Stikkord: depresjon

Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 92 ( søndag 31.05.15 )

Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.

I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.

Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.

Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.

Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.

Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.

Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.

Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»

Jeg vil leve!

2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21

«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.

Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!

Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?

Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»

Dag 90 ( tirsdag 26.05.15 )

Mai måned nærmer seg slutten, og det gjør boken min også. En ny dag har passert, og det er nå kveld. I bakgrunnen spilles dyp meditasjonsmusikk fra den store flatskjermen jeg har kjøpt av kompisen min, og levende lys brenner i rommet. Det er slik jeg liker det. Når roen har meldt seg.

Dagen i dag har også vært regnfull, med små glimt av sol gjennom skyenes sprekker. Ensomme stråler som minner meg om at sommeren er på vei, bare ikke ennå. Men livet går sin gang uansett vær. Det må det gjøre. For hvis man kun skulle gjøre noe på godværsdager her i Hordaland, hadde det ikke skjedd mye. Da hadde Hordaland vært landets mest inaktive fylke, og folk ville ha dødd som fluer i sine godstoler, hjemme i stuen. Gjerne med en pose chips i fanget, og et bilde av solen på veggen.

Det er det som er så fint med disse små, men nyttige investeringene. Jeg kjører jo scooter, og for en tid siden var mine turer til treningsstudioet i byn, eller andre ærender, veldig avhengig av været. Hvis det regnet, ble det som regel utsettelse til dagen etter. Og hvis det fortsatt regnet dagen etter, som det vanligvis gjorde, ble det ytterligere utsettelser. For det å komme i mål, søkk gjennomvåt, er jeg ferdig med. Det er egentlig helt utrolig at jeg brukte så lang tid på å få kjøpt meg et sett med regntøy. Nesten skammelig, for en vestlending å være. Det er jo nesten et obligatorisk antrekk.

Men nå har jeg dette settet, som jeg kjøpte for usle 200 kroner på Europris. Og det gjør susen. Faktisk veldig komfortabelt, og det holder meg tørr. Det ser ganske bra ut også, om jeg får si det selv. Og gjett om det blir brukt mye…

Jeg fant ut at jeg ikke trente hardt nok, her for en tid tilbake. Misforstå meg rett: Jeg trener hardt nok i den forstand at jeg trener alle de dagene jeg skal trene og dette, men jeg har stagnert litt i forhold til å øke belastningen på selve vektene. Så nå har jeg begynt å være mer bevisst på dette, og det viste seg at jeg var langt sterkere enn jeg trodde. På noen øvelser har jeg nesten doblet vekten. Dette har ført til ytterligere fremgang. Jeg har faktisk aldri veid så mye som jeg gjør nå, noensinne. Og det er fint lite fett på kroppen min. Så litt selvskryt må jeg unne meg selv.

I dag har jeg også bestilt en tur til Førde, og jeg reiser på fredag, og blir der til søndag. Jeg trenger enkelt og greit å komme meg litt vekk nå, og se litt nye steder og nye mennesker. Jeg kommer til å ha med meg foto-apparatet, for jeg har tenkt å ta masse bilder når jeg er der. Faktisk, så er dette den mest hovedsakelige grunner til at jeg reiser. Men jeg reiser også fordi jeg har lyst å bli bedre kjent med den byen, for å ha litt mer under vingene i forhold til å vurdere om jeg skal bo der en gang. Jeg har fremdeles en finger på Førde, av en eller annen grunn. Det er en by som ikke er så langt vekke, og ikke så stor, og den har heller ikke så høye leiepriser. Det er også ganske lett å få seg bolig der, slik jeg har forstått. Leiemarkedet der er ganske stort.

I morgen skal jeg til tannlegen. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig, for jeg synes det er en ganske «intim» greie å ligge i en stol, med fullt av bomull og andre instrumenter i munnen. Man føler seg ganske naken, på en måte, når en pen dame graver inni munnen din. En munn kan fortelle så mange historier. I tillegg kan hun se dypt inn i nesen min, og øynene. Men det jeg aldri har forstått, er at tannleger generelt aldri virker å forstå en ting, og det er at dette ikke er tidspunktet å drive med småprat. Det er som at de tror at man faktisk kan klare å svare på en skikkelig måte, men munnen stappet full av tamponger, samt bedøvelse i halve ansiktet. Eller gjør de det kanskje bare fordi det må være morsomt å høre de desperate forsøkene på respons? Jeg skulle likt å sett inn i en munn i en slik situasjon, for å se nøyaktig hva som skjer inni der når den snakker. Både tunge, gane og alt som er må jo være i bevegelse. Det er sikkert litt av et show. Kanskje et bra tidsfordriv for en tannlege som prøver å krydre opp arbeidet sitt litt. Humor er jo viktig i så mange situasjoner, også i arbeid. Det var jo slik kirurgene i TV-serien MASH kom seg igjennom sine tunge og traumatiserende dager. Så da kan jeg ikke forstå at en tannlege ikke også skal få ha det litt moro. Men, jeg som pasient synes helt ærlig ikke det er like moro.

Heldigvis skal jeg bare få en sånn tann-rens og kontroll i morgen. Jeg er nøye på å pusse tennene, så jeg tror ikke jeg har noen hull.

I morgen har jeg også bestemt meg for å sove lenge. Det er et eller annet jeg har underskudd på for tiden, for jeg har merket at jeg ikke føler meg helt bra. Jeg er ikke dårlig heller. Men jeg føler meg trøtt og uopplagt. Jeg vet ikke om det er sobrilen som gjør det, selv om doseringen er veldig liten nå. Jeg har ennå ikke sluttet med den, ironisk nok fordi jeg sover veldig godt av den. Men på dagtid virker det som at det skal lite til før jeg blir sliten, selv om jeg drikker mye kaffe og spiser sunn og næringsrik mat. Jeg er aktiv, men ikke så aktiv. Mange gjør alle tingene jeg gjør i løpet av en dag, i tillegg til en fulltidsjobb og en flokk med unger. Ungene mine er jo hundene. Det er faktisk ikke så stor forskjell. Men jeg er veldig glad i dem, og synes det er utrolig artig å leke med dem. Lære av dem. Hundene gir meg mye i livet, som ingen mennesker kunne ha gitt meg. De er rett og slett bare noen herlige skapninger. I skrivende øyeblikk kom de faktisk invaderende over meg her, som igjen er litt upraktisk når jeg har en laptop på fanget fra før.

Men, for å få toget tilbake på sporet igjen: Jo, jeg har nemlig ikke følt meg helt bra i det siste. Det er et luksusproblem i forhold til hvor dårlig jeg har vært før altså, bare så det er sagt. Det er ikke engang noe jeg ville ha nevnt til legen, men jeg føler meg på sett og vis litt sliten, selv om jeg er i min livs beste form. Kanskje det er basert på noe psykisk, for hvordan jeg ikke kan ha overskudd, av fysiske grunner, er meg uforståelig. Jeg trener, spiser sunt, hviler, og gjør ikke all verden. Allikevel kommer jeg meg ikke igjennom dagen uten å sove et par timer på dagtid også. I tillegg til den vanlige nattesøvnen. Det er nok sannsynligvis at jeg er litt sliten av alle påkjenningene og forandringene som har skjedd, selv om de har vært gode. Tankekjør er også slitsomt, og jeg vet jo at jeg blir ganske trøtt av Sobril. Så jeg tror nok at grunnen til at jeg føler meg litt dårlig, er cocktailen av alle disse tingene. Derfor har jeg bestemt meg for å sove litt lenge i morgen. Jeg liker nemlig disse nattetimene også, så jeg er ikke så hypp på å legge meg tidlig. Også her må jeg finne en gyllen middelvei.

