende over meg. Og med tanke på at jeg ikke har helt oversikten over økonomien min, så ordnet hun det slik at jeg skulle få komme i kontakt med en økonomisk rådgiver. Jeg håper han ringer i løpet av morgendagen, og kanskje han kan komme med noen gode råd. Jeg tror jeg trenger det. Så først må jeg få nedbetalingsordninger med Inkasso, og så tar vi tingene derfra. Men for å være helt ærlig, synes jeg hun damen fremstod som ganske positiv til det hele. I hvert fall langt mer positiv enn jeg hadde forventet. Hun spurte også om hvordan boligsituasjonen min var nå, og jeg sa det som det var, at jeg bor i litt for trange kår. Men så mange sjeler under ett tak gjør hele greien til et dukkehus. Dessuten er jeg en mann på 32 år, og det er ingenting unaturlig med å ville ha sitt eget hjem.

Så dagen i dag har vært en langt bedre og mer effektiv dag enn de andre dagene. Denne avrusningen har vært langvarig. Jeg ble litt forbauset da jeg så på kalenderen hvor mange dager jeg har holdt meg edru. Det begynner jo snart å bli to uker? Men jeg er mye mer på beina nå, uten tvil. Jeg kjente etter i dag, og visualiserte at noen spurte meg om jeg hadde kommet meg på beina. Da ville jeg ha svart:

«Jeg har kommet opp av rullestolen, men går fremdeles litt på krykker.»

Det er nemlig akkurat slik jeg føler det. Men jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og igjen vil jeg beklage dersom jeg gjentar meg selv veldig mye. Jeg føler det slik også, at ting gjentar seg. Det kommer fremdeles små bølger av nerver, depresjon og paranoia. Men stormen har uten tvil roet seg, og gått over til en mild bris.

Jeg var også inne på Facebook og skrev litt til en venninne i dag. Det er en jente jeg kjenner fra gammelt av. Til og med en barndomskjæreste. Hun har vært utrolig støttende nå i denne perioden jeg har vært så langt nede, og utrolig nok klarte hun i perioder å løfte meg opp da jeg var super-depressiv. Det er nesten ingen som klarer dette, og dette var jeg nødt å understreke til henne på Facebook i dag. At jeg var utrolig takknemlig for det. Jeg hadde også av en eller annen merkelig grunn spurt henne om hun ikke kunne hjelpe meg med båten, da jeg ikke var frisk. Det var litt merkelig av meg, ettersom hun bor i Drammen. Men greien var jo altså at jeg lurte på om jeg ikke skulle donere bort «verdien» av båten til en MS-pasient som trenger penger til en operasjon. Og jeg lurte på om hun kunne hjelpe meg med denne prosessen, for jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gå frem. Men hun tok det på alvor hun, og hørte med broren om han kunne hjelpe med oppussing. Han hadde dessverre ikke kapasitet. Dette leste jeg først i dag, forresten. Jeg har vært veldig lite på Facebook. Men hun anbefalte meg å kontakte han som lider av MS direkte, for å høre om han faktisk fremdeles trengte penger.

Jeg svarte henne at jeg hadde fått en måneds utsettelse før sjøsetting, og at jeg skulle klare å fikse dette med båten selv. Jeg vet jo sånn noenlunde hva jeg skal gjøre, og jeg har venner som sikkert kan veilede meg litt i arbeidet. Så kunne jeg eventuelt heller selge båten, og donere litt penger, dersom det fremdeles er aktuelt når det kommer til det punktet. For jeg ville nemlig gjerne hjelpe med det jeg kunne. Jeg så det litt sånn at det var snakk om et menneskeliv mot materialisme. Hva var viktigst? Jeg tenkte litt sånn.

Men fremdeles tenker jeg på hvorfor jeg spurte henne om hjelp. Hun må da synes jeg er en pussig skrue. Men det jeg egentlig tror skjedde, var at jeg så en genuin styrke i henne, da jeg selv var så svekket. Jeg tror egentlig ikke det dreide seg om båten, men at jeg kanskje prøvde å si til henne at de gode ordene fra henne hjalp meg å sortere mine egne, kaotiske tanker. Så kom plutselig båten inn i bildet, og da ble det nok litt rart ja. Jeg må nesten le litt når jeg tenker over det, men det var slik jeg hadde det, og jeg tror i bunn og grunn at det var dette jeg prøvde å gi uttrykk for. At jeg ikke tenkte klart, og at det var godt å bare få et vink i riktig retning av en person jeg oppfattet som veldig god. Det var nok noe slikt ja. Og jeg kan være som en ulv når det gjelder å være menneskesky når jeg er dårlig. Jeg misforstår ofte alt. Noen ganger har jeg til og med kjeftet på folk som har sagt fine ting til meg, fordi jeg har trodd at de har ment det ironisk eller sarkastisk. Men ordene hennes gjorde meg bare godt. Og det er et stort kompliment.

Jeg gikk og tenkte på perioden som har vært, og i dag brøt jeg ut i latter da jeg trente. Jeg lurte på hvor dårlig jeg egentlig har vært, og så kom jeg til å tenke på noe jeg fikk for meg angående Fido. Jeg husker at jeg en periode plutselig fikk for meg at hun var halvt bjørn, og halvt hund. Ikke bare nok med det, men jeg trodde faktisk dette også. Og ikke nok med det heller, for alle kan jo ha rare tanker og forestillinger, men jeg måtte jo selvfølgelig fortelle det til alle jeg traff på. Jeg trodde seriøst at jeg gikk rundt med en hund som egentlig var en hybrid av hund og bjørn. Jeg var helt sikker. Jeg så en slående likhet. Så jeg var nok uten tvil ute av balanse, og skjønner at jeg ble innlagt. Jeg forsvant nok litt inn i min egne rare boble der ja.

Dette er en av grunnene til at det er så godt å tenke på at jeg ikke kommer til å drikke igjen. Jeg er fremdeles helt bestemt på dette. For selv om jeg ikke hadde vært alkoholiker (som jeg er), så tåler jeg nok ikke alkohol så bra uansett.

Nå har jeg som tidligere nevnt hatt noen uker hvor jeg har vært ganske sint på meg selv. Jeg har følt at hele verden hater meg, og jeg har til og med hatet meg selv. Jeg har hatt dårlig samvittighet, skammet meg, og ikke likt så godt å se meg selv i speilet. Men jeg kan ikke si at jeg har opplevd så mange fiendtlige blikk eller toner når jeg har vært ute og gått på turer med hundene mine, for eksempel. Kanskje de ser tilfriskningen betydelig bedre enn meg, selv om jeg ikke har vært på vannvognen så veldig lenge. Kanskje de skjønner at jeg prøver? For jeg synes folk bare har vært snille og vennlige. Og dette har faktisk forbauset meg litt. For jeg har gått rundt med en sånn innstilling at folk synes jeg er en skikkelig dranker, og at det ikke er håp for meg, og at de nærmest ser på meg som Jeppe på Bjerget, eller en som hører hjemme på galehus. Men det har faktisk ikke vært sånn. Ikke fra andre. Bare oppi mitt eget hode. Og jeg så også i den bloggen jeg omtalte her om dagen, at det var noen som skrev at de var sine egne verste fiender. Jeg begynner å lure på om dette gjelder for meg selv også. For det finnes ingen som har vært mer dømmende mot meg, enn meg selv.

