Dag 55 ( søndag 01.03.15 )

Tiden er inne, og det er ikke noen grunn til å utsette mer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor det bare er å hoppe i det. Det er på tide å begynne så smått med renselsen. Jeg vet at det høres veldig dramatisk ut å kalle det «renselse», men jeg har faktisk en ganske stor jobb foran meg. Det er som et tau med mange forskjellige knuter og floker, som skal ordnes.

Mange vil nok hevde at dette er å lure seg selv, men jeg har bestemt meg for å unne meg noen pils de verste dagene, dersom følelsene blir uutholdelige. Jeg føler nemlig at jeg står foran en karusell av humørsvingninger, og av erfaring er dette noe jeg bør ta på alvor. Jeg kan bli såpass depressiv at det grenser til alvorlig, selv om jeg ikke ser helt at det skal skje denne gangen. Men det kan skje, og da tenker jeg at det er bedre å være litt småteit og brisen i stedet. Og nå som jeg først har tent denne lunten, ved å erklære at jeg faktisk vurderer å unne meg noen pils i den verste stormen, kan jeg si at det er grundig planlagt. Det kommer ikke til å bli sånn at jeg ikke spiser, eller at jeg nærmest går inn i en slags faste, som så mange ganger tidligere.

Jeg har til og med kjøpt inn mat som jeg antar at kommer til å passe i forhold til alt; supper og «lett» mat. Dette er ikke fordi jeg kommer til å drikke mye, men fordi jeg også kommer til å være utrolig røykesyk, og det blir jeg i hvert fall etter tyngre måltider. Jeg har også bestemt meg for å halvere dosen med Sobril, så jeg antar at jeg kommer til å kjenne dette litt også.

For å si det helt ærlig, er jeg villig til å strekke meg ganske langt for å komme igjennom den første uken uten røyk. På den annen side kan jeg si at jeg kommer til å være ytterst forsiktig når det gjelder alkohol. Jeg skal trene, gå på turer, spise og gjøre ting som jeg ellers gjør når jeg ikke drikker. Alkohol kommer ikke til å være en veldig vesentlig faktor, men den kommer til å være tilstedeværende dersom ting blir uutholdelig.

Det er vel en viss fare for at jeg blir tolket som dum, etter å ha fortalt om fremgangsmåten jeg vurderer. Å bytte ut sigaretter og cannabis med alkohol? Det var dagens! Og det er helt greit om noen lesere skulle tenke dette. Men selv vil jeg si at dersom man har et blandet rusproblem, så må man ofte tenke litt «kreativt» for å komme seg skikkelig ut av det. Så for å si det med en gang: Jeg har samme, felles mål som de rundt meg har for meg; Å komme helt ut av alt. Men det er mange ting, og på sett og vis kan det hjelpe å ha litt promille når man går igjennom stormen. Den første uken er den verste, og det finnes ingen behagelig måte å gjøre det på.

Jeg tenkte litt da jeg våknet i dag, om jeg kanskje skulle utsette det hele enda litt til, men jeg fant ut at jeg nå var begynt å utsette uten god grunn. Derfor bestemte jeg meg for at morgendagen blir dagen. Jeg vil ikke være en dagdrømmer for lenge, for da begynner jeg etter hvert å tvile på om jeg noensinne vil gjennomføre det. Denne tvilen kom litt i dag, så da tenkte jeg umiddelbart: «I morgen blir dagen.»

Hvis ikke denne planen lar seg gjennomføre, og jeg bare lurer meg selv, så merker jeg det ganske fort. Den største frykten er at jeg for eksempel sprekker på alt, etter å ha holdt meg i la oss si fire dager. Da må jeg i så fall legge hånden på hjertet, og erkjenne at jeg har feilet, og at jeg ikke klarer dette alene. At jeg ikke klarer det uten hjelp. Det er mange som allerede tenker dette om meg, med mindre de har brukt en omvendt psykologi på meg. Dette er faktisk en teknikk som fungerer på meg; omvendt psykologi altså. Hvis noen uttrykker sin tvil i forhold til meg og mine planer, så blir jeg sånn:

«Åja? Jeg skal vise dem!»

Jeg håper bare at jeg kommer meg noenlunde greit i gjennom den første uken. Formen kommer nok ikke til å være så bra om en uke. Eller, jeg aner faktisk ikke. Det er en såpass innviklet prosess at jeg rett og slett møter det hele med uvisshet. Men hva er det viktigste å tenke på? At det går over. At det egentlig er tegn på bedring.

Samtidig tenker jeg: Hva om jeg kommer til å føle meg fantastisk om en uke? Hvis jeg klarer å holde alkohol-konsumet på et akseptabelt stadium, så vil jo forhåpentligvis de helsemessige gevinstene begynne å vise sitt ansikt når den første uken har passert. Jeg kommer til å kjøre i meg mye mat som renser kroppen, og jeg kommer til å lage mange smoothier av frukt og bær, så jeg får i meg masse vitaminer og mineraler. Og hvis jeg i tillegg klarer å trene litt, gå på lange turer, være mye ute i frisk natur, så vil jeg nok føle meg bedre på noen områder, og sannsynligvis verre på andre. Jeg vet ikke, og jeg skjønner at jeg sannsynligvis ville hatt et stort flertall imot meg, dersom jeg hadde luftet ideen om fremgangsmåte for dem. Men den eneste jeg lufter ideen for, er denne boken. Og når noen leser om det, så er dette såpass lenge siden at det er over uansett. Uansett hvordan det gikk. Men la i hvert fall dette være sikkert: Jeg prøvde i det minste, i håp om bedre helse, generelt sett. Men dette er det første og siste forsøket, på denne måten. Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg ta det svært tungt. Da viser jeg meg selv at jeg ikke må eller kan lytte til meg selv. At andre har mer rett i forhold til mitt liv, enn jeg selv har. Det blir som å si:

«Sorry, jeg er ikke i stand til å ta skikkelige valg for meg selv. Jeg trenger andre til å ta viktige avgjørelser for meg.»

Og når dette er sagt, vil jeg si at jeg synes det er sterkt av folk å be om hjelp. Så ikke misforstå. Men selv har jeg fått den type hjelp så mange ganger, og jeg har mer troen på denne metoden, helhetlig sett. For min egen del. Men jeg tviler på at jeg kommer til å anbefale denne fremgangsmåten for andre. Det kommer veldig an på hvem man er, i det helhetlige perspektiv. Og jeg tenker at dette er løsningen for meg. Vi får se hvor jeg er, og hvordan jeg har det om en uke. Det er ikke vits i å skrive fine ord. Jeg må vise dette i form av handling. Og nå er punktet hvor mange ord går over i nettopp handling, kommet.

Når jeg har kommet til «dag 100», er denne boken ferdig, og sannsynligvis er livet mitt helt annerledes enn nå, selv om det ikke er lang tid for mange. Det er vanskelig å si, for det kan være mange år til den siste dagen er skrevet. Jeg har jo som nevnt tidligere antydet at det kan komme lange pauser. Poenget er at det skal være hundre, skrevne dager, men ikke nødvendigvis sammenhengende. Da ville det ha blitt kjedelig å lese, for det skjer fint lite spennende i livet mitt for tiden. Det er i hvert fall ikke nødvendig å komme med oppdateringer hver dag, dersom jeg fremdeles bare sitter og grubler på det samme som dagen før.

Mange brå forandringer vil tre i kraft. Og jeg tror at mannen der oppe har lagt veien videre for meg allerede. Kanskje jeg lenge har visst om denne veien. Kanskje problemet aldri har vært at jeg ikke har visst hvor jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje problemet hele tiden har vært at jeg har fryktet for det ukjente, selv om alle hevder at det er hva som må til for å finne lykken. Jeg tror vi mennesker er sånn: At hvis man går lenge nok i gjørme, så blir man til slutt vant til det. Til slutt foretrekker man å bli værende i gjørmen, fordi man i det minste kjenner den. Man kjenner konsistensen, og det blir vante omgivelser, selv om det faktisk er gjørme. Selv om det finnes tørt gress rett ved siden av pytten. Man kjenner ikke tørt gress. Man kjenner ikke konsistensen, men har bare blitt fortalt av andre at det er langt mer behagelig å sitte på det tørre gresset, enn i gjørmen. Dette er satt litt på spissen. Men det er nok det som er greien for mange som sliter; Nemlig frykten for det ukjente.

Klokken er snart elleve på formiddagen, og det har vært en veldig regnfull periode. Det er litt kjedelig, men det blir nok en lang tur på meg og min firbente sjelevenn i dag uansett. Paraply og regntøy er en fin ting å ha. Men det er kjedelig for kameraet mitt også. Dette grålige været er vanskelig å gjøre spennende på bilder, men det kan bli bra dersom man finner bra steder, og er kreativ. De bildene jeg tok av fossefallet her, har blitt skrytt opp i skyene. Jeg tror faktisk aldri jeg har fått så god kritikk på bilder før. Kanskje jeg har utviklet meg. Jeg tror jeg har det, for nå er det sånn at jeg «former» bildet med øynene, før jeg i det hele tatt knipser. Jeg ser hvordan «virkeligheten» vil se ut etter at bildet er tatt, og har vært igjennom Photoshop osv. Jeg vet hvilke effekter som vil passe bra, dersom jeg gjør sånn og sånn. På forhånd. Før var det mer overlatt til tilfeldighetene.

Fra det ene til det andre: Dette begynner å bli en veldig lang bok. Siden den sørgelige dagen på akuttmottaket, har jeg skrevet enormt mange ord. Nå er jo bibelen også sitert mye, men sannelig er det fingrene mine som har ført ned hvert eneste ord.

Jeg satt faktisk og tenkte på dette her om dagen. Jeg tror jeg kommer til å savne å skrive i denne boken, når den er ferdig. Jeg hadde en sånn drømmende tanke om at jeg kanskje fikk utgitt denne boken, og deretter opprettet en blogg eller lignende, som fortsettelse på boken. Ja, drømmer er fine å ha. Ettersom jeg selv ikke engang har lest igjennom boken, fra den første dagen, og heller ingen andre, så har jeg ikke peiling på hvordan den vil bli mottatt av andre. Jeg har ikke fjerneste anelse, for å være helt ærlig.

Nå tror jeg at jeg får komme i gang med dagen. Men jeg avrunder som vanlig med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

3.14 Jesu herlighet åpenbares på fjellet 16:28-17:13

«Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.

Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.

Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?

Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.

Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem.

Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.»

Dag 53 ( Morgenen fredag 27.02.15 )

Da er det helg igjen. Jeg hadde egentlig trodd at det var torsdag i dag, av en eller annen grunn. Klokken er åtte om morgenen, og det ser ut til å bli opplett ute i dag.

