Dag 53 ( Morgenen fredag 27.02.15 )

Da er det helg igjen. Jeg hadde egentlig trodd at det var torsdag i dag, av en eller annen grunn. Klokken er åtte om morgenen, og det ser ut til å bli opplett ute i dag.

I dag har jeg tenkt å ha en hviledag fra butikken. Jeg har alt jeg trenger, og hvis jeg går bort dit, bruker jeg bare penger på unødvendige ting. Så i dag skipper jeg butikken, og tar heller med meg Fido opp i det ene fjellet her, for å finne et vann jeg har funnet på et kart. Det skal ut ifra egne beregninger være omtrent like stort som hele området her, så det er rart vi ikke fant det sist vi var der oppe. Vi var ifølge kartet like i nærheten. Men nå er ikke jeg noen speider, så det er mulig jeg har feilberegnet litt. Så vi prøver igjen i dag. Jeg har nemlig noen ideer til en musikkvideo jeg holder på med.

I går fikk jeg heldigvis en ny ide til novelle, og jeg fikk skrevet mesteparten av den. Heldigvis skriver jeg veldig fort, så når jeg får en av disse impulsive ideene, tar det ikke lange tiden før de er skrevet ned. Det er veldig lett å miste disse ideene, så det gjelder å være kjapp med å få dem på papiret. Det er på samme måte som det ofte er veldig enkelt å glemme hva man nettopp drømte, etter å ha våknet opp fra drømmen. Bare man rister litt på hodet, er den borte fra hukommelsen.

Så nå har jeg skrevet fem noveller til novellesamlingen min. Jeg tenker å sende novellene inn til et forlag når jeg har et sted mellom tolv og femten noveller klare. Kanskje ti. Jeg vet ikke helt ennå, det kommer litt an på hvor lange de blir. Kvalitet før kvantitet, tenker jeg.

Ellers er den store renselsen rett rundt hjørnet. Selv om det gjerne blir en dag pluss minus, så ligger den konstant i bakhodet mitt. Det er ikke et prosjekt jeg skal la gli forbi, for jeg merker at dette er noe som er strengt nødvendig. Men at jeg går med ambivalente skritt inn i den nye tilværelsen, skal jeg ikke benekte. Dog, frykten er egentlig størst for at jeg skal falle tilbake. Og det får meg egentlig til å tenke. Det klaffer jo ikke. Det høres ut som en dårlig deal. Men samtidig får det meg til å gå litt i dybden av meg selv. Det er jo mange som hevder at det beste er å leve i nuet, og at det er nuet som gjelder. Jeg har også fått høre at jeg selv lever for lite i nuet. Dette er et ganske interessant poeng, for de som har sagt dette, har hatt helt rett. Jeg bruker nuet til å gruble over den beste veien å gå på i fremtiden, eller til å være bitter over fortiden. Eller rettere sagt skuffet over veiene jeg valgte, og veiene jeg ikke valgte. At jeg ofte lyttet til «venner», i stedet for de genuine vennene jeg hadde, som virkelig ville meg godt, men som forsvant sakte men sikkert, da jeg selv forandret meg. Nå sier jeg ikke at jeg ikke har gode venner i dag, for det har jeg absolutt.

Så hvis jeg skal spørre meg selv spesifikt: Hvordan har jeg det i dag? Ikke om hvordan jeg vil ha det i morgen, og ikke hvordan jeg hadde det i går. Men i dag.

Vel, hva skal da jeg svare?

I skrivende øyeblikk lever jeg i en usedvanlig tom, stille og drømmende tilværelse. Jeg jobber for fremtiden min, og har troen, håpet og drømmen i god behold. Jeg er uten tvil en drømmer, kanskje av og til med litt manglende bakkekontakt i forhold til hvor jeg er, og hvordan jeg har det, men jeg tror også at det å ha drømmer bra i forhold til å bygge et fundament for å gjøre det beste ut av seg selv. Det handler mer om følelsen av å prestere noe, gjøre noe nyttig, være til hjelp, og ikke minst leve i harmoni. Jeg personlig ønsker ikke å være berømt, eller få anerkjennelse. Det er ikke derfor jeg skriver, lager musikk, maler eller generelt uttrykker meg kreativt. Det er en form for terapi. Et slags eget språk. Men hvis for eksempel denne boken min kan hjelpe andre, er hvert eneste ord verdt å skrive. Dersom man sitter på ressurser eller erfaringer som kan hjelpe andre som sliter, mener jeg at man bør gjøre sitt for å bidra med dem.

Så disse drømmene og planene kan vel på sett og vis kalles forsvarsmekanismer og terapi, nettopp fordi jeg ikke er fornøyd med livet mitt som det er i dag. På mange måter føler jeg at jeg er i et mentalt fengsel, og drømmer om frihet. Når jeg skriver ned tankene, reflekterer jeg mer over dem enn når jeg kun går rundt med tankene. Det er litt som å snakke til seg selv, bare at man ikke nødvendigvis er bevisst på hva man formidler til seg selv. Som at skriften blir en representant for en indre røst. En røst som et plagsomt tankekjør ikke alltid slipper til.

Men misforstå meg rett: Jeg har det helt greit, forholdene tatt i betraktning. Jeg lider overhodet ingen nød. Jeg har god mat på kjøkkenet, varme i stuen, og ja, egentlig alt jeg trenger i øyeblikket. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er jeg nødt til å klare å komme meg over broen, og til den andre siden. Og det er en jobb jeg er nødt til å klare alene. Jeg må tro litt på hva mine egne intuisjoner forteller meg. Jeg er nødt til å være sterk, og jeg er nødt til å lytte til meg selv. Og jeg er nødt til å ha troen på meg selv. For mister man troen på seg selv, så er det som å rive ut grunnmuren i sitt eget liv. Da kollapser ALT.

Så man kan si det sånn at jeg har det bra nå. Det er ingenting akutt, og jeg har oppsøkt denne situasjonen på egenhånd. Men det er klart: Det er stille, det er ensomt, noe isolert, og naturen er nærmeste nabo. I dag har jeg hatt det slik i en uke. Man skulle gjerne tro at tiden går sakte, men det er faktisk ikke slik. Jeg synes den har flydd. Jeg har også fått skrevet enormt mye, og jobbet mye med mine sære, kreative prosjekter.

Så jeg kan ikke klage. Jeg har det godt. Jeg er i et selvvalgt stille-modus, og ser på dette som en nødvendighet for å finne lykken. Så man kan si det sånn: Jeg har det bra nå, fordi jeg vet at jeg snart kommer til å ha det mye bedre. I hvert fall i forhold til de problemene jeg har i disse tider. Jeg er gartneren som luker ugress, for å slippe de vakre blomstene til. Slik vil jeg beskrive livet mitt i dag.

Fra det ene til noe helt annet: Jeg hadde en ganske spesiell opplevelse her om dagen. Det var i forgårs, men jeg glemte å skrive om det i går.

Forrige tirsdag skrev jeg en novelle som jeg opprinnelig skrev da jeg var sytten år. Det var norsk eksamen, og jeg fikk god karakter på den.

Denne novellen skrev jeg om igjen på tirsdag, fra husk. Jeg gjorde en liten vri på den, og skrev om to jenter som gikk opp i fjellet for å finne en skatt. Det var nemlig regnbue, og de hadde blitt fortalt at ved regnbuens ende finnes en skatt. Regnbuen i novellen endte på fjellet. Et fjell de to egentlig ikke hadde lov å gå i, da det kunne være bjørn der.

Dagen etter, i virkeligheten, oppdaget jeg et veldig spesielt fenomen. Jeg hadde vært på butikken, og værforholdene var så svingende at det både var regn og sol på én gang. Dette dannet ikke bare én regnbue, men to. Jeg ble veldig frustrert over at jeg ikke hadde kameraet med meg, men da jeg kom til veien som går opp til hytten, så jeg at de to regnbuene hadde sin ene rot på plassen rett utenfor hytten, og de strakk seg ikke mer enn maks 800 meter. Det var de minste regnbuene jeg hadde sett, men de var intenst kraftige. Jeg kunne se begge ender. Men da jeg begynte å gå på veien oppover mot hytten, må det ha kommet en sky eller noe, for de forsvant i løpet av et sekund. Plutselig var de vekke, og det var grått og regnfullt. Men det var i hvert fall en fin opplevelse så lenge det varte. Det er ikke ofte man får en dobbel regnbue rett utenfor døren, og det var litt morsomt i forhold til at jeg hadde skrevet om en regnbue dagen før.

Jeg tenker mye på de hjemme, og på familien min generelt sett. Familien på min avdøde far sin side har jeg ikke noe kontakt med, bortsett fra at jeg har dem på Facebook. Jeg kjenner dem ikke noe særlig, og de kjenner ikke meg. De bor tross alt svært langt vekke, og etter at pappa døde da jeg var tretten, har jeg egentlig hatt veldig lite kontakt med dem. Farfaren min var svensk, og slekten på den siden bor helt ved grensen til Sverige. Så nærmt Sverige at jeg husker vi kjørte til Sverige for å kjøpe kebab, og så tilbake. Og når vi snakker om Sverige: Jeg har jo tidligere sagt at jeg er en ganske høysensitiv person. Til tross for at farfaren min døde da jeg var liten, føler jeg allikevel en slags tilhørighet når jeg hører det svenske språket, for eksempel på TV. Det må være noe genetisk. Nå snakker riktignok en del i slekten min svensk, men jeg snakker så og si aldri med dem, så det ligger ikke der heller.

