Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 57 ( 01 påskedag 2015 )

Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.

I det siste har jeg hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne boken.

Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:

«Du får ikke lov til å le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»

Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.

Rett etter dette tenkte jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i at fristeren viser seg for meg igjen.

Det lettet faktisk litt på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere enn løftet jeg har avgitt.

Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.

Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.

Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.

Drømmen begynte på en butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.

Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».

Drømmen fortsatte til at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak i matvarer der.

Men så ser jeg plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i ro og ser rett ned?

Deretter løp jeg som en galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.

Da jeg kom frem til ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern, men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som at han foldet hendene.

Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.

Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.

Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.

Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.

Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.

Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.

Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.

Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».

Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.

Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:

– De uferdige prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier, kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.  

– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.

– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.

– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.

– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke klarte å holde gående, eller fullføre.

– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er veldig glad i scooteren min.

– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.

Som du kanskje skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.

Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.

Men nå kjenner jeg at jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

5.2 Omvendelse til frelse 7:2-12

«Gi oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.

Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.

For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!

Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.

For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.

Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.

Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.

Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»

Dag 55 ( søndag 01.03.15 )

Tiden er inne, og det er ikke noen grunn til å utsette mer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor det bare er å hoppe i det. Det er på tide å begynne så smått med renselsen. Jeg vet at det høres veldig dramatisk ut å kalle det «renselse», men jeg har faktisk en ganske stor jobb foran meg. Det er som et tau med mange forskjellige knuter og floker, som skal ordnes.

Mange vil nok hevde at dette er å lure seg selv, men jeg har bestemt meg for å unne meg noen pils de verste dagene, dersom følelsene blir uutholdelige. Jeg føler nemlig at jeg står foran en karusell av humørsvingninger, og av erfaring er dette noe jeg bør ta på alvor. Jeg kan bli såpass depressiv at det grenser til alvorlig, selv om jeg ikke ser helt at det skal skje denne gangen. Men det kan skje, og da tenker jeg at det er bedre å være litt småteit og brisen i stedet. Og nå som jeg først har tent denne lunten, ved å erklære at jeg faktisk vurderer å unne meg noen pils i den verste stormen, kan jeg si at det er grundig planlagt. Det kommer ikke til å bli sånn at jeg ikke spiser, eller at jeg nærmest går inn i en slags faste, som så mange ganger tidligere.

Jeg har til og med kjøpt inn mat som jeg antar at kommer til å passe i forhold til alt; supper og «lett» mat. Dette er ikke fordi jeg kommer til å drikke mye, men fordi jeg også kommer til å være utrolig røykesyk, og det blir jeg i hvert fall etter tyngre måltider. Jeg har også bestemt meg for å halvere dosen med Sobril, så jeg antar at jeg kommer til å kjenne dette litt også.

For å si det helt ærlig, er jeg villig til å strekke meg ganske langt for å komme igjennom den første uken uten røyk. På den annen side kan jeg si at jeg kommer til å være ytterst forsiktig når det gjelder alkohol. Jeg skal trene, gå på turer, spise og gjøre ting som jeg ellers gjør når jeg ikke drikker. Alkohol kommer ikke til å være en veldig vesentlig faktor, men den kommer til å være tilstedeværende dersom ting blir uutholdelig.

Det er vel en viss fare for at jeg blir tolket som dum, etter å ha fortalt om fremgangsmåten jeg vurderer. Å bytte ut sigaretter og cannabis med alkohol? Det var dagens! Og det er helt greit om noen lesere skulle tenke dette. Men selv vil jeg si at dersom man har et blandet rusproblem, så må man ofte tenke litt «kreativt» for å komme seg skikkelig ut av det. Så for å si det med en gang: Jeg har samme, felles mål som de rundt meg har for meg; Å komme helt ut av alt. Men det er mange ting, og på sett og vis kan det hjelpe å ha litt promille når man går igjennom stormen. Den første uken er den verste, og det finnes ingen behagelig måte å gjøre det på.

Jeg tenkte litt da jeg våknet i dag, om jeg kanskje skulle utsette det hele enda litt til, men jeg fant ut at jeg nå var begynt å utsette uten god grunn. Derfor bestemte jeg meg for at morgendagen blir dagen. Jeg vil ikke være en dagdrømmer for lenge, for da begynner jeg etter hvert å tvile på om jeg noensinne vil gjennomføre det. Denne tvilen kom litt i dag, så da tenkte jeg umiddelbart: «I morgen blir dagen.»

Hvis ikke denne planen lar seg gjennomføre, og jeg bare lurer meg selv, så merker jeg det ganske fort. Den største frykten er at jeg for eksempel sprekker på alt, etter å ha holdt meg i la oss si fire dager. Da må jeg i så fall legge hånden på hjertet, og erkjenne at jeg har feilet, og at jeg ikke klarer dette alene. At jeg ikke klarer det uten hjelp. Det er mange som allerede tenker dette om meg, med mindre de har brukt en omvendt psykologi på meg. Dette er faktisk en teknikk som fungerer på meg; omvendt psykologi altså. Hvis noen uttrykker sin tvil i forhold til meg og mine planer, så blir jeg sånn:

«Åja? Jeg skal vise dem!»

Jeg håper bare at jeg kommer meg noenlunde greit i gjennom den første uken. Formen kommer nok ikke til å være så bra om en uke. Eller, jeg aner faktisk ikke. Det er en såpass innviklet prosess at jeg rett og slett møter det hele med uvisshet. Men hva er det viktigste å tenke på? At det går over. At det egentlig er tegn på bedring.

Samtidig tenker jeg: Hva om jeg kommer til å føle meg fantastisk om en uke? Hvis jeg klarer å holde alkohol-konsumet på et akseptabelt stadium, så vil jo forhåpentligvis de helsemessige gevinstene begynne å vise sitt ansikt når den første uken har passert. Jeg kommer til å kjøre i meg mye mat som renser kroppen, og jeg kommer til å lage mange smoothier av frukt og bær, så jeg får i meg masse vitaminer og mineraler. Og hvis jeg i tillegg klarer å trene litt, gå på lange turer, være mye ute i frisk natur, så vil jeg nok føle meg bedre på noen områder, og sannsynligvis verre på andre. Jeg vet ikke, og jeg skjønner at jeg sannsynligvis ville hatt et stort flertall imot meg, dersom jeg hadde luftet ideen om fremgangsmåte for dem. Men den eneste jeg lufter ideen for, er denne boken. Og når noen leser om det, så er dette såpass lenge siden at det er over uansett. Uansett hvordan det gikk. Men la i hvert fall dette være sikkert: Jeg prøvde i det minste, i håp om bedre helse, generelt sett. Men dette er det første og siste forsøket, på denne måten. Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg ta det svært tungt. Da viser jeg meg selv at jeg ikke må eller kan lytte til meg selv. At andre har mer rett i forhold til mitt liv, enn jeg selv har. Det blir som å si:

«Sorry, jeg er ikke i stand til å ta skikkelige valg for meg selv. Jeg trenger andre til å ta viktige avgjørelser for meg.»