Jeg tror jeg gjør dagens skriveri litt kort, da jeg ikke har så mye på hjertet i kveld. Jeg håper ikke at jeg har røpt at jeg egentlig har et ganske kjedelig og ensformig liv nå. Jeg har bare ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle om. Men når jeg ser at folk på Facebook daglig skriver om hva de har spist til middag, tenker jeg at jeg sikkert ikke ligger så dårlig an allikevel. Spesielt ikke hvis de har spist noe så ordinært som fiskekaker eller kjøttboller. Når de til og med tar bilder av middagen sin, føler jeg meg selvsikker nok til å skrive 100 dager til. Men det får i så fall bli i en annen bok.

Jeg avslutter som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

4. Livets vei og dødens vei 30:11-20

«For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte.

Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?

Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss, og hente det til oss og la oss føre det, så vi kan gjøre etter det?

Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.

Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.

Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!

Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob».

Dag 68 ( torsdag 16.04.15 )

Nå er jeg langt over halvveis i boken, og det er litt rart å tenke på. Det går sannelig unna.

Dette har vært en ganske så bra dag. Jeg har fått gjort mye, og har endelig begynt å føle meg frisk. Det største problemet nå, er egentlig bivirkninger av medisiner. Ellers har alt begynt å bli ganske normalisert, så jeg kan ikke klage. Jeg begynner å komme meg ovenpå.

Dagen begynte med at jeg var på fjellet med Fido. Deretter ble det en liten time på puten, og så tok jeg noen viktige telefoner. Jeg ringte til veterinæren angående Fido, og det viste seg at han ikke trengte Rabies-vaksine med mindre jeg hadde tenkt å reise til utlandet innen 21 dager. De sa det på en litt morsom måte:

«Du trenger bare å gi ha vaksinen nå, hvis du plutselig skulle finne på å reise til utlandet innen kort tid.»

Det var som at de visste om mine noe impulsive turer fra før av. Men det er ikke aktuelt å fly til utlandet med stor hund igjen, så jeg trenger ikke å gi ham denne vaksinen. Men jeg forhørte meg om disse symptomene jeg har oppdaget med Fido, i håp om å få litt klarhet i ting. Jeg tenker da på at han setter seg ned, sleper seg bortover sittende, stikker tungen ut osv. Det jeg fryktet var Epilepsi. Jeg skal jo uansett undersøke ham hos veterinær så snart jeg får penger, men jeg tenkte at når jeg allikevel hadde veterinæren på telefonen, så kunne jeg forhøre meg lit. Det har riktignok roet seg litt nå, men det var en periode det var helt intenst.

Jeg forhørte meg videre om andre ting jeg synes er litt rart med Fido, som at jeg nærmest må dra ham opp av sofaen for å få ham til å gå på do. Det virker med andre ord som at han aldri må på do, og dette er jo en anelse unaturlig. Da sa veterinæren at det kunne være at han hadde urinveisinfeksjon, og at dette faktisk kunne være ganske kritisk. Da hun først sa «urinveisinfeksjon», ble jeg litt lettet, for det hørtes ganske ufarlig ut. Men hun sa at jeg måtte passe nøye på at hun gikk på do, for ellers kunne blæren sprekke. Det var ganske sjokkerende å høre, så nå følger jeg grundig med. Jeg trodde at dette var noe Fido kjente på selv. At han leste disse signalene selv, men det var visst ikke sånn. Så da lærte jeg noe nytt i dag også, men skal uansett få ham sjekket grundig. Jeg vet jo at han er en veldig, veldig gammel hund, og da er det jo naturlig at det oppstår noen skavanker her og der. Men så lenge han ikke har smerter, er glad og til og med leker, så vet jeg i hvert fall at han har det godt. Han ville nok ikke ha lekt og danset rundt, hvis han hadde noen smerter. Men jeg har jo hele tiden i bakhodet at dette er en veldig gammel hund, som jeg er så utrolig glad i.

Ellers fikk jeg også tak i nevro-spesialisten som utredet meg for Asperger og ADHD, på telefon i dag. Jeg forklarte henne at legene som har lest rapporten fra dem, ikke helt klarer å forstå om jeg har ADHD eller ikke. Aspergers-diagnosen er ganske klar, men dette med ADHD er ganske diffust i rapporten. Jeg sa også til henne at jeg syntes det ble litt feil å måtte gå igjennom en ny utredning, når jeg allerede har tatt den ganske så omfattende testen. Dette var hun heldigvis enig i, så jeg klarte å ordne det slik at hun skal komme til legesenteret om to uker fra nå, for å gå igjennom rapporten med både meg og fastlegen. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt over dagens bragd. Jeg er flink når jeg først setter i gang med ting.

Jeg var jo også hos fastlegen i dag, og store deler av timen gikk med på å prate om akkurat dette, sånn at alt ble samstemt. Og både fastlegen min og denne nevro-spesialisten er veldig dyktige, så jeg tror at jeg etter hvert kommer til å begynne på ADHD-medisin. Jeg tror de to veier ganske mye opp mot spesialisthelse-tjenesten, som er «eliten» når det gjelder slike medisiner. Vanlige leger har ikke lov til å skrive ut slike preparater. Hvis jeg ikke tar helt feil, så er for eksempel Ritalin et A-preparat. Med andre ord: Det er et rusmiddel for mange, men medisin for meg.

Men dette er en ganske omfattende prosess, og jeg har undersøkt dette jeg mistenkte, at man måtte være rusfri i tre måneder for å starte på slike medisiner. Derfor spurte jeg samtidig fastlegen om at jeg kunne dokumentere rusfrihet, og dette starter allerede i morgen, ved at jeg må avgi urinprøver. Jeg håper bare ikke at det er sånn at de er nødt å stå bak meg mens jeg gjør mitt fornødne, for da får jeg sperrer, og det vil fort bli overtid for den ansatte det gjelder.

Så nå har endelig arbeidet for en bedre fremtid begynt. Jeg har avgitt mitt løfte om å forbli edru, både til høyere makter og de rundt meg. Jeg har også lovet meg selv det, og det er selvsagt viktig. Selv om alkoholisme er en sykdom som ikke bare rammer den som drikker, er det tross alt drankeren som må bære den tyngste lasten. Så den delen er i orden.

Og i dag er det nøyaktig to uker siden jeg sluttet å drikke, hvis jeg ikke tar helt feil. Jeg gleder meg til å ha vært edru i en måned, for da føler jeg at jeg har fått det litt på avstand. Jeg føler den følelsen litt nå også, men to uker er ikke lang tid i den forstand. Lang nok tid til å være forbi det akutte, men omprogrammeringen tar nok mye lenger tid. Omprogrammeringen av hjernen. Men det får ta den tiden det tar. Tiden går uansett.

Nå får jeg også snart penger, og da føler jeg at jeg kan starte et nytt kapittel. Det neste skrittet skal tas. Jeg har nevnt dette, men jeg begynner å trene på treningssenter, og jeg kommer til å kjøre mer rundt med scooteren min, og skal kjøpe inn mange ting som vil fremskynde og «løfte» meg videre oppover. Jeg må begynne å utvide horisonten min. Jeg skal også ta opp igjen kontakten med venner. Jeg merker at jeg begynner å bli klar for det, og jeg savner mange av dem. Dette har vært en ensom, lang periode, men jeg tror jeg trengte den tiden for meg selv. Jeg trengte å heles. Men nå er det på tide å komme seg ut i felten igjen, og kanskje presse meg selv litt mer. På mandag begynner neste kapittel, tenker jeg.

Snart slutter jeg også å røyke tobakk. I det siste har jeg måttet rasjonere opp tobakken i så stor grad som mulig, grunnet økonomi, men da jeg ryddet rommet jeg for tiden bor på, fant jeg to brett med nikotintyggegummi. Jeg sitter og eksperimenter litt med å tygge på dem i stedet for å røyke. De fungerer faktisk ganske bra, og jeg kommer til å bruke slike når jeg legger fra meg tobakken, i 1-2 måneder, før jeg legger dem fra meg også. Men jeg må ha 4 mg, og ikke 2 mg som jeg har nå. Det må være litt styrke i dem, for jeg er veldig avhengig av tobakk. Og ifølge min mor har jeg visstnok hostet veldig mye i natt, så tiden er vel inne for å legge tobakken på hyllen uansett.