Men jeg tenker på de jeg har vokst opp med. Av og til føler jeg det som at livsstilen jeg har hatt, på en måte har rykket meg ut i en rotløs tilværelse. Ting ville nok ha vært veldig annerledes i dag, dersom jeg ikke hadde valgt så ufornuftige veier hittil. Men det blir bare spekulasjoner. Kanskje hvis jeg hadde valgt et «fornuftig» liv, så ville jeg ha blitt utsatt for en uventet buss-ulykke på vei til skolen. Satt litt på spissen selvsagt. Men man vet jo aldri. Alternativene til veiene man ikke valgte finnes jo ikke. De er bare illusjoner, spekulasjoner. Det går ikke an å tenke: Hva hvis jeg hadde gjort sånn og sånn i stedet for dèt og dèt? Det går jo ikke an å svare på, for selv om noe i etterpåklokskapens lys åpenbart ville ha vært smartere å gjøre enn noen valg man tok i fortiden, er det jo ikke så enkelt allikevel. Den enkleste måten å forklare det på er sommerfugleffekten, eller kaos-teorien. Enkelt og greit. Så da er det heller ikke vits i å spekulere. Jeg tenker at nuet, som er ekte, bør benyttes til noe mer nyttig og konstruktivt enn å tenke på alle veier som egentlig ikke finnes, eller som er umulig å vandre på den dag i dag. Jeg tenker at det mest fornuftige er å sørge for å ta lærdom av sine feil, for å vandre mer feilfritt videre. Spesielt hvis man er i en sånn situasjon som jeg befinner meg i. For å si det sånn: Hva ellers kan jeg gjøre? Du kan si det sånn at jeg tenker og grubler i nuet, i et forsøk på å forme fremtiden. Om jeg feiler, kommer jeg til å prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg ser at går litt fort i dag, så jeg tror faktisk at jeg unner meg en tur på butikken allikevel. Dette er mine siste dager før «renselsen» begynner, og derfor tror jeg sannelig at jeg skal unne meg litt ekstra god mat.

Jeg spiser egentlig ikke så mye for tiden. Det er nok en viss spenning i magen min, så alt er liksom i unntakstilstand, hvis jeg kan si det på den måten. Alt er liksom satt på «vent» frem til jeg har kommet meg på beina. Jeg orker ikke å trene, utenom turer med Fido. Jeg har liksom ikke motivasjon eller overskudd til det, og føler jeg får så lite utbytte av det, så lenge jeg er usunn ellers. Så her er det som vanlig: Alt eller ingenting. Jeg må bare passe på å ikke bryte for mye ned i denne vente-perioden. Men det vil jeg ikke si at jeg gjør heller. Jeg er ikke syltynn, og spiser enorme måltider når jeg først spiser. I natt spiste jeg seks rundstykker for eksempel, og her om dagen spiste jeg en hel pakke med spekesild, en hel pakke med kålrabistappe og fire-fem poteter. Jeg tror vanligvis at dette er porsjoner som er beregnet for fire personer. Så når jeg først setter i gang, så går det unna. Jeg er også nøye på at maten jeg spiser, når jeg først spiser, er næringsrik. Heldigvis har jeg lært meg å lytte til hva kroppen trenger.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

1.19 Den smale vei 7:13-14

«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.

For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

Dag 49 ( natt til søndag 22.02.15 )

Klokken er nå ti på ett om natten, og jeg våknet nettopp etter en forlenget høneblund. Jeg skulle egentlig bare sove 1,5 time, og la meg nedpå i seks-tiden. Håper jeg får sove igjen etterpå. Men nå tenkte jeg i hvert fall å skrive litt.

Jeg drømte veldig da jeg sov, men jeg husker ikke helt hva jeg drømte. Det er mye som foregår oppi hodet mitt, og jeg må vokte meg, for jeg merker at jeg står på terskelen til en depresjon. Derfor bestemte jeg meg for noe da jeg våknet, og det er at jeg skal fremskynde starten på «renselsen», som jeg kaller det så fint. Jeg tok meg nettopp en røyk, og tenkte for meg selv: Trenger jeg virkelig tre uker på å forberede ting? KAN det være at jeg drøyer litt fordi jeg er redd for hva jeg har i vente? Hvorfor ikke ta det om 1 uke fra nå? Nøyaktig hva er det som vil kreve tre uker?

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var disse tre ukene ikke helt spesifisert, da det kunne gå kortere eller lengre tid før jeg følte meg «klar til kampen».

Jeg er nemlig godt på vei inn i min egen boble igjen. Jeg merker at jeg ikke orker å snakke så mye med folk, blant annet på Facebook. Jeg tenker hele tiden: Jeg tar det heller kontakt med folk når jeg har klarnet opp. Når jeg er helt meg selv igjen. Jeg vet at jeg har en heftig, personlig kamp foran meg, og dette er noe jeg hele tiden har i bakhodet. Tankene rundt dette tar mye av fokuset mitt generelt.

For å sette det på spissen, kan man si at jeg føler at jeg skal igjennom helvete for å komme til himmelen. Men når jeg ser bakover, er det ikke så mye som minner meg om himmelen uansett.

Det er snakk om fem avhengigheter som skal elimineres, og det er ganske mye. Mange mener nok at jeg ikke kan klare det alene, mens andre mener at jeg må ta 1 ting om gangen.

Det eneste jeg skal ha nedtrapping på, er Sobril. Disse våger jeg ikke å brå-seponere, da jeg rett og slett blir syk av det. Men de andre tingene jeg skal slutte med, er tobakk, cannabis, kaffe og fortsette avholdenheten fra alkohol. Mange synes nok det er morsomt at jeg skal slutte å drikke kaffe, men jeg drikker så mye kaffe at jeg regelrett blir dårlig. Faktisk synes jeg det er litt morsomt å tenke på det selv, men det er flere grunner til at jeg skal slutte med kaffe, og den mest hovedsakelige grunnen er fordi jeg assosierer kaffe med tobakk. For meg hører kaffe og tobakk sammen. Dessuten synes jeg ikke kaffe smaker godt uten røyk. En annen grunn er at jeg blir skjelven og dehydrert av kaffe, og ikke minst kvalm. Det eliminerer også appetitten min fullstendig. Så jeg tenker: Det er kaffe liksom. Hvorfor gidder jeg?

Kaffe vil bli erstattet med grønn te.

Når det gjelder tobakk, så er dette alltid den tingen jeg får beskjed om å vente med. Ofte, i forskjellige sammenhenger, har jeg hørt at jeg ikke bør ta alt på 1 gang, de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg ønsker å slutte å røyke. Men jeg tenker: Vente på hva? Vente til dagen jeg får Kols, eller i verste fall lungekreft? Eller kanskje få tilbake den sterke astmaen jeg hadde som barn, som jeg klarte å vokse av meg?

Jeg har røykt siden jeg var elleve år, så jeg går på tynn is hver gang jeg tenner meg en sigarett. Man trenger ikke å være noen lege for å skjønne dette. Men akkurat dette krever en viss planlegging. Jeg skal innrømme at jeg synes det er ekstremt vanskelig å slutte å røyke. Men samtidig har jeg veldig lyst. Jeg tror jeg kommer til å være mer lykkelig enn noensinne, dersom jeg klarer meg uten tobakk i tre uker. Planen er selvsagt å forbli røykfri resten av livet, men jeg har hørt at folk føler seg som nye mennesker, når de har holdt seg røykfri i tre uker. Da har den verste avhengigheten og de verste sugene gitt seg, og først da kan man begynne å senke skuldrene, mens man samtidig må fortsette å holde garden oppe. Den psykologiske delen av tobakksavhengihet er kanske den verste og tyngste delen. Så dette er en av de tingene jeg må planlegge.

Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg skal erstatte tobakken med. Jeg kommer i hvert fall ikke til å bruke tradisjonelle erstatnings-produkter, som nikotin-tyggis, plaster, snus, piller som skal ta røyksug, e-sigaretter osv. Jeg er ikke sikker på om jeg skal erstatte tobakken med noe. Men jeg tenker at jeg kommer til å belønne meg med god mat osv. Jeg må som sagt planlegge dette litt.

Sobril har jeg nedtrappingsplan på, og jeg holder meg til den. Jeg vil være ferdig med Sobril om seks uker fra nå, men sannsynligvis før. Det kommer helt an på hvordan det står til med min mentale helse oppi det hele.

Cannabis har jeg røykt mer eller mindre daglig siden jeg var 20, men jeg har ikke et like knyttet forhold til det som før. Før i tiden brukte jeg ca 200 kroner dagen på det, og røykte som en skorstein. Det er utrolig hvor mye det har ødelagt. Cannabis ble på en måte muren mellom meg og andre. Det er en av bidragsyterne til boblen jeg har dannet så fint rundt meg, og gjør at jeg aldri blir skikkelig glad. Men jeg skal ikke bare si at cannabis har negative egenskaper. For jeg har opplevd at Cannabis har en viss stemningsstabiliserende effekt på meg, og det gjør det lettere å konsentrere seg om den ene tingen jeg holder på med, enten når jeg maler, lager musikk, ser på en film eller lignende. Om dette har noe med mine diagnoser å gjøre, eller eventuelle diagnoser jeg ennå ikke har fått ( jeg er fremdeles åpen for Bipolar lidelse ), vet jeg ikke. Men hvis jeg absolutt skulle hatt et rusmiddel i livet, hadde valget endt på cannabis, da jeg mener at det er mindre skadelig enn andre rusmidler, som for eksempel alkohol. Merk: Jeg snakker KUN om meg selv når det gjelder effekt av cannabis. Det er et psyko-aktivt «rusmiddel», og fungerer individuelt fra person til person. Derfor hadde jeg aldri ha anbefalt andre å røyke det. Noen tåler det, mens andre blir innlagt med psykose etter noen eksperimentelle trekk av en joint. Jeg vil også understreke at man kan bli ekstremt avhengig av cannabis. Jeg har vært det selv, og jeg har så mye fartstid som cannabis-røyker at jeg ikke trenger innspill fra andre rundt dette. Poenget er at mange hevder at «man bare blir psykisk avhengig av det». Jeg forstår ikke hvorfor en «psykisk avhengighet» blir snakket om som noe veldig harmløst. Høres det ikke veldig alvorlig ut å være psykisk avhengig av noe? Spør deg selv: Hva er det som IKKE er psykisk. Alt du ser, hører, føler, lukter, opplever går via ditt personlige, psykiske filter. Dine assosiasjoner. Virkeligheten som DU kjenner den, er selvfølgelig «fysisk der ute», men den oppleves for deg via ditt psykiske filter. Så jeg mener bestemt at begrepet «psykisk avhengighet» IKKE må undervurderes.

Jeg ser på kalenderen nå, og tenker igjennom alt jeg skal igjennom. Jeg tror jeg setter en strek under 01 mars. Når jeg våkner opp 01 mars, starter renselsen. Nå har jeg bestemt meg. Jeg trenger tiden frem til da, for å forberede meg mentalt, og planlegge detaljene. 01 mars høres ut som en fin dag å sette i gang på. Så da sier vi det sånn!

Jeg har hatt en fin dag i dag, sammen med Fido. Vi har vært på lange turer. Først på butikken, og så på fjellet ved hytten her. Vi har også vært nede og tatt bilder av fossen, og filmet. Ellers har vi hatt en rolig dag her hjemme. Vi er nok ganske trøtte, begge to.

