Dag 88 ( fredag 22.05.15 )

Da har jeg kommet til mine siste dager i boken, og den naturlig begynner å nærme seg sin ende. Jeg har uten tvil hatt mye på hjertet, men nå merker jeg at den snart er ferdig, på alle måter. Det er første gangen jeg faktisk har begynt å føle på at jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den, for å begynne på andre prosjekter. Prosjekter hvor jeg kan la fantasien flyte, i stedet for å hele tiden skrive om mine egne hverdags-refleksjoner. Men for et prosjekt dette har blitt! Den er til nå over 182000 ord, inkludert de til tider lange sitatene fra bibelen også da. Men alt i alt har det blitt en lang bok, og jeg begynner å lure på hvilken mening den vil ha for andre som leser den. Hvordan vil denne boken forme seg i deres tanker? Vil de synes den er dårlig? Lite givende? Hverdagslig? Kjedelig? Rar? Usammenhengende? Jeg aner ikke. Jeg er ikke leseren, jeg er forfatteren.

Slutten begynner jo å bli en anelse forutsigbar, ettersom den er så nær, og at disse dagene er ganske så like. Stabile og like. Men veldig viktige. Det skjer veldig mange ting, men bare i så små skritt. Faktisk, så er jeg jo i en stor prosess når jeg skriver denne boken. Alle disse skrevne dagene har vært en viktig bit i et stort puslespill. Og sannelig har mye skjedd siden jeg satt på sykehus, med etsende kraft kom ut av alle mine porer. Denne boken er en solid dokumentasjon av en periode i livet mitt, og hvordan den faller i smak hos andre, får bli opp til nettopp andre å avgjøre. For meg er det bare livet mitt i skriftlig form. Ikke alt har mening, og ikke alt går som man planlegger. Av og til skjer det veldig lite, og av og til gjentar ting seg mange ganger. Sånn er jo livet for de fleste. Og denne boken beskriver nettopp dette i forhold til mitt eget liv.

Det som er viktigst for meg i denne boken, utenom at hele prosjektet har vært en slags uttrykksterapi, er det faktum at jeg gikk til det skrittet hvor jeg lovet til Gud at jeg aldri mer skulle drikke. Jeg har gitt dette mye ettertanke, og i starten var jeg sikker på at dette ville være kuren. Men nå, etter hvert som jeg har blitt frisk, har jeg forandret litt syn på dette. Og dette er ikke en unnskyldning, for at jeg kanskje har lovet ham noe jeg ikke klarer å holde, men det er en beskrivelse av hvordan jeg føler det nå, og hvordan jeg følte det da jeg avgav dette løftet. For selv Gud virket å være litt fremmed for meg, da jeg gjorde det. Jeg husker at jeg nærmest så på ham med mer frykt enn kjærlighet. Han ble en streng og mektig skapning, fremfor en kjærlighetens Gud, som jeg har kjent hele livet. Jeg tenkte at jeg kanskje ville bli straffet i form av ulykke, uhell og elendighet for resten av livet, dersom jeg ikke ville holde løftet. Jeg tenkte at jeg ville miste kontakten med Gud, som at han forlot meg. Eller overlot meg til djevelen. Dette var slik jeg følte det, da jeg bestemte meg for å love ham å aldri mer drikke. Det var som en desperat handling, fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg hadde liksom mistet troen på alt, inkludert meg selv, men oppi det hele? Ikke Gud. Jeg hadde fremdeles troen min på Gud, og derfor dette løftet. Men for å være helt ærlig, tror jeg kanskje at jeg var litt halv-psykotisk. Jeg var svekket, og det meste var for meg ukjent og fremmed, som at jeg hadde gått meg vill i et land jeg aldri før hadde vært i, med fremmede mennesker og språk. Dette er en forferdelig følelse, og da er veien kort til å tenke på verden som et mørkt og kaldt sted man egentlig bare har lyst å forlate.

Så det jeg prøver å si, selv om jeg fremdeles er ved godt mot, er at du som leser ikke må tro at jeg på noen som helst måte anser meg selv som hellig eller noe. Jeg har også tenkt veldig hypotetisk, at dersom jeg skulle publisere denne boken, og i en senere anledning sprekke på alkohol; Hvordan ville da mine lesere reagere? Først og fremst tenker jeg jo at det strengt tatt ikke er noe som angår dem i det hele tatt. Denne boken gir ikke andre mennesker noen som helst inngangsbillett til livet mitt, selv om jeg kan forestille meg at mange kan komme til å føle det sånn. For det er en veldig åpen og ærlig bok, nesten som en dagbok. Men jeg håper ikke jeg blir sett på som en sviker eller noe, dersom jeg ikke skulle klare å holde meg på vannvognen resten av livet. Det er nemlig noe som er vanskelig, og det kan jeg ikke benekte. Og jeg burde ha visst bedre, enn å snakke for resten av mitt liv, da jeg var i en svekket situasjon. Men dette er en sak mellom meg og Gud, og slik ønsker jeg at det også skal forbli. Jeg håper heller ikke at tørrlagte alkoholikere vil miste motet, dersom de har funnet støtte i denne boken, for så å se at jeg drikker alkohol, etter at den er skrevet. For jeg aner ikke hvilken potensiell kraft en slik bok har. Jeg har bare skrevet den, på en måte. Men det som da er viktig å vite, er at selv om jeg kanskje ikke klarer det, så betyr det jo ikke at de ikke vil klare det.

Du tenker kanskje at jeg er tvilende nå, og jeg er vel kanskje det også. Jeg er fremdeles edru, og fremdeles ved godt mot. Det er ikke slangen som hvisker meg i øret, og det er ikke et svakt øyeblikk jeg snakker ut ifra. Det er et øyeblikk med klar bevissthet og fokus, og realistisk tankegang fra et sunt og friskt sinn. Det er som at jeg var ute i et synkende skip, langt, langt ute på havet. Etter hvert som det sank, hoppet jeg ut i havet, og oppdaget en liten øy langt i det fjerne. Kampen for å komme seg til øyen var hard og brutal, men da jeg kom meg til øyen, og skjønte at det kunne gå lang tid før jeg noen gang ville bli oppdaget av andre skip, hvis det i det hele tatt noen gang skulle skje. Derfor måtte jeg da begynne å tenke på hvordan jeg skulle forme livet mitt på denne øyen. Kampen for å komme seg dit var over, men nå måtte fokuset være på livsstil videre. Og slik føler jeg det i livet mitt nå også. Jeg er nå på denne øyen, og prøver å finne ut hvilken type liv jeg ønsker for meg selv, videre. Og en ting er sikkert og visst, uansett hva som skjer: Jeg orker IKKE mer drama! Jeg vil finne min gylne middelvei, og min balanse. Jeg leter fremdeles, og prøver å la det komme naturlig.

Jeg avslutter begynnelsen på pinse-helgen med noe tilfeldig fra bibelen:

3.2 Profetien om de sytti ukene 9:20-27

«Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i sin store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet.

Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå.

Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet.

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.

Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.

Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.

Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.»

Dag 68 ( torsdag 16.04.15 )

Nå er jeg langt over halvveis i boken, og det er litt rart å tenke på. Det går sannelig unna.

Dette har vært en ganske så bra dag. Jeg har fått gjort mye, og har endelig begynt å føle meg frisk. Det største problemet nå, er egentlig bivirkninger av medisiner. Ellers har alt begynt å bli ganske normalisert, så jeg kan ikke klage. Jeg begynner å komme meg ovenpå.

Dagen begynte med at jeg var på fjellet med Fido. Deretter ble det en liten time på puten, og så tok jeg noen viktige telefoner. Jeg ringte til veterinæren angående Fido, og det viste seg at han ikke trengte Rabies-vaksine med mindre jeg hadde tenkt å reise til utlandet innen 21 dager. De sa det på en litt morsom måte:

«Du trenger bare å gi ha vaksinen nå, hvis du plutselig skulle finne på å reise til utlandet innen kort tid.»

Det var som at de visste om mine noe impulsive turer fra før av. Men det er ikke aktuelt å fly til utlandet med stor hund igjen, så jeg trenger ikke å gi ham denne vaksinen. Men jeg forhørte meg om disse symptomene jeg har oppdaget med Fido, i håp om å få litt klarhet i ting. Jeg tenker da på at han setter seg ned, sleper seg bortover sittende, stikker tungen ut osv. Det jeg fryktet var Epilepsi. Jeg skal jo uansett undersøke ham hos veterinær så snart jeg får penger, men jeg tenkte at når jeg allikevel hadde veterinæren på telefonen, så kunne jeg forhøre meg lit. Det har riktignok roet seg litt nå, men det var en periode det var helt intenst.

Jeg forhørte meg videre om andre ting jeg synes er litt rart med Fido, som at jeg nærmest må dra ham opp av sofaen for å få ham til å gå på do. Det virker med andre ord som at han aldri må på do, og dette er jo en anelse unaturlig. Da sa veterinæren at det kunne være at han hadde urinveisinfeksjon, og at dette faktisk kunne være ganske kritisk. Da hun først sa «urinveisinfeksjon», ble jeg litt lettet, for det hørtes ganske ufarlig ut. Men hun sa at jeg måtte passe nøye på at hun gikk på do, for ellers kunne blæren sprekke. Det var ganske sjokkerende å høre, så nå følger jeg grundig med. Jeg trodde at dette var noe Fido kjente på selv. At han leste disse signalene selv, men det var visst ikke sånn. Så da lærte jeg noe nytt i dag også, men skal uansett få ham sjekket grundig. Jeg vet jo at han er en veldig, veldig gammel hund, og da er det jo naturlig at det oppstår noen skavanker her og der. Men så lenge han ikke har smerter, er glad og til og med leker, så vet jeg i hvert fall at han har det godt. Han ville nok ikke ha lekt og danset rundt, hvis han hadde noen smerter. Men jeg har jo hele tiden i bakhodet at dette er en veldig gammel hund, som jeg er så utrolig glad i.