Og når dette er sagt, vil jeg si at jeg synes det er sterkt av folk å be om hjelp. Så ikke misforstå. Men selv har jeg fått den type hjelp så mange ganger, og jeg har mer troen på denne metoden, helhetlig sett. For min egen del. Men jeg tviler på at jeg kommer til å anbefale denne fremgangsmåten for andre. Det kommer veldig an på hvem man er, i det helhetlige perspektiv. Og jeg tenker at dette er løsningen for meg. Vi får se hvor jeg er, og hvordan jeg har det om en uke. Det er ikke vits i å skrive fine ord. Jeg må vise dette i form av handling. Og nå er punktet hvor mange ord går over i nettopp handling, kommet.

Når jeg har kommet til «dag 100», er denne boken ferdig, og sannsynligvis er livet mitt helt annerledes enn nå, selv om det ikke er lang tid for mange. Det er vanskelig å si, for det kan være mange år til den siste dagen er skrevet. Jeg har jo som nevnt tidligere antydet at det kan komme lange pauser. Poenget er at det skal være hundre, skrevne dager, men ikke nødvendigvis sammenhengende. Da ville det ha blitt kjedelig å lese, for det skjer fint lite spennende i livet mitt for tiden. Det er i hvert fall ikke nødvendig å komme med oppdateringer hver dag, dersom jeg fremdeles bare sitter og grubler på det samme som dagen før.

Mange brå forandringer vil tre i kraft. Og jeg tror at mannen der oppe har lagt veien videre for meg allerede. Kanskje jeg lenge har visst om denne veien. Kanskje problemet aldri har vært at jeg ikke har visst hvor jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje problemet hele tiden har vært at jeg har fryktet for det ukjente, selv om alle hevder at det er hva som må til for å finne lykken. Jeg tror vi mennesker er sånn: At hvis man går lenge nok i gjørme, så blir man til slutt vant til det. Til slutt foretrekker man å bli værende i gjørmen, fordi man i det minste kjenner den. Man kjenner konsistensen, og det blir vante omgivelser, selv om det faktisk er gjørme. Selv om det finnes tørt gress rett ved siden av pytten. Man kjenner ikke tørt gress. Man kjenner ikke konsistensen, men har bare blitt fortalt av andre at det er langt mer behagelig å sitte på det tørre gresset, enn i gjørmen. Dette er satt litt på spissen. Men det er nok det som er greien for mange som sliter; Nemlig frykten for det ukjente.

Klokken er snart elleve på formiddagen, og det har vært en veldig regnfull periode. Det er litt kjedelig, men det blir nok en lang tur på meg og min firbente sjelevenn i dag uansett. Paraply og regntøy er en fin ting å ha. Men det er kjedelig for kameraet mitt også. Dette grålige været er vanskelig å gjøre spennende på bilder, men det kan bli bra dersom man finner bra steder, og er kreativ. De bildene jeg tok av fossefallet her, har blitt skrytt opp i skyene. Jeg tror faktisk aldri jeg har fått så god kritikk på bilder før. Kanskje jeg har utviklet meg. Jeg tror jeg har det, for nå er det sånn at jeg «former» bildet med øynene, før jeg i det hele tatt knipser. Jeg ser hvordan «virkeligheten» vil se ut etter at bildet er tatt, og har vært igjennom Photoshop osv. Jeg vet hvilke effekter som vil passe bra, dersom jeg gjør sånn og sånn. På forhånd. Før var det mer overlatt til tilfeldighetene.

Fra det ene til det andre: Dette begynner å bli en veldig lang bok. Siden den sørgelige dagen på akuttmottaket, har jeg skrevet enormt mange ord. Nå er jo bibelen også sitert mye, men sannelig er det fingrene mine som har ført ned hvert eneste ord.

Jeg satt faktisk og tenkte på dette her om dagen. Jeg tror jeg kommer til å savne å skrive i denne boken, når den er ferdig. Jeg hadde en sånn drømmende tanke om at jeg kanskje fikk utgitt denne boken, og deretter opprettet en blogg eller lignende, som fortsettelse på boken. Ja, drømmer er fine å ha. Ettersom jeg selv ikke engang har lest igjennom boken, fra den første dagen, og heller ingen andre, så har jeg ikke peiling på hvordan den vil bli mottatt av andre. Jeg har ikke fjerneste anelse, for å være helt ærlig.

Nå tror jeg at jeg får komme i gang med dagen. Men jeg avrunder som vanlig med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

3.14 Jesu herlighet åpenbares på fjellet 16:28-17:13

«Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.

Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.

Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?

Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.

Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem.

Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.»

Dag 54 ( lørdag 28.02.15 )

Det er lørdag ettermiddag, og det har vært en ganske avslappet dag. Været har vært veldig dårlig i dag. Mye regn og vind. En frustrerende kombinasjon for paraplyen. Så jeg har for det meste gjort ting innendørs i dag, utenom en tur på butikken, og turene med Fido. Jeg har ryddet og vasket i hytten, og slappet av på sofaen.

Jeg er fremdeles dønn motivert i forhold til å slutte med alt, men jeg har valgt å utsette det til mandag, altså utsette det med èn dag. Jeg trenger å tenke litt til, før jeg hopper ut i det. Det er en ærlig sak, og det er ingen unnskyldning eller noe. Det er bare slik jeg føler det.

I dag går skrivingen sakte. Jeg føler meg egentlig litt tom, og har ikke så mye nytt å fortelle. Noen dager er bare slik. Kjedelige, og så er det egentlig ingenting som skiller dem fra dagen før.

Jeg merker at jeg har mye å tenke på nå, og derfor er det ikke så lett å få sortert på papiret. Jeg har mye grums som må lande, for å si det litt billedlig. Som at jeg ser ting litt uklart, og at jeg er litt usikker på alt. Usikkerhet er en følelse jeg hater. Ambivalens kan være en plagsom fiende.

Jeg lurer på om jeg skal prøve å meditere etterpå. Jeg har blitt tipset om dette av venner, og det kan kanskje være en fin måte å få sin indre ro på. Jeg er egentlig ikke urolig i det hele tatt, men jeg merker at jeg begynner å nærme meg broen, og at dette krever en viss mental planlegging. Jeg har kommet opp med noen gode strategier som jeg vet vil fungere bra, men jeg er nødt å lage mer utfyllende dagsprogrammer. Jeg må ha løsninger til ditt, og nødløsninger til datt. Jeg skal ikke komme i situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er grunnen til at jeg altså har bestemt meg for å utsette prosjektet med en dag. Det er ikke verdens undergang.

Når det gjelder skriving i denne perioden, så forutser jeg at jeg kommer til å skrive betydelig mer enn vanlig. Jeg kommer til å få intense drømmer. Dette vet jeg av erfaring. Og disse kommer jeg til å skrive mye om, da jeg synes drømmer er interessante. Og jeg kommer sannsynligvis til å være ganske emosjonell og på alle måter hårsår. Og slikt blir det mye ord utav.

Fra det ene til noe helt annet: Det er noe jeg har tenkt mye på i det siste, og det er hvordan jeg tenker på ting. Jeg tror jeg har mye å lære her. Det finnes sikkert mange strategier på hvordan man faktisk tenker. Når jeg tenker, så tenker jeg i bilder. Det er som at jeg ser en film i hodet, som danner scenarioer ettersom hva jeg tenker på. Ofte har jeg tenkt at det i grunnen er ironisk, at folk lukker øynene for å sove eller hvile. Men for min egen del, spesielt i visse sammenhenger, så er det som at innsiden av øyelokkene blir sorte lerreter, som enklere viser «tankene» som film eller bilder, som på kino. Men det er ikke alltid sånn.