Sannelig fikk jeg også skrevet en novelle i dag. Den jeg snakket om, som handler om en alkoholiker som planlegger å kutte ut drikkingen. Det endte ikke bra for ham, men han prøvde i det minste. Jeg må nok redigere novellen en anelse, men den er i hvert fall skrevet i grove trekk.

Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet utenom det jeg har skrevet. Den hovedsakelige grunnen til at jeg ville skrive nå, var for å kunngjøre at jeg har bestemt meg for å slutte med alt tidligere enn planlagt. Koste hva det koste vil. Hvorfor gå rundt og frykte å bli ulykkelig, når man ikke er spesielt lykkelig i utgangspunktet?

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

2.4 Nasireerloven

«Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie seg til Herren, så skal han holde seg fra vin og sterk drikk. Eddik av vin eller annen sterk eddik skal han ikke drikke og heller ikke noen saft som er tillaget av druer. Verken friske eller tørre druer skal han ete.

Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noe av det som blir tillaget av vintreet, like fra kjerne til skall.

Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Så lenge han er innviet til Herren, skal han ikke komme nær noe lik.

Ikke engang om hans far eller mor eller søster dør, må han føre urenhet over seg for deres skyld. For han bærer på sitt hode tegnet på innvielsen til sin Gud.

Hele sin innvielsestid er han hellig for Herren.

Men dør det noen hos ham uventet og brått og fører urenhet over hans innviede hode, da skal han rake hodet den dagen han blir ren. Den sjuende dagen skal han rake det.

Den åttende dagen skal han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger, til inngangen til sammenkomstens telt.

Og presten skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer, og gjøre soning for ham og rense ham for den synd han har ført over seg ved å komme nær liket. Så skal han samme dag hellige sitt hode.

Og han skal på nytt vie seg til Herren for like lang tid som han først hadde lovt. Han skal føre fram et årsgammelt lam til skyldoffer. Den første tiden gjelder ikke mer, fordi hans innvielse ble utskjemt.

Dette er loven for nasireeren. Den dagen hans innvielsestid er til ende, skal han føres fram til inngangen av sammenkomstens telt.

Og han skal bære fram for Herren sitt offer, et årsgammelt værlam uten lyte til brennoffer og et årsgammelt saulam uten lyte til syndoffer og en vær uten lyte til fredsoffer og en kurv med usyrede kaker av fint mel, kaker med olje i, og usyrede brødleiver smurt med olje, og matofferet og drikkofrene som hører til.

Og presten skal bære det fram for Herrens åsyn, og ofre hans syndoffer og hans brennoffer.

Væren skal han ofre som fredsoffer til Herren sammen med kurven med de usyrede kakene, og så skal presten ofre hans matoffer og hans drikkoffer.

Deretter skal nasireeren rake sitt innviede hode ved inngangen til sammenkomstens telt. Han skal ta sitt innviede hodehår og legge det på ilden som er under fredsofferet.

Presten skal ta den ene bogen av væren, etter at den er kokt, og en usyret kake av kurven og en usyret brødleiv og legge dem i hendene på nasireeren, etter at han har raket av sitt innvielsestegn.

Så skal presten svinge dem for Herrens åsyn. Det skal være en helliget gave til presten, i tillegg til svingebrystet og løftelåret. Siden kan nasireeren drikke vin.

Dette er loven for den som gjør et nasireerløfte. Dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Han skal holde seg etter det han har avgitt løfte om, og det som loven om hans innvielse ellers krever.»

Dag 47 ( ettermiddag fredag 20.02.15 )

Da er dagen her, og jeg sitter i skrivende øyeblikk i hytten i Sogn og fjordane. Det er godt å være her, og alt har gått bra så langt. Jeg våknet klokken fire i dag morges, så jeg har hatt en lang dag. Jeg er egentlig stuptrøtt, og klokken er bare kvart på fire om ettermiddagen. I dag tenker jeg at det kan være greit å bare holde seg våken til i nærheten av midnatt. Jeg liker nemlig roen om natten, men det må ikke snu helt om, sånn at jeg står opp på ettermiddagen. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å legge meg i to-tiden om natten, og stå opp rundt ti. Det er en god rytme for min del.

Jeg og Fido reiste medhurtigbåten som gikk klokken åtte i dag morges. Fido er en liten menneske-magnet, og det kommer alltid folk bort og vil hilse på ham. I dag var det mange barn på hurtigbåten, og det var selvsagt stas for dem å få hilse på Fido.

Vanligvis er jeg litt reservert når folk spør om å få hilse på ham, da han er gammel og har i perioder virket en anelse forvirret. Men i dag gjorde jeg et unntak. Jeg merket liksom på ham at han aldri i livet ville ha blitt sint eller bitt. Jeg kjenner Fido og hvilket humør han er i, så jeg ville aldri ha tillatt folk å klappe ham dersom jeg hadde et snev av usikkerhet. Faktisk, så ville min usikkerhet ha vært en grunn i seg selv til at folk ikke hadde fått klappet ham, da han ville merket at det var noe med meg. Hvis jeg for eksempel hadde hatt fylleangst eller noe, og generelt fremstod som usikker, så ville det smittet over på ham. Og usikre eller nervøse hunder kan være farlige hunder.

Etter at vi kom frem til Rysjedalsvika kai, tok vi bussen videre. Så gikk vi et lite stykke etter å ha gått av bussen, og nå er vi altså her. Mamma og min onkel kom med en haug med ting jeg hadde pakket inn i bilen i går, pluss at de hadde handlet inn masse god mat. Det var koselig, og jeg kjente et snev av usikkerhet da de reiste. Det er jo litt trist, men det var jo dette jeg ville. Men jeg må innrømme at jeg fikk et øyeblikk med usikkerhet da de skulle reise. Jeg ble litt usikker på om jeg ville takle ensomheten og isolasjonen så bra som jeg trodde jeg ville. Det er nesten litt rart, men akkurat idet de kjørte, så kom husverten. Så i det lille øyeblikket jeg følte et snev av usikkerhet, fikk jeg nytt selskap. Han kom for å fikse internett. Det viste seg kort etter at det manglet en kabel, så enten kommer han eller faren innom senere for å fikse det. Og jeg kan si en ting med hånden på hjertet: De virker som utrolig greie folk! De er utrolig hjelpsomme. Jeg tror nok også kanskje at de liker at det finnes folk her på området, og ikke minst en solid vakthund som bjeffer på alt som beveger seg der ute. Hun bjeffet til og med på meg, da jeg stod rett utenfor vinduet for å ta meg en røyk. Akkurat den delen skjønte jeg ikke helt. Kanskje hun også har lest «Endelig ikke-røyker.»

I bakgrunnen spiller radioen, og fossen utenfor er i dag ekstrem, grunnet store mengder nedbør. Jeg blir skikkelig trøtt av lyden fra fossen, på en god måte. Det er veldig søvndyssende. Naturens egen musikk. Jeg gleder meg til å sette i gang med foto, og alle andre prosjektene jeg har planer om her. Jeg har også vært innom butikken, og kjøleskapet og kjøkkenet generelt er fylt opp med god mat.

Det er godt og varmt her nå. Jeg har fyrt i vedovnen, og den varmer godt. Jeg har også pakket ut det meste jeg har hatt med meg, men det har gått i små etapper, for jeg er skikkelig trøtt i dag. Jeg blir alltid sliten av å reise, uansett om jeg reiser med fly, båt, tog, bil eller til fots. Men nå, etter å ha slappet av litt, føler jeg meg mye bedre. Alt er jo nytt, så det krever en viss tilvenning. Men jeg føler uten tvil at jeg er på rette stedet, og jeg har hele tiden i bakhodet hvor godt livet skal bli, når jeg har fått fullført prosjektene mine. Jeg tenker da på denne «renselsen» som jeg har mast så mye om. Men dette er et fredelig sted, og det er absolutt den rette plassen å gjøre slikt på, for min del. Jeg gleder meg veldig til å kaste alle krykkene mine, for å si det på den måten.

Dette kommer uten tvil til å bli et sted som kommer til å forandre mye. Eller, det blir litt feil å si. For det er ikke selve stedet som kommer til å forandre noe. Det er epoken. Æraen. Det er stedet hvor jeg skal forandre mye i mitt liv. I dag har jeg en aldri så liten unntakstilstand, hvor jeg kun skal lande. Men så snart jeg er litt mer på beina, kommer jeg til å planlegge detaljene. Jeg skal sette datoer, og når disse datoene er satt, skal jeg for én gangs skyld klare å fullføre det.

Jeg husker for mange, mange år siden. Kanskje ti år siden. Så snakket jeg med min søster i telefonen, og dette var perioden hvor rusproblemene mine hadde begynt å sette inn. Selve problematikken hadde begynt å vise sitt ansikt, og den «sunne og vettige» festen var over. Da husker jeg min søster brøt ut i gråt i telefonen, og sa at hun ikke ville at jeg skulle bli en sånn. Det gjør ganske vondt å tenke på, for hun forutså nok riktig. Det gjør vondt å tenke på at jeg har hatt det sånn så lenge, og at jeg har hatt så enorme problemer med å ta lærdom av det. Jeg har alltid falt tilbake, til tross for at jeg har hatt så mange jævlige opplevelser i forhold til rus. Hvorfor det? Et menneske som aldri har hatt problemer med rus, ville nok ha kalt meg svak, patetisk, taper, slaur og alt dette. Og for å være helt ærlig, så kan jeg ikke si så mye på dette. Jeg føler det slik også. Jeg vet jo at jeg har mange vansker i livet, men jeg sitter på en så utrolig komplisert cocktail av psykiske problemer, og problemer i forhold til rus.

Akkurat nå, i skrivende øyeblikk, er det ingenting akutt. Jeg har vært edru i to uker, omtrent, men jeg sliter veldig med å føle at jeg går fremover, og ikke i en sirkel. Jeg tror jeg har prøvd omtrent alt, for å få hull på boblen. Og ja, jeg har etter hvert blitt veldig erfaren. Jeg er også usedvanlig sta i perioder, nærmest tvangspreget sta. Det er noen ting som ofte har blitt sagt om meg. Ting som har gått igjen, og det er spesielt:

«Jeppe vet best».

Med dette menes det nok ikke at jeg vet bedre enn andre, men heller at når jeg har bestemt meg for å gjøre noe på en spesiell måte, så er det sånn. Da er det ikke noen andre alternativer.