Ellers fikk jeg også tak i nevro-spesialisten som utredet meg for Asperger og ADHD, på telefon i dag. Jeg forklarte henne at legene som har lest rapporten fra dem, ikke helt klarer å forstå om jeg har ADHD eller ikke. Aspergers-diagnosen er ganske klar, men dette med ADHD er ganske diffust i rapporten. Jeg sa også til henne at jeg syntes det ble litt feil å måtte gå igjennom en ny utredning, når jeg allerede har tatt den ganske så omfattende testen. Dette var hun heldigvis enig i, så jeg klarte å ordne det slik at hun skal komme til legesenteret om to uker fra nå, for å gå igjennom rapporten med både meg og fastlegen. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt over dagens bragd. Jeg er flink når jeg først setter i gang med ting.

Jeg var jo også hos fastlegen i dag, og store deler av timen gikk med på å prate om akkurat dette, sånn at alt ble samstemt. Og både fastlegen min og denne nevro-spesialisten er veldig dyktige, så jeg tror at jeg etter hvert kommer til å begynne på ADHD-medisin. Jeg tror de to veier ganske mye opp mot spesialisthelse-tjenesten, som er «eliten» når det gjelder slike medisiner. Vanlige leger har ikke lov til å skrive ut slike preparater. Hvis jeg ikke tar helt feil, så er for eksempel Ritalin et A-preparat. Med andre ord: Det er et rusmiddel for mange, men medisin for meg.

Men dette er en ganske omfattende prosess, og jeg har undersøkt dette jeg mistenkte, at man måtte være rusfri i tre måneder for å starte på slike medisiner. Derfor spurte jeg samtidig fastlegen om at jeg kunne dokumentere rusfrihet, og dette starter allerede i morgen, ved at jeg må avgi urinprøver. Jeg håper bare ikke at det er sånn at de er nødt å stå bak meg mens jeg gjør mitt fornødne, for da får jeg sperrer, og det vil fort bli overtid for den ansatte det gjelder.

Så nå har endelig arbeidet for en bedre fremtid begynt. Jeg har avgitt mitt løfte om å forbli edru, både til høyere makter og de rundt meg. Jeg har også lovet meg selv det, og det er selvsagt viktig. Selv om alkoholisme er en sykdom som ikke bare rammer den som drikker, er det tross alt drankeren som må bære den tyngste lasten. Så den delen er i orden.

Og i dag er det nøyaktig to uker siden jeg sluttet å drikke, hvis jeg ikke tar helt feil. Jeg gleder meg til å ha vært edru i en måned, for da føler jeg at jeg har fått det litt på avstand. Jeg føler den følelsen litt nå også, men to uker er ikke lang tid i den forstand. Lang nok tid til å være forbi det akutte, men omprogrammeringen tar nok mye lenger tid. Omprogrammeringen av hjernen. Men det får ta den tiden det tar. Tiden går uansett.

Nå får jeg også snart penger, og da føler jeg at jeg kan starte et nytt kapittel. Det neste skrittet skal tas. Jeg har nevnt dette, men jeg begynner å trene på treningssenter, og jeg kommer til å kjøre mer rundt med scooteren min, og skal kjøpe inn mange ting som vil fremskynde og «løfte» meg videre oppover. Jeg må begynne å utvide horisonten min. Jeg skal også ta opp igjen kontakten med venner. Jeg merker at jeg begynner å bli klar for det, og jeg savner mange av dem. Dette har vært en ensom, lang periode, men jeg tror jeg trengte den tiden for meg selv. Jeg trengte å heles. Men nå er det på tide å komme seg ut i felten igjen, og kanskje presse meg selv litt mer. På mandag begynner neste kapittel, tenker jeg.

Snart slutter jeg også å røyke tobakk. I det siste har jeg måttet rasjonere opp tobakken i så stor grad som mulig, grunnet økonomi, men da jeg ryddet rommet jeg for tiden bor på, fant jeg to brett med nikotintyggegummi. Jeg sitter og eksperimenter litt med å tygge på dem i stedet for å røyke. De fungerer faktisk ganske bra, og jeg kommer til å bruke slike når jeg legger fra meg tobakken, i 1-2 måneder, før jeg legger dem fra meg også. Men jeg må ha 4 mg, og ikke 2 mg som jeg har nå. Det må være litt styrke i dem, for jeg er veldig avhengig av tobakk. Og ifølge min mor har jeg visstnok hostet veldig mye i natt, så tiden er vel inne for å legge tobakken på hyllen uansett.

Jeg tenkte jeg kanskje skulle kjøpe en mild tobakk til, sånn at ikke alt skjer på én gang, men at jeg går i gang med røykeslutt etter den neste tobakken. Men det blir spennende å se om det blir noen forskjell i denne etter hvert store forandringen, på alle måter. Hvis det ikke blir noen forskjell av å snu livet helt om, i form av å kvitte seg meg alle uvaner, så vil jeg bli sørgelig deprimert. Men jeg merker store forandringer allerede, og jeg har så vidt begynt. Jeg tror dette skal bli bra.

I morgen tenkte jeg at jeg skulle ringe til fagopplæringskontoret, for å undersøke hvilke veier som finnes til fagbrev som helsefagarbeider. Jeg tror egentlig at det er mange veier til Rom, for jeg vet at det er stor etterspørsel etter menn i helsevesenet. Faktisk så stor at det nylig var en egen reportasje om dette i nyhetene. Så jeg tror ikke at det skal bli noen problem. Og jeg vil også være sikret jobb omtrent hvor som helst etter endt utdanning. Det er veldig trygt yrke. Det kommer ikke til å bli vanskelig å få jobb, for å si det sånn. Og det er greit betalt. Men aller viktigst: Det setter meg i posisjon til å kunne hjelpe andre, som ønsker og trenger hjelp. Jeg tror dette vil bidra til å stikke hull på min egen boble også.

Jeg fikk også i dag svar fra en av de andre Camphill-landsbyene jeg hadde søkt på. De sa at jeg virket som en spennende mann, og lurte på om jeg ikke kunne sende deres offisielle søknadsskjema med CV. Jeg har foreløpig ikke svart dem, da det begynner å bli mange prosjekter i luften, uten at jeg har fått tenkt skikkelig igjennom tingene. Det er fremdeles løvblader i luften som må lande. Men det er veldig positivt! Jeg tror sannelig jeg ser et lys i enden av den lange, mørke tunellen jeg har oppholdt meg i. Den tunellen som jeg ironisk nok til tider trodde var uendelig. På mange måter kan situasjonen jeg befinner meg i, sammenlignes med turene jeg tar med Fido. Vi spaserer mye langsommere enn alle andre, men vi når toppen på det høye fjellet hver dag. Jeg tror faktisk ikke det er så mange som går opp der hver dag. Nå er det ikke en spesielt krevende rute, men poenget er at vi tar tingene langsomt, og når toppen. Og disse små skrittene blir etter en tid et stort skritt. Men jeg trenger uten tvil å begynne utvidingen av horisonten min nå, for det begynner å bli kjedelig å bare gjøre de samme tingene hver dag. Nå er jeg jo skrapa blakk da, så det er begrenset hvor mye jeg kan gjøre. Jeg har kanskje en desiliter med bensin på scooteren, og er ikke engang sikker på om det er nok til å komme seg bort på bensinstasjonen. Så det skal bli godt nå når pengene kommer. Jeg gleder meg til uken som kommer. Det er også meldt vakkert vær, og det passer kjempebra. Sommeren er på vei, og dette skal være den beste sommeren jeg har hatt på lang tid. Jeg gleder meg også til mai. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp 17 mai, uten bakrus. Kanskje jeg skal ta på meg dressen, og være med å feire dagen, i stedet for å bare sitte deprimert hjemme, og se på alt livet på TV. Det er en utrolig kjip følelse. Å sitte å være deprimert og dårlig, mens jeg ser på alle de glade menneskene som feirer på sunt vis. Den eneste trøsten har liksom vært at jeg denne dagen har visst at jeg ikke har vært den eneste som er dårlig. Det er nemlig svært mange som fester vilt 16 mai. Men den 16 mai 2015 kommer til å være unntaket for min del.

Jeg tror jeg begynner å runde av for i dag. Jeg tenkte jeg skulle sende noen mailer, blant annet til et forlag som kanskje kan ha interesse av denne boken. Jeg har tenkt å høre litt rundt med de forskjellige forlagene, for å finne ut hvilke av dem denne boken egner seg best til. Men jeg må først gjøre bibel-greien min:

3. Første preketur 4:23-25

«Jesus drog omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle slags sykdommer og plager blant folket.

Ryktet om ham kom ut over hele Syria. Og de førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem.

Og store folkemengder fulgte ham, fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og bygdene på andre siden av Jordan.»

1. Bergprekenen 5:1-7.29

1.1 Saligprisningene 5:1-12

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og hans disipler kom til ham.

Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.

Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.»

1.2 De troende er salt og lys 5:13-16

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset.

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»

1.18 Fortsett å be! 7:7-12

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.

For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.

Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?

Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.»

1. Prøvelser og fristelser 1:2-18

1. Når troen prøves 1:2-5

«Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet.

Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hel, og ikke komme til kort i noe.

Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.»

3. Salig er den som holder ut i fristelse 1:12-18

«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.

Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.

Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.

Far ikke vill, min kjære brødre!

All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.

Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.»

Dag 65 ( Mandag 13.04.15 )

Mandagen har nå begynt å telle sine siste timer, og dette har vært en bedre dag enn de forrige. Solen har belyst mitt mørke sinn, og jeg har fått gjort mye mer enn hva jeg har gjort på lenge, av fornuftige ting. Det er egentlig helt utrolig å tenke på, hvor utrolig små skritt jeg tar, dog i riktig retning. Men det virker som at naturen vil at jeg skal ta det langsomt, og naturen er jo sterkest.

I dag har jeg i hvert fall endelig fått ordnet med båten. Jeg stod opp ganske tidlig, og tok etter hvert med meg Fido ned i båthavnen. Bare det å gå nedover, og ikke til skogs eller på fjellet, er et stort brudd i rutinene. Det føltes litt godt, og enda bedre skulle det heldigvis bli. For da vi kom ned i havnen, så jeg båten igjen, og det var nesten litt rart. Jeg gikk og banket på til firmaet som leier ut plass til meg, og der kom det en utrolig hyggelig ansatt, som jeg også kjenner fra barndommen. Han sa enkelt og greit at det ikke var noe problem å ha den stående en ekstra måned. Jeg synes alle de ansatte jeg har vært i kontakt med i det firmaet, har vært utrolig greie og medgjørlige. Det var med andre ord ingen problem å ha båten stående en måned til på land, så da får jeg litt ekstra tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med den, eventuelt også å pusse den opp og fikse den.

Det er nesten litt morsomt. Jeg har gått og gruet meg til å spørre om utsettelse, og sett for meg at jeg var nødt å håndtere en halvveis synkende båt, fordi jeg har vært for treg med å komme i gang med oppussingen og dette. Og så ble denne langvarige bekymringen fjernet i løpet av en samtale på fem minutter. Jeg må få gjort noe med disse katastrofe-tankene mine, for de har tydeligvis ingenting med virkeligheten å gjøre.

Jeg har også ringt til NAV i dag, og jeg har snakket med en dame fra boligkontoret. Hun sa at dersom det skulle bli aktuelt med boliglån, måtte jeg først få en ordning med inkasso-byråene jeg har hengende over meg. Og med tanke på at jeg ikke har helt oversikten over økonomien min, så ordnet hun det slik at jeg skulle få komme i kontakt med en økonomisk rådgiver. Jeg håper han ringer i løpet av morgendagen, og kanskje han kan komme med noen gode råd. Jeg tror jeg trenger det. Så først må jeg få nedbetalingsordninger med Inkasso, og så tar vi tingene derfra. Men for å være helt ærlig, synes jeg hun damen fremstod som ganske positiv til det hele. I hvert fall langt mer positiv enn jeg hadde forventet. Hun spurte også om hvordan boligsituasjonen min var nå, og jeg sa det som det var, at jeg bor i litt for trange kår. Men så mange sjeler under ett tak gjør hele greien til et dukkehus. Dessuten er jeg en mann på 32 år, og det er ingenting unaturlig med å ville ha sitt eget hjem.

Så dagen i dag har vært en langt bedre og mer effektiv dag enn de andre dagene. Denne avrusningen har vært langvarig. Jeg ble litt forbauset da jeg så på kalenderen hvor mange dager jeg har holdt meg edru. Det begynner jo snart å bli to uker? Men jeg er mye mer på beina nå, uten tvil. Jeg kjente etter i dag, og visualiserte at noen spurte meg om jeg hadde kommet meg på beina. Da ville jeg ha svart:

«Jeg har kommet opp av rullestolen, men går fremdeles litt på krykker.»

Det er nemlig akkurat slik jeg føler det. Men jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og igjen vil jeg beklage dersom jeg gjentar meg selv veldig mye. Jeg føler det slik også, at ting gjentar seg. Det kommer fremdeles små bølger av nerver, depresjon og paranoia. Men stormen har uten tvil roet seg, og gått over til en mild bris.

Jeg var også inne på Facebook og skrev litt til en venninne i dag. Det er en jente jeg kjenner fra gammelt av. Til og med en barndomskjæreste. Hun har vært utrolig støttende nå i denne perioden jeg har vært så langt nede, og utrolig nok klarte hun i perioder å løfte meg opp da jeg var super-depressiv. Det er nesten ingen som klarer dette, og dette var jeg nødt å understreke til henne på Facebook i dag. At jeg var utrolig takknemlig for det. Jeg hadde også av en eller annen merkelig grunn spurt henne om hun ikke kunne hjelpe meg med båten, da jeg ikke var frisk. Det var litt merkelig av meg, ettersom hun bor i Drammen. Men greien var jo altså at jeg lurte på om jeg ikke skulle donere bort «verdien» av båten til en MS-pasient som trenger penger til en operasjon. Og jeg lurte på om hun kunne hjelpe meg med denne prosessen, for jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gå frem. Men hun tok det på alvor hun, og hørte med broren om han kunne hjelpe med oppussing. Han hadde dessverre ikke kapasitet. Dette leste jeg først i dag, forresten. Jeg har vært veldig lite på Facebook. Men hun anbefalte meg å kontakte han som lider av MS direkte, for å høre om han faktisk fremdeles trengte penger.

Jeg svarte henne at jeg hadde fått en måneds utsettelse før sjøsetting, og at jeg skulle klare å fikse dette med båten selv. Jeg vet jo sånn noenlunde hva jeg skal gjøre, og jeg har venner som sikkert kan veilede meg litt i arbeidet. Så kunne jeg eventuelt heller selge båten, og donere litt penger, dersom det fremdeles er aktuelt når det kommer til det punktet. For jeg ville nemlig gjerne hjelpe med det jeg kunne. Jeg så det litt sånn at det var snakk om et menneskeliv mot materialisme. Hva var viktigst? Jeg tenkte litt sånn.

Men fremdeles tenker jeg på hvorfor jeg spurte henne om hjelp. Hun må da synes jeg er en pussig skrue. Men det jeg egentlig tror skjedde, var at jeg så en genuin styrke i henne, da jeg selv var så svekket. Jeg tror egentlig ikke det dreide seg om båten, men at jeg kanskje prøvde å si til henne at de gode ordene fra henne hjalp meg å sortere mine egne, kaotiske tanker. Så kom plutselig båten inn i bildet, og da ble det nok litt rart ja. Jeg må nesten le litt når jeg tenker over det, men det var slik jeg hadde det, og jeg tror i bunn og grunn at det var dette jeg prøvde å gi uttrykk for. At jeg ikke tenkte klart, og at det var godt å bare få et vink i riktig retning av en person jeg oppfattet som veldig god. Det var nok noe slikt ja. Og jeg kan være som en ulv når det gjelder å være menneskesky når jeg er dårlig. Jeg misforstår ofte alt. Noen ganger har jeg til og med kjeftet på folk som har sagt fine ting til meg, fordi jeg har trodd at de har ment det ironisk eller sarkastisk. Men ordene hennes gjorde meg bare godt. Og det er et stort kompliment.

Jeg gikk og tenkte på perioden som har vært, og i dag brøt jeg ut i latter da jeg trente. Jeg lurte på hvor dårlig jeg egentlig har vært, og så kom jeg til å tenke på noe jeg fikk for meg angående Fido. Jeg husker at jeg en periode plutselig fikk for meg at hun var halvt bjørn, og halvt hund. Ikke bare nok med det, men jeg trodde faktisk dette også. Og ikke nok med det heller, for alle kan jo ha rare tanker og forestillinger, men jeg måtte jo selvfølgelig fortelle det til alle jeg traff på. Jeg trodde seriøst at jeg gikk rundt med en hund som egentlig var en hybrid av hund og bjørn. Jeg var helt sikker. Jeg så en slående likhet. Så jeg var nok uten tvil ute av balanse, og skjønner at jeg ble innlagt. Jeg forsvant nok litt inn i min egne rare boble der ja.

Dette er en av grunnene til at det er så godt å tenke på at jeg ikke kommer til å drikke igjen. Jeg er fremdeles helt bestemt på dette. For selv om jeg ikke hadde vært alkoholiker (som jeg er), så tåler jeg nok ikke alkohol så bra uansett.

Nå har jeg som tidligere nevnt hatt noen uker hvor jeg har vært ganske sint på meg selv. Jeg har følt at hele verden hater meg, og jeg har til og med hatet meg selv. Jeg har hatt dårlig samvittighet, skammet meg, og ikke likt så godt å se meg selv i speilet. Men jeg kan ikke si at jeg har opplevd så mange fiendtlige blikk eller toner når jeg har vært ute og gått på turer med hundene mine, for eksempel. Kanskje de ser tilfriskningen betydelig bedre enn meg, selv om jeg ikke har vært på vannvognen så veldig lenge. Kanskje de skjønner at jeg prøver? For jeg synes folk bare har vært snille og vennlige. Og dette har faktisk forbauset meg litt. For jeg har gått rundt med en sånn innstilling at folk synes jeg er en skikkelig dranker, og at det ikke er håp for meg, og at de nærmest ser på meg som Jeppe på Bjerget, eller en som hører hjemme på galehus. Men det har faktisk ikke vært sånn. Ikke fra andre. Bare oppi mitt eget hode. Og jeg så også i den bloggen jeg omtalte her om dagen, at det var noen som skrev at de var sine egne verste fiender. Jeg begynner å lure på om dette gjelder for meg selv også. For det finnes ingen som har vært mer dømmende mot meg, enn meg selv.