I dag har jeg tenkt å ha en hviledag fra butikken. Jeg har alt jeg trenger, og hvis jeg går bort dit, bruker jeg bare penger på unødvendige ting. Så i dag skipper jeg butikken, og tar heller med meg Fido opp i det ene fjellet her, for å finne et vann jeg har funnet på et kart. Det skal ut ifra egne beregninger være omtrent like stort som hele området her, så det er rart vi ikke fant det sist vi var der oppe. Vi var ifølge kartet like i nærheten. Men nå er ikke jeg noen speider, så det er mulig jeg har feilberegnet litt. Så vi prøver igjen i dag. Jeg har nemlig noen ideer til en musikkvideo jeg holder på med.

I går fikk jeg heldigvis en ny ide til novelle, og jeg fikk skrevet mesteparten av den. Heldigvis skriver jeg veldig fort, så når jeg får en av disse impulsive ideene, tar det ikke lange tiden før de er skrevet ned. Det er veldig lett å miste disse ideene, så det gjelder å være kjapp med å få dem på papiret. Det er på samme måte som det ofte er veldig enkelt å glemme hva man nettopp drømte, etter å ha våknet opp fra drømmen. Bare man rister litt på hodet, er den borte fra hukommelsen.

Så nå har jeg skrevet fem noveller til novellesamlingen min. Jeg tenker å sende novellene inn til et forlag når jeg har et sted mellom tolv og femten noveller klare. Kanskje ti. Jeg vet ikke helt ennå, det kommer litt an på hvor lange de blir. Kvalitet før kvantitet, tenker jeg.

Ellers er den store renselsen rett rundt hjørnet. Selv om det gjerne blir en dag pluss minus, så ligger den konstant i bakhodet mitt. Det er ikke et prosjekt jeg skal la gli forbi, for jeg merker at dette er noe som er strengt nødvendig. Men at jeg går med ambivalente skritt inn i den nye tilværelsen, skal jeg ikke benekte. Dog, frykten er egentlig størst for at jeg skal falle tilbake. Og det får meg egentlig til å tenke. Det klaffer jo ikke. Det høres ut som en dårlig deal. Men samtidig får det meg til å gå litt i dybden av meg selv. Det er jo mange som hevder at det beste er å leve i nuet, og at det er nuet som gjelder. Jeg har også fått høre at jeg selv lever for lite i nuet. Dette er et ganske interessant poeng, for de som har sagt dette, har hatt helt rett. Jeg bruker nuet til å gruble over den beste veien å gå på i fremtiden, eller til å være bitter over fortiden. Eller rettere sagt skuffet over veiene jeg valgte, og veiene jeg ikke valgte. At jeg ofte lyttet til «venner», i stedet for de genuine vennene jeg hadde, som virkelig ville meg godt, men som forsvant sakte men sikkert, da jeg selv forandret meg. Nå sier jeg ikke at jeg ikke har gode venner i dag, for det har jeg absolutt.

Så hvis jeg skal spørre meg selv spesifikt: Hvordan har jeg det i dag? Ikke om hvordan jeg vil ha det i morgen, og ikke hvordan jeg hadde det i går. Men i dag.

Vel, hva skal da jeg svare?

I skrivende øyeblikk lever jeg i en usedvanlig tom, stille og drømmende tilværelse. Jeg jobber for fremtiden min, og har troen, håpet og drømmen i god behold. Jeg er uten tvil en drømmer, kanskje av og til med litt manglende bakkekontakt i forhold til hvor jeg er, og hvordan jeg har det, men jeg tror også at det å ha drømmer bra i forhold til å bygge et fundament for å gjøre det beste ut av seg selv. Det handler mer om følelsen av å prestere noe, gjøre noe nyttig, være til hjelp, og ikke minst leve i harmoni. Jeg personlig ønsker ikke å være berømt, eller få anerkjennelse. Det er ikke derfor jeg skriver, lager musikk, maler eller generelt uttrykker meg kreativt. Det er en form for terapi. Et slags eget språk. Men hvis for eksempel denne boken min kan hjelpe andre, er hvert eneste ord verdt å skrive. Dersom man sitter på ressurser eller erfaringer som kan hjelpe andre som sliter, mener jeg at man bør gjøre sitt for å bidra med dem.

Så disse drømmene og planene kan vel på sett og vis kalles forsvarsmekanismer og terapi, nettopp fordi jeg ikke er fornøyd med livet mitt som det er i dag. På mange måter føler jeg at jeg er i et mentalt fengsel, og drømmer om frihet. Når jeg skriver ned tankene, reflekterer jeg mer over dem enn når jeg kun går rundt med tankene. Det er litt som å snakke til seg selv, bare at man ikke nødvendigvis er bevisst på hva man formidler til seg selv. Som at skriften blir en representant for en indre røst. En røst som et plagsomt tankekjør ikke alltid slipper til.

Men misforstå meg rett: Jeg har det helt greit, forholdene tatt i betraktning. Jeg lider overhodet ingen nød. Jeg har god mat på kjøkkenet, varme i stuen, og ja, egentlig alt jeg trenger i øyeblikket. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er jeg nødt til å klare å komme meg over broen, og til den andre siden. Og det er en jobb jeg er nødt til å klare alene. Jeg må tro litt på hva mine egne intuisjoner forteller meg. Jeg er nødt til å være sterk, og jeg er nødt til å lytte til meg selv. Og jeg er nødt til å ha troen på meg selv. For mister man troen på seg selv, så er det som å rive ut grunnmuren i sitt eget liv. Da kollapser ALT.

Så man kan si det sånn at jeg har det bra nå. Det er ingenting akutt, og jeg har oppsøkt denne situasjonen på egenhånd. Men det er klart: Det er stille, det er ensomt, noe isolert, og naturen er nærmeste nabo. I dag har jeg hatt det slik i en uke. Man skulle gjerne tro at tiden går sakte, men det er faktisk ikke slik. Jeg synes den har flydd. Jeg har også fått skrevet enormt mye, og jobbet mye med mine sære, kreative prosjekter.

Så jeg kan ikke klage. Jeg har det godt. Jeg er i et selvvalgt stille-modus, og ser på dette som en nødvendighet for å finne lykken. Så man kan si det sånn: Jeg har det bra nå, fordi jeg vet at jeg snart kommer til å ha det mye bedre. I hvert fall i forhold til de problemene jeg har i disse tider. Jeg er gartneren som luker ugress, for å slippe de vakre blomstene til. Slik vil jeg beskrive livet mitt i dag.

Fra det ene til noe helt annet: Jeg hadde en ganske spesiell opplevelse her om dagen. Det var i forgårs, men jeg glemte å skrive om det i går.

Forrige tirsdag skrev jeg en novelle som jeg opprinnelig skrev da jeg var sytten år. Det var norsk eksamen, og jeg fikk god karakter på den.

Denne novellen skrev jeg om igjen på tirsdag, fra husk. Jeg gjorde en liten vri på den, og skrev om to jenter som gikk opp i fjellet for å finne en skatt. Det var nemlig regnbue, og de hadde blitt fortalt at ved regnbuens ende finnes en skatt. Regnbuen i novellen endte på fjellet. Et fjell de to egentlig ikke hadde lov å gå i, da det kunne være bjørn der.

Dagen etter, i virkeligheten, oppdaget jeg et veldig spesielt fenomen. Jeg hadde vært på butikken, og værforholdene var så svingende at det både var regn og sol på én gang. Dette dannet ikke bare én regnbue, men to. Jeg ble veldig frustrert over at jeg ikke hadde kameraet med meg, men da jeg kom til veien som går opp til hytten, så jeg at de to regnbuene hadde sin ene rot på plassen rett utenfor hytten, og de strakk seg ikke mer enn maks 800 meter. Det var de minste regnbuene jeg hadde sett, men de var intenst kraftige. Jeg kunne se begge ender. Men da jeg begynte å gå på veien oppover mot hytten, må det ha kommet en sky eller noe, for de forsvant i løpet av et sekund. Plutselig var de vekke, og det var grått og regnfullt. Men det var i hvert fall en fin opplevelse så lenge det varte. Det er ikke ofte man får en dobbel regnbue rett utenfor døren, og det var litt morsomt i forhold til at jeg hadde skrevet om en regnbue dagen før.

Jeg tenker mye på de hjemme, og på familien min generelt sett. Familien på min avdøde far sin side har jeg ikke noe kontakt med, bortsett fra at jeg har dem på Facebook. Jeg kjenner dem ikke noe særlig, og de kjenner ikke meg. De bor tross alt svært langt vekke, og etter at pappa døde da jeg var tretten, har jeg egentlig hatt veldig lite kontakt med dem. Farfaren min var svensk, og slekten på den siden bor helt ved grensen til Sverige. Så nærmt Sverige at jeg husker vi kjørte til Sverige for å kjøpe kebab, og så tilbake. Og når vi snakker om Sverige: Jeg har jo tidligere sagt at jeg er en ganske høysensitiv person. Til tross for at farfaren min døde da jeg var liten, føler jeg allikevel en slags tilhørighet når jeg hører det svenske språket, for eksempel på TV. Det må være noe genetisk. Nå snakker riktignok en del i slekten min svensk, men jeg snakker så og si aldri med dem, så det ligger ikke der heller.

Men jeg tenker på de jeg har vokst opp med. Av og til føler jeg det som at livsstilen jeg har hatt, på en måte har rykket meg ut i en rotløs tilværelse. Ting ville nok ha vært veldig annerledes i dag, dersom jeg ikke hadde valgt så ufornuftige veier hittil. Men det blir bare spekulasjoner. Kanskje hvis jeg hadde valgt et «fornuftig» liv, så ville jeg ha blitt utsatt for en uventet buss-ulykke på vei til skolen. Satt litt på spissen selvsagt. Men man vet jo aldri. Alternativene til veiene man ikke valgte finnes jo ikke. De er bare illusjoner, spekulasjoner. Det går ikke an å tenke: Hva hvis jeg hadde gjort sånn og sånn i stedet for dèt og dèt? Det går jo ikke an å svare på, for selv om noe i etterpåklokskapens lys åpenbart ville ha vært smartere å gjøre enn noen valg man tok i fortiden, er det jo ikke så enkelt allikevel. Den enkleste måten å forklare det på er sommerfugleffekten, eller kaos-teorien. Enkelt og greit. Så da er det heller ikke vits i å spekulere. Jeg tenker at nuet, som er ekte, bør benyttes til noe mer nyttig og konstruktivt enn å tenke på alle veier som egentlig ikke finnes, eller som er umulig å vandre på den dag i dag. Jeg tenker at det mest fornuftige er å sørge for å ta lærdom av sine feil, for å vandre mer feilfritt videre. Spesielt hvis man er i en sånn situasjon som jeg befinner meg i. For å si det sånn: Hva ellers kan jeg gjøre? Du kan si det sånn at jeg tenker og grubler i nuet, i et forsøk på å forme fremtiden. Om jeg feiler, kommer jeg til å prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg ser at går litt fort i dag, så jeg tror faktisk at jeg unner meg en tur på butikken allikevel. Dette er mine siste dager før «renselsen» begynner, og derfor tror jeg sannelig at jeg skal unne meg litt ekstra god mat.