Jeg får unnskylde, men akkurat i dag skriver jeg mer til meg selv enn andre. Jeg jobber litt med meg selv nå, og da hjelper det å skrive. Jeg må vokte meg, for jeg kjenner at jeg ruger på en depresjon. Faktisk, så har jeg vært deprimert i lang tid, men av og til er det sånn at en voksen mann er i ferd med å begynne å gråte. Jeg er ikke sånn nå, men jeg kjenner smaken. Sist jeg var hos legen, sa jeg rett ut til ham:

«Hvis jeg ikke klarer å komme meg skikkelig ut av disse problemene, spesielt da i forhold til alkohol, vil det ende opp med selvmord, før eller siden.»

Etterpå ble jeg litt sjokkert over at jeg sa det høyt, men jeg tviler på at det var særlig overraskende. Det har vært ganske alvorlig i de verste periodene. Alkohol kan skrumpe en sterk mann inn til en liten rosin på kort tid. Jeg har vært denne rosinen så mange ganger, men jeg har også vært sterk. Det er som jeg veksler på å være sterk, til å bli denne rosinen. Det er syklusen. Slik fungerer altså den. Men nå merker jeg at jeg er lei av å spekulere. Det kommer et punkt hvor man rett og slett bare er nødt å handle, og innse at til og med planleggingen går i ringer. Jeg er sikker på at også du, som leser, dersom du har orket å lese alle disse sidene om planene mine, også har tenkt tanken om at planene mine også går i sirkler.

Så jeg skal være litt bestemt i tankegangen min. Jeg skal sparke meg selv litt bak, mens jeg skriver. For jeg er treg, og jeg er en mester på å utsette. Men jeg skal prøve å ro alle tankene i land i dagens skriv.

Jeg tenker igjen på dette med søsteren min, og når jeg tenker meg om, så har jeg jo nesten ikke kontakt med verken henne, min bror, nevøene og niesen min. Faktisk, så er det egentlig bare min mor og mine to onkler jeg har hatt kontakt med i familien.

Ofte føler jeg at flesteparten av dem tenker at jeg er død. At den Jeppe de kjente, aldri vil komme tilbake, og at han har forsvunnet for godt. At det som nå er igjen av meg, bare er en dranker som ikke er helt i mental balanse. Og hvis det er slik de føler det, så er det jo kanskje ikke så rart. Jeg har hatt disse problemene i tolv år. TOLV ÅR!!! Jeg har hatt noen perioder som har vært bedre enn andre, men alt i alt? Ikke bra, ikke bra.

Så nå sitter jeg altså her i en øde hytte. Jeg er glad for at alt har ordnet seg med den, og jeg er glad for at alt skal ordne seg, sannsynligvis etter en hard kamp og mange runder med meg selv. Men, jeg kom egentlig ikke hit fordi jeg vil leve øde, isolert og ensomt. Faktisk er det motsatt. Jeg kom hit fordi naturen tiltaler meg. Denne gangen var det som at den kalte på meg. Jeg har sagt det før, men det har ikke vært helt det samme: Tiden er inne! Det er ikke mer å hente. Jeg har en sterk følelse av å stå foran et veikryss. Kanskje det er en slags intuisjon. Men kanskje det også er en illusjon. Kanskje dette kommer til å bli et nytt Lanzarote-prosjekt. Derfor føler at jeg nå i løpet av kort tid må sette i gang med planleggingen, eller rettere sagt: Jeg må gjøre noe med planene mine. For selve planleggingen har det egentlig vært mer enn nok av. Det har nok til og med du som leser også skjønt. Jeg er nødt å tro at Herren vil vise meg veien ut av uføret.

Jeg avrunder med å lese blindt fra bibelen:

Salme 116

Herren frelser sjelen

«Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.

For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg.

Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!

Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.

Herren verner de enfoldige: Jeg var elendig, og han frelste meg.

Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.

For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall.

Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land.

Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget.

Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.

Hvordan skal jeg gjengjelde Herren hans velgjerninger mot meg?

Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.

Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.

Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd.

Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!»

Dag 40 ( tidlig morgen fredag 13.02.15 )

Klokken har så vidt passert kvart over seks om morgenen, og jeg er lys våken. Jeg våknet klokken halv tre i natt, og har ikke sovet siden. Så man kan trygt si at jeg har litt problemer med søvnrytmen for tiden. Men nå skal jeg holde meg våken til i kveld, så får jeg heller bare være trøtt.

Det ble en litt brå avslutning på gårsdagens skriv. Jeg hadde egentlig planer om å skrive mer om kvelden, men jeg kom aldri så langt, så jeg etterfylte bibel-greiene mine nå nettopp i sted.

Jeg tenker og tenker, og kjemper mot veldig depressive tanker. Men oppi det hele, virker det som at det har kommet en litt streng røst inni hodet mitt, som sier hvordan jeg skal gjøre ting videre. Ironisk nok, så er det jo bare én vei det kan gå når man har nådd bunnen. Og det har jeg. Jeg tenker at jeg har det helt elendig i livet, og det er ikke lange veien fra sannheten. Jeg klarer ikke engang å smile om dagen. Men så kommer denne røsten, og sier til meg at dette enkelt og greit ikke går lengre. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det, for jeg er så fullstendig klar over det selv. Jeg vandrer rundt i en tåke av elendighet, en vond sirkel. Det skader meg å ha det sånn. Jeg kjenner meg snart ikke igjen lenger. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvor lenge jeg egentlig har hatt det sånn, uten virkelig, virkelig å gjøre noe med det. Elendigheten svekker meg. Den stjeler tid fra meg, og når den ikke gjør det, tuller den med tidsoppfatningen min. Jeg begynner nesten å ta til tårene når jeg tenker på hvor mye tid som har gått. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake la oss si tolv år, for å prøve på nytt. Men hva er egentlig vitsen med å tenke sånn? Skal jeg bruke enda mer tid på å sitte med deprimerte tanker om at det var sånn og sånn det skulle ha vært? Skal jeg bruke mer tid på å se tilbake på gode stunder med savn, fordi de kan være en trøst i elendigheten jeg nå opplever? Skal jeg prate med en psykiater om det? Eller kanskje legge meg inn? Skal jeg gå over på andre typer medisiner? Skal jeg finne et nytt rusmiddel? Skal jeg gjøre som så mange andre, og si at alt går bra med meg, selv om det egentlig ikke gjør det? Er dette noe andre mennesker kan gjøre så veldig mye med i utgangspunktet? Eller…. Skal jeg for én eneste gangs skyld lytte til meg selv og mine egne signaler? Jeg har bestemt meg for sistnevnte.

Jeg trenger enkelt og greit å finne tilbake til meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse å se seg selv i speilet, og ikke være helt sikker på hvem det er du faktisk ser på. Det er også en veldig ubehagelig følelse å ikke vite hva andre tenker om deg. Jeg vil tippe at mange tenker på meg som en rar og kanskje til og med ustabil dranker. Det er kanskje rart å si det, men slik som jeg ofte har fremstått, kan jeg ikke si at jeg klandrer dem for det heller. Men da snakker jeg om folk som egentlig ikke kjenner meg. Statister i livet mitt. Mannen som går forbi meg på gaten. De jeg selv er en statist for, med ustø gange.

De som kjenner meg, vet at jeg har masse problemer koblet opp mot rus og psykisk helse. Og som jeg tidligere nevnte så vidt, har jeg fått støtte over facebook fra folk jeg kjenner fra gammelt av. Dette er noe jeg har satt usedvanlig stor pris på, og det hjalp faktisk da jeg var så langt nede at jeg vurderte å avslutte det hele. Det er ikke mer enn noen uker siden. Jeg drakk mye, og var så lei av å surre rundt i et eneste kaotisk, depressivt mønster som ingen ende ville ta. Jeg så rundt og rundt etter noen som helst grunn til å fortsette å leve. Jeg følte jeg aldri ville klare å komme meg ut av det, og at folk kun var snille mot meg fordi de synes synd på meg. Og jeg kan si deg helt ærlig: Det er grusomt å ha det sånn.

Men sannelig var det noen som klarte å gripe igjennom til meg. Det er egentlig helt utrolig å tenke på. At noen ord klarte å få meg litt mer opp på beina. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er egentlig utrolig hvor lite som skal til i slike situasjoner: Et vennlig ord, et smil, et vink. Et signal på at du faktisk i det hele tatt fremdeles eksisterer, og ikke er usynlig, uansett hvor herjet og jævlig du måtte se ut og føle deg. Det er alltid en god følelse av å bli sett av noen som er glad i deg.

Men, det kommer alltid noe godt ut av noe vondt. Jeg vet at mange vil tenke: «Hah, den har vi hørt før!» når jeg sier det jeg har tenkt å fortelle, og vanligvis ville jeg ha hengt meg opp i dette. Jeg ville blitt frustrert over at de hadde mistet troen på meg, og kanskje til og med påvirket, for så å begynne å tvile på om jeg selv vil klare det. For det er lett å lage sprekker i et allerede bristet selvbilde. Og jeg kan omtrent ikke forestille meg noe som går mer utover selvbildet, enn å ikke klare å komme seg på beina.

Poenget mitt var at jeg i det siste har tenkt mye, og det er at jeg nå står foran et veikryss. Denne gangen mener jeg det veldig alvorlig også. Jeg føler det på meg, på sett og vis. Jeg føler at livet har kommet til det punktet, hvor jeg faktisk for én gangs skyld er voksen, tar den voksne avgjørelsen, og ikke den enkle og barnslige. At jeg for én gangs skyld tar et valg, og står ved det, i stedet for å forandre på det kort etter. Jeg er nødt å kontrollere impulsene mine, og ja, det er vanskelig. Hvis man står i et veikryss som sprer seg til hundre veier, kommer man ingen vei om man velger å gå på alle. Slik har det vært for meg. Og jeg har egentlig ikke kommet noen vei. Eller, faktisk: Hvis jeg skulle klare å komme meg helt på beina, både psykisk og i forhold til rus, så hadde jeg helhetlig sett kommet en veldig lang vei. Jeg hadde sittet med en enorm livserfaring, og jeg kunne ha hjulpet andre å finne veien ut av samme uføret. Men så lenge jeg forblir værende i elendigheten selv, er jeg ikke i posisjon til å hjelpe andre heller. Det er ganske logisk: Hvis man ikke kan hjelpe seg selv; Hvordan skal man da kunne hjelpe andre? Så det hele er en litt komplisert greie. Men Lanzarote-turen er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg ville jobbe for sjømannskirken, og hjelpe de som slet med sitt. Så endte det opp med at jeg selv måtte få hjelp av sjømannskirken. Jeg var med andre ord ikke klar, og jeg feilet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde tatt meg denne renselses-perioden. Jeg prøvde å ignorere den litt, og trodde at jeg var sterkere enn jeg var. Der brant jeg meg, og det var ikke på grunn av solen. En lege sa en gang til meg:

«Det høres ut som at du går rundt på brukne bein».

