En regnfull dag har passert. En dag som har vært veldig lik alle de andre. Det regner veldig mye for tiden. Faktisk så mye at jeg nesten tar det som en selvfølge at det regner, når jeg våkner opp om morgenen. Så nå begynner jeg og mange andre å bli lei av dette grå været. Alle vil at sommeren skal komme. Det er, ironisk nok, meldt om at juni måned kommer til å være tørrere og varmere enn vanlig. Jeg tror det når jeg får se det. For det eneste som har vært tørt de siste ukene, har vært innendørs.

Jeg begynner å bli mektig lei av å hele tiden høre mine egne tanker. Tankene som herjer gjør meg ingen nytte. De minner om et apparat som går på svakt batteri. De piper, er irriterende og aktiv, men trenger i bunn og grunn å lades. Det er som at de er av dårlig kvalitet, som andre ting som har svakt batteri. De er lite givende, og får meg ikke inn på konstruktive baner.

Når dette er sagt, er jeg jo på en veldig sunn og frisk vei nå, men jeg har fått mer og mer følelsen av at jeg har endt opp i et stort tomrom, i stedet for å faktisk ha noe håndfast i siktet. Dette har jeg jo vært en del inne på tidligere, så jeg skal ikke berøre dette temaet om igjen. Men jeg kan si at jeg i går fant ut at det ikke var flere tanker som var nødvendig her, men handling. For tankene om alle handlingene som skal utføres, er faktisk heller et hinder for selve handlingene. Ironisk nok.

Så i går fant jeg enkelt og greit ut at jeg var nødt å stikke hull på denne boblen. Jeg sitter fast, og trenger å komme i gang igjen. Som jeg sa til en kamerat i dag:

«Jeg lever jo ikke!»

Dette høres kanskje negativt ladet ut, men det er ikke det. Jeg er kanskje en anelse frustrert, men jeg føler jeg nå har tatt skrittet. For denne tomme tilværelsen kan umulig være bra for noen. Jeg har tatt meg selv i å faktisk bare tenkepå en stor livsforandring, i stedet for å faktisk sette i gang. Det er faktisk en ganske så stor forskjell, selv om det ikke alltid er lett å skille. Men nå ser jeg det klart og tydelig.

Disse månedene har vært ganske harde, det skal jeg ikke legge skjul på. De har på ingen måte vært forgjeves, for de har lært meg svært mye. De har uten tvil lært meg at jeg har hatt en alvorlig fortid med rusproblemer, og ikke minst psykiske. Men de har også lært meg forskjellen. Jeg sitter igjen med mange symptomer nå, som jeg trodde var en aktiv del av rusproblematikken. Dette har vist seg å ikke stemme. Jeg hadde håpet å bli mye gladere, utadvendt og ja, rett og slett starte et nytt liv. Kanskje jeg var i overkant godtroende. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville få et drømmeliv, selv om jeg sluttet å ruse meg. Men jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være litt mer forskjell enn dette. Det er fremdeles en utolkelig hinne mellom meg og det livet jeg drømte om. Jeg er fremdeles i en boble. Boblen jeg trodde jeg befant meg i, utelukkende på grunn av rusproblematikk. Slik som alle psykiaterne sa. De tok feil.

For ikke mange måneder siden, drømte jeg om å bare være i nærheten av der jeg er i dag. Jeg skriver dette, fordi jeg ikke på noen som helst måte vil fremstå som utakknemlig ovenfor innsatsen jeg selv har gjort, og ovenfor Gud. For det er helt klart en stor forskjell, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har blitt mye sterkere, fysisk og psykisk. Helsen min og utseendet mitt har kommet seg. Jeg ser ikke lenger grå ut, som at jeg mangler alle slags vitaminer, mineraler og hydrering. Jeg går ikke lenger skrøpelig og kronglete rundt på gaten, og snakker ulogisk og usammenhengende, helt til en barmhjertig forbikjørende tilbyr seg å kjøre meg hjem. Det er ikke sånn lenger, og det er jeg evig takknemlig for. Dette kan jeg ikke få sagt nok.

Det jeg tenker på, er den store helheten. For de siste månedene har jeg vært ekstremt detaljbevisst. Så detaljbevisst at jeg ikke egentlig så den store helheten. Det er nesten litt morsomt, for resultatene av testene jeg tok hos nevropsykologen som utredet meg for ADHD og Aspergers, fortalte nøyaktig dette. At jeg var veldig detaljbevisst, men hadde problemer med å se helhet. I det tilfellet var det snakk om en visuell test. Men tilfellet nå er livet mitt. Og livet mitt er den store helheten, mens uvaner, avhengighet, justeringer og de små tingene, er detaljene.

Når jeg nå forsøker å tenke mer helhetlig, tenker jeg at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Dette er noe som gjelder veldig for meg, og min måte å tenke på. Jeg har en litt lei tendens til å alltid se over på den andre siden, uansett hvilken side jeg befinner meg på. Jeg vil alltid være på det stedet jeg ikke er, og når jeg kommer dit, begynner jeg å se tilbake. Men jeg vil ikke at dette skal ses på som kalde føtter, for det er ikke hva det er snakk om.

Jeg prøver enkelt og greit å slå meg litt mer til ro, også mentalt sett. Kanskje jeg begynner å få et litt mer realistisk syn på livet mitt. Det er litt trist egentlig. Før kunne jeg la drømmene og håpet flyte av gårde i en fantasiens bris, og dette var en egenskap som ofte har løftet meg opp fra de verste hullene. Det har på en måte vært krykken jeg har støttet meg til, når jeg var i mine tyngste perioder.