Jeg spiser egentlig ikke så mye for tiden. Det er nok en viss spenning i magen min, så alt er liksom i unntakstilstand, hvis jeg kan si det på den måten. Alt er liksom satt på «vent» frem til jeg har kommet meg på beina. Jeg orker ikke å trene, utenom turer med Fido. Jeg har liksom ikke motivasjon eller overskudd til det, og føler jeg får så lite utbytte av det, så lenge jeg er usunn ellers. Så her er det som vanlig: Alt eller ingenting. Jeg må bare passe på å ikke bryte for mye ned i denne vente-perioden. Men det vil jeg ikke si at jeg gjør heller. Jeg er ikke syltynn, og spiser enorme måltider når jeg først spiser. I natt spiste jeg seks rundstykker for eksempel, og her om dagen spiste jeg en hel pakke med spekesild, en hel pakke med kålrabistappe og fire-fem poteter. Jeg tror vanligvis at dette er porsjoner som er beregnet for fire personer. Så når jeg først setter i gang, så går det unna. Jeg er også nøye på at maten jeg spiser, når jeg først spiser, er næringsrik. Heldigvis har jeg lært meg å lytte til hva kroppen trenger.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

1.19 Den smale vei 7:13-14

«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.

For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

Dag 50 ( Morgenen 23.02.15 )

            DAG 52 (Morgenen mandag 23.02.15)

I dag våknet jeg veldig tidlig. Nærmere bestemt klokken halv seks om morgenen. Men jeg la meg også i ti-tiden i går kveld, så jeg har sovet nok, og er uthvilt.

Ute er det kaldt og masse snø. Jeg hadde et lite håp om at jeg hadde sett det siste av snøen frem til neste vinter, men det er akkurat i øyeblikkene man tenker slik, det kommer atter en byge. Men jeg vil mye heller ha snø enn regn. Snø bidrar også til mange gode naturfoto, og disse har jeg fått tatt mange av i det siste. Det har blitt en del bra bilder her i Sogn og fjordane, og flere skal det bli. Men lydstudioet mitt? Huff, jeg satt i timevis i går og prøvde å få det til å fungere, men det er et eller annet jeg overser. Det er ikke verdens enkleste program, så det er vanskelig å finne ut av på egenhånd. Problemet er i bunn og grunn at det ikke spiller inn lyd fra mikrofonen. Jeg skal se mer på det i dag.

Det har vært noen veldig stille dager. Jeg har så vidt snakket med noen, bortsett fra mine nærmeste på telefonen. Det høres kanskje trist og ensomt ut, men det er noe i meg som forteller meg at jeg trenger en periode for meg selv nå. Jeg merker at det gjør godt, slik tingene er nå, og at jeg heller tar kontakt med folk når jeg har blitt mer meg selv. Jeg skal komme sterkt tilbake. Men denne gangen har jeg ikke fortalt det til alle. De færreste vet om denne kommende «renselsen», og det er slik jeg liker det også. Jeg vil at det hele nærmest skal være en overraskelse.

Vanligvis er jeg ganske åpen og ærlig. Spesielt når jeg drikker. Men i dag er det kun i denne boken jeg er åpen og ærlig. Mine nærmeste venner og familie vet stort sett hvordan det går med meg, da det er lett å merke på meg om jeg sliter, eller om jeg er i en god periode. Som jeg tidligere har nevnt, har min mor ofte sagt: «Alt med Jeppe skjer i perioder.»

Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg har nå en periode hvor jeg har funnet ut at jeg er nødt til å lytte til meg selv, og ikke nødvendigvis ta hensyn til hva andre har å si. Jeg får selvsagt mange gode råd, og tar disse til meg, men i bunn og grunn er det ingen andre som kan gjøre jobben for meg. Jeg er nødt til å ta tak i mitt eget liv selv. Folk som kommer med råd, har ofte ikke den samme livserfaringen, eller relevant erfaring i forhold til mine problemer. Derfor blir rådene deres ofte deretter. Selv om de mener det godt. Cocktailen jeg har av problemer, som rus og en del psykiske problemer, gjør nok at jeg ikke er for «nybegynnere». Jeg har nok i perioder vært et krevende tilfelle, eller for å si det sånn: Det har egentlig balet nok på seg til at det kan kalles en smule komplisert. Men jeg trøster meg med at det hele snart er over. Jeg ser hele tiden med håp og til tider savn, mot bedre tider. Tiden hvor jeg er sunn, frisk og velfungerende. Jeg skal være en av de som klarer å komme seg på beina. Det er ikke mange av dem, men jeg skal være en av dem.

Når jeg tenker over hvor mye jeg skriver om dette, og måten jeg skriver om det på, høres det nærmest ut som at jeg sitter i fengsel. På mange sett og vis kan man si det sånn, når det gjelder rusproblematikk. Det er en veldig fengslet tilværelse, eller man kan si det sånn: Det er som at tankegangen er fastlenket, og det er vanskelig å bryte kjettingen. Jeg har aldri sittet i fengsel, men allikevel føles det som at jeg har sonet i mange år. Så planen gjelder fremdeles, og det er mulig at jeg fremskynder det ytterligere. Jeg får en kribling i magen bare av å tenke på det. En positiv kribling. Det bør vel kunne kalles en slags motivasjon? Uansett hva jeg tenker og føler, så gjelder planen. Skuten holder kurs, og det blir ingen endringer eller utsettelser, når det først trer i gang. Jeg skal bli helt frisk, uansett hva som feiler meg.

Ofte tenker jeg tilbake på gamle dager, og ofte har jeg tenkt at jeg var mer voksen for tolv år siden, enn hva jeg er nå. På sett og vis fungerte jeg bedre på noen områder, faktisk de fleste. Men jeg var ikke mer voksen. Samfunnet ville kanskje ha hevdet det, hvis de så det hele objektivt. Jeg hadde jobb, leilighet, dame og til og med bil, mens jeg holdt på med lappen. Jeg drakk meg full, men stoppet i tide. Men når jeg tenker meg om nå, så var jeg ikke voksen. Jeg var bare «heldig uerfaren» med problemene jeg ennå ikke hadde utviklet.

Hvis jeg klarer å komme meg skikkelig på beina, og bli helt frisk, så sitter jeg igjen med en solid livserfaring. Da vil jeg på noen områder være langt mer voksen enn mange andre på min egen alder. Det er greit nok at jeg ikke har skolert meg så veldig, og at jeg har mye jeg må rydde opp i. Faktisk, så må jeg omtrent rydde opp i alt. Jeg har et tonn med ubetalte regninger, ingen jobb, ingen utdanning, og har generelt kommet til et punkt hvor jeg usikker på meg selv. Jeg er usikker på hva jeg vil videre i livet, samt hvor og hva jeg vil være. Jeg kan alltids «gjette» hva jeg kommer til å bli, og hvor jeg kommer til å ende opp. Men det blir bare gjetting. For det blir som å svare for en mer oppegående person enn hva jeg selv er. Det er stor forskjell på meg når jeg er rusfri, og når jeg er på kjøret. Derfor tenker jeg at det beste er å ta ting i riktig rekkefølge. Men jeg tror Gud har en plan for meg. Det gjør jeg. Jeg har overlevd mye, og jeg er takknemlig for at jeg fremdeles er ved god helse.

Dagene jeg har hatt her, har vært gode dager. Fido koser seg, og har begynt å komme i betydelig bedre form. Jeg lar henne løpe mye fritt, og jeg har satt henne på en mer kontrollert og sunn diett. I går så jeg at hun hadde blitt mye fastere i formen, så det går rette veien.

Så selv om disse dagene har vært stille, og selv om vi stort sett er for oss selv, så var jo dette også planen. På mange sett og vis ser jeg på dette oppholdet som en overgang. En overgang hvor jeg først og fremst må fokusere på meg selv, for senere å kunne fokusere på andre. Også dette må gjøres i riktig rekkefølge. Jeg må selv være sterk og fokusert, for å eventuelt kunne hjelpe andre. Lanzarote-prosjektet er et godt eksempel på dette, og jeg har tatt min lærdom av den turen.

Jeg har lyst å tale litt i bilder, da jeg ofte føler at jeg blir bedre forstått når jeg gjør det, enn når jeg bare fjaser.

På mange sett og vis kan man si at jeg nå står på den mørke siden av en bro, mens alle de gode tingene er på den andre siden. Broen er glatt, og jeg har flere ganger prøvd å ta meg over, men bare sklidd tilbake hver gang. Jeg har rett og slett ikke vært godt nok rustet til å komme meg over den, så jeg har ramlet, og sklidd tilbake til punktet hvor jeg startet på. Noen ganger har jeg til og med sklidd enda mer tilbake i mørket, av ren sorg for at jeg ikke kom meg over broen. Tilbakefall er vanlig, men de gjør skade, både mentalt og fysisk.

Derfor planlegger jeg så mye. Derfor gjentar jeg meg selv så mye her i denne boken. Derfor kommer jeg ikke til å gå over broen, før jeg vet at jeg vil komme meg helt over den. Tilbakefall er denne gangen ikke et alternativ. Så jeg utsetter ingenting. Jeg kommer ikke med unnskyldninger for å kjøpe meg mer tid. Jeg har tross alt bestemt meg for å sette i gang før den antatte datoen, så det bør også tas med i beregning. Men jeg setter ikke i gang før jeg er sikker, og har alt klart.

Hva er så på andre siden av broen? På den gode siden? Der finnes det mange gode ting. Forhåpentligvis står min fremtidige kone der. Det står et skolebygg der, hvor jeg kan utdanne meg selv. Fremtidige jobber finnes der. En bil står der, og inni bilen ligger et sertifikat med mitt bilde på. Vennene mine står der og venter. Familien min er der, og er glade for at jeg endelig har kommet tilbake. Båten min er der. Scooteren min. Hundene står der, og er klar til å bli trent. Et treningsstudio finnes der. En fin leilighet. Kvitteringer for betalte regninger.

Når jeg kommer over broen, ser jeg forhåpentligvis ut som et nytt menneske. Jeg er ikke lenger blek og gusten, men har en frisk farge i ansiktet. Før i tiden var jeg alltid veldig brun, men nå ser jeg ut som et slitent spøkelse. Jeg kommer til å begynne å bry meg om hvilke klær jeg går i, og hvordan jeg ser ut. For å gjøre en lang historie kort: Når jeg kommer over broen, er jeg meg selv igjen. Den genuine varianten av meg selv.