Jeg synes faktisk dette var en veldig klok ting å si, for ofte har det vært sånn med meg.

Jeg tror det vil være mange blandede meninger om hvordan jeg skal rense meg selv, så jeg vil skrive litt om dette nå.

Om nøyaktig en uke kommer jeg til å bo i en hytte, hvor min nærmeste nabo er naturen. Det er en enkel hytte, men den har alt jeg trenger. Butikken ligger noen kilometer unna. De fleste ville nok synes det høres utrolig ensomt og forlatt ut, og at isolasjonen ikke vil være bra for hodet mitt. Noen har også hevdet at dersom jeg skulle få delirium eller tilbakefall der ute, så ville det få enorme konsekvenser. Kanskje til og med en dødelig utgang. Og dette er jeg helt enig i. Jeg ville nok ikke gjort lurt i å reise dit etter en tung fyllekule, og fremdeles være full ved ankomst, for så å stoppe brått. Det ville vært en ganske så risikabel ting å gjøre.

Men nå er det akutte med alkoholen over. Jeg har vært edru i en uke nå, og det er fremdeles en uke til jeg reiser. Det er egentlig ikke bare alkoholen i seg selv som står i fokus. Så lenge jeg nå holder meg edru, er det ingen fare i forhold til alkohol. Jeg kommer også til å bruke antabus når jeg er der, så alkohol-delen er helt i orden, så lenge jeg fortsetter å holde meg avholdende. Og det er jo en del av planen.

Når jeg snakker om en renselse, så snakker jeg i en større skala. Jeg snakker om å rense meg selv for alle ting som plager meg; Alle avhengigheter, tankekjør, angst og depresjoner. Og selv om de fleste kanskje tenker at et øde og forlatt sted ute i naturen må være grobunn for depresjon og angst, tenker jeg motsatt.

Den siste tiden har jeg vært veldig stresset, og som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så har jeg hatt en underlig, klaustrofobisk følelse. Jeg har også hatt følelsen av at jeg må «skynde meg å leve», for jeg klarer ikke å følge tiden på samme måte som alle andre. Cocktailen av rus og mentale problemer har toppet seg, og dette har gjort at jeg føler jeg mister meg selv. Og dette er grunnen til at jeg har begynt å tenke alternativt, samtidig som jeg har fått denne indre, strenge røsten som sier:

«Nå er det nok!»

Jeg tror det er mitt egentlige jeg som protesterer og setter foten ned, og for å være helt ærlig, synes jeg det er godt å høre den røsten. Jeg merker at jeg lytter til den. Jeg merker at den er pålitelig, og at den skal vise meg veien ut av uføret.

For jeg har egentlig bare to valg nå, og det ene er det riktige. Jeg reiser ut i naturen, mediterer mye, setter opp faste rutiner på ting, kutter alle tingene jeg er avhengige av, går lange turer med Fido, skriver og skriver, maler og lager musikk. Jeg kommer også til å fiske, og forhåpentligvis begynne å trene når det verste har gitt seg. Jeg vet at det finnes et treningsstudio ca 7 km unna, som jeg akter å benytte meg av.

Når dette er sagt, så skal jeg si at jeg ikke bare skal holde meg unna alkohol. Jeg har også laget en nedtrappingsplan på Sobril med legen, og jeg skal slutte med selv de tingene som andre mener er uviktige, som tobakk og kaffe. Dette høres kanskje litt rart ut, men når det er slik at man er plaget av en avhengighet, så vil den prege deg negativt hver gang du gir etter for den. Jeg hadde også astma som barn, og vokste den fra meg. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg tenker at det ikke er uviktig å slutte å røyke etter 21 år som røyker da.

Og ja, det blir mye på én gang, men jeg kommer ikke til å dø av det. Tvert imot. Ingen av de gjenstående avhengighetene er farlige, ved seponering. Sobrilen er jo ganske kraftig å slutte for brått med, så her har jeg laget en plan med legen min.

Naturen skal være min hjelper. Jeg kommer til å ha det tungt, og står kanskje foran min livs største depresjon. Men akkurat denne depresjonen er i såfall nødvendig. Dessuten tror jeg at jeg vil bli nærmest manisk av lykke når jeg merker at ting begynner å slippe taket. Når jeg ser at jeg faktisk klarer disse tingene, og at jeg faktisk lykkes. Når jeg merker at jeg blir mer meg selv, og at valgene jeg tar videre, ikke kommer fra en annen enn den jeg er.

Det som vil skje, er at jeg først kommer til å ha noen dager hvor jeg på en måte lander, før alt begynner. Det kommer til å bli et knallhardt opplegg, og jeg prøver å forutse om jeg kommer til å bli lykkelig eller ulykkelig på veien. Jeg tenker at det mest naturlige er at jeg kommer til å oppleve litt av alle følelser. Kanskje jeg kommer til å gråte, kanskje jeg kommer til å le. Kanskje jeg blir livredd, kvalm, paranoid, søvnløs, irritabel og utrolig rastløs. Kanskje jeg ikke engang kommer til å orke å gjøre noe. Men ingen av disse følelsene er farlige, og uansett: Jeg kommer til å gjennomføre det. For når det slaget er vunnet, er jeg meg selv igjen. Og det er lenge siden.

Jeg var jo som nevnt hos legen i går, og vi pratet litt om planen videre. Jeg sa det som det var til ham, at jeg innså at jeg hadde feilet mye, misforstått mye, og at jeg nå hadde en underlig følelse av at jeg var i ferd med å bli voksen. Jeg sa det på en sånn måte at han begynte å le, for jeg har jo hele veien vært skeptisk til å bli voksen. Jeg synes det virker så utrolig kjedelig, og innser samtidig at dette er en veldig barnslig tanke. Det er kanskje bare slik jeg føler det også. Men de fleste på min alder er betydelig mer «voksen» enn hva jeg er. Samtidig har jeg jommen mye livserfaring som de ikke har også. Dessuten føler jeg at det er veldig mange som prøver så hardt å være voksne. Det synes i hvert fall jeg er utrolig barnslig. Så det kan bli interessant å se hvordan alt dette skal gå. Det er nemlig ikke slik at jeg har behov for å bli «tolket» som spesielt voksen, men jeg har lyst å ta kontroll over mitt eget liv. Jeg har lyst å komme i gang med utdanning, og deretter få meg arbeid. Jeg har lyst å finne meg en sunn og elskverdig dame som elsker den jeg egentlig er, og ja, jeg trodde aldri jeg kom til å si det: Jeg vil ha et helt vanlig liv. Det er bedre å ha et vanlig liv, enn å ikke ha et liv i det hele tatt. Jeg må bare innse at festen er over for lenge siden. Den tiden er forbi. Jeg lever i en tid som er forbi. Det er ingen eller ingenting igjen der, bortsett fra elendighet, mørke og sorg.

Jeg har også satt opp faste datoer på når jeg skal slutte med de enkelte tingene, og dette er en plan jeg har tenkt å følge til punkt og prikke. For det er sånn nå, at jeg er nødt å se «forbi» tåken. Slik vil det være ganske lenge, men på andre siden venter et mye bedre liv. Det er jo på andre siden alle de gode ting er, og hvor alle de gode ting venter. I stedet for å stå utenfor i kulden og mørket, for å se inn vinduet med masse lys, slik jeg har gjort i så mange år nå, så akter jeg å gå inn i stedet.

Jeg avrunder som vanlig ved å slå blindt opp i bibelen:

6.9 Profeten går i forbønn for folket 14:19-22

«Har du da fullstendig forkastet Juda, eller kjenner din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen legedom for oss? Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

Vi kjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres misgjerning, at vi har syndet mot deg.

For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Overgi ikke din herlighets trone til vanære! Kom i hu og bryt ikke din pakt med oss!

Er det blant hedningenes falske guder noen som kan gi regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting»

Dag 39 ( Morgenen torsdag 12.02.15 )

Som du ser, så er det ganske lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg skulle ønske det var på grunn av at jeg hadde lite å fortelle. Jeg satte meg jo en sånn regel om at jeg ikke kom til å skrive hver dag, dersom den andre dagen var lik den første.

Men det har skjedd mye siden sist. Jeg har vært syk, og jeg hadde en periode hvor jeg drakk sammenhengende i flere uker. Jeg ble mildt sagt like syk som da jeg var på Lanzarote, eller alle de andre tusen gangene jeg har vært syk. Heldigvis førte det ikke til noen innleggelse. Men den siste dagen jeg drakk, var jeg så abstinent at jeg drakk en flaske med munnskyllevann. Dette var av en slik variant man kjøper på apoteket. Den smakte helt jævlig, og jeg følte meg noe forgiftet der jeg gikk drivende gatelangs til legen. Jeg må ha sett forferdelig ut. Men heldigvis hjalp han meg tilbake på medisiner. Jeg hadde nemlig atter engang gått tom. Så jeg drakk vanlig pils ut dagen, og startet på medisiner dagen etter. Da klarte jeg heldigvis å stoppe med drikkingen, og innså at jeg var inne i en av mine dypeste depresjoner. Og forresten, jeg oppdaget at det ikke var alkohol i flasken med munnskyllevann. Det er jo nesten litt komisk. I hvertfall kan det trygt kalles tragikomisk. Men jeg hadde sikkert frisk pust den dagen.

I ettertid har det gått bedre, men jeg har innsett at jeg ikke alltid er frisk. Jeg har ofte ikke vært frisk, og det handler ikke utelukkende om alkohol, slik mange i psykiatrien hevder. Jeg begynte jo nesten å tro på det selv etter hvert, men har hatt lange tenkepauser nå, og innsett at jeg egentlig har hatt rett hele veien. For selv i perioder hvor jeg ikke drikker, og ikke er abstinent, og i perioder hvor jeg i det hele tatt hadde rørt alkohol fra tidligere av, har jeg vært syk. Med «syk» mener jeg alt fra angst, depresjoner, tvangstanker, isolasjon, vrangforestillinger osv. Listen er lang.