Når dette er sagt, så er det nok noen som ikke liker meg. Jeg har i mange anledninger dummet meg fullstendig ut på fylla, og jeg kan jo også som nevnt snakke til meg selv, når jeg er skikkelig på kjøret. Da pleier jeg ikke å komme med smiger, for å si det mildt. Det kan i grunnen sammenlignes litt med Tourettes. Jeg håper bare ikke at dette har høstet misforståelser, i noen som helst anledninger. For det ville jo i grunnen ha vært forståelig om noen ikke forstod at jeg bannet til meg selv. Dersom jeg hadde kommet i en situasjon, hvor en mann plutselig ropte «drittsekk!», og tilfeldig så på meg, så ville jeg sannsynligvis ikke ha tenkt: Å, han snakker til seg selv.

Jeg ville nok ha tenkt at han snakket til meg. Så jeg håper ikke at jeg har såret noen uten hensikt. For å være helt ærlig, håper jeg ydmykt på tilgivelse og en ny sjanse, som helt edru. Men det er en lang vei opp, og jeg vet fremdeles veldig lite om hva som vil skje i fremtiden, bortsett fra at det skal være i et tappert forsøk på å gjøre alt riktig og avholdende. Men hvor, hvordan og hva? Det må jeg få tid til å skjønne selv. Jeg må rett og slett bli bedre kjent med mitt ekte jeg.

Det jeg vet, er at min mor skal til Spania med min søster, samboeren hennes og barna deres. Og kanskje Frida, som er datteren til min bror. De reiser den 09 mai, og blir vekke i tre uker. Da skal jeg være her og passe hundene, og bare prøve å gjøre det beste ut av livet mitt. Jeg skal trene mye, være sosial og skrive. Ja, gjøre de tingene jeg kan gjøre. Holde meg aktiv. Og når vi har kommet til juni, vet jeg at det begynner å skje ting i livet mitt også. Da har jeg vært edru i en lang periode, og jeg tror at alt vil være mer ryddig og mer tilrettelagt på den tiden. Jeg tror jeg vil være langt mer rustet til å håndtere mitt nye, bedre liv. Jeg tror mye av tåken har lagt seg da, og at jeg ser planer, drømmer og ambisjoner mye klarere.

Det var vel kanskje ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle i dag, bortsett fra at jeg har fått flere deler av maskineriet i gang. Jeg sutrer kanskje litt fordi jeg føler at ting ikke skjer fort nok. At ting går så sakte. Men i stedet for å sutre for at ting skjer så gradvis og i så små skritt fremover, tenker jeg heller positivt på det, og tenker at disse små skrittene faktisk går i riktig retning. Man kan ikke løpe med krykker. Men krykker er mye bedre enn en rullestol. Og snart legger jeg fra meg krykkene også.

Jeg tenkte jeg skulle lese litt i en bok i kveld, før jeg legger meg. Den heter «Kunsten å leve», og min mor har anbefalt meg å lese den. Jeg nevnte den såvidt tidligere. Jeg leser jo sjeldent bøker. Kanskje litt ironisk, med tanke på at jeg skriver bøker. Men jeg leser nesten aldri andre bøker, så jeg tenkte jeg skulle gi det et forsøk.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen:

5.2.11 Den rike mannen og Lasarus 16:19-31

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.

Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.

Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet.

Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.

Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan det komme noen derfra og over til oss.

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 60 ( kvelden torsdag 08.04.15 )

Da var denne dagen også snart over, og det har vært en fin dag, forholdene tatt i betraktning. Men jeg merker alt i alt at tingene begynner å gå rette veien. Nervene har begynt å roe seg, bortsett fra en ubehagelig bølge etter dagens treningsøkt. Men medisinene hjelper veldig, og selv om jeg hadde en dårlig natt i forhold til søvn, sovnet jeg som en stein i noen timer i ettermiddag. Så jeg merker at det begynner å gå rette veien der også. Søvn er veldig viktig.

I dag har solen lyst opp alt ute, og dagen startet ganske bra, bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Det bor jo tre stykker utenom meg her i huset, og det som er litt vrient, er at alle har forskjellige søvnrytmer. Noen er våken om natten, noen sent, og noen legger seg noenlunde tidlig. Og så er det tre hunder i tillegg, som også har sine forskjellige rutiner. Og da, kjære leser, blir huset fort veldig lite. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg føler meg litt som en kjempe i et dukkehus. Da blir jeg litt irritabel, selv om jeg ikke mener noe vondt med det. Men ja, jeg trenger mer plass rundt meg.

Jeg gikk også på fjellet med Fido i dag, for å starte dagen. Tanken slo meg, at hver gang jeg har litt utsikt, og er ute i naturen, så er det som at jeg klarer å sortere tanker bedre. Det hjelper å bevege seg. Jeg er egentlig ikke en kar som bør sitte for mye i ro med sine egne grublerier, for det er ikke særlig sunt. Særlig konstruktivt er det heller ikke.

Da Fido og jeg var på fjellet, tenkte jeg mye igjennom hva som skulle skje videre. Jeg var deprimert, og kjente godt på drikkesuget. Jeg har egentlig ikke lyst å drikke i det hele tatt, og fokuserte på hvor mye alkohol har ødelagt livet mitt. Jeg lot det gå en slags tankerevy igjennom hodet mitt, hvor jeg tenkte på de negative tingene jeg har opplevd med alkohol, og jeg fant også en litt lur strategi. Jeg tenker jo ofte «billedlig», som at tankene er en slags film i hodet. Jeg vet ikke om det er sånn for alle. Jeg har bare erfaring med min egen virkelighetsoppfatning, og har bare hatt dette ene hodet på halsen, igjennom livets løp.

Men det jeg gjorde, var at jeg tenkte på alle de vakre damene jeg har møtt opp igjennom livet, og jeg snakker ikke bare om romanser. Jeg tenkte på alle kommentarene disse hadde gitt meg i forbindelse med alkohol, for å holde «slangen» litt på avstand. Den bet godt fra seg i dag, men heldigvis uten «gift».

Jeg tenkte igjennom alle kommentarene, fra forskjellige sammenhenger og tider. De lød som følger:

“If you don`t stop drinking, you WILL die.” ( Kvinnelig sykepleier i Danmark ).

“You have been very lucky this time, but the next time you might not be so lucky. You MUST fight!” (Lege i Hellas etter at jeg hadde blitt brutalt påkjørt).

