Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»

Dag 66 ( tirsdag 14.04.15 )

Atter en dag har passert, og dette har vært en dag på godt og vondt. Den startet på et ganske underlig vis, om jeg skal si det selv. Jeg våknet, og følte meg egentlig ganske grei i formen. Så jeg gjorde de tingene jeg alltid gjør om morgenen, og det er å ta meg en røyk og en kopp kaffe, og surfe litt på nettet. Etter dette laget jeg frokost, og rett etter at jeg hadde spist, var det som at det kom et lynnedslag. Det var som at jeg ble rykket ut av min egen kropp, og jeg følte meg ufattelig fjern. Jeg ble nærmest overrasket over at jeg faktisk stod på kjøkkenet, og at jeg «var tilstede». Det er en tilstand jeg har opplevd opp igjennom hele livet, men det er flere år siden jeg har hatt den skikkelig, før i dag. Det er vanskelig å forklare. Men jeg gikk rundt i huset og prøvde å «komme tilbake», men jeg var utrolig fjern. Det er nærmest som at man føler at sjelen distanserer seg litt fra kroppen. Mange vil nok kalle dette panikkangst, men det var ikke det. Jeg hadde ikke angst i det hele tatt, før etter at jeg fikk «anfallet». For det er en slik følelse som gjør at jeg blir usikker på hva som egentlig foregår. Jeg husker jeg i et øyeblikk lurte på om jeg hadde fått i meg noe giftig. Jeg var usikker på om jeg var i ferd med å falle om med hjertestopp. Jeg var nummen i hele kroppen.

Jeg har ikke fått dette skikkelig undersøkt, men jeg husker faktisk at pappa fortalte meg at han visste hva det var, for han hadde hatt det sånn selv også. Jeg tok det opp med ham for kanskje 22 år siden.

Men etter hvert begynte det så smått å avta, og jeg gikk først en tur med den ene Retrieveren. Alt gikk helt bra, men jeg følte meg ikke bra. Jeg vurderte til og med om jeg skulle ta med telefonen, i tilfelle jeg var i ferd med å få et alvorlig illebefinnende. Men det gikk bra. Det var en fjern tur, men det var en tur. Tilstanden jeg nettopp skrev om er grunnen til at jeg har lyst å utredes for epilepsi. Det føles ofte som at jeg er i ferd med å få et eller annet anfall, men så stopper det som regel der. Jeg vil ikke høre noe om panikkangst, for jeg vet hva det er, og dette var ikke det. Jeg har bare ikke kommet så langt at jeg har utredet meg for Epilepsi ennå. Jeg aner ikke hva det er, men det er veldig ubehagelig når det står på. Jeg er bevisst og alt det der, men ja, det føles som at alle følelsene i kroppen blir helt bedøvet, til og med følelsen av å puste. Det er vanskelig å forklare det ytterligere.

Etterpå gikk jeg en lengre tur med den andre Retrieveren, og da hadde det gitt seg, og jeg følte meg som meg selv igjen. Men det gikk noen timer. Og jeg oppfattet det som så ubehagelig, at jeg begynte å analysere de situasjonene jeg fikk disse «tilstandene» i. Og når jeg tenkte tilbake på de gangene jeg kunne huske at jeg hadde det sånn, var spesielt på diskoteker i barndommen, lenge før jeg begynte å ruse meg på noe som helst. Jeg husket at jeg i gjentatte anledninger fikk denne sterke uvirkelighetsfølelsen omtrent hver gang jeg var på diskotek. Jeg måtte liksom stoppe opp, og jeg husker at jeg tenkte akkurat den samme tanken: Er jeg virkelig her nå? Skjer dette virkelig? Deretter husker jeg at jeg ble nærmest sjokkert over at jeg faktisk var der, som å våkne opp etter å gå i søvne.

Mange vil nok tenke at jeg bare var trøtt. Jeg hadde vært våken lenge de gangene jeg var på diskotek i ungdommen, og trengte nok å sove. Men jeg er ikke enig. Men jeg kom til å tenke på noe annet. Hva består et diskotek av? Joda, høy musikk, dansende folk og mye liv. Men hva mer? Sterke, blinkende lys av alle varianter. Jeg tror faktisk det hadde med disse lysene å gjøre.