Det gir meg en litt rar smak i munnen å tenke på; at jeg faktisk har hatt rett, og psykiatrien i så mange tilfeller har hatt feil. Derfor må jeg innrømme at alle mine blandede erfaringer fra psykiatrien, nå har gjort at jeg har lyst å klare meg helt uten dem. Jeg har en veldig god fastlege, og jeg har medisiner. Noen videre hjelp ønsker jeg ikke.

Når det gjelder hytten og dette prosjektet, så er det fremdeles helt aktuelt. Faktisk, så er det omtrent det eneste som står i hodet på meg for tiden. Jeg har heldigvis fått utsettelse på selve flyttingen, og var ganske ærlig med husverten om hvorfor ting kunne ta litt ekstra tid. Så nå er den offisielle flyttedagen satt til den 20 februar. Altså om litt over en uke.

Selve perspektivet mitt på hytteprosjektet har forandret seg da. Jeg ser på turen som en slags «renselse», som jeg kanskje har nevnt før. På sett og vis, kan man si at denne turen for meg skal være en slags avrusning, eller en overgang til et helt nytt liv. For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, så er det hva jeg trenger; Å starte et helt nytt liv. Et nytt sted. Ja, å starte helt på nytt. Men jeg kommer selvsagt til å komme hjem på besøk, og jeg håper at jeg får besøk også.

Jeg har utrolig lyst til å slette Facebook, fordi Facebook i seg selv stresser meg veldig. Men samtidig er det på en måte den eneste måten jeg kan ha kontakt med gamle og nye venner. Så jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg må tenke litt på det.

Nå de siste dagene har jeg hatt en ekstrem depressiv tankegang. Den har vært nesten ugjenkjennelig, og har for det meste basert seg på tanken: « Jeg har feilet i livet.»

Det gjør vondt å tenke sånn, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg ser tilbake, men ser ikke så mange ting jeg er stolt av. Jeg vrenger meg også ved tanken på at jeg har blitt 32. Mine jevnaldrende er så etablert. Jeg blir glad på deres vegne, når jeg ser hvor godt de har det, med jobb, karriere, familie, hus og bil osv. Samtidig føler jeg meg selv som et svart hull, og jeg innser at de valgene jeg selv har tatt i voksen alder, bare har vært tull. Det svir i hjertet mitt å tenke på. Jeg ville jo aldri bli voksen. Jeg som alltid bevisst tok avstand fra «kvernen», og ville leve alternativt. Som en kunstner, helst fra en annen planet. Jeg fikk det til en viss grad som jeg ønsket der også.

Men når jeg nå ser meg tilbake, og ser rundt meg, så føler jeg meg bare som en taper. Jeg liker ikke engang å se meg i speilet lenger. Jeg liker ikke den jeg ser. Jeg klarer ikke å trene engang, om dagen. Jeg har manglet den gnisten, og tenker bare: «Hva er vitsen?»

Som søster av disse depressive tankene, kommer alltid også angsten og paranoiaen. Jeg går rundt alene og er redd, deprimert, sammen med en pågående, sadistisk og nedbrytende tanke/stemme i hodet:

«Du fortjener det. Du har ikke jobb, ikke utdanning, ikke noe særlig med penger, ikke noe særlig med forstand, er impulsiv, fullfører aldri noe, drikker som en sil, er tidvis kranglete og teit. Listen er lang, men generelt har du ingenting å skryte av. Du har ingenting å være stolt av. Du er bare en byrde og en belastning.»

Har du noen gang hatt følelsen av at uansett hva du gjør, så tar du bare opp plass? Som at du tar opp for mye plass, på en måte? Jeg tenker ikke bare fysisk. Det er vanskelig å forklare den følelsen. Det er som en slags form for klaustrofobi. Som en liten fugl med et enormt vingespenn. Derfor tror jeg at det kommer til å bli godt å få en liten seter for seg selv. Jeg ser frem til å reise. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å reise nå, men jeg må få penger på konto først.

Så ut ifra alt dette, så føler jeg at jeg ikke har så mange andre valg. Det er jo ikke bare lett å starte et helt nytt liv, et helt annet sted. Men når jeg føler det slik, så er det ikke så mye annet å gjøre. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei her. Det har gått så mange år nå, så jeg tror tiden er inne for forandring.

Jeg har vært edru i nesten en uke nå. Det har faktisk gått noenlunde greit, i forhold til tidligere erfaringer. Men etter noen dager kom altså denne ekstremt, depressive tankegangen. Jeg kommer til å nevne det for legen min i dag. Jeg skal nemlig dit senere. Jeg er glad jeg har ham som fastlege, for han er utrolig forståelsesfull.

Så det som skjer nå fremover, enten jeg vil eller ikke, er at jeg skal til denne hytten, og jeg blir der på ubestemt tid. Og når denne basen er i orden, skal jeg så smått begynne å rydde opp i livet mitt. Og for å si det enkelt: ALT i livet mitt er et eneste rot. Det blir mye å ta tak i, men det finnes ikke noen andre alternativer.

Jeg har forresten begynt å legge planer videre også. Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å tenke når jeg har begynt å nærme meg enden av oppholdet på hytten, men jeg vet i hvert fall at jeg vil studere. I skrivende øyeblikk tror jeg faktisk at jeg kommer til å bevege meg videre til Førde etter oppholdet på hytten. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli på hytten, så det er mest magefølelse det går på nå.

Jeg ringte forresten til NAV i går, for å undersøke om jeg som en Asperger hadde mulighet for å få dekket nettstudier, som igjen vil gi meg studiekompetanse. Jeg har nemlig veldig lyst til det, men dersom jeg skal gjøre det på vanlig måte, altså vanlig undervisning, så må jeg vente til høsten. Men tenk hvor fint det hadde vært å «gå på skole» mens jeg er på hytten. De på NAV virket faktisk mer positiv enn jeg forventet, og sa at de skulle undersøke det nærmere, og ringe meg opp innen to virkedager. Jeg tror følelsen av å gå på skole, eller følelsen av progresjon ville ha gjort meg godt.

Når det gjelder maling, så har jeg så vidt startet opp igjen. Men jeg har ikke vært i det helt store hjørnet ennå. Jeg tror kanskje jeg har malt 7 malerier i år 2015. Men alt henger sammen. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg trenger ny inspirasjon og nye inntrykk. For å spesifisere ytterligere: Jeg trenger et nytt liv.

Jeg har lyst at familien min skal være stolt av meg også, og ikke gå rundt å være bekymret for meg hele tiden. Jeg er tross alt en voksen mann, selv om jeg i perioder oppfører meg som en drittunge. Jeg skal prøve å forandre på alt. For etter hvert har dette blitt uutholdelig. Jeg tviler på at det vil bli bedre med årene, dersom jeg kun får ført mer alkohol på CV-en, og ingenting annet.

Jeg skal nå inn til min mor med en kopp kaffe, og deretter skal jeg ut og trimme Retrieverne. Jeg trenger å få så mye dagslys som mulig. Jeg har vært våken siden klokken fem. Søvnrytmen min er helt oppdelt og merkelig, og slik er det ofte for meg på denne årstiden. Men jeg skal skrive mer senere.

Det har gått noen timer siden sist, og det er fremdeles noen timer til jeg skal til legen, så jeg tenkte at jeg likeså gjerne kunne skrive litt.

Jeg har vært ute på tur med Fido, og kastet ball med ham. Jeg jobber hardt med å få ham ned de ti kiloene veterinæren har anbefalt, men jeg tror det ordner seg rimelig raskt så snart vi har flyttet mer ut i villmarken. Da har jeg også mer oversikt over hva og hvor mye han spiser.

I det siste har jeg vært plaget med mareritt og drømmer. Jeg sover da i det minste, og er glad for det, men det skjer mye rart i hodet mitt så snart det treffer puten. Ironisk nok som det kanskje høres ut, er det ofte da tankekjørene virkelig setter inn. Når man ligger og svever mellom søvn og våkenhet, har man liksom ikke lenger helt oversikten over hva som er drøm, og hva som er virkelig. Virkeligheten blir mer flytende, og man våkner gjerne brått og forvirret. Ofte føles det som at jeg blir mer sliten av å sove, enn å være våken.

Jeg avrunder som vanlig ved å lese blindt fra bibelen:

9.1 To fikenkurver som tegn, kap. 24

«Herren lot meg se to syn: To kurver med fiken var stilt opp foran Herrens helligdom. Det var etter at Babels konge Nebukadnesar hadde bortført Judas konge Jekonja, Jojakims sønn, og Judas høvdinger og tømmermennene og smedene fra Jerusalem og ført dem til Babel.

I den ene kurven var det meget gode fikener, slik som tidligfiken er, men i den andre kurven var det meget dårlige fikener, så dårlige at de ikke kunne spises.

Og Herren sa til meg: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Fikener. De gode fikener er meget gode, og de dårlige er meget dårlige, de er så dårlige at de ikke kan spises.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Så sier Herren, Israels Gud: Som en gjør med disse gode fikener, vil jeg se med velbehag på de bortførte av Juda, dem som jeg har sendt bort fra dette sted til kaldernes land.

Jeg vil rette mine øyne mot dem med velbehag og føre dem tilbake til dette landet. Jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp.

Jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være med deres Gud. For de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.

Og som en gjør med dårlige fikener, som er så dårlige at de ikke kan spises – ja, så sier Herren: Slik vil jeg gjøre med Judas konge Sidkia og hans høvdinger og dem som er blitt igjen i Jerusalem, dem som er blitt igjen i dette landet, og dem som bor i landet Egypt.

Jeg vil gjøre dem til et illevarslende skremsel for alle jordens riker, til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de steder jeg driver dem bort til.

Jeg vil sende sverd, hungersnød og pest iblant dem til de blir helt utryddet av det landet jeg gav dem og deres fedre».

Dag 38 ( kveld 15.01.15 )

Den sene kvelden har ankommet med sin ro. I bakgrunnen hører jeg lyden av storm utenfor vinduet, mens Tibetanske munker synger og spiller meditasjonsmusikk fra en annen laptop. Da kjenner man at skuldrene senker seg litt.

Jeg ser at boken min har begynt å bli ganske lang. Dette grunner nok også litt på at det til tider er lange sitater fra bibelen, men jeg har da sannelig fått skrevet mye også. Mange gjentakelser, uten tvil. Men husk: I denne boken er det tillatt. Det vil ikke bli redigert bort. Så lenge jeg har mange gjentakelser i hodet, blir det mange gjentakelser i boken. Denne boken representerer og illustrerer mye av min tankegang. Det er halve poenget med den. Det er min terapi å skrive for tiden.