«Vi får se om vi blir sammen, når du først har sluttet å drikke» ( Kvinne jeg hadde et kortvarig forhold med i ettertid )

«Du er en kjempekar, men når du drikker, blir du kjempeteit!» ( Tror det ganske mange som har sagt det dessverre ).

«Jeg vil se deg frisk fra alkohol. Jeg liker å se deg når du kvikner til.» ( Sympatisk nabo. )

«Alkohol er INGENTING å trakte etter» ( Natt-sykepleier ved en innleggelse )

«Tenk hvor kjekt du kunne hatt det, om du klarte å slutte å drikke» ( Kvinnelig lege på Haukeland ).

«Jeg tror at livet ditt vil bli MYE bedre dersom du klarer å slutte med alt» ( Psykiater ved poliklinisk behandling ).

«Du må se å holde deg LANGT unna den giften der!» ( Tung narkoman som var innlagt sammen med meg. Veldig sympatisk ).

«Du drikker deg i hjel» ( Familie-medlem ).

«Du blir ikke engang 35 med den livsstilen der» ( Gammel kompis )

«Du er patetisk» ( Dame som ble irritert på meg )

«Du ser for JÆVLIG ut, Jeppe!» ( Kamerat som forsøkte å hjelpe meg da jeg var helt på bærtur )

«Jeg kunne kanskje ha gått ut med deg, men jeg liker ikke drikking» ( Dame jeg forsøkte å sjarmere )

«Today you look like shit man!» ( Ansatt ved et hotell i Danmark, dagen derpå )

“For Guds skyld, styr unna alkohol! Se på meg. Jeg har mistet alt av venner og familie. Jeg fikk nettopp en valium, og det hjalp ikke engang!» ( Annen pasient ved en rusakutt som gikk rundt og gråt ).

«Hvis du har drukket rødsprit, kommer du til oss på legevakten snarest!» ( Sykepleieren fra «Dag 1» rett før jeg startet å skrive boken.

Nå ble det utrolig mange «filmer» i hodet mitt her. Alle disse kommentarene er fra forskjellige tider, og når jeg tenker meg om, er det INGEN som vil at jeg skal drikke. Og dersom noen faktisk ville ha mitt selskap, og ville ha meg til å drikke; Hvem ville det i så fall ha vært å ta vare på?

Jeg fokuserte på dette da jeg kjente at slangen igjen hadde bitt seg fast i hodet mitt, og det hjalp, etter hvert. Det er vanskelig å forklare, men det kjennes ut som en slags tomhet. En fullstendig tomhet, og jeg føler at jeg går glipp av hele verden når jeg ikke drikker. Men det er jo motsatt. Det er jo ikke et mattestykke. Jeg går rette veien!

Da jeg kom hjem, kjørte jeg og handlet litt for min mor og meg selv, og tok solarium. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å ta solarium. Det gir meg en form for ro, og det er godt med en dose D-vitaminer. Det er nok sikkert noe jeg trenger. Nå har jeg faktisk blitt ganske brun.

Jeg trente også en solid treningsøkt da jeg kom hjem, og etterpå fikk jeg en skikkelig omgang med nerver og paranoia. Jeg tok en halv sobril og en Seroquel, og heldigvis gav det seg etter en stund. I hvert fall sånn noenlunde. Jeg merker i hvert fall at jeg begynner å bli sterkere på alle måter. Jeg går ikke rundt og skjelver som en vandrende lutefisk lenger. Bittelitt om morgenen, men alt er mye bedre, generelt sett. Og gjett om jeg sov tungt de timene jeg la meg nedpå i ettermiddag. Det var nærmest som en koma. Jeg tror det er første gang jeg har sovet skikkelig på nesten en uke, og jeg håper at jeg får sove godt i natt også. Det er så digg å sove skikkelig tungt.

Men nok om all den slangegiften og alt det fører med seg. Jeg har fått gjort noe veldig positivt i dag, som jeg har en vibbe på at er noe jeg skal gjøre. Det er ikke snakk om å ende opp krypende på Lanzarote eller i en hytte denne gangen. Det er snakk om flere skritt i riktig retning. Jeg snakker om dette Camphill-prosjektet. Jeg har sendt ut uforpliktende søknader til alle seks landsbyene, for å forhøre meg om jeg kunne ha vært en potensiell kandidat til å være medarbeider der. Jeg undersøkte også om dette telte som læretid i forbindelse med veien mot fagbrev som helsefagarbeider. Jeg føler mer og mer at det er en sånn type jobb jeg skal ha. Livserfaring har jeg nok av, og den kan være en viktig ressurs, dersom jeg selv klarer å holde meg på beina.

I dag, da jeg var på butikken av alle steder, tenkte jeg: Jeg er nødt å bli mer sosial. Dette går ikke lenger. Jeg er så lei av å hele tiden jage frem og tilbake, uansett hva jeg gjør. Det føles nesten som at jeg hele tiden er på vakt. Jeg er egentlig det. Det er ikke noe kjekt når verden blir et fremmed sted, og man nesten føler seg som et lam i en jungel full av rovdyr. Jeg merker med andre ord at ensomhet og isolasjon har begynt å tære på. Det har jeg for så vidt merket ganske lenge, men nå har jeg fått en slags drivkraft innvendig, som på en måte presser meg til å gjøre de tingene jeg frykter, uansett hvor ufarlige og banale de er. Jeg har ikke lyst å gå rundt å være paranoid og på vakt, og mistroisk og skeptisk til andre mennesker. Jeg vil egentlig ha en vakker dame å holde rundt, som elsker at jeg holder rundt henne. Og jeg vil ha kontakt med vennene mine. For jeg vet at de er der. Men jeg trenger litt mer tid, for jeg er fremdeles ikke helt frisk. De små etterdønningene som kommer forteller meg dette. Jeg kan nesten ikke spole tiden fremover, selv om det i perioder er ønskelig. Men jeg kan gjøre ting for at tilfriskningen går fortere. Og det har jeg sannelig gjort.