Jeg har jo i flere anledninger snakket om denne broen. Billedlig sett, er denne broen symbolet på denne hytteturen, eller dette oppholdet, og ikke minst overgangen til noe annet. Men jeg går i dybden av tanken og bildet; Hvor starter broen, og hva er det egentlig som finnes på den andre siden av den? Det er litt skremmende å si det, men det er som at broen starter i ingenmannsland, som jeg føler livet mitt på mange måter er i nå, og ender på den andre siden, hvor jeg endelig har funnet tilbake til meg selv og alt annet.

Hvis jeg spør meg selv hva jeg vil forandre på, så er svaret ALT. Og det er en ganske omfattende tanke. Det er ikke snakk om å skifte dekk på scooteren, eller å få en ny sveis. Det er heller ikke snakk om å skifte klesstil, eller å male stueveggen. Det er snakk om å totalt forandre og forvandle et helt liv. Det er nesten som å bli født på ny. Satt litt på spissen.

Utenom sunnhet, klarhet, friskhet og generelt bedre livskvalitet, er det noe annet som frister like mye, og det er å få lyst til å gå en spesiell vei. Komme over et yrke, og virkelig tenke: Hey! Det vil jeg bli! For akkurat slik tingene er nå, og egentlig har vært ganske lenge, så vet jeg faktisk ikke helt hva eller hvor jeg vil i livet. Det handler ikke om noen som helst form for usikkerhet. Det handler regelrett om uvisshet. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har ikke peiling. Ofte føler jeg at jeg må gjette meg frem til ting jeg liker å gjøre, for eksempel.

En annen ting som har gått opp for meg, som jeg også akter å gjøre noe med, er antall timer jeg sitter på nettet for dagen. Jeg er en skikkelig nettslave, og kom til å tenke på det i dag, da jeg lå på sofaen og så bort på pc-en som for øvrig var avskrudd på det daværende tidspunkt. Det gikk opp for meg at jeg er dønn avhengig av pc og internett. Så det er ikke den ting jeg ikke skal ta tak i! Og hvis jeg ikke får noen som helst bonus utav det, så aner ikke jeg hva mer jeg kan finne på. Da er jeg i hvert fall meg selv. Det må da være bra for noe.

Jeg har ikke så mye spennende å fortelle om i dag, som nevnt, så jeg avrunder her. Men først bibel-tingen jeg gjør:

«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.

For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: Å fullføre Guds ord.

Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige.

For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

Dag 44 ( tidlig morgen tirsdag 17.02.15 )

Klokken har så vidt passert seks om morgenen, og jeg har alt vært våken i to timer. Jeg sov ganske mye på dagen i går, og det blir sikkert tilsvarende i dag også. Jeg har tenkt å ta meg en tur på fjellet med Fido i dag også, og jeg må også få trent de to andre hundene skikkelig i dag. Det er ikke fint vær i dag, og det er meldt mye regn, men jeg synes faktisk det kan være ganske behagelig og friskt når det regner, så lenge man er kledd riktig.

Om to-tre dager sitter jeg i hytten, og livet vil bli drastisk endret. Jeg har disse dagene jobbet og planlagt en del, og har blant annet satt opp et budsjett, ordnet med transport, samt at jeg har ordnet det slik at jeg skal hente skiltene til scooteren på biltilsynet, så snart jeg får penger. Min onkel har gått med på å kjøre meg, så det er flott. Heldigvis får jeg skiltene med en gang, over disk, og midlertidig vognkort med én gang. Så jeg slipper å vente for å få kjørt scooteren.

Utenom dette, så planlegger jeg selve renselsen som jeg har snakket så mye om. Jeg er usunn, og jeg kjenner det godt. Jeg føler meg uopplagt, hoster mye, sover dårlig og på feil side av døgnet, er blek og dvass. Det er mye som må gjøres. Jeg gleder meg, og jeg gruer meg. Jeg vet at når jeg har kommet meg skikkelig over alt av avhengigheter, små som store, så vil mye forandre seg. Det er vel frykten for det ukjente. Man blir kanskje rett og slett redd for å leve vanlig, for man kjenner ikke seg selv så godt lenger. Men det er ikke akkurat noe mattestykke at jeg ikke kommer til å bli gammel med livsstilen jeg har nå. Dessuten er jeg lei av å være i min egen boble. Jeg blir veldig sånn av denne livsstilen, men er egentlig ikke sånn. Jeg får krysse fingrene for at det kommer en vakker dame som stikker hull på boblen.

Det jeg vet, er at jeg skal trene som en galning, og trening skal inn i livet mitt igjen til de grader. Jeg er veldig glad i å trene, og nå skal jeg sette skikkelig i gang med trening, jogging og lange turer. Jeg skal også være nøye på kosthold, så jeg tror at dersom jeg kommer meg i gang med alt, så vil selvbildet bli mye bedre. Jeg tror dette er et bra sted å begynne.

Jeg planlegger også kostholdet for selve renselsen. Jeg kommer til å spise mye frukt og grønt, med sterkt fokus på matvarer som renser kroppen, som sitron, hvitløk osv. Blenderen min kommer godt med. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men det var en periode for mange år siden, hvor jeg drakk mye smoothies daglig, med kun sunt innhold, som bær og forskjellig frukt. I tillegg til dette trente jeg mye, og spiste veldig sunt ellers også. Og denne perioden husker jeg som en veldig klar periode. Det er vanskelig å forklare, men det var som at alle sansene var skjerpet. Jeg fungerte kjempebra, både mentalt og fysisk, og så veldig sunn ut. Så jeg tror ikke man skal undervurdere sunt kosthold.

Jeg har også laget et ekstra romslig matbudsjett for måneden som kommer, for i denne perioden kommer jeg til å være nøye på hva jeg skal spise og drikke. Jeg kommer til å unne meg litt ekstra på den fronten, da jeg føler jeg også trenger en form for belønning.

Jeg begynte plutselig å tenke på alle mine møter med helsevesenet opp igjennom tidene. Til tider kan jeg nok høres veldig negativ ut, i forhold til mine erfaringer. Det føles ikke helt riktig. Selv om jeg uten tvil har blandede erfaringer, har jeg også truffet på ildsjeler og folk som virkelig bryr seg, og som har vist genuin omsorg. Jeg har også forståelse for at nok ikke alltid har vært så lett å kommunisere med, da jeg har vært beruset.

Men jeg husker en gang jeg snakket med en kvinnelig lege. Jeg husker henne godt, for hun var usedvanlig vakker, og utrolig snill. Hun sa noe til meg da, som jeg husker i dag, men som jeg også husker at jeg tolket på en helt annen måte der og da. Hun sa:

«Tenk på alt det gode du kunne fått hvis du hadde klart å vinne over alkoholen.»

Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg hadde nok mer enn nok med å være veldig syk. Jeg må understreke at dette var på et sykehus. Men når jeg tenker på hva hun sa, den dag i dag, så hadde hun faktisk helt rett. Ikke bare hadde hun rett, men det var som at hun snakket «fra den andre siden av broen», hvor alt det gode finnes.