Når vi snakker om å skrive, så kan jeg si at jeg bestemte meg for å prøve å skrive på noe annet enn i denne boken, for variasjonens skyld. Det hele var litt impulsivt, men jeg hadde i noen dager før hatt en idé om å skrive litt om mine egne tanker i forbindelse med motepress og hva mote egentlig er for noe. Så det ble faktisk en fortelling på nesten syv sider, som jeg la ut på Facebook. Den ble tålelig bra mottatt av noen lesere, så jeg må si meg fornøyd.

Ellers maler jeg en del om dagen. Eller rettere sagt, jeg prøver å gjøre det beste ut av gamle malerier som jeg i utgangspunktet bare var middels fornøyd med. En av tingene jeg gjorde, var å sette sammen to malerier, hvis det var stor nok forskjell på lerretene, i størrelse. Så jeg limte regelrett et lite maleri på et større maleri, slik at det store maleri automatisk ble en ramme. Det ble litt blandede resultater, som jeg egentlig ikke er så fornøyd med. Jeg har liksom ikke hatt den skikkelige gnisten i meg, på den fronten. Men det går bra med skrivingen. Det virker som at jeg er i et greit skrivehjørne for tiden.

Nå er det ikke mange dagene til jeg flytter. Dette har jeg jo snakket mye om tidligere, men nå begynner det å nærme seg. På alvor.

Jeg tenker mye på hvordan det blir over litt tid. Å sove med et åpent vindu, til lyden av en foss. Det virker jo utrolig bra, men jeg håper ikke at det blir ensomt. Jeg har dette også litt i baktankene, for å være helt ærlig. Men de gode vibbene overstyrer de dårlige.

Det er uvanlig vær for tiden. Vi har nettopp hatt den sterkeste orkanen på over tyve år. Og i mange, mange døgn har det blåst kraftig, haglet tennisballer, og ikke minst lynt og tordnet. Det har vel full pakke. Det virker som at naturen har behov for å markere seg. Den viser oss sin styrke, sin tilstedeværelse, og sitt vesen i mange fasonger. Folk legger mer merke til den da. Ellers blir den nok ofte tatt for gitt, av mange.

Jeg merker når det kommer tordenvær. Det er noe jeg kan forutse i form av at hodet mitt reagerer på trykket. Jeg blir alltid trøtt, og får alltid behov for å legge meg nedpå for å sove litt. Så kommer blinkene og brakene kort etter.

Ellers har dagene stort sett vært veldig like. Men jeg har falt litt av med treningen, så jeg må sette i gang igjen i morgen. Jeg har vært ganske flat og trøtt mesteparten av tiden. Umotivert. Håper ikke det er noe som kommer til å vare lenge.

Atter en gang sitter jeg med følelsen av at jeg nå igjen setter ut på ukjent kurs. Det er flere måter å se og vinkle det på. Det kommer litt an på hvilket lune jeg er i. Mens jeg i ett øyeblikk tenker at jeg bare skal leie en hytte, på ubestemt tid, og være mye ute i naturen, så er ikke det noe stress i det hele tatt. Mens i et annet øyeblikk tenker jeg også på at det egentlig er en merkbar overgang der. Jeg flytter tross alt til et nytt sted, og finne roen der. Det er jo som tidligere ikke verre enn at jeg flytter tilbake, dersom jeg ikke liker meg der. Men jeg tenker at det er en veldig positiv ting å gjøre nå. Jeg er i en større overgangsfase mentalt sett. Såpass har jeg skjønt. Jeg merker på sett og vis forandringer i tankegang, innstilling og måten jeg til nå har sett ting på. Det er en kronglete, humpete vei, men jeg merker at jeg har satt kursen mot noe. Noe jeg ennå ikke vet hva er. Kanskje jeg begynner å bli voksen. Hjelp. Jeg merker at jeg har et mye roligere syn på ting som bekymret og opptok meg for noen år siden. Ting har vært ganske rolig i det siste. Jeg har heller ikke vært i så mange situasjoner som har trigget angst, så jeg har på en måte ikke fått testet det skikkelig ut, kan du si. Men slik jeg føler det nå, har jeg hatt en betydelig roligere periode nå, enn for noen uker siden. Og dette har ikke vært med hjelp av medikamenter heller, for de er mer eller mindre seponert. Eller, de er satt ned i en nærmest symbolsk liten dose. Kanskje det er sant som de sier; At man etter hvert får angst av disse medikamentene. Kanskje det er de beroligende medisinene som har gitt meg angst. Det er jo litt ironisk. Men livet består faktisk av en del ironiske momenter. At løsningen ligger der så rett foran nesen på deg. Så enkelt, egentlig. Men allikevel tester man alle andre løsninger først, som egentlig bare blir bensin på bålet. Selv om man vet svaret. Det er rart ved det.

Jeg går og leker litt med tanken om å hoppe i fallskjerm. Tandem-hopp selvsagt. Dvs at man er festet fast i en profesjonell utøver. Men jeg har jo høydeskrekk. Jeg bare tenkte at det kunne ha vært spennende med litt adrenalin. For å kickstarte hverdagen, om jeg kan si det på den måten. Derfor har jeg tenkt å undersøke når det er muligheter for det. Jeg mener noe sånt koster rundt 3-4000. Det er jo ikke mye for en sånn opplevelse. Jeg skal uten tvil tenke på det. Det er litt sprøtt, så jeg tror det kan være en idé å veie ideen.

Nylig leste jeg «Endelig ikke-røyker» av Allen Carr. Jeg leste hele boken i løpet av noen dager. Men da jeg var ferdig, merket jeg at den ikke hadde helt den effekten på meg, som jeg hadde håpet. Kanskje røyketrollet i meg ikke slapp boken helt inn. Så jeg røyker fortsatt, men jeg har lest boken. Så nå røyker jeg med litt dårligere samvittighet, og føler meg en anelse dummere når jeg tar et trekk. Men samtidig er ikke dette rette tid og sted. Jeg ønsker og har en konkret plan om å gjennomføre dette slutte-prosjektet når jeg er i roligere omgivelser, nærmere bestemt naturen.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

6.10 De betrodde talenter 25:14-30

«For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem på sin eiendom.

Til den gav ham fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent – hver av dem etter som de hadde evne til. Så drog han utenlands.

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem, og tjente fem til.

Han som hadde fått to, gjorde det samme, og tjente to til.

Men han som hadde fått den ene talenten gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin Herres penger.

Etter lang tid kom så disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem.

Da kom han fram som hadde fått de fem talenter. Han hadde med seg fem talenter til, og sa: Herre, du gav meg fem talenter, se, jeg har tjent fem talenter til!

Hans Herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!

Så kom han fram som hadde fått de to talenter, og sa: Herre, du gav meg to talenter, se, jeg har tjent to talenter til!

Og hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!

Men også han kom fram som hadde fått den ene talenten, og han sa: Herre, jeg visste at du er en hård mann, som høster der du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde. Derfor ble jeg redd. Jeg gikk og gjemte din talent i skogen. Se, her har du ditt.

Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der jeg ikke sådde og sanker hvor jeg ikke strødde. Da burde du ha overlatt pengene mine til utlånerne, så hadde jeg fått igjen med renter når jeg kom.

Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talenter.

For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.

Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.»

Dag 37 ( kvelden 14.01.15 )

Det har gått noen dager uten at jeg har fått skrevet nå. Alt går sakte om dagen, og jeg sliter med å få gjort ting i det hele tatt. Jeg er motivert og ser frem til å komme i gang med hytte-prosjektet nå. Samtidig kjenner jeg på en aldri så liten depresjon. Jeg leter fremdeles etter nålen som skal stikke hull på boblen jeg befinner meg i.

Derfor er det ikke så mye spennende å skrive om heller. Det skjer så lite for tiden, at det nærmest føles som at den har stoppet opp. Tiden altså. Men jeg tror det er vanlig for ganske mange å ha det sånn, spesielt på denne årstiden. Jeg tror nok det er mange som hadde hatt god effekt av en stor dose D-vitaminer. Man merker det på mange vis: Det er veldig stille og rolig på Facebook, for eksempel. Folk som vanligvis er veldig pratsomme, og legger ut mange bilder, deler lenker og artikler, er nå veldig stille. Det blir gjerne noen korte ord om verdenssituasjonen, og bærer preg av at det ikke er fordi det er spennende tema, men heller fordi det er «in» å prate om.

Jeg er også en av dem som pleier å mase på Facebook, men ikke nå lenger. Det er kanskje jeg som er mest stille av de fleste, for tiden. Ikke bare på Facebook, men kanskje ellers også. Dette er som jeg har nevnt noe som er på vei til å bli bedre. Jeg skal blant annet på tur med en kamerat i morgen. Det er bare selve tiltaket.

Nå er det bare seks dager til vi flytter, offisielt. Fido og jeg. Det passer bra, for nå er jeg som sagt mettet på å vente så mye. Jeg har egentlig senket skuldrene litt, i det siste. Selv om jeg drakk forrige lørdag, så har ikke dette plaget meg. Jeg har ikke hatt nerver i ettertid, og heller ikke noe lyst til å drikke dagene etter.

Jeg er også nede i en forbausende lav dose med Sobril. Jeg ligger nå på 1,5 – 2 mg daglig. Det er veldig lite i forhold til hva jeg er vant til.

Så tingene går rette veien. Men jeg er ikke i mål. Jeg vet ikke hva jeg søker etter, og jeg har ikke funnet noen svar på det heller.

Jeg har så smått begynt å legge planer for fremtiden, så fra høsten av vet jeg hvor jeg skal være i livet. Jeg skal begynne på skole, koste hva det koste vil. Jeg ønsker å gjøre ferdig noen fag, og deretter begynne å studere noe jeg interesserer meg for. Jeg har sett viktigheten av dette nå. Egentlig for mange år siden, men jeg har ofte falt av underveis. Det akter jeg ikke å gjøre igjen. Livet er såpass kort og hurtiggående. Fremdeles, hvis ikke til og med spesielt i det siste, har jeg vært ubeskrivelig opptatt av hvor fort livet og tiden går. Jeg føler at jeg kjemper en kamp mot tiden, men at det er umulig. Jeg synes på sett og vis at tingene går for fort. Jeg føler at jeg har et timeglass ved det ene hjørnet på skrivepulten, og en haug med uorganiserte, gule papirlapper liggende overalt på den andre siden. På lappene står det blant annet: Hvor skal du? Hvem er du? Skal du ikke snart gjøre sånn og sånn?