Dagene går og går, og slutten av boken blir tykkere og tykkere. Jeg vet at jeg skrev om dette i går også, men jeg er veldig spent på hvordan den siste dagen vil være. Hvor vil jeg være? Hvordan vil jeg ha det? Vil jeg fremdeles gå rundt og rundt i sirkler, eller vil jeg endelig ha tatt et skritt fremover? Jeg vet ikke hvorfor, men noe sier meg at det vil skje mye fremover. Jeg må bare fokusere på å holde meg på sporet, og så tror jeg faktisk at det ligger noen gaver fra Gud der fremme. Jeg synes helt ærlig ikke at jeg trenger mer smerte enn jeg har hatt de siste årene. Jeg synes at jeg er flink dersom jeg klarer å komme meg ut av alt. Men du og du hvor hardt jeg hadde tatt det, om jeg hadde gitt etter for slangens bitt. Jeg ville sikkert ha gått inn i psykose ved første slurk, dersom det hadde skjedd. Og dette mener jeg veldig, veldig hypotetisk, for jeg kan på ingen som helst måte se at jeg faller tilbake. Det ville ha vært like logisk som å stikke hånden i en kjele med kokende vann, selv om man har brent seg mange ganger før. Det ville ha vært som at han som skrev «Endelig ikke-røyker» begynte å røyke igjen. Jeg har tross alt sverget til Gud, og det er ikke noe jeg kan vri eller vende på. Og når dette er sagt, så vil jeg si at løftene jeg tidligere har gitt til folkene rundt meg, også har betydd mye. Det er ikke som at jeg ikke tidligere har ønsket å slutte å drikke, uten tilbakefall. Jeg har vært i den krigssonen mange ganger, så det er ikke som at jeg ikke har prøvd. Men jeg fant enkelt og greit ut at jeg trengte en individuell plan. Jeg har satt opp en sperre foran broen til helvete, som er svært vanskelig å komme seg over eller igjennom. Og det er sånn det skal være!

Beklager, jeg snakker om alkohol igjen. Det er bare at det opptar meg veldig nå. Jeg er veldig midt inni overgangen akkurat nå, og derfor synes jeg det gjør godt å skrive om det. Men jeg vil bare si noe ytterligere om hva jeg tenkte på i dag. Slangen hvisket i øret mitt:

«Helt alvorlig, Jeppe. Du er ganske beskjeden når du ikke drikker. Hva med damene? Hvordan skal du finne deg en dame, om du ikke har drukket øl? Skal du gå edru på byen nå da? Sjekke damer når du er edru? Ikke narr meg til å le.»

Jeg tenkte igjennom dette. Jeg tenkte veldig grundig igjennom det. Joda, slangen har rett. Jeg er nok mye mer beskjeden når jeg ikke drikker. Men ALLE damene jeg har truffet, har IKKE likt meg når jeg har drukket, i forhold til når jeg har vært edru, med mindre man snakker om veldig kortvarige forhold, omtrent over natten i varighet. Med andre ord: One night stands. Og det klarer jeg meg uten. Så slangen skal vite: Ja, det er mulig jeg går en tur på byen når jeg er edru. Det kan være at jeg treffer en jente, og det kan være at jeg er mer beskjeden enn når jeg er edru. Men kanskje jeg også vil være mer sikker på meg selv? Kanskje det er bedre å være litt beskjeden enn å komme ramlende over bordet med sjekketriks som er like overfladisk som bordflaten jeg ramler over. Og da vil jeg i det minste ha dømmekraften med meg. Så da kan jeg i det minste våkne opp dagen etter, uten å være hvit i ansiktet, kvalm og full av nerver, og ikke minst slippe den forferdelige delen med å angre på de teite tingene jeg har sagt kvelden før. Kanskje sjekketrikset ikke var så bra allikevel? Kanskje hun damen jeg sjekket på fylla ikke var helt min type allikevel? Hva var det hun het igjen?

Jeg tenkte ytterligere over dette, og dannet meg to bilder, som var to motsetninger. Jeg så for meg to realistiske scenarioer. Jeg så for meg at jeg var på et utested. I det ene scenarioet var jeg edru, og i det andre var jeg full.

En vakker dame står i baren, og jeg står også i baren, et stykke unna. Alt er helt identisk, bortsett fra at jeg drikker øl i det ene bildet, og kanskje en cola i det andre. Det eneste som ville ha utgjort en forskjell på det eventuelle sjekketrikset, er at jeg som edru ville ha vært meg selv, og vært i god fysisk og psykisk form. Og jeg ville ikke ha sagt teite ting, selv om jeg mente det godt.

Det er ikke til å legge skjul på, generelt sett. Jeg er nødt å få troen på meg selv igjen. Og da mener jeg meg selv. Mitt genuine jeg. For det er han jeg er i ferd med å bli.

Jeg tror faktisk at livet kan bli bra, dersom jeg klarer å bevare skøytene på beina. Og det er ikke ofte du som leser har lest at jeg har skrevet noe optimistisk i så genuin forstand, i denne boken. Hvordan jeg vet det, utenom at jeg faktisk har skrevet denne boken? Fordi jeg ikke har hatt denne følelsen før, når jeg har skrevet. Jeg har alltid hatt en underliggende tvil om at jeg ville klare å bli frisk. Det har jeg ikke nå. Jeg begynner faktisk bare å bli mer og mer overbevist om at jeg kommer til å klare dette, uten flere tilbakefall. Hvorfor lytte til en jævla slange anyway?

Nå vet jeg jo ikke helt hva som kommer til å skje fremover, men jeg merker at de tingene jeg har lyst å gjøre som edru, har begynt å spire opp. I perioder har jeg aldri visst helt hva jeg ønsket å gjøre, men jeg merker at det begynner å skje ting nå. Blant annet dette med helsefag. En annen ting er jo at jeg er veldig glad i å trene, men jeg har også lyst å begynne å trene kampsport. Jeg var veldig opphengt i Karate da jeg var yngre, og kunne tenkt meg å begynne med Kung Fu eller Kickboxing i fremtiden. Ikke nødvendigvis for å bli kampdyktig, men fordi det bidrar til å holde meg i form.

Familien min ønsker også at jeg skal melde meg inn i AA (Anonyme alkoholikere), og jeg har tenkt å gjøre dette også. Det kan kanskje være godt å prate litt med folk som kjenner til problemene jeg har hatt, og kanskje en god motivator for å holde seg på beina.

Og hvis det ikke blir Camphill, så tenker jeg kanskje å flytte til en liten by. Det blir ikke noen isolerte hytte-prosjekter denne gangen, men det må være et sted som er stort nok til å ha alle disse tingene. Jeg har dette litt som plan B. Jeg har ikke helt avklart hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg bare finner meg en leilighet på hjemstedet? Jeg aner ikke. Det er for tidlig å si. Jeg vet ennå ikke hvordan tingene kommer til å være om en måned, to måneder eller ett år. Jeg vet bare at jeg kommer til å ha det betydelig bedre enn jeg har det nå. Slik som tingene har vært, skal det ikke så mye til. Jeg kommer til å være betydelig, betydelig sterkere, og dette betyr at mange av de tingene jeg engster meg for nå, kanskje ikke vil engste meg om en stund. Jeg snakker da av erfaring. For angst skal man ikke undervurdere. Angst kan føre en på ville veier, og angst kan også paralysere en til å ikke få gjort noe i det hele tatt.

En annen ting jeg tenkte på i dag, da vi var ute og gikk, er dette med begrepet styrke. Jeg kom til å tenke på det nå som jeg skrev om angst.