Deretter begynte jeg å tenke på hva som skjedde i dag. Jeg stod opp, tok meg en røyk, drakk kaffe og så inn i pc-skjermen. Jeg lurer på om det var pc-skjermen som trigget det. Men burde den ikke alltid ha «trigget» det da? Jeg aner ikke. Jeg overlater det til spesialister.

Dette får meg også til å tenke på en skrekkelig opplevelse jeg hadde for mange år siden, da jeg hadde samboer. Jeg vet ikke om dette hadde med alkohol å gjøre, men jeg bør understreke at jeg hadde drukket veldig tungt i flere døgn, og kom hjem. Jeg husker at jeg la meg på min side i sengen, og at min daværende samboer kom inn og spurte om jeg kunne ordne på puten hennes. Men da var det som at alt i kroppen min hadde sluttet å fungere, og jeg klarte ikke engang å svare. Men jeg var bevisst, og jeg husker at jeg skrek inni meg til henne, om at hun måtte ringe ambulanse. Men dette fikk hun naturligvis ikke med seg, og sa bare:

«Ikke det, nei» ( som svar på at jeg ikke svarte angående puten ).

Dagen etter gikk jeg på legevakten og tok dette opp med en sykepleier, men jeg fikk ikke noen skikkelig utredning. Jeg snakket som sagt med sykepleieren, som formidlet det videre til en nevro-spesialist eller annet, som ikke engang kom inn for å undersøke meg. Det eneste som skjedde, var at sykepleieren kom inn igjen etter en tid, og sa at han eller hun hadde sagt at det trolig bare var psykisk. Det var kanskje det, men den utredningen lignet ikke grisen. Jeg tror mye heller det var søvnparalyse, men hvem er jeg til å måle meg med en bedrevitende nevro-spesialist som kan utrede pasienter igjennom vegger?

Det er nesten litt rart å tenke på, for jeg skal jo utrede Fido for Epilepsi i overmorgen. Kanskje det mange sier virkelig stemmer; At vi nesten er helt symmetrisk, Tinka og jeg.

Jeg skal også til legen i overmorgen, og da tror jeg at jeg må høre med ham om jeg kan bli utredet for dette selv. For jeg har på følelsen at det er noe som ikke stemmer med meg, sånn rent fysisk. Det vil i hvert fall være greit å få det utelukket.

Ellers har det vært en ganske rolig dag, men med mye trening og mosjon. Jeg har nok lagt bak meg noen mil i dag, i tillegg til at jeg har trent med vekter. Det går rette veien. Jeg øker mye i vekt, og det har jeg bare godt av. Jeg merker også at jeg har blitt sterkere rent fysisk. Jeg synes det var nærmest umulig å gå på tur med Retrieverne for en tid tilbake, for jeg synes de hadde blitt så usedvanlig sterke. Nå skal det sies at Fido er en eksplosiv kraftbombe, men han går i det minste fint i båndet.

Men at Retrieverne var blitt så sterke, var rett etter den siste fyllekulen min, så det var nok heller jeg som var kraftig svekket. Men nå har de liksom blitt enkle å håndtere igjen. Så det går uten tvil rette veien. Jeg håper bare jeg slipper et slikt anfall i morgen også. For det var svært ubehagelig.

Over til noe mer positivt: Jeg har endelig fått svar fra en av disse Camphill-landsbyene jeg har sendt en uforpliktende søknad til. Dette var fra den landsbyen som ligger rett utenfor Tønsberg, og de sa kort beskrevet at de hadde fått lest søknaden nå, og at jeg var hjertelig velkommen til en prat og omvisning, og at vi skulle ta tingene derfra. Det er med andre ord veldig positivt, og jeg holder absolutt en finger på det. Jeg har ikke svart ennå, for jeg venter fremdeles på at løvbladene skal lande litt her hjemme. Jeg tenker da på alle de praktiske tingene, samt at jeg har lovet min mor å passe på tingene her hjemme de tre ukene hun er i Spania. Jeg må også få orden på dette med båten, samt at jeg må få sjekket Fido og dette. Han måtte jo eventuelt ha vært med, dersom jeg skal reise, og jeg må finne ut om det er forsvarlig å gi en så gammel hund en så stor overgang. Men hvis jeg lar henne være hjemme i vante omgivelser, og selv reiser, så vil savnet ta hardt på henne. Det er ikke et alternativ. Jeg er tross alt føreren hans. Så alle disse tingene må være klarert, og så trenger jeg å lande litt mer selv. Men min mor sa at jeg burde ta meg en tur nå når jeg får penger, da det tross alt var uforpliktende. Jeg må sove på det et par dager, men jeg skal sende et svar i morgen. Det er kanskje like greit at jeg forklarer dem situasjonen, samtidig som jeg undersøker om et ansettelsesforhold kunne ha blitt aktuelt om et par måneder, og ikke akkurat nå. For jeg vil svært gjerne jobbe med mennesker, og jeg trenger nok helt nye inntrykk, i stedet for å gå i sirkler. Dessuten er det jo bare et par måneder til jeg skal flytte på meg uansett. Så det er veldig aktuelt at jeg kommer til å satse på dette. Samtale og intervju først, og så får de se om de synes jeg virker som en passende kandidat. Jeg trenger bare litt tid til å bli litt mindre frynsete, og få litt mer selvinnsikt. Men som sagt: Det er veldig interessant! Og det var absolutt en god nyhet. Spør du meg, så virker det som at disse små gavene jeg har snakket om, allerede har begynt å dukke opp. Jeg føler på en måte at jeg blir litt «belønnet» for å holde meg på vannvognen, og ikke minst for innstillingen jeg har lagt meg til. Andre kan tro og tenke hva de vil, men jeg har ikke følt det slik før, i forhold til dette med å stoppe drikkingen.

Når vi snakker om alkohol, vil jeg også si at jeg i dag kastet den uåpnede pilsen i dag. Jeg orket ikke lenger synet av den, så den gikk i bosset. Jeg ble rett og slett dårlig av å bare se på den, så jeg kan ikke akkurat si at jeg sliter med noe drikkesug.

Det er faktisk nesten som at jeg har begynt å se på alkohol som noe som har ødelagt livet mitt, og ikke noe jeg er fristet til å falle tilbake på. Dette er jo helt åpenbart for andre, og mange skjønner sikkert ikke helt hvorfor jeg ikke har hatt denne følelsen før. Men det har jeg, bare at jeg har følt at alkohol har hatt kontroll over meg, og ikke omvendt. Men nå føler jeg det omvendt, og jeg kan ikke i noen som helst sammenheng se at jeg begynner å drikke igjen. Jeg kan ikke se noen triggere, enten det skulle være fordi jeg hadde lyst å feire noe, eller fordi jeg ble lammet av frykt. Jeg tenker egentlig bare at alkohol vil gjøre tingene verre.

Nå gleder jeg meg til å få penger, for da skal jeg ta et skritt videre opp når det gjelder sunnhet og trening. Jeg skal begynne å trene på senter i stedet for å bare trene her hjemme, og jeg skal kjøpe inn god og sunn mat og kosttilskudd. Når jeg nå får penger, tar jeg med andre ord et skritt videre. Mange tenker nok at det er fare for at jeg kommer til å begynne å drikke igjen, når jeg får penger igjen, men det kommer altså da ikke til å skje. Tvert imot. Jeg skal også snart slutte å røyke, ved hjelp av nikotintyggis. Dette har vist seg å ha en ganske hjelpende effekt på meg, så jeg tror at jeg kommer til å klare det denne gangen. Jeg er veldig motivert, og ser egentlig bare frem til å fortsette å blomstre opp. Det er spennende det også, skal jeg si deg. Å merke de små forandringene hver dag. Jeg merker det også på det psykiske, hva styrke angår. Det er riktignok små, dog viktige fremskritt. For eksempel når det gjelder angst, og da spesielt paranoia, så merker jeg at «skjoldet» mitt blir mer solid for hver dag som går. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har det når jeg er i grøftekanten, og hvordan jeg har det når jeg frisk fra alkohol:

Når jeg drikker, så brytes jeg ned. Jeg er ikke en sånn som tror jeg er noen kjekkas og går på byen, sånn som mange av dem som drikker «vanlig» har det. Jeg trekker meg, som mange ganger nevnt tidligere, tilbake. Jeg kan bli mer isolert av fylla, enn når jeg er edru. Og med tanke på at jeg nesten ikke sover, og nesten ikke spiser, i tillegg til at jeg drikker som en sil, så er veien kort til å se helt jævlig ut. Ikke bare blir det sånn at jeg ser for jævlig ut, men alt rundt meg hvor jeg sitter og drikker ser også jævlig ut. Enten fordi jeg har ramlet over det, eller fordi jeg ikke har orket å rydde det.

Etter en stund får jeg rynker i hele ansiktet, og blir oppblåst, som at jeg er veldig allergisk, eller har gått igjennom en lang våkenatt med masse sorg og gråt. Jeg blir spesielt slik av sprit. Jeg blir også veldig blek, og syltynn. Og ettersom at jeg bare sitter i ro, blir jeg skikkelig krokete, og dermed kanskje fem centimeter lavere. Jeg klarer liksom ikke å rette meg i ryggen. Barbering og sånne ting er nok ikke noe jeg hadde fått «godkjent», som i marinen, for å si det sånn. Og når det gjelder klær, så hiver jeg bare på meg det jeg har liggende som er rent. Og etter hvert som jeg blir tynn, begynner bein og knoker å stikke ut her og der, og jeg blir som et skjelett i ansiktet. Og i og med at jeg mangler vitaminer på dette stadiet, blir håret pistrete og livløst. Derfor hiver jeg bare opp hetten. Med andre ord: Cocktailen av alle disse faktorene gjør at jeg ser helt forferdelig ut, og ikke minst ugjenkjennelig. Heldigvis ugjenkjennelig? Jeg vet ikke.

Det som er litt greien med dette, er at jeg i slike situasjoner vet at jeg ser helt forferdelig ut. Hvem ville ikke ha gjort det? Det er bare det at det er alkohol som dominerer og regjerer. Men det som er spesielt når man har det slik, og i bunn og grunn et elendig selvbilde, er at alle andre ting blir så utrolig vakre. Det blir som at jeg ser ting nedenifra og opp. Det er rart å tenke på. For eksempel: En jente som jeg i helt frisk tilstand ville synes var en pen jente, blir helt uoppnåelig og slående vakker når jeg selv er langt nede. Og jeg snakker ikke om øl-briller eller noe sånt. Jeg snakker vel heller om mitt eget selvbilde, målt opp mot andres.

Men det gjelder ikke bare pene jenter. Det gjelder liksom alt. Jeg føler meg i sånne situasjoner som en rotte som går rundt i en blomstereng, og alt er så utrolig mye bedre enn meg. Alle har det liksom så utrolig godt, utenom meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn. Men jeg opptrer slik jeg føler meg. Jeg har jo som nevnt en dress hengende i skapet, som jeg aldri har hatt på meg. For hvis jeg har det jævlig, så kler jeg meg jævlig. Jeg vet at jeg kanskje er rar sånn, men jeg er i det minste ærlig også, på samme måten. For når jeg er på kjøret, så setter jeg meg bevisst i gapestokken selv, på en måte. Med andre ord: Det er veldig lett å se på meg hvordan jeg har det. Jeg kunne aldri ha blitt en skapdranker, som drakk i skjul, og prøvde å dekke over det hele med fine klær og mint-pastiller.

Jeg glemmer aldri en gang i hovedstaden, da jeg var så fryktelig dårlig. Jeg husker jeg krøp på fire bein forbi en lang kø med finkledde mennesker som skulle inn på et utested. Jeg krøp bortover fortauet, og kastet opp. Her er det liksom alt eller ingenting. Jeg hører folk snakker om nyanser, men de finner du stort sett bare på maleriene mine.

Men når jeg selv er frisk, så er det som at disse «over-menneskene» blir mer «vanlige», om du forstår. Den vakre jenten er fremdeles vakker, det er ikke det. Jeg har en ganske genuin smak, hva estetikk angår. Men hun er liksom ikke «over» meg lenger. Eller uoppnåelig. Og nå sier ikke jeg at jeg nødvendigvis har kjangs på denne hypotetiske damen. Det er overhodet ikke det jeg sier. Men jeg snakker fremdeles om selvbilde. Og det er utrolig hvor forskjellig folk behandler meg, når jeg er full og dårlig, eller frisk og edru. Og da snakker vi gjerne om de samme folkene. Jeg merker ganske klart og tydelig at de liker den edru varianten bedre. Og jeg må helt ærlig innrømme at jeg forstår dem godt. For det er snakk om to forskjellige personer, på alle måter. For å sette det litt på spissen: Promille er en egen personlighet, og jeg har aldri hørt om noen tilfeller hvor denne personligheten er bedre enn den genuine.

Når jeg er inne på dette med å være skikkelig på kjøret, føler jeg også for å sette en stjerne i boken min, for alle de barmhjertige sjelene jeg har møtt, mens jeg selv har vært helt på felgene. For det har vært mange av dem også, enten det har vært mannen på gaten, en venn, familie eller forskjellige instanser. Mennesker som har hjulpet meg, enten det har vært å gi meg mat, hjelpe meg hjem, hjelpe meg å frakte mine egne varer hjem, slå av en prat, tilbydd meg et sted å sove, eller til og med som har lagt ut penger for meg, når jeg har hatt for lite penger å betale varene med, grunnet noe midlertidig, nedsatt sans for matematikk og økonomi. Jeg vil utrykke min takknemlighet til samtlige. Dere vet hvem dere er. Jeg vil takke for at dere hjalp meg da jeg var syk og langt nede. I gjengjeld vil jeg si at dere aldri vil se meg slik igjen, i hvert fall ikke på grunn av alkohol. Jeg håper disse ord er noe jeg klarer å holde, og hvis ikke, så må dere i hvert fall vite at jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er en sterk, sterk avhengighet.

Og nå tenker jeg at det er på tide at skuten skifter retning, og at jeg selv skal bli helt frisk, for at også jeg kan komme i posisjon til å hjelpe andre igjen. Tiden er inne. Kapittelet om alkoholisme er lukket, for min del. Ps! Ikke i boken min. Jeg kommer nok fremdeles til å fjase mer om alkohol. Men jeg skal gjøre det edru.

Klokken har begynt å bli mye, og jeg må få i meg dagens siste måltid. Men jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen min:

1.6 Bønnen i Getsemane 14:32-42

«De kom så til et sted som heter Getsemane. Og han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Da tok han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over ham.

Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!

Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.

Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare om du vil!

Han kommer så og finner dem sovende og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?

Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Så gikk han igjen bort og bad, og sa de samme ord.

Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se. Menneskesønnen overgis i syndernes hender.

Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.»

Dag 65 ( Mandag 13.04.15 )

Mandagen har nå begynt å telle sine siste timer, og dette har vært en bedre dag enn de forrige. Solen har belyst mitt mørke sinn, og jeg har fått gjort mye mer enn hva jeg har gjort på lenge, av fornuftige ting. Det er egentlig helt utrolig å tenke på, hvor utrolig små skritt jeg tar, dog i riktig retning. Men det virker som at naturen vil at jeg skal ta det langsomt, og naturen er jo sterkest.

I dag har jeg i hvert fall endelig fått ordnet med båten. Jeg stod opp ganske tidlig, og tok etter hvert med meg Fido ned i båthavnen. Bare det å gå nedover, og ikke til skogs eller på fjellet, er et stort brudd i rutinene. Det føltes litt godt, og enda bedre skulle det heldigvis bli. For da vi kom ned i havnen, så jeg båten igjen, og det var nesten litt rart. Jeg gikk og banket på til firmaet som leier ut plass til meg, og der kom det en utrolig hyggelig ansatt, som jeg også kjenner fra barndommen. Han sa enkelt og greit at det ikke var noe problem å ha den stående en ekstra måned. Jeg synes alle de ansatte jeg har vært i kontakt med i det firmaet, har vært utrolig greie og medgjørlige. Det var med andre ord ingen problem å ha båten stående en måned til på land, så da får jeg litt ekstra tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med den, eventuelt også å pusse den opp og fikse den.

Det er nesten litt morsomt. Jeg har gått og gruet meg til å spørre om utsettelse, og sett for meg at jeg var nødt å håndtere en halvveis synkende båt, fordi jeg har vært for treg med å komme i gang med oppussingen og dette. Og så ble denne langvarige bekymringen fjernet i løpet av en samtale på fem minutter. Jeg må få gjort noe med disse katastrofe-tankene mine, for de har tydeligvis ingenting med virkeligheten å gjøre.

Jeg har også ringt til NAV i dag, og jeg har snakket med en dame fra boligkontoret. Hun sa at dersom det skulle bli aktuelt med boliglån, måtte jeg først få en ordning med inkasso-byråene jeg har hengende over meg. Og med tanke på at jeg ikke har helt oversikten over økonomien min, så ordnet hun det slik at jeg skulle få komme i kontakt med en økonomisk rådgiver. Jeg håper han ringer i løpet av morgendagen, og kanskje han kan komme med noen gode råd. Jeg tror jeg trenger det. Så først må jeg få nedbetalingsordninger med Inkasso, og så tar vi tingene derfra. Men for å være helt ærlig, synes jeg hun damen fremstod som ganske positiv til det hele. I hvert fall langt mer positiv enn jeg hadde forventet. Hun spurte også om hvordan boligsituasjonen min var nå, og jeg sa det som det var, at jeg bor i litt for trange kår. Men så mange sjeler under ett tak gjør hele greien til et dukkehus. Dessuten er jeg en mann på 32 år, og det er ingenting unaturlig med å ville ha sitt eget hjem.

Så dagen i dag har vært en langt bedre og mer effektiv dag enn de andre dagene. Denne avrusningen har vært langvarig. Jeg ble litt forbauset da jeg så på kalenderen hvor mange dager jeg har holdt meg edru. Det begynner jo snart å bli to uker? Men jeg er mye mer på beina nå, uten tvil. Jeg kjente etter i dag, og visualiserte at noen spurte meg om jeg hadde kommet meg på beina. Da ville jeg ha svart:

«Jeg har kommet opp av rullestolen, men går fremdeles litt på krykker.»

Det er nemlig akkurat slik jeg føler det. Men jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og igjen vil jeg beklage dersom jeg gjentar meg selv veldig mye. Jeg føler det slik også, at ting gjentar seg. Det kommer fremdeles små bølger av nerver, depresjon og paranoia. Men stormen har uten tvil roet seg, og gått over til en mild bris.

Jeg var også inne på Facebook og skrev litt til en venninne i dag. Det er en jente jeg kjenner fra gammelt av. Til og med en barndomskjæreste. Hun har vært utrolig støttende nå i denne perioden jeg har vært så langt nede, og utrolig nok klarte hun i perioder å løfte meg opp da jeg var super-depressiv. Det er nesten ingen som klarer dette, og dette var jeg nødt å understreke til henne på Facebook i dag. At jeg var utrolig takknemlig for det. Jeg hadde også av en eller annen merkelig grunn spurt henne om hun ikke kunne hjelpe meg med båten, da jeg ikke var frisk. Det var litt merkelig av meg, ettersom hun bor i Drammen. Men greien var jo altså at jeg lurte på om jeg ikke skulle donere bort «verdien» av båten til en MS-pasient som trenger penger til en operasjon. Og jeg lurte på om hun kunne hjelpe meg med denne prosessen, for jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gå frem. Men hun tok det på alvor hun, og hørte med broren om han kunne hjelpe med oppussing. Han hadde dessverre ikke kapasitet. Dette leste jeg først i dag, forresten. Jeg har vært veldig lite på Facebook. Men hun anbefalte meg å kontakte han som lider av MS direkte, for å høre om han faktisk fremdeles trengte penger.

Jeg svarte henne at jeg hadde fått en måneds utsettelse før sjøsetting, og at jeg skulle klare å fikse dette med båten selv. Jeg vet jo sånn noenlunde hva jeg skal gjøre, og jeg har venner som sikkert kan veilede meg litt i arbeidet. Så kunne jeg eventuelt heller selge båten, og donere litt penger, dersom det fremdeles er aktuelt når det kommer til det punktet. For jeg ville nemlig gjerne hjelpe med det jeg kunne. Jeg så det litt sånn at det var snakk om et menneskeliv mot materialisme. Hva var viktigst? Jeg tenkte litt sånn.

Men fremdeles tenker jeg på hvorfor jeg spurte henne om hjelp. Hun må da synes jeg er en pussig skrue. Men det jeg egentlig tror skjedde, var at jeg så en genuin styrke i henne, da jeg selv var så svekket. Jeg tror egentlig ikke det dreide seg om båten, men at jeg kanskje prøvde å si til henne at de gode ordene fra henne hjalp meg å sortere mine egne, kaotiske tanker. Så kom plutselig båten inn i bildet, og da ble det nok litt rart ja. Jeg må nesten le litt når jeg tenker over det, men det var slik jeg hadde det, og jeg tror i bunn og grunn at det var dette jeg prøvde å gi uttrykk for. At jeg ikke tenkte klart, og at det var godt å bare få et vink i riktig retning av en person jeg oppfattet som veldig god. Det var nok noe slikt ja. Og jeg kan være som en ulv når det gjelder å være menneskesky når jeg er dårlig. Jeg misforstår ofte alt. Noen ganger har jeg til og med kjeftet på folk som har sagt fine ting til meg, fordi jeg har trodd at de har ment det ironisk eller sarkastisk. Men ordene hennes gjorde meg bare godt. Og det er et stort kompliment.

Jeg gikk og tenkte på perioden som har vært, og i dag brøt jeg ut i latter da jeg trente. Jeg lurte på hvor dårlig jeg egentlig har vært, og så kom jeg til å tenke på noe jeg fikk for meg angående Fido. Jeg husker at jeg en periode plutselig fikk for meg at hun var halvt bjørn, og halvt hund. Ikke bare nok med det, men jeg trodde faktisk dette også. Og ikke nok med det heller, for alle kan jo ha rare tanker og forestillinger, men jeg måtte jo selvfølgelig fortelle det til alle jeg traff på. Jeg trodde seriøst at jeg gikk rundt med en hund som egentlig var en hybrid av hund og bjørn. Jeg var helt sikker. Jeg så en slående likhet. Så jeg var nok uten tvil ute av balanse, og skjønner at jeg ble innlagt. Jeg forsvant nok litt inn i min egne rare boble der ja.

Dette er en av grunnene til at det er så godt å tenke på at jeg ikke kommer til å drikke igjen. Jeg er fremdeles helt bestemt på dette. For selv om jeg ikke hadde vært alkoholiker (som jeg er), så tåler jeg nok ikke alkohol så bra uansett.

Nå har jeg som tidligere nevnt hatt noen uker hvor jeg har vært ganske sint på meg selv. Jeg har følt at hele verden hater meg, og jeg har til og med hatet meg selv. Jeg har hatt dårlig samvittighet, skammet meg, og ikke likt så godt å se meg selv i speilet. Men jeg kan ikke si at jeg har opplevd så mange fiendtlige blikk eller toner når jeg har vært ute og gått på turer med hundene mine, for eksempel. Kanskje de ser tilfriskningen betydelig bedre enn meg, selv om jeg ikke har vært på vannvognen så veldig lenge. Kanskje de skjønner at jeg prøver? For jeg synes folk bare har vært snille og vennlige. Og dette har faktisk forbauset meg litt. For jeg har gått rundt med en sånn innstilling at folk synes jeg er en skikkelig dranker, og at det ikke er håp for meg, og at de nærmest ser på meg som Jeppe på Bjerget, eller en som hører hjemme på galehus. Men det har faktisk ikke vært sånn. Ikke fra andre. Bare oppi mitt eget hode. Og jeg så også i den bloggen jeg omtalte her om dagen, at det var noen som skrev at de var sine egne verste fiender. Jeg begynner å lure på om dette gjelder for meg selv også. For det finnes ingen som har vært mer dømmende mot meg, enn meg selv.

Når dette er sagt, så er det nok noen som ikke liker meg. Jeg har i mange anledninger dummet meg fullstendig ut på fylla, og jeg kan jo også som nevnt snakke til meg selv, når jeg er skikkelig på kjøret. Da pleier jeg ikke å komme med smiger, for å si det mildt. Det kan i grunnen sammenlignes litt med Tourettes. Jeg håper bare ikke at dette har høstet misforståelser, i noen som helst anledninger. For det ville jo i grunnen ha vært forståelig om noen ikke forstod at jeg bannet til meg selv. Dersom jeg hadde kommet i en situasjon, hvor en mann plutselig ropte «drittsekk!», og tilfeldig så på meg, så ville jeg sannsynligvis ikke ha tenkt: Å, han snakker til seg selv.

Jeg ville nok ha tenkt at han snakket til meg. Så jeg håper ikke at jeg har såret noen uten hensikt. For å være helt ærlig, håper jeg ydmykt på tilgivelse og en ny sjanse, som helt edru. Men det er en lang vei opp, og jeg vet fremdeles veldig lite om hva som vil skje i fremtiden, bortsett fra at det skal være i et tappert forsøk på å gjøre alt riktig og avholdende. Men hvor, hvordan og hva? Det må jeg få tid til å skjønne selv. Jeg må rett og slett bli bedre kjent med mitt ekte jeg.

Det jeg vet, er at min mor skal til Spania med min søster, samboeren hennes og barna deres. Og kanskje Frida, som er datteren til min bror. De reiser den 09 mai, og blir vekke i tre uker. Da skal jeg være her og passe hundene, og bare prøve å gjøre det beste ut av livet mitt. Jeg skal trene mye, være sosial og skrive. Ja, gjøre de tingene jeg kan gjøre. Holde meg aktiv. Og når vi har kommet til juni, vet jeg at det begynner å skje ting i livet mitt også. Da har jeg vært edru i en lang periode, og jeg tror at alt vil være mer ryddig og mer tilrettelagt på den tiden. Jeg tror jeg vil være langt mer rustet til å håndtere mitt nye, bedre liv. Jeg tror mye av tåken har lagt seg da, og at jeg ser planer, drømmer og ambisjoner mye klarere.

Det var vel kanskje ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle i dag, bortsett fra at jeg har fått flere deler av maskineriet i gang. Jeg sutrer kanskje litt fordi jeg føler at ting ikke skjer fort nok. At ting går så sakte. Men i stedet for å sutre for at ting skjer så gradvis og i så små skritt fremover, tenker jeg heller positivt på det, og tenker at disse små skrittene faktisk går i riktig retning. Man kan ikke løpe med krykker. Men krykker er mye bedre enn en rullestol. Og snart legger jeg fra meg krykkene også.

Jeg tenkte jeg skulle lese litt i en bok i kveld, før jeg legger meg. Den heter «Kunsten å leve», og min mor har anbefalt meg å lese den. Jeg nevnte den såvidt tidligere. Jeg leser jo sjeldent bøker. Kanskje litt ironisk, med tanke på at jeg skriver bøker. Men jeg leser nesten aldri andre bøker, så jeg tenkte jeg skulle gi det et forsøk.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen:

5.2.11 Den rike mannen og Lasarus 16:19-31

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.

Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.

Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet.

Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.

Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan det komme noen derfra og over til oss.

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»