Og dette timeglasset fortsetter bare å drysse og drysse. Presset kjenner jeg godt, men jeg vet ikke hvorfor det er der. Hadde bare årsaken vært spesifikk, og ambisjonene og planene klare, så hadde det vært noe annet. Alt har liksom blitt så diffust etter at jeg rundet 32. Det har bare blitt flere spørsmålstegn, selv om jeg ironisk nok føler at jeg har funnet meg selv mer enn da jeg var for eksempel 28. Jeg ser på hele tyve-tallet som en eneste stor, kaotisk, mørk og tidvis tom karusell som spant rundt og rundt i en sky av rus. Det kom ikke særlig mye nyttig, effektivt eller lukrativt ut av 20-årene for meg. Jeg håper det kommer en klarere gangvei nå i 30-årene. Foreløpig ser det ikke helt bra ut, men noe sier meg at dette er en slags overgangskrise. Så når jeg tenker over det hele, kan det nok være en god ting å komme seg ut i naturen nå ja. Jeg er ikke rustet for stress, for mange menneskelige inntrykk og fjas nå uansett. Det er noe som sier meg, at når spørsmålstegnene kommer som de gjør så hyppig nå for tiden, så vil jeg finne hundrevis flere svar fra lyden av en rennende elv, enn på google eller Facebook, eller i en flaske. Jeg tror jeg vil finne mer ro av elven, enn av den daglige dosen med Sobril. Naturen skal man ikke undervurdere.

Ellers, så har jeg faktisk vært i kontakt med Sivilforsvaret. Jeg sendte dem først en mail, for å undersøke hvilke opptakskrav de hadde for å komme inn der. Jeg har nemlig lyst å gjøre noe nytte for meg, som å delta i leteaksjoner og lignende. Men jeg har ikke lyst å bære våpen. Så derfor tenkte jeg at et interessant alternativ til militæret ville være sivilforsvaret.

Jeg fikk mail tilbake om at det kunne være fullt aktuelt for meg å komme inn dit, og at jeg da måtte delta i 3 uker på en skole ikke langt fra Gjøvik. Dette var for å få den obligatoriske opplæringen.

Begge parter ble enige om at dette kunne bli aktuelt etter oppholdet mitt på denne hytten, uansett hvor lang tid det skulle ta. Det er nemlig en problematisk og øde adresse, i forhold til innkallinger i distriktet. Derfor må jeg nok flytte meg nærmere sivilisasjonen, dersom noe sånt skal tre i kraft. Jeg tenker at høsten passer bra, både praktisk og bokstavelig, til å høste disse frøene som jeg nå sår.

Jeg har jo lenge snakket om at perioden ute i naturen, skal være en slags renselse. En oppklarning, på mange sett og vis. Et skritt nærmere sunnhet og forhåpentligvis lykke. Forhåpentligvis dukker svarene jeg savner, opp under dette oppholdet. Det må nemlig være et eller annet som ikke er helt som det skal være med meg. Det må jo være en grunn til at jeg har det slik. Jeg tror at denne innsikten vil bli klarere ved å ha en slags meditativ ro rundt meg. For en periode i hvert fall. Jeg sitter så ubehagelig fast i forhold til veien videre, at jeg nå skjønner at svarene ikke er å finne, på stedene jeg til nå har lett. Jeg må finne dem på en annen måte enn de jeg har forsøkt tidligere. Jeg må legge fra meg all denne grublingen, som føles som en tung ryggsekk med unødvendig innhold, og begynne å leve. Se fremover. Være glad. Enkel. Harmonisk. Forelsket. Klar til neste kapittel.

Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

7.2 Ildstøtten og skystøtten

«Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt.

Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten»

Dag 33 ( Kveld 07.01.15 )

Det har gått noen dager nå, uten at jeg har fått skrevet noe. Mørket har preget meg en anelse, og det har egentlig ikke skjedd så mye heller. Derfor ville det bare ha blitt mye gjentakelser og tomme, frustrerte tanker. Jeg har også hatt lite overskudd, og generelt ikke vært helt i form.

Jeg er fremdeles edru, og har nå vært edru i snart en måned. Det er greit å være frisk på den fronten.

Jeg har også opprettet Facebook, som jeg så vidt nevnte tidligere. Nå har jeg lagt til mange gamle venner. Det er litt artig, men samtidig rart å se hvor mye mange av dem har forandret seg. Mange har giftet seg, fått nye etternavn, barn, flyttet osv. Generelt sett har de forandret seg veldig, og blitt voksne. Tiden har jammen gått. Jeg blir litt melankolsk av det, når jeg mimres over de gamle dager.

Jeg savner ikke ungdomstiden noe videre, da den ikke alltid var så enkel. Men jeg savner begynnelsen av tyve-årene. Det var en bra tid. Masse bra festing, gode jobber, forhold, egen leilighet, mange gode venner, balanse, rutiner og hele pakken. Ofte hører jeg på musikk fra den tiden, for å mimres. Men det er lyder fra en tid som aldri kommer tilbake. Alle de ting som var da, er helt annerledes i dag. Allikevel er minner gode å ha, så lenge det er gode minner, selvsagt.

Jeg har fremdeles litt følelsen av at Facebook-samfunnet er en anelse «kunstig.» Det er noe med Facebook, som jeg aldri klarer å sette fingeren på. Men allikevel er det jo godt å se folk som jeg ellers aldri ville ha sett, dersom det ikke var for dette samfunnet som har en usosial måte å gjøre folk sosial på.

Mørket har begynt å rote med hodet mitt, som det alltid gjør på denne tiden. Jeg merker at det er mange som blir preget av det. Jeg blir alltid depressiv, og har begynt å snu på døgnet. Jeg er ofte våken til klokken er fem om morgenen. Jeg tenker: Spiller det egentlig noen rolle? Det er jo mørkt om dagen også. Om natten er det i det minste stille. Jeg er for så vidt litt enig med meg selv i den tanken også. Jeg gjør fint lite for tiden uansett, så da må jeg da få lov til å sove når jeg vil, og være våken når jeg vil. Jeg lever i en litt tidløs sone nå, hvor alt uansett står på vent.

Jeg har forresten snakket litt med husverten, og vi har blitt enige om at jeg flytter dit omtrent den 20 januar. Det har vært litt frem og tilbake, og det viste seg at det tok litt lenger tid enn antatt å få internett der. Så da tenkte jeg at det kanskje var like greit å vente til den 20, da jeg får penger. Jeg er nemlig litt blakk også, så det kunne ha blitt noen lange dager frem til da. Da er det like greit å være her litt til, selv om jeg er rastløs på å komme i gang.

Nå ser jeg virkelig frem til å sette i gang med de kreative tingene jeg tenker mye på. Jeg undersøkte med en god kamerat av meg, om han kunne tenke seg å være statist/skuespiller i videoene jeg planlegger å lage til sangene mine. Det gikk han med på, så det kan bli spennende å se hva som kommer ut av det. Men først må jeg lage manus, for å finne ut hvordan jeg best kan beskrive hva sangene handler om. Det er nemlig ikke sanger med tekst og vokal, med unntak av et par. Det er mer psykedeliske, trippete sanger og lydbilder. Eller psykedeliske illustrasjoner av forskjellige sinnstemninger, om du vil.

Jeg ser på datoen i dag, og ser at det er nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i marinen. Først rekruttskolen, og så Kongeskipet Norge. Men jeg har bare 120 tjenestedager, fordi jeg «alltid måtte videre, være i bevegelse.» Dette til tross for at offiserne på Kongeskipet prøvde å overtale meg til å bli. Tosken meg. Men det er hele 13 år siden! Rart å tenke på. Det er ikke til å bortforklare: Jeg begynner å bli gammel. Dette begynner å bli en slags livskrise etter hvert. Jeg får nesten panikk. Men man kan ikke kjempe mot tiden. Det vil vel bare føre til enda flere rynker, vil jeg tro. Håret mitt faller jo av også. Det har i hvert fall blitt veldig tynt. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke kunne ha vært på hodet mitt til jeg var i hvert fall 60.

Jeg har forresten fått skryt i det siste, for at jeg ser godt ut. Det føltes bra å høre det. Folk tror jeg har vært på avrusning osv, og strengt tatt har jeg jo det, bare at jeg har gjort det selv. Det er i hvert fall bra at alt kjøret jeg har hatt mellom ørene, ikke spirer ut igjennom det ytre. Jeg har jo også vært flink til å trene og spise, så dette spiller nok også en rolle. Vanligvis, når jeg er sånn som dette, så har jeg en tendens til å forfalle, både psykisk og fysisk. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe, og føler meg generelt flat. Det er litt sånn mørket fungerer på meg. Jeg stagnerer, og blir deprimert. Men jeg har tvunget meg selv til å trene, for det er så kjipt å ha begynt å komme i form og passende vekt, for så å bare forfalle igjen. Det er viktig å trene. Det er godt for kropp og sjel.

I det siste har jeg også tenkt mye på båten min. Jeg savner den. Jeg håper bare den holder seg noenlunde til mai, for da blir det aktuelt å få den ut på sjøen, og eventuelt flytte den til et nytt sted. Jeg aner ikke hvor, men jeg tror ikke jeg vil ha den båtplassen jeg har på sjøen nå. Jeg tror nemlig ikke at jeg kommer til å bo der på den tiden, men det er vanskelig å si noe om nå. Mye kan ha skjedd frem til mai. Kanskje jeg har debutert som forfatter med denne boken. Eller kanskje en kjent regissør har bestemt seg for å filmatisere manuset mitt. Eller kanskje jeg får gjennomslag som billedkunstner, og kan leve et fritt liv av inntektene jeg får på å selge den. Men mest sannsynlig, så er jeg nok fremdeles bare en drømmer i mai også. Men på den annen side: Hvor ville jeg ha vært uten drømmer og ambisjoner? Uansett, jeg er etter hvert også nødt å finne frem kikkerten min, og se fremover. Ikke hele tiden bakover. Jeg må skape grunnlag for nye, gode minner som jeg kan se tilbake på, i fremtiden. Den jobben må jeg gjøre selv.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

Jesu fristelse 4:1-11

«Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen.

Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.

Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød!

Men Jesus svarte: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde.

Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein.

Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.

Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet.

Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.

Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.

Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.»