Jeg gleder meg faktisk så utrolig til å få et sunt liv, men ja, jeg kjenner også på tvilen. Tvilen på at jeg skal klare det, den er der fremdeles. Men jeg prøver å være bevisst på den, og det går til en viss grad bra. Det er jo kun jeg som kan gjøre dette. Det hjelper egentlig ikke å bare høre på andre som snakker om at alt vil bli bedre, dersom jeg ikke tar opp kampen selv. Det hjelper ikke hvis jeg aldri gjør det. Jeg kan ikke gi bort mitt eget sverd til andre, og forvente at de skal bruke det for meg. Ei heller mitt skjold. Mange tenker kanskje når de leser dette: Hvis han er så motivert, hvorfor setter han ikke bare i gang, i stedet for å mase så mye om det?

Jeg kan forstå den tanken, samtidig som jeg også forstår at ikke alle har innsikt i dybden av noe slikt. De ser det ikke fra innsiden. De står utenfor en boble, og dømmer hva som foregår inni den. De må få tenke sitt, mens jeg må få tenke mitt. Jeg må planlegge dette, for når jeg setter i gang prosessen, skal det ikke være noen vei tilbake. Det vil nok komme momenter av panikk, hvor jeg kommer til å snu på hodet, og se tilbake på den trygge, bedøvede livsstilen jeg kjenner best. Og når disse øyeblikkene kommer, ønsker jeg å vite hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker med andre ord å planlegge hvordan jeg skal takle kommende hindringer.

I går tenkte jeg en del på skrivingen. Det er noe jeg uten tvil har kommet godt i gang med, og jeg har tenkt en del på denne boken. Jeg begynner å nærme meg halvveis, samtidig som jeg får skrevet meg igjennom en stor overgang i livet. Men merk at det kommer til å være hundre skrevne dager, som jeg har nevnt før. Det kan gå uker mellom hver dag jeg skriver ned.

Jeg har faktisk ikke lest igjennom boken, fra begynnelse til slutt. Dette kommer jeg til å gjøre etter at jeg har skrevet siste avsnitt. Det er egentlig ganske spennende, for denne boken har ingen fasit. Den vil bli som livet mitt blir. Det er tross alt en helt reell logg. Jeg innså nettopp at dette er en slags dagbok, men jeg føler for å kalle det logg i stedet. Og uansett hvordan det har gått etter hundre dager, så avslutter jeg boken da. Men når det gjelder helhetlig inntrykk av boken, kan jeg ikke uttale meg. Jeg aner ikke hvordan den vil bli mottatt av andre. Det er ingen som har lest den ennå. Ikke engang jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

1.7 Sendebudene fra Babylon, kap.39

«På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Hiskia, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.

Hiskia gledet seg over dem og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting Hiskia ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.

Da sa Jesaja til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Gud ord:

Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen ting tilbake, sier Herren.

Ob blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel.

Da sa Hiskia til Jesaja: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.»

Dag 41 ( morgenen lørdag 14.02.15 )

Endelig ser det ut til at jeg har klart å ordne på søvnrytmen min. Jeg har våknet tre ganger i natt, og håpet at jeg skulle klare å sove videre til et mer passelig tidspunkt å våkne til. Nå våknet jeg klokken åtte, og det er perfekt. Så jeg tenkte jeg skulle skrive litt nå, før jeg begynner med trening av hundene.

Jeg har hatt noen tunge måneder, og dette har jeg tenkt mye på de siste dagene. De har vært nærmest uutholdelig, og i visse perioder har jeg tenkt at det er bedre å drikke enn å ha det slik. Men det er jo ikke sant. Og uansett, så er jeg en sta person, så jeg akter ikke å gi meg.

Det har også vært ganske stille på den kreative fronten, men nå de siste dagene har jeg merket at det har begynt å ta seg opp. Og så mye som jeg har sovet i det siste, har jeg tydeligvis vært kraftig underernært på søvn. Når jeg får for lite søvn over tid, går dette hardt utover mitt mentale jeg. Jeg er veldig avhengig av god søvn. Det er vel de fleste av oss.

Jeg var på fjellet med Fido i går. Det er ikke så høyt, men det gjorde godt, og jeg merker at jeg tenker klarere så snart jeg kommer meg ut i naturen. Da får tankene mine på en måte plass til å bevege seg litt, og blåse ut. Det gjør et skakkjørt sinn lettere.

På turen tenkte jeg på alt og ingenting. Da jeg passerte en rennende elv, tenkte jeg på fossen jeg snart kommer til å ha utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg sendte en SMS til husverten, som jeg ikke håper tror at jeg har ombestemt meg. Jeg skrev at jeg gledet meg vilt til å komme dit, og at alt snart var klart på denne fronten. Jeg spurte også om han hadde ordnet nøkkel, da jeg kommer til å ha med meg med teknisk utstyr av visse verdier, som pc, kamera og ikke minst denne boken. Det ville ha vært kjedelig å miste tingene mine. Det har også skjedd mange ganger før. Men sist hadde han ikke nøkkel, for det er så lite folk i området at innbrudd er høyst usannsynlig. Det er egentlig ganske herlig å tenke på. Men jeg fikk i hvert fall svar på meldingen, og han skrev at alt var helt klart. Nettet var klart, hytten var varmet opp og stod egentlig bare og ventet på meg. Så nå er det bare å komme seg igjennom den lille uken som gjenstår, og så er det bare å reise av gårde.

I går tenkte jeg også mye på hvor heavy det er at jeg skal «starte et nytt liv». Det er jo greit nok at jeg skal legge fra meg mange uvaner og dette, men hva vil skje etter dette? Vil jeg komme tilbake til stedet jeg bor på nå, eller vil jeg reise videre? Dette er noe jeg har bestemt meg å avgjøre når jeg er mer stabilisert, men det skader jo ikke å tenke tanken da. For utenom familie, så er det egentlig ikke så mye som drar meg til hit. Jeg har noen venner her, men de treffer jeg såpass sjelden at jeg likeså gjerne kunne ha bodd i Afrika, og truffet dem de gangene jeg var hjemme. Det er mange av dem som sliter, og hvem er jeg til å dømme dem for det? Jeg er nok ikke rette personen til det, da jeg sliter så mye selv. Men de har mye av de samme symptomene, kanskje bare litt mer permanent. Det er ikke uvanlig å leve veldig isolert og helst sitte «kronisk» foran en pc-skjerm i disse strøk.

Jeg tenker at en naturlig vei videre, vil være til Førde. Dette er jo en by, men den er liten. Da vil jeg få mulighet til å sette i gang med flere aktiviteter, og det ville ha vært fint å ha blant annet mulighet til å trene kampsport igjen, som jeg egentlig alltid har vært interessert i, og ikke minst ha et treningsstudio i nærheten. Og andre ting som gjør at jeg blir kjent med nye mennesker. Det tror jeg at jeg hadde hatt godt av. Kanskje jeg melder meg inn i Røde kors eller lignende. Jeg ser også at jeg snart kan begynne å jobbe litt. Det er nemlig en sånn regel at man ikke kan jobbe det første året ved uføretrygd. Nå har snart dette året gått. Jeg tror faktisk det har gått ett år i mars, uten at jeg er hundre prosent sikker. Så kanskje jeg kunne jobbet annenhver eller hver helg i en butikk eller tilsvarende. Det er godt å se mennesker i løpet av en dag, og jeg tror det ville ha gjort underverker å ha følelsen av å jobbe for pengene. Selv om det er lite til å begynne med, så er det mange andre grunner til at jeg kunne ha tenkt meg arbeid. Men nå tenker jeg i andre omgang. Jeg vil ikke forhaste meg med noe, for da risikerer jeg bare at jeg ender opp som i Lanzarote. Ser du? Jeg har faktisk lært noe av den turen, selv om alt skar seg.