Jeg husker for noen år siden, så fulgte jeg med på nyhetene, og det kom en reportasje om mennesker med alvorlige rusproblemer. De (vi) ble omtalt som «våre svakeste». Jeg lot meg av en eller annen grunn provosere voldsomt av dette. Jeg likte ikke å høre at mennesker med mye last bli omtalt som svake. Og jeg tenkte mye over dette. Jeg så for meg i hodet:

Det står to menn ved siden av hverandre, foran et stort fjell. Begge har på seg hver sin store ryggsekk. Han ene har nesten ingenting i sin ryggsekk, mens han andre har så mye last at det allerede gjør vondt i skuldrene. De får beskjed om å løpe om kapp til fjellets topp. Mannen med den lette ryggsekken kommer naturligvis fortest opp, mens den andre mannen strever kolossalt med å komme seg dit. Men betyr dette at mannen med den lette ryggsekken er sterkere enn mannen med den tunge?

Ja, du skjønner nok hva jeg mener. Jeg synes begrepene «styrke og svakhet» blir helt feil å bruke i en slik sammenheng. Det er mulig at det var ment på en annen måte, men jeg synes det ble formidlet på en noe nedverdigende måte i den reportasjen. Derfor tenkte jeg som jeg tenkte.

Det begynner å bli sent, og jeg har en del praktiske ting jeg skal gjøre, så jeg avrunder her, som vanlig med bibel-greien min:

1.10 Visdom og rettferdighet kap.20

«Vinen er en spotter, sterk drikk fører til bråk, og hver den som raver av den, blir ikke vis.

Den redsel en konge vekker, er som løvens brøl. Den som gjør ham vred, spiller sitt liv.

Det er en ære for en mann at han holder borte fra trette, men enhver dåre ypper strid.

Den late vil ikke pløye om høsten, derfor søker han forgjeves etter grøde i skurden.

Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.

Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet. Men hvem finner vel en trofast mann?

Den rettferdige vandrer uklanderlig . Lykkelige er hans barn etter ham.

En konge som sitter på sitt dommersete, sikter og skiller ut alt ondt med sine øyne.

Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?

To slags vektsteiner og to slags mål – begge deler er en styggedom for Herren.

En ung gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.

Øret som hører, og øyet som ser – Herren har skapt dem begge to.

Elsk ikke søvn, for at du ikke skal bli fattig. Lukk dine øyne opp, så får du brød nok å ete.

Dårlig, dårlig! Sier kjøperen. Men når han går bort, roser han seg.

Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting.

Ta hans klær, for han har borget for en annen! Ta pant av ham for fremmedes skyld!

Brød som er vunnet ved svik, smaker mannen søtt, men siden blir hans munn full av småstein.

Planer får framgang ved rådslagning. Søk veiledning også når du fører krig.

Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter. Ha ikke noe å gjøre med den som er åpenmunnet.

Den som banner sin far og mor, hans lampe skal slokne i belgmørke.

En arv som en fra først av har revet til seg, blir til sist uten velsignelse.

Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Vent på Herren, og han skal frelse deg!

To slags vekststeiner er en styggedom for Herren, og falsk vekt er noe ondt.

Herren styrer mannens skritt. Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?

Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noe til Gud og først etterpå overveier sine løfter.

En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.

Mennesket ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.

Miskunn og sannferdighet er en vakt om kongen. Han støtter sin trone ved miskunn.

De unges pryd er deres kraft, de gamles ære er de grå hår.

Skrammer og sår renser bort det onde, slag renser hjertes indre.

1.11 Den som vokter sin munn, redder sin sjel, kap.21

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.

Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene.

Å gjøre rett og skjell er mer verd for Herren enn offer.

Stolte øyne og overmodig hjerte – de ugudeliges lampe blir dem til synd.

Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.

Den rikdom en vinner ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.

De ugudeliges vold skal rive dem selv bort, fordi de ikke ville gjøre det som er rett.

Skyldtynget mann går krokete veier, men den rene går rett fram.

Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

Den ugudeliges sjel har lyst til det onde. Hans neste finner ikke barmhjertighet hos ham.

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis. Når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.

Den rettferdige gir akt på den ugudeliges hus, han styrter de ugudelige i ulykke.

Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.

En gave i det skjulte stiller vrede, og en hemmelig fortæring stiller stor harme.

Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en gru for dem som gjør urett.

Det menneske som forviller seg bort fra klokskapens vei, han havner blant dødninger.

Fattig blir den mann som elsker forlystelser. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik.

Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges sted.

Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.

Kostbare skatter og olje er i den vises bolig, men dåren gjør ende på det.

Den som jager etter rettferdighet og miskunn, han skal finne liv, rettferdighet og ære.

Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den hadde satt sin lit til.

Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.

Den som er frekk og oppblåst, kalles en spotter. Han farer fram i ustyrlig overmot.

Den lates ønske dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.

Hele dagen går han med ønsker og begjær, men den rettferdige gir og sparer ikke.

De ugudeliges offer er en styggedom, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne.

Et løgnaktig vitne skal omkomme, men en mann som hører etter, skal alltid få tale.

En ugudelig mann viser et frekt ansikt, men den oppriktige gjør sin vei sikker.

Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren.

Hesten blir gjort ferdig til stridens dag, men seieren hører Herren til.»

Dag 16 ( Natt til torsdag 27.11.14 )

Ja, da har vi kommet til dag 16, og i dag har jeg gjort absolutt siste rest i forbindelse med turen, så mye av dagen har gått til å dagdrømme. Jeg har orientert meg mye om Lanzarote, og sett på sånne “Street view”-bilder, hvor man liksom kan “kjøre” rundt i byen, via google maps.

Det er uten tvil flott der, og jeg har fått sett bilder av hvordan det ser ut utenfor leiligheten og området jeg skal bo i. Det er veldig hvite murhus. I hovedsak assosierte jeg slikt med Hellas. Det er også store naturområder bare kort gangavstand fra leiligheten, og det er veldig smale fortauer. Og det tar omtrent åtte minutter å gå til stranden, og alle butikkene som ligger ved promenaden der. Sjømannskirken ligger også i dette området, slik jeg har forstått.

I dag har jeg også vært på legekontoret og tatt antabus. Det var nest siste gangen før avreise. Siste dagen er på fredag. Deretter kjørte min onkel meg opp på apoteket, hvor jeg fikk dokumentasjonen på at jeg har lov å ha med meg disse B-preparatene jeg skal trappe ned på. Dokumentasjonen heter «Schengen-attest».

Dette skal bli så bra. Jeg gleder meg skikkelig nå. Jeg begynner å bli rastløs. Jeg er ikke kjent for å være tålmodig, spesielt ikke når ting er rett rundt hjørnet. Derfor prøver jeg å holde meg aktiv. Så i dag har jeg trent alle hundene, og i morgen har jeg planer om å gå på en lang tur med dem. Til det høyeste fjellet her jeg nå bor. Litt gjørmete stier, men en helt grei tur.