Når dette er sagt, så er det nok noen som ikke liker meg. Jeg har i mange anledninger dummet meg fullstendig ut på fylla, og jeg kan jo også som nevnt snakke til meg selv, når jeg er skikkelig på kjøret. Da pleier jeg ikke å komme med smiger, for å si det mildt. Det kan i grunnen sammenlignes litt med Tourettes. Jeg håper bare ikke at dette har høstet misforståelser, i noen som helst anledninger. For det ville jo i grunnen ha vært forståelig om noen ikke forstod at jeg bannet til meg selv. Dersom jeg hadde kommet i en situasjon, hvor en mann plutselig ropte «drittsekk!», og tilfeldig så på meg, så ville jeg sannsynligvis ikke ha tenkt: Å, han snakker til seg selv.

Jeg ville nok ha tenkt at han snakket til meg. Så jeg håper ikke at jeg har såret noen uten hensikt. For å være helt ærlig, håper jeg ydmykt på tilgivelse og en ny sjanse, som helt edru. Men det er en lang vei opp, og jeg vet fremdeles veldig lite om hva som vil skje i fremtiden, bortsett fra at det skal være i et tappert forsøk på å gjøre alt riktig og avholdende. Men hvor, hvordan og hva? Det må jeg få tid til å skjønne selv. Jeg må rett og slett bli bedre kjent med mitt ekte jeg.

Det jeg vet, er at min mor skal til Spania med min søster, samboeren hennes og barna deres. Og kanskje Frida, som er datteren til min bror. De reiser den 09 mai, og blir vekke i tre uker. Da skal jeg være her og passe hundene, og bare prøve å gjøre det beste ut av livet mitt. Jeg skal trene mye, være sosial og skrive. Ja, gjøre de tingene jeg kan gjøre. Holde meg aktiv. Og når vi har kommet til juni, vet jeg at det begynner å skje ting i livet mitt også. Da har jeg vært edru i en lang periode, og jeg tror at alt vil være mer ryddig og mer tilrettelagt på den tiden. Jeg tror jeg vil være langt mer rustet til å håndtere mitt nye, bedre liv. Jeg tror mye av tåken har lagt seg da, og at jeg ser planer, drømmer og ambisjoner mye klarere.

Det var vel kanskje ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle i dag, bortsett fra at jeg har fått flere deler av maskineriet i gang. Jeg sutrer kanskje litt fordi jeg føler at ting ikke skjer fort nok. At ting går så sakte. Men i stedet for å sutre for at ting skjer så gradvis og i så små skritt fremover, tenker jeg heller positivt på det, og tenker at disse små skrittene faktisk går i riktig retning. Man kan ikke løpe med krykker. Men krykker er mye bedre enn en rullestol. Og snart legger jeg fra meg krykkene også.

Jeg tenkte jeg skulle lese litt i en bok i kveld, før jeg legger meg. Den heter «Kunsten å leve», og min mor har anbefalt meg å lese den. Jeg nevnte den såvidt tidligere. Jeg leser jo sjeldent bøker. Kanskje litt ironisk, med tanke på at jeg skriver bøker. Men jeg leser nesten aldri andre bøker, så jeg tenkte jeg skulle gi det et forsøk.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen:

5.2.11 Den rike mannen og Lasarus 16:19-31

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.

Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.

Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet.

Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.

Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan det komme noen derfra og over til oss.

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»

Dag 47 ( ettermiddag fredag 20.02.15 )

Da er dagen her, og jeg sitter i skrivende øyeblikk i hytten i Sogn og fjordane. Det er godt å være her, og alt har gått bra så langt. Jeg våknet klokken fire i dag morges, så jeg har hatt en lang dag. Jeg er egentlig stuptrøtt, og klokken er bare kvart på fire om ettermiddagen. I dag tenker jeg at det kan være greit å bare holde seg våken til i nærheten av midnatt. Jeg liker nemlig roen om natten, men det må ikke snu helt om, sånn at jeg står opp på ettermiddagen. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å legge meg i to-tiden om natten, og stå opp rundt ti. Det er en god rytme for min del.

Jeg og Fido reiste medhurtigbåten som gikk klokken åtte i dag morges. Fido er en liten menneske-magnet, og det kommer alltid folk bort og vil hilse på ham. I dag var det mange barn på hurtigbåten, og det var selvsagt stas for dem å få hilse på Fido.

Vanligvis er jeg litt reservert når folk spør om å få hilse på ham, da han er gammel og har i perioder virket en anelse forvirret. Men i dag gjorde jeg et unntak. Jeg merket liksom på ham at han aldri i livet ville ha blitt sint eller bitt. Jeg kjenner Fido og hvilket humør han er i, så jeg ville aldri ha tillatt folk å klappe ham dersom jeg hadde et snev av usikkerhet. Faktisk, så ville min usikkerhet ha vært en grunn i seg selv til at folk ikke hadde fått klappet ham, da han ville merket at det var noe med meg. Hvis jeg for eksempel hadde hatt fylleangst eller noe, og generelt fremstod som usikker, så ville det smittet over på ham. Og usikre eller nervøse hunder kan være farlige hunder.

Etter at vi kom frem til Rysjedalsvika kai, tok vi bussen videre. Så gikk vi et lite stykke etter å ha gått av bussen, og nå er vi altså her. Mamma og min onkel kom med en haug med ting jeg hadde pakket inn i bilen i går, pluss at de hadde handlet inn masse god mat. Det var koselig, og jeg kjente et snev av usikkerhet da de reiste. Det er jo litt trist, men det var jo dette jeg ville. Men jeg må innrømme at jeg fikk et øyeblikk med usikkerhet da de skulle reise. Jeg ble litt usikker på om jeg ville takle ensomheten og isolasjonen så bra som jeg trodde jeg ville. Det er nesten litt rart, men akkurat idet de kjørte, så kom husverten. Så i det lille øyeblikket jeg følte et snev av usikkerhet, fikk jeg nytt selskap. Han kom for å fikse internett. Det viste seg kort etter at det manglet en kabel, så enten kommer han eller faren innom senere for å fikse det. Og jeg kan si en ting med hånden på hjertet: De virker som utrolig greie folk! De er utrolig hjelpsomme. Jeg tror nok også kanskje at de liker at det finnes folk her på området, og ikke minst en solid vakthund som bjeffer på alt som beveger seg der ute. Hun bjeffet til og med på meg, da jeg stod rett utenfor vinduet for å ta meg en røyk. Akkurat den delen skjønte jeg ikke helt. Kanskje hun også har lest «Endelig ikke-røyker.»

I bakgrunnen spiller radioen, og fossen utenfor er i dag ekstrem, grunnet store mengder nedbør. Jeg blir skikkelig trøtt av lyden fra fossen, på en god måte. Det er veldig søvndyssende. Naturens egen musikk. Jeg gleder meg til å sette i gang med foto, og alle andre prosjektene jeg har planer om her. Jeg har også vært innom butikken, og kjøleskapet og kjøkkenet generelt er fylt opp med god mat.

Det er godt og varmt her nå. Jeg har fyrt i vedovnen, og den varmer godt. Jeg har også pakket ut det meste jeg har hatt med meg, men det har gått i små etapper, for jeg er skikkelig trøtt i dag. Jeg blir alltid sliten av å reise, uansett om jeg reiser med fly, båt, tog, bil eller til fots. Men nå, etter å ha slappet av litt, føler jeg meg mye bedre. Alt er jo nytt, så det krever en viss tilvenning. Men jeg føler uten tvil at jeg er på rette stedet, og jeg har hele tiden i bakhodet hvor godt livet skal bli, når jeg har fått fullført prosjektene mine. Jeg tenker da på denne «renselsen» som jeg har mast så mye om. Men dette er et fredelig sted, og det er absolutt den rette plassen å gjøre slikt på, for min del. Jeg gleder meg veldig til å kaste alle krykkene mine, for å si det på den måten.

Dette kommer uten tvil til å bli et sted som kommer til å forandre mye. Eller, det blir litt feil å si. For det er ikke selve stedet som kommer til å forandre noe. Det er epoken. Æraen. Det er stedet hvor jeg skal forandre mye i mitt liv. I dag har jeg en aldri så liten unntakstilstand, hvor jeg kun skal lande. Men så snart jeg er litt mer på beina, kommer jeg til å planlegge detaljene. Jeg skal sette datoer, og når disse datoene er satt, skal jeg for én gangs skyld klare å fullføre det.