Broen er på sett og vis dette oppholdet. For i løpet av dette oppholdet, skal jeg over denne broen. Jeg kaller det «oppholdet», for jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli boende her. Jeg har ikke anelse hva som skjer videre, eller hvor det skjer. Jeg har spekulasjoner og tanker om hvilken retning ting vil gå i, men det kommer som sagt i andre omgang. For når jeg blir helt frisk, vil ikke jeg ha på langt nær samme angst og bekymringer. Jeg kommer til å bli tusen ganger sterkere, og ting som jeg kanskje synes er vanskelige i dag, vil bli mye enklere å hanskes med da. Kanskje jeg finner meg en leilighet der jeg nylig flyttet fra, eller kanskje jeg flytter videre til en annen by. Jeg aner rett og slett ikke. Jeg aner heller ikke hvor lang broen er, eller hvor fort eller langsomt jeg kommer til å tre over den. Det er ingen som løper til toppen av Mount Everest. Her må jeg nesten la naturen gå sin gang. Men jeg har satt meg et «mentalt mål» på tre uker, altså når det gjelder selve avrusningen av alt. Jeg vet at i løpet av tre-fire uker, så vil jeg føle meg som en ny mann, og de verste abstinensene av ulike sorter, har forhåpentligvis begynt å slippe taket på den tiden. Men jeg vet ikke så mye mer enn det, og det gjør jo det hele en anelse spennende. Jeg vet bare at jeg har lyst å begynne å leve igjen, og at jeg, komisk nok som det kanskje høres ut, rett og slett er nødt å lære meg å leve igjen.

Klokken er nå halv åtte, og jeg har egentlig ganske mange planer i dag. Jeg tenker at jeg starter dagen med å se hvordan jeg ligger an økonomisk. Jeg er fremdeles i pluss, og har greit med penger. Men det er greit å ha skikkelig oversikt.

Så er det litt trening av Fido ute på seteren, før vi går på butikken. Det tar en liten time å gå på butikken. Den ligger omtrent to-tre kilometer unna, så det er en fin tur i seg selv. Senere på dagen tenker jeg at Fido og jeg tar med oss god mat og varm drikke, et kamera og finner et fint fjell å gå på. Jeg er i et veldig godt hjørne hva foto angår, om dagen. Jeg er veldig glad i naturen, og det er artig å ta bilder.

Jeg må også klare å finne ut av dette med lydstudioet mitt. Jeg har mange sanger jeg har lyst å forbedre til det helt optimale, og dette er uten tvil den rette tiden og det rette stedet. Derfor var det veldig frustrerende å ikke få det til. Jeg får sette av noen timer til dette i dag også.

Når det gjelder skriving, så er dette noe som krever at jeg er i et spesielt hjørne. Jeg skriver jo nå, men hvis jeg for eksempel er trøtt, så skriver jeg ikke bra. Da har jeg en tendens til å forhaste meg når jeg skriver, som at jeg vil komme i mål før målet er nådd. Men jeg skal få skrevet i noen timer i dag også. Jeg har noen noveller som må skrives på nytt, og jeg har så vidt tenkt å ta tak i filmmanuset mitt.

Så kreativt sett, har jeg egentlig masse å gjøre. Det er viktig å fylle dagene med noe, og spesielt når man befinner seg på en ganske øde plass.

Men nå ser jeg at det har begynt å bli lyst ute, så jeg tror jeg får sette i gang dagen. Jeg runder som vanlig av med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

1.3 Lydighet og velsignelser 28:1-14

«Dersom du nå hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden.

Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst:

Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken!

Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som faller av ditt småfe!

Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang!

Herren skal la dine fiender som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut mot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.

Herren skal byde velsignelsen å være hos deg i dine låver og følge deg i alt det du tar deg fore. Han skal velsigne deg i det land Herren din Gud gir deg.

Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har lovt deg med ed, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier.

Og alle folk på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal frykte deg.

Herren skal gi deg overflod av alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt kveg og av frukten av din jord i det land som Herren med ed lovte dine fedre å gi deg.

Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid, og han skal velsigne alt dine henders arbeid. Du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av noen.

Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg til å ta vare på og holde, og såfremt du ikke viker av fra noen av de ord jeg legger fram for dere i dag, verken til høyre eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem.»

Dag 49 ( natt til søndag 22.02.15 )

Klokken er nå ti på ett om natten, og jeg våknet nettopp etter en forlenget høneblund. Jeg skulle egentlig bare sove 1,5 time, og la meg nedpå i seks-tiden. Håper jeg får sove igjen etterpå. Men nå tenkte jeg i hvert fall å skrive litt.

Jeg drømte veldig da jeg sov, men jeg husker ikke helt hva jeg drømte. Det er mye som foregår oppi hodet mitt, og jeg må vokte meg, for jeg merker at jeg står på terskelen til en depresjon. Derfor bestemte jeg meg for noe da jeg våknet, og det er at jeg skal fremskynde starten på «renselsen», som jeg kaller det så fint. Jeg tok meg nettopp en røyk, og tenkte for meg selv: Trenger jeg virkelig tre uker på å forberede ting? KAN det være at jeg drøyer litt fordi jeg er redd for hva jeg har i vente? Hvorfor ikke ta det om 1 uke fra nå? Nøyaktig hva er det som vil kreve tre uker?

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var disse tre ukene ikke helt spesifisert, da det kunne gå kortere eller lengre tid før jeg følte meg «klar til kampen».

Jeg er nemlig godt på vei inn i min egen boble igjen. Jeg merker at jeg ikke orker å snakke så mye med folk, blant annet på Facebook. Jeg tenker hele tiden: Jeg tar det heller kontakt med folk når jeg har klarnet opp. Når jeg er helt meg selv igjen. Jeg vet at jeg har en heftig, personlig kamp foran meg, og dette er noe jeg hele tiden har i bakhodet. Tankene rundt dette tar mye av fokuset mitt generelt.

For å sette det på spissen, kan man si at jeg føler at jeg skal igjennom helvete for å komme til himmelen. Men når jeg ser bakover, er det ikke så mye som minner meg om himmelen uansett.

Det er snakk om fem avhengigheter som skal elimineres, og det er ganske mye. Mange mener nok at jeg ikke kan klare det alene, mens andre mener at jeg må ta 1 ting om gangen.

Det eneste jeg skal ha nedtrapping på, er Sobril. Disse våger jeg ikke å brå-seponere, da jeg rett og slett blir syk av det. Men de andre tingene jeg skal slutte med, er tobakk, cannabis, kaffe og fortsette avholdenheten fra alkohol. Mange synes nok det er morsomt at jeg skal slutte å drikke kaffe, men jeg drikker så mye kaffe at jeg regelrett blir dårlig. Faktisk synes jeg det er litt morsomt å tenke på det selv, men det er flere grunner til at jeg skal slutte med kaffe, og den mest hovedsakelige grunnen er fordi jeg assosierer kaffe med tobakk. For meg hører kaffe og tobakk sammen. Dessuten synes jeg ikke kaffe smaker godt uten røyk. En annen grunn er at jeg blir skjelven og dehydrert av kaffe, og ikke minst kvalm. Det eliminerer også appetitten min fullstendig. Så jeg tenker: Det er kaffe liksom. Hvorfor gidder jeg?

Kaffe vil bli erstattet med grønn te.

Når det gjelder tobakk, så er dette alltid den tingen jeg får beskjed om å vente med. Ofte, i forskjellige sammenhenger, har jeg hørt at jeg ikke bør ta alt på 1 gang, de gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg ønsker å slutte å røyke. Men jeg tenker: Vente på hva? Vente til dagen jeg får Kols, eller i verste fall lungekreft? Eller kanskje få tilbake den sterke astmaen jeg hadde som barn, som jeg klarte å vokse av meg?

Jeg har røykt siden jeg var elleve år, så jeg går på tynn is hver gang jeg tenner meg en sigarett. Man trenger ikke å være noen lege for å skjønne dette. Men akkurat dette krever en viss planlegging. Jeg skal innrømme at jeg synes det er ekstremt vanskelig å slutte å røyke. Men samtidig har jeg veldig lyst. Jeg tror jeg kommer til å være mer lykkelig enn noensinne, dersom jeg klarer meg uten tobakk i tre uker. Planen er selvsagt å forbli røykfri resten av livet, men jeg har hørt at folk føler seg som nye mennesker, når de har holdt seg røykfri i tre uker. Da har den verste avhengigheten og de verste sugene gitt seg, og først da kan man begynne å senke skuldrene, mens man samtidig må fortsette å holde garden oppe. Den psykologiske delen av tobakksavhengihet er kanske den verste og tyngste delen. Så dette er en av de tingene jeg må planlegge.

Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg skal erstatte tobakken med. Jeg kommer i hvert fall ikke til å bruke tradisjonelle erstatnings-produkter, som nikotin-tyggis, plaster, snus, piller som skal ta røyksug, e-sigaretter osv. Jeg er ikke sikker på om jeg skal erstatte tobakken med noe. Men jeg tenker at jeg kommer til å belønne meg med god mat osv. Jeg må som sagt planlegge dette litt.

Sobril har jeg nedtrappingsplan på, og jeg holder meg til den. Jeg vil være ferdig med Sobril om seks uker fra nå, men sannsynligvis før. Det kommer helt an på hvordan det står til med min mentale helse oppi det hele.

Cannabis har jeg røykt mer eller mindre daglig siden jeg var 20, men jeg har ikke et like knyttet forhold til det som før. Før i tiden brukte jeg ca 200 kroner dagen på det, og røykte som en skorstein. Det er utrolig hvor mye det har ødelagt. Cannabis ble på en måte muren mellom meg og andre. Det er en av bidragsyterne til boblen jeg har dannet så fint rundt meg, og gjør at jeg aldri blir skikkelig glad. Men jeg skal ikke bare si at cannabis har negative egenskaper. For jeg har opplevd at Cannabis har en viss stemningsstabiliserende effekt på meg, og det gjør det lettere å konsentrere seg om den ene tingen jeg holder på med, enten når jeg maler, lager musikk, ser på en film eller lignende. Om dette har noe med mine diagnoser å gjøre, eller eventuelle diagnoser jeg ennå ikke har fått ( jeg er fremdeles åpen for Bipolar lidelse ), vet jeg ikke. Men hvis jeg absolutt skulle hatt et rusmiddel i livet, hadde valget endt på cannabis, da jeg mener at det er mindre skadelig enn andre rusmidler, som for eksempel alkohol. Merk: Jeg snakker KUN om meg selv når det gjelder effekt av cannabis. Det er et psyko-aktivt «rusmiddel», og fungerer individuelt fra person til person. Derfor hadde jeg aldri ha anbefalt andre å røyke det. Noen tåler det, mens andre blir innlagt med psykose etter noen eksperimentelle trekk av en joint. Jeg vil også understreke at man kan bli ekstremt avhengig av cannabis. Jeg har vært det selv, og jeg har så mye fartstid som cannabis-røyker at jeg ikke trenger innspill fra andre rundt dette. Poenget er at mange hevder at «man bare blir psykisk avhengig av det». Jeg forstår ikke hvorfor en «psykisk avhengighet» blir snakket om som noe veldig harmløst. Høres det ikke veldig alvorlig ut å være psykisk avhengig av noe? Spør deg selv: Hva er det som IKKE er psykisk. Alt du ser, hører, føler, lukter, opplever går via ditt personlige, psykiske filter. Dine assosiasjoner. Virkeligheten som DU kjenner den, er selvfølgelig «fysisk der ute», men den oppleves for deg via ditt psykiske filter. Så jeg mener bestemt at begrepet «psykisk avhengighet» IKKE må undervurderes.