Jeg tror endelig jeg har begynt å komme meg ovenpå igjen, helsemessig sett. Jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og nerver og depresjoner har så å si avtatt helt. Jeg har også gått drastisk ned i inntaket av Sobril, etter egen vilje. Og jeg trener masse fysisk, mens jeg planlegger å kvitte meg med resten av avhengighetene når jeg ankommer Lanzarote. Det skal være en renselsens tur, så det kommer nok til å være noen tunge dager der. Jeg skal blant annet slutte å røyke tobakk. Dette må jeg ærlig innrømme at jeg synes er utrolig vanskelig, men jeg skal prøve å tilegne meg en positiv innstilling og motivasjon på forhånd, før jeg faktisk går til skrittet og slutter. Jeg må prøve å få “drømmen om hvor herlig det må være å bli røykfri” til å vare. Den drømmen jeg har når jeg fremdeles røyker. Denne må være tilstedeværende, og en positiv styrke når kroppen og psyken begynner å skrike etter røyk. For den har en tendens til å forsvinne når kroppen blir sjokkert av mangelen på nikotin. Jeg begynte jo som jeg tror jeg har nevnt tidligere, å røyke da jeg var 11 år gammel. Så jeg har røykt i 21 år.

Når jeg forteller folk i helsevesenet at jeg vil slutte med alt, inkludert tobakken, så sier de alltid:

“Vent litt med å slutte med tobakken. Ta 1 ting om gangen.”

Jeg synes det er litt morsomt, for det blir jo til at øyeblikket hvor jeg skal slutte å røyke, aldri kommer. Og med min flaks, så blir det vel røyken som tar meg, hvis jeg ikke klarer det. Så jeg føler at tiden er inne. Jeg kommer til å være stresset og irritabel, sove dårlig, ha vondt i magen, og være uhyre nærtagende; Men det er bare en periode. Jeg har allerede noen planer om hvordan jeg forhindrer de verste kneikene, så jeg tror det skal gå veldig bra. Men dette tar jeg når jeg kommer til Lanzarote.

Det er meldt skikkelig uvær på Lanzarote til helgen, så det er mulig jeg kommer til uvær der nede på mandag. Men som vestlending fra Norge, tar jeg det med et smil. Der nede er det jo unntakstilstander, men her er det jo rimelig vanlig. Jeg tror at kommende generasjoner her hjemme kommer til å bli født med antydninger til paraplyer på hodet, som en del av evolusjonen.

Ellers har jeg for første gang på mange måneder oppdatert hjemmesiden min. Jeg har startet et blogg-prosjekt, og jeg har lagt inn mange tekster og dikt som jeg hadde liggende overalt. Jeg har også innledet bloggen med å fortelle at en ny æra med generell kreativitet nå er rundt hjørnet. For det kan jeg føle på meg. Jeg kan ikke love noen mesterverk, men at jeg kommer til å være mye kreativ, kan jeg garantere.

Jeg så forresten hun jeg er litt avstandsforelsket i tidligere i dag, da jeg var ute på min ferd. Hun er en flott dame, og jeg måtte bare smile til henne da jeg så henne. Jeg tror hun merker at jeg har et godt øye til henne. Jeg tror det er ganske lett å se på meg om jeg synes en dame er pen. Men jeg har lagt merke til at damer har en helt spesiell evne. For når en dame snur hodet tilfeldig, og ser en annen vei, og jeg da ser på henne i profil, så virker det som at de merker at jeg ser på dem uansett? Jeg stirrer jo ikke, og de kan jo ikke ha øyne i ørene? Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det der. Det er sikkert noen signaler jeg sender ut. Kanskje jeg smiler uten at jeg vet det, eller noe. Men det virker jo bare som at de blir glade, så det er jo bare koselig.

Åh, tilbake til drømmeland. Jeg gleder meg så utrolig til neste kapittel. Jeg føler liksom jeg skal begynne å leve igjen, eller starte et nytt liv. Jeg snakket jo med Nav Internasjonal i går, og de sa at jeg kunne oppholde meg der i 12 måneder, og ikke fem, som jeg trodde. Jeg kommer jo bare til å være der i 4-5 måneder i første omgang, med mindre jeg skulle finne den store kjærligheten der. Mange Spanske og Kanariske damer er utrolig pene, men de jeg har møtt, har vært litt vanskelig å kommunisere med. De snakker ofte ikke Engelsk, og Spansken min er elendig. Jeg får overlate det til skjebnen.

Det var egentlig ikke så mye mer jeg hadde å bidra med utenom dette i dag. Jeg venter og venter, i hovedsak. Så derfor sier jeg “buenas noches”, og runder av med bibel-greien min:

“I de dager var det ingen konge i Israel. Og i disse samme dager søkte Dans stamme å få seg et arveland til å bo i, for det var ikke til den dag falt noen arvedel på dem, som på de andre av Israels stammer.

Og Dans barn sendte ut fem menn av sin ætt, djerve menn fra Sora og Estaol, for å speide og utforske landet. De sa til dem: Dra av sted for å utspeide landet! Og de kom til Efra`ims fjelland, til Mikas hus, og ble der om natten.

Da de var like ved Mikas hus, kjente de igjen stemmen til den unge levitten. Så tok de av fra veien og spurte ham: Hvem er det som har ført deg hit? Hva gjør du her, og hvordan har du det her?

Han sa: Slik og slik har Mika gjort for meg. Han har leid meg til å være prest for seg.

Da sa de til ham: Kjære, spør Gud for oss så vi kan få vite om den ferden vi er ute på, kommer til å lykkes.

Presten svarte: Gå i fred! Herren holder øye med dere på ferden.

De fem mennene drog videre på sin vei og kom til La`is. De så at folket der levde sorgløst på samme vis som Sidonierne, rolig og sorgløst. Det var ingen makthaver i landet som gikk dem for nær i noen ting. De var langt borte fra sidonierne og hadde ikke noe å gjøre med andre folk.

Da mennene kom tilbake til sine brødre i Sora og Estaol, spurte deres brødre dem: Hvordan har det gått dere?

De sa: Kom, la oss dra opp mot dem! Vi har sett landet, det er et ypperlig land. Og dere sitter bare og tier? Dryg ikke med å dra av sted, så dere kan komme dit og innta landet!

Når dere kommer dit, kommer dere til et sorgløst folk. Landet strekker seg vidt ut til alle sider. Gud har gitt det i deres hånd – et land hvor det ikke er mangel på noen verdens ting!”  

Dag 15 ( kvelden tirsdag 25.11.14 )

En fin dag har blitt kveld, og avreisen er stadig nærmere og nærmere. For hver eneste dag som går, ordner det seg flere og flere små ting, som igjen blir en stor greie. Slik jeg ser det nå, hvis alt går som det skal, så har jeg og Fido et herlig opphold foran oss. Alt klaffer så bra, på en måte. Og når alt klaffer, så føler jeg at det er meningen at det skal skje.