Jeg tenkte jeg kanskje skulle kjøpe en mild tobakk til, sånn at ikke alt skjer på én gang, men at jeg går i gang med røykeslutt etter den neste tobakken. Men det blir spennende å se om det blir noen forskjell i denne etter hvert store forandringen, på alle måter. Hvis det ikke blir noen forskjell av å snu livet helt om, i form av å kvitte seg meg alle uvaner, så vil jeg bli sørgelig deprimert. Men jeg merker store forandringer allerede, og jeg har så vidt begynt. Jeg tror dette skal bli bra.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle ringe til fagopplæringskontoret, for å undersøke hvilke veier som finnes til fagbrev som helsefagarbeider. Jeg tror egentlig at det er mange veier til Rom, for jeg vet at det er stor etterspørsel etter menn i helsevesenet. Faktisk så stor at det nylig var en egen reportasje om dette i nyhetene. Så jeg tror ikke at det skal bli noen problem. Og jeg vil også være sikret jobb omtrent hvor som helst etter endt utdanning. Det er veldig trygt yrke. Det kommer ikke til å bli vanskelig å få jobb, for å si det sånn. Og det er greit betalt. Men aller viktigst: Det setter meg i posisjon til å kunne hjelpe andre, som ønsker og trenger hjelp. Jeg tror dette vil bidra til å stikke hull på min egen boble også.

Jeg fikk også i dag svar fra en av de andre Camphill-landsbyene jeg hadde søkt på. De sa at jeg virket som en spennende mann, og lurte på om jeg ikke kunne sende deres offisielle søknadsskjema med CV. Jeg har foreløpig ikke svart dem, da det begynner å bli mange prosjekter i luften, uten at jeg har fått tenkt skikkelig igjennom tingene. Det er fremdeles løvblader i luften som må lande. Men det er veldig positivt! Jeg tror sannelig jeg ser et lys i enden av den lange, mørke tunellen jeg har oppholdt meg i. Den tunellen som jeg ironisk nok til tider trodde var uendelig. På mange måter kan situasjonen jeg befinner meg i, sammenlignes med turene jeg tar med Fido. Vi spaserer mye langsommere enn alle andre, men vi når toppen på det høye fjellet hver dag. Jeg tror faktisk ikke det er så mange som går opp der hver dag. Nå er det ikke en spesielt krevende rute, men poenget er at vi tar tingene langsomt, og når toppen. Og disse små skrittene blir etter en tid et stort skritt. Men jeg trenger uten tvil å begynne utvidingen av horisonten min nå, for det begynner å bli kjedelig å bare gjøre de samme tingene hver dag. Nå er jeg jo skrapa blakk da, så det er begrenset hvor mye jeg kan gjøre. Jeg har kanskje en desiliter med bensin på scooteren, og er ikke engang sikker på om det er nok til å komme seg bort på bensinstasjonen. Så det skal bli godt nå når pengene kommer. Jeg gleder meg til uken som kommer. Det er også meldt vakkert vær, og det passer kjempebra. Sommeren er på vei, og dette skal være den beste sommeren jeg har hatt på lang tid. Jeg gleder meg også til mai. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp 17 mai, uten bakrus. Kanskje jeg skal ta på meg dressen, og være med å feire dagen, i stedet for å bare sitte deprimert hjemme, og se på alt livet på TV. Det er en utrolig kjip følelse. Å sitte å være deprimert og dårlig, mens jeg ser på alle de glade menneskene som feirer på sunt vis. Den eneste trøsten har liksom vært at jeg denne dagen har visst at jeg ikke har vært den eneste som er dårlig. Det er nemlig svært mange som fester vilt 16 mai. Men den 16 mai 2015 kommer til å være unntaket for min del.

Jeg tror jeg begynner å runde av for i dag. Jeg tenkte jeg skulle sende noen mailer, blant annet til et forlag som kanskje kan ha interesse av denne boken. Jeg har tenkt å høre litt rundt med de forskjellige forlagene, for å finne ut hvilke av dem denne boken egner seg best til. Men jeg må først gjøre bibel-greien min:

3. Første preketur 4:23-25

«Jesus drog omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket.

Ryktet om ham kom ut over hele Syria. Og de førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem.

Og store folkemengder fulgte ham, fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og bygdene på andre siden av Jordan.»

1. Bergprekenen 5:1-7.29

1.1 Saligprisningene 5:1-12

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham.

Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.

Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.»

1.2 De troende er salt og lys 5:13-16

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»

1.18 Fortsett å be! 7:7-12

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.

For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.

Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?

Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.»

1. Prøvelser og fristelser 1:2-18

1. Når troen prøves 1:2-5

«Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet.

Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hel, og ikke komme til kort i noe.

Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.»

3. Salig er den som holder ut i fristelse 1:12-18

«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.

Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.

Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.

Far ikke vill, min kjære brødre!

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.

Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 60 ( kvelden torsdag 08.04.15 )

Da var denne dagen også snart over, og det har vært en fin dag, forholdene tatt i betraktning. Men jeg merker alt i alt at tingene begynner å gå rette veien. Nervene har begynt å roe seg, bortsett fra en ubehagelig bølge etter dagens treningsøkt. Men medisinene hjelper veldig, og selv om jeg hadde en dårlig natt i forhold til søvn, sovnet jeg som en stein i noen timer i ettermiddag. Så jeg merker at det begynner å gå rette veien der også. Søvn er veldig viktig.

I dag har solen lyst opp alt ute, og dagen startet ganske bra, bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Det bor jo tre stykker utenom meg her i huset, og det som er litt vrient, er at alle har forskjellige søvnrytmer. Noen er våken om natten, noen sent, og noen legger seg noenlunde tidlig. Og så er det tre hunder i tillegg, som også har sine forskjellige rutiner. Og da, kjære leser, blir huset fort veldig lite. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg føler meg litt som en kjempe i et dukkehus. Da blir jeg litt irritabel, selv om jeg ikke mener noe vondt med det. Men ja, jeg trenger mer plass rundt meg.

Jeg gikk også på fjellet med Fido i dag, for å starte dagen. Tanken slo meg, at hver gang jeg har litt utsikt, og er ute i naturen, så er det som at jeg klarer å sortere tanker bedre. Det hjelper å bevege seg. Jeg er egentlig ikke en kar som bør sitte for mye i ro med sine egne grublerier, for det er ikke særlig sunt. Særlig konstruktivt er det heller ikke.

Da Fido og jeg var på fjellet, tenkte jeg mye igjennom hva som skulle skje videre. Jeg var deprimert, og kjente godt på drikkesuget. Jeg har egentlig ikke lyst å drikke i det hele tatt, og fokuserte på hvor mye alkohol har ødelagt livet mitt. Jeg lot det gå en slags tankerevy igjennom hodet mitt, hvor jeg tenkte på de negative tingene jeg har opplevd med alkohol, og jeg fant også en litt lur strategi. Jeg tenker jo ofte «billedlig», som at tankene er en slags film i hodet. Jeg vet ikke om det er sånn for alle. Jeg har bare erfaring med min egen virkelighetsoppfatning, og har bare hatt dette ene hodet på halsen, igjennom livets løp.

Men det jeg gjorde, var at jeg tenkte på alle de vakre damene jeg har møtt opp igjennom livet, og jeg snakker ikke bare om romanser. Jeg tenkte på alle kommentarene disse hadde gitt meg i forbindelse med alkohol, for å holde «slangen» litt på avstand. Den bet godt fra seg i dag, men heldigvis uten «gift».

Jeg tenkte igjennom alle kommentarene, fra forskjellige sammenhenger og tider. De lød som følger:

“If you don`t stop drinking, you WILL die.” ( Kvinnelig sykepleier i Danmark ).

