Dag 32 ( kveld 02.01.15 )

Nå har jeg bestemt meg for å slutte å «planlegge» livet så mye, og i stedet begynne å leve i nuet. Det er klart at man bør planlegge litt av hva som skal skje videre, men det må finnes en grense også. Det finnes aldri en garanti for at morgendagen kommer, så man bør ikke leve og puste kun for fremtiden. Det som skjer akkurat nå, er jo strengt tatt mer det reelle livet man har, enn livet i morgen. Jeg har ofte stilt litt spørsmålstegn ved folk som sparer nesten alt de har av penger, slik at de kan nyte godt av pensjonist-tilværelsen. Jeg har ofte da tenkt: Hva hvis de dør før de rekker å bli pensjonister?

Nå innser jeg at jeg er litt på samme viset. Akkurat nå, eller slik tingene er nå, kan de ikke kalles annet enn kjedelig. Jeg lever og fører en kjedelig livsstil, så at jeg planlegger fremtiden, og hvordan jeg skal forme den annerledes, er nok naturlig. Men nå føler jeg at det snart er på tide å slutte med grublingen og planleggingen, og heller begynne å handle. Jeg undres om jeg har begynt å søke en perfeksjonistisk tilværelse, som egentlig aldri vil gå helt etter planen. Jeg vet jo nå hvilke knapper jeg kan trykke på, og hvilke jeg bør unngå, men samtidig er jeg bare et menneske. Jeg prøver, jeg feiler, og noen ganger oppnår jeg. Sånn er det for alle. Jeg svinger mye, kanskje en anelse mer enn hva som er normalt, men i mitt liv er det jo normalt. At jeg ikke nødvendigvis er et A4-menneske, har jeg overhodet ikke noen problemer med å forholde meg til uansett. Jeg er glad jeg har unngått «kvernen» som former alle mennesker like. Maskinen. Men samtidig må jeg innrømme at det finnes mange ting jeg har lyst å forandre på. Jeg er litt sånn, generelt sett. Det høres kanskje litt paradoksalt ut, for en «sigøyner» som aldri egentlig slår seg til ro noen steder, og som har begynt å bli ganske så bereist, enten det er innenriks eller utenriks, natur eller storbyer, å si at jeg ikke liker forandringer. Men dette gjelder de små tingene, og ikke de store. Jeg drikker altfor mye kaffe hver morgen, og blir litt dårlig og skjelven. Allikevel tar jeg meg aldri en kopp mindre. Dette var bare noen tanker jeg måtte skrive ned.

Ellers har jeg kjøpt «Endelig ikke-røyker» i dag. Dette er en bok av Allen Carr, som er kjent for å grave i selveste avhengigheten av sigaretter. Den graver i underbevisstheten på røykeren, og fjerner det romantiske synet røykeren har på sigaretten. Jeg husker jeg leste den da jeg var omtrent 20 år, etter å ha fått den i gave av min daværende kjæreste. Jeg klarte ikke å slutte, men jeg klarte aldri heller å sette like stor pris på røyken i ettertid, som jeg gjorde før jeg leste den. Nå er jo planen altså å slutte å røyke når jeg kommer til denne hytten.

Og når vi snakker om hytten, så reiser Fido og jeg på mandag. I dag er det fredag. Billetten er bestilt, så jeg må bruke helgen på å samle sammen siste rest av ting som skal fraktes. For nå er offisiell utflytning rett rundt hjørnet.

Jeg kjenner jeg er rastløs. Hjelpe meg, så rastløs jeg er. Hvis jeg hadde tatt meg noen pils nå, hadde jeg fått vinger. Jeg merker jeg har masse opplagret energi i meg. Jeg har nettopp kommet på beina, og det er egentlig nå jeg burde ha tatt antabus osv. Jeg merker at jeg begynner å bli litt impulsiv i tankene, og da kan jeg forandre drastisk på ting i løpet av en time. Ting må skje fort, på en måte. Jeg har ikke tid til å vente, og det hjelper ikke å trene eller løpe av seg denne «energien» heller. Det er vanskelig å få utløp for den. Derfor ender det ofte opp med at jeg «bryter den ned, og gjør meg sliten» med alkohol.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av den energien heller, når den kommer. Jeg vet ikke hva jeg har lyst å gjøre heller. Men jeg tror det er veldig naturlig å føle det slik nå. Jeg har hatt nærmest en pensjonist-tilværelse i lang tid nå. Det er greit nok at jeg er flink å trene og dette, men jeg har vært utrolig usosial. Så friskner jeg til, og begynner å tenke i nye baner igjen. Jeg begynner å savne folk. Men jeg har i hvert fall opprettet Facebook, og jeg har en haug med folk jeg skal legge til. Men jeg vil bare komme litt ut av «halv åtte»-tilværelsen først. Jeg er fremdeles ikke helt «der». Kanskje i morgen?

«Elsk meg imorgen», som det ene Elling-filmen heter så fint.

Når det gjelder Facebook, har jeg alltid vært ambivalent. Jeg har aldri funnet helt ut om jeg liker Facebook eller ikke, så derfor har jeg svært mange ganger slettet/opprettet/slettet/opprettet profilen min. Og for å si det sånn: Når man er skikkelig på kjøret, så er det ikke lurt å logge seg på Facebook. Jeg har ofte hatt flere hundre venner på listen, og jeg har tatt helt av som et fly, i perioder.

Jeg husker jeg var på en langvarig bærtur, og skrev blant annet mange fullstendig usammenhengende ting, som jeg der og da mente var gylne ord og budskap. Jeg fikk gang på gang beskjed om at folk ikke forstod døyten av hva jeg snakket om, når promillen min var så høy osv. Men jeg skrev og skrev og skrev. Jeg hadde en sånn intens periode for ett år siden, og jeg har hatt litt mindre ekstreme perioder tidligere, samt en ganske ekstrem periode for kanskje fem år siden.

Når jeg har hatt det slik, så er det som at absolutt alt går inn på meg. Som at jeg tar alt personlig, og at jeg mangler et beskyttende filter.

Jeg har også opplevd at psykiatri-ambulanse kom for å hente meg, som følger av ting jeg skrev på Facebook. Jeg husker ikke eksakt hva jeg skrev, men jeg kan tenke meg at det først og fremst var et dårlig formulert, usammenhengende innlegg som av noen bekymrede venner eller familie ble tolket som suicidalt. Jeg har brent meg på den noen ganger før også. Men da de først kom hit ( noe jeg ikke hadde fjerneste anelse om ), hadde jeg allerede satt kursen mot legevakten selv. Jeg tror jeg var veldig depressiv og beruset, og da tok jeg initiativ selv, og reiste til legevakten på egenhånd.

Alt dette er dog mange år siden, og disse personlige krisene er når det virkelig har toppet seg for meg ( jeg synes «bunnet seg for meg» er en bedre setning, men jeg vet ikke om det er noe som går an å si, rent teknisk sett ). Så det var ikke en hverdagslig tilstand, selv på den tiden.

Seriøst, jeg merker at jeg svinger mens jeg skriver. Det kribler i hele kroppen. Som at rakkeren i meg driver og prikker meg på skulderen. Jeg får lyst til å drikke, og det å være deprimert og sliten virker så lite realistisk akkurat nå. Det er på en måte litt behagelig å ha det som jeg har det nå, men det er en tilstand jeg må vokte meg for, av erfaring. Man tar litt for lett på ting, og det er gjerne litt lett å glemme at man er alkoholiker osv. Samtidig, når jeg tenker på disse begrepene, så tenker jeg: «Pløh». Jeg er så lei av begrepene «depresjon», «angst», «Aspergers», «alkoholiker», «kanskje bipolar» osv. Det er noe som skriker inni meg:

«La meg leve litt også!»

Så jeg må holde meg litt i nakken nå. Jeg må nok det. Jeg er bare så utrolig rastløs.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

1.2 Takksigelse 1:3-8

«Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.

For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige, på grunn av det håp som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet.

For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre og lærte å kjenne Gud nåde i sannhet.

Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere.

Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden»

Dag 31 ( Kveld 01.01.15 )

Den første dagen i det nye året har passert, og denne dagen har vært lang. Den begynte med at jeg stod opp klokken seks, og kjørte med min onkel til hytten i Sogn og Fjordane. Det var en fin tur, og hytten var betydelig koseligere nå som den var varmet opp. Vannet har også tint elven bak hytten, og det viser seg at det er et aldri så lite fossefall rett bak hytten. Spør du meg, så er det ren meditasjon. Rett utenfor soveromsvinduet. Det er musikk i mine ører.

Jeg har også fått snakket litt med husverten, og vi har blitt enige om at de skal skaffe et modem i sitt navn, mot tillegg i leien. Det betyr at jeg er sikret et bra nett når jeg er der, og dette er jeg jo strengt tatt avhengig av, så jeg ble veldig lettet da jeg hørte det.

Det er egentlig ikke så mye som gjenstår nå, før jeg flytter. Jeg må få samlet sammen de siste tingene mine, og regner med at jeg får plass til dem i tursekken min. Så er det bare å bestille båt-billetter, og ta Fido med. Etter det har jeg offisielt flyttet. Jeg regner med at det skjer innen et par dager, kanskje over helgen. Jeg må se det litt an. Det er egentlig ikke noe hastverk, nå som jeg vet at den står klar der. Jeg orker ikke å stresse med noe. Stress er noe jeg har hatt nok av de siste månedene, så det får holde nå.

Jeg driver også og planlegger, planlegger og planlegger. Jeg prøver å finne den veien videre i livet, som jeg vet vil være mest komfortabel for meg å gå på. Det er ikke så helt enkelt for et noe kaotisk sinn, samt at jeg må skille hva jeg tror jeg egentlig vil, og hva som kan være avhengighetens snakk. Det er en anelse utfordrende, men jeg tror ting begynner å falle på plass. Men jeg må innrømme at en av mine tyngre laster, er ambivalens i forhold til det meste.

Jeg har også fått trent i dag, mot alle odds. Jeg har nemlig vært veldig trøtt, men trening gjør meg godt, så jeg kjører hard disiplin der. Men jeg merker at denne røyken gjør meg en anelse tungpusten, så jeg gleder meg til å legge den fra meg.

I dag har jeg egentlig ikke så lyst å skrive så mye. Jeg er som nevnt veldig trøtt etter en lang dag, og føler at det jeg skriver er kjedelig. Derfor tror jeg at jeg lar lagrene fylle seg opp til i morgen, så skal jeg heller skrive mer utfyllende da.

Jeg avrunder med å bla tilfeldig opp i bibelen: 2

2.1 Den rettferdige kongen, Messias, kommer 32:1-8

«Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og stormenn skal styre etter rett.

En mann skal være som et skjulested for været og ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.

Da skal de seendes øyne ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre.

De lettsindige hjerter skal forstå og skjønne. De stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.

Dåren skal ikke lenger kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles fornem.

For dåren taler dårskap. Hans hjerte finner på urett for å utføre det som er ondt, for å tale forvendte ting om Herren, for å la den sultne være uten mat og la den tørste mangle drikke.

Den svikefulles våpen er onde. Han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er. Men den edle har edle tanker, og han holder fast ved det som er edelt.»

Dag 30 ( Kvelden 31.12.14 )

Nå er det bare tre timer og ett kvarter igjen av år 2014. Ute smeller og blinker det. Hundene er redde. Fido bjeffer for hvert smell, mens de to andre klamrer seg til hver side av meg, for å søke trygghet. Det er nok ikke kjekt å ha sterk hørsel på en kveld som dette, og det er nok ikke kjekt å ikke forstå at det er en feiring. Jeg tror hundene synes det er en utrolig teit måte å feire på.

Men frykten ligger nok ikke bare hos hundene. Det er nok mange eldre, og krigsveteraner som heller ikke liker disse smellene. Folk som gjerne kommer fra krigsherjede land, for eksempel. De får nok ikke de beste assosiasjonene av en slik type feiring.

Ellers har det vært en koselig dag. Jeg har fått pakket det meste av det første lasset, så ting er mer eller mindre klart til morgendagen. Min mor skal også være med i morgen tidlig, og jeg gleder meg til å vise dem hytten og ikke minst naturen rundt. Vi står opp i seks-tiden, så det blir nok ikke mange timene med søvn i natt, men det går bra en gang i blant. Dessuten har jeg fått meg et par timer på puten i ettermiddag.

Jeg har også vært på tur med hundene i dag, og jeg har fått trent bein og mage. Jeg ble også litt glad da jeg logget på Facebook i dag, da jeg så at jeg hadde fått mange venneforespørsler fra gamle venner og venninner.

Jeg har ikke hørt noe fra husverten i forbindelse med internett, men det er jo tross alt nyttårsaften i dag. Så jeg har ikke giddet å sende en purring på den opprinnelige SMS-en. Jeg har ikke lyst å fremstå som masete. Men hvis man skal se positivt på det, så har han jo ikke sagt «nei» heller. Jeg gjorde jo det ganske klart at jeg var avhengig av nett, så jeg håper vi klarer å snekre sammen en løsning.

Min mor er på besøk hos noen venner av seg, mens jeg har gått med på å passe hundene. Så i kveld spiste jeg og mine to onkler fra en gigantisk kalkun. Det var veldig godt, men vi ble avbrutt av julebukker, som fikk hundene til å bjeffe uten like.

Jeg har også sett Kongens tale. Det er alltid et fint symbol på at det er nyttårsaften, for min del. Han snakker alltid om høydepunktene i året som har gått; de gode og de vonde. I dag snakket han en del om barn, og om mobbing. Han sa også direkte til mobberne:

«Dere har andre sider i deg som dere kan bruke til noe godt.»

Jeg synes dette var fint. Jeg tenkte i brøkdelen av et sekund at han skulle kjefte på dem eller noe. Men kongen er en fin fyr han.

Fra klokken halv tolv skal jeg spørre min onkel om han kan passe hundene. Jeg har lyst å ta noen bilder, pluss at jeg har lyst å filme overgangen fra år 2014 til år 2015. Jeg skal gå inn i «kreativitetens år» med kameraet mitt i hånden og i drift. Litt for symbolikkens skyld. Jeg må innrømme at jeg er spent på 2015. Jeg føler på meg at det kommer til å skje mye. Jeg håper at jeg får meg en dame som jeg kan dele livet med. Jeg trenger en sånn. En herlig, ung dame som jeg elsker, som også elsker meg. Jeg savner følelsen av å være forelsket. Det er en rus. En lovlig rus uten bakrus.

Jeg tenker av en eller annen grunn også på den anspente verdenssituasjonen. Jeg tenker på de alarmerende ordene som har kommet fra PST (Politiets sikkerhetstjeneste). De gikk for en tid ut og sa at det var en 90 prosent sjanse for at det ville skje et terrorangrep i Norge, i år 2015. Jeg har også en av disse «intuitive» magefølelsene på at det kommer til å skje noe i år 2015, her i herlige Norge. Og jeg liker ikke disse magefølelsene, for ofte når jeg har hatt dem, så har det vist seg å stemme. Uten at jeg vil påstå at jeg er synsk eller noe. Jeg håper i hvert fall at alle parter lar sverdene ligge, og tenker rasjonelt og voksent. Jeg tror folk trenger en påminner om at fred og harmoni er de sterkeste våpen. Men det virker i disse dager som at det er så mye hat, bitterhet, grådighet og vold, at mine tanker og teorier ofte blir fremstilt som utopiske. Det som skremmer meg, er at ALLE sider virker rasende. Man får liksom følelsen av at det nesten ikke er mulig å begynne å tenke i fredelige baner. Det virker også som at folk over hele verden har begynt å bli altfor offensive i sine mentaliteter. De peker på hele folkeslag, og klarer ikke å sette skille mellom disse og de små kjernene som faktisk lager problemer. De peker på hele religioner, uten å klare å sette skille mellom selve religionene og de små kjernene som mistolker dem. De såkalte ekstremistiske kjernene.

Men, jeg er en troende mann, og jeg lever i håpet. Kanskje folk kommer frem til en fredelig løsning. Kanskje folk tar til fornuften. Det er gjerne vanskelig å tro, men det er ikke skadelig å håpe.

Jeg gleder meg i hvert fall til å komme tilbake til mitt rette element, hvor jeg kan sette skikkelig i gang med alle de kreative tingene jeg har tenkt på. Jeg har mange malerier i hodet, som jeg må få ned på lerreter. Det kommer til å bli en fin balanse mellom figurativt og abstrakt. Jeg ser også frem til å sette i gang med å lage musikkvideoer til de sære electronica-sangene mine. Det blir masse å gjøre fremover.

Det kan være jeg har nevnt det før, men jeg skal i hvert fall ta de fagene jeg mangler fra videregående, for å få studiekompetanse. Jeg har nemlig lyst å studere fra høsten av. Jeg har forsøkt mange ganger tidligere, i form av voksenopplæring, men jeg har alltid falt av, grunnet forskjellige omstendigheter, i hovedsak rus eller frynsete nerver. Men jeg har fremdeles tro på at jeg skal klare å finne min balanse. Jeg merker at jeg blir sterkere og sterkere for hver dag som går, både psykisk og fysisk.

Nå tenkte jeg å fotografere hundene. Batteriet på kameraet er nå fulladet, og jeg tenkte jeg skulle gå rundt og knipse litt. Jeg har utallige bilder av Fido, men jeg har faktisk ikke så mange bilder av Retrieverne. Dette har litt med at Fido elsker å bli fotografert. Men de to andre spreller hele veien, og han ene prøver alltid å stikke av, for han liker ikke den form for oppmerksomhet. Det virker som at han blir flau eller noe.

Jeg skriver mer i morgen, eller rettere sagt: I år 2015. Så dette blir det siste skrivet i år 2014, og jeg avslutter årets skriverier med å lese noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig. Godt nyttår!

2. Ordet om korset – Guds dårskap og Guds kraft 1:17-2:5

2.1 Kristus – Guds kraft og visdom 1:17-25

«For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft!

For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.

Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?

For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å relse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.

For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.

Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom.

For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.»

2.2 Hele frelsen er fra Gud 1:26-31

«Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt.

Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre til det sterke til skamme.

Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.

For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!»

Dag 28 ( natt til 30.12.14)

Da har også denne dagen passert, og denne dagen har vært litt bedre enn de forrige. Jeg har fått gjort en del ting i dag, og ikke minst organisert litt i forhold til flyttingen. Heldigvis kan min onkel kjøre den 01 januar, og det er jo ikke mange dagene til. Litt symbolsk sett, kan man jo si at det nye året bokstavelig talt starter med blanke ark.

Den første januar skal vi altså kjøre til hytten med et lite lass av forskjellige ting. Så blir jeg med tilbake, og dagen etter reiser jeg med båten sammen med Fido. Det er nemlig ikke plass til ham i bilen. Han er ikke den minste av hunder, og min onkel har ikke den største av biler.

Ellers har jeg vært hos legen i dag, og jeg har heldigvis fått medisin nok til å trappe ned over seks uker. Så det var altså siste gangen jeg trenger å spørre om resept på dem, om alt går etter planen. Og alt skal selvsagt gå etter planen.

Nå er egentlig det eneste som gjenstår, å skaffe mobilt bredbånd. Jeg snakket med de på Telenor i dag, og de sa at det var mulig, men at jeg måtte henvende meg til en butikk i byen. Jeg tenker å gjøre dette i morgen, samt å gå til frisøren.

Når jeg kommer til hytten, er det på tide å begynne med planleggingen av livet, generelt sett. Jeg er nødt å bli mer sosial, om det så er via sosiale medier. Jeg savner folk, og er lei av å være i denne boblen. I dag fikk jeg melding fra en kamerat da, og vi ble enige om at vi skal gå fjellturer sammen de gangene jeg er i Bergen. Det var egentlig en plan vi la i sommer, og så langt har vi fått gått én tur. Så dette er noe vi må få gjort noe med.

Ellers ringte konen til min bror meg i kveld, og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive en bok for min bror. Han har jo vært i Nairobi, Kenya igjennom Røde Kors for en del år siden, da det var skikkelig krise der nede. Det var helt ville tilstander, og jeg personlig skjønner ikke at han våget. Men han kom hjem med kone, og har nå to barn med henne. Så han fikk sin belønning for god innsats. Jeg synes det står stor respekt av den handlingen, og selvsagt takket jeg ja til å skrive boken om hans opplevelser der nede. Men vi må planlegge hvordan det skal gjøres. Jeg skal jo opprette Facebook, så det blir nok en del kontakt der. Generelt er jeg nødt å bli flinkere å ha kontakt med søsknene mine. De er tross alt søsknene mine.

I kveld har jeg også tatt masse bilder, og redigert dem. Jeg har også lagt dem ut på hjemmesiden min, for å gi den en liten «makeover». Jeg har fremdeles mye trafikk på siden, men det må jo være litt kjedelig når det ikke er noen oppdateringer. Jeg har også lovet at år 2015 skal bli mitt kreative år, på selve hjemmesiden. Eller rettere sagt: Mitt mest produktive år. Dette akter jeg å stå for.

Jeg ble også litt glad tidligere i dag, for jeg fant et program hvor man kan lage tegneserier i dag. Det var gratis, og ganske enkelt, men mer enn nok for å lage en helt grei tegnefilm eller to. Veldig grunnleggende, men det enkle er ofte det beste. Det sier Rema1000, og jeg samtykker.

Så nå har nedtellingen begynt. Det er ikke lange tiden igjen av 2014. Det har i grunnen vært et innholdsrikt år. Jeg har også reist ganske mye i år, selv om det gikk skeis på hver eneste tur.

Året begynte med at jeg var på en stabiliseringspost, etter å ha vært så på kjøret som jeg aldri hadde vært før. Her fikk jeg god hjelp, og reiste til Torrevieja, Spania ikke lenge etter. Også da fikk jeg abstinens av Sobril, selv om jeg hadde trappet ned i tre uker. Det var tydeligvis litt for brått, og jeg hadde det ikke særlig bra. Jeg isolerte meg, hadde en dundrende hodepine, og gikk i min egen lille boble. Jeg var nesten ikke klar over at jeg var i Spania engang. Jeg hadde også begynt å drikke, og ble til slutt veldig depressiv. Nesten identisk med det som nylig har skjedd. Så jeg ble hjulpet av Sjømannskirken i Torrevieja, og disse var utrolig snille. Jeg ble sendt hjem igjen takket være dem.

Jeg har også vært på et langtidsopphold i Nordfjordeid i år, eller det var i hvert fall tre-fire uker. På denne tiden mottok jeg en erstatning fra Nav, fordi jeg hadde blitt utredet med høytfungerende autisme og ADHD først da jeg var 31 år, så de mente at jeg fortjente en erstatning som følger av at det ikke var oppdaget tidligere. Og da jeg fikk erstatningen, ble jeg ganske impulsiv. Jeg satt på rommet på rus-institusjonen og ordnet leilighet i Warszawa, Polen. Det var egentlig ganske tilfeldig at det ble der. Jeg søkte på leiligheter i mange land, og var egentlig bare på jakt etter å reise rundt, og oppdage en ny verden. Og eieren av leiligheten i Polen var den første som svarte, så etter oppholdet på institusjonen, tok det ikke lange tiden før jeg reiste av gårde til Polen.

Det begynte veldig bra. Men alt var veldig ukjent, selv om leiligheten var utrolig fin, og folkene veldig hyggelig. Men det var ikke så mange som forstod Engelsk, og jeg merket fort at tingene var veldig annerledes der. Dessuten hadde jeg igjen begynt å drikke, og jeg merket igjen at Sobril-nedtrappingen hadde vært for brå. Dette hadde for øvrig damen som skrev meg ut fra institusjonen nevnt at hun var litt skeptisk til, da jeg ville skrive meg ut litt før tiden. Hun sa at det nemlig ofte tok noen dager før abstinensene begynte å sette inn, og at hun anbefalte meg å bli litt til. Men jeg følte meg helt frisk, og var rastløs i sjelen. Jeg ville «leve» litt. Men det viste seg at hun hadde rett.

Jeg ble fryktelig dårlig der nede. Så til slutt endte jeg opp på et offentlig, psykiatrisk akuttmottak. Jeg kan si deg som så: Det kan på ingen måte sammenlignes med et Norsk, psykiatrisk akuttmottak. Og jeg fikk et delirium så sterkt som jeg aldri har opplevd før. Det var som at jeg gikk rundt i et våkent mareritt.

Jeg husker spesielt en natt, hvor jeg ikke engang visste hvor jeg var. Jeg snakket Norsk til de ansatte og de andre pasientene, som selvsagt ikke forstod hva jeg snakket om. Og jeg lette desperat etter en gammel dame som er min tidligere husvert i en leilighet jeg hadde her hjemme for mange år siden. Jeg så for meg at hun hadde gått seg vill i Polen, og at hun trengte min hjelp. Men, i virkeligheten var hun selvsagt ikke i Polen, og hun hadde det helt sikkert bra her hjemme i Norge.

Men det stoppet ikke der. Jeg var fremdeles helt borte vekk i hodet, og sa til de andre pasientene at «de dessverre ikke kunne være i denne leiligheten». Da husker jeg at mange av pasientene begynte å le. Jeg snakket Engelsk i dette tilfellet, men så for meg at sykehuset var leiligheten min.

Jeg prøvde også i flere anledninger å ringe til militærpolitiet, for jeg mente bestemt at noen andre pasienter drev og avfyrte granater i det ene rommet. På dette tidspunktet trodde jeg at jeg var på en konsentrasjonsleir. Jeg må innrømme jeg selv ler når jeg skriver dette. Tragisk, men sorry, jeg klarer ikke alltid å holde meg alvorlig når jeg tenker tilbake på ting.

Jeg var generelt sett helt lost, og til slutt tror jeg at jeg ble lagt i seler, og fikk en injeksjon i låret. Da sov jeg hele natten, og dagen etter følte jeg meg bedre. Jeg aner ikke hvilke medisiner jeg fikk der, men jeg ble i hvert fall frisk da. Jeg var på dette stedet i en uke, og klarte å holde meg edru i fire måneder etterpå. Det var takket være min søster og min mor, jeg kom meg hjem igjen i denne anledningen. Jeg vet også at ambassaden og utenriksdepartementet var inne i bildet, men jeg var i såpass ørske at jeg var rimelig hjelpeløs, på alle måter. Jeg ville bare hjem, men var selvsagt takknemlig for at jeg fikk hjelp av alle parter.

Jeg har altså vært i Spania to ganger, og Polen én gang i år. I to av tilfellene fikk jeg hjelp av sjømannskirken. Jeg akter å kontakte dem snart, ved å skrive et langt brev hvor jeg takker dem for all hjelp jeg har fått. Disse fortjener bokstavelig talt skryt opp i skyene. De fortjener virkelig min takknemlighet. Det er tredje gangen generelt jeg har fått hjelp til å finne veien hjem av Sjømannskirken. For noen år siden skjedde mer eller mindre det samme i Alanya, Tyrkia. Også disse var utrolig snille og hjelpsomme.

Nå håper jeg virkelig at år 2015 blir et roligere år. Det er jo helt sprøtt hvor mange eventyr uten happy ending jeg får. Men jeg vil jo i utgangspunktet hjelpe andre da. Det er ikke så fett å hele tiden å være den som trenger hjelp. Det trengs en forandring, forvandling og endret fokus. En karusell er og forblir en karusell. Det hjelper ikke å konstant sitte i den, i håp om at den skal gå fremover. Jeg må forandre grunnen jeg står på, og gripe tak i mitt livs fundament, for deretter å bygge på dette.

I natt går timene litt for fort, synes jeg. Jeg er egentlig ganske våken, og klokken er kvart på to om natten. I bakgrunnen hører jeg på meditasjonsmusikk, og snorkingen til Fido.

Jeg kan skrive mer i morgen, men avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Bergprekenen 5:1-7:29

1.1 Saligprisningene 5:1-12

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham.

Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Salig er de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld, for himlenes rike er deres.

Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere. «

1.2 De troende er salt og lys 5:13-16

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?

Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»

DAG 27 ( Søndag kveld 29.12.14 )

En ny dag har passert, og jeg kan ikke si annet enn at jeg har hatt konstant tankekjør. Jeg er så lei av disse depresjonene. Jeg skjønner ikke hva det er med meg lenger. Jeg synes det er rart at jeg ikke er helt på kjøret, for det er jeg vanligvis når jeg har det slik. Men jeg har fått en stor barriere på dette med å ruse meg. Jeg vet at hvis jeg nå hadde begynt å drikke, så hadde det gått strake veien til helvete. Så jeg er dønn edru og nøktern. Jeg føler på en måte at jeg står mellom to tilværelser, og jeg føler at jeg står fast der. Alt jeg skal gjøre, har jeg gjort før. Alle veier videre har mine tidligere fotspor på seg, alle forsøkene jeg nå har foran meg, er tidligere forsøkt, forgjeves.

Motivasjonen jeg nå har, har jeg også tidligere hatt, uten at jeg har klart å komme meg på beina. Depresjonen jeg nå har, har jeg hatt tidligere. Planene mine om å være kreativ i året som kommer, har jeg også hatt tidligere. Jeg har også vært ekstrem kreativ tidligere, uten at det har ført noe særlig med seg. Kanskje kunsten og alt det kreative jeg driver med, egentlig ikke er så bra. Kanskje folk bare har kjøpt den og skrytt av den, fordi de egentlig bare synes synd på meg. Nei, nå føler jeg at jeg er helt «Van Gogh» her. Men ja, jeg er en anelse depressiv i dag. Jeg håper at morgendagen blir bedre. Jeg har bare tre piller igjen, og det betyr at jeg må ha en i kveld, og to i morgen, bare for å eventuelt komme meg bort på legesenteret, uten å være dønn paranoid.

Jeg vet ikke om fastlegen min er tilstede i morgen, og jeg er redd for at jeg ikke skal få ny resept. Det er ikke alle leger som har så mye kunnskap om dette med nedtrapping, så ofte må jeg «kjempe» for å ikke bli syk. Men jeg tror ikke det blir noen problem. Det er bare en angst. Håper jeg.

Ellers har jeg trent mye i dag. Jeg startet dagen med en tur på et høyt fjell med Fido. Deretter trente jeg rygg i en time hjemme. Og så var det tur med de andre hundene etter dette igjen. Så jeg er litt sliten. Men det er godt å komme seg ut i naturen. I dag har det vært veldig fint faktisk. Masse snø, som skaper litt ekstra lys. Og nå er snart hverdagen tilbake. Da begynner de fleste i arbeid igjen, og jeg har også arbeid å gjøre. Med meg selv. Jeg kan ikke lenger leve sånn som dette. Jeg klarer det seriøst ikke mer. Jeg føler meg som en slave av alkohol, som bare venter på sitt neste tilbakefall. Og en pille-avhengig fyr. Usunn. Så langt fra den jeg føler at jeg egentlig skal være. Jeg håper bare at jeg klarer å finne veien tilbake. Jeg vet at jeg klarer det hvis jeg vil, men alle tilbakefallene og alt rotet jeg har i livet mitt, får meg nærmest til å umyndiggjøre meg selv. Det får meg til å tvile på min egen styrke. Det er som at den onde slangen på skulderen min sier:

«Du? Du som har prøvd så mange ganger før? Hvorfor i all verden tror du at du skal klare å finne dette lyset ditt denne gangen? Du lurer deg selv. Du er ikke sterk nok. Du har ødelagt livet ditt, så nå kan du likeså gjerne bare fortsette. Familien din og vennene dine har gitt deg opp. Du er på mange måter død allerede. Sjelen din er død, og vil ikke komme tilbake. «

Det positive er at denne slangen fremdeles klarer å provosere meg. Det er noe i meg som sier meg at jeg kan klare å finne veien tilbake. Men jeg er nødt å gjøre noe som skremmer meg, og det er denne delen som er vanskelig for alle med rusproblemer. Jeg nevnte jo dette med den «oppdiktede evighets-vaksinen» i går. Det jeg mente med det, er at jeg rett og slett er nødt å ta en endelig avgjørelse, i stedet for å hele tiden spasere mellom to veier, to liv, to personligheter og to tilværelser. Jeg er nødt å forsone meg med tanken om at jeg aldri mer skal drikke. Jeg er nødt å innse at jeg allerede har visst det lenge. Jeg er nødt til å akseptere det. Jeg er nødt til å sette foten ned én gang for alle. Og så jævlig jeg har hatt det i forhold til alkohol? Reelle selvmordsforsøk og suicide tanker? At alkohol egentlig har frarøvet meg alt; Og at jeg allikevel synes det er vanskelig å ta avgjørelsen? Ja, det bør jo si litt om hvor sterk avhengigheten er. Men jeg tror at depresjonen, tvilen og sorgen hviler på en grunn av «at det alltid vil være sånn», hvis jeg graver litt i underbevisstheten. Jeg tror på en måte ikke at jeg vil klare det, selv om jeg så sterkt ønsker det. Jeg føler jeg på en måte står utenfor i mørket, og ser inn i et komfortabelt og belyst hus, med glade mennesker. Jeg beundrer tilværelsen deres. Men i stedet for å gjøre som dem, så blir jeg stående i mørket. Jeg tror dette er grunnen til sorgen. Jeg tror jeg står på dørstokken til å gi opp all tro på meg selv, så tiden er virkelig inne for å vise styrke.

Jeg har en veldig respekt for Gud, og jeg vurderer å gjøre noe. Ikke i dag, men det er noe som på en måte kan sammenlignes med denne «evighetsvaksinen» jeg snakket om. Jeg vurderer om jeg skal gi et løfte til Gud om at jeg aldri mer skal røre alkohol. Hvis jeg gjør det, så vil jeg ikke drikke igjen. Det vet jeg. Men jeg ønsker ikke å gjøre det akkurat nå. Jeg vil gjøre det som et spesielt ritual, for det er noe som vil være et veldig stort øyeblikk, og det er en vanskelig avgjørelse å ta. Men jeg er en mann som har et tett bånd med Gud, og jeg vet at dette kanskje kan være kuren for meg. Jeg er nok ikke Guds beste barn, men jeg kan si at dersom jeg hadde lovet ham å aldri mer drikke, så hadde jeg ikke våget å gjøre det igjen. Jeg kommer sannsynligvis til å gjøre dette for første og siste gang i løpet av de kommende ukene. Men da vil jeg brenne røkelse, og jeg vil be på en skikkelig måte. Det skal være et spesielt øyeblikk. Jeg kommer sikkert til å skjelve når jeg gjør det, for da vet jeg at jeg det ikke er noen vei tilbake. Dette er dagen jeg offisielt sier farvel til alkohol for siste gang. Og når jeg har gitt Gud løftet, så er jeg frisk fra alkohol. Jeg skal aldri mer tenke på det. Jeg skal aldri mer tenke tilbake på artige fester som egentlig ikke finnes i denne tiden lenger. Jeg skal ikke mimres de gode stunder jeg har hatt med alkohol. Jeg skal glemme alt som heter alkohol, og tenke like lite på det som man tenker på slangegift. Man går ikke rundt og tenker på slangegift hele tiden, gjør man vel? Men hvis man ser en slange, så skygger man bane, for da vet man at man kan bli bitt, og at bittet kan være giftig. Dette er den samme innstillingen jeg må ha i forhold til alkohol fra den dag av. Det er ikke vits i å gå å drømme om noe som aldri mer vil komme tilbake. Og hadde jeg kunnet sagt én positiv ting om alkohol, så hadde jeg kanskje skjønt at jeg savnet det. Men hvis jeg måler de positive tingene med alle de negative tingene jeg har opplevd i forbindelse med alkohol, så forsvinner det positive delen inn i en svart sky. Så spørsmålet er hvordan jeg vil føle meg etterpå. Etter at jeg har avgitt dette løftet. Vil jeg løpe ut og rive meg i håret, og skrike:

«Hva har jeg gjort?!»

Eller vil jeg gå smilende ut, som en renset mann? Faktisk, så tror jeg på det sistnevnte. Hvem vet? Kanskje jeg blir belønnet for å ta en sånn avgjørelse. Jeg ser i hvert fall ingen negative utfall av å gjøre det. Men som sagt, så gjør jeg det ikke nå. Jeg trenger å varme opp tanken litt, kan du si. Jeg trenger å ruge litt på det. Men Gud kan ikke fordra at jeg drikker, det vet jeg. Det merker jeg. Jeg merker at Gud ikke liker alkohol. Alt skjærer seg når jeg drikker, men allikevel har jeg blitt spart mange ganger. Jeg har hatt englevakt i forhold til min egen helse. Men jeg ville aldri ha vunnet million hvis jeg kjøpte et Flax-lodd på fylla, for å si det sånn. Det er vanskelig å forklare. For å si det slik da: Jeg kan føle like mye nærvær av slangen som jeg gjør av Gud, når jeg drikker. Alt er mørkt, og jeg vandrer i et helvete, mens jeg ber til den gode Gud. For det er sistnevnte som er min far. Slangen er bare en frister, som aldri har kommet med annet enn tomme ord. Fristelsene fra slangen er så overfladiske. Det er ingen vanskelighet å se hvem av dem som er den sterkeste, når alt kommer til alt.

Jo, jeg kommer nok til å avgi dette løftet. Men bare gi meg litt tid. Rom var ikke bygget på en dag. Og jeg utsetter ikke fordi jeg har noen planer om å drikke noen ganger først. Det vil ikke skje, men jeg trenger vel ikke å gjøre alt på én og samme dag. Jeg må bare innse det faktum at ingen liker at jeg drikker. Jeg liker ikke engang selv å drikke. Jeg liker ikke engang smaken, og jeg liker ikke den jeg blir når jeg drikker. Jeg blir en annen person, og han er teit.

Jeg tenker også mye på dette med den hytten. Jeg vet liksom bare at jeg skal dit, og at jeg skal igjennom en del ting i forbindelse med meg selv. Jeg er nødt å sette alle planer og tanker om veien videre på vent, for disse avgjørelsene skal tas videre etter at jeg har blitt helt frisk. Mange skjønner nok ikke helt hva jeg mener med «frisk», men jeg skjønner det selv.

Jeg kan godt sitte her nå, på en depressiv aften, og fortelle om at jeg skal til Danmark etter at alt dette er over. Men det er sannsynligvis ikke det jeg ønsker når jeg har blitt frisk, oppklarnet og sterk. Forhåpentligvis tar jeg tak i alle tingene som har stått på vent så lenge: Studier, karriere, sertifikat på bil, bolig, opprydding i inkasso-søl. Og forhåpentligvis får jeg meg en dame etter hvert. Det er så utrolig mange flotte damer der ute, som jeg kunne ha tenkt meg å bli bedre kjent med. Men jeg utsetter det, for jeg vil være meg selv når jeg først setter kursen i den retningen. Jeg vil jo at de skal bli kjent med meg som jeg er.

Jeg vet like lite som deg om fremtiden min, kjære leser.

I morgen går jeg litt bestemt bort på legekontoret, og sier at jeg må få medisiner nok til nedtrapping. Så skal jeg love dem at jeg skal følge «oppskriften», og at jeg skal av dem etter fire uker. Jeg tenker fire uker, fordi jeg tidligere har trappet ned på tre uker, og dette var på institusjon. Til og med dette virket for brått, for jeg forsvant helt inn i min egen boble, og gikk rundt med en uutholdelig hodepine. Det er uten tvil noe som krever en mild nedtrapping, og det er et medisinsk faktum. Det er ikke noe jeg sier bare for å utsette. Men jeg orker ikke å bli fryktelig syk igjen. Ikke når det finnes løsninger for å unngå dette.

Etter at jeg har vært på legekontoret, skal jeg skaffe meg et «mobilt bredbånd kontant». Jeg tror dette er det eneste alternativet for meg, da de ikke har kredittsjekk på denne løsningen. Jeg kan ikke få abonnementer av noen slag, da jeg har så mye inkasso.

Så tenkte jeg å spørre min onkel fint om han kan kjøre meg og lasset til Leirvik en gang rundt nyttår. For når jeg har fått medisiner nok for fire uker, så er jeg vel mer eller mindre flytteklar. Jeg må bare få ordnet med internett og dette, så er det vel bare å begynne med pakkingen.

Jeg tenker også mye på de gamle vennene mine. Noen av dem savner jeg, men noen av dem sliter også med rus. Men slik tingene er nå, har jeg nesten ikke kontakt med noen. Jeg vet at dette er vanlig i situasjonen jeg befinner meg i. Jeg har nemlig mange venner, men jeg har hatt så mye med meg selv, at jeg ikke har vært så flink å ta kontakt med dem. Dessuten er det litt vanskelig, for noen av dem har flyttet til andre byer, og noen av dem er jeg vant til å ta meg noen pils med, når vi først treffes. Men alt dette vil falle meg naturlig når jeg har kommet meg. Det vet jeg. Det er jo naturlig at ting blir mer naturlig når man blir mer naturlig, ikke sant?

Jeg ser forresten at jeg har skrevet 152 dataskrevne sider på denne boken siden den første dagen, da jeg var på Sandviken. Og de ti dagene jeg var på Lanzarote, skrev jeg ikke et ord. Mye er jo sitert fra bibelen, men jeg skriver ganske fort, synes jeg. Nesten like fort som jeg tenker. Kanskje den eneste tingen jeg fikk ut av kontorfaget. Touch-metoden.

Vanligvis er det alltid noen dager til det jeg ofte omtaler som «neste kapittel», og i denne omgangen vet jeg faktisk litt om det neste kapittelet. Jeg vet hvor jeg skal, og jeg vet hva jeg skal gjøre. Det er ikke noen impulsiv tur til et sted jeg ikke engang kjenner. Det neste kapittelet starter om ikke mange dagene, men allikevel ikke i år. Det blir år 2015 som skal være forandringens år for meg. Det neste kapittelet skal handle om å komme til seg selv igjen. Sannsynligvis vil boken i en periode bære preg av blod, svette og tårer. Men hvis jeg kjemper, vet jeg at en dag, så vil solen spire igjennom de tunge skyene. Noe annet er enkelt og greit ikke logisk. Jeg skal også være nøye på å dokumentere alt jeg kjenner på, og jeg skal male mye, trene mye, spise mye sunn mat, og ikke minst ta mange bilder. Men jeg kan nok ikke love at hver dag vil bære preg av optimisme, selv om ting går den rette veien. Det kommer nok til å dukke opp masse følelser. Men da får jeg i hvert fall følelsen av å være i live.

Nei, det er ikke noen vits i å sitte her og dvele. Avgjørelsen er allerede tatt, og dette er nok det som skal til for å få vekk de verste kantene av depresjonene mine. Løftet vil som sagt bli gitt under de rette omstendigheter.

Når dette er sagt, så er det slett ikke sikkert at depresjoner og «flyturer» vil stoppe. Det er nemlig i tillegg til at jeg er en Asperger, også en sannsynlighet for at jeg er manisk/depressiv. Det har nemlig vært spekulert i dette blant en del psykiatere, uten at de har kunnet si ting sikkert, fordi jeg har drukket så mye i perioder. Derfor har det vært vanskelig for dem å sette fingeren på hva som er hva. Noen ting kan man ikke gjøre så mye med, men andre ting kan man gjøre noe med. Å fjerne alkohol fra livet er noe man kan gjøre noe med.

Herre min hatt hvor jeg ønsker meg en kone, så jeg kan få noen andre å fokusere på enn meg selv. Det kommer til å gå veldig bra.

Jeg runder som vanlig av med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Jesus renser en spedalsk 5:12-16

«Og det skjedde, mens han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet. Da han fikk se Jesus, falt han ned på sitt ansikt, bad ham og sa: Herre, om du vil, kan du rense meg!

Han rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham.

Og han bød ham at han ikke skulle si det til noen: Men gå og vis deg for presten, og bær fram renselsesofferet, slik Moses har påbudt, til vitnesbyrd for dem.

Men ordet om ham kom bare enda mer ut, og mye folk kom for å høre og for å bli helbredet for sine sykdommer.

Men han drog seg tilbake til øde steder og var der i bønn.»

2.3 Jesus tilgir og helbreder en lam 5:17-26

«En av dagene mens han lærte, satt det noen fariseere og skriftlærde der. De var kommet fra hver by i Galilea og Judea og Jerusalem. Og Herrens kraft var hos ham til å helbrede.

Se, da kom det noen menn bærende med en mann på en seng. Han var lam. De prøvde å bære ham inn og legge ham ned foran ham, men de fant ingen vei til å få båret ham inn på grunn av folkemengden. Da steg de opp på taket, og mellom taksteinene firte de ham ned på sengen, midt foran Jesus.

Men da han så deres tro, sa han: Menneske, dine synder er deg forlatt!

Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke og si: Hvem er denne som taler spottord? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?

Men Jesus kjente deres tanker, og han svarte og sa til dem: Hva er det dere tenker i deres hjerter?

Hva er lettest å si: Dine synder er deg forlatt! – eller å si: Stå opp og gå?

Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – så talte han til den lamme: Jeg sier deg: Stå opp og ta din seng og gå hjem til ditt hus!

Og straks stod han opp for øynene på dem, og han tok opp det han lå på, og gikk hjem til sitt hus mens han priste Gud.

Da ble de alle grepet av undring, og de priste Gud. De ble fylt av frykt og sa: I dag har vi sett utrolige ting!»

Dag 24 ( Natt til fredag 26.12.14 )

Klokken er nå halv ett om natten, og jeg er veldig trøtt. Jeg har hatt mye angst idag, og verst ble det på kvelden. Det har nok med Sobril å gjøre. Jeg så at jeg hadde brukt litt vel mange i det siste, og at hvis det fortsetter slik, ender det fort opp med brå-seponering igjen. Jeg hadde ikke klart å gå en sånn runde igjen, og det er slett ikke anbefalt, ikke engang av helsevesenet. Så idag har jeg klart meg med to og en halv ( 15 mg ). Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men med tanke på at jeg har tatt opptil seks de andre dagene, så må vel det være et tegn på at det går rette veien. Men jeg kjenner det. Det er kanskje psykisk, men det river allikevel i systemet. Jeg er også veldig trøtt, så det har nok litt med det å gjøre også. Og jeg skal opp tidlig i morgen. Jeg må opp klokken halv åtte. Båten går klokken ti, så jeg håper at formen er noenlunde grei i forhold til visning og dette. Jeg tror det skal gå bra.

Jeg har fremdeles en ambivalent følelse på alt. Det er slitsomt. Jeg vet at jeg kanskje ofte klager og virker negativ, og det er ikke meningen. Det er virkelig, virkelig ikke meningen. Faktisk, så irriterer det meg at jeg blir så depressiv. Jeg har liksom livet foran meg, og mangler egentlig ingenting. Det er mange mennesker der ute som sliter mye mer enn meg, med problemer langt større enn mine. Allikevel klarer de å smile. Jeg skjønner ikke helt hva som er problemet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg hele tiden skal bli deprimert og full i angst. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble alkoholiker. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg spolerte livet mitt. For på sett og vis må jeg innrømme at jeg har det. Jeg har ødelagt livet mitt. Men nå er det kanskje litt formen min som snakker, og ikke jeg. For jeg har håp. Jeg er seig, og det må da være mulig å få gjort noe utav det livet jeg har nå. Joda, jeg tenker litt positivt også. Men at jeg har et komplisert hode, det må jeg nesten innrømme selv.

I morgen åpnes et nytt kapittel i livet. Hvis alt går som jeg tror, kommer jeg tilbake med en nøkkel i lommen. En nøkkel til mitt nye hjem, min nye base. Det kan jo være at alt skjærer seg, og at jeg ikke får hytten. Men slik tingene ser ut nå, så virker det positivt. Og så er det en del praktiske ting som må ordnes, før jeg flytter dit på ordentlig. I morgen er det egentlig bare visning, og så reiser jeg tilbake senere på dagen. Det går en buss tilbake til Bergen klokken fire, så jeg får omtrent fire timer i Sogn i morgen.

Jeg tror jeg gjør skriveriene for idag korte, for jeg bør prøve å få meg litt søvn. Jeg er redd jeg ikke skal våkne av vekkerklokken. Jeg har nemlig en lei tendens til å skru den av i søvne, når den begynner å ringe. Hvis jeg «våkner» etter å ha sovet for lite, går jeg inn i en kortvarig fase hvor hele livet handler om å sove mer, uansett om jeg så skulle ha rukket mitt eget bryllup. Derfor må jeg ha vekkerklokken langt vekke fra sengen, av hensyn til oppvåkningen.

Jeg runder av en med å finne noe tilfeldig fra bibelen:

4.3 NEBUKADNESAR PRISER GUD 4:34-37

«Men da tiden var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øyne til himmelen, og min forstand vendte tilbake. Jeg lovet Den Høyeste, og priste og æret ham som lever i evighet. Hans herredømme er et evig herredømme, og hans rike varer fra slekt til slekt.

Alle som bor på jorden er for ingen ting å regne. Han gjør som han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du?

Så vendte på den tid min forstand tilbake, og mitt kongedømmes ære, min herlighet og min prakt fikk jeg igjen. Mine rådsherrer og stormenn oppsøkte meg. På ny ble jeg innsatt i kongedømmet og fikk enda større makt enn før.

Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå himmelens konge, for alle hans gjerninger er sannhet og hans stier er rettferdighet. Og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke.»