Jeg ser på kalenderen nå, og tenker igjennom alt jeg skal igjennom. Jeg tror jeg setter en strek under 01 mars. Når jeg våkner opp 01 mars, starter renselsen. Nå har jeg bestemt meg. Jeg trenger tiden frem til da, for å forberede meg mentalt, og planlegge detaljene. 01 mars høres ut som en fin dag å sette i gang på. Så da sier vi det sånn!

Jeg har hatt en fin dag i dag, sammen med Fido. Vi har vært på lange turer. Først på butikken, og så på fjellet ved hytten her. Vi har også vært nede og tatt bilder av fossen, og filmet. Ellers har vi hatt en rolig dag her hjemme. Vi er nok ganske trøtte, begge to.

Sannelig fikk jeg også skrevet en novelle i dag. Den jeg snakket om, som handler om en alkoholiker som planlegger å kutte ut drikkingen. Det endte ikke bra for ham, men han prøvde i det minste. Jeg må nok redigere novellen en anelse, men den er i hvert fall skrevet i grove trekk.

Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet utenom det jeg har skrevet. Den hovedsakelige grunnen til at jeg ville skrive nå, var for å kunngjøre at jeg har bestemt meg for å slutte med alt tidligere enn planlagt. Koste hva det koste vil. Hvorfor gå rundt og frykte å bli ulykkelig, når man ikke er spesielt lykkelig i utgangspunktet?

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

2.4 Nasireerloven

«Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie seg til Herren, så skal han holde seg fra vin og sterk drikk. Eddik av vin eller annen sterk eddik skal han ikke drikke og heller ikke noen saft som er tillaget av druer. Verken friske eller tørre druer skal han ete.

Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noe av det som blir tillaget av vintreet, like fra kjerne til skall.

Så lenge hans innvielsesløfte gjelder, skal det ikke gå rakekniv over hans hode. Inntil hans innvielsestid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. Så lenge han er innviet til Herren, skal han ikke komme nær noe lik. 

Ikke engang om hans far eller mor eller søster dør, må han føre urenhet over seg for deres skyld. For han bærer på sitt hode tegnet på innvielsen til sin Gud.

Hele sin innvielsestid er han hellig for Herren.

Men dør det noen hos ham uventet og brått og fører urenhet over hans innviede hode, da skal han rake hodet den dagen han blir ren. Den sjuende dagen skal han rake det.

Den åttende dagen skal han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger, til inngangen til sammenkomstens telt.

Og presten skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer, og gjøre soning for ham og rense ham for den synd han har ført over seg ved å komme nær liket. Så skal han samme dag hellige sitt hode.

Og han skal på nytt vie seg til Herren for like lang tid som han først hadde lovt. Han skal føre fram et årsgammelt lam til skyldoffer. Den første tiden gjelder ikke mer, fordi hans innvielse ble utskjemt.

Dette er loven for nasireeren. Den dagen hans innvielsestid er til ende, skal han føres fram til inngangen av sammenkomstens telt.

Og han skal bære fram for Herren sitt offer, et årsgammelt værlam uten lyte til brennoffer og et årsgammelt saulam uten lyte til syndoffer og en vær uten lyte til fredsoffer og en kurv med usyrede kaker av fint mel, kaker med olje i, og usyrede brødleiver smurt med olje, og matofferet og drikkofrene som hører til.

Og presten skal bære det fram for Herrens åsyn, og ofre hans syndoffer og hans brennoffer.

Væren skal han ofre som fredsoffer til Herren sammen med kurven med de usyrede kakene, og så skal presten ofre hans matoffer og hans drikkoffer.

Deretter skal nasireeren rake sitt innviede hode ved inngangen til sammenkomstens telt. Han skal ta sitt innviede hodehår og legge det på ilden som er under fredsofferet.

Presten skal ta den ene bogen av væren, etter at den er kokt, og en usyret kake av kurven og en usyret brødleiv og legge dem i hendene på nasireeren, etter at han har raket av sitt innvielsestegn.

Så skal presten svinge dem for Herrens åsyn. Det skal være en helliget gave til presten, i tillegg til svingebrystet og løftelåret. Siden kan nasireeren drikke vin.

Dette er loven for den som gjør et nasireerløfte. Dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, i tillegg til det han ellers har råd til. Han skal holde seg etter det han har avgitt løfte om, og det som loven om hans innvielse ellers krever.»

Dag 47 ( ettermiddag fredag 20.02.15 )

Da er dagen her, og jeg sitter i skrivende øyeblikk i hytten i Sogn og fjordane. Det er godt å være her, og alt har gått bra så langt. Jeg våknet klokken fire i dag morges, så jeg har hatt en lang dag. Jeg er egentlig stuptrøtt, og klokken er bare kvart på fire om ettermiddagen. I dag tenker jeg at det kan være greit å bare holde seg våken til i nærheten av midnatt. Jeg liker nemlig roen om natten, men det må ikke snu helt om, sånn at jeg står opp på ettermiddagen. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å legge meg i to-tiden om natten, og stå opp rundt ti. Det er en god rytme for min del.

Jeg og Fido reiste medhurtigbåten som gikk klokken åtte i dag morges. Fido er en liten menneske-magnet, og det kommer alltid folk bort og vil hilse på ham. I dag var det mange barn på hurtigbåten, og det var selvsagt stas for dem å få hilse på Fido.

Vanligvis er jeg litt reservert når folk spør om å få hilse på ham, da han er gammel og har i perioder virket en anelse forvirret. Men i dag gjorde jeg et unntak. Jeg merket liksom på ham at han aldri i livet ville ha blitt sint eller bitt. Jeg kjenner Fido og hvilket humør han er i, så jeg ville aldri ha tillatt folk å klappe ham dersom jeg hadde et snev av usikkerhet. Faktisk, så ville min usikkerhet ha vært en grunn i seg selv til at folk ikke hadde fått klappet ham, da han ville merket at det var noe med meg. Hvis jeg for eksempel hadde hatt fylleangst eller noe, og generelt fremstod som usikker, så ville det smittet over på ham. Og usikre eller nervøse hunder kan være farlige hunder.

Etter at vi kom frem til Rysjedalsvika kai, tok vi bussen videre. Så gikk vi et lite stykke etter å ha gått av bussen, og nå er vi altså her. Mamma og min onkel kom med en haug med ting jeg hadde pakket inn i bilen i går, pluss at de hadde handlet inn masse god mat. Det var koselig, og jeg kjente et snev av usikkerhet da de reiste. Det er jo litt trist, men det var jo dette jeg ville. Men jeg må innrømme at jeg fikk et øyeblikk med usikkerhet da de skulle reise. Jeg ble litt usikker på om jeg ville takle ensomheten og isolasjonen så bra som jeg trodde jeg ville. Det er nesten litt rart, men akkurat idet de kjørte, så kom husverten. Så i det lille øyeblikket jeg følte et snev av usikkerhet, fikk jeg nytt selskap. Han kom for å fikse internett. Det viste seg kort etter at det manglet en kabel, så enten kommer han eller faren innom senere for å fikse det. Og jeg kan si en ting med hånden på hjertet: De virker som utrolig greie folk! De er utrolig hjelpsomme. Jeg tror nok også kanskje at de liker at det finnes folk her på området, og ikke minst en solid vakthund som bjeffer på alt som beveger seg der ute. Hun bjeffet til og med på meg, da jeg stod rett utenfor vinduet for å ta meg en røyk. Akkurat den delen skjønte jeg ikke helt. Kanskje hun også har lest «Endelig ikke-røyker.»

I bakgrunnen spiller radioen, og fossen utenfor er i dag ekstrem, grunnet store mengder nedbør. Jeg blir skikkelig trøtt av lyden fra fossen, på en god måte. Det er veldig søvndyssende. Naturens egen musikk. Jeg gleder meg til å sette i gang med foto, og alle andre prosjektene jeg har planer om her. Jeg har også vært innom butikken, og kjøleskapet og kjøkkenet generelt er fylt opp med god mat.

Det er godt og varmt her nå. Jeg har fyrt i vedovnen, og den varmer godt. Jeg har også pakket ut det meste jeg har hatt med meg, men det har gått i små etapper, for jeg er skikkelig trøtt i dag. Jeg blir alltid sliten av å reise, uansett om jeg reiser med fly, båt, tog, bil eller til fots. Men nå, etter å ha slappet av litt, føler jeg meg mye bedre. Alt er jo nytt, så det krever en viss tilvenning. Men jeg føler uten tvil at jeg er på rette stedet, og jeg har hele tiden i bakhodet hvor godt livet skal bli, når jeg har fått fullført prosjektene mine. Jeg tenker da på denne «renselsen» som jeg har mast så mye om. Men dette er et fredelig sted, og det er absolutt den rette plassen å gjøre slikt på, for min del. Jeg gleder meg veldig til å kaste alle krykkene mine, for å si det på den måten.

Dette kommer uten tvil til å bli et sted som kommer til å forandre mye. Eller, det blir litt feil å si. For det er ikke selve stedet som kommer til å forandre noe. Det er epoken. Æraen. Det er stedet hvor jeg skal forandre mye i mitt liv. I dag har jeg en aldri så liten unntakstilstand, hvor jeg kun skal lande. Men så snart jeg er litt mer på beina, kommer jeg til å planlegge detaljene. Jeg skal sette datoer, og når disse datoene er satt, skal jeg for én gangs skyld klare å fullføre det.