Jeg er veldig nøye på alt i forbindelse med reisen, og vil at alt skal være i orden, og sikkerhetsmessig optimalt. Det må ikke være usikkerhet i noe i forhold til formalitetene. Fido er på mange måter barnet mitt, og det er et stort ansvar. Så derfor driver jeg og dobbeltsjekker alt. Jeg maser til og med litt på forskjellige instanser, og stiller ofte de samme spørsmålene om og om igjen, for å være sikker.

I dag begynte det å riste litt på kontoen min, men jeg fant ut at det var en nødvendighet. Jeg ringte nemlig til Tryg, som er forsikringsselskapet jeg har forsikret scooteren min i. Jeg sa at jeg i hovedsak var interessert i helsemessig forsikring, dersom jeg skulle bli syk, og eventuelt måtte på sykehus og kanskje til og med transporteres hjem. Jeg ringte dem først én gang, for å undersøke hva de skulle ha for en slik forsikring. Og den vanlige forsikringen gjelder vanligvis bare i 60 dager, så jeg måtte også ha forlengelse. Alt i alt ville dette koste 5300 kroner. Det var en utgift jeg ikke hadde regnet med. Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde det var rimeligere, men jeg har hørt skrekkhistorier blant annet fra Thailand, om en som kom på sykehus, og ikke hadde forsikring. Regningen hans kom til slutt på 800.000 kroner. Da jeg hørte dette, så var disse 5300 kronene ikke så mye allikevel.. Så jeg valgte å slå til.

Med denne forsikringen, får jeg dekket sykehusopphold med opptil 750000, og tilrettelagt hjemreise, dersom det også skulle bli nødvendig. Jeg har jo ingen videre planer om å bli syk, men det kan jo skje oss alle. Da er det greit å ha denne forsikringen i bunn.

Jeg måtte også betale for båtplassen (den på sjøen, ikke på land), og det var for tre måneder. Jeg var litt nervøs ettersom jeg så at beløpet på kontoen sank dramatisk, men nå er det aller meste betalt. Den eneste store utgiften som nå gjenstår, er husleien og depositum for en måned. Etter dette vil jeg sitte igjen med omtrent 5000 kroner frem til den 20 desember. Så det burde gå an. Jeg kan vente med storshoppingen til neste måned. De tingene jeg gleder meg mest til, koster heldigvis ikke penger uansett.

Ellers fylte jeg på mobilen til min mor, og pratet en stund med henne. Både hun og reisefølget hennes, har forelsket seg i Tyrkia og Alanya. Mamma lurer til og med på om hun har opphav og aner fra Tyrkia, for hun føler seg så hjemme der. Det var omtrent den samme følelsen jeg selv hadde da jeg var der, så jeg hadde rett da jeg tenkte at hun garantert kom til å trives der. Det var jeg som i utgangspunktet anbefalte dem å reise dit.

I formiddag var jeg faktisk deprimert, uten at jeg klarte å sette fingeren på det. Jeg er fremdeles litt preget av et snev av depresjon, og jeg tror jeg er “utsultet” på å prestere noe. Jeg har gått på tomgang i lengre tid nå, og “utsatt” mine indre ambisjoner for lenge. Dette tror jeg er veldig usunt. Man må ikke ignorere sin indre drivkraft. Man må ikke gi opp å jakte på drømmene sine. Og man må alltid lytte til seg selv. Virkeligheten er individuell. Dette er i hvert fall noe jeg har skjønt for lenge siden. Det finnes ikke noen kollektiv virkelighet, som mange, hvis ikke de fleste, mener. Dette virker kanskje selvsagt når man leser det, men faktum er at den kollektive kvernen som folk presser seg i, for å ikke skille seg for mye ut fra andre, nettopp er en illustrasjon på at man gjerne ubevisst søker en felles virkelighet, som egentlig ikke er der. Men når man tenker på at vi mennesker er så utrolig forskjellige, til tross for at vi alle er mennesker, så har vi alle en forskjellig oppfatning av virkeligheten. Mine øyne, ører, tanker og drømmer er ikke som dine. Og dine kan ikke sammenlignes med naboen din sine. Det finnes ikke ett eneste individ som kan identifiseres med et annet, så hvordan og hvorfor er det så mye fokus på en kollektiv virkelighet? Alt blir tolket individuelt, og dette skaper krydderet på jorden. Selvsagt finnes det religioner som har sine forskjellige “regler, normer og fortellinger”, men selv disse blir tolket individuelt.

Det jeg tror jeg prøver å si, er at jeg har lyst på et godt og “normalt” liv, i den grad det lar seg gjøre. Men jeg frykter «kvernen». Så da får jeg vel bare fortsette å male og skrive da. Og tro på Gud på min egen, kanskje litt rare måte.

For en tid siden, da jeg ikke var helt edru, hadde jeg en kveld et enormt tankekjør. Jeg hadde en sånn “stille spørsmålstegn ved alt”-kveld, og som mange andre alkoholikere, løste jeg verdensproblemer. Jeg likte i hvert fall å tro at jeg gjorde det.

Og ofte når jeg har disse tankekjørene, liker jeg å oppsøke det jeg anser som ekte og genuint. Derfor går jeg ofte ut i naturen, og setter meg gjerne ned ved siden av en rennende elv, da dette gir meg en form for ro. Her pratet jeg i telefonen, men jeg husker ikke hvem jeg snakket med. Det må ha vært en tålmodig sjel, som hørte på alle mine frustrasjoner.

Jeg var frustrert, fordi jeg mente at krig bare var blind vold på et høyere plan, og egentlig helt idiotisk, uansett hvilken side det kom fra. Så lenge det var offensivt, så var det vold, som burde ha latt seg løse på mer “voksne” måter. Jeg omtalte generell krigføring som en “voksen” variant av:

“Mine muskler er større enn dine, og pappaen min er sterkere enn din”

Og jeg var frustrert over at vold på gaten blir kalt “vold på gaten”, og blir straffet med bøter, fengsel og dom. Men hvis denne “volden” ble flyttet opp noen stadier, til det som kalles krig, ble det belønnet med medaljer, heder og ære. Jeg forstod det ikke, og jeg synes at all krig var forferdelig, uansett hvilken side det kom fra, hvilken farge det hadde, og hva som var motivene i media, og hva som var de egentlige motivene. Var det i mange tilfeller grunnet penger? Og hvorfor ble drap på høyere plan kalt statistikk osv osv.

Til slutt tok jeg alt av kvister, gress, kongler og pinner jeg fant rundt meg i naturen, og puttet masse under luen, i lommene og alle andre steder jeg kunne finne ledige plasser på meg selv. Deretter gikk jeg rundt som et fugleskremsel, og ropte at jeg kom fra Hippie-kommandoen, og var bevæpnet med blomster.

Det tok ikke lange tiden før to kamerater kom og fjernet fugleskremsel-delen av meg, da jeg var litt i ubalanse. Det var nok litt av en jobb. Jeg var fullpakket av Guds natur.