“You have been very lucky this time, but the next time you might not be so lucky. You MUST fight!” (Lege i Hellas etter at jeg hadde blitt brutalt påkjørt).

«Vi får se om vi blir sammen, når du først har sluttet å drikke» ( Kvinne jeg hadde et kortvarig forhold med i ettertid )

«Du er en kjempekar, men når du drikker, blir du kjempeteit!» ( Tror det ganske mange som har sagt det dessverre ).

«Jeg vil se deg frisk fra alkohol. Jeg liker å se deg når du kvikner til.» ( Sympatisk nabo. )

«Alkohol er INGENTING å trakte etter» ( Natt-sykepleier ved en innleggelse )

«Tenk hvor kjekt du kunne hatt det, om du klarte å slutte å drikke» ( Kvinnelig lege på Haukeland ).

«Jeg tror at livet ditt vil bli MYE bedre dersom du klarer å slutte med alt» ( Psykiater ved poliklinisk behandling ).

«Du må se å holde deg LANGT unna den giften der!» ( Tung narkoman som var innlagt sammen med meg. Veldig sympatisk ).

«Du drikker deg i hjel» ( Familie-medlem ).

«Du blir ikke engang 35 med den livsstilen der» ( Gammel kompis )

«Du er patetisk» ( Dame som ble irritert på meg )

«Du ser for JÆVLIG ut, Jeppe!» ( Kamerat som forsøkte å hjelpe meg da jeg var helt på bærtur )

«Jeg kunne kanskje ha gått ut med deg, men jeg liker ikke drikking» ( Dame jeg forsøkte å sjarmere )

«Today you look like shit man!» ( Ansatt ved et hotell i Danmark, dagen derpå )

“For Guds skyld, styr unna alkohol! Se på meg. Jeg har mistet alt av venner og familie. Jeg fikk nettopp en valium, og det hjalp ikke engang!» ( Annen pasient ved en rusakutt som gikk rundt og gråt ).

«Hvis du har drukket rødsprit, kommer du til oss på legevakten snarest!» ( Sykepleieren fra «Dag 1» rett før jeg startet å skrive boken.

Nå ble det utrolig mange «filmer» i hodet mitt her. Alle disse kommentarene er fra forskjellige tider, og når jeg tenker meg om, er det INGEN som vil at jeg skal drikke. Og dersom noen faktisk ville ha mitt selskap, og ville ha meg til å drikke; Hvem ville det i så fall ha vært å ta vare på?

Jeg fokuserte på dette da jeg kjente at slangen igjen hadde bitt seg fast i hodet mitt, og det hjalp, etter hvert. Det er vanskelig å forklare, men det kjennes ut som en slags tomhet. En fullstendig tomhet, og jeg føler at jeg går glipp av hele verden når jeg ikke drikker. Men det er jo motsatt. Det er jo ikke et mattestykke. Jeg går rette veien!

Da jeg kom hjem, kjørte jeg og handlet litt for min mor og meg selv, og tok solarium. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å ta solarium. Det gir meg en form for ro, og det er godt med en dose D-vitaminer. Det er nok sikkert noe jeg trenger. Nå har jeg faktisk blitt ganske brun.

Jeg trente også en solid treningsøkt da jeg kom hjem, og etterpå fikk jeg en skikkelig omgang med nerver og paranoia. Jeg tok en halv sobril og en Seroquel, og heldigvis gav det seg etter en stund. I hvert fall sånn noenlunde. Jeg merker i hvert fall at jeg begynner å bli sterkere på alle måter. Jeg går ikke rundt og skjelver som en vandrende lutefisk lenger. Bittelitt om morgenen, men alt er mye bedre, generelt sett. Og gjett om jeg sov tungt de timene jeg la meg nedpå i ettermiddag. Det var nærmest som en koma. Jeg tror det er første gang jeg har sovet skikkelig på nesten en uke, og jeg håper at jeg får sove godt i natt også. Det er så digg å sove skikkelig tungt.

Men nok om all den slangegiften og alt det fører med seg. Jeg har fått gjort noe veldig positivt i dag, som jeg har en vibbe på at er noe jeg skal gjøre. Det er ikke snakk om å ende opp krypende på Lanzarote eller i en hytte denne gangen. Det er snakk om flere skritt i riktig retning. Jeg snakker om dette Camphill-prosjektet. Jeg har sendt ut uforpliktende søknader til alle seks landsbyene, for å forhøre meg om jeg kunne ha vært en potensiell kandidat til å være medarbeider der. Jeg undersøkte også om dette telte som læretid i forbindelse med veien mot fagbrev som helsefagarbeider. Jeg føler mer og mer at det er en sånn type jobb jeg skal ha. Livserfaring har jeg nok av, og den kan være en viktig ressurs, dersom jeg selv klarer å holde meg på beina.

I dag, da jeg var på butikken av alle steder, tenkte jeg: Jeg er nødt å bli mer sosial. Dette går ikke lenger. Jeg er så lei av å hele tiden jage frem og tilbake, uansett hva jeg gjør. Det føles nesten som at jeg hele tiden er på vakt. Jeg er egentlig det. Det er ikke noe kjekt når verden blir et fremmed sted, og man nesten føler seg som et lam i en jungel full av rovdyr. Jeg merker med andre ord at ensomhet og isolasjon har begynt å tære på. Det har jeg for så vidt merket ganske lenge, men nå har jeg fått en slags drivkraft innvendig, som på en måte presser meg til å gjøre de tingene jeg frykter, uansett hvor ufarlige og banale de er. Jeg har ikke lyst å gå rundt å være paranoid og på vakt, og mistroisk og skeptisk til andre mennesker. Jeg vil egentlig ha en vakker dame å holde rundt, som elsker at jeg holder rundt henne. Og jeg vil ha kontakt med vennene mine. For jeg vet at de er der. Men jeg trenger litt mer tid, for jeg er fremdeles ikke helt frisk. De små etterdønningene som kommer forteller meg dette. Jeg kan nesten ikke spole tiden fremover, selv om det i perioder er ønskelig. Men jeg kan gjøre ting for at tilfriskningen går fortere. Og det har jeg sannelig gjort.

Dagene går og går, og slutten av boken blir tykkere og tykkere. Jeg vet at jeg skrev om dette i går også, men jeg er veldig spent på hvordan den siste dagen vil være. Hvor vil jeg være? Hvordan vil jeg ha det? Vil jeg fremdeles gå rundt og rundt i sirkler, eller vil jeg endelig ha tatt et skritt fremover? Jeg vet ikke hvorfor, men noe sier meg at det vil skje mye fremover. Jeg må bare fokusere på å holde meg på sporet, og så tror jeg faktisk at det ligger noen gaver fra Gud der fremme. Jeg synes helt ærlig ikke at jeg trenger mer smerte enn jeg har hatt de siste årene. Jeg synes at jeg er flink dersom jeg klarer å komme meg ut av alt. Men du og du hvor hardt jeg hadde tatt det, om jeg hadde gitt etter for slangens bitt. Jeg ville sikkert ha gått inn i psykose ved første slurk, dersom det hadde skjedd. Og dette mener jeg veldig, veldig hypotetisk, for jeg kan på ingen som helst måte se at jeg faller tilbake. Det ville ha vært like logisk som å stikke hånden i en kjele med kokende vann, selv om man har brent seg mange ganger før. Det ville ha vært som at han som skrev «Endelig ikke-røyker» begynte å røyke igjen. Jeg har tross alt sverget til Gud, og det er ikke noe jeg kan vri eller vende på. Og når dette er sagt, så vil jeg si at løftene jeg tidligere har gitt til folkene rundt meg, også har betydd mye. Det er ikke som at jeg ikke tidligere har ønsket å slutte å drikke, uten tilbakefall. Jeg har vært i den krigssonen mange ganger, så det er ikke som at jeg ikke har prøvd. Men jeg fant enkelt og greit ut at jeg trengte en individuell plan. Jeg har satt opp en sperre foran broen til helvete, som er svært vanskelig å komme seg over eller igjennom. Og det er sånn det skal være!