Jeg husker for mange, mange år siden. Kanskje ti år siden. Så snakket jeg med min søster i telefonen, og dette var perioden hvor rusproblemene mine hadde begynt å sette inn. Selve problematikken hadde begynt å vise sitt ansikt, og den «sunne og vettige» festen var over. Da husker jeg min søster brøt ut i gråt i telefonen, og sa at hun ikke ville at jeg skulle bli en sånn. Det gjør ganske vondt å tenke på, for hun forutså nok riktig. Det gjør vondt å tenke på at jeg har hatt det sånn så lenge, og at jeg har hatt så enorme problemer med å ta lærdom av det. Jeg har alltid falt tilbake, til tross for at jeg har hatt så mange jævlige opplevelser i forhold til rus. Hvorfor det? Et menneske som aldri har hatt problemer med rus, ville nok ha kalt meg svak, patetisk, taper, slaur og alt dette. Og for å være helt ærlig, så kan jeg ikke si så mye på dette. Jeg føler det slik også. Jeg vet jo at jeg har mange vansker i livet, men jeg sitter på en så utrolig komplisert cocktail av psykiske problemer, og problemer i forhold til rus.

Akkurat nå, i skrivende øyeblikk, er det ingenting akutt. Jeg har vært edru i to uker, omtrent, men jeg sliter veldig med å føle at jeg går fremover, og ikke i en sirkel. Jeg tror jeg har prøvd omtrent alt, for å få hull på boblen. Og ja, jeg har etter hvert blitt veldig erfaren. Jeg er også usedvanlig sta i perioder, nærmest tvangspreget sta. Det er noen ting som ofte har blitt sagt om meg. Ting som har gått igjen, og det er spesielt:

«Jeppe vet best».

Med dette menes det nok ikke at jeg vet bedre enn andre, men heller at når jeg har bestemt meg for å gjøre noe på en spesiell måte, så er det sånn. Da er det ikke noen andre alternativer.

Jeg får unnskylde, men akkurat i dag skriver jeg mer til meg selv enn andre. Jeg jobber litt med meg selv nå, og da hjelper det å skrive. Jeg må vokte meg, for jeg kjenner at jeg ruger på en depresjon. Faktisk, så har jeg vært deprimert i lang tid, men av og til er det sånn at en voksen mann er i ferd med å begynne å gråte. Jeg er ikke sånn nå, men jeg kjenner smaken. Sist jeg var hos legen, sa jeg rett ut til ham:

«Hvis jeg ikke klarer å komme meg skikkelig ut av disse problemene, spesielt da i forhold til alkohol, vil det ende opp med selvmord, før eller siden.»

Etterpå ble jeg litt sjokkert over at jeg sa det høyt, men jeg tviler på at det var særlig overraskende. Det har vært ganske alvorlig i de verste periodene. Alkohol kan skrumpe en sterk mann inn til en liten rosin på kort tid. Jeg har vært denne rosinen så mange ganger, men jeg har også vært sterk. Det er som jeg veksler på å være sterk, til å bli denne rosinen. Det er syklusen. Slik fungerer altså den. Men nå merker jeg at jeg er lei av å spekulere. Det kommer et punkt hvor man rett og slett bare er nødt å handle, og innse at til og med planleggingen går i ringer. Jeg er sikker på at også du, som leser, dersom du har orket å lese alle disse sidene om planene mine, også har tenkt tanken om at planene mine også går i sirkler.

Så jeg skal være litt bestemt i tankegangen min. Jeg skal sparke meg selv litt bak, mens jeg skriver. For jeg er treg, og jeg er en mester på å utsette. Men jeg skal prøve å ro alle tankene i land i dagens skriv.

Jeg tenker igjen på dette med søsteren min, og når jeg tenker meg om, så har jeg jo nesten ikke kontakt med verken henne, min bror, nevøene og niesen min. Faktisk, så er det egentlig bare min mor og mine to onkler jeg har hatt kontakt med i familien.

Ofte føler jeg at flesteparten av dem tenker at jeg er død. At den Jeppe de kjente, aldri vil komme tilbake, og at han har forsvunnet for godt. At det som nå er igjen av meg, bare er en dranker som ikke er helt i mental balanse. Og hvis det er slik de føler det, så er det jo kanskje ikke så rart. Jeg har hatt disse problemene i tolv år. TOLV ÅR!!! Jeg har hatt noen perioder som har vært bedre enn andre, men alt i alt? Ikke bra, ikke bra.

Så nå sitter jeg altså her i en øde hytte. Jeg er glad for at alt har ordnet seg med den, og jeg er glad for at alt skal ordne seg, sannsynligvis etter en hard kamp og mange runder med meg selv. Men, jeg kom egentlig ikke hit fordi jeg vil leve øde, isolert og ensomt. Faktisk er det motsatt. Jeg kom hit fordi naturen tiltaler meg. Denne gangen var det som at den kalte på meg. Jeg har sagt det før, men det har ikke vært helt det samme: Tiden er inne! Det er ikke mer å hente. Jeg har en sterk følelse av å stå foran et veikryss. Kanskje det er en slags intuisjon. Men kanskje det også er en illusjon. Kanskje dette kommer til å bli et nytt Lanzarote-prosjekt. Derfor føler at jeg nå i løpet av kort tid må sette i gang med planleggingen, eller rettere sagt: Jeg må gjøre noe med planene mine. For selve planleggingen har det egentlig vært mer enn nok av. Det har nok til og med du som leser også skjønt. Jeg er nødt å tro at Herren vil vise meg veien ut av uføret.

Jeg avrunder med å lese blindt fra bibelen:

Salme 116

Herren frelser sjelen

«Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.

For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg.

Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!

Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.

Herren verner de enfoldige: Jeg var elendig, og han frelste meg.

Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.

For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall.

Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land.

Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget.

Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.

Hvordan skal jeg gjengjelde Herren hans velgjerninger mot meg?

Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.

Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.

Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd.

Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!»

Dag 46 ( tidlig torsdag morgen 19.02.15 )

Dette er en god morgen! Klokken har så vidt passert syv, og jeg har vært våken i omtrent en time. Jeg har endelig fått penger på konto, så i dag skal det skje ting! Jeg skal blant annet få skiltene på scooteren igjen, og handle inn de siste tingene jeg trenger før avreise. Jeg skal også bestille selve turen, og ja, ordne mye. For nå er det knapt med tid. Det er herlig å bare skrive de ordene, og at jeg har for mye tid. At jeg er rastløs, og føler at jeg ikke kommer noen vei. Men slik er det ikke i dag. Nå har pengene kommet på konto, og det var egentlig de jeg ventet på, for å sette i gang med «prosjekt hytte».

I morgen er det avreise. Dette er min siste dag her hjemme, i denne omgang. Mange ville nok ha vært nervøs, men jeg kan ikke si at jeg føler meg så veldig nervøs. Jeg har kjennskap til området fra før, og har til og med gått i fjellene der. Dessuten er det faktisk ikke så langt unna. Det er langt nok unna til at jeg føler at jeg får ting litt på avsand, men allikevel ikke på andre siden av kloden.

Mesteparten av tingene er pakket og klare. Jeg har hatt mye fokus på varme klær, men også alle disse tekniske tingene mine, som jeg skal bruke til kreativ utfoldelse. I dag skal siste rest pakkes. Jeg håper ikke jeg glemmer noe. Jeg har skrevet en lang liste over tingene jeg trenger, så jeg tror jeg har ganske god oversikt. Noe glemmer jeg sikkert, men det går nok bra.

Min søster fyller år i dag, og det er en ganske spesiell dag også. Hun blir 35. Det er helt utrolig hvor tiden går. Tenk at hun er halvveis til 70. Det er ganske rart å tenke på. Jeg har ikke vært så flink å holde kontakt med henne eller min bror, men jeg håper det vil ordne seg etter hvert som jeg klarner mer opp.

Jeg gleder meg veldig til den dagen hvor jeg våkner opp, og kjenner at den verste delen er over. For jeg skal klare dette. Jeg er fremdeles ung og ved god helse, takk Gud. Jeg skal klare alt dette med Guds hjelp, samt at jeg skal ha blikket godt festet fremover, og ta utfordringer som de kommer. Det er lett å tenke: Jeg vil ikke klare disse utfordringene uten å kunne ha noe å roe meg på, eller uten å kunne ta meg en røyk osv. Men hvor i all verdens land og rike ligger styrken i en sigarett? Eller en drink? Eller en tablett? Alle disse tingene bryter meg jo ned, og gir meg alt annet enn styrke. De svekker meg, om noe. Og dette er noe jeg kommer til å kreve av meg selv å være bevisst på, for det er sannheten. Resten er avhengighet. «Styggen på ryggen», som musikeren Onkel P kaller det så fint. Fristelsene. Og jeg har ikke noen interesse av å falle for fristelser lenger, selv om det kan være vankselig. Jeg har gjort det mange ganger før, og har bare endt opp i elendighet. Fristelsene jeg tenker på, er som damen du vet er en skikkelig kynisk bitch, men når du er full nok, klarer hun allikevel å forføre deg.

Ofte ser jeg mennesker som ser så sunne ut, og til tider ser jeg på dem med et slags savn og lengsel. De ser så friske og spreke ut. Farger i kinnene, glans i håret, sporty og pene. Jeg kan tenke meg at gamle folk ofte ser på unge, friske mennesker på samme måte. Med det samme savnet. Forskjellen er bare at jeg ofte er like gammel som disse friske, sunne menneskene. Og jeg kan, hvis jeg vil, gjøre en forskjell, slik at jeg selv blir frisk og sunn. Når jeg ser meg i speilet nå, ser jeg egentlig bare et utgangspunkt. Jeg ser meg i speilet, og gleder meg til å se forskjellen. Jeg skal ta «før og etter»-bilder, og denne gangen skal jeg huske det også. Det var faktisk en god tanke. Jeg skal ta et selvportrett med kameraet hver dag under renselsen, for å se om det gradvis skjer noen forskjell. Hvis det ikke skjer noen forskjell, kommer jeg til å bli alvorlig skuffet. Men å gå fra å være skikkelig usunn, til å bli skikkelig sunn, jo føre med seg noen positive ting. Du tenker kanskje at jeg snakker mye om utseende. Men jeg gjør det av en grunn. Jeg mener bestemt at alt henger sammen, så ved bedre fysisk helse og utseende, følger også bedre selvbilde og selvtillit med på lasset. Med bedre selvbilde og selvtillit, utvides horisonten i forhold til hva jeg er i stand til å få til. Hvis jeg klarer alle disse tingene, vil jeg få mer troen på meg selv, og ting som i skrivende øyeblikk kan virke vanskelig, ja kanskje til og med umulig å få til, blir enklere, når de blir sett med et mer klart og åpent sinn.

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg har merket noe pussig tidligere. Først og fremst: Jeg svinger jo veldig mye opp og ned av natur, og på grunn av livsstilen min, svinger jeg også veldig i vekt og utseende. Noen ganger ser jeg tålelig bra ut, mens andre ganger ser jeg ut som et flykrasj. Jeg kan også pendle opp og ned 15 kg på ganske kort tid. Jeg har gode perioder hvor jeg trener, spiser mer enn de fleste, og er nøye på alt som heter ernæring og sunnhet, med unntak av at jeg røyker da, og selvfølgelig disse heftige fyllekulene.

