Det begynner å nærme seg midnatt, og jeg undres litt over hvorfor det
alltid blir så sent, når jeg først kommer til punktet hvor jeg skal skrive i
boken min. Det høres kanskje ganske utrolig ut, men når jeg tenker igjennom
dagsprogrammet mitt, så føles det som at jeg ikke har nok tid. Det som er
ironisk, er at jeg samtidig har både tid til å kjede meg, og tid til å gjøre
for mye av andre ting. Så det handler ikke om at dagene mine er spekket med
aktiviteter, dessverre. Det handler heller om at jeg er så hinsides dårlig på å
organisere livet mitt, og ikke minst finne en fast rytme i ting. Jeg er en
person som fungerer dårlig uten faste rutiner, men jeg er også dårlig på å
opprette disse rutinene.
Når dette er sagt, vil jeg bare understreke at jeg er flink til å gjøre
de «rette» tingene. Jeg er strikt og disiplinert når det gjelder blant annet
trening, og de andre tingene jeg føler at jeg bør få gjort i løpet av en dag.
Men jeg kunne vært mye mer effektiv. Fremdeles er jeg vimsete, og dette fører
igjen til at jeg stresser unødvendig. Så dette får bli noe jeg må ordne på.
Jeg er fremdeles mye i tenkeboksen, og denne gangen, rart nok som det
kanskje høres ut, har jeg tenkt på det faktum at jeg tenker så mye. Jeg har
innsett at jeg bruker mer tid på å planlegge hvordan jeg skal leve, fremfor faktisk å leve. Med andre ord, enten
jeg liker det eller ikke, har jeg viet all min tid til en bedre fremtid, uten
engang å ense nuet. Det er som at nåtiden kun består av aktiviteter og
justeringer for å få en bedre fremtid. Det høres jo veldig positivt ut,
sikkert. Men i dag begynte jeg å stille meg selv noen spørsmål. De lå litt løst
i luften, før jeg begynte å gruble over dem.
Jeg spurte meg selv, ganske generelt: Hva skal til for at jeg skal ha et
lykkelig liv?
Den mest naturlige måten å finne et svar på dette, var jo å se tilbake
til en tid hvor jeg anså meg selv som lykkelig. Hva var egentlig den store
forskjellen på nåtiden, og den gang?
Jeg tenkte grundig igjennom alle differanser. Var det at jeg jobbet?
Hadde dame? Drakk med måte? Gav mer faen? Levde mer i nåtiden? Var yngre? Hadde
en annerledes tankegang? Var mer eventyrlig? Mindre livserfaren? Mer impulsiv?
Jeg fant egentlig ikke helt ut hva som gjorde at jeg var lykkelig. Jeg husker helt ærlig ikke hvordan jeg tenkte før i tiden. Dessuten har jeg jo blitt eldre, og jeg har langt flere erfaringer nå, enn den gang. Men dette har også ført med seg visse «bivirkninger». Jeg smiler sjeldent, den dag i dag. Det er ikke mange som ser meg smile. Jeg smilte mye før. Nå er jeg mer alvorlig. Jeg synes livet har tatt en mer alvorlig vending, med unntak av de øyeblikkene hvor jeg føler at alt er tragikomisk, og jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, selv om jeg så hadde vært i en begravelse. Disse øyeblikkene kan være ganske pinlig, men de er også behagelige. Det er godt å le. Jeg har en uheldig tendens til å bryte ut i latter i situasjoner hvor jeg absolutt ikke bør begynne å le. Det er vanskelig å forklare. Det var et ekstremt stort problem for meg meg og en klassekamerat fra tidligere av, da han hadde det samme problemet. Vi var i utgangspunktet to ganske beskjedne karer, men så snart vi var sammen, eller i samme rom, brøt vi ut i latter. Det kunne være noe så rart som et spesielt etternavn som ble nevnt av læreren, et ord, egentlig hva som helst. Det var nesten som vi hadde en form for anfall. Hver bidige dag. Vi håpet til og med at vi kunne unngå visse situasjoner, fordi vi visste hvordan det kom til å utarte seg. Men det var ikke noe vondt i oss. Det er vanskelig å forklare. Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i det.
Selv om jeg ikke fant noen konkrete svar på de svirrende spørsmålene,
fikk de meg inn på nye, interessante baner av spørsmål. Jeg begynte å undres:
Hva om jeg bare slipper alt jeg har, og bare lever i nåtiden? Fortiden er jo
forbi, og fremtiden, for alt jeg vet, kan være illusorisk.
Hva om svaret på det store spørsmålet om hva som er meningen med livet
mitt, er noe så enkelt som at jeg ikke skal lete etter svaret, men bare leve?
Kan det ikke være noe i dette?