Men jeg føler jeg hadde et poeng oppi det hele, til tross for at det neppe ble forstått av de stakkars folkene som tilfeldigvis gikk forbi meg. Jeg mener, det er ikke hver dag man ser et fugleskremsel som prater om at han er bevæpnet med blomster, i telefonen.

Poenget mitt var at jeg mener at naturen er det sterkeste. Når naturen setter i gang, er det ingen av oss som har sjanse. Dette har vi sett før. Mange ganger. Det er Gud som har skapt den vakre naturen, og det er Gud som har skapt mennesket. Mennesket er naturen, på samme måte som andre levende skapninger i den. Og Gud er naturen. Mange tror at man må se opp mot himmelen for å føle Gud. Men man kan også se rundt seg.

At det skal være så utrolig vanskelig å nyte den i harmoni, uansett hva vi tror på av høyere makter, synes jeg er utrolig trist. Jeg blir ofte kalt utopisk, når jeg kommer med disse uttalelsene. Jeg skjønner jo at det nærmest er en umulighet at alt skal være harmonisk, og at det aldri vil bli fred på jorden. Men hvis alle hadde vært defensive, og ingen offensive, så hadde vi vært langt på vei. Jeg forstår også at alle land må ha et forsvar, men jeg er ikke nødvendigvis alltid enig med den offensive delen som ofte blir begrunnet av «defensive, forebyggende årsaker».

Jeg liker også å stille spørsmål til alt som blir meg servert igjennom media. Til tider spekulerer jeg litt i konspirasjonsteorier. Eller rettere sagt: Jeg er åpen for å høre dem også, for så å lytte til mine egne intuisjoner. Men jeg skjønner jo at noen situasjoner krever inngripen, dette skal jeg ikke si noe på. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i at alle situasjoner jeg har sett og studert i forbindelse med krig, ikke kunne ha blitt løst på annet vis enn med våpen. Men, men, nå er jo jeg en merkelig skrue. Det vet vi alle. En «Jeppe på Bjerget» som aldri klarer å slutte å drikke i tide, som løser verdensproblemer i stedet for å tenke på sin egen helse. Det er jo litt rart, og kanskje litt morsomt, og kanskje ikke helt sunt å gruble for mye, men sånn er det nå bare med denne karen.

I morgen er det tilbake på apoteket for å hente dokumentasjonen på at jeg har lov å ha med meg medisinene, og deretter å ringe forsikringsselskapet for å forsikre meg om at de har mottatt betalingen, og at forsikringen gjelder som avtalt og planlagt. Dette er viktig. Og deretter, så er det vel ikke så mye mer å gjøre enn å vente, og pakke. Da er egentlig hele reisen klar og tilrettelagt. Alt har gått på skinner så langt, og det er sånn vi liker det.

Når det gjelder medisiner, har jeg klart å trappe ned dosen i en akseptabel dagsdose. Jeg var litt bekymret her for en uke siden, da jeg merket at jeg tok litt for mye, og jeg har hørt svært skumle historier om å bli hektet på benzo-piller. At jeg er avhengig av dem, er det vel ingen tvil om. Men heldigvis har jeg en utrolig dyktig fastlege, som virkelig lytter, og sammen har vi kommet frem til en mild og gjennomførbar nedtrappingsplan. Jeg har også merket at morgenen er den verste, i forhold til nerver. Da kan jeg gjerne ta èn og en halv pille, kanskje til og med to ( Sobril 15 mg ). Men så trenger jeg ikke nødvendigvis å ta noe igjen før på kvelden, så dagsdosen generelt blir ikke så høy allikevel. Men den skal helst fordeles på tre ganger daglig, ifølge etiketten på esken. Så hjelper det selvsagt ikke at jeg drikker 2-3 kopper sterk kaffe om morgenen heller. Men lærer jeg? Nei.

I dag har jeg også fått svar fra sjømannskirken, på en mail jeg sendte dem. Jeg spurte dem om de hadde noen spesielle arrangementer på julaften, eller om de ansatte pleide å dra hjem til Norge på julaften. Det tok litt tid før jeg fikk svar, men svaret jeg fikk, var som jeg hadde håpet på. Det viser seg nemlig at de har både Gudstjeneste og middag på kvelden. En fullverdig julefeiring i sjømannskirken? Gjett om jeg har lyst å oppleve det, og ikke minst bidra. Her kommer nok mange skjebner, og jeg tenker at det sannsynligvis kommer en del som er ensomme, fattige og som kanskje har sine ting å stri med. Å kunne hjelpe disse, om det så bare er i form av en prat, er dette mye nærmere min oppfatning av hva julen skal dreie seg om, enn den kommersielle delen som driver meg og mange andre til halvveis vanvidd.

Jeg har også tenkt mye på Fido i dag. Jeg vet jo at på mange sykehus og på mange sykehjem, så har pasienter en utrolig god terapeutisk effekt av besøk av hund. Og hvis det er noen hunder som hadde passet til dette, så er det virkelig Fido. Jeg får kjøpe en rød sløyfe til ham. Han skal i hvert fall ikke være alene hjemme, om de ikke skulle tillate hund i lokalet. Det kan jo være det er folk der som kanskje er redd for hunder, eller som er allergisk. Men da får jeg stelle i stand en fin og lun plass med masse godbiter og vann utenfor. Det er i hvert fall ingen fare for at han kommer til å fryse, og jeg skal i så fall gi ham masse tilsyn. Dessuten kommer han nok til å få rikelig med oppmerksomhet av de andre også. Han er en sånn hund som alle blir glad i. Med disse dådyr-øynene sine, kan han sjarmere hvem som helst. Jeg håper bare ikke han bruker dem til å skaffe seg julemat. Han er god på dette her hjemme. Han går til de forskjellige familiemedlemmene når de kommer på kjøkkenet, sånn at han får både dobbel og trippel dose med mat. For den ene vet ikke at den andre har gitt ham mat, og dette har han funnet ut, og spiller på. Luringen.

Men det blir virkelig spennende å se hva denne julen og julaften bringer. Jeg gleder meg. Jeg tror det blir veldig bra.

Nå runder jeg av for kvelden, men først? Frem med bibelen og pekefingeren, og så lukker jeg øynene og blar meg frem:

“Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg.

Se, mørke dekker jorden, og det er beignørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.

Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg.

Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen.

Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg.

Et mylder av kameler skal dekke deg, Midians og Efas kamelføll. Alle sammen skal de komme fra Sjeba. Gull og virak skal de føre til deg, og Herrens pris skal de forkynne.

Alle Kedars sauer skal samles til deg, Nebajots værer skal tjene deg. De skal ofres på mitt alter til velbehag for meg, og min herlighets hus vil jeg herliggjøre.

Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?

Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem – for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.

Fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg. I min harme har jeg slått deg, men i min nåde har jeg igjen forbarmet meg over deg.”