Men det som er litt rart, er at disse menneskene som ser så sunne og vakre ut når jeg selv er herjet, blir mer «normale» når man selv er i et godt hjørne. Som at man ubevisst selv blir flyttet opp noen nivåer. Og det er viktig å føle seg sterk. Når jeg er svekket, er jeg som en liten valp. Jeg vil egentlig bare at noen skal holde rundt meg og trøste meg, for eksempel når jeg er i en tung avrusning og depresjon. Og det gjør samtidig vondt å ha det sånn, for det er grusomt å være så langt nede. Og hvis man er svekket, så er det dessverre ofte slik at det ikke er omsorgspersonene som kommer først. De man virkelig trenger. Det er ofte gribbene som kommer først. Dette har jeg nevnt før. Folk som egentlig selv er svake, som ernærer seg på folk som er svekket. La meg komme med eksempel: Hvis man kommer abstinent på butikken, og hendene rister som et jordskjelv, så vil mannen eller damen i høyst sannsynlig legge merke til det. Det er en kunst i seg selv å håndtere et visa-kort eller å betale med kontanter, dersom man skjelver kraftig på hendene. Man skal gjerne kjøpe en sekspakning for å komme i gang med dagen. Men det er utrolig hvor mange som spiller på dette. Dersom de ser at du skjelver, ser de gjerne på det som et tegn på svakhet. Mange vil da oppføre seg ubehagelig. De gjør ting vanskeligere enn de er, drøyer unødvendig med tiden eller oppfører seg på en eller annen måte kjipt. Jeg snakker ikke i en sånn grad at du kan gå til sjefen deres og klage på dem, men indirekte adferd hvor de bare er kjipe. De gjør det nok ikke bevisst, for naturen er sånn. Det gjelder ikke bare mennesker. I grove trekk kan det faktisk sammenlignes med hvordan hunder kan oppføre seg. Jeg har for eksempel lagt merke til at dersom en av hundene får vondt, la oss si at den tråkker på en veps, og hyler; Da blir ofte de andre hundene sint på hunden som har det vondt. Dette kan egentlig sammenlignes med forrige eksempel. Derfor er det viktig å være sterk. Det er viktig å være sterk, av så utrolig mange grunner.

Jeg har samtidig merket at hvis jeg kommer over de samme folkene i kassen, i perioder hvor jeg er i et godt hjørne, så skygger de mer bane. Når jeg er sterk, spiller jeg tilbake med samme mynt. Hvis noen er sure eller arrogante mot meg, er jeg tilsvarende tilbake, eller bare ser dumt på dem. Jeg kan til og med riste på hodet og flire, hvis jeg synes folk er idiot nok, og jeg blir irritert nok.

Det er egentlig ganske trist at vi mennesker er så overfladiske. Jeg vet jo at ikke ALLE er sånn, takk og pris. Men det er verdt å merke seg, dersom man en dag er i et svekket hjørne. Og jeg skriver «svekket», og ikke «svak», fordi jeg i utgangspunktet er en sterk person. Men de fleste har ikke veldig god kunnskap hva rusproblemer gjelder. Når de ser en skjelvende hånd, tenker ikke alle: «Her er en alkoholiker med abstinens og tremor.»

De tenker dessverre ofte bare: «Her er en mann som skjelver. Han er redd. Han er svak.»

Det er sykt og teit, men veldig ofte sant.

Men her kan i hvert fall jeg skryte på meg noe, for en gangs skyld. Jeg vet i hvert fall hvordan jeg ville ha reagert, om det var jeg som satt i kassen, og en alkoholiker med tremor kom til meg. Jeg ville ha prøvd å hjelpe vedkommende, for jeg vet så ufattelig godt hvordan det er å ha det slik selv, og hvordan det føles. Og jeg vet at den depressive sinnstilstanden man er i når man er på drikkekjøret, er som å kjøre rundt på fire punkterte dekk. Jeg vet selv hvor utrolig stor pris jeg setter på et smil, et godt ord eller et klapp på skulderen, når jeg har det sånn. Så jeg tror at den skjelvende kunden hadde satt pris på meg, i hvert fall.

Nå har jeg sannelig sittet her og skrevet i en time. Jeg tror jeg må runde av for i dag, hvilket betyr at dette er siste dagen jeg skriver fra dette stedet. Neste gang jeg skriver, er fra hytten i Sogn og fjordane. Så da er dette en litt spesiell dag, og jeg avrunder som vanlig med å slå blindt opp i bibelen:

5.2 Joas setter Herrens hus, templet i stand 12:1-16

«I Jehus sjuende år ble Joas konge, og han regjerte i Jerusalem i førti år. Hans mor hette Sibja og var fra Be`er-seba.

Joas gjorde det som var rett i Herrens øyne, hele den tiden presten Jojada veiledet ham.

Men offerhaugene ble ikke nedlagt. Folket fortsatte med å ofre og brenne røkelse på haugene.

Joas sa til prestene: Alle penger som kommer inn til Herrens hus som hellige gaver, både pengene fra dem som kommer med i manntallet – pengene for folk etter det verd som fastsettes for hver enkelt – og alle de penger som noen av fri vilje kommer med til Herrens hus – disse pengene skal prestene ta imot, hver av sine kjenninger. Så skal de sette huset i stand, overalt hvor det blir funnet noen skade.

Men i kong Joas` tjuetredje år hadde prestene ennå ikke utbedret skadene på huset. Da kalte kong Joas presten Jojada og prestene til seg og sa til dem: Hvorfor utbedrer dere ikke skadene på huset? Nå skal dere ikke lenger ta imot penger av folk dere kjenner, men gi dem fra dere, slik at skadene på huset kan bli utbedret.

Og prestene samtykte i at de ikke skulle ta imot penger av folket. Men så skulle de heller ikke sette i stand templet.

Så tok presten Jojada en kiste og boret et hull i lokket. Så satte han kisten ved siden av alteret. Han satte den på høyre side, der hvor folk går inn i Herrens hus. Og prestene som holdt vakt ved inngangen, la ned i den alle pengene som kom inn til Herrens hus.

Når de så at det var mange penger i kisten, gikk kongens skriver og ypperstepresten dit opp, og de samlet de pengene som fantes i Herrens hus, og talte dem opp.

Siden gav de pengene som de hadde veid, til dem som gjorde arbeidet og hadde tilsyn med Herrens hus. Og de gav dem videre til tømmermennene og bygningsarbeiderne som arbeidet på Herrens hus, og til murerne og steinhoggerne. Likeså brukte de pengene til innkjøp av tre og hogne steiner, så de kunne utbedre skadene på Herrens hus, og til andre utlegg for å sette huset i stand.

Men det ble ikke laget sølvfat eller kniver eller skåler til å stenke blod med, eller trompeter eller noe slags kar av gull eller sølv til Herrens hus for de pengene som kom inn til Herrens hus.

De overgav pengene til dem som gjorde arbeidet, og de brukte dem til å sette Herrens hus i stand.

Ingen holdt regnskap med de mennene som tok imot pengene og gav dem til arbeidslederne, for de gikk ærlig fram.

Men de pengene som kom inn ved skyldoffer og syndoffer, gikk ikke til Herrens hus, de tilfalt prestene.»

Dag 45 ( Tidlig morgen onsdag 18.02.15 )

En regnfull morgen har kommet, og klokken har så vidt passert syv. Ute er det mørkt og mye regn. I bakgrunnen snakker de om kjøreforhold på radioen.

Jeg hadde håpet jeg skulle ha penger på konto i dag, men det er fremdeles litt tidlig. Jeg hadde et lite håp om å få kommet meg på biltilsynet i dag, sånn at jeg fikk ordnet med skiltene på scooteren og dette. Men det er ingen krise om det må vente til i morgen. Det er bare at det blir mye å gjøre på én og samme dag. Eller egentlig ikke. Det er ikke så veldig mye som skal gjøres. Jeg må pakke siste rest av det jeg skal ha med meg, og ordne med båtbilletter. For nå, kjære leser, er avreisen rett rundt hjørnet. Om kvelden i overmorgen sitter jeg i mitt nye hjem, med Fido på siden min. Det blir på mange måter et nytt kapittel, og jeg ser frem til det. Jeg tenker nesten ikke på annet, og føler at jeg nå skal begynne å leve, hvis du skjønner.

Nå, etter denne fyllekulen jeg sist hadde, har jeg endelig kommet meg helt. Det har vært en veldig diffus avrusning. Jeg var ikke så dårlig i begynnelsen, som jeg trodde jeg kom til å være. Men så virket det som at jeg ble dårligere etter noen dager, spesielt i forhold til depresjon. Denne gangen har det vært litt mindre nerver, men mer depresjon. Uansett, det er vel ikke vits i å kaste bort så mye mer tid på å fortelle om alkoholabstinens. Drikker man mye og lenge, så blir man dårlig. Så enkelt er det bare. Men det er godt når det skikkelig slipper taket. Det føles på sett og vis som at man mister vekt, og ting blir litt enklere å hanskes med.

Jeg har endelig kommet i gang med novellesamlingen min. Jeg fikk skrevet en novelle i går, så nå har jeg tre noveller. Disse er alle inspirert av Roald Dahl sin greie med overraskende slutter. Jeg elsker noveller som overrasker meg på slutten, og jeg elsker å skrive dem også. Og jeg håper det kommer flere ideer, for akkurat nå har jeg litt hjerneteppe. Jeg får ta en sånn brainstorming, og se om det kommer noe ut av det.

Det er herlig, for da jeg satte opp budsjett her om dagen, så jeg at jeg hadde råd til alt jeg trengte. Det er en god følelse, for nå i denne perioden som kommer, trenger jeg det lille ekstra. Det kommer til å bli mye offer fremover, så da er det godt å ha et eller annet å kompensere med. Jeg gleder meg så utrolig til at hjulene mine begynner å rulle igjen. Nå, i skrivende øyeblikk, har jeg ventet så mye på neste kapittel, at hele livet mitt har begynt å bli støvete. Og hvis man skal tenke positivt, kan jeg nesten si at det blir en anelse spennende å bygge opp alt i livet igjen. Jeg snakker om absolutt ALT. Det skal ikke så mye til for å få ting til å gå oppover. Det er mye å ta tak i, men nå som jeg får mitt eget sted, er det også som at jeg får mye bedre oversikt over alt. Og når jeg først setter i gang med prosjekter, pleier jeg å være ganske flink til å ordne dem også. Det kan jeg skryte på meg. Jeg kan være effektiv når jeg vil. Men om jeg ender opp i rus, ender det igjen opp i paralyserende nerver, og da kunne jeg likeså gjerne ha vært 90 år. Jeg fungerer ganske enkelt ikke da. Så når jeg kommer ovenpå, som nå, er det godt å ta tak i tingene.