Men uansett så ser jeg utrolig frem til å reise nå. Jeg savner å føle meg fri. Jeg føler meg ikke fri her jeg er nå. Det er mange som mener at det kan være vanskelig å skille stedet man bor på og hvordan man har det i hodet, men det sannelig ikke alle plasser man er nødt å trives så godt på heller. Jeg liker meg hjemme i huset, og hos venner i nærheten. Men det er ingen tvil om at jeg trenger en stor forandring. Jeg kjenner kroppen og systemet skriker etter dette. Dersom man ignorerer slike signaler, blir man deprimert, og kanskje til og med sykere enn som så. Man må lytte til seg selv. Dette er noe jeg trenger å lære, sannsynligvis mer enn andre. Jeg har ikke vært flink å ta vare på meg selv, og jeg har ikke vært flink å lytte til mine egne signaler. Jeg har nok en del å lære her ja. Jeg kan mye om det, teoretisk sett, men jeg er ikke så flink å gjøre handling utav det. Selv om jeg ofte har opplevd ting som har gjort det vanskelig for meg å gjøre noe med, så har jeg ofte også endt opp med å gå på unødvendig tunge veier, fordi jeg ikke har lyttet til meg selv, og ikke kjent mine egne grenser. Derfor kan du si at jeg ofte har gått i en grøftekant, på siden av en helt grei vei bestående av asfalt.

Jeg merker at jeg har begynt å komme i et godt skrivehjørne igjen, og dette er noe jeg er veldig glad for. Jeg går også og tenker mye på å sette i gang med en novellesamling, men jeg har ikke så mange nye ideer. Jeg har tre noveller som jeg anser som ferdig. Jeg tenker å ta sikte på omtrent femten, før jeg begynner å sende inn til forlag. Jeg har lyst å komme i en slik posisjon at jeg alltid har noe inne til vurdering. Det er jo hele ni av ti bøker som blir refusert, så jeg har egentlig ingen sterke visjoner om at noen av mine bøker skulle bli utgitt, men for en fryd det må være å få det til. Jeg skal også gå skikkelig igjennom filmmanuset «To fugler», for å rette på de tingene som jeg ikke lenger finner tilfredsstillende. Dette burde egentlig gå ganske fort, for det er liksom bare snakk om å pynte på noe som allerede finnes. Men generelt sett må jeg komme i gang. Jeg må bare gjøre de tingene jeg kan gjøre. All denne meningsløse grublingen flytter meg ikke fremover i det hele tatt, så det er like greit å heller bruke tiden på noe nyttig.

Når jeg kommer frem til hytten, skal jeg også koble opp lydstudioet. Jeg kommer nemlig også til å jobbe en del med musikken min, og skal fornye noen låter jeg allerede har laget. Så alt i alt, blir det mer enn nok å sette fingrene i. Jeg skal danne strukturerte arbeidsdager med rutiner. Forme mitt eget kreative univers, i en base av harmoni. Min helt egne harmoniske base, hvor jeg endelig kan få tenke klart. Jeg trives jo som nevnt godt her i huset, men det er alltid en eller annen form for støy eller bevegelse, og slikt blir jeg stresset av, selv om det er naturlig i et gammelt hus med fire mennesker og tre store hunder. Men jeg kan ikke benekte det: Det blir for mye støy for min del. Det er også veldig forskjellige søvnrytmer her i huset, så det er alltid noen som er våken. Når jeg for eksempel ofte legger meg, står gjerne min mor og hundene opp en halv time senere, og når hun står opp, bjeffer den ene Retrieveren konstant. Det er en uvane han har, og det kan i perioder være veldig irriterende, for å si det mildt. Jeg er en ganske så høysensitiv person, og har absolutt ingen problemer med hørselen. Så i stedet for å sove, ligger jeg og teller antall bjeff. Og tro meg, det er ikke det samme som å telle sauer for å sovne.

Fido har hatt noen litt rare symptomer for ikke lenge siden. Jeg nevnte jo så vidt at han fikk noen epilepsi-lignende symptomer på Lanzarote. Han har i ettertid hatt dette igjen, en dag da vi var ute og gikk i skogen. Denne gangen prøvde jeg å skikkelig analysere ham mens det pågikk, og jeg satte meg ned ved siden av ham for å prøve å få kontakt. Han så meg inn i øynene, men jeg merket at det var noe som ikke stemte. Min mor mener han gjør dette fordi han klør bak, men jeg merket at det var som at han «koblet ut» i korte øyeblikk. Det varte i kanskje et halvt minutt, og så reiste han seg opp og gikk videre, som at ingenting hadde skjedd. Jeg har også funnet en stor klump fremme på brystkassen hans. Den er på størrelse med en golfball, så han skal få seg en sjekk hos veterinæren så snart som mulig. Jeg må få penger først, for jeg har blitt nektet behandling av hund tidligere, fordi jeg spurte om å få det på regning. De er kjempestrikte på dette, så jeg håper pengene kommer noen dager tidligere denne gangen. Jeg vet at de har «drop in» på et anerkjent veterinærkontor i byen, så jeg rekker det kanskje før vi reiser avgårde til Sogn og fjordane, på samme dagen. Jeg tenker på at han faktisk har blitt en veldig gammel hund, så det er viktig at jeg følger med på helsen hans. Jeg ser ingenting mellom fingrene. Jeg har også tenkt at det blir lenge til jeg får hund neste gang. Man blir så utrolig glad i dem, men så lever de så kort i forhold til oss. Man ser dem fra de er valper til de er gamle, mens man selv bare har blitt noen år eldre. Dessuten tror jeg at jeg skal lete lenge etter en hund som klaffer bedre overens med meg enn Fido. Jeg er jo veldig glad i Retrieverne, men de er mer mammadalter, og de er familien sine hunder, mens Fido er min. ( Jeg fikk som nevnt bekreftet at disse epilepsi-lignende symptomene ikke var farlige, av veterinær i ettertid )

Nå skal jeg ut å trene hundene, og ta masse naturfoto. Det er en sånn fin, blandet himmel i dag, og det tar seg godt ut på bilder. Jeg skriver mer senere.

Klokken har nå akkurat passert midnatt. Jeg sover utrolig mye for tiden, og har nettopp våknet etter det som egentlig bare skulle være en liten powernap.

I morgen tidlig tenkte jeg å ta meg en tur ned i havnen, bare for å se at alt står bra til med båten min. Det er jo ikke så mye å se egentlig. At den står på land under presenning, men det er allikevel noe jeg har lyst å gjøre. Jeg har ikke vært der mer enn én gang siden jeg fikk den på land, så det er jo greit å ta seg en tur.