Jeg husker for mange, mange år siden. Kanskje ti år siden. Så snakket jeg med min søster i telefonen, og dette var perioden hvor rusproblemene mine hadde begynt å sette inn. Selve problematikken hadde begynt å vise sitt ansikt, og den «sunne og vettige» festen var over. Da husker jeg min søster brøt ut i gråt i telefonen, og sa at hun ikke ville at jeg skulle bli en sånn. Det gjør ganske vondt å tenke på, for hun forutså nok riktig. Det gjør vondt å tenke på at jeg har hatt det sånn så lenge, og at jeg har hatt så enorme problemer med å ta lærdom av det. Jeg har alltid falt tilbake, til tross for at jeg har hatt så mange jævlige opplevelser i forhold til rus. Hvorfor det? Et menneske som aldri har hatt problemer med rus, ville nok ha kalt meg svak, patetisk, taper, slaur og alt dette. Og for å være helt ærlig, så kan jeg ikke si så mye på dette. Jeg føler det slik også. Jeg vet jo at jeg har mange vansker i livet, men jeg sitter på en så utrolig komplisert cocktail av psykiske problemer, og problemer i forhold til rus.

Akkurat nå, i skrivende øyeblikk, er det ingenting akutt. Jeg har vært edru i to uker, omtrent, men jeg sliter veldig med å føle at jeg går fremover, og ikke i en sirkel. Jeg tror jeg har prøvd omtrent alt, for å få hull på boblen. Og ja, jeg har etter hvert blitt veldig erfaren. Jeg er også usedvanlig sta i perioder, nærmest tvangspreget sta. Det er noen ting som ofte har blitt sagt om meg. Ting som har gått igjen, og det er spesielt:

«Jeppe vet best».

Med dette menes det nok ikke at jeg vet bedre enn andre, men heller at når jeg har bestemt meg for å gjøre noe på en spesiell måte, så er det sånn. Da er det ikke noen andre alternativer.

Jeg får unnskylde, men akkurat i dag skriver jeg mer til meg selv enn andre. Jeg jobber litt med meg selv nå, og da hjelper det å skrive. Jeg må vokte meg, for jeg kjenner at jeg ruger på en depresjon. Faktisk, så har jeg vært deprimert i lang tid, men av og til er det sånn at en voksen mann er i ferd med å begynne å gråte. Jeg er ikke sånn nå, men jeg kjenner smaken. Sist jeg var hos legen, sa jeg rett ut til ham:

«Hvis jeg ikke klarer å komme meg skikkelig ut av disse problemene, spesielt da i forhold til alkohol, vil det ende opp med selvmord, før eller siden.»

Etterpå ble jeg litt sjokkert over at jeg sa det høyt, men jeg tviler på at det var særlig overraskende. Det har vært ganske alvorlig i de verste periodene. Alkohol kan skrumpe en sterk mann inn til en liten rosin på kort tid. Jeg har vært denne rosinen så mange ganger, men jeg har også vært sterk. Det er som jeg veksler på å være sterk, til å bli denne rosinen. Det er syklusen. Slik fungerer altså den. Men nå merker jeg at jeg er lei av å spekulere. Det kommer et punkt hvor man rett og slett bare er nødt å handle, og innse at til og med planleggingen går i ringer. Jeg er sikker på at også du, som leser, dersom du har orket å lese alle disse sidene om planene mine, også har tenkt tanken om at planene mine også går i sirkler.

Så jeg skal være litt bestemt i tankegangen min. Jeg skal sparke meg selv litt bak, mens jeg skriver. For jeg er treg, og jeg er en mester på å utsette. Men jeg skal prøve å ro alle tankene i land i dagens skriv.

Jeg tenker igjen på dette med søsteren min, og når jeg tenker meg om, så har jeg jo nesten ikke kontakt med verken henne, min bror, nevøene og niesen min. Faktisk, så er det egentlig bare min mor og mine to onkler jeg har hatt kontakt med i familien.

Ofte føler jeg at flesteparten av dem tenker at jeg er død. At den Jeppe de kjente, aldri vil komme tilbake, og at han har forsvunnet for godt. At det som nå er igjen av meg, bare er en dranker som ikke er helt i mental balanse. Og hvis det er slik de føler det, så er det jo kanskje ikke så rart. Jeg har hatt disse problemene i tolv år. TOLV ÅR!!! Jeg har hatt noen perioder som har vært bedre enn andre, men alt i alt? Ikke bra, ikke bra.

Så nå sitter jeg altså her i en øde hytte. Jeg er glad for at alt har ordnet seg med den, og jeg er glad for at alt skal ordne seg, sannsynligvis etter en hard kamp og mange runder med meg selv. Men, jeg kom egentlig ikke hit fordi jeg vil leve øde, isolert og ensomt. Faktisk er det motsatt. Jeg kom hit fordi naturen tiltaler meg. Denne gangen var det som at den kalte på meg. Jeg har sagt det før, men det har ikke vært helt det samme: Tiden er inne! Det er ikke mer å hente. Jeg har en sterk følelse av å stå foran et veikryss. Kanskje det er en slags intuisjon. Men kanskje det også er en illusjon. Kanskje dette kommer til å bli et nytt Lanzarote-prosjekt. Derfor føler at jeg nå i løpet av kort tid må sette i gang med planleggingen, eller rettere sagt: Jeg må gjøre noe med planene mine. For selve planleggingen har det egentlig vært mer enn nok av. Det har nok til og med du som leser også skjønt. Jeg er nødt å tro at Herren vil vise meg veien ut av uføret.

Jeg avrunder med å lese blindt fra bibelen:

Salme 116

Herren frelser sjelen

«Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.

For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg.

Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!

Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.

Herren verner de enfoldige: Jeg var elendig, og han frelste meg.

Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.

For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall.

Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land.

Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget.

Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.

Hvordan skal jeg gjengjelde Herren hans velgjerninger mot meg?

Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.

Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.

Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd.

Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!»

Dag 46 ( tidlig torsdag morgen 19.02.15 )

Dette er en god morgen! Klokken har så vidt passert syv, og jeg har vært våken i omtrent en time. Jeg har endelig fått penger på konto, så i dag skal det skje ting! Jeg skal blant annet få skiltene på scooteren igjen, og handle inn de siste tingene jeg trenger før avreise. Jeg skal også bestille selve turen, og ja, ordne mye. For nå er det knapt med tid. Det er herlig å bare skrive de ordene, og at jeg har for mye tid. At jeg er rastløs, og føler at jeg ikke kommer noen vei. Men slik er det ikke i dag. Nå har pengene kommet på konto, og det var egentlig de jeg ventet på, for å sette i gang med «prosjekt hytte».

I morgen er det avreise. Dette er min siste dag her hjemme, i denne omgang. Mange ville nok ha vært nervøs, men jeg kan ikke si at jeg føler meg så veldig nervøs. Jeg har kjennskap til området fra før, og har til og med gått i fjellene der. Dessuten er det faktisk ikke så langt unna. Det er langt nok unna til at jeg føler at jeg får ting litt på avsand, men allikevel ikke på andre siden av kloden.

Mesteparten av tingene er pakket og klare. Jeg har hatt mye fokus på varme klær, men også alle disse tekniske tingene mine, som jeg skal bruke til kreativ utfoldelse. I dag skal siste rest pakkes. Jeg håper ikke jeg glemmer noe. Jeg har skrevet en lang liste over tingene jeg trenger, så jeg tror jeg har ganske god oversikt. Noe glemmer jeg sikkert, men det går nok bra.

Min søster fyller år i dag, og det er en ganske spesiell dag også. Hun blir 35. Det er helt utrolig hvor tiden går. Tenk at hun er halvveis til 70. Det er ganske rart å tenke på. Jeg har ikke vært så flink å holde kontakt med henne eller min bror, men jeg håper det vil ordne seg etter hvert som jeg klarner mer opp.

Jeg gleder meg veldig til den dagen hvor jeg våkner opp, og kjenner at den verste delen er over. For jeg skal klare dette. Jeg er fremdeles ung og ved god helse, takk Gud. Jeg skal klare alt dette med Guds hjelp, samt at jeg skal ha blikket godt festet fremover, og ta utfordringer som de kommer. Det er lett å tenke: Jeg vil ikke klare disse utfordringene uten å kunne ha noe å roe meg på, eller uten å kunne ta meg en røyk osv. Men hvor i all verdens land og rike ligger styrken i en sigarett? Eller en drink? Eller en tablett? Alle disse tingene bryter meg jo ned, og gir meg alt annet enn styrke. De svekker meg, om noe. Og dette er noe jeg kommer til å kreve av meg selv å være bevisst på, for det er sannheten. Resten er avhengighet. «Styggen på ryggen», som musikeren Onkel P kaller det så fint. Fristelsene. Og jeg har ikke noen interesse av å falle for fristelser lenger, selv om det kan være vankselig. Jeg har gjort det mange ganger før, og har bare endt opp i elendighet. Fristelsene jeg tenker på, er som damen du vet er en skikkelig kynisk bitch, men når du er full nok, klarer hun allikevel å forføre deg.

Ofte ser jeg mennesker som ser så sunne ut, og til tider ser jeg på dem med et slags savn og lengsel. De ser så friske og spreke ut. Farger i kinnene, glans i håret, sporty og pene. Jeg kan tenke meg at gamle folk ofte ser på unge, friske mennesker på samme måte. Med det samme savnet. Forskjellen er bare at jeg ofte er like gammel som disse friske, sunne menneskene. Og jeg kan, hvis jeg vil, gjøre en forskjell, slik at jeg selv blir frisk og sunn. Når jeg ser meg i speilet nå, ser jeg egentlig bare et utgangspunkt. Jeg ser meg i speilet, og gleder meg til å se forskjellen. Jeg skal ta «før og etter»-bilder, og denne gangen skal jeg huske det også. Det var faktisk en god tanke. Jeg skal ta et selvportrett med kameraet hver dag under renselsen, for å se om det gradvis skjer noen forskjell. Hvis det ikke skjer noen forskjell, kommer jeg til å bli alvorlig skuffet. Men å gå fra å være skikkelig usunn, til å bli skikkelig sunn, jo føre med seg noen positive ting. Du tenker kanskje at jeg snakker mye om utseende. Men jeg gjør det av en grunn. Jeg mener bestemt at alt henger sammen, så ved bedre fysisk helse og utseende, følger også bedre selvbilde og selvtillit med på lasset. Med bedre selvbilde og selvtillit, utvides horisonten i forhold til hva jeg er i stand til å få til. Hvis jeg klarer alle disse tingene, vil jeg få mer troen på meg selv, og ting som i skrivende øyeblikk kan virke vanskelig, ja kanskje til og med umulig å få til, blir enklere, når de blir sett med et mer klart og åpent sinn.

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg har merket noe pussig tidligere. Først og fremst: Jeg svinger jo veldig mye opp og ned av natur, og på grunn av livsstilen min, svinger jeg også veldig i vekt og utseende. Noen ganger ser jeg tålelig bra ut, mens andre ganger ser jeg ut som et flykrasj. Jeg kan også pendle opp og ned 15 kg på ganske kort tid. Jeg har gode perioder hvor jeg trener, spiser mer enn de fleste, og er nøye på alt som heter ernæring og sunnhet, med unntak av at jeg røyker da, og selvfølgelig disse heftige fyllekulene.

Men det som er litt rart, er at disse menneskene som ser så sunne og vakre ut når jeg selv er herjet, blir mer «normale» når man selv er i et godt hjørne. Som at man ubevisst selv blir flyttet opp noen nivåer. Og det er viktig å føle seg sterk. Når jeg er svekket, er jeg som en liten valp. Jeg vil egentlig bare at noen skal holde rundt meg og trøste meg, for eksempel når jeg er i en tung avrusning og depresjon. Og det gjør samtidig vondt å ha det sånn, for det er grusomt å være så langt nede. Og hvis man er svekket, så er det dessverre ofte slik at det ikke er omsorgspersonene som kommer først. De man virkelig trenger. Det er ofte gribbene som kommer først. Dette har jeg nevnt før. Folk som egentlig selv er svake, som ernærer seg på folk som er svekket. La meg komme med eksempel: Hvis man kommer abstinent på butikken, og hendene rister som et jordskjelv, så vil mannen eller damen i høyst sannsynlig legge merke til det. Det er en kunst i seg selv å håndtere et visa-kort eller å betale med kontanter, dersom man skjelver kraftig på hendene. Man skal gjerne kjøpe en sekspakning for å komme i gang med dagen. Men det er utrolig hvor mange som spiller på dette. Dersom de ser at du skjelver, ser de gjerne på det som et tegn på svakhet. Mange vil da oppføre seg ubehagelig. De gjør ting vanskeligere enn de er, drøyer unødvendig med tiden eller oppfører seg på en eller annen måte kjipt. Jeg snakker ikke i en sånn grad at du kan gå til sjefen deres og klage på dem, men indirekte adferd hvor de bare er kjipe. De gjør det nok ikke bevisst, for naturen er sånn. Det gjelder ikke bare mennesker. I grove trekk kan det faktisk sammenlignes med hvordan hunder kan oppføre seg. Jeg har for eksempel lagt merke til at dersom en av hundene får vondt, la oss si at den tråkker på en veps, og hyler; Da blir ofte de andre hundene sint på hunden som har det vondt. Dette kan egentlig sammenlignes med forrige eksempel. Derfor er det viktig å være sterk. Det er viktig å være sterk, av så utrolig mange grunner.

Jeg har samtidig merket at hvis jeg kommer over de samme folkene i kassen, i perioder hvor jeg er i et godt hjørne, så skygger de mer bane. Når jeg er sterk, spiller jeg tilbake med samme mynt. Hvis noen er sure eller arrogante mot meg, er jeg tilsvarende tilbake, eller bare ser dumt på dem. Jeg kan til og med riste på hodet og flire, hvis jeg synes folk er idiot nok, og jeg blir irritert nok.

Det er egentlig ganske trist at vi mennesker er så overfladiske. Jeg vet jo at ikke ALLE er sånn, takk og pris. Men det er verdt å merke seg, dersom man en dag er i et svekket hjørne. Og jeg skriver «svekket», og ikke «svak», fordi jeg i utgangspunktet er en sterk person. Men de fleste har ikke veldig god kunnskap hva rusproblemer gjelder. Når de ser en skjelvende hånd, tenker ikke alle: «Her er en alkoholiker med abstinens og tremor.»

De tenker dessverre ofte bare: «Her er en mann som skjelver. Han er redd. Han er svak.»

Det er sykt og teit, men veldig ofte sant.

Men her kan i hvert fall jeg skryte på meg noe, for en gangs skyld. Jeg vet i hvert fall hvordan jeg ville ha reagert, om det var jeg som satt i kassen, og en alkoholiker med tremor kom til meg. Jeg ville ha prøvd å hjelpe vedkommende, for jeg vet så ufattelig godt hvordan det er å ha det slik selv, og hvordan det føles. Og jeg vet at den depressive sinnstilstanden man er i når man er på drikkekjøret, er som å kjøre rundt på fire punkterte dekk. Jeg vet selv hvor utrolig stor pris jeg setter på et smil, et godt ord eller et klapp på skulderen, når jeg har det sånn. Så jeg tror at den skjelvende kunden hadde satt pris på meg, i hvert fall.

Nå har jeg sannelig sittet her og skrevet i en time. Jeg tror jeg må runde av for i dag, hvilket betyr at dette er siste dagen jeg skriver fra dette stedet. Neste gang jeg skriver, er fra hytten i Sogn og fjordane. Så da er dette en litt spesiell dag, og jeg avrunder som vanlig med å slå blindt opp i bibelen:

5.2 Joas setter Herrens hus, templet i stand 12:1-16

«I Jehus sjuende år ble Joas konge, og han regjerte i Jerusalem i førti år. Hans mor hette Sibja og var fra Be`er-seba.

Joas gjorde det som var rett i Herrens øyne, hele den tiden presten Jojada veiledet ham.

Men offerhaugene ble ikke nedlagt. Folket fortsatte med å ofre og brenne røkelse på haugene.

Joas sa til prestene: Alle penger som kommer inn til Herrens hus som hellige gaver, både pengene fra dem som kommer med i manntallet – pengene for folk etter det verd som fastsettes for hver enkelt – og alle de penger som noen av fri vilje kommer med til Herrens hus – disse pengene skal prestene ta imot, hver av sine kjenninger. Så skal de sette huset i stand, overalt hvor det blir funnet noen skade.

Men i kong Joas` tjuetredje år hadde prestene ennå ikke utbedret skadene på huset. Da kalte kong Joas presten Jojada og prestene til seg og sa til dem: Hvorfor utbedrer dere ikke skadene på huset? Nå skal dere ikke lenger ta imot penger av folk dere kjenner, men gi dem fra dere, slik at skadene på huset kan bli utbedret.

Og prestene samtykte i at de ikke skulle ta imot penger av folket. Men så skulle de heller ikke sette i stand templet.

Så tok presten Jojada en kiste og boret et hull i lokket. Så satte han kisten ved siden av alteret. Han satte den på høyre side, der hvor folk går inn i Herrens hus. Og prestene som holdt vakt ved inngangen, la ned i den alle pengene som kom inn til Herrens hus.

Når de så at det var mange penger i kisten, gikk kongens skriver og ypperstepresten dit opp, og de samlet de pengene som fantes i Herrens hus, og talte dem opp.

Siden gav de pengene som de hadde veid, til dem som gjorde arbeidet og hadde tilsyn med Herrens hus. Og de gav dem videre til tømmermennene og bygningsarbeiderne som arbeidet på Herrens hus, og til murerne og steinhoggerne. Likeså brukte de pengene til innkjøp av tre og hogne steiner, så de kunne utbedre skadene på Herrens hus, og til andre utlegg for å sette huset i stand.

Men det ble ikke laget sølvfat eller kniver eller skåler til å stenke blod med, eller trompeter eller noe slags kar av gull eller sølv til Herrens hus for de pengene som kom inn til Herrens hus.

De overgav pengene til dem som gjorde arbeidet, og de brukte dem til å sette Herrens hus i stand.

Ingen holdt regnskap med de mennene som tok imot pengene og gav dem til arbeidslederne, for de gikk ærlig fram.

Men de pengene som kom inn ved skyldoffer og syndoffer, gikk ikke til Herrens hus, de tilfalt prestene.»

Dag 44 ( tidlig morgen tirsdag 17.02.15 )

Klokken har så vidt passert seks om morgenen, og jeg har alt vært våken i to timer. Jeg sov ganske mye på dagen i går, og det blir sikkert tilsvarende i dag også. Jeg har tenkt å ta meg en tur på fjellet med Fido i dag også, og jeg må også få trent de to andre hundene skikkelig i dag. Det er ikke fint vær i dag, og det er meldt mye regn, men jeg synes faktisk det kan være ganske behagelig og friskt når det regner, så lenge man er kledd riktig.

Om to-tre dager sitter jeg i hytten, og livet vil bli drastisk endret. Jeg har disse dagene jobbet og planlagt en del, og har blant annet satt opp et budsjett, ordnet med transport, samt at jeg har ordnet det slik at jeg skal hente skiltene til scooteren på biltilsynet, så snart jeg får penger. Min onkel har gått med på å kjøre meg, så det er flott. Heldigvis får jeg skiltene med en gang, over disk, og midlertidig vognkort med én gang. Så jeg slipper å vente for å få kjørt scooteren.

Utenom dette, så planlegger jeg selve renselsen som jeg har snakket så mye om. Jeg er usunn, og jeg kjenner det godt. Jeg føler meg uopplagt, hoster mye, sover dårlig og på feil side av døgnet, er blek og dvass. Det er mye som må gjøres. Jeg gleder meg, og jeg gruer meg. Jeg vet at når jeg har kommet meg skikkelig over alt av avhengigheter, små som store, så vil mye forandre seg. Det er vel frykten for det ukjente. Man blir kanskje rett og slett redd for å leve vanlig, for man kjenner ikke seg selv så godt lenger. Men det er ikke akkurat noe mattestykke at jeg ikke kommer til å bli gammel med livsstilen jeg har nå. Dessuten er jeg lei av å være i min egen boble. Jeg blir veldig sånn av denne livsstilen, men er egentlig ikke sånn. Jeg får krysse fingrene for at det kommer en vakker dame som stikker hull på boblen.

Det jeg vet, er at jeg skal trene som en galning, og trening skal inn i livet mitt igjen til de grader. Jeg er veldig glad i å trene, og nå skal jeg sette skikkelig i gang med trening, jogging og lange turer. Jeg skal også være nøye på kosthold, så jeg tror at dersom jeg kommer meg i gang med alt, så vil selvbildet bli mye bedre. Jeg tror dette er et bra sted å begynne.

Jeg planlegger også kostholdet for selve renselsen. Jeg kommer til å spise mye frukt og grønt, med sterkt fokus på matvarer som renser kroppen, som sitron, hvitløk osv. Blenderen min kommer godt med. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men det var en periode for mange år siden, hvor jeg drakk mye smoothies daglig, med kun sunt innhold, som bær og forskjellig frukt. I tillegg til dette trente jeg mye, og spiste veldig sunt ellers også. Og denne perioden husker jeg som en veldig klar periode. Det er vanskelig å forklare, men det var som at alle sansene var skjerpet. Jeg fungerte kjempebra, både mentalt og fysisk, og så veldig sunn ut. Så jeg tror ikke man skal undervurdere sunt kosthold.

Jeg har også laget et ekstra romslig matbudsjett for måneden som kommer, for i denne perioden kommer jeg til å være nøye på hva jeg skal spise og drikke. Jeg kommer til å unne meg litt ekstra på den fronten, da jeg føler jeg også trenger en form for belønning.

Jeg begynte plutselig å tenke på alle mine møter med helsevesenet opp igjennom tidene. Til tider kan jeg nok høres veldig negativ ut, i forhold til mine erfaringer. Det føles ikke helt riktig. Selv om jeg uten tvil har blandede erfaringer, har jeg også truffet på ildsjeler og folk som virkelig bryr seg, og som har vist genuin omsorg. Jeg har også forståelse for at nok ikke alltid har vært så lett å kommunisere med, da jeg har vært beruset.

Men jeg husker en gang jeg snakket med en kvinnelig lege. Jeg husker henne godt, for hun var usedvanlig vakker, og utrolig snill. Hun sa noe til meg da, som jeg husker i dag, men som jeg også husker at jeg tolket på en helt annen måte der og da. Hun sa:

«Tenk på alt det gode du kunne fått hvis du hadde klart å vinne over alkoholen.»

Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg hadde nok mer enn nok med å være veldig syk. Jeg må understreke at dette var på et sykehus. Men når jeg tenker på hva hun sa, den dag i dag, så hadde hun faktisk helt rett. Ikke bare hadde hun rett, men det var som at hun snakket «fra den andre siden av broen», hvor alt det gode finnes.

Jeg gleder meg faktisk så utrolig til å få et sunt liv, men ja, jeg kjenner også på tvilen. Tvilen på at jeg skal klare det, den er der fremdeles. Men jeg prøver å være bevisst på den, og det går til en viss grad bra. Det er jo kun jeg som kan gjøre dette. Det hjelper egentlig ikke å bare høre på andre som snakker om at alt vil bli bedre, dersom jeg ikke tar opp kampen selv. Det hjelper ikke hvis jeg aldri gjør det. Jeg kan ikke gi bort mitt eget sverd til andre, og forvente at de skal bruke det for meg. Ei heller mitt skjold. Mange tenker kanskje når de leser dette: Hvis han er så motivert, hvorfor setter han ikke bare i gang, i stedet for å mase så mye om det?

Jeg kan forstå den tanken, samtidig som jeg også forstår at ikke alle har innsikt i dybden av noe slikt. De ser det ikke fra innsiden. De står utenfor en boble, og dømmer hva som foregår inni den. De må få tenke sitt, mens jeg må få tenke mitt. Jeg må planlegge dette, for når jeg setter i gang prosessen, skal det ikke være noen vei tilbake. Det vil nok komme momenter av panikk, hvor jeg kommer til å snu på hodet, og se tilbake på den trygge, bedøvede livsstilen jeg kjenner best. Og når disse øyeblikkene kommer, ønsker jeg å vite hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker med andre ord å planlegge hvordan jeg skal takle kommende hindringer.

I går tenkte jeg en del på skrivingen. Det er noe jeg uten tvil har kommet godt i gang med, og jeg har tenkt en del på denne boken. Jeg begynner å nærme meg halvveis, samtidig som jeg får skrevet meg igjennom en stor overgang i livet. Men merk at det kommer til å være hundre skrevne dager, som jeg har nevnt før. Det kan gå uker mellom hver dag jeg skriver ned.

Jeg har faktisk ikke lest igjennom boken, fra begynnelse til slutt. Dette kommer jeg til å gjøre etter at jeg har skrevet siste avsnitt. Det er egentlig ganske spennende, for denne boken har ingen fasit. Den vil bli som livet mitt blir. Det er tross alt en helt reell logg. Jeg innså nettopp at dette er en slags dagbok, men jeg føler for å kalle det logg i stedet. Og uansett hvordan det har gått etter hundre dager, så avslutter jeg boken da. Men når det gjelder helhetlig inntrykk av boken, kan jeg ikke uttale meg. Jeg aner ikke hvordan den vil bli mottatt av andre. Det er ingen som har lest den ennå. Ikke engang jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

1.7 Sendebudene fra Babylon, kap.39

«På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Hiskia, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.

Hiskia gledet seg over dem og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting Hiskia ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.

Da sa Jesaja til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Gud ord:

Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen ting tilbake, sier Herren.

Ob blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel.

Da sa Hiskia til Jesaja: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.»

Dag 39 ( Morgenen torsdag 12.02.15 )

Som du ser, så er det ganske lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg skulle ønske det var på grunn av at jeg hadde lite å fortelle. Jeg satte meg jo en sånn regel om at jeg ikke kom til å skrive hver dag, dersom den andre dagen var lik den første.

Men det har skjedd mye siden sist. Jeg har vært syk, og jeg hadde en periode hvor jeg drakk sammenhengende i flere uker. Jeg ble mildt sagt like syk som da jeg var på Lanzarote, eller alle de andre tusen gangene jeg har vært syk. Heldigvis førte det ikke til noen innleggelse. Men den siste dagen jeg drakk, var jeg så abstinent at jeg drakk en flaske med munnskyllevann. Dette var av en slik variant man kjøper på apoteket. Den smakte helt jævlig, og jeg følte meg noe forgiftet der jeg gikk drivende gatelangs til legen. Jeg må ha sett forferdelig ut. Men heldigvis hjalp han meg tilbake på medisiner. Jeg hadde nemlig atter engang gått tom. Så jeg drakk vanlig pils ut dagen, og startet på medisiner dagen etter. Da klarte jeg heldigvis å stoppe med drikkingen, og innså at jeg var inne i en av mine dypeste depresjoner. Og forresten, jeg oppdaget at det ikke var alkohol i flasken med munnskyllevann. Det er jo nesten litt komisk. I hvertfall kan det trygt kalles tragikomisk. Men jeg hadde sikkert frisk pust den dagen.

I ettertid har det gått bedre, men jeg har innsett at jeg ikke alltid er frisk. Jeg har ofte ikke vært frisk, og det handler ikke utelukkende om alkohol, slik mange i psykiatrien hevder. Jeg begynte jo nesten å tro på det selv etter hvert, men har hatt lange tenkepauser nå, og innsett at jeg egentlig har hatt rett hele veien. For selv i perioder hvor jeg ikke drikker, og ikke er abstinent, og i perioder hvor jeg i det hele tatt hadde rørt alkohol fra tidligere av, har jeg vært syk. Med «syk» mener jeg alt fra angst, depresjoner, tvangstanker, isolasjon, vrangforestillinger osv. Listen er lang.

Det gir meg en litt rar smak i munnen å tenke på; at jeg faktisk har hatt rett, og psykiatrien i så mange tilfeller har hatt feil. Derfor må jeg innrømme at alle mine blandede erfaringer fra psykiatrien, nå har gjort at jeg har lyst å klare meg helt uten dem. Jeg har en veldig god fastlege, og jeg har medisiner. Noen videre hjelp ønsker jeg ikke.

Når det gjelder hytten og dette prosjektet, så er det fremdeles helt aktuelt. Faktisk, så er det omtrent det eneste som står i hodet på meg for tiden. Jeg har heldigvis fått utsettelse på selve flyttingen, og var ganske ærlig med husverten om hvorfor ting kunne ta litt ekstra tid. Så nå er den offisielle flyttedagen satt til den 20 februar. Altså om litt over en uke.

Selve perspektivet mitt på hytteprosjektet har forandret seg da. Jeg ser på turen som en slags «renselse», som jeg kanskje har nevnt før. På sett og vis, kan man si at denne turen for meg skal være en slags avrusning, eller en overgang til et helt nytt liv. For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, så er det hva jeg trenger; Å starte et helt nytt liv. Et nytt sted. Ja, å starte helt på nytt. Men jeg kommer selvsagt til å komme hjem på besøk, og jeg håper at jeg får besøk også.

Jeg har utrolig lyst til å slette Facebook, fordi Facebook i seg selv stresser meg veldig. Men samtidig er det på en måte den eneste måten jeg kan ha kontakt med gamle og nye venner. Så jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg må tenke litt på det.

Nå de siste dagene har jeg hatt en ekstrem depressiv tankegang. Den har vært nesten ugjenkjennelig, og har for det meste basert seg på tanken: « Jeg har feilet i livet.»

Det gjør vondt å tenke sånn, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg ser tilbake, men ser ikke så mange ting jeg er stolt av. Jeg vrenger meg også ved tanken på at jeg har blitt 32. Mine jevnaldrende er så etablert. Jeg blir glad på deres vegne, når jeg ser hvor godt de har det, med jobb, karriere, familie, hus og bil osv. Samtidig føler jeg meg selv som et svart hull, og jeg innser at de valgene jeg selv har tatt i voksen alder, bare har vært tull. Det svir i hjertet mitt å tenke på. Jeg ville jo aldri bli voksen. Jeg som alltid bevisst tok avstand fra «kvernen», og ville leve alternativt. Som en kunstner, helst fra en annen planet. Jeg fikk det til en viss grad som jeg ønsket der også.

Men når jeg nå ser meg tilbake, og ser rundt meg, så føler jeg meg bare som en taper. Jeg liker ikke engang å se meg i speilet lenger. Jeg liker ikke den jeg ser. Jeg klarer ikke å trene engang, om dagen. Jeg har manglet den gnisten, og tenker bare: «Hva er vitsen?»

Som søster av disse depressive tankene, kommer alltid også angsten og paranoiaen. Jeg går rundt alene og er redd, deprimert, sammen med en pågående, sadistisk og nedbrytende tanke/stemme i hodet:

«Du fortjener det. Du har ikke jobb, ikke utdanning, ikke noe særlig med penger, ikke noe særlig med forstand, er impulsiv, fullfører aldri noe, drikker som en sil, er tidvis kranglete og teit. Listen er lang, men generelt har du ingenting å skryte av. Du har ingenting å være stolt av. Du er bare en byrde og en belastning.»

Har du noen gang hatt følelsen av at uansett hva du gjør, så tar du bare opp plass? Som at du tar opp for mye plass, på en måte? Jeg tenker ikke bare fysisk. Det er vanskelig å forklare den følelsen. Det er som en slags form for klaustrofobi. Som en liten fugl med et enormt vingespenn. Derfor tror jeg at det kommer til å bli godt å få en liten seter for seg selv. Jeg ser frem til å reise. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å reise nå, men jeg må få penger på konto først.

Så ut ifra alt dette, så føler jeg at jeg ikke har så mange andre valg. Det er jo ikke bare lett å starte et helt nytt liv, et helt annet sted. Men når jeg føler det slik, så er det ikke så mye annet å gjøre. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei her. Det har gått så mange år nå, så jeg tror tiden er inne for forandring.

Jeg har vært edru i nesten en uke nå. Det har faktisk gått noenlunde greit, i forhold til tidligere erfaringer. Men etter noen dager kom altså denne ekstremt, depressive tankegangen. Jeg kommer til å nevne det for legen min i dag. Jeg skal nemlig dit senere. Jeg er glad jeg har ham som fastlege, for han er utrolig forståelsesfull.

Så det som skjer nå fremover, enten jeg vil eller ikke, er at jeg skal til denne hytten, og jeg blir der på ubestemt tid. Og når denne basen er i orden, skal jeg så smått begynne å rydde opp i livet mitt. Og for å si det enkelt: ALT i livet mitt er et eneste rot. Det blir mye å ta tak i, men det finnes ikke noen andre alternativer.

Jeg har forresten begynt å legge planer videre også. Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å tenke når jeg har begynt å nærme meg enden av oppholdet på hytten, men jeg vet i hvert fall at jeg vil studere. I skrivende øyeblikk tror jeg faktisk at jeg kommer til å bevege meg videre til Førde etter oppholdet på hytten. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli på hytten, så det er mest magefølelse det går på nå.

Jeg ringte forresten til NAV i går, for å undersøke om jeg som en Asperger hadde mulighet for å få dekket nettstudier, som igjen vil gi meg studiekompetanse. Jeg har nemlig veldig lyst til det, men dersom jeg skal gjøre det på vanlig måte, altså vanlig undervisning, så må jeg vente til høsten. Men tenk hvor fint det hadde vært å «gå på skole» mens jeg er på hytten. De på NAV virket faktisk mer positiv enn jeg forventet, og sa at de skulle undersøke det nærmere, og ringe meg opp innen to virkedager. Jeg tror følelsen av å gå på skole, eller følelsen av progresjon ville ha gjort meg godt.

Når det gjelder maling, så har jeg så vidt startet opp igjen. Men jeg har ikke vært i det helt store hjørnet ennå. Jeg tror kanskje jeg har malt 7 malerier i år 2015. Men alt henger sammen. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg trenger ny inspirasjon og nye inntrykk. For å spesifisere ytterligere: Jeg trenger et nytt liv.

Jeg har lyst at familien min skal være stolt av meg også, og ikke gå rundt å være bekymret for meg hele tiden. Jeg er tross alt en voksen mann, selv om jeg i perioder oppfører meg som en drittunge. Jeg skal prøve å forandre på alt. For etter hvert har dette blitt uutholdelig. Jeg tviler på at det vil bli bedre med årene, dersom jeg kun får ført mer alkohol på CV-en, og ingenting annet.

Jeg skal nå inn til min mor med en kopp kaffe, og deretter skal jeg ut og trimme Retrieverne. Jeg trenger å få så mye dagslys som mulig. Jeg har vært våken siden klokken fem. Søvnrytmen min er helt oppdelt og merkelig, og slik er det ofte for meg på denne årstiden. Men jeg skal skrive mer senere.

Det har gått noen timer siden sist, og det er fremdeles noen timer til jeg skal til legen, så jeg tenkte at jeg likeså gjerne kunne skrive litt.

Jeg har vært ute på tur med Fido, og kastet ball med ham. Jeg jobber hardt med å få ham ned de ti kiloene veterinæren har anbefalt, men jeg tror det ordner seg rimelig raskt så snart vi har flyttet mer ut i villmarken. Da har jeg også mer oversikt over hva og hvor mye han spiser.

I det siste har jeg vært plaget med mareritt og drømmer. Jeg sover da i det minste, og er glad for det, men det skjer mye rart i hodet mitt så snart det treffer puten. Ironisk nok som det kanskje høres ut, er det ofte da tankekjørene virkelig setter inn. Når man ligger og svever mellom søvn og våkenhet, har man liksom ikke lenger helt oversikten over hva som er drøm, og hva som er virkelig. Virkeligheten blir mer flytende, og man våkner gjerne brått og forvirret. Ofte føles det som at jeg blir mer sliten av å sove, enn å være våken.

Jeg avrunder som vanlig ved å lese blindt fra bibelen:

9.1 To fikenkurver som tegn, kap. 24

«Herren lot meg se to syn: To kurver med fiken var stilt opp foran Herrens helligdom. Det var etter at Babels konge Nebukadnesar hadde bortført Judas konge Jekonja, Jojakims sønn, og Judas høvdinger og tømmermennene og smedene fra Jerusalem og ført dem til Babel.

I den ene kurven var det meget gode fikener, slik som tidligfiken er, men i den andre kurven var det meget dårlige fikener, så dårlige at de ikke kunne spises.

Og Herren sa til meg: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Fikener. De gode fikener er meget gode, og de dårlige er meget dårlige, de er så dårlige at de ikke kan spises.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Så sier Herren, Israels Gud: Som en gjør med disse gode fikener, vil jeg se med velbehag på de bortførte av Juda, dem som jeg har sendt bort fra dette sted til kaldernes land.

Jeg vil rette mine øyne mot dem med velbehag og føre dem tilbake til dette landet. Jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp.

Jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være med deres Gud. For de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.

Og som en gjør med dårlige fikener, som er så dårlige at de ikke kan spises – ja, så sier Herren: Slik vil jeg gjøre med Judas konge Sidkia og hans høvdinger og dem som er blitt igjen i Jerusalem, dem som er blitt igjen i dette landet, og dem som bor i landet Egypt.

Jeg vil gjøre dem til et illevarslende skremsel for alle jordens riker, til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de steder jeg driver dem bort til.

Jeg vil sende sverd, hungersnød og pest iblant dem til de blir helt utryddet av det landet jeg gav dem og deres fedre».