Men nå prøver jeg egentlig å tenke i en litt annen bane. Jeg prøver å tenke mer i nåtid. Jeg tenker at kanskje livet aldri vil bli så «perfekt» som jeg kanskje har tatt sikte på. Kanskje det ikke er realistisk å tenke sånn. Kanskje det er på grensen til manisk. Tanken om den gylne middelvei har begynt å bli mer og mer regjerende. Å skru av denne «alt eller ingenting»-tankegangen jeg alltid har hatt. Å betrakte alle livets nyanser. Slappe mer av. Ikke være for hard mot meg selv. Ikke mer drama, men heller ikke en fullstendig tørrpinn-tilværelse. Ikke mer tunge depresjoner og elendighet, men heller ikke ville impulser som fører meg på veier jeg ikke aner hvor ender. Jeg har tross alt blitt en 32 år gammel mann. Mange, hvis ikke de fleste på min alder har utdanning, jobb, barn, ekteskap, hus, bil og den pakken der. Jeg har ikke engang bestemt meg for hva jeg har lyst å utdanne meg til. Men samtidig har jeg sett at mange av mine jevnaldrende har fått grått hår. Det har ikke jeg. For å være helt ærlig, så misunner jeg ikke dem så veldig. Jeg synes de virker så utrolig fastbundet. Og disse menneskene er det på ekte også. De har masse ansvar og forpliktelser. De har ikke sånne illusoriske lenker som jeg har. Men dette har vært en sterk illusjon. En overbevisende illusjon. Som å sitte i en fengselscelle med døren åpen til friheten, for å ikke gå ut. Men, jeg må arrestere meg selv litt nå. Jeg gjør noe jeg egentlig er veldig imot. Jeg sammenligner liv og mennesker. Det går ikke an å gjøre. Det har jeg sagt for lenge siden, og mener det fremdeles. Vi er alle forskjellige. Takk og pris for det. Hadde det ikke fantes noen som meg, hadde det ikke fantes kunst eller rare bøker i verden. Og hadde det ikke fantes noen som dem, hadde det ikke vært biler på veien, populasjonsvekst i verden, et fungerende samfunn og butikker som selger barnevogner. Det hadde heller ikke fantes hårfarge for grått hår. Nå tuller jeg litt, men poenget er at det er bra at vi alle mennesker er forskjellige. Kunsten er bare å leve sammen i harmoni, på samme måte som man må lære å leve i harmoni med seg selv.

Jeg har bestemt meg for å satse mer på foto fremover. Jeg har sett igjennom mange fotografier som er tatt av store og kjente fotografer, og jeg må innrømme at jeg da innså at bildene jeg selv tar, ikke er så verst de heller. Selv om jeg ikke har noen som helst form for berømmelse. Det er ikke derfor jeg tar bilder heller. Jeg synes bare det er en fin ting å være ute i naturen, og forevige øyeblikk. Når man tenker skikkelig igjennom at det er det man gjør, er det egentlig et slags mirakel. Som å tulle med den genuine fremgangen i tiden. Selve driften. Man stopper tiden, på en måte. Og tar seg et øyeblikk for å se på et annet, stillestående øyeblikk. Det er egentlig fantastisk.

I forbindelse med dette foto-prosjektet mitt, tenker jeg å ta en tur til Sogn og Fjordane fra fredag til søndag. Jeg kommer til å bo på hotell. Min mor kommer jo hjem fra Spania til helgen, så da vet jeg at hundene blir godt ivaretatt av både henne og onklene mine. Hundene kommer nok til å bli så glad for å se min mor igjen, at de ikke engang enser at jeg reiser vekk noen dager. Min mor har jo vært vekke i noen uker nå, og dette har preget hundene, selv om jeg har vært flink å gå på turer med dem, og avlede dem.

Jeg har også sett på leiligheter i dag. Jeg har jo bestemt meg for å sette av mer penger til husleie, enn vanlig. Sånn at jeg kan få noe skikkelig. Så om noen måneder fra nå, bor jeg nok i en fin leilighet, eller et koselig lite hus. Det blir godt å få noe eget.

Jeg har også bestemt meg for å sørge for økt inntekt. Dette er noe jeg strengt tatt må gjøre, dersom planene om å bo bra, skal kunne gjennomføres. Jeg tenker bare på en enkel jobb, av en eller annen sort, som kan spe litt på økonomien min. Jeg må bare prøve å ikke ta ting så høytidelig. Jeg tror det er nøkkelen. For jeg kan ikke si at jeg er så høy i hatten, etter mange år som arbeidsledig. Men jeg har, som ung uføre, mulighet til å tjene 60000 i året ekstra, og dette tenker jeg å benytte meg av. Det har jeg nok bare godt av, både sosialt og økonomisk sett. For å være helt ærlig, tror jeg at jeg må ta meg selv litt i nakken nå. Legge meg litt i selene, og gi meg selv et lite spark bak. For nå er jeg frisk nok til å begynne å fungere litt i samfunnet igjen. Jeg må bare slutte å sitte så mye i ro, for å kjenne etter. Leter man lenge nok, finner man alltid noe å trekke seg selv ned med. Jeg må legge bak meg denne innstillingen. Jeg må slutte å være så selvhøytidelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne gi mer faen. Jeg tror jeg kan klare det, hvis jeg bare prøver hardt nok. Eller, prøver mindre?

Jeg avrunder denne dryppende dagen med noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig:

Disiplenes og samaritanernes reaksjon 4:27-42

2.1 Den åndelige høst 4:27-38

«I det samme kom hans disipler, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? Eller: Hvorfor taler du med henne?

Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?

De drog da ut fra byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et!

Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!

Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham?

Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.

Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!

Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.

For her er det et sant ord at én sår og en annen høster.

Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.»