Beklager, jeg snakker om alkohol igjen. Det er bare at det opptar meg veldig nå. Jeg er veldig midt inni overgangen akkurat nå, og derfor synes jeg det gjør godt å skrive om det. Men jeg vil bare si noe ytterligere om hva jeg tenkte på i dag. Slangen hvisket i øret mitt:

«Helt alvorlig, Jeppe. Du er ganske beskjeden når du ikke drikker. Hva med damene? Hvordan skal du finne deg en dame, om du ikke har drukket øl? Skal du gå edru på byen nå da? Sjekke damer når du er edru? Ikke narr meg til å le.»

Jeg tenkte igjennom dette. Jeg tenkte veldig grundig igjennom det. Joda, slangen har rett. Jeg er nok mye mer beskjeden når jeg ikke drikker. Men ALLE damene jeg har truffet, har IKKE likt meg når jeg har drukket, i forhold til når jeg har vært edru, med mindre man snakker om veldig kortvarige forhold, omtrent over natten i varighet. Med andre ord: One night stands. Og det klarer jeg meg uten. Så slangen skal vite: Ja, det er mulig jeg går en tur på byen når jeg er edru. Det kan være at jeg treffer en jente, og det kan være at jeg er mer beskjeden enn når jeg er edru. Men kanskje jeg også vil være mer sikker på meg selv? Kanskje det er bedre å være litt beskjeden enn å komme ramlende over bordet med sjekketriks som er like overfladisk som bordflaten jeg ramler over. Og da vil jeg i det minste ha dømmekraften med meg. Så da kan jeg i det minste våkne opp dagen etter, uten å være hvit i ansiktet, kvalm og full av nerver, og ikke minst slippe den forferdelige delen med å angre på de teite tingene jeg har sagt kvelden før. Kanskje sjekketrikset ikke var så bra allikevel? Kanskje hun damen jeg sjekket på fylla ikke var helt min type allikevel? Hva var det hun het igjen?

Jeg tenkte ytterligere over dette, og dannet meg to bilder, som var to motsetninger. Jeg så for meg to realistiske scenarioer. Jeg så for meg at jeg var på et utested. I det ene scenarioet var jeg edru, og i det andre var jeg full.

En vakker dame står i baren, og jeg står også i baren, et stykke unna. Alt er helt identisk, bortsett fra at jeg drikker øl i det ene bildet, og kanskje en cola i det andre. Det eneste som ville ha utgjort en forskjell på det eventuelle sjekketrikset, er at jeg som edru ville ha vært meg selv, og vært i god fysisk og psykisk form. Og jeg ville ikke ha sagt teite ting, selv om jeg mente det godt.

Det er ikke til å legge skjul på, generelt sett. Jeg er nødt å få troen på meg selv igjen. Og da mener jeg meg selv. Mitt genuine jeg. For det er han jeg er i ferd med å bli.

Jeg tror faktisk at livet kan bli bra, dersom jeg klarer å bevare skøytene på beina. Og det er ikke ofte du som leser har lest at jeg har skrevet noe optimistisk i så genuin forstand, i denne boken. Hvordan jeg vet det, utenom at jeg faktisk har skrevet denne boken? Fordi jeg ikke har hatt denne følelsen før, når jeg har skrevet. Jeg har alltid hatt en underliggende tvil om at jeg ville klare å bli frisk. Det har jeg ikke nå. Jeg begynner faktisk bare å bli mer og mer overbevist om at jeg kommer til å klare dette, uten flere tilbakefall. Hvorfor lytte til en jævla slange anyway?

Nå vet jeg jo ikke helt hva som kommer til å skje fremover, men jeg merker at de tingene jeg har lyst å gjøre som edru, har begynt å spire opp. I perioder har jeg aldri visst helt hva jeg ønsket å gjøre, men jeg merker at det begynner å skje ting nå. Blant annet dette med helsefag. En annen ting er jo at jeg er veldig glad i å trene, men jeg har også lyst å begynne å trene kampsport. Jeg var veldig opphengt i Karate da jeg var yngre, og kunne tenkt meg å begynne med Kung Fu eller Kickboxing i fremtiden. Ikke nødvendigvis for å bli kampdyktig, men fordi det bidrar til å holde meg i form.

Familien min ønsker også at jeg skal melde meg inn i AA (Anonyme alkoholikere), og jeg har tenkt å gjøre dette også. Det kan kanskje være godt å prate litt med folk som kjenner til problemene jeg har hatt, og kanskje en god motivator for å holde seg på beina.

Og hvis det ikke blir Camphill, så tenker jeg kanskje å flytte til en liten by. Det blir ikke noen isolerte hytte-prosjekter denne gangen, men det må være et sted som er stort nok til å ha alle disse tingene. Jeg har dette litt som plan B. Jeg har ikke helt avklart hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg bare finner meg en leilighet på hjemstedet? Jeg aner ikke. Det er for tidlig å si. Jeg vet ennå ikke hvordan tingene kommer til å være om en måned, to måneder eller ett år. Jeg vet bare at jeg kommer til å ha det betydelig bedre enn jeg har det nå. Slik som tingene har vært, skal det ikke så mye til. Jeg kommer til å være betydelig, betydelig sterkere, og dette betyr at mange av de tingene jeg engster meg for nå, kanskje ikke vil engste meg om en stund. Jeg snakker da av erfaring. For angst skal man ikke undervurdere. Angst kan føre en på ville veier, og angst kan også paralysere en til å ikke få gjort noe i det hele tatt.

En annen ting jeg tenkte på i dag, da vi var ute og gikk, er dette med begrepet styrke. Jeg kom til å tenke på det nå som jeg skrev om angst.

Jeg husker for noen år siden, så fulgte jeg med på nyhetene, og det kom en reportasje om mennesker med alvorlige rusproblemer. De (vi) ble omtalt som «våre svakeste». Jeg lot meg av en eller annen grunn provosere voldsomt av dette. Jeg likte ikke å høre at mennesker med mye last bli omtalt som svake. Og jeg tenkte mye over dette. Jeg så for meg i hodet:

Det står to menn ved siden av hverandre, foran et stort fjell. Begge har på seg hver sin store ryggsekk. Han ene har nesten ingenting i sin ryggsekk, mens han andre har så mye last at det allerede gjør vondt i skuldrene. De får beskjed om å løpe om kapp til fjellets topp. Mannen med den lette ryggsekken kommer naturligvis fortest opp, mens den andre mannen strever kolossalt med å komme seg dit. Men betyr dette at mannen med den lette ryggsekken er sterkere enn mannen med den tunge?

Ja, du skjønner nok hva jeg mener. Jeg synes begrepene «styrke og svakhet» blir helt feil å bruke i en slik sammenheng. Det er mulig at det var ment på en annen måte, men jeg synes det ble formidlet på en noe nedverdigende måte i den reportasjen. Derfor tenkte jeg som jeg tenkte.

Det begynner å bli sent, og jeg har en del praktiske ting jeg skal gjøre, så jeg avrunder her, som vanlig med bibel-greien min:

1.10 Visdom og rettferdighet kap.20

«Vinen er en spotter, sterk drikk fører til bråk, og hver den som raver av den, blir ikke vis.

Den redsel en konge vekker, er som løvens brøl. Den som gjør ham vred, spiller sitt liv.

Det er en ære for en mann at han holder borte fra trette, men enhver dåre ypper strid.

Den late vil ikke pløye om høsten, derfor søker han forgjeves etter grøde i skurden.

Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.

Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet. Men hvem finner vel en trofast mann?

Den rettferdige vandrer uklanderlig . Lykkelige er hans barn etter ham.