Jeg har så smått lagt planer fra høsten av, og tror jeg vet hva jeg vil gjøre. Til høsten kommer jeg til å bo i Førde, for å ta de fagene jeg trenger for studiekompetanse. Jeg kommer altså til å bo i Førde det kommende skoleåret. Det var jo snakk om nettstudier, men jeg fant ut at jeg hadde lyst å gjøre det på den tradisjonelle måten, for det er så mange faktorer som gjør nettstudier mindre attraktivt. Det koster blant annet en formue, nærmere bestemt 35000, og det har jo vært snakk om at NAV kan dekke det, men jeg forestiller meg at det er en omfattende behandlings-prosess, og jeg tenker at det er en viss sannsynlighet for at forholdene tidvis kan gjøre nettet mitt på hytten ustabilt. Men, jeg kan betrygge om at hytten kommer til å bli stående i mitt navn. Det er en delvis enighet i familien om at vi skal ha den tilgjengelig, så om jeg flytter, er den fremdeles tilgjengelig. Jeg tror den hytten kommer til å være i livet mitt i mange år. Så dette er på en måte hovedingrediensen videre. Detaljer tar jeg som de kommer.

Jeg skal prøve å ikke mase så mye om de tingene jeg har mast om så mye tidligere, men jeg tenker igjen på hvordan livet vil bli etter «renselsen». Hvor mye vil jeg forandre meg, dersom jeg gjør alt riktig, og klarer å gjennomføre alle planene mine? Jeg er spent og nysgjerrig, ved tanken på hvor mye jeg klarer å optimalisere meg selv. Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å forandre meg så mye, selv om jeg klarer å gjennomføre alt. Men jeg tror at det er et stort og langt hopp fra situasjonen jeg nå befinner meg i, både psykisk og fysisk, til punktet hvor jeg fungerer optimalt. Jeg lurer veldig på hvor jeg er om ti år. Hvis alt går etter planen, så har jeg oppnådd følgende på ti år: Jeg har en god utdanning, og forhåpentligvis en godt betalt og solid jobb. Jeg har svart belte i en eller annen form for kampsport, gjerne Kung Fu, kickboxing eller Tae-Kwondo. Jeg er i meget god, fysisk og psykisk form. Mye bedre enn i dag, til tross for at jeg vil være ti år eldre. Jeg kommer til å ha mitt eget hus, bil og lappen. Jeg vil forhåpentligvis ha utgitt bøker, og forhåpentligvis lever jeg også litt av kunst. Ja, alt dette hadde vært noe.

Jeg har jo alltid hatt et bevisst forhold til penger. Jeg har faktisk alltid vært en anelse skeptisk, og i en periode hvor jeg ikke var helt frisk, var jeg dønn bestemt på å kunne leve helt uten penger. Ute i naturen. I teorien er jo dette mulig, men det må være veldig slitsomt.

Grunnen til at jeg tenker at jeg ønsker å ha en godt betalt jobb i fremtiden, er fordi jeg etter hvert har begynt å få mye gjeld. Jeg har et tonn av inkasso-regninger, og enda verre: Jeg har ikke engang oversikten lenger. Så i dagens samfunn møter man mange låste dører, i slike tilfeller. Jeg får ikke tegne noen som helst abonnementer, jeg får ikke lån og alt dette. Så i løpet av tiden jeg er på hytten, kommer jeg til å prøve å få orden på alt som heter inkasso, i form av avdragsordninger. Men dette er noe jeg er nødt å regne på, så jeg ikke gjør noe impulsivt, og sitter igjen i en økonomisk, umulig situasjon.

Fremtiden er jo på mange måter en illusjon. Det er jo ingen som vet om morgendagen kommer. Dette har jeg tenkt mye på tidligere. Kanskje litt for mye. Jeg har vært for opptatt av å se bakover eller ned i bakken, men svært sjeldent fremover. Eller, rettere sagt: Ofte har jeg sett fremover, men ubevisst har jeg bare sett en vei som i horisonten begynner å svinge til høyre eller venstre. Sett ovenfra, ville dette ha vært en sirkel. Jeg har nemlig gått for lenge i en sirkel. Så lenge at jeg har blitt en pyse, hva forandring angår. Til og med forandring til det bedre. Men denne sirkelen er i ferd med å oppløses. Boblen skal sprekke, og veien videre skal være strak. Jeg skal la det skje.

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 43 ( mandag 16.02.15 )

Det er tidlig morgen. Klokken er ikke halv åtte engang, og jeg har snart vært våken i to timer. Jeg har et noe forvirrende søvnmønster for tiden. Jeg la meg ved midnatt, stuptrøtt, og trodde jeg kom til å sove lenge. Men jeg føler meg i hvert fall uthvilt, og jeg våknet med en liten kribling i magen i dag. Det er ikke mange dagene til jeg reiser nå, og for å være helt ærlig, så blir det godt. Jeg håper bare det vil gå bra med familien min her hjemme. Det blir jo trist å reise fra dem, men det er ikke til å komme utenom: Jeg trenger min egen base. Et eget sted.

Jeg aner egentlig ikke hva neste kapittel vil bringe, men jeg vet i skrivende øyeblikk at jeg desperat trenger forandring. Jeg tror mye av frustrasjonen jeg opplever, er fordi jeg føler jeg er på feil sted. Ikke bare geografisk, men også i forhold til livsstil og alt annet. Jeg har så mye jeg har lyst å leve et godt liv, men jeg får det liksom ikke helt til. Men som jeg tidligere har nevnt, har jeg ganske strikte planer om å forandre på mitt eget liv fremover. Jeg føler at anledningen nå byr seg ganske naturlig, og jeg akter å benytte meg av det. Men ofte når jeg tenker slik, får jeg en røst fra selvbildet mitt:

«Hvorfor skal du klare det denne gangen? Du har jo prøvd så mange ganger tidligere.»

Dette er sant. Jeg har forsøkt forgjeves mange, mange ganger tidligere. Jeg har fått mye hjelp, og jeg har fått mange sjanser. Etter hvert som tiden gikk, mistet jeg egentlig mer og mer oversikten over hva jeg egentlig ville. Hva jeg ønsker ut av dette korte, men egentlig helt fantastiske livet? Det eneste jeg kan si med sikkerhet, er at jeg merker at en forandring er i prosess, enten jeg vil eller ikke. Jeg tror nemlig på Gud. Men jeg har ikke alltid helt troen på meg selv.

Det er heller ikke til å komme utenom at jeg aldri kommer til å bli helt «komplett», før jeg klarer å finne roen, og finne helt tilbake til meg selv. Alt det gode finnes på en måte på andre siden av broen. Det er glatt på min side, og det er vanskelig å komme over toppen/midten, uten å skli tilbake. Men dersom jeg kjemper hardt nok, vil jeg etter hvert komme meg over på andre siden. Nå snakker jeg i bilder.

Om tyve minutter skal jeg ringe til Statens veivesen, og prøve å få ordnet alt med scooteren. Jeg ser frem til å komme meg på veien igjen. Jeg startet opp scooteren i går, bare for å se at den var kjørbar, og det var heldigvis fremdeles fres i den. Og jeg håper at pengene mine kommer på konto noen dager før den 20, som de av og til gjør. Det er egentlig de jeg venter på, og så er det egentlig bare å organisere selve transporten og flyttingen. Derfra skal jeg sakte men sikkert prøve å ordne opp i livet mitt. Jeg skal tenke, meditere, be, male, skrive, trene, trene Fido, gå i fjellet, sitte ved fossen, spise sunt, nyte stillhet og prøve å finne min indre ro. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til naturen, og nå har jeg mer troen på naturen enn noensinne. Jeg tror at naturen på mange måter kan være min hjelper, når jeg ser helhetlig på livet mitt. Jeg er en sær kar, uten tvil. Men det er ikke til å benekte: Vi kommer fra og ER naturen. Vi må aldri, aldri undervurdere naturen. For å si det sånn: Jeg får mer indre ro av å sitte ved en foss, langt ute i naturen, enn å prate med en fagperson som tar seg betalt for å «bry seg», som ser mer ned på et skjema enn på deg.

Når jeg har sagt dette, vil jeg samtidig igjen understreke at det finnes mange fantastiske mennesker i helsevesenet, og jeg har fått god hjelp av mange av dem. Men jeg, som person, som Jeppe, og ikke som «pasient», er glad i den genuine naturen. På samme måte som jeg kun føler meg avslappet med genuine mennesker. Eller skal jeg si genuine skapninger? Jeg er nemlig veldig glad i hunder, fordi de er så genuine. Jeg tenker spesielt på Fido. Mange er redd for ham. Han ser skummel og sterk ut, som en amstaff. Mange mener han er en kamphund, og har spurt om jeg har lov å ha en sånn hund i Norge. Men det finnes ikke en skapning på denne kloden, som jeg vet bedre hvor jeg har enn Fido.

Nå begynner det å lysne, og jeg ser at klokken nærmer seg åtte. Da er det på tide å ringe til veivesenet. Deretter skal jeg en tur på fjellet med Fido, i min daglige kamp for å få ham litt ned i vekt. Han er fremdeles overvektig, så jeg trener både ham og de to andre ganske hardt om dagen.

1.3 Visdommen gir lys, kap. 13

«En klok sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.

Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.

Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke.

Den late krever og får ikke noe, men den flittige får sine ønsker oppfylt.

Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige handler ondt og skammelig.

Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.

Den ene opptrer som rikmann, men har ingenting. Den andre viser seg som en fattig mann og har mye gods.

En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.

De rettferdiges lys skinner klart, men de ugudeliges lampe slokner.

Hovmot volder bare trette, men hos dem som tar imot råd, er det visdom.

Lettvunnet rikdom minker, men den som samler litt etter litt, øker sitt gods.

Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et oppfylt ønske er et livets tre.

Den som forakter ordet, ødelegger seg selv. Men den som frykter budet, han får lønn.

Den vises lære er en livets kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.

Med god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.

Hver den som er klok, går fram med forstand, men en dåre stiller sin dårskap til skue.

Et ugudelige sendebud faller i ulykke, men det følger legedom med en trofast budbærer.

Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt. Men den som akter på refselse, blir æret.

Et oppfylt ønske gjør sjelen godt, men det å holde seg fra ondt, er motbydelig for dårer.

Søk omgang med de vise, og du skal bli vis. Men dårers venn går det ille.

Syndere forfølges av ulykke, men rettferdige lønnes med godt.

En god mann etterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.

Den fattiges nybrott gir rikelig føde, men den går tapt når uretten rår.

Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig.

Den rettferdige eter og blir mett, men de ugudelige må gå med tom mage.»