Dag 42 ( 15.02.15 )

En solfylt og fin søndag har kommet, og jeg føler meg mye bedre i dag. Endelig. Jeg kjenner at jeg har blitt mer balansert og normalisert, og jeg er ikke like full i nerver og depresjon lenger. Faktisk, så våknet jeg klokken halv syv i dag, fit for fight.

Det første jeg gjorde, etter å ha dusjet, var å ta med meg Fido ned i havnen, for å se hvordan det stod til med båten min. Det er andre gangen jeg har vært der nede på hele tiden den har stått på land, så det burde jo være en eller annen form for tilfriskningstegn. Og båten stod der den, men alt av presenninger var borte. De lå mer eller mindre vrengt på sidene av båten, så jeg tror at stormene som har herjet har tatt mesteparten av dem. Men jeg så også at noen hadde åpnet luken fremme på båten, så dette var nok gjort for at den skulle ha god kondisjon i forhold til kondens osv. Det var uten tvil gjort av god hensikt, for alle tingene var i båten, inkludert verktøy som mange ville ha ansett som «kjekt å ha», samt alle de andre småtingene jeg har liggende i den. Det var med andre ord ingenting som var stjålet. Jeg så også at det lå mange andre trebåter uten presenning rundt omkring på land, så jeg tror nok at dette var til det beste for båten.

Da jeg kom hjem igjen, tok jeg likeså gjerne med meg Retrieverne opp på fjellet, for å trene dem. Det var en fin og frisk tur, og de bjeffet nesten ikke på andre hunder og mennesker.

Jeg vet ikke. Det er noe spesielt med denne dagen. Da jeg satte meg ned i havnen og så utover sjøen, med en rullings i munnviken, kjente jeg på en etterlengtet ro. Kanskje abstinensene fra forrige kule har vært mer tilstedeværende enn jeg har trodd, denne uken. Kanskje jeg bare har latet som at de ikke var der, fordi jeg er så ufattelig lei av alkoholkulenes bitre ettertid. Kanskje det var en slags forsvarsmekanisme. Men jeg tror egentlig at mye av de følelsene jeg har kjent på de siste dagene og den siste uken, har vært mye på grunn av abstinens. Og gjett om jeg har sovet mye. Jeg har sovet så mye at jeg begynte å bli bekymret. Hadde jeg blitt fysisk syk eller noe? Jeg var stuptrøtt hele tiden. Men i dag skal jeg holde meg våken til et passende tidspunkt å legge seg. Jeg liker egentlig ikke å sove på dagen. Det blir kanskje en powernap på maks en time, hvis jeg på død og liv ikke klarer å holde meg våken. Men nå har jeg sovet så mye i det siste, og i dag føler jeg meg i god form. I hvert fall mye bedre enn de forrige dagene. Jeg føler meg mer som meg selv, og jeg merker at denne litt utolkelige energien min har kommet tilbake. Jeg er liksom i en sånn form at jeg har lyst å ta tak i ting, små og store, rydde opp og få livet noenlunde på kjøl igjen.

Jeg har også sendt en mail i dag, til de som driver båtplassen jeg har på sjøen. Altså, ikke plassen jeg har på land. Jeg skrev at jeg hadde vært litt vimsete i forhold til de siste regningene, og at det hadde oppstått en del forvirring fordi de sender noen fakturaer på mail, og noen i ordinær post. Jeg har bedt dem om å ikke gjøre sistnevnte, da jeg er en «omreisende» som ikke er altfor lenge på ett og samme sted. Så akkurat den delen er ikke helt min skyld. Men jeg skrev også at jeg var nødt å vurdere om jeg ønsket videre plass for båten min i den nåværende båsen fra mai 2015. Det er nemlig da kontrakten går ut, og det er også da båten blir sjøsatt. Problemet er bare at jeg tviler litt på at jeg kommer til å bo her da. Jeg tror faktisk at jeg kommer til å bo i Førde. Jeg har begynt å legge store planer for fremtiden min, og denne gangen skal det ikke bare stoppe med planene. Jeg skal gjøre noe med livet mitt, og jeg har nå begynt å ta tak i de små tingene.

Jeg har også sendt en mail til kirken i Hyllestad, for å høre om de trenger noen frivillige kanskje annenhver helg. Hyllestad er da navnet på kommunen jeg kommer til å bo i. Jeg tenkte at selv om jeg ikke kommer til å tjene penger på det, så er det fint å ha noen aktiviteter som avbrekk til det jeg vanligvis driver med, alene. Kanskje det også er en fin måte å bli kjent med andre folk på.

Og i morgen håper jeg at jeg får tatt meg en tur på biltilsynet. Jeg skal høre med min onkel nå etterpå om han har anledning til å kjøre meg. Men først og fremst må jeg kontakte dem telefonisk, for å forhøre meg om det i det hele tatt er vits i å henvende seg der fysisk. Jeg har også mistet begge delene av vognkortet, og jeg vet at det kan være ganske firkantede regler i forbindelse med kjøretøy-regler osv. Men i bunn og grunn vil jeg bare ha skiltet mitt tilbake, og få sykkelen omregistrert i mitt navn, slik at jeg får nytt vognkort og faktisk kan kjøre scooteren på lovlig vis. Jeg har nemlig store planer om å få den med meg til hytten, som nevnt. Det ville gjort mye svært mye enklere. Men problemet er bare at jeg har 13 kroner på konto, så hvis ikke de kan sende faktura, og krever umiddelbart oppgjør, så må jeg vente til jeg får pengene på konto. Jeg håper i så fall at pengene kommer litt tidligere denne gangen, sånn at ikke alt skjer på én gang. Det blir nemlig litt kronglete med selve flyttingen, spesielt hvis det er snakk om at jeg også skal få fraktet scooteren. Det må gjøres på en spesiell måte, av forskjellige grunner.

Min onkel og min mor har gått med på å frakte det gjenstående lasset av ting jeg skal ha med i bil, men min onkel vil ikke ha Fido i bilen, da han er veldig stor røyter en del. Derfor må jeg og Fido ta hurtigbåten, mens de frakter tingene i bilen. Når alt dette er gjort, må jeg få noen til å «avløse» meg mens jeg reiser tilbake hit, for så å frakte scooteren hele veien tilbake. Jeg håper det går bra, men jeg har aldri reist så langt med scooter før, og det blir jo litt spennende. Men i bunn og grunn ser jeg frem til det.

I dag kan jeg si at jeg føler meg veldig uthvilt, og veldig rastløs og energisk. Jeg undres om et snev av hypomani er på vei, men det er uansett så utrolig mye bedre enn å ha det jævlig hele tiden. Jeg er så ufattelig lei av disse lange, depressive, paralyserende og ensomme fasene hvor jeg ikke klarer å se lys i tunnelen, selv med de beste briller. Disse periodene er svært destruktive på alle måter, og de tar enormt med tid og ressurser. De er av og til så jævlige at jeg til tider har vurdert om jeg rett og slett bare skal akseptere at jeg er en dranker, og prøve å drikke med måte i stedet for å ha det sånn. Og det bør si sitt, for jeg har det også helt jævlig når jeg drikker mye. Men det er liksom som at man tenker igjennom ALT av alternativer som kan lindre, selv om de kan være direkte skadelige. Jeg har av og til hatt det så jævlig, at jeg har sett på de tyngste heroinister med misunnelse, fordi de har sett så rolige og avslappet ut. Og når man tenker sånn, så vet man at man sliter. Men jeg håper ikke rastløsheten blir for voldsom. Det er ganske naturlig etter en slik periode jeg har hatt nå, men hvis jeg blir altfor giret, glir det over i stress, og man teller sekunder, blir ekstremt impulsiv, og ofte fører det faktisk til flasken, for å dempe jaget. Men slik som tingene er akkurat nå, så er det effektivt, og ikke så mye annet. Jeg har også bare tatt en brøkdel av sobril-dosen i dag, og er fornøyd med det også. Det er herlig når man kjenner at man faktisk ikke trenger å dope seg ned på b-preparater, for å holde hodet i noenlunde balanse.

Videre utover denne fine søndagen, har jeg tenkt å lete videre etter vognkortet. Jeg har også tenkt å skrive ned råmaterialet av en novelle jeg går og ruger på, og jeg har tenkt å prøve å få malt ferdig et maleri jeg holder på med. Jeg skal også rydde og vaske rommet. Jeg kan ikke fordra å ha det rotete, men dersom hodet mitt er rotete, har jeg ikke sjanse til å holde det ryddig og pent rundt meg. Jeg mener det seriøst: Det er som at jeg bare kan sitte helt i ro, men allikevel blir det utrolig rotete rundt meg. Jeg tror aldri jeg har opplevd å ha det gullende rent og ryddig rundt meg, mens jeg har hatt det mentalt jævlig. Det er som at det rett og slett ikke går an.

Jeg har også sovet noenlunde normalt i natt. Det vil si at jeg ikke har hatt sånne intense drømmer som gjør at man våkner, og tenker: «Nå har jeg bikket», hvor man sitter i en time etterpå med en røyk i munnviken, og venter på at den ubehagelige stemningen som henger igjen fra drømmen, skal gi seg. Det er godt når slike ting slipper taket, og energiene begynner å jevne seg ut, og søvnen blir mer normal.

2.3 Husk på Herren din Gud, kap. 8

«Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere akte vel på å holde, så dere må leve og bli tallrike. Da skal dere komme inn i det landet Herren med ed har lovt deres fedre, og ta det i eie.

Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke.

Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.

Dine klær ble ikke utslitt, og din fot ble ikke hoven i disse førti år.

Så forstå da i ditt hjerte at likesom en mann opptukter sin sønn, slik oppkuttet Herren din Gud deg.

Og hold Herrens, din Guds bud, så du vandrer på hans veier og frykter ham!

Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du ikke skal mangle noe, et land hvor steinene er jern, og hvor du kan hogge ut kobber av fjellene, og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg, da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og hans forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg i dag.

Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes – vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.

Han er den som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann. Han lot det strømme vann ut for deg av den hårde klippen, han gav deg manna å ete i ørkenen, en mat som dine fedre ikke kjente, for å ydmyke deg og prøve deg og så til sist gjøre vel imot deg.

Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom.

Men kom Herren din Gud i hu! For det er han som gir deg kraft til å vinne deg rikdom, fordi han vil holde sin pakt som han med ed har inngått med dine fedre, som en kan se den dag i dag.»

Dag 33 ( Kveld 07.01.15 )

Det har gått noen dager nå, uten at jeg har fått skrevet noe. Mørket har preget meg en anelse, og det har egentlig ikke skjedd så mye heller. Derfor ville det bare ha blitt mye gjentakelser og tomme, frustrerte tanker. Jeg har også hatt lite overskudd, og generelt ikke vært helt i form.

Jeg er fremdeles edru, og har nå vært edru i snart en måned. Det er greit å være frisk på den fronten.

Jeg har også opprettet Facebook, som jeg så vidt nevnte tidligere. Nå har jeg lagt til mange gamle venner. Det er litt artig, men samtidig rart å se hvor mye mange av dem har forandret seg. Mange har giftet seg, fått nye etternavn, barn, flyttet osv. Generelt sett har de forandret seg veldig, og blitt voksne. Tiden har jammen gått. Jeg blir litt melankolsk av det, når jeg mimres over de gamle dager.

Jeg savner ikke ungdomstiden noe videre, da den ikke alltid var så enkel. Men jeg savner begynnelsen av tyve-årene. Det var en bra tid. Masse bra festing, gode jobber, forhold, egen leilighet, mange gode venner, balanse, rutiner og hele pakken. Ofte hører jeg på musikk fra den tiden, for å mimres. Men det er lyder fra en tid som aldri kommer tilbake. Alle de ting som var da, er helt annerledes i dag. Allikevel er minner gode å ha, så lenge det er gode minner, selvsagt.

Jeg har fremdeles litt følelsen av at Facebook-samfunnet er en anelse «kunstig.» Det er noe med Facebook, som jeg aldri klarer å sette fingeren på. Men allikevel er det jo godt å se folk som jeg ellers aldri ville ha sett, dersom det ikke var for dette samfunnet som har en usosial måte å gjøre folk sosial på.

Mørket har begynt å rote med hodet mitt, som det alltid gjør på denne tiden. Jeg merker at det er mange som blir preget av det. Jeg blir alltid depressiv, og har begynt å snu på døgnet. Jeg er ofte våken til klokken er fem om morgenen. Jeg tenker: Spiller det egentlig noen rolle? Det er jo mørkt om dagen også. Om natten er det i det minste stille. Jeg er for så vidt litt enig med meg selv i den tanken også. Jeg gjør fint lite for tiden uansett, så da må jeg da få lov til å sove når jeg vil, og være våken når jeg vil. Jeg lever i en litt tidløs sone nå, hvor alt uansett står på vent.

Jeg har forresten snakket litt med husverten, og vi har blitt enige om at jeg flytter dit omtrent den 20 januar. Det har vært litt frem og tilbake, og det viste seg at det tok litt lenger tid enn antatt å få internett der. Så da tenkte jeg at det kanskje var like greit å vente til den 20, da jeg får penger. Jeg er nemlig litt blakk også, så det kunne ha blitt noen lange dager frem til da. Da er det like greit å være her litt til, selv om jeg er rastløs på å komme i gang.

Nå ser jeg virkelig frem til å sette i gang med de kreative tingene jeg tenker mye på. Jeg undersøkte med en god kamerat av meg, om han kunne tenke seg å være statist/skuespiller i videoene jeg planlegger å lage til sangene mine. Det gikk han med på, så det kan bli spennende å se hva som kommer ut av det. Men først må jeg lage manus, for å finne ut hvordan jeg best kan beskrive hva sangene handler om. Det er nemlig ikke sanger med tekst og vokal, med unntak av et par. Det er mer psykedeliske, trippete sanger og lydbilder. Eller psykedeliske illustrasjoner av forskjellige sinnstemninger, om du vil.

Jeg ser på datoen i dag, og ser at det er nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i marinen. Først rekruttskolen, og så Kongeskipet Norge. Men jeg har bare 120 tjenestedager, fordi jeg «alltid måtte videre, være i bevegelse.» Dette til tross for at offiserne på Kongeskipet prøvde å overtale meg til å bli. Tosken meg. Men det er hele 13 år siden! Rart å tenke på. Det er ikke til å bortforklare: Jeg begynner å bli gammel. Dette begynner å bli en slags livskrise etter hvert. Jeg får nesten panikk. Men man kan ikke kjempe mot tiden. Det vil vel bare føre til enda flere rynker, vil jeg tro. Håret mitt faller jo av også. Det har i hvert fall blitt veldig tynt. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke kunne ha vært på hodet mitt til jeg var i hvert fall 60.

Jeg har forresten fått skryt i det siste, for at jeg ser godt ut. Det føltes bra å høre det. Folk tror jeg har vært på avrusning osv, og strengt tatt har jeg jo det, bare at jeg har gjort det selv. Det er i hvert fall bra at alt kjøret jeg har hatt mellom ørene, ikke spirer ut igjennom det ytre. Jeg har jo også vært flink til å trene og spise, så dette spiller nok også en rolle. Vanligvis, når jeg er sånn som dette, så har jeg en tendens til å forfalle, både psykisk og fysisk. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe, og føler meg generelt flat. Det er litt sånn mørket fungerer på meg. Jeg stagnerer, og blir deprimert. Men jeg har tvunget meg selv til å trene, for det er så kjipt å ha begynt å komme i form og passende vekt, for så å bare forfalle igjen. Det er viktig å trene. Det er godt for kropp og sjel.

I det siste har jeg også tenkt mye på båten min. Jeg savner den. Jeg håper bare den holder seg noenlunde til mai, for da blir det aktuelt å få den ut på sjøen, og eventuelt flytte den til et nytt sted. Jeg aner ikke hvor, men jeg tror ikke jeg vil ha den båtplassen jeg har på sjøen nå. Jeg tror nemlig ikke at jeg kommer til å bo der på den tiden, men det er vanskelig å si noe om nå. Mye kan ha skjedd frem til mai. Kanskje jeg har debutert som forfatter med denne boken. Eller kanskje en kjent regissør har bestemt seg for å filmatisere manuset mitt. Eller kanskje jeg får gjennomslag som billedkunstner, og kan leve et fritt liv av inntektene jeg får på å selge den. Men mest sannsynlig, så er jeg nok fremdeles bare en drømmer i mai også. Men på den annen side: Hvor ville jeg ha vært uten drømmer og ambisjoner? Uansett, jeg er etter hvert også nødt å finne frem kikkerten min, og se fremover. Ikke hele tiden bakover. Jeg må skape grunnlag for nye, gode minner som jeg kan se tilbake på, i fremtiden. Den jobben må jeg gjøre selv.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

Jesu fristelse 4:1-11

«Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen.

Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.

Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød!

Men Jesus svarte: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde.

Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein.

Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.

Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet.

Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.

Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.

Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.»

Dag 19 ( Søndag kveld 30.11.14 )

Klokken er nå omtrent elleve på kvelden, og jeg har fått pakket omtrent alt, utenom denne pc-en og bibelen. Alt er nå klart, og det er ikke veldig mange timer til taxien kommer for å hente oss til flyplassen. Den kommer nærmere bestemt klokken fem om morgenen. Jeg er utrolig spent! Nå er øyeblikket rett rundt hjørnet!

Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal være våken til da, eller om jeg skal prøve å få tatt meg en liten lur fra omtrent 0200 til 0400. Jeg er ikke så veldig trøtt nå, naturligvis, og jeg er livredd for å forsove meg, dersom jeg sovner. Det har faktisk skjedd før, og det er helt grusomt hvis det er snakk om å rekke fly. Men jeg har dobbelt-sikret meg med alarm på min egen telefon, og min mor sin. Dessuten vil jo sannsynligvis taxien ringe meg også, når den har ankommet. Så jeg får gjøre alt av siste rest klart, og gå igjennom alt for siste gang, så får vi se.

Jeg har pratet mye med min mor i dag, og det har vært koselig. Hun sier at hun unner meg dette, og det gjør godt å høre. Det blir liksom så mye vanskeligere å gjennomføre dette, dersom alle tråkker deg ned, og nærmest forhåndsdømmer at du kommer til å ende opp på fylla, og i grøften, før jeg må få hjelp hjem igjen. Jeg skal unngå dette denne gangen her.

Jeg snakket litt med min mor om dette i dag, og jeg sa at det var en av mine store frustrasjoner etter at jeg har fått stempel som alkoholiker. Jeg sa at jeg følte at alt på en eller annen måte dreide seg om alkohol. At uansett om jeg var knusende deprimert, suicid, full i angst, eller generelt sett bare hadde det helt jævlig, så var det liksom relatert til alkohol i direkte forstand, eller hvis jeg eventuelt var edru, så var det trolig på grunn av abstinens. For når man har en sånn sykdom, så vil man oppleve at når man har det vondt, så blir det nesten alltid tolket som symptomer i forbindelse med alkoholisme. Dette stemmer selvsagt ikke, men det er utrolig hvor lett det er å peke på alkoholen.

Jeg sa også at jeg følte at jeg måtte sitte i et bur, for at folk skulle være fornøyd. At jeg måtte “gjemme” meg for alkoholen, noe som er umulig. Men hva med resten av livet mitt da? Skal dette problemet mitt være av dominans ovenfor absolutt hele livet mitt? Skal livet mitt kun dreie seg om “edru/full”? Kan det ikke være at jeg har det jævlig fordi jeg rett og slett ikke har noe liv utenom disse kulene, og at jeg er frustrert fordi jeg prøver å få gjort noe med den delen, men at jeg ofte bare møter lukkede dører, på grunn av dette alkohol-problemet? Jeg ser jo selvsagt dette fra alles hold, men jeg mener bestemt at jeg må få en sjanse til å skape min egen base først, og så sette fokus på de tingene jeg føler jeg skal gjøre. Uansett hvor mange ganger jeg faller og må forsøke igjen.

For eksempel, svært ofte har jeg fått høre, dersom jeg nevner at jeg har lyst å flytte, for å starte på nytt:

“Det er å rømme fra sine egne problemer. Nissen er med på lasset.”

Med andre ord: Alt blir atter en gang satt i lys av alkohol. Min egen identitet og mine ambisjoner blir nedprioritert. Jeg kjemper tross alt en livslang kamp mot Kong Alkohol, og det aller viktigste i livet mitt, er at jeg hele tiden holder skjoldet og sverdet mitt oppe. Hendene mine kan derfor ikke brukes til så mye annet, dessverre. Slik føler jeg det.

Dersom en som ikke har problemer med alkohol, flytter, så er det en helt annen greie. Langt mer akseptert.

Dette er kanskje blant de mindre belyste problemstillingene med alkoholisme. Man blir satt i et usynlig bur, først av andre, og deretter ofte av seg selv, fordi man har mistet troen på seg selv, og gjerne derfor setter andres råd fremfor det å faktisk lytte til seg selv, og sine egne ønsker og ambisjoner. Og når den dagen kommer, hvor man kun lytter til andre, og glemmer sin egen drivkraft, så er det gjort. For ofte er de som gir deg råd, slett ikke bedre enn deg på noen som helst måte. Noen av dem hetser deg gjerne for å heve seg selv, til og med. Det er heller ikke sikkert at alle de som bryr seg, egentlig gjør det. Det kan være de på sett og vis ser potensialet i deg, og skjønner at dersom denne friske personen kommer til, så vil de frykte deg, fordi de skjønner at du er langt sterkere enn hva de selv er. Derfor er det bedre å holde deg i gjørmen, for å heve seg selv. Dette er de menneskene man bør holde seg langt unna.

Men heldigvis har jeg fått støtte fra de jeg bryr meg mest om, på dette prosjektet. Og jeg har sagt til dem, at dersom noe skulle skjære seg, så er det ikke verre enn at jeg kommer hjem igjen. For det ønsker jeg å gjøre, hvis jeg faller utpå. For tilbakefall kan forekomme overalt, men i denne situasjonen, så er sjansen som tidligere nevnt størst for tilbakefall hvis jeg bare går rundt og rundt i sirkler, i ledighet. Dette bør folk etter hvert forstå. Og hvis de nekter å forstå det, foreslår jeg at de ser en annen vei. Det er livet mitt det er snakk om. Livet mitt er MIN skute, og det betyr at det er jeg som er skipperen. Og slik jeg ser det nå, er det meningen at jeg skal ta denne turen, og forsøke å få den vellykket. Jeg skal i hvert fall prøve.

Jeg kommer til å holde ganske lav profil, og leve beskjedent og rolig der nede. Jeg kommer til å sette i gang med å bygge basen min, innføre rutiner og gjøremål, så snart trøttheten etter flyturen har gitt seg ( jeg blir utrolig sliten av å fly ) har gitt seg. Jeg regner med at både Fido og jeg kommer til å være stuptrøtt og groggy når vi kommer frem i morgen, så jeg tenker at vi først og fremst skal sove dypt og godt, og våkne opp til solen som spirer inn vinduet. Eller nei, det er faktisk meldt mye nedbør hele uken, men det betyr at det blir en litt mildere overgang for Fido. Litt lavere temperatur, og litt mer vante omgivelser, ettersom vi begge er vant til regn her hjemme.

Jeg har øvd Fido mye på å være i buret i dag, og i dag la han seg for første gang ned i det. Det tar jeg som et godt tegn, for da vet jeg at han har funnet litt roen inni der. Han kommer nok til å være stresset under flyturen, men jeg er helt sikker på at han kommer til å takle det fint. Jeg håper bare at vi kommer oss igjennom alle kontrollene, og at det ikke er noe jeg har oversett eller glemt.

I dag er det nøyaktig tre uker siden jeg ble innlagt på Sandviken sykehus. Utrolig rart å tenke på hvor annerledes alt er i dag. Det er jo ikke lenge siden. Og i morgen kommer alt til å være mye, mye mer annerledes. Jeg gleder meg, men må også innrømme at det kribler godt i magen. Jeg håper jeg blir kjent med mange folk der. Jeg kommer eventuelt til å velge mine venner med omhu, for jeg foretrekker de jeg ser på som ekte, gode og lojale mennesker. Og jeg hadde ikke hatt noe imot å treffe en dame heller. Det er noen år siden jeg var i et fast forhold sist. Det har vel heller dreid seg om kortvarige flørter og ikke-seriøse greier i ettertid. Men denne gangen er jeg på jakt etter noe seriøst. Jeg orker ikke sånne “halvveis kjemi som fungerer sånn noenlunde”-forhold. Denne gangen er jeg egentlig bare interessert i den ene, spesielle damen. Hun jeg ennå ikke har møtt, men som jeg vet at jeg vil dele livet med, på samme måte som hun selv vet det om meg. Ja, hun kunne jeg ha tenkt meg å møte snart. Hun er helt spesiell, tror jeg..

Vel, jeg er nok litt for ukonsentrert til å skrive så mye mer i kveld. Klokken begynner å bli mye, og det er snart ikke mer tid til å sitte her å drømme og skrive om kommende kapitler. Jeg tenker at det beste er at jeg heller tar sikte på å oppleve det neste kapittelet, for så å skrive om det deretter. Og, i morgen, altså dag 20, hvis alt går etter planen, så blir denne dagen skrevet fra en beskjeden, liten leilighet bare 12 mil fra Afrika. Det er rart å tenke på. Resten overlater jeg til Gud.

Apropos, så avrunder jeg som vanlig med tilfeldig utvalgte vers fra bibelen:

5.5 Simeon ser Guds frelse 2:25-35

“Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.

Det var åpenbaret for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.

Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa:

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord.

For mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham.

Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.”

Dag 18 ( kvelden lørdag 29.11.14 )

Nå sitter jeg her, og ser tilbake på en dag med masse forberedelser. Pakkingen er i gang. Vaskemaskinen går konstant. Lister har blitt skrevet. Avtaler har blitt gjort. Avreisen er rett rundt hjørnet.

Hvis noe skulle skjære seg nå, så er det rett og slett ikke meningen at jeg skal reise. Jeg føler meg så godt forberedt i forhold til det praktiske, og ikke minst mentalt, at hvis ikke jeg kommer meg frem til Lanzarote, så gjør ingen det. Nå er jeg liksom på et sånt stadium hvor jeg egentlig bare har lyst å komme meg avgårde. Rastløs er jeg, rett og slett. Jeg er lei av å visualisere det neste kapittelet med et kart på laptopen min, eller snutter på Youtube. Jeg vil bare komme meg dit, og komme i gang med alt som skal skje. Mitt nye liv.

Det blir artig når mamma kommer hjem. Flyet skal ifølge henne lande klokken 2300 på Flesland, og det er om 20 minutter. Så nå er min onkel på vei for å hente dem. Jeg regner med at hun er veldig trøtt når hun kommer hjem, så det meste av praten skjer vel ikke før i morgen. Men jeg vet i hvert fall også om en liten flokk med hunder som blir veldig glade for å se henne igjen.

Alle hundene har fått lange turer, og god trening i dag. Allikevel er de to yngste ( Fido er 6 år eldre ) så rastløse. De er to energi-klumper, full i ADHD. De er verdens snilleste, og jeg er veldig glad i dem, men jeg må innrømme at det å ha flere hunder i samme hus, til tider kan være litt slitsomt. Man merker godt at de er her, for å si det sånn. Spesielt med tanke på aktivitetsnivå.

Jeg øver også mye med Fido og buret, fremdeles. Han er litt mellom-fornøyd når han sitter inni det, men jeg synes han er veldig flink. Jeg håper bare at han klarer å holde roen i flyet og på flyplassen også. Men når jeg tenker meg om, så har jeg aldri sett ham få panikk. Han kan begynne å stresse veldig, ved at han tærer og puster nærmest overdrevet, men det er aldri noe hyling eller bjeffing. Når jeg tenker meg om, så tror jeg aldri at jeg har sett ham være redd for noe.

Jeg har også ordnet med taxi på avreisedagen. Jeg har forhåndsbestilt en taxi som skal være her ikke senere enn klokken fem om morgenen. Det blir en lang og dyr tur med taxi, men jeg har tatt det med i budsjettet. Jeg orker ikke tanken på busser og styr, så jeg unner meg det, og får heller leve litt ekstra beskjedent når jeg kommer frem. Jeg har fremdeles økonomi til å leve helt greit, frem til jeg får penger igjen.

I morgen skjer siste rest av arbeidet før avreise. Jeg tror ikke det finnes en ting jeg ikke har tenkt på. Alt er skrevet ned, sånn at jeg ikke glemmer noe. Det er utrolig lett å glemme for eksempel lader til for eksempel mobil eller kamera, så jeg har understrekt dette på listen. Jeg har også sterkt fokus på å ikke ta med meg for mye unødvendig. Jeg kjøper det meste av hva jeg trenger der nede.

Fremdeles er det uvær på Kanariøyene. Slik jeg forstod, er det nærmest unntakstilstander der nede i helgen. Den ene øyen er fullstendig adskilt fra omverdenen, da både fly – og båt-trafikk er innstilt, grunnet uværet. Men jeg har forstått det slik at det roer seg i løpet av søndagen. Det var jo litt i grevens tid, for min del. Jeg har ikke mottatt noen meldinger om at flyet er innstilt eller noe, så det ser foreløpig bra ut.

Jeg er litt tom for ord i kveld, så da tenker jeg generelt at det er like greit å la være å skrive så mye. Det er en veldig avventende og spennende situasjon, og ordene kommer nok flyende om noen dager, tenker jeg. Så jeg avslutter for i dag, og runder av med den tilfeldige bibel-greien min:

Kornelius sender ut en delegasjon 10:1-8

«I Cæsarea var det en mann som hette Kornelius. Han var høvedsmann ved den hæravdelingen som ble kalt den italiske.

Han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud.

En dag, det var omkring den niende time, så han tydelig i et syn en Guds engel som kom inn til ham og sa: Kornelius!

Kornelius stirret forferdet på ham og sa: Hva er det, Herre? Engelen svarte ham: Dine bønner og almisser har steget opp for Guds åsyn, så han er blitt minnet om deg. Send nå noen menn til Joppe for å hente til deg en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter.

Han er gjest hos garveren Simon, som har et hus ved havet.

Da engelen som talte til ham, var borte, tilkalte han to av sine tjenere og en gudfryktig soldat, en av dem han alltid hadde om seg.

Og da han hadde fortalt dem alt, sendte ham dem av sted til Joppe.»

2.2 Peters syn 10:9-16

«Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time.

Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham.

Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene.

På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler.

Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et!

Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent.

Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal du ikke kalle urent.

Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen.»

2.3 Tilkalt til Cæsarea 10:17-23

«Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde hatt, skulle bety, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus.

Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der.

Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg.

Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem.

Peter gikk da ned til mennene og sa: Se, jeg er den dere leter etter. Hva er grunnen til at dere er kommet hit?

De svarte: Høvedsmannen Kornelius, en rettferdig og gudfryktig mann, som har godt vitnesbyrd av hele det jødiske folk, fikk det budskap fra en hellig engel at han skulle hente deg til sitt hus og høre et budskap fra deg.

Så bad Peter dem inn og gav dem husrom. Og neste dag brøt han opp og drog av sted sammen med dem. Noen av brødrene fra Joppe gikk med ham.» 2

Dag 17 ( Kvelden fredag 28.11.14 )

Avreisen begynner å nærme seg mer og mer, og jeg har begynt å skrive huskelister, vaske klær og gjøre generelle forberedninger. Jeg har øvd Fido mye på å være i buret i dag, og han har lært kommandoen:

“Gå inn i buret!”

Nå gjør han det med en anelse stolthet, fordi jeg skryter så voldsomt av ham når hun gjør det. Han ser nesten ut som at han forventer en medalje hver gang han trer ut av buret igjen, så taktikken min var en suksess.

Man skulle gjerne tro at jeg har mye nerver nå, men jeg merker til min litt store forundring at nervene har begynt å avta, og at jeg faktisk gleder meg veldig nå. Jeg har en stor ro over det hele, når jeg kjenner etter. Slik var det ikke for noen uker siden. Men jeg tror det meste dreier seg om å være så forberedt som mulig, på alt. Og jeg føler at det er noe jeg er, så jeg tror dette skal gå på skinner, i luften, vel å merke.

Jeg har fulgt litt med på nyhetene, og det er visstnok meldt mye uvær og storm i helgen også. Det begynner å bli veldig nært min egen avreise, så jeg er spent på hva jeg har i møte. Jeg leste at det var et tilfelle hvor flyet måtte lande på en av nabo-øyene til Lanzarote, for at passasjerene deretter måtte ta båt over, på egen regning. Jeg håper ikke noe sånt skjer, for budsjettet mitt må voktes med omhu nå. Hvis jeg ikke får noen veldig uventede regninger, så kommer det til å gå helt greit, men jeg forstod det slik at uværet i hovedsak skulle gjelde i helgen. Så vi får håpe at solen smiler igjen på mandag. Jeg tar tingene litt som de kommer. Jeg kan vel ikke gjøre noe annet. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med været. Men jeg håper ikke det blir en veldig turbulent tur, i hovedsak med tanke på Fido.

Jeg har egentlig ikke så mye mer å skrive om i dag. Det vil bare bli gjentakelser av det jeg har skrevet til nå. Jeg venter og venter. Men jeg gleder meg til min mor kommer hjem fra Tyrkia i morgen. Hun har visst forelsket seg helt i det landet, noe jeg forsåvidt visste på forhånd. Det blir artig å prate med henne. Hun kommer i morgen (lørdag) kveld, og jeg reiser tidlig mandag morgen. Så vi får sørge for å få pratet skikkelig på søndag.

Nå er det sånn at jeg kjenner brisen fra Lanzarote, når jeg lukker øynene. Eller uværet, alt ettersom.

Jeg runder som vanlig av med et tilfeldig vers fra bibelen:

“Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ender bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror ser han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du, Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger du skal gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Avgudene er bare tomhet 41:21-29

«Kom hit med deres sak, sier Herren. Kom fram med deres bevisgrunner, sier Jakobs konge.

La dem komme fram med dem og kunngjøre for oss det som skal hende! Fortell oss om de tidligere ting, så vi kan legge merke til det og lære utfallet å kjenne! Eller la oss få høre de ting som skal skje!

Kunngjør hva som skal komme heretter, så vi kan vite at dere er guder! Ja, gjør noe godt eller noe ondt, så vi med forundring kan se det alle sammen

Se, dere er intet, og deres gjerning er ingenting! En styggedom er den som velger dere.

Jeg vakte ham fra Norden – og han kom, fra solens oppgang kom han som skal påkalle mitt navn. Han skal trampe på fyrster som om de var leire, lik en pottemaker som elter leire.

Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunne vite det? – fra fordums tid, så vi kunne si: Han har rett! Ingen har kunngjort noe, ingen har forkynt noe, ingen har hørt dere si noe.

Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de! – og som sender Jerusalem et gledesbud.

Jeg ser meg om, men der er ingen. Ingen av dem kan gi råd, så jeg kunne spørre dem, og de gi meg svar.

Se dem alle! Deres gjerninger er ingenting verd. Deres støpte bilder er vind og tomhet.»

1.4 Herrens tjener 42:1-9

Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningfolkene.

Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten.

Det knekkende rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem.

Han skal ikke bli utmattet, og hans kraft skal ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden. Og på hans lov venter fjerne kyster.

Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, han som gir åndepust til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den:

Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet.

Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller mine utskårne bilder min pris.

De ting som er forkynt tidligere, se, de er kommet. Og nå forkynner jeg nye ting. Før de spirer fram, lar jeg dere høre om dem.”

Dag 16 ( Natt til torsdag 27.11.14 )

Ja, da har vi kommet til dag 16, og i dag har jeg gjort absolutt siste rest i forbindelse med turen, så mye av dagen har gått til å dagdrømme. Jeg har orientert meg mye om Lanzarote, og sett på sånne “Street view”-bilder, hvor man liksom kan “kjøre” rundt i byen, via google maps.

Det er uten tvil flott der, og jeg har fått sett bilder av hvordan det ser ut utenfor leiligheten og området jeg skal bo i. Det er veldig hvite murhus. I hovedsak assosierte jeg slikt med Hellas. Det er også store naturområder bare kort gangavstand fra leiligheten, og det er veldig smale fortauer. Og det tar omtrent åtte minutter å gå til stranden, og alle butikkene som ligger ved promenaden der. Sjømannskirken ligger også i dette området, slik jeg har forstått.

I dag har jeg også vært på legekontoret og tatt antabus. Det var nest siste gangen før avreise. Siste dagen er på fredag. Deretter kjørte min onkel meg opp på apoteket, hvor jeg fikk dokumentasjonen på at jeg har lov å ha med meg disse B-preparatene jeg skal trappe ned på. Dokumentasjonen heter «Schengen-attest».

Dette skal bli så bra. Jeg gleder meg skikkelig nå. Jeg begynner å bli rastløs. Jeg er ikke kjent for å være tålmodig, spesielt ikke når ting er rett rundt hjørnet. Derfor prøver jeg å holde meg aktiv. Så i dag har jeg trent alle hundene, og i morgen har jeg planer om å gå på en lang tur med dem. Til det høyeste fjellet her jeg nå bor. Litt gjørmete stier, men en helt grei tur.

Jeg tror endelig jeg har begynt å komme meg ovenpå igjen, helsemessig sett. Jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og nerver og depresjoner har så å si avtatt helt. Jeg har også gått drastisk ned i inntaket av Sobril, etter egen vilje. Og jeg trener masse fysisk, mens jeg planlegger å kvitte meg med resten av avhengighetene når jeg ankommer Lanzarote. Det skal være en renselsens tur, så det kommer nok til å være noen tunge dager der. Jeg skal blant annet slutte å røyke tobakk. Dette må jeg ærlig innrømme at jeg synes er utrolig vanskelig, men jeg skal prøve å tilegne meg en positiv innstilling og motivasjon på forhånd, før jeg faktisk går til skrittet og slutter. Jeg må prøve å få “drømmen om hvor herlig det må være å bli røykfri” til å vare. Den drømmen jeg har når jeg fremdeles røyker. Denne må være tilstedeværende, og en positiv styrke når kroppen og psyken begynner å skrike etter røyk. For den har en tendens til å forsvinne når kroppen blir sjokkert av mangelen på nikotin. Jeg begynte jo som jeg tror jeg har nevnt tidligere, å røyke da jeg var 11 år gammel. Så jeg har røykt i 21 år.

Når jeg forteller folk i helsevesenet at jeg vil slutte med alt, inkludert tobakken, så sier de alltid:

“Vent litt med å slutte med tobakken. Ta 1 ting om gangen.”

Jeg synes det er litt morsomt, for det blir jo til at øyeblikket hvor jeg skal slutte å røyke, aldri kommer. Og med min flaks, så blir det vel røyken som tar meg, hvis jeg ikke klarer det. Så jeg føler at tiden er inne. Jeg kommer til å være stresset og irritabel, sove dårlig, ha vondt i magen, og være uhyre nærtagende; Men det er bare en periode. Jeg har allerede noen planer om hvordan jeg forhindrer de verste kneikene, så jeg tror det skal gå veldig bra. Men dette tar jeg når jeg kommer til Lanzarote.

Det er meldt skikkelig uvær på Lanzarote til helgen, så det er mulig jeg kommer til uvær der nede på mandag. Men som vestlending fra Norge, tar jeg det med et smil. Der nede er det jo unntakstilstander, men her er det jo rimelig vanlig. Jeg tror at kommende generasjoner her hjemme kommer til å bli født med antydninger til paraplyer på hodet, som en del av evolusjonen.

Ellers har jeg for første gang på mange måneder oppdatert hjemmesiden min. Jeg har startet et blogg-prosjekt, og jeg har lagt inn mange tekster og dikt som jeg hadde liggende overalt. Jeg har også innledet bloggen med å fortelle at en ny æra med generell kreativitet nå er rundt hjørnet. For det kan jeg føle på meg. Jeg kan ikke love noen mesterverk, men at jeg kommer til å være mye kreativ, kan jeg garantere.

Jeg så forresten hun jeg er litt avstandsforelsket i tidligere i dag, da jeg var ute på min ferd. Hun er en flott dame, og jeg måtte bare smile til henne da jeg så henne. Jeg tror hun merker at jeg har et godt øye til henne. Jeg tror det er ganske lett å se på meg om jeg synes en dame er pen. Men jeg har lagt merke til at damer har en helt spesiell evne. For når en dame snur hodet tilfeldig, og ser en annen vei, og jeg da ser på henne i profil, så virker det som at de merker at jeg ser på dem uansett? Jeg stirrer jo ikke, og de kan jo ikke ha øyne i ørene? Jeg skjønner ikke hvordan de gjør det der. Det er sikkert noen signaler jeg sender ut. Kanskje jeg smiler uten at jeg vet det, eller noe. Men det virker jo bare som at de blir glade, så det er jo bare koselig.

Åh, tilbake til drømmeland. Jeg gleder meg så utrolig til neste kapittel. Jeg føler liksom jeg skal begynne å leve igjen, eller starte et nytt liv. Jeg snakket jo med Nav Internasjonal i går, og de sa at jeg kunne oppholde meg der i 12 måneder, og ikke fem, som jeg trodde. Jeg kommer jo bare til å være der i 4-5 måneder i første omgang, med mindre jeg skulle finne den store kjærligheten der. Mange Spanske og Kanariske damer er utrolig pene, men de jeg har møtt, har vært litt vanskelig å kommunisere med. De snakker ofte ikke Engelsk, og Spansken min er elendig. Jeg får overlate det til skjebnen.

Det var egentlig ikke så mye mer jeg hadde å bidra med utenom dette i dag. Jeg venter og venter, i hovedsak. Så derfor sier jeg “buenas noches”, og runder av med bibel-greien min:

“I de dager var det ingen konge i Israel. Og i disse samme dager søkte Dans stamme å få seg et arveland til å bo i, for det var ikke til den dag falt noen arvedel på dem, som på de andre av Israels stammer.

Og Dans barn sendte ut fem menn av sin ætt, djerve menn fra Sora og Estaol, for å speide og utforske landet. De sa til dem: Dra av sted for å utspeide landet! Og de kom til Efra`ims fjelland, til Mikas hus, og ble der om natten.

Da de var like ved Mikas hus, kjente de igjen stemmen til den unge levitten. Så tok de av fra veien og spurte ham: Hvem er det som har ført deg hit? Hva gjør du her, og hvordan har du det her?

Han sa: Slik og slik har Mika gjort for meg. Han har leid meg til å være prest for seg.

Da sa de til ham: Kjære, spør Gud for oss så vi kan få vite om den ferden vi er ute på, kommer til å lykkes.

Presten svarte: Gå i fred! Herren holder øye med dere på ferden.

De fem mennene drog videre på sin vei og kom til La`is. De så at folket der levde sorgløst på samme vis som Sidonierne, rolig og sorgløst. Det var ingen makthaver i landet som gikk dem for nær i noen ting. De var langt borte fra sidonierne og hadde ikke noe å gjøre med andre folk.

Da mennene kom tilbake til sine brødre i Sora og Estaol, spurte deres brødre dem: Hvordan har det gått dere?

De sa: Kom, la oss dra opp mot dem! Vi har sett landet, det er et ypperlig land. Og dere sitter bare og tier? Dryg ikke med å dra av sted, så dere kan komme dit og innta landet!

Når dere kommer dit, kommer dere til et sorgløst folk. Landet strekker seg vidt ut til alle sider. Gud har gitt det i deres hånd – et land hvor det ikke er mangel på noen verdens ting!”  

Dag 15 ( kvelden tirsdag 25.11.14 )

En fin dag har blitt kveld, og avreisen er stadig nærmere og nærmere. For hver eneste dag som går, ordner det seg flere og flere små ting, som igjen blir en stor greie. Slik jeg ser det nå, hvis alt går som det skal, så har jeg og Fido et herlig opphold foran oss. Alt klaffer så bra, på en måte. Og når alt klaffer, så føler jeg at det er meningen at det skal skje.

Jeg er veldig nøye på alt i forbindelse med reisen, og vil at alt skal være i orden, og sikkerhetsmessig optimalt. Det må ikke være usikkerhet i noe i forhold til formalitetene. Fido er på mange måter barnet mitt, og det er et stort ansvar. Så derfor driver jeg og dobbeltsjekker alt. Jeg maser til og med litt på forskjellige instanser, og stiller ofte de samme spørsmålene om og om igjen, for å være sikker.

I dag begynte det å riste litt på kontoen min, men jeg fant ut at det var en nødvendighet. Jeg ringte nemlig til Tryg, som er forsikringsselskapet jeg har forsikret scooteren min i. Jeg sa at jeg i hovedsak var interessert i helsemessig forsikring, dersom jeg skulle bli syk, og eventuelt måtte på sykehus og kanskje til og med transporteres hjem. Jeg ringte dem først én gang, for å undersøke hva de skulle ha for en slik forsikring. Og den vanlige forsikringen gjelder vanligvis bare i 60 dager, så jeg måtte også ha forlengelse. Alt i alt ville dette koste 5300 kroner. Det var en utgift jeg ikke hadde regnet med. Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde det var rimeligere, men jeg har hørt skrekkhistorier blant annet fra Thailand, om en som kom på sykehus, og ikke hadde forsikring. Regningen hans kom til slutt på 800.000 kroner. Da jeg hørte dette, så var disse 5300 kronene ikke så mye allikevel.. Så jeg valgte å slå til.

Med denne forsikringen, får jeg dekket sykehusopphold med opptil 750000, og tilrettelagt hjemreise, dersom det også skulle bli nødvendig. Jeg har jo ingen videre planer om å bli syk, men det kan jo skje oss alle. Da er det greit å ha denne forsikringen i bunn.

Jeg måtte også betale for båtplassen (den på sjøen, ikke på land), og det var for tre måneder. Jeg var litt nervøs ettersom jeg så at beløpet på kontoen sank dramatisk, men nå er det aller meste betalt. Den eneste store utgiften som nå gjenstår, er husleien og depositum for en måned. Etter dette vil jeg sitte igjen med omtrent 5000 kroner frem til den 20 desember. Så det burde gå an. Jeg kan vente med storshoppingen til neste måned. De tingene jeg gleder meg mest til, koster heldigvis ikke penger uansett.

Ellers fylte jeg på mobilen til min mor, og pratet en stund med henne. Både hun og reisefølget hennes, har forelsket seg i Tyrkia og Alanya. Mamma lurer til og med på om hun har opphav og aner fra Tyrkia, for hun føler seg så hjemme der. Det var omtrent den samme følelsen jeg selv hadde da jeg var der, så jeg hadde rett da jeg tenkte at hun garantert kom til å trives der. Det var jeg som i utgangspunktet anbefalte dem å reise dit.

I formiddag var jeg faktisk deprimert, uten at jeg klarte å sette fingeren på det. Jeg er fremdeles litt preget av et snev av depresjon, og jeg tror jeg er “utsultet” på å prestere noe. Jeg har gått på tomgang i lengre tid nå, og “utsatt” mine indre ambisjoner for lenge. Dette tror jeg er veldig usunt. Man må ikke ignorere sin indre drivkraft. Man må ikke gi opp å jakte på drømmene sine. Og man må alltid lytte til seg selv. Virkeligheten er individuell. Dette er i hvert fall noe jeg har skjønt for lenge siden. Det finnes ikke noen kollektiv virkelighet, som mange, hvis ikke de fleste, mener. Dette virker kanskje selvsagt når man leser det, men faktum er at den kollektive kvernen som folk presser seg i, for å ikke skille seg for mye ut fra andre, nettopp er en illustrasjon på at man gjerne ubevisst søker en felles virkelighet, som egentlig ikke er der. Men når man tenker på at vi mennesker er så utrolig forskjellige, til tross for at vi alle er mennesker, så har vi alle en forskjellig oppfatning av virkeligheten. Mine øyne, ører, tanker og drømmer er ikke som dine. Og dine kan ikke sammenlignes med naboen din sine. Det finnes ikke ett eneste individ som kan identifiseres med et annet, så hvordan og hvorfor er det så mye fokus på en kollektiv virkelighet? Alt blir tolket individuelt, og dette skaper krydderet på jorden. Selvsagt finnes det religioner som har sine forskjellige “regler, normer og fortellinger”, men selv disse blir tolket individuelt.

Det jeg tror jeg prøver å si, er at jeg har lyst på et godt og “normalt” liv, i den grad det lar seg gjøre. Men jeg frykter «kvernen». Så da får jeg vel bare fortsette å male og skrive da. Og tro på Gud på min egen, kanskje litt rare måte.

For en tid siden, da jeg ikke var helt edru, hadde jeg en kveld et enormt tankekjør. Jeg hadde en sånn “stille spørsmålstegn ved alt”-kveld, og som mange andre alkoholikere, løste jeg verdensproblemer. Jeg likte i hvert fall å tro at jeg gjorde det.

Og ofte når jeg har disse tankekjørene, liker jeg å oppsøke det jeg anser som ekte og genuint. Derfor går jeg ofte ut i naturen, og setter meg gjerne ned ved siden av en rennende elv, da dette gir meg en form for ro. Her pratet jeg i telefonen, men jeg husker ikke hvem jeg snakket med. Det må ha vært en tålmodig sjel, som hørte på alle mine frustrasjoner.

Jeg var frustrert, fordi jeg mente at krig bare var blind vold på et høyere plan, og egentlig helt idiotisk, uansett hvilken side det kom fra. Så lenge det var offensivt, så var det vold, som burde ha latt seg løse på mer “voksne” måter. Jeg omtalte generell krigføring som en “voksen” variant av:

“Mine muskler er større enn dine, og pappaen min er sterkere enn din”

Og jeg var frustrert over at vold på gaten blir kalt “vold på gaten”, og blir straffet med bøter, fengsel og dom. Men hvis denne “volden” ble flyttet opp noen stadier, til det som kalles krig, ble det belønnet med medaljer, heder og ære. Jeg forstod det ikke, og jeg synes at all krig var forferdelig, uansett hvilken side det kom fra, hvilken farge det hadde, og hva som var motivene i media, og hva som var de egentlige motivene. Var det i mange tilfeller grunnet penger? Og hvorfor ble drap på høyere plan kalt statistikk osv osv.