En konge som sitter på sitt dommersete, sikter og skiller ut alt ondt med sine øyne.

Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?

To slags vektsteiner og to slags mål – begge deler er en styggedom for Herren.

En ung gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.

Øret som hører, og øyet som ser – Herren har skapt dem begge to.

Elsk ikke søvn, for at du ikke skal bli fattig. Lukk dine øyne opp, så får du brød nok å ete.

Dårlig, dårlig! Sier kjøperen. Men når han går bort, roser han seg.

Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting.

Ta hans klær, for han har borget for en annen! Ta pant av ham for fremmedes skyld!

Brød som er vunnet ved svik, smaker mannen søtt, men siden blir hans munn full av småstein.

Planer får framgang ved rådslagning. Søk veiledning også når du fører krig.

Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter. Ha ikke noe å gjøre med den som er åpenmunnet.

Den som banner sin far og mor, hans lampe skal slokne i belgmørke.

En arv som en fra først av har revet til seg, blir til sist uten velsignelse.

Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Vent på Herren, og han skal frelse deg!

To slags vekststeiner er en styggedom for Herren, og falsk vekt er noe ondt.

Herren styrer mannens skritt. Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?

Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noe til Gud og først etterpå overveier sine løfter.

En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.

Mennesket ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.

Miskunn og sannferdighet er en vakt om kongen. Han støtter sin trone ved miskunn.

De unges pryd er deres kraft, de gamles ære er de grå hår.

Skrammer og sår renser bort det onde, slag renser hjertes indre.

1.11 Den som vokter sin munn, redder sin sjel, kap.21

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.

Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene.

Å gjøre rett og skjell er mer verd for Herren enn offer.

Stolte øyne og overmodig hjerte – de ugudeliges lampe blir dem til synd.

Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.

Den rikdom en vinner ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.

De ugudeliges vold skal rive dem selv bort, fordi de ikke ville gjøre det som er rett.

Skyldtynget mann går krokete veier, men den rene går rett fram.

Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

Den ugudeliges sjel har lyst til det onde. Hans neste finner ikke barmhjertighet hos ham.

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis. Når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.

Den rettferdige gir akt på den ugudeliges hus, han styrter de ugudelige i ulykke.

Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.

En gave i det skjulte stiller vrede, og en hemmelig fortæring stiller stor harme.

Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en gru for dem som gjør urett.

Det menneske som forviller seg bort fra klokskapens vei, han havner blant dødninger.

Fattig blir den mann som elsker forlystelser. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik.

Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges sted.

Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.

Kostbare skatter og olje er i den vises bolig, men dåren gjør ende på det.

Den som jager etter rettferdighet og miskunn, han skal finne liv, rettferdighet og ære.

Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den hadde satt sin lit til.

Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.

Den som er frekk og oppblåst, kalles en spotter. Han farer fram i ustyrlig overmot.

Den lates ønske dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.

Hele dagen går han med ønsker og begjær, men den rettferdige gir og sparer ikke.

De ugudeliges offer er en styggedom, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne.

Et løgnaktig vitne skal omkomme, men en mann som hører etter, skal alltid få tale.

En ugudelig mann viser et frekt ansikt, men den oppriktige gjør sin vei sikker.

Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren.

Hesten blir gjort ferdig til stridens dag, men seieren hører Herren til.»

Dag 59 ( kvelden tirsdag 07.04.15 )

Påsken er over, og til tross for min tro, og at mange nyter godt av påskeferien, har det for meg vært en tung tid.

I går var jeg så dårlig at jeg så vidt engang klarte å skrive. Jeg så til tider dobbelt, og jeg begynte å svimle så mye at jeg holdt på å gå i bakken hvis jeg så på noe som lyste. Spesielt Tv- og pc-skjermer. Dette har skjedd før, til og med før jeg begynte å ruse meg, i gamle dager. Det føltes også som at jeg gikk med en elektrisk hjelm på hodet i går, og virkeligheten begynte å briste. Og til slutt gikk jeg inn i en dyp, depressiv fase. Jeg kan ikke fordra når dette skjer, men jeg var fast bestemt med å vente med medisinene til jeg skulle legge meg. Og jeg må innrømme at det var veldig godt å få dem i seg når jeg gjorde det. Men jeg må innrømme: Jeg var i overkant dårlig i går, hva forsvarlighet gjelder. I flere anledninger holdt jeg på å ringe legevakten. Men det gikk bra. Jeg kom meg igjennom natten, rimelig søvnløs, dog noe mer avslappet etter å ha fått i meg medisinene. Men at det var en anelse uforsvarlig, ja det må jeg innrømme. Men jeg prøver i det minste.

Jeg er sikker på at jeg var den første som ringte legen i dag morges. De har en liten time hvor man kan komme direkte til hos legene på telefon, og selv om fastlegen min ikke var der, så kom jeg heldigvis i kontakt med en annen lege jeg har blitt litt kjent med, som er meget dyktig. Jeg forklarte ham det rett som det var, og forklarte hvordan jeg hadde det. Han var snill og hjalp meg, og jeg fikk en ny resept på Sobril, men også sovetabletter, da jeg sliter sånn med søvnen. Så nå er jeg rimelig sikker på at jeg har nok medisiner til å komme meg over den verste kneiken, og det gjør godt å tenke på.

Jeg har også i dag gjort mye husarbeid, og jeg har vært på fjellet med Fido. Det var en fin og rolig tur, selv om den ruten er så gjørmete at man får finere hud bare av selve spaserturen. Og det får meg til å tenke på noe morsomt: Fido er skikkelig pysete når det gjelder regn. Han hater å gå i vått gress, og nekter ofte å gå på do, dersom det regner. Det ser nærmest ut som at han går på høye hæler. Men når vi er på Kolbeinsvarden, unner han seg gjerne et gjørmebad helt opp til magen, uten problemer. Da blir han plutselig en skikkelig hardbarket skapning, og etterlater seg brune fotspor hele veien hjem igjen. Dersom noe skulle ha hendt oss, og vi hadde blitt meldt savnet, så ville det ikke vært vanskelig å finne oss, for å si det sånn. Det ville bare ha vært å følge de brune fotsporene til Fido.

Jeg har diskutert litt med min mor i dag, og har gått helt vekk fra langtidsopphold. Men vi har faktisk kommet frem til en plan som er veldig interessant. Det er noe som heter Camphill, og dette er landsbyer hvor medarbeidere og mennesker som har litt ekstra laster i livet, samarbeider og bor sammen. Jeg må nesten sette meg litt mer inn i det, før jeg uttaler meg for mye. Men jeg har tenkt å sende noen uforpliktende mailer til dem i morgen, for å høre om jeg kunne ha gjort noe nytte for meg. Jeg vet også at det finnes tidligere rusmisbrukere der, så det kan jo være det er håp for både meg og Fido. For å være helt ærlig, så har jeg en ganske sterk fornemmelse om at dette blir det neste kapittel, uten engang å ha sendt mail til dem ennå.

Ellers har jeg hatt det mye bedre i dag, enn i går. Jeg tror slangen begynner å slippe taket. Jeg tror toppen ble nådd i går, og at det fra nå av kun vil bli bedre og bedre. Det er alltid litt diffust å si, når det er snakk om blanding av forskjellige rusmidler. Men jeg vet også at det er NÅ det er viktig å holde garden oppe, for det er når man begynner å bli «høy på pæra», og føler seg «frisk», at slangen ligger i skjul og ser på deg, klar til å angripe når du minst venter det. Jeg snakker av erfaring.

En annen ting som er mye i hodet mitt, er båten min. Jeg er fremdeles ikke i form til å gå inn på Facebook. Som jeg har nevnt tidligere, så finner jeg til tider Facebook veldig stressende, men jeg har bestemt meg for å unne meg disse ukene for å bli frisk, og så skal jeg heller ordne alt med storm, når den tid kommer. Det er slik mønsteret pleier å være. Jeg kan være ganske effektiv når jeg vil, og ganske ineffektiv når jeg trenger det. Sånn er det bare. Av og til må man rett og slett bare være litt for seg selv, dersom man har sterkt behov for alenetid. Og det tror jeg nok at vi alle gjør. For slik jeg har det akkurat nå, er jeg i atter en overgangsfase. Jeg har begynt å bli veldig rastløs, og behovet for å komme seg opp på hesteryggen igjen, har kommet tilbake. Men så kommer det sånne små dønninger som forteller meg at jeg fremdeles ikke er helt frisk, og at jeg bør avvente litt med alt, og kun sørge for å trene, hvile, få i meg mye næring og gå på turer med hundene. Å rett og slett ha et eller annet å gjøre, men helst uten altfor mange mennesker rundt meg. Jeg misforstår alt så lett nå, og er nok en anelse hårsår. Men jeg slipper til alle de andre menneskene i livet mitt snart. Akkurat nå har jeg trukket meg litt tilbake på fjellet, for å si det sånn.

Og der sporet jeg en anelse av ja. Det var dette med båten. Det jeg mente, er at jeg har en veldig god venninne som trekker i noen tråder i forbindelse med oppussing, i forbindelse med å donere den til denne MS-pasienten jeg nevnte. Og hvis det på et eller annet sett og vis skulle skjære seg, eller at han har fått det han trenger for å kunne gjennomføre beinmargs-operasjonen i Israel, så vurderer jeg å høre med min bror eller noen andre i familien om de kunne ha tenkt seg å ta over den.

Jeg begynner å komme i god fysisk form igjen. Jeg spiser veldig mye. Fremdeles føles det som at kroppen er en slags absorberende svamp som suger til seg næring. Jeg kjører på med hard trening, og masse mat. Det gjør også psyken godt. Det er viktig å være sterk. Eller i det minste føle seg sterk. Problemet er litt at jeg ikke får sovet så godt, så jeg håper at jeg får sovet godt ut i natt. Jeg er veldig trøtt nå da, så det lover foreløpig godt. Jeg håper bare ikke jeg begynner å tenke mer enn nå, når jeg legger meg. Jeg har jo en liten feilkobling der. Uansett om jeg har trent og arbeidet aldri så mye. Tankekjørene har en tendens til å bli verst når jeg skal forsøke å sove. Det er vanskelig å forklare. Prøv å forestille deg at noen setter et stort TV-apparat på nattbordet ditt, og skrur det på akkurat idet du holder på å sovne, mens det blar igjennom hundrevis av kanaler kontinuerlig. Det kan en viss grad sammenlignes med mine tankekjør.

En annen ting jeg har tenkt på, er faktisk Gud. Jeg undres litt over hvorfor han forvirrer meg. Eller, det er vel ikke så bra å si at han forvirrer meg. Men det jeg mener, er at jeg ofte ber om at han viser meg veien videre. Så får jeg svar, føler jeg, men blir etter kort tid sendt i retur som et feilsendt brev. Dog, mange av veiene jeg har gått, har blitt destruert av alkohol. Og det har vel strengt tatt med mine egne valg og laster å gjøre, fremfor Guds vilje.

Allikevel tillater jeg meg å tenke følgende: Er det meningen at jeg skal ha alle disse opplevelsene, selv om de for meg selv virker mislykket. Skjer det kanskje ting utenfor min evne til å forstå? Er det kanskje meningen at jeg skal ha alle disse erfaringene? Var grunnen til alle disse erfaringene at «vinen» til slutt skulle renne over, slik at jeg omsider gav løftet mitt til ham om å aldri drikke mer? Jeg aner ikke. Hans veier er uransakelige, og Gud er langt smartere enn de smarteste av de smarteste menneskene, som tidligere nevnt. Selv den smarteste mann er en dåre i Guds øyne. Det står skrevet.

Men at det er harde bud? Absolutt. Jeg vet bare at det må være en mening i dette. Jeg tror det er en mening i alt som skjer, men at vi mennesker også er tildelt evnen til å ta egne valg. Og er det noe jeg har skjønt, så er det at han IKKE liker at jeg drikker. Tenk igjen på de knuste ølflaskene og skøytene ved ishavet.

Det jeg prøver å si, er at jeg selv nok har satt opp mine egne veisperrer på veiene han har gitt meg. Jeg har ikke gjort dette for å være slem, men fordi jeg har hatt så store problemer med den dumme, meningsløse flasken.

Man kan også vri på dette, og spørre seg selv: Var flasken så meningsløs, så lenge jeg nå og for alltid holder meg unna den? Kan det være jeg blir en ressurs i fremtiden, for å hjelpe mennesker i tilsvarende situasjon? Først da ville all denne elendige erfaringen vise seg å være positivt, hvis jeg kan si det på den rare måten.

Jeg husker en periode for noen år siden, at jeg var helt enormt ute på kjøret. Jeg spiste og drakk ALT jeg kom over av rusmidler, både tørt og vått. Jeg hadde tanker om å ta mitt eget liv. Jeg har snakket om denne perioden tidligere, men jeg har noe mer å si om den.

Facebook var et sted jeg var mye på i denne perioden, og jeg skrev og skrev. Jeg skrev til tider rystende, depressive ting, i kontrast til alle de litt overdrevne solskinnshistoriene fra mange av de andre på vennelisten min.

I et av innleggene mine, skrev jeg om at jeg hadde bedt til Gud om at jeg ville komme hjem til himmelriket. Men i og med at jeg ikke fikk lov til dette, så bad jeg til Gud om at jeg i det minste skulle og kunne få hjelpe andre mennesker. Dette skrev jeg altså i et innlegg på Facebook. Jeg tenkte «hjelp til selvhjelp».

Da jeg skrev dette, skrev min bror til meg at jeg hadde en enorm evne til å hjelpe andre, men at jeg først måtte hjelpe meg selv. Han hadde rett. Det skurret litt for meg, for jeg følte meg egoistisk uansett hva jeg gjorde. Det var på en måte som at jeg først måtte være litt egoistisk, før jeg kunne hjelpe andre. Men det er jo helt riktig å tenke sånn. En blind mann kan ikke lære en annen blind mann å gå i riktig retning. For at han skal gjøre dette, må han først selv få synet tilbake. Så det er sånn: Dersom man sliter, og allikevel vil hjelpe andre, er man pent nødt til å være frisk selv først.

Når alt dette er skrevet, vil jeg bare understreke at jeg vet at jeg skriver mye om rusproblemer, alkoholisme og abstinens. Boken har etterhvert begynt å bestå av et stort antall sider, og jeg er sikker på at det ikke finnes én side hvor jeg ikke har skrevet om noen av disse tingene. Som du da sikkert forstår, er dette noe som opptar meg, enten det dreier seg om håp eller håpløshet. Men selv om det er en slags dagbok, så er det jo også bokens temaer. Det er temaene jeg fokuserer mye på. Hvis jeg hadde vært en fjellklatrer, og skulle skrevet en dagbok, hadde jeg trolig skrevet mye om fjellklatring.

Det er heller ikke veldig mye mer enn en måned igjen av boken, dersom jeg skriver hver dag. Dette var noe jeg tenkte på i dag, da jeg var ute på tur med Fido. Jeg tenkte på denne boken. Jeg tenkte på dette med at den skal være hundre, skrevne dager. Men så tenkte jeg: Tenk om jeg ikke har fått kommet meg et skritt videre på den siste, skrevne dagen. Hva da? Ville leseren da føle seg snytt? Forventer leseren en happy ending? Hva om alt skulle skjære seg, og at den siste dagen blir skrevet på et psykiatrisk sykehus, som den første ble? Skulle jeg da dra boken enda lenger? Skulle jeg kanskje kalle den «130 skrevne dager» i stedet? Eller skrive til det skjedde noe stort og positivt? Nei, tenkte jeg. Denne boken skal være hundre, skrevne dager. Hvorfor? Fordi denne boken blir skrevet i en veldig aktuell livssituasjon. Den skal være genuin, og det som skjer i livet mitt, skjer. Og hvis boken skal være genuin, så skjer det i den også. Jeg har hele tiden vært opptatt av at den skal være ekte. Den illustrerer i aller høyeste grad mange av mine tanker og følelser, og dersom jeg hadde begynt å dikte opp ting, for å gjøre den mer spennende, så hadde halve poenget vært borte. Faktisk hele poenget. Da kunne jeg likeså gjerne ha avsluttet hele prosjektet her og nå. For jeg kan selvsagt ikke love en happy ending. Kunne du ha gjort det?