Jeg har også bestemt meg for noe jeg blir glad av å tenke på, og det er å få skiltene på scooteren tilbake. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det nå i forbindelse med hytte-prosjektet. Det ville ha gjort ting så utrolig mye lettere å ha den tilgjengelig, i forhold til blant annet handling og ikke minst trening. Jeg er bare litt usikker på hvordan jeg skal gå frem. Jeg finner nemlig ikke vognkortet, men jeg regner med at alle disse tingene ordner seg ved en tur til biltilsynet. Det er en scooter liksom. Hvor vanskelig kan det være? Så nå ser jeg frem til å komme meg på veien igjen. Det vil gjøre hele hytte-tilværelsen så utrolig mye enklere.

En annen ting jeg går og tenker på, er at jeg nå snart har vært uføretrygdet i ett år. Det vil med andre ord si at jeg kan jobbe litt på si, og dette er noe jeg vurderer. Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe annenhver helg eller noe, til å begynne med. Kanskje i en butikk, en kirke eller en kafè. Det er egentlig ikke et enormt utvalg av arbeidsplasser der jeg skal, men det skader da ikke å prøve. Jeg har til og med vurdert å jobbe «frivillig», bare for å få følelsen av å gjøre noe nyttig.

Jeg må få trent hundene i morgen. Jeg fikk trent Fido i dag, men dessverre ikke de to andre. Jeg har rett og slett hatt et enormt underskudd, generelt sett. Håper ikke jeg brygger på noe. Når jeg ser på Facebook, virker det som at alle har omgangssyken og/eller influensa om dagen. Heldigvis pleier jeg vanligvis å være ganske immun mot slike sykdommer, bank i bordet.

Det skal visstnok ha vært en skyte-episode i København i dag. Dette var også knyttet opp mot terror og karikatur, slik jeg forstod. Jeg forstod det slik at flere ble såret, og én person døde. De har fremdeles ikke fått tak i gjerningsmannen.

Da angrepet i Frankrike skjedde, tenkte jeg automatisk at Danmark kom til å være det neste målet. Det virker også som at de fleste i Norge mener at det er en veldig stor sannsynlighet for angrep her i Norge i år 2015. Vi får håpe de tar feil.

Nå mens jeg skriver, hører jeg på filmmusikken til «Karate kid». Dette er en film fra 1984, og som kanskje er en av de filmene som påvirket meg mest i barndommen. Jeg ble helt hekta på den, og utenom filmen «Gjøkeredet», er det uten tvil den filmen jeg har sett flest ganger i mitt liv. Jeg var helt hekta på den, og ble også hekta på Karate som følger av den. Men beltet mitt var betydelig hvitere enn det svarte i filmen. Det ble gult etterhvert, i Shotokan Karate. Denne tittelen har jeg bevart hele livet.

Når vi snakker om kampsport, så er dette noe jeg har tenkt å begynne med igjen, når anledningen byr ser. Det er egentlig bare tilfeldigheter som gjør at jeg ikke trener det nå, men jeg kunne da ha tenkt meg å kanskje trene Kickboxing. Jeg liker Karate, men føler det kan være litt stivt og lite effektivt. Kickboxing virker mer eksplosivt, og man får muskler av det. Så hvis jeg skulle bevege meg videre til Førde etter hytte-oppholdet, så begynner jeg uansett med noe sånt.

Jeg håper snart at jeg treffer en kjæreste. Jeg har ikke hatt kjæreste siden jeg var 29, så det er altså tre år siden. Jeg har riktignok hatt noen flørter her og der, og noen hyggelige samtaler med det motsatte kjønn, som har innebært elementer av hva som er normalt i et forhold, men ingenting seriøst. Det er noe jeg lengter etter. Jeg snakket litt med legen min om dette da jeg var der sist, faktisk. Jeg sa at jeg egentlig bare hadde lyst å finne meg en dame, og slå meg til ro. Men som jeg har nevnt tidligere, har jeg lyst å ha helt stell på mitt eget liv, før jeg kan begynne å tenke i de baner. Jeg er også veldig kresen, og jeg har lyst å kunne tilby kjæresten min noe. Jeg skal jo liksom være mannen hennes.

Nå er det faktisk ikke lenge igjen til jeg flytter. Vi har nå så vidt rundet den 15 februar. Mitt liv på denne plassen er snart over for denne gang. Det føles naturlig. Jeg trenger denne forandringen. Selv om jeg kommer til å savne familie og de vennene jeg har som fremdeles bor her ute, så er det ikke så vanskelig å komme frem til den beste løsningen, når jeg veier for og imot.

Det eneste jeg lurer på, er om jeg faktisk vil flytte tilbake hit, noensinne. Dette nevnte jeg før også. Sannsynligheten er jo til stede for at jeg vil finne meg en Førdianer, hvis jeg kommer til å slå meg til ro i Sogn og fjordane, og etterhvert Førde. Jeg har alltid likt disse Sogne-jentene. De er ofte så utrolig vakre, og så virker de så friske og sunne. Her jeg bor nå er veldig mange av damene etablerte. Og jeg har liksom ikke funnet den store kjærligheten her, de senere år. Det virker generelt sett som at dette er et sted for etablerte. Og jeg kunne egentlig ikke tenkt meg å gå inn i et forhold med en dame som kanskje har flere barn og er etablert på det viset. Da tror jeg faktisk at jeg hadde følt meg litt som en attpåklatt. Så vi får se hva fremtiden bringer. Gud har nok en plan for meg også.

Jeg runder som vanlig av ved å lese blindt fra bibelen:

Herren støter ned – og gir evig frelse 26:1-19

«På den dag skal denne sangen synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.

Lukk opp portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.

Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.

Sett deres lit til Herren til alle tider! For i Herren Herren har vi en evig klippe.

For han har støtt ned dem som bodde i det høye, den kneisende byen. Han støtte den ned, ja, støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.

Den ble trådt under føtter, under de hjelpeløses føtter, de fattiges fottrinn.

Den rettferdiges sti er jevn. Du oppriktige, du jevner den rettferdiges vei.

På dine dommers vei, Herre, ventet vi deg også. Til ditt navn og ditt minne stod vår sjels lengsel.

Med min sjel lengtet jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg. For når dine dommer går over jorden, lærer jordboerne rettferdighet.

Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet. I rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høyhet.

Herre! Høyt oppløftet var din hånd, men de så det ikke. De fikk se din nidkjærhet for folket og ble til skamme. Ja, ild fortærte dine fiender.

Herre! Du skal hjelpe oss til fred. Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss. Ved deg alene priser vi ditt navn.

Døde blir ikke levende, dødninger står ikke opp. Derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om til intet.

Du gir folket vekst, Herre! Du gir folket vekst og viser din herlighet. Du flytter alle landets grenser langt ut.

Herre, i nøden søkte de deg, de sendte opp stille bønner da din tukt kom over dem.

Likesom en kvinne i barnsnød vrir seg og skriker i sine veer når hun skal føde, slik gikk det for oss for ditt åsyn, Herre.

Vi var svangre, vi vred oss. Men da vi fødte, var det bare vind. Frelse gav vi ikke landet, og ingen ble født til å bo på jorden.

Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.»

Dag 40 ( tidlig morgen fredag 13.02.15 )

Klokken har så vidt passert kvart over seks om morgenen, og jeg er lys våken. Jeg våknet klokken halv tre i natt, og har ikke sovet siden. Så man kan trygt si at jeg har litt problemer med søvnrytmen for tiden. Men nå skal jeg holde meg våken til i kveld, så får jeg heller bare være trøtt.