Til slutt tok jeg alt av kvister, gress, kongler og pinner jeg fant rundt meg i naturen, og puttet masse under luen, i lommene og alle andre steder jeg kunne finne ledige plasser på meg selv. Deretter gikk jeg rundt som et fugleskremsel, og ropte at jeg kom fra Hippie-kommandoen, og var bevæpnet med blomster.

Det tok ikke lange tiden før to kamerater kom og fjernet fugleskremsel-delen av meg, da jeg var litt i ubalanse. Det var nok litt av en jobb. Jeg var fullpakket av Guds natur.

Men jeg føler jeg hadde et poeng oppi det hele, til tross for at det neppe ble forstått av de stakkars folkene som tilfeldigvis gikk forbi meg. Jeg mener, det er ikke hver dag man ser et fugleskremsel som prater om at han er bevæpnet med blomster, i telefonen.

Poenget mitt var at jeg mener at naturen er det sterkeste. Når naturen setter i gang, er det ingen av oss som har sjanse. Dette har vi sett før. Mange ganger. Det er Gud som har skapt den vakre naturen, og det er Gud som har skapt mennesket. Mennesket er naturen, på samme måte som andre levende skapninger i den. Og Gud er naturen. Mange tror at man må se opp mot himmelen for å føle Gud. Men man kan også se rundt seg.

At det skal være så utrolig vanskelig å nyte den i harmoni, uansett hva vi tror på av høyere makter, synes jeg er utrolig trist. Jeg blir ofte kalt utopisk, når jeg kommer med disse uttalelsene. Jeg skjønner jo at det nærmest er en umulighet at alt skal være harmonisk, og at det aldri vil bli fred på jorden. Men hvis alle hadde vært defensive, og ingen offensive, så hadde vi vært langt på vei. Jeg forstår også at alle land må ha et forsvar, men jeg er ikke nødvendigvis alltid enig med den offensive delen som ofte blir begrunnet av «defensive, forebyggende årsaker».

Jeg liker også å stille spørsmål til alt som blir meg servert igjennom media. Til tider spekulerer jeg litt i konspirasjonsteorier. Eller rettere sagt: Jeg er åpen for å høre dem også, for så å lytte til mine egne intuisjoner. Men jeg skjønner jo at noen situasjoner krever inngripen, dette skal jeg ikke si noe på. Men jeg er ikke nødvendigvis enig i at alle situasjoner jeg har sett og studert i forbindelse med krig, ikke kunne ha blitt løst på annet vis enn med våpen. Men, men, nå er jo jeg en merkelig skrue. Det vet vi alle. En «Jeppe på Bjerget» som aldri klarer å slutte å drikke i tide, som løser verdensproblemer i stedet for å tenke på sin egen helse. Det er jo litt rart, og kanskje litt morsomt, og kanskje ikke helt sunt å gruble for mye, men sånn er det nå bare med denne karen.

I morgen er det tilbake på apoteket for å hente dokumentasjonen på at jeg har lov å ha med meg medisinene, og deretter å ringe forsikringsselskapet for å forsikre meg om at de har mottatt betalingen, og at forsikringen gjelder som avtalt og planlagt. Dette er viktig. Og deretter, så er det vel ikke så mye mer å gjøre enn å vente, og pakke. Da er egentlig hele reisen klar og tilrettelagt. Alt har gått på skinner så langt, og det er sånn vi liker det.

Når det gjelder medisiner, har jeg klart å trappe ned dosen i en akseptabel dagsdose. Jeg var litt bekymret her for en uke siden, da jeg merket at jeg tok litt for mye, og jeg har hørt svært skumle historier om å bli hektet på benzo-piller. At jeg er avhengig av dem, er det vel ingen tvil om. Men heldigvis har jeg en utrolig dyktig fastlege, som virkelig lytter, og sammen har vi kommet frem til en mild og gjennomførbar nedtrappingsplan. Jeg har også merket at morgenen er den verste, i forhold til nerver. Da kan jeg gjerne ta èn og en halv pille, kanskje til og med to ( Sobril 15 mg ). Men så trenger jeg ikke nødvendigvis å ta noe igjen før på kvelden, så dagsdosen generelt blir ikke så høy allikevel. Men den skal helst fordeles på tre ganger daglig, ifølge etiketten på esken. Så hjelper det selvsagt ikke at jeg drikker 2-3 kopper sterk kaffe om morgenen heller. Men lærer jeg? Nei.

I dag har jeg også fått svar fra sjømannskirken, på en mail jeg sendte dem. Jeg spurte dem om de hadde noen spesielle arrangementer på julaften, eller om de ansatte pleide å dra hjem til Norge på julaften. Det tok litt tid før jeg fikk svar, men svaret jeg fikk, var som jeg hadde håpet på. Det viser seg nemlig at de har både Gudstjeneste og middag på kvelden. En fullverdig julefeiring i sjømannskirken? Gjett om jeg har lyst å oppleve det, og ikke minst bidra. Her kommer nok mange skjebner, og jeg tenker at det sannsynligvis kommer en del som er ensomme, fattige og som kanskje har sine ting å stri med. Å kunne hjelpe disse, om det så bare er i form av en prat, er dette mye nærmere min oppfatning av hva julen skal dreie seg om, enn den kommersielle delen som driver meg og mange andre til halvveis vanvidd.

Jeg har også tenkt mye på Fido i dag. Jeg vet jo at på mange sykehus og på mange sykehjem, så har pasienter en utrolig god terapeutisk effekt av besøk av hund. Og hvis det er noen hunder som hadde passet til dette, så er det virkelig Fido. Jeg får kjøpe en rød sløyfe til ham. Han skal i hvert fall ikke være alene hjemme, om de ikke skulle tillate hund i lokalet. Det kan jo være det er folk der som kanskje er redd for hunder, eller som er allergisk. Men da får jeg stelle i stand en fin og lun plass med masse godbiter og vann utenfor. Det er i hvert fall ingen fare for at han kommer til å fryse, og jeg skal i så fall gi ham masse tilsyn. Dessuten kommer han nok til å få rikelig med oppmerksomhet av de andre også. Han er en sånn hund som alle blir glad i. Med disse dådyr-øynene sine, kan han sjarmere hvem som helst. Jeg håper bare ikke han bruker dem til å skaffe seg julemat. Han er god på dette her hjemme. Han går til de forskjellige familiemedlemmene når de kommer på kjøkkenet, sånn at han får både dobbel og trippel dose med mat. For den ene vet ikke at den andre har gitt ham mat, og dette har han funnet ut, og spiller på. Luringen.

Men det blir virkelig spennende å se hva denne julen og julaften bringer. Jeg gleder meg. Jeg tror det blir veldig bra.

Nå runder jeg av for kvelden, men først? Frem med bibelen og pekefingeren, og så lukker jeg øynene og blar meg frem:

“Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg.

Se, mørke dekker jorden, og det er beignørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.

Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg.

Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen.

Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg.

Et mylder av kameler skal dekke deg, Midians og Efas kamelføll. Alle sammen skal de komme fra Sjeba. Gull og virak skal de føre til deg, og Herrens pris skal de forkynne.

Alle Kedars sauer skal samles til deg, Nebajots værer skal tjene deg. De skal ofres på mitt alter til velbehag for meg, og min herlighets hus vil jeg herliggjøre.

Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?

Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem – for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.

Fremmede skal bygge dine murer, og deres konger skal tjene deg. I min harme har jeg slått deg, men i min nåde har jeg igjen forbarmet meg over deg.”