Nå prater de om autisme på radioen. De prater om Aspergers. Dette er jo en av disse diagnosene jeg har fått for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir sagt. Det er intervju med personer med denne diagnosen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg avrunder som vanlig med bibel-greien min:

Salme 72

Messias` herlige rike

Av Salomo.

«Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet.

Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren.

De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.

Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.

I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer.

Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender.

For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv.

Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt.

Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.

For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.

Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler.

Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.

De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.

Det skal være overflod av korn i landet på fjelltoppene, dets frukt skal bølge som Libanon. Det skal blomstre opp folk av byene som gresset på jorden.

Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.

Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger.

Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.»

Dag 57 ( 01 påskedag 2015 )

Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.

I det siste har jeg hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne boken.

Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:

«Du får ikke lov til å le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»

Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.

Rett etter dette tenkte jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i at fristeren viser seg for meg igjen.

Det lettet faktisk litt på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere enn løftet jeg har avgitt.

Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.

Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.

Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.

Drømmen begynte på en butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.

Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».

Drømmen fortsatte til at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak i matvarer der.

Men så ser jeg plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i ro og ser rett ned?

Deretter løp jeg som en galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.

Da jeg kom frem til ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern, men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som at han foldet hendene.

Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.

Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.

Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.

Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.

Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.

Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.

Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.

Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».

Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.

Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:

– De uferdige prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier, kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.  

– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.

– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.

– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.

– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke klarte å holde gående, eller fullføre.

– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er veldig glad i scooteren min.

– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.

Som du kanskje skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.

Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.

Men nå kjenner jeg at jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

5.2 Omvendelse til frelse 7:2-12

«Gi oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.

Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.

For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!

Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.

For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.

Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.

Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.

Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»

Dag 54 ( lørdag 28.02.15 )

Det er lørdag ettermiddag, og det har vært en ganske avslappet dag. Været har vært veldig dårlig i dag. Mye regn og vind. En frustrerende kombinasjon for paraplyen. Så jeg har for det meste gjort ting innendørs i dag, utenom en tur på butikken, og turene med Fido. Jeg har ryddet og vasket i hytten, og slappet av på sofaen.

Jeg er fremdeles dønn motivert i forhold til å slutte med alt, men jeg har valgt å utsette det til mandag, altså utsette det med èn dag. Jeg trenger å tenke litt til, før jeg hopper ut i det. Det er en ærlig sak, og det er ingen unnskyldning eller noe. Det er bare slik jeg føler det.

I dag går skrivingen sakte. Jeg føler meg egentlig litt tom, og har ikke så mye nytt å fortelle. Noen dager er bare slik. Kjedelige, og så er det egentlig ingenting som skiller dem fra dagen før.

Jeg merker at jeg har mye å tenke på nå, og derfor er det ikke så lett å få sortert på papiret. Jeg har mye grums som må lande, for å si det litt billedlig. Som at jeg ser ting litt uklart, og at jeg er litt usikker på alt. Usikkerhet er en følelse jeg hater. Ambivalens kan være en plagsom fiende.

Jeg lurer på om jeg skal prøve å meditere etterpå. Jeg har blitt tipset om dette av venner, og det kan kanskje være en fin måte å få sin indre ro på. Jeg er egentlig ikke urolig i det hele tatt, men jeg merker at jeg begynner å nærme meg broen, og at dette krever en viss mental planlegging. Jeg har kommet opp med noen gode strategier som jeg vet vil fungere bra, men jeg er nødt å lage mer utfyllende dagsprogrammer. Jeg må ha løsninger til ditt, og nødløsninger til datt. Jeg skal ikke komme i situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er grunnen til at jeg altså har bestemt meg for å utsette prosjektet med en dag. Det er ikke verdens undergang.

Når det gjelder skriving i denne perioden, så forutser jeg at jeg kommer til å skrive betydelig mer enn vanlig. Jeg kommer til å få intense drømmer. Dette vet jeg av erfaring. Og disse kommer jeg til å skrive mye om, da jeg synes drømmer er interessante. Og jeg kommer sannsynligvis til å være ganske emosjonell og på alle måter hårsår. Og slikt blir det mye ord utav.

Fra det ene til noe helt annet: Det er noe jeg har tenkt mye på i det siste, og det er hvordan jeg tenker på ting. Jeg tror jeg har mye å lære her. Det finnes sikkert mange strategier på hvordan man faktisk tenker. Når jeg tenker, så tenker jeg i bilder. Det er som at jeg ser en film i hodet, som danner scenarioer ettersom hva jeg tenker på. Ofte har jeg tenkt at det i grunnen er ironisk, at folk lukker øynene for å sove eller hvile. Men for min egen del, spesielt i visse sammenhenger, så er det som at innsiden av øyelokkene blir sorte lerreter, som enklere viser «tankene» som film eller bilder, som på kino. Men det er ikke alltid sånn.

Jeg har jo i flere anledninger snakket om denne broen. Billedlig sett, er denne broen symbolet på denne hytteturen, eller dette oppholdet, og ikke minst overgangen til noe annet. Men jeg går i dybden av tanken og bildet; Hvor starter broen, og hva er det egentlig som finnes på den andre siden av den? Det er litt skremmende å si det, men det er som at broen starter i ingenmannsland, som jeg føler livet mitt på mange måter er i nå, og ender på den andre siden, hvor jeg endelig har funnet tilbake til meg selv og alt annet.

Hvis jeg spør meg selv hva jeg vil forandre på, så er svaret ALT. Og det er en ganske omfattende tanke. Det er ikke snakk om å skifte dekk på scooteren, eller å få en ny sveis. Det er heller ikke snakk om å skifte klesstil, eller å male stueveggen. Det er snakk om å totalt forandre og forvandle et helt liv. Det er nesten som å bli født på ny. Satt litt på spissen.

Utenom sunnhet, klarhet, friskhet og generelt bedre livskvalitet, er det noe annet som frister like mye, og det er å få lyst til å gå en spesiell vei. Komme over et yrke, og virkelig tenke: Hey! Det vil jeg bli! For akkurat slik tingene er nå, og egentlig har vært ganske lenge, så vet jeg faktisk ikke helt hva eller hvor jeg vil i livet. Det handler ikke om noen som helst form for usikkerhet. Det handler regelrett om uvisshet. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har ikke peiling. Ofte føler jeg at jeg må gjette meg frem til ting jeg liker å gjøre, for eksempel.

En annen ting som har gått opp for meg, som jeg også akter å gjøre noe med, er antall timer jeg sitter på nettet for dagen. Jeg er en skikkelig nettslave, og kom til å tenke på det i dag, da jeg lå på sofaen og så bort på pc-en som for øvrig var avskrudd på det daværende tidspunkt. Det gikk opp for meg at jeg er dønn avhengig av pc og internett. Så det er ikke den ting jeg ikke skal ta tak i! Og hvis jeg ikke får noen som helst bonus utav det, så aner ikke jeg hva mer jeg kan finne på. Da er jeg i hvert fall meg selv. Det må da være bra for noe.

Jeg har ikke så mye spennende å fortelle om i dag, som nevnt, så jeg avrunder her. Men først bibel-tingen jeg gjør:

«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.

For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: Å fullføre Guds ord.

Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige.

For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»