Det ble en litt brå avslutning på gårsdagens skriv. Jeg hadde egentlig planer om å skrive mer om kvelden, men jeg kom aldri så langt, så jeg etterfylte bibel-greiene mine nå nettopp i sted.

Jeg tenker og tenker, og kjemper mot veldig depressive tanker. Men oppi det hele, virker det som at det har kommet en litt streng røst inni hodet mitt, som sier hvordan jeg skal gjøre ting videre. Ironisk nok, så er det jo bare én vei det kan gå når man har nådd bunnen. Og det har jeg. Jeg tenker at jeg har det helt elendig i livet, og det er ikke lange veien fra sannheten. Jeg klarer ikke engang å smile om dagen. Men så kommer denne røsten, og sier til meg at dette enkelt og greit ikke går lengre. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det, for jeg er så fullstendig klar over det selv. Jeg vandrer rundt i en tåke av elendighet, en vond sirkel. Det skader meg å ha det sånn. Jeg kjenner meg snart ikke igjen lenger. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvor lenge jeg egentlig har hatt det sånn, uten virkelig, virkelig å gjøre noe med det. Elendigheten svekker meg. Den stjeler tid fra meg, og når den ikke gjør det, tuller den med tidsoppfatningen min. Jeg begynner nesten å ta til tårene når jeg tenker på hvor mye tid som har gått. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake la oss si tolv år, for å prøve på nytt. Men hva er egentlig vitsen med å tenke sånn? Skal jeg bruke enda mer tid på å sitte med deprimerte tanker om at det var sånn og sånn det skulle ha vært? Skal jeg bruke mer tid på å se tilbake på gode stunder med savn, fordi de kan være en trøst i elendigheten jeg nå opplever? Skal jeg prate med en psykiater om det? Eller kanskje legge meg inn? Skal jeg gå over på andre typer medisiner? Skal jeg finne et nytt rusmiddel? Skal jeg gjøre som så mange andre, og si at alt går bra med meg, selv om det egentlig ikke gjør det? Er dette noe andre mennesker kan gjøre så veldig mye med i utgangspunktet? Eller…. Skal jeg for én eneste gangs skyld lytte til meg selv og mine egne signaler? Jeg har bestemt meg for sistnevnte.

Jeg trenger enkelt og greit å finne tilbake til meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse å se seg selv i speilet, og ikke være helt sikker på hvem det er du faktisk ser på. Det er også en veldig ubehagelig følelse å ikke vite hva andre tenker om deg. Jeg vil tippe at mange tenker på meg som en rar og kanskje til og med ustabil dranker. Det er kanskje rart å si det, men slik som jeg ofte har fremstått, kan jeg ikke si at jeg klandrer dem for det heller. Men da snakker jeg om folk som egentlig ikke kjenner meg. Statister i livet mitt. Mannen som går forbi meg på gaten. De jeg selv er en statist for, med ustø gange.

De som kjenner meg, vet at jeg har masse problemer koblet opp mot rus og psykisk helse. Og som jeg tidligere nevnte så vidt, har jeg fått støtte over facebook fra folk jeg kjenner fra gammelt av. Dette er noe jeg har satt usedvanlig stor pris på, og det hjalp faktisk da jeg var så langt nede at jeg vurderte å avslutte det hele. Det er ikke mer enn noen uker siden. Jeg drakk mye, og var så lei av å surre rundt i et eneste kaotisk, depressivt mønster som ingen ende ville ta. Jeg så rundt og rundt etter noen som helst grunn til å fortsette å leve. Jeg følte jeg aldri ville klare å komme meg ut av det, og at folk kun var snille mot meg fordi de synes synd på meg. Og jeg kan si deg helt ærlig: Det er grusomt å ha det sånn.

Men sannelig var det noen som klarte å gripe igjennom til meg. Det er egentlig helt utrolig å tenke på. At noen ord klarte å få meg litt mer opp på beina. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er egentlig utrolig hvor lite som skal til i slike situasjoner: Et vennlig ord, et smil, et vink. Et signal på at du faktisk i det hele tatt fremdeles eksisterer, og ikke er usynlig, uansett hvor herjet og jævlig du måtte se ut og føle deg. Det er alltid en god følelse av å bli sett av noen som er glad i deg.

Men, det kommer alltid noe godt ut av noe vondt. Jeg vet at mange vil tenke: «Hah, den har vi hørt før!» når jeg sier det jeg har tenkt å fortelle, og vanligvis ville jeg ha hengt meg opp i dette. Jeg ville blitt frustrert over at de hadde mistet troen på meg, og kanskje til og med påvirket, for så å begynne å tvile på om jeg selv vil klare det. For det er lett å lage sprekker i et allerede bristet selvbilde. Og jeg kan omtrent ikke forestille meg noe som går mer utover selvbildet, enn å ikke klare å komme seg på beina.

Poenget mitt var at jeg i det siste har tenkt mye, og det er at jeg nå står foran et veikryss. Denne gangen mener jeg det veldig alvorlig også. Jeg føler det på meg, på sett og vis. Jeg føler at livet har kommet til det punktet, hvor jeg faktisk for én gangs skyld er voksen, tar den voksne avgjørelsen, og ikke den enkle og barnslige. At jeg for én gangs skyld tar et valg, og står ved det, i stedet for å forandre på det kort etter. Jeg er nødt å kontrollere impulsene mine, og ja, det er vanskelig. Hvis man står i et veikryss som sprer seg til hundre veier, kommer man ingen vei om man velger å gå på alle. Slik har det vært for meg. Og jeg har egentlig ikke kommet noen vei. Eller, faktisk: Hvis jeg skulle klare å komme meg helt på beina, både psykisk og i forhold til rus, så hadde jeg helhetlig sett kommet en veldig lang vei. Jeg hadde sittet med en enorm livserfaring, og jeg kunne ha hjulpet andre å finne veien ut av samme uføret. Men så lenge jeg forblir værende i elendigheten selv, er jeg ikke i posisjon til å hjelpe andre heller. Det er ganske logisk: Hvis man ikke kan hjelpe seg selv; Hvordan skal man da kunne hjelpe andre? Så det hele er en litt komplisert greie. Men Lanzarote-turen er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg ville jobbe for sjømannskirken, og hjelpe de som slet med sitt. Så endte det opp med at jeg selv måtte få hjelp av sjømannskirken. Jeg var med andre ord ikke klar, og jeg feilet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde tatt meg denne renselses-perioden. Jeg prøvde å ignorere den litt, og trodde at jeg var sterkere enn jeg var. Der brant jeg meg, og det var ikke på grunn av solen. En lege sa en gang til meg:

«Det høres ut som at du går rundt på brukne bein».

Jeg synes faktisk dette var en veldig klok ting å si, for ofte har det vært sånn med meg.

Jeg tror det vil være mange blandede meninger om hvordan jeg skal rense meg selv, så jeg vil skrive litt om dette nå.