Hva om det faktisk er dette
jeg skal leve av en dag? Hva om kunstneren i meg, som jeg nå mer eller mindre
har forlatt, er kjernen som skal forme min fremtid? Leter jeg i virkeligheten
etter klærne jeg allerede har på meg?
Det virker kanskje litt vanskelig for deg, som leser, å forstå hva jeg
mener og tenker nå. Jeg vet ikke. Men det jeg prøver å si, er at jeg tror jeg
har blitt litt manisk i forhold til dette med å finne lykken, gjøre livet
bedre, og gjøre alt riktig. Jeg lurer litt på om jeg har begynt å gå i samme
fellen som jeg selv har påpekt hos andre. Den «sosiale aksept»-fellen. Kvernen.
Maskinen. Er det for min egen del jeg går igjennom denne store forandringen,
eller er det for andres? Har jeg begynt å strekke meg etter en illusorisk
perfeksjon? Vil jeg bli lykkelig av å hele tiden rekke hendene etter noe jeg
aldri vil kunne nå? Lurer jeg meg selv? Finner jeg meg selv, eller er jeg
faktisk i ferd med å miste meg selv?
Dette er ikke spørsmål som har noe med sug etter rus å gjøre. Det er
ikke som at jeg har fått kalde føtter, i den forstand. Ikke når det gjelder å
drikke seg i stykker, eller røyke den ene kvalmende rullingsen etter den andre.
Jeg er glad jeg har sluttet å røyke tobakk, og jeg er glad at jeg har holdt meg
edru i såpass lang tid. Men det er mer den helhetlige tankegangen jeg har lagt
meg til, som jeg nå har begynt å stille spørsmål ved. For selv om jeg på sett
og vis er mer meg selv enn på veldig, veldig lang tid, har jeg samtidig aldri
vært mer usikker på fremtiden, og hva jeg skal gjøre videre. Jeg sitter veldig
med en «hva nå»-følelse, og noe sier meg at den ikke kommer til å forsvinne med
det første. Solen lyser opp veien videre, men ikke hvis man stirrer direkte inn
i den.
Jeg hadde i natt en veldig rar drøm. Det var en av disse bisarre,
absurde drømmene, som man på en måte ikke tar veldig seriøst, selv når man
drømmer dem.
Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker at jeg hadde fått meg en
leilighet et fremmed sted på Østlandet. Den fremmede følelsen var veldig
tilstede, så den må ha betydd noe. Det var som at alt var veldig fint og
hyggelig der, men det var ikke meg. Det
var veldig fremmed for meg.
Jeg husker også at jeg satte meg ned med husverten, som var en
forfjamset østlands-kvinne. Hun virket veldig kaotisk, men jeg husker ikke så
mye mer enn dette, om henne. Hun minnet om en middelaldrende dame som hadde
drukket for meget med vin.
Vi satte oss ned i et slags røykeskur. Et slikt skur man ofte ser
utenfor sykehus og institusjoner, etter at røykeloven har tredd i kraft. Dette
skuret var plassert midt blant de mange høyblokkene i nabolaget.
Jeg husker også at det satt en gammel mann like ved oss, men jeg husker
ikke at han sa eller gjorde noe spesielt, så han var mer som en statist i
drømmen. Men jeg visste i hvert fall at han kjente husverten min godt. Jeg
hadde den «jeg er ukjent, men alle andre kjenner hverandre»-følelsen, i denne
settingen.
Mens vi satt der, innså jeg at jeg ikke visste nøyaktig hvor på Østlandet vi befant oss, og jeg dannet meg et bilde av et kart. Jeg har jo i mange sammenhenger vært rundt omkring på Østlandet, så derfor spurte jeg husverten om dette stedet vi nå befant oss på, lå langt fra Moss.
Da svarte hun vimsete: «Da er det bare å gå rett bort der.»
Hun pekte mot en flyplass-stripe, som plutselig hadde dukket opp midt i
nabolaget. Og fantasien min spilte meg et puss, i denne delen av drømmen, da
jeg selv plutselig svarte:
«Ja, det stemmer! De har jo flyplass her også!»
Dette er jeg veldig sikker på at ikke stemmer, i virkeligheten.
Men så sa damen noe som i våken tilstand har fått meg til å spekulere
litt i drømmens symbolikk.
Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men jeg husker veldig godt hva hun
mente. Hun sa noe sånt som at uansett hvor jeg ville nå, så var det bare å gå
rett bort til denne flyplass-stripen, som lå like ved.
Jeg husker at jeg deretter spurte henne:
«Så du sier at herfra er det tusenvis av veier?»
Etter dette kan jeg ikke huske mer.
Men når jeg tenker på denne drømmen i våken tilstand, vekker den også
min interesse. For jeg tror kanskje at det var underbevisstheten min som jobbet
med spørsmålene jeg har stilt meg selv. Jeg tror at drømmen fikk meg til å
innse at jeg kanskje har en litt snever tankegang når det gjelder veien videre.
For det er ikke bare 1 vei videre. Det er mange
potensielle veier videre. Drømmen fortalte meg med andre ord at det finnes
mange muligheter, og at livet ikke nødvendigvis er så svart/hvitt som jeg ser det.
Det er som en stor bukett av blomster, rik på nyanser. Og dette vet jeg at er
noe som mitt øye til tider har vansker med å se: Disse nyansene. Jeg er nemlig
veldig «alt eller ingenting».
Da jeg var yngre, hadde jeg en periode hvor jeg hadde veldig alvorlige
tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere
i boken, men da det var på sitt verste, var det alvorlig nok til å få meg
innlagt. Jeg vasket regelrett av meg huden på hendene, og måtte gjenta ord
flere ganger i hodet. Jeg drog vann igjennom nesen, ved å puste det inn, og jeg
skylte øynene i vann fra springen.
Med andre ord, var disse tvangstankene ofte knyttet opp mot hygiene og
religion. Det var veldig alvorlig, og det ødela veldig for livskvaliteten min.
Hvis jeg hadde fortalt det til noen, hadde jeg uten tvil fått diagnosen «Sterk
OCD». Men jeg holdt det for meg selv, og jeg var en mester på å lage
unnskyldninger på hvorfor jeg for eksempel vasket hendene hele tiden. Da det i
en sammenheng ble oppdaget, sa jeg bare at det var fordi jeg var så svett i
hendene. Og slike unnskyldninger hadde jeg for alle tvangshandlingene.
Dette var noe som pågikk i noen år, men det avtok noe med årene. Men nå
har jeg begynt å lure på om denne sykdommen forsvant, eller om den tok en annen
form. For jeg ser nemlig dette tvangsmønsteret i mange andre sammenhenger,
bortsett fra at det nå er mer i hodet mitt, hvis jeg kan si det slik. Det er
ikke like fysisk, slik det var før. Jeg vasker ikke hendene på den måten
lenger, eller noen av de andre nærmest helseskadelige tingene jeg gjorde mot
meg selv. Men jeg merker en tvangspreget atferd på mange andre områder. Når jeg
tenker meg om, er dette spesielt merkbart i forhold til avhengighet, enten det
er noe så alvorlig som alkoholisme, eller noe så bagatellmessig som å drikke
for mye kaffe.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, med alle disse tankene. Men så er jo
det litt av problemet også, så da er det vel like greit å skrive litt om dem,
om ingenting annet.
Jeg tror rett og slett at jeg er nødt å sette meg ned, et sted langt ute
i blikkstille natur, og meditere. Jeg tror jeg er nødt til å stille meg selv
spørsmål om jeg rett og slett tenker for mye. Jeg er nødt til å tenke på dette,
ironisk nok.
Jeg avrunder som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:
1. Profetkallet, kap. 1-3
1. Esekiels syn, kap. 1
«Det skjedde i det trettiende året, i den
fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte
ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.
På den femte dagen i måneden, det var det
femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til
presten Esekiel, Busis, sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd
kom over ham der.
Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord,
en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omgav den, og midt i
den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall.
Midt i ilden viste det seg noe som lignet
fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem
hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.
Deres ben var rette, og føttene var som
kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber.
De hadde menneskehender under vingene på alle
fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.
Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte
seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram.
Ansiktene så slik ut: Alle hadde et
menneskeansikt. Alle fire hadde et løve-ansikt på høyre side, og på venstre
side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.
Slik var deres ansikter. De øverste vingene
var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger
dekket deres legemer.
Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden
ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk.
Livsvesenenes utseende var likt glør, som
brente som fakler. Ilden fòr omkring mellom livsvesenene. Den hadde en
strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fòr fram og
tilbake likesom lynglimt.
Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på
jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider.
Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire
lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjul var inne i
det andre.
De gikk til alle fire sider, og de vendte seg
ikke når de gikk.
Hjulringene var høye og fryktinngytende. De
var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene.
Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved
siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også
hjulene seg.
Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit
hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes
ånd var i hjulene.
Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og
når de stod, så stod også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet
hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.
Over livsvesenenes hoder var det noe som
lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på
dem.
Under hvelvingen stod vingene rett ut, så de
rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket
deres legemer.
Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene
deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som
larmen av en leir. Når de stod, senket de sine vinger.
Det lød en røst over hvelvingen som var over
hodet på dem. Når de stod, senket de sine vinger.
Og over hvelvingen som var over deres hode,
var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på
det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.
Fra det som syntes å være hoftene og oppover,
så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys
omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet
ild, den var omgitt av strålende glans.
Som synet av buen i skyen på en regnværsdag,
slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den
viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte
røsten av en som talte.»