Om nøyaktig en uke kommer jeg til å bo i en hytte, hvor min nærmeste nabo er naturen. Det er en enkel hytte, men den har alt jeg trenger. Butikken ligger noen kilometer unna. De fleste ville nok synes det høres utrolig ensomt og forlatt ut, og at isolasjonen ikke vil være bra for hodet mitt. Noen har også hevdet at dersom jeg skulle få delirium eller tilbakefall der ute, så ville det få enorme konsekvenser. Kanskje til og med en dødelig utgang. Og dette er jeg helt enig i. Jeg ville nok ikke gjort lurt i å reise dit etter en tung fyllekule, og fremdeles være full ved ankomst, for så å stoppe brått. Det ville vært en ganske så risikabel ting å gjøre.

Men nå er det akutte med alkoholen over. Jeg har vært edru i en uke nå, og det er fremdeles en uke til jeg reiser. Det er egentlig ikke bare alkoholen i seg selv som står i fokus. Så lenge jeg nå holder meg edru, er det ingen fare i forhold til alkohol. Jeg kommer også til å bruke antabus når jeg er der, så alkohol-delen er helt i orden, så lenge jeg fortsetter å holde meg avholdende. Og det er jo en del av planen.

Når jeg snakker om en renselse, så snakker jeg i en større skala. Jeg snakker om å rense meg selv for alle ting som plager meg; Alle avhengigheter, tankekjør, angst og depresjoner. Og selv om de fleste kanskje tenker at et øde og forlatt sted ute i naturen må være grobunn for depresjon og angst, tenker jeg motsatt.

Den siste tiden har jeg vært veldig stresset, og som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så har jeg hatt en underlig, klaustrofobisk følelse. Jeg har også hatt følelsen av at jeg må «skynde meg å leve», for jeg klarer ikke å følge tiden på samme måte som alle andre. Cocktailen av rus og mentale problemer har toppet seg, og dette har gjort at jeg føler jeg mister meg selv. Og dette er grunnen til at jeg har begynt å tenke alternativt, samtidig som jeg har fått denne indre, strenge røsten som sier:

«Nå er det nok!»

Jeg tror det er mitt egentlige jeg som protesterer og setter foten ned, og for å være helt ærlig, synes jeg det er godt å høre den røsten. Jeg merker at jeg lytter til den. Jeg merker at den er pålitelig, og at den skal vise meg veien ut av uføret.

For jeg har egentlig bare to valg nå, og det ene er det riktige. Jeg reiser ut i naturen, mediterer mye, setter opp faste rutiner på ting, kutter alle tingene jeg er avhengige av, går lange turer med Fido, skriver og skriver, maler og lager musikk. Jeg kommer også til å fiske, og forhåpentligvis begynne å trene når det verste har gitt seg. Jeg vet at det finnes et treningsstudio ca 7 km unna, som jeg akter å benytte meg av.

Når dette er sagt, så skal jeg si at jeg ikke bare skal holde meg unna alkohol. Jeg har også laget en nedtrappingsplan på Sobril med legen, og jeg skal slutte med selv de tingene som andre mener er uviktige, som tobakk og kaffe. Dette høres kanskje litt rart ut, men når det er slik at man er plaget av en avhengighet, så vil den prege deg negativt hver gang du gir etter for den. Jeg hadde også astma som barn, og vokste den fra meg. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg tenker at det ikke er uviktig å slutte å røyke etter 21 år som røyker da.

Og ja, det blir mye på én gang, men jeg kommer ikke til å dø av det. Tvert imot. Ingen av de gjenstående avhengighetene er farlige, ved seponering. Sobrilen er jo ganske kraftig å slutte for brått med, så her har jeg laget en plan med legen min.

Naturen skal være min hjelper. Jeg kommer til å ha det tungt, og står kanskje foran min livs største depresjon. Men akkurat denne depresjonen er i såfall nødvendig. Dessuten tror jeg at jeg vil bli nærmest manisk av lykke når jeg merker at ting begynner å slippe taket. Når jeg ser at jeg faktisk klarer disse tingene, og at jeg faktisk lykkes. Når jeg merker at jeg blir mer meg selv, og at valgene jeg tar videre, ikke kommer fra en annen enn den jeg er.

Det som vil skje, er at jeg først kommer til å ha noen dager hvor jeg på en måte lander, før alt begynner. Det kommer til å bli et knallhardt opplegg, og jeg prøver å forutse om jeg kommer til å bli lykkelig eller ulykkelig på veien. Jeg tenker at det mest naturlige er at jeg kommer til å oppleve litt av alle følelser. Kanskje jeg kommer til å gråte, kanskje jeg kommer til å le. Kanskje jeg blir livredd, kvalm, paranoid, søvnløs, irritabel og utrolig rastløs. Kanskje jeg ikke engang kommer til å orke å gjøre noe. Men ingen av disse følelsene er farlige, og uansett: Jeg kommer til å gjennomføre det. For når det slaget er vunnet, er jeg meg selv igjen. Og det er lenge siden.

Jeg var jo som nevnt hos legen i går, og vi pratet litt om planen videre. Jeg sa det som det var til ham, at jeg innså at jeg hadde feilet mye, misforstått mye, og at jeg nå hadde en underlig følelse av at jeg var i ferd med å bli voksen. Jeg sa det på en sånn måte at han begynte å le, for jeg har jo hele veien vært skeptisk til å bli voksen. Jeg synes det virker så utrolig kjedelig, og innser samtidig at dette er en veldig barnslig tanke. Det er kanskje bare slik jeg føler det også. Men de fleste på min alder er betydelig mer «voksen» enn hva jeg er. Samtidig har jeg jommen mye livserfaring som de ikke har også. Dessuten føler jeg at det er veldig mange som prøver så hardt å være voksne. Det synes i hvert fall jeg er utrolig barnslig. Så det kan bli interessant å se hvordan alt dette skal gå. Det er nemlig ikke slik at jeg har behov for å bli «tolket» som spesielt voksen, men jeg har lyst å ta kontroll over mitt eget liv. Jeg har lyst å komme i gang med utdanning, og deretter få meg arbeid. Jeg har lyst å finne meg en sunn og elskverdig dame som elsker den jeg egentlig er, og ja, jeg trodde aldri jeg kom til å si det: Jeg vil ha et helt vanlig liv. Det er bedre å ha et vanlig liv, enn å ikke ha et liv i det hele tatt. Jeg må bare innse at festen er over for lenge siden. Den tiden er forbi. Jeg lever i en tid som er forbi. Det er ingen eller ingenting igjen der, bortsett fra elendighet, mørke og sorg.

Jeg har også satt opp faste datoer på når jeg skal slutte med de enkelte tingene, og dette er en plan jeg har tenkt å følge til punkt og prikke. For det er sånn nå, at jeg er nødt å se «forbi» tåken. Slik vil det være ganske lenge, men på andre siden venter et mye bedre liv. Det er jo på andre siden alle de gode ting er, og hvor alle de gode ting venter. I stedet for å stå utenfor i kulden og mørket, for å se inn vinduet med masse lys, slik jeg har gjort i så mange år nå, så akter jeg å gå inn i stedet.

Jeg avrunder som vanlig ved å slå blindt opp i bibelen:

6.9 Profeten går i forbønn for folket 14:19-22

«Har du da fullstendig forkastet Juda, eller kjenner din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen legedom for oss? Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

Vi kjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres misgjerning, at vi har syndet mot deg.

For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Overgi ikke din herlighets trone til vanære! Kom i hu og bryt ikke din pakt med oss!

Er det blant hedningenes falske guder noen som kan gi regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting»