Stikkord: frustrasjon

Dag 96 ( søndag 07.06.15 )

En regnfull helg er på sin siste time, og en ny uke rett rundt hjørnet. De siste dagene på boken, er nå påbegynt. Denne gangen er det alvor også. Ikke en måned, ikke en uke, men kun noen få dager igjen.

Som jeg tidligere har nevnt, skulle jeg jo så klart ønske at jeg kunne avrunde boken med noe spennende, men slikt er jo vanskelig å forutsi. Allikevel har jeg en stor nyhet, og denne er faktisk også avgjort. Det gjelder veien videre, og store ting har skjedd her, siden sist.

Sist jeg skrev, snakket jeg jo litt løst om at jeg planla en tur til Nederland, men denne planen ble brått lagt til side, da det kom opp en uventet, og langt mer konkret løsning på det hele. Det virker også som at det var en mening i det. Som at det var en veiledning fra høyere makter. Jeg skal utdype:

I går startet jeg dagen med å søke rundt på nettet, om hvilken reisemåte som ville være mest behagelig og komfortabel i forhold til Fido. Jeg var innom alle slags byråer, og prøvde å finne en reiseplan fra Bergen til Amsterdam. Men det var enten for dyrt, eller upassende i forhold til hund, og alt i alt virket det som en ganske skral plan.

Da jeg satt foran skjermen, tok jeg en tilfeldig titt på mobiltelefonen, og så at jeg hadde noen ubesvarte anrop. Det var fra husverten på en annonse jeg hadde søkt på, som jeg trodde jeg hadde fått avslag på, i Førde. En ganske fin leilighet, fullt møblert, internett og behagelig leiepris. Men jeg hadde misforstått ham da jeg først kontaktet ham, og trodde ikke jeg kom til å få leiligheten, på grunn av at Fido er så stor. Det lyder jo kjent? Men, jeg hadde som sagt misforstått.

Jeg ringte denne mannen som leide ut, og vi ble pratende en stund. Denne gangen virket det hele langt mer positivt. Faktisk så positivt at vi ble enige over telefon, om at jeg skulle få leie den. Jeg kunne alltids komme på visning, dersom jeg selv følte det var nødvendig. Men hvis jeg ikke anså det som nødvendig, kunne vi altså avtale at jeg skulle overta den 20 juni, over telefon. Jeg kastet meg i det, og takket ja. Og vips, i løpet av en kort telefonsamtale, var alt i forbindelse med veien videre, ordnet. Som at det var meningen at det skulle skje. Så om et par uker, flytter jeg altså til Førde. Dette er ikke en leilighet som ligger langt ute på landet heller, men en åtte minutters gange fra sentrum. Det hele virker perfekt, for å ta et skritt videre i livet. Alt klaffet perfekt, og jeg ser frem til dette.

Ellers går dagene sin vante gang, fremdeles. Jeg er fremdeles nøktern, røykfri og trener mye. Det er ikke mye som har forandret seg på den fronten. Livet er stille og rolig, til tross for en del slitsomme tankekjør.

Jeg har også fått en ny hobby, men den første opplevelsen gikk ikke så veldig bra. Jeg snakker nærmere bestemt om droner. Jeg kjøpte en sånn liten drone, som kan minne om et bittelite helikopter, med kamera. Denne dronen kan fly hundre meter opp i luften, og filmer i samme slengen. Den styres med fjernkontroll fra bakken.

Det var noe jeg lenge hadde hatt lyst til å prøve ut, for jeg visste at jeg trengte en ny hobby, og at dette sannsynligvis var noe jeg kom til å synes var artig. Og det var det også! Så lenge det varte…

Det som skjedde, var at jeg stod ute i hagen, for å teste ut denne saken, som jeg hadde brukt 1100 kroner på. Den var veldig vanskelig å kontrollere i startfasen, så jeg burde ha tenkt lenger enn å la den få sin jomfru-tur i en hage med masse trær og busker. Men for å være helt ærlig, tenkte jeg ikke så langt.

Så etter hvert som jeg hadde klart å få den til å holde seg noenlunde stabilt i luften, ble jeg mer og mer dristig. Dronen fløy til stadighet høyere, og da den var kanskje femti meter oppi luften, merket jeg at det ikke var så lett å kontrollere den lenger. Jeg tenkte ikke på at det faktisk var ganske kraftig vind, og at dronen er veldig liten og lett.

Så et kraftig vindkast gjorde at den begynte å sirkulere over hagen til naboen, i stedet for vår egen hage. Jeg forsøkte tappert å få den tilbake i vår hage, men den var lite samarbeidsvillig, og piloten på land var nok ikke så kyndig heller. Til slutt mistet jeg rett og slett kontrollen over kontrollen, og vred og styrte knottene i alle slags retninger, som at jeg faktisk trodde jeg ante hva jeg drev med. Men dronen sirkulerte som en skadet veps, i en dalende spiral, før den landet i et område fullt av høye trær og busker. En lokal jungel.

Du tenkte kanskje at et søk på tre timer betød at jeg uansett ville finne den igjen? Da tar du i så fall feil. Dronen er og forblir savnet. Sannsynligvis ligger den oppi et tre, men den er umulig å finne.

Så jeg har bestemt meg for å kjøpe en ny i morgen. Jeg vet at det går en del penger, men jeg merket fort at dette var noe jeg kom til å elske å drive med, så jeg synes det er verdt det. Jeg fant også noen trøstende ord på nettet, om at det var veldig vanlig å ødelegge eller miste sine første droner. Så derfor går jeg tilbake i butikken i morgen, med litt senket hode, og kjøper en ny. Selv om det bare er noen dager siden jeg kjøpte den første. Men det er fremdeles irriterende å tenke på at den første dronen henger i et tre like ved, og samtidig klin umulig å finne. Jeg lette så mye at jeg fikk vondt i øynene.

Det begynner nå å nærme seg midnatt, og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg håper snart solen kommer, men det virker som at værgudene bare gråter og gråter denne sommeren. Det er faktisk så ille, at det er et stort tema i både aviser, nyheter, værmeldinger og nettsamfunn. Men, som vestlendinger bør vi vite at værgudene ofte gråter.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

Avslutning med fredshilsen

«Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk.

Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig.

Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.»

Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 92 ( søndag 31.05.15 )

Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.

I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.

Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.

Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.

Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.

Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.

Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.

Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»

Jeg vil leve!

2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21

«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.

Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!

Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?

Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»

Dag 89 ( Mandag 25.05.15 )

En regnfull dag har passert. En dag som har vært veldig lik alle de andre. Det regner veldig mye for tiden. Faktisk så mye at jeg nesten tar det som en selvfølge at det regner, når jeg våkner opp om morgenen. Så nå begynner jeg og mange andre å bli lei av dette grå været. Alle vil at sommeren skal komme. Det er, ironisk nok, meldt om at juni måned kommer til å være tørrere og varmere enn vanlig. Jeg tror det når jeg får se det. For det eneste som har vært tørt de siste ukene, har vært innendørs.

Jeg begynner å bli mektig lei av å hele tiden høre mine egne tanker. Tankene som herjer gjør meg ingen nytte. De minner om et apparat som går på svakt batteri. De piper, er irriterende og aktiv, men trenger i bunn og grunn å lades. Det er som at de er av dårlig kvalitet, som andre ting som har svakt batteri. De er lite givende, og får meg ikke inn på konstruktive baner.

Når dette er sagt, er jeg jo på en veldig sunn og frisk vei nå, men jeg har fått mer og mer følelsen av at jeg har endt opp i et stort tomrom, i stedet for å faktisk ha noe håndfast i siktet. Dette har jeg jo vært en del inne på tidligere, så jeg skal ikke berøre dette temaet om igjen. Men jeg kan si at jeg i går fant ut at det ikke var flere tanker som var nødvendig her, men handling. For tankene om alle handlingene som skal utføres, er faktisk heller et hinder for selve handlingene. Ironisk nok.

Så i går fant jeg enkelt og greit ut at jeg var nødt å stikke hull på denne boblen. Jeg sitter fast, og trenger å komme i gang igjen. Som jeg sa til en kamerat i dag:

«Jeg lever jo ikke!»

Dette høres kanskje negativt ladet ut, men det er ikke det. Jeg er kanskje en anelse frustrert, men jeg føler jeg nå har tatt skrittet. For denne tomme tilværelsen kan umulig være bra for noen. Jeg har tatt meg selv i å faktisk bare tenkepå en stor livsforandring, i stedet for å faktisk sette i gang. Det er faktisk en ganske så stor forskjell, selv om det ikke alltid er lett å skille. Men nå ser jeg det klart og tydelig.

Disse månedene har vært ganske harde, det skal jeg ikke legge skjul på. De har på ingen måte vært forgjeves, for de har lært meg svært mye. De har uten tvil lært meg at jeg har hatt en alvorlig fortid med rusproblemer, og ikke minst psykiske. Men de har også lært meg forskjellen. Jeg sitter igjen med mange symptomer nå, som jeg trodde var en aktiv del av rusproblematikken. Dette har vist seg å ikke stemme. Jeg hadde håpet å bli mye gladere, utadvendt og ja, rett og slett starte et nytt liv. Kanskje jeg var i overkant godtroende. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville få et drømmeliv, selv om jeg sluttet å ruse meg. Men jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være litt mer forskjell enn dette. Det er fremdeles en utolkelig hinne mellom meg og det livet jeg drømte om. Jeg er fremdeles i en boble. Boblen jeg trodde jeg befant meg i, utelukkende på grunn av rusproblematikk. Slik som alle psykiaterne sa. De tok feil.

For ikke mange måneder siden, drømte jeg om å bare være i nærheten av der jeg er i dag. Jeg skriver dette, fordi jeg ikke på noen som helst måte vil fremstå som utakknemlig ovenfor innsatsen jeg selv har gjort, og ovenfor Gud. For det er helt klart en stor forskjell, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har blitt mye sterkere, fysisk og psykisk. Helsen min og utseendet mitt har kommet seg. Jeg ser ikke lenger grå ut, som at jeg mangler alle slags vitaminer, mineraler og hydrering. Jeg går ikke lenger skrøpelig og kronglete rundt på gaten, og snakker ulogisk og usammenhengende, helt til en barmhjertig forbikjørende tilbyr seg å kjøre meg hjem. Det er ikke sånn lenger, og det er jeg evig takknemlig for. Dette kan jeg ikke få sagt nok.

Det jeg tenker på, er den store helheten. For de siste månedene har jeg vært ekstremt detaljbevisst. Så detaljbevisst at jeg ikke egentlig så den store helheten. Det er nesten litt morsomt, for resultatene av testene jeg tok hos nevropsykologen som utredet meg for ADHD og Aspergers, fortalte nøyaktig dette. At jeg var veldig detaljbevisst, men hadde problemer med å se helhet. I det tilfellet var det snakk om en visuell test. Men tilfellet nå er livet mitt. Og livet mitt er den store helheten, mens uvaner, avhengighet, justeringer og de små tingene, er detaljene.

Når jeg nå forsøker å tenke mer helhetlig, tenker jeg at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Dette er noe som gjelder veldig for meg, og min måte å tenke på. Jeg har en litt lei tendens til å alltid se over på den andre siden, uansett hvilken side jeg befinner meg på. Jeg vil alltid være på det stedet jeg ikke er, og når jeg kommer dit, begynner jeg å se tilbake. Men jeg vil ikke at dette skal ses på som kalde føtter, for det er ikke hva det er snakk om.

Jeg prøver enkelt og greit å slå meg litt mer til ro, også mentalt sett. Kanskje jeg begynner å få et litt mer realistisk syn på livet mitt. Det er litt trist egentlig. Før kunne jeg la drømmene og håpet flyte av gårde i en fantasiens bris, og dette var en egenskap som ofte har løftet meg opp fra de verste hullene. Det har på en måte vært krykken jeg har støttet meg til, når jeg var i mine tyngste perioder.

Men nå prøver jeg egentlig å tenke i en litt annen bane. Jeg prøver å tenke mer i nåtid. Jeg tenker at kanskje livet aldri vil bli så «perfekt» som jeg kanskje har tatt sikte på. Kanskje det ikke er realistisk å tenke sånn. Kanskje det er på grensen til manisk. Tanken om den gylne middelvei har begynt å bli mer og mer regjerende. Å skru av denne «alt eller ingenting»-tankegangen jeg alltid har hatt. Å betrakte alle livets nyanser. Slappe mer av. Ikke være for hard mot meg selv. Ikke mer drama, men heller ikke en fullstendig tørrpinn-tilværelse. Ikke mer tunge depresjoner og elendighet, men heller ikke ville impulser som fører meg på veier jeg ikke aner hvor ender. Jeg har tross alt blitt en 32 år gammel mann. Mange, hvis ikke de fleste på min alder har utdanning, jobb, barn, ekteskap, hus, bil og den pakken der. Jeg har ikke engang bestemt meg for hva jeg har lyst å utdanne meg til. Men samtidig har jeg sett at mange av mine jevnaldrende har fått grått hår. Det har ikke jeg. For å være helt ærlig, så misunner jeg ikke dem så veldig. Jeg synes de virker så utrolig fastbundet. Og disse menneskene er det på ekte også. De har masse ansvar og forpliktelser. De har ikke sånne illusoriske lenker som jeg har. Men dette har vært en sterk illusjon. En overbevisende illusjon. Som å sitte i en fengselscelle med døren åpen til friheten, for å ikke gå ut. Men, jeg må arrestere meg selv litt nå. Jeg gjør noe jeg egentlig er veldig imot. Jeg sammenligner liv og mennesker. Det går ikke an å gjøre. Det har jeg sagt for lenge siden, og mener det fremdeles. Vi er alle forskjellige. Takk og pris for det. Hadde det ikke fantes noen som meg, hadde det ikke fantes kunst eller rare bøker i verden. Og hadde det ikke fantes noen som dem, hadde det ikke vært biler på veien, populasjonsvekst i verden, et fungerende samfunn og butikker som selger barnevogner. Det hadde heller ikke fantes hårfarge for grått hår. Nå tuller jeg litt, men poenget er at det er bra at vi alle mennesker er forskjellige. Kunsten er bare å leve sammen i harmoni, på samme måte som man må lære å leve i harmoni med seg selv.

Jeg har bestemt meg for å satse mer på foto fremover. Jeg har sett igjennom mange fotografier som er tatt av store og kjente fotografer, og jeg må innrømme at jeg da innså at bildene jeg selv tar, ikke er så verst de heller. Selv om jeg ikke har noen som helst form for berømmelse. Det er ikke derfor jeg tar bilder heller. Jeg synes bare det er en fin ting å være ute i naturen, og forevige øyeblikk. Når man tenker skikkelig igjennom at det er det man gjør, er det egentlig et slags mirakel. Som å tulle med den genuine fremgangen i tiden. Selve driften. Man stopper tiden, på en måte. Og tar seg et øyeblikk for å se på et annet, stillestående øyeblikk. Det er egentlig fantastisk.

I forbindelse med dette foto-prosjektet mitt, tenker jeg å ta en tur til Sogn og Fjordane fra fredag til søndag. Jeg kommer til å bo på hotell. Min mor kommer jo hjem fra Spania til helgen, så da vet jeg at hundene blir godt ivaretatt av både henne og onklene mine. Hundene kommer nok til å bli så glad for å se min mor igjen, at de ikke engang enser at jeg reiser vekk noen dager. Min mor har jo vært vekke i noen uker nå, og dette har preget hundene, selv om jeg har vært flink å gå på turer med dem, og avlede dem.

Jeg har også sett på leiligheter i dag. Jeg har jo bestemt meg for å sette av mer penger til husleie, enn vanlig. Sånn at jeg kan få noe skikkelig. Så om noen måneder fra nå, bor jeg nok i en fin leilighet, eller et koselig lite hus. Det blir godt å få noe eget.

Jeg har også bestemt meg for å sørge for økt inntekt. Dette er noe jeg strengt tatt må gjøre, dersom planene om å bo bra, skal kunne gjennomføres. Jeg tenker bare på en enkel jobb, av en eller annen sort, som kan spe litt på økonomien min. Jeg må bare prøve å ikke ta ting så høytidelig. Jeg tror det er nøkkelen. For jeg kan ikke si at jeg er så høy i hatten, etter mange år som arbeidsledig. Men jeg har, som ung uføre, mulighet til å tjene 60000 i året ekstra, og dette tenker jeg å benytte meg av. Det har jeg nok bare godt av, både sosialt og økonomisk sett. For å være helt ærlig, tror jeg at jeg må ta meg selv litt i nakken nå. Legge meg litt i selene, og gi meg selv et lite spark bak. For nå er jeg frisk nok til å begynne å fungere litt i samfunnet igjen. Jeg må bare slutte å sitte så mye i ro, for å kjenne etter. Leter man lenge nok, finner man alltid noe å trekke seg selv ned med. Jeg må legge bak meg denne innstillingen. Jeg må slutte å være så selvhøytidelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne gi mer faen. Jeg tror jeg kan klare det, hvis jeg bare prøver hardt nok. Eller, prøver mindre?

Jeg avrunder denne dryppende dagen med noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig:

Disiplenes og samaritanernes reaksjon 4:27-42

2.1 Den åndelige høst 4:27-38

«I det samme kom hans disipler, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? Eller: Hvorfor taler du med henne?

Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?

De drog da ut fra byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et!

Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!

Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham?

Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.

Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!

Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.

For her er det et sant ord at én sår og en annen høster.

Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det må være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 76 ( Lørdag 25.04.15 )

En litt saktegående og regnfull lørdag har begynt å nærme seg kveld, og i dag har det egentlig ikke skjedd så mye spennende. Jeg har hatt fri fra vanlig trening, men jeg har trimmet hundene ute i regnet. Akkurat når det gjelder hundene, synes jeg det er helt greit å gå på tur med dem når det regner, for da treffer jeg som regel ikke på andre hunder. De færreste liker å komme hjem med våte hunder. Jeg er ikke noe unntak, men de trengte sin daglige mosjon, og jeg er ikke så redd for litt regn selv.

Jeg hadde noen ganske intense, bisarre drømmer i natt. De var såpass sterke at jeg valgte å skrive dem ned da jeg våknet, for drømmer er så lett å glemme. Faktisk, så skal man helst ikke engang bevege så mye på hodet når man våkner, hvis man vil huske hva man drømte. Men jeg hadde heldigvis pc-en stående på bordet like ved sengen, så jeg fikk skrevet dem ned.

Først drømte jeg at jeg var i et lite hus med en kamerat som ikke lenger er blant oss i virkeligheten. Det var veldig mørkt, og stemningen i drømmen var veldig depressiv, og på mange måter bare rar.

Det handlet om at vi skulle feste, og feire et eller annet. Plutselig var det tre unge mennesker der, og hun ene så rart på oss og sa:

«Hva er det egentlig dere skal feire da?»

Til slutt var det bare meg og kameraten min som var der igjen, og jeg tenkte mye på dette. Jeg husker at jeg selv ikke hadde planer om å drikke, ettersom jeg var tørrlagt alkoholiker. Men han hadde kjøpt rikelig med øl. Adferden hans var dog underlig. Han virket veldig fraværende, som at jeg ikke engang var i rommet.

Jeg husker at jeg sa til ham:

«De har jo egentlig rett da. Vi har jo ingenting å feire. Jeg skal jo ikke drikke, men hvis du skal drikke, så er det helt greit for meg.»

Jeg sa dette for at jeg ikke skulle være så strikt angående alkohol, selv om jeg selv hadde sluttet. Jeg visste at han satte pris på øl, så jeg ville ikke være kjip mot ham.

Men han svarte ikke nå heller, og så bare rundt i rommet, og hevet øyenbrynene litt. Dette tolket jeg som en anelse arrogant, og jeg lot meg provosere. Derfor tok jeg til å kjefte litt på ham. Helt til jeg så at det rant en tåre nedover kinnet hans. Da skjønte jeg at jeg hadde misforstått signalene hans, og prøvde å trøste ham. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham. Da sa han:

«Jeg tror du har rett i at jeg kanskje kjøpte litt i overkant mange pils ja.»

Stemmen hans var ikke stemmen jeg husker han hadde. Han hørtes nå mer ut som en guttunge. Og etter han hadde sagt dette, begynte han å spise som at han ikke hadde spist på flere uker. Etter dette sluttet drømmen.

Den andre drømmen jeg hadde, var også av merkelig karakter. Jeg drømte at jeg kjørte til et område et par kilometer unna med scooteren min, og av en eller annen grunn, fant jeg ut at jeg skulle sette den i fra meg på en parkeringsplass, for å spasere tilbake til stedet jeg hadde kjørt fra.

Men på veien tilbake, traff jeg på foreldrene til en gammel venninne av meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg i leiligheten deres. Faren var seg selv utseendemessig, men han virket helt annerledes i personlighet. I virkeligheten er han en ganske pratsom kar, men i denne drømmen virket han som en hard og taus kar, som ikke sa noe i det hele tatt.

Plutselig dukket sønnen deres opp i leiligheten (de har ikke en sønn i virkeligheten), og han satte seg midt i stuen, og hadde en overdrevet stor sølvfarget skål med masse hasj og jointer oppi. Han røykte hele tiden.

Deretter viste det seg at de alle skulle et sted med bil, og jeg kunne få sitte på til området jeg hadde satt fra meg scooteren igjen, hvis jeg ville, sånn at jeg kunne hente den igjen, men plutselig oppstod det et basketak mellom sønnen og en bitteliten mann, og disse slåss på en rar måte, ganske lenge.

Etter at slåsskampen sannsynligvis hadde sluttet, gikk vi ut mot utgangsdøren. Jeg husker at jeg gikk ved siden av moren, og nå hadde hun også masse hasj. Nærmere bestemt et gjennomsiktig plastspann fylt opp med jointer. Hun sa noe litt ulogisk:

«Jeg røykte mye hasj i min tid, og nå? Nå røyker og røyker jeg.»

Vi satt plutselig i bilen, men vi var nå et helt annet sted enn der hvor scooteren stod. Vi var langt vekke, og kjørte igjennom en tunell i natten. Det var høye fjell rundt oss, med snø på. Månelys. Og så husker jeg ikke mer av drømmen. Jeg tror jeg våknet etter dette.

Jeg fortalte min mor om dette, og hun mente at det var hjernen min som bearbeidet ting. Hun er også ganske opptatt av drømmer. Ikke at jeg ble noe klokere på disse drømmene da.

Ellers går stort sett tiden på å planlegge litt stort og smått fremover. Jeg tenker spesielt mye på båten min, og gleder meg til å komme i gang med den. Jeg har sett meg ut noen interessante båtplasser som jeg vurderer å søke på. Jeg kunne ha tenkt meg en flytebrygge som er enkel å legge inntil, og jeg vil gjerne ha tilgang på en mulighet til å få den på land, på enkelt vis. Jeg har nemlig en følelse av at den kommer til å ta inn mye vann når jeg får den utpå igjen, og jeg vet ikke hvor mye tid jeg orker å ofre på å tømme den hele veien, slik som det var i sommer. Da spørs det om jeg ikke kommer til å selge den. Jeg får se hvordan utfallet av amatør-arbeidet mitt blir nå i måneden som kommer. Det hadde vært helt supert dersom jeg hadde klart å få den helt tett, men jeg trodde jo også at jeg skulle klare dette forrige gang jeg hadde den på land. Den ble riktignok mye bedre, men den tok fremdeles inn for mye vann. Problemet var at den av en eller annen merkelig grunn kunne ha perioder hvor den nesten ikke tok inn vann i det hele tatt, mens den noen ganger tok inn mye. Så jeg visste aldri, og fikk liksom ikke helt roen i meg. Ved nærmere ettertanke, minner dette om meg selv og øl.

Men det jeg har tenkt på når det gjelder båten, er at det er bedre å ha den til dagsturer og sånt, for det er ikke en enkel båt å håndtere. Den er alt annet enn praktisk. Det er ikke bare å gå om bord, og vri om en nøkkel, for deretter å legge ut på sjøen. Den må først tømmes for vann, og deretter må motoren sveives i gang. Det var noen feil med selve sveiven, og dette medførte at jeg ofte ikke fikk nok fart på svinghjulet, som igjen resulterte i at jeg ikke fikk startet den med det første. Så det var ikke uvanlig at jeg var både sliten og svett da jeg først kom meg ut på sjøen. Derfor tenker jeg at det er bedre å ha den til lengre turer, som er organisert på et eller annet sett og vis. Det er nok mange venner og mange i familien som sikkert kunne ha satt pris på båttur. Jeg har også avtalt med min gamle husvert som jeg har hatt mye kontakt med, at jeg skal komme på besøk til henne på hytten nå i sommer. Med båten. Det blir kjekt.

Dessuten er sjøen en fantastisk plass å være når det gjelder å ta bilder. Så jeg kommer nok til å satse på å gjøre det slik fremover. Båten blir på en måte som en hytte, kan man si. Jeg har også en drøm om å seile til en holme, og kanskje overnatte en natt eller to der. Lage et lite bål, gjerne med en dame jeg hypotetisk sett er forelsket i. Og noe telt trengs ikke, for det er soveplasser i selve båten. Så jeg håper all oppussingen gjør dette mulig. Gud vet hva denne sommeren vil bringe.

Jeg må innrømme at jeg er rastløs i dag. Jeg synes helgene er kjedelige. Jeg har jo også treningsfri, men på mandag er jeg i gang igjen. Jeg tror at det kommer til å bli en periode med mye energi fremover. Det er bra å holde seg aktiv for en som meg, for nå har jeg gått rundt som en 90-åring lenge nok. På mange måter føler jeg meg som en hai, uten de skarpe tennene. Men jeg føler at jeg må holde meg i en eller annen form for bevegelse, for å leve. Jeg har fremdeles til gode å finne en kur mot dette indre jaget, og det får meg igjen til å tenke på møtet på mandag. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på de praktiske tingene med båten, så jeg tror jeg avrunder for i dag. Jeg ser forresten at det ikke er lenge igjen til boken er ferdig. Jøss, tiden flyr!

Jeg avrunder som vanlig med å bla tilfeldig opp bibelen:

1. Bortrykket i ånden 1:9-11

«Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og Jesu vitnesbyrds skyld.

Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

2. En som lignet en menneskesønn 1:12-18

«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.

Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet.

Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.

Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»

3. Skriv det du så 1:19-20

«Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.»

Dag 56 ( Påskeaften 04.04.15 )

Det har gått langt over en måned siden sist jeg har skrevet, men denne gangen er det ikke fordi jeg ikke har vært tom for ord. Det er fordi det har skjedd så utrolig mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Jeg leste så vidt igjennom «Dag 55», for å finne ut hvor jeg var den dagen. Men allikevel, jeg håper dere bærer over med meg dersom jeg kommer med noen gjentakelser her og der. Eller skrivefeil for den del. Jeg er nemlig litt i ørske av medisiner, men valgte å trosse dette for å komme i gang med boken min igjen.

Jeg skal prøve å gå tilbake til hytten, og hvordan det gikk med fremgangsmåten jeg hadde så store, positive forhåpninger til. Jeg må dessverre meddele at frykten jeg hadde for at jeg lurte meg selv, stemte. Det skar seg til de grader, og jeg skal nå prøve å få skrevet ned i riktig rekkefølge, samtidig som det er viktig for meg å fortelle de tingene jeg opplevde som jeg anser som viktig å få fortalt. Men om jeg ikke får skrevet ned alt akkurat denne dagen, så kommer eventuelle utenforstående detaljer etter hvert. Det har nemlig skjedd så mye fra den forrige skrevne dagen, at jeg ville vært en mester av et slag, om jeg husker alt. Men jeg får gjøre mitt beste å skrive meg frem til dagen i dag.

Først vil jeg fortelle om hvordan det gikk med selve renselsen: Jeg hadde jo planer om å slutte å røyke cannabis og tobakk, ved å drikke litt, for så å stoppe etter en uke, litt dårlig, men dog så lykkelig av å være på rette veien, og ikke minst renset fra rusmidler som plaget meg sterkt. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det blir litt som å ta amfetamin, for å slutte med koffein. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg tenkte…

Cannabis og sigaretter skulle bli fjernet med alkohol, og alkohol skulle bli fjernet ved hjelp av et løfte til Gud. Det sistnevnte var den eneste tingen jeg ikke hadde forsøkt, og som jeg må innrømme at jeg fryktet, fordi jeg visste at så snart jeg hadde avgitt dette løftet, så ville dere være en helt sikker løsning på at jeg aldri mer ville få tilbakefall. Det høres kanskje ironisk ut? Ulogisk? At jeg fryktet tilbakefall på noe av det jeg hater mest? Jo, jeg må nesten si meg enig med det, men alkoholisme er som jeg tidligere har nevnt nettopp ulogisk. Mange som ikke er alkoholikere, tror nok at alkoholikere er altfor glad i øl. Men jeg på min side er villig til å vedde på at de færreste alkoholikere er glad i øl eller alkohol generelt. De ( vi ) er kanskje glad i det, men kjærlighet eller vennskap er det ikke.

Men om vi reiser tilbake til selve prosjektet, så gikk det skuffende dårlig. Faktisk endte det hele opp med å være et stort nederlag. Du som kanskje er en av de mer adekvate og oppegående leserne ( Jeg tenker for eksempel på folk som har tilsvarende problemer selv ) har sikkert for mange «skrevne dager siden» skjønt at dette ikke kom til å gå bra. At dette ikke var løsningen, og at jeg lurte meg selv.

I løpet av svært kort tid etter at jeg begynte å drikke, hadde alkoholen igjen tatt innersvingen på meg. Jeg hadde fremdeles ikke avgitt løftet mitt til Gud, og jeg dummet meg ut på rekordtid.

Jeg var blant annet på butikken for å pante flasker, og da jeg oppdaget at jeg var en anelse skjelven mens jeg stod der, ved panteautomaten. Jeg føler jeg har en tendens til å bli abstinent veldig fort. Men jeg oppdaget at det fremdeles var mange tomflasker som var langt ifra tomme, og de var jo heller ikke gamle, så helte jeg dem i meg mens jeg stod og pantet. Du har lov å le. Jeg må innrømme at jeg selv ler litt når jeg skriver dette. Det er viktig å ha litt humor også. Du har også lov å riste på hodet, og tenke at det hele er tragikomisk. Du har også lov til å synes det er trist.

At jeg stod der og pelmet nedpå ved pante-automaten, ble oppdaget av en ansatt i butikken, og ikke bare ble jeg nektet å kjøpe øl, men jeg ble nektet å kjøpe øl i denne butikken på livstid. Det er faktisk første gangen det har skjedd, og effektivt var det også, da dette var den eneste butikken i nærheten.

Men jeg kom i kontakt med en jente, som faktisk var konen til husverten, eller i hvert fall samboeren. Jeg husker ikke om de var gift. Hun hjalp meg veldig, da hun hadde familiær kjennskap til problemet. Men hun kjørte meg hjem, og gav meg to halvlitere. Jeg tror jeg egentlig hadde planer om å kjøpe kanskje atten eller tjuefire, så dette var nok av den erfaring at jeg kunne gå i delìr og kramper dersom jeg stoppet brått, at hun hjalp meg med disse to halvliterne.

Hensikten var nok nedtrapping, for hun sa hun skulle komme tilbake om et par timer, med to halvlitere til. Misforstå ikke, dette er fremdeles veldig lite for å være meg.

Det som forundret meg noe helt utrolig, var at jeg for det første sovnet etter at hun hadde kjørt meg hjem. Jeg våknet mye senere, og oppdaget at det stod en pizza under sølvpapir og to halvlitere ved siden av meg. Men det jeg ikke klarer å forstå, er at Tinka, som egentlig ikke er en vakthund, ikke hadde bjeffet da hun kom, og at jeg ikke hadde våknet. Det var en opplevelse jeg tenkte jeg måtte skrive i denne boken, for det var ganske imponerende gjort av denne jenten. Jeg bør nevne at jeg er ganske skvetten når jeg sover også. Jeg kan hoppe to meter bare jeg hører noen puste i rommet.

Etter dette hjalp husverten meg veldig; Eller jeg bør vel si husvertene, for det var både far og sønn og sønnens kone/samboer som hjalp meg. Jeg klarte utrolig nok å ro meg i land, og klarte å stoppe kulen etter ti dager, hvis jeg ikke husker helt feil. Det var selvsagt svært ubehagelig, men det som var enda mer ubehagelig, var at jeg så at jeg hadde begynt å gå tom for medisinene jeg er avhengig av. Jeg røykte også fremdeles, og en massiv depresjon begynte å vise sitt ansikt.

Jeg burde selvsagt ha ringt til legen tidligere, men når jeg drikker, så skjærer jo alt seg, og jeg blir som en pleietrengende, dement og utrolig vimsete person. For å si det veldig enkelt og klart: Hele livet mitt raser sammen når jeg har promille. Dette har vel du som leser begynt å skjønne nå, etter alle disse sidene med begrensede, gode nyheter.

Dekningen ved hytten var jo ufattelig dårlig, og jeg måtte ut av hytten for å ringe. Av og til var ikke dette engang godt nok, da det ofte ble svært hakkete, og når folk prøvde å ringe meg da jeg var i hytten, kom de bare til telefonsvarer.

Jeg tenkte at jeg skulle klare å fortsette å være der, og fortsette å skrive bøkene mine, hvis jeg kunne få flere medisiner til ytterligere nedtrapping. Jeg undersøkte også med husverten om hvor nærmeste apotek var, og det var hele fem mil unna. Men jeg tenkte at hvis jeg fikk legen til å sende en elektronisk resept, så kunne jeg muligens ta bussen frem og tilbake dagen etter. Husverten sa at han skulle arbeide på gården hele dagen etter, så han kunne se til Fido. Da visste jeg at Fido var i gode hender, for alle disse menneskene hadde alt vist meg at de var gode folk.

Men, det var vanskelig å komme igjennom til selve legen. For det første var ikke fastlegen min der den dagen, og bare det i seg selv visste jeg av erfaring at kunne by på problemer. Det er nemlig kun en fastlege som vanligvis skriver ut slike medisiner, da det er disse som naturlig nok kjenner pasienten best. Men helsesekretærene i skranken skulle høre med en annen lege jeg hadde litt kjennskap til, og vi avtalte et noenlunde tidspunkt hvor han skulle ringe meg, slik at jeg skulle oppholde meg på et sted hvor jeg visste det var god dekning når legen skulle ringe meg. Det beste stedet jeg visste om, var ganske høyt oppe på et fjell.

Jeg ble sittende der oppe, og følte meg knusende deprimert, ensom og isolert. Internettet mitt hadde også vært nede i noen dager, av ukjente grunner. Trolig på grunn av dekningen, dette også. Men jeg ble sittende på fjellet i flere timer, og jeg husker jeg tenkte: Her sitter jeg i utrolig vakker natur, men jeg er så utrolig depressiv.

Så får jeg tilsendt en SMS om at jeg har fått tilsendt en ny resept, og jeg var så deprimert at det omtrent ikke virket som at jeg ble lettet over dette engang. Og etter å ha gjort noen undersøkelser i etterkant, fant jeg ut at det ikke gikk busser den strekningen dagen etter, som var på en søndag. Med andre ord: Kabalen lot seg ikke løse, uansett hva jeg gjorde. Og jeg orket ikke tanken på å gå tom for medisiner i tillegg til å være såpass dårlig etter alt dette med alkohol og depresjon, så det hele endte opp med at jeg måtte meddele til husverten at jeg måtte hjem igjen, med halen mellom beina. Jeg så ikke lenger noen andre muligheter, og vi ble enige om å avslutte leieforholdet, men at jeg kunne komme tilbake dersom jeg hadde perioder hvor jeg ønsket å utfolde meg kreativt, men at jeg ikke ble boende fast. Jeg synes dette var en god avgjørelse. Men de var utrolig snille, og det hele lignet enormt på Lanzarote-prosjektet. Det var egentlig bare en historie som gjentok seg, i grove trekk. Heldigvis var folket i Sogn gode og forståelsesfulle mennesker.

Da jeg kom hjem, tok det ikke lange tiden før jeg begynte å drikke igjen. Jeg klarte å holde meg i fire dager uten sigaretter og cannabis, og hadde til og med begynt på kraftig reduksjon av Sobril på egenhånd. Alt dette gjorde jeg da jeg var edru, og det føler jeg er litt viktig å understreke, for jeg føler at jeg kun setter meg selv i dårlig lys nå.

Det var nemlig slik at jeg hadde klart å komme meg noenlunde på beina etter drikkingen i Sogn, og bestemte meg for å prøve igjen. Jeg ble til og med frarådet av legen å brå-seponere medisinene, en morgen jeg snakket med ham på telefon, da jeg var var ute og gikk i naturen med Fido. Det som var litt spesielt denne morgenen, var at jeg ikke hadde tatt medisinen min, som har vært ganske uvanlig for meg å ikke gjøre før jeg går ut på tur, eller ut noen andre steder, for den del. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde klart å holde meg røykfri. Jeg følte virkelig at jeg denne gangen skulle klare å kvitte meg med all dritten, men samtidig følte jeg at tingene nesten var litt for godt til å være sant. Og det var det. Jeg gapte over for mye.

Så kom dagen da. Jeg tror dette var fjerde dagen. Jeg pumpet iherdig på e-sigaretter, og hadde munnen full av både extra-tyggis og fisherman`s friend. Så reiste jeg til byen, klippet meg, gikk på Burger King, men jeg følte meg helt ufattelig stresset, og for å være helt ærlig: Jeg følte meg ikke noe glad denne dagen. Jeg husker også at jeg rotet kolossalt, og folk som så meg den dagen, oppdaget nok at jeg oppførte meg rart.

Jeg begynte å bli desperat, og kjøpte med meg alkohol. Jeg hadde til og med avtalt å treffe en kamerat, senere på kvelden. Og bare dette var lenge siden. Jeg så frem til en koselig aften i gode venners lag, og for å fortelle at tingene nå begynte å gå den rette veien.

Da jeg kom hjem, begynte jeg atter engang å drikke, men det var ikke noe mer enn vanlig, og dette var første kvelden på fylla. Ut ifra det som begynner å bli en ganske lang fartstid på fylla, kan jeg si at det som skjedde videre, fremdeles er meg ganske uforståelig.

Det siste jeg husker, er at jeg satt og hadde en hyggelig samtale med noen venner og venninner på Facebook. Deretter hadde jeg begynt å kjefte på noen i telefonen. Jeg var rasende i telefonen, og har i ettertid funnet ut at jeg ikke har snakket med noen. Jeg har sannsynligvis snakket og brølt til noen som ikke var der. Jeg tok også med meg maleriene mine utenfor, hvor jeg kunne være alene, og ødela dem. Jeg tror til og med at jeg skrek til maleriene mine. For å si det sånn: Jeg fikk et fullstendig sammenbrudd. Jeg ødela tingene jeg anså som verdifulle. Malerier jeg hadde fått skryt for, og som jeg hadde brukt lang tid på å male. Jeg nådde bunnen.

Dette ble nok hørt godt i alle retninger, og til slutt kom det visstnok syv politifolk og to ambulansefolk for å håndtere meg, så jeg må ha vært helt sprellemann. Jeg må understreke at jeg aldri ville ha skadet et annet menneske, men hvis jeg blir holdt fast mot min vilje, og i hvert fall hvis jeg ikke forstår situasjonen, blir jeg som en makrell som spreller og spreller. Jeg låser meg ut av de fleste grep, og låser kroppen min på alle måter. Jeg er glad de ikke hadde sånne strøm-pistoler/taser-pistoler, for da hadde jeg sikkert måttet betale doble strømregninger den dag i dag. For å si det sånn: Det var veldig, veldig mange politifolk og ambulansefolk som forsøkte å få meg til å samarbeide, men jeg var så langt nede og ifra meg at ingenting kom igjennom. Jeg hadde truffet veggen hardt, mentalt sett, og nådd den dypeste bunn. Denne hendelsen er noe jeg skammer meg enormt over, for det var så «ikke meg».

Etter at ting hadde roet seg litt, på legevakten, måtte jeg videre til psykiatrisk sykehus, og jeg måtte bli lagt i belter, for de klarte ikke å få kontakt med meg, eller roet meg. Jeg tror jeg fikk en klaustrofobisk reaksjon av tanken på å bli lagt i belter, og ble trolig makrellen igjen. Dette ble meg fortalt dagen derpå. Jeg ble også skrevet ut dagen derpå. Jeg snakket blant annet med en kvinnelig ansatt dagen etter, og hun fortalte meg at hun også hadde gjort mange dumme ting på fylla. Hun var utrolig snill. Vi hadde truffet hverandre mange ganger før, og hun sa at slik jeg var kvelden før, hadde hun aldri sett meg. Jeg er nemlig vanligvis veldig rolig. Selv jeg var sjokkert over mitt eget sammenbrudd. De konkluderte på sykehuset med at det hadde toppet seg for meg.

Jeg ble jo som sagt skrevet ut dagen etter innleggelsen, og denne gangen hadde jeg litt penger på bok, så jeg la jeg meg inn på et hotell, og bodde der i to døgn. Jeg trengte tid for meg selv til å summe meg. Jeg hadde blåmerker rundt håndleddene, fordi jeg hadde prøvd å ryke beltene. Tydeligvis hadde ikke det fungert så bra.

Drikkingen fortsatte, og denne gangen var jeg helt i ferd med å gi opp. Ikke kampen for å leve, men kampen mot selve alkoholen. Men jeg vet egentlig ikke egentlig helt hva som er forskjellen på de to siste utsagnene, for dersom jeg hadde fortsatt å drikke så enorme mengder kontinuerlig, så hadde jeg ikke levd i mange månedene.

Den siste fyllekulen varte i to uker. Etter å ha fått medisiner, klarte jeg igjen å stoppe på egenhånd. Da promillen sank, begynte depresjonen, angsten, og tanken om alt som «skulle, burde, kunne ha vært» å komme tilbake. Savnet etter mitt virkelige meg. Den tomme, ensomme følelsen. Smerten av å våkne opp, de få gangene jeg faktisk klarte å sovne. Mange drømmer jo mareritt i slike sammenhenger. Det gjør jeg også, men jeg synes nesten det er verre å drømme gode drømmer. Gode drømmer om det gode liv. Om hvor herlig livet er. At alt er på stell. Jeg synes disse er verre enn mareritt, når man våkner opp med oppkast over hele seg, og griper som et jordskjelv etter nærmeste ølflaske, som strategisk er satt helt inntil sengen, når man vet at det finnes en sannsynlighet for å sovne. Til tider er det som at man er redd for å sovne. Som at skadene av alkohol blir sterkere. Når kroppen blir helt nummen. Lever man? Dør man? Er tidspunktet kommet hvor man snart blir definert som en ung mann som drakk seg i hjel?

Og etter alt dette, selv om jeg egentlig hadde lyst å gjøre det i en kirke, avgav jeg løftet til min Herre Gud: «Jeg lover, deg, Gud i himmelen, at jeg fra nå av ALDRI mer skal drikke.»

Det var en befriende følelse, for nå visste jeg at uansett hvor langt nede jeg var, så kunne det bare gå oppover. Dette ville være den siste gangen jeg var syk som følger av et enormt inntak av alkohol. Jeg visste nå at festen virkelig, virkelig var over. For meg skulle dette være kuren, desperat som eg var. Det var altfor tidlig og urealistisk å tenke sånn nå, og i hvert fall å avgi det løftet. Jeg visste jo at jeg hadde stadige tilbakefall, og jeg tror ikke engang jeg var frisk da jeg gav selve løftet. Men jeg gav løftet til Gud.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette tidligere? Å sette seg ned, og be en stille bønn til Gud? Etter all elendigheten jeg har vært igjennom i forbindelse med dette?

Svaret mitt er at jeg egentlig ikke vet. Jeg har ikke kommet frem til den løsningen før nå, og jeg har ikke vært klar til å avgi det løftet før nå. Hvem vet? Kanskje det var meningen at jeg skulle oppleve alt dette? Kanskje jeg måtte gå med en tornebusk på hodet i mange år, for å vite hvordan jeg skulle hjelpe andre å fjerne den fra andre i tilsvarende situasjoner i fremtiden? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor det har tatt den tiden det har tatt. Men jeg har ikke hatt svaret før nylig, og ikke hatt motet til å avgi løftet før for noen dager siden.

Nå er det ikke veldig mange dagene siden dette fant sted, og jeg er fremdeles dårlig. Jeg kjenner det mest på nerver og paranoia, og et slags indre jag. Jeg får prøve å tenke på det som at det er Gud som jager slangen ut av meg. For jeg har alltid hatt den gode Gud som min Herre, selv om jeg har feilet så utrolig mange ganger i mitt eget liv. Jeg har alltid visst hvem Gud er. Selv de gangene jeg har vært så syk at jeg ikke engang har kjent igjen min egen familie.

Og jeg har fått noen nye visjoner. Dette kommer kanskje som en slags overraskelse, men jeg har faktisk tenkt på utdanning og jobb. Jeg har tenkt: Kanskje jeg skal prøve å bli Helsefagarbeider? Kanskje jeg kommer til å bli en helsefagarbeider som også er kunstner og forfatter? Og ikke minst rusfri?

Jeg har nå lyst å komme med noen litt mer billedlige forklaringer, eller i hvert fall noen, og noen reelle erfaringer. Noen små, rare fortellinger om hvordan jeg opplever alkohol, og hvilken innvirkning alkohol har hatt på meg:

Tidligere har jeg jo ofte snakket om denne broen, hvor jeg står på en mørk og ensom side, og ser lengtende over på alle de gode tingene jeg egentlig ønsker meg i livet: En vakker dame, en jobb, et hus, en bil, og sist, men ikke minst: Muligheten og evnen til å hjelpe andre. Den mørke og ensomme siden stod jeg på, og navnet på landet på den delen av broen heter Alkohol. Men dette bildet har jeg jo fortalt litt om før. Jeg har også flere:

En lege fortalte jo meg engang meg at hun synes det hørtes ut som at jeg gikk rundt på brukne bein. Dette tror jeg også jeg har nevnt før, men jeg vil igjen understreke at hun har rett.

Men når jeg tenker ytterligere på dette, så har jeg selv hatt et argument, som har vært selve alkohol-avhengigheten som har snakket. Argumentet mitt lød som følger:

«Jeg føler at den eneste måten folk ønsker meg på, er når jeg går rundt på brukne bein.»

Med dette mente jeg for de som ikke forstod det, at jeg synes det var så vanskelig å holde seg helt unna flasken, men at det samtidig kun var meg som edru folk ville ha. Jeg kunne til og med føle meg truet av de som ville ha meg edru.

Så til et bilde jeg har i hodet, som jeg tror kommer fra Herren selv:

Jeg ser for meg at jeg står foran et stort ishav. Alle de gode tingene jeg tidligere har nevnt at jeg drømt om, er på andre siden av dette ishavet. Jeg har en sekspakning med halvlitere i ryggsekken, og én pils i hånden. Dette er alt jeg har, generelt sett.

Men foran meg ser jeg så et par skøyter. Disse er av veldig god kvalitet, og jeg vet hvordan jeg skal håndtere dem. Disse skøytene er den eneste måten jeg kan komme over ishavet på, på en effektiv og trygg nok måte.

Jeg tar en stor slurk av ølen min. Og tar et skritt mot skøytene, men de beveger seg bare mer vekk fra meg, i feil retning. Og isen er så glatt, så jeg, med mine loslitte sko, ramler bare og slår meg.

Jeg reiser meg opp igjen på beina, litt frustrert over at ølflasken min knuste i fallet. Jeg tar derfor opp en ny flaske, åpner den, og tar en stor slurk. Det pleier jo alltid å hjelpe? Men ikke nå. Hva er dette for noe?

Jeg ser at skøytene nå har beveget seg enda mer i feil retning. Og det samme skjer med meg også, idet jeg prøver å nå dem. Jeg ramler, og slår meg. Også denne gangen knuser flasken min.

Atter engang prøver jeg, og tar opp en ny flaske. Nå er jeg stresset, og har begynt å bli kald på beina. Jeg er NØDT å få tak i de skøytene, men det samme skjer igjen. De beveger seg til stadighet i feil retning, og jeg får aldri tak i dem.

Til slutt, omsider, ser jeg mønsteret. Jeg gjør noe jeg aldri hadde trodd at jeg ville klare eller gjøre; Jeg tar opp alle ølene jeg har igjen, og slipper dem med vilje i bakken, slik at alle knuser.

Skøytene glir nå tilbake til meg, og jeg får dem nå på meg.

En god røst sier til meg:

«Nå er du klar.»

Jeg skal prøve å få skrevet hver dag fra nå av, for jeg merker at det gjør godt. Men jeg tror jeg må avrunde for i dag. Jeg har skrevet ganske mye i dag, men har mye mer å fortelle. Dette er bare begynnelsen på det som blir en langt bedre vei videre. Bare tanken på at jeg er under min siste tilfriskning fra alkohol, gjør at jeg føler en enorm lettelse. Men dette er påskeaften, så jeg må selvsagt få skrevet tilfeldig fra bibelen min:

4.11 En gutt blir helbredet 9:14-29

«Da de kom til disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som var i ordstrid med dem.

Og straks alt folket fikk se ham, ble de forferdet, og de løp til og hilste ham.

Han spurte dem: Hva er det dere strides med dem om?

En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført deg til min sønn, som er besatt av en stum ånd.

Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.

Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!

De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet.

Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av.

Ofte har den kastet ham i ild og vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.

Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!

Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!

Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og fòr ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.

Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp.

Da han var kommet inn i et hus, spurte hans disipler ham i enrom: Hvorfor kunne vi ikke drive den ut?

Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.»

Dag 55 ( søndag 01.03.15 )

Tiden er inne, og det er ikke noen grunn til å utsette mer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor det bare er å hoppe i det. Det er på tide å begynne så smått med renselsen. Jeg vet at det høres veldig dramatisk ut å kalle det «renselse», men jeg har faktisk en ganske stor jobb foran meg. Det er som et tau med mange forskjellige knuter og floker, som skal ordnes.

Mange vil nok hevde at dette er å lure seg selv, men jeg har bestemt meg for å unne meg noen pils de verste dagene, dersom følelsene blir uutholdelige. Jeg føler nemlig at jeg står foran en karusell av humørsvingninger, og av erfaring er dette noe jeg bør ta på alvor. Jeg kan bli såpass depressiv at det grenser til alvorlig, selv om jeg ikke ser helt at det skal skje denne gangen. Men det kan skje, og da tenker jeg at det er bedre å være litt småteit og brisen i stedet. Og nå som jeg først har tent denne lunten, ved å erklære at jeg faktisk vurderer å unne meg noen pils i den verste stormen, kan jeg si at det er grundig planlagt. Det kommer ikke til å bli sånn at jeg ikke spiser, eller at jeg nærmest går inn i en slags faste, som så mange ganger tidligere.

Jeg har til og med kjøpt inn mat som jeg antar at kommer til å passe i forhold til alt; supper og «lett» mat. Dette er ikke fordi jeg kommer til å drikke mye, men fordi jeg også kommer til å være utrolig røykesyk, og det blir jeg i hvert fall etter tyngre måltider. Jeg har også bestemt meg for å halvere dosen med Sobril, så jeg antar at jeg kommer til å kjenne dette litt også.

For å si det helt ærlig, er jeg villig til å strekke meg ganske langt for å komme igjennom den første uken uten røyk. På den annen side kan jeg si at jeg kommer til å være ytterst forsiktig når det gjelder alkohol. Jeg skal trene, gå på turer, spise og gjøre ting som jeg ellers gjør når jeg ikke drikker. Alkohol kommer ikke til å være en veldig vesentlig faktor, men den kommer til å være tilstedeværende dersom ting blir uutholdelig.

Det er vel en viss fare for at jeg blir tolket som dum, etter å ha fortalt om fremgangsmåten jeg vurderer. Å bytte ut sigaretter og cannabis med alkohol? Det var dagens! Og det er helt greit om noen lesere skulle tenke dette. Men selv vil jeg si at dersom man har et blandet rusproblem, så må man ofte tenke litt «kreativt» for å komme seg skikkelig ut av det. Så for å si det med en gang: Jeg har samme, felles mål som de rundt meg har for meg; Å komme helt ut av alt. Men det er mange ting, og på sett og vis kan det hjelpe å ha litt promille når man går igjennom stormen. Den første uken er den verste, og det finnes ingen behagelig måte å gjøre det på.

Jeg tenkte litt da jeg våknet i dag, om jeg kanskje skulle utsette det hele enda litt til, men jeg fant ut at jeg nå var begynt å utsette uten god grunn. Derfor bestemte jeg meg for at morgendagen blir dagen. Jeg vil ikke være en dagdrømmer for lenge, for da begynner jeg etter hvert å tvile på om jeg noensinne vil gjennomføre det. Denne tvilen kom litt i dag, så da tenkte jeg umiddelbart: «I morgen blir dagen.»

Hvis ikke denne planen lar seg gjennomføre, og jeg bare lurer meg selv, så merker jeg det ganske fort. Den største frykten er at jeg for eksempel sprekker på alt, etter å ha holdt meg i la oss si fire dager. Da må jeg i så fall legge hånden på hjertet, og erkjenne at jeg har feilet, og at jeg ikke klarer dette alene. At jeg ikke klarer det uten hjelp. Det er mange som allerede tenker dette om meg, med mindre de har brukt en omvendt psykologi på meg. Dette er faktisk en teknikk som fungerer på meg; omvendt psykologi altså. Hvis noen uttrykker sin tvil i forhold til meg og mine planer, så blir jeg sånn:

«Åja? Jeg skal vise dem!»

Jeg håper bare at jeg kommer meg noenlunde greit i gjennom den første uken. Formen kommer nok ikke til å være så bra om en uke. Eller, jeg aner faktisk ikke. Det er en såpass innviklet prosess at jeg rett og slett møter det hele med uvisshet. Men hva er det viktigste å tenke på? At det går over. At det egentlig er tegn på bedring.

Samtidig tenker jeg: Hva om jeg kommer til å føle meg fantastisk om en uke? Hvis jeg klarer å holde alkohol-konsumet på et akseptabelt stadium, så vil jo forhåpentligvis de helsemessige gevinstene begynne å vise sitt ansikt når den første uken har passert. Jeg kommer til å kjøre i meg mye mat som renser kroppen, og jeg kommer til å lage mange smoothier av frukt og bær, så jeg får i meg masse vitaminer og mineraler. Og hvis jeg i tillegg klarer å trene litt, gå på lange turer, være mye ute i frisk natur, så vil jeg nok føle meg bedre på noen områder, og sannsynligvis verre på andre. Jeg vet ikke, og jeg skjønner at jeg sannsynligvis ville hatt et stort flertall imot meg, dersom jeg hadde luftet ideen om fremgangsmåte for dem. Men den eneste jeg lufter ideen for, er denne boken. Og når noen leser om det, så er dette såpass lenge siden at det er over uansett. Uansett hvordan det gikk. Men la i hvert fall dette være sikkert: Jeg prøvde i det minste, i håp om bedre helse, generelt sett. Men dette er det første og siste forsøket, på denne måten. Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg ta det svært tungt. Da viser jeg meg selv at jeg ikke må eller kan lytte til meg selv. At andre har mer rett i forhold til mitt liv, enn jeg selv har. Det blir som å si:

«Sorry, jeg er ikke i stand til å ta skikkelige valg for meg selv. Jeg trenger andre til å ta viktige avgjørelser for meg.»

Og når dette er sagt, vil jeg si at jeg synes det er sterkt av folk å be om hjelp. Så ikke misforstå. Men selv har jeg fått den type hjelp så mange ganger, og jeg har mer troen på denne metoden, helhetlig sett. For min egen del. Men jeg tviler på at jeg kommer til å anbefale denne fremgangsmåten for andre. Det kommer veldig an på hvem man er, i det helhetlige perspektiv. Og jeg tenker at dette er løsningen for meg. Vi får se hvor jeg er, og hvordan jeg har det om en uke. Det er ikke vits i å skrive fine ord. Jeg må vise dette i form av handling. Og nå er punktet hvor mange ord går over i nettopp handling, kommet.

Når jeg har kommet til «dag 100», er denne boken ferdig, og sannsynligvis er livet mitt helt annerledes enn nå, selv om det ikke er lang tid for mange. Det er vanskelig å si, for det kan være mange år til den siste dagen er skrevet. Jeg har jo som nevnt tidligere antydet at det kan komme lange pauser. Poenget er at det skal være hundre, skrevne dager, men ikke nødvendigvis sammenhengende. Da ville det ha blitt kjedelig å lese, for det skjer fint lite spennende i livet mitt for tiden. Det er i hvert fall ikke nødvendig å komme med oppdateringer hver dag, dersom jeg fremdeles bare sitter og grubler på det samme som dagen før.

Mange brå forandringer vil tre i kraft. Og jeg tror at mannen der oppe har lagt veien videre for meg allerede. Kanskje jeg lenge har visst om denne veien. Kanskje problemet aldri har vært at jeg ikke har visst hvor jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje problemet hele tiden har vært at jeg har fryktet for det ukjente, selv om alle hevder at det er hva som må til for å finne lykken. Jeg tror vi mennesker er sånn: At hvis man går lenge nok i gjørme, så blir man til slutt vant til det. Til slutt foretrekker man å bli værende i gjørmen, fordi man i det minste kjenner den. Man kjenner konsistensen, og det blir vante omgivelser, selv om det faktisk er gjørme. Selv om det finnes tørt gress rett ved siden av pytten. Man kjenner ikke tørt gress. Man kjenner ikke konsistensen, men har bare blitt fortalt av andre at det er langt mer behagelig å sitte på det tørre gresset, enn i gjørmen. Dette er satt litt på spissen. Men det er nok det som er greien for mange som sliter; Nemlig frykten for det ukjente.

Klokken er snart elleve på formiddagen, og det har vært en veldig regnfull periode. Det er litt kjedelig, men det blir nok en lang tur på meg og min firbente sjelevenn i dag uansett. Paraply og regntøy er en fin ting å ha. Men det er kjedelig for kameraet mitt også. Dette grålige været er vanskelig å gjøre spennende på bilder, men det kan bli bra dersom man finner bra steder, og er kreativ. De bildene jeg tok av fossefallet her, har blitt skrytt opp i skyene. Jeg tror faktisk aldri jeg har fått så god kritikk på bilder før. Kanskje jeg har utviklet meg. Jeg tror jeg har det, for nå er det sånn at jeg «former» bildet med øynene, før jeg i det hele tatt knipser. Jeg ser hvordan «virkeligheten» vil se ut etter at bildet er tatt, og har vært igjennom Photoshop osv. Jeg vet hvilke effekter som vil passe bra, dersom jeg gjør sånn og sånn. På forhånd. Før var det mer overlatt til tilfeldighetene.

Fra det ene til det andre: Dette begynner å bli en veldig lang bok. Siden den sørgelige dagen på akuttmottaket, har jeg skrevet enormt mange ord. Nå er jo bibelen også sitert mye, men sannelig er det fingrene mine som har ført ned hvert eneste ord.

Jeg satt faktisk og tenkte på dette her om dagen. Jeg tror jeg kommer til å savne å skrive i denne boken, når den er ferdig. Jeg hadde en sånn drømmende tanke om at jeg kanskje fikk utgitt denne boken, og deretter opprettet en blogg eller lignende, som fortsettelse på boken. Ja, drømmer er fine å ha. Ettersom jeg selv ikke engang har lest igjennom boken, fra den første dagen, og heller ingen andre, så har jeg ikke peiling på hvordan den vil bli mottatt av andre. Jeg har ikke fjerneste anelse, for å være helt ærlig.

Nå tror jeg at jeg får komme i gang med dagen. Men jeg avrunder som vanlig med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

3.14 Jesu herlighet åpenbares på fjellet 16:28-17:13

«Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.

Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.

Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?

Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.

Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem.

Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.»

Dag 40 ( tidlig morgen fredag 13.02.15 )

Klokken har så vidt passert kvart over seks om morgenen, og jeg er lys våken. Jeg våknet klokken halv tre i natt, og har ikke sovet siden. Så man kan trygt si at jeg har litt problemer med søvnrytmen for tiden. Men nå skal jeg holde meg våken til i kveld, så får jeg heller bare være trøtt.

Det ble en litt brå avslutning på gårsdagens skriv. Jeg hadde egentlig planer om å skrive mer om kvelden, men jeg kom aldri så langt, så jeg etterfylte bibel-greiene mine nå nettopp i sted.

Jeg tenker og tenker, og kjemper mot veldig depressive tanker. Men oppi det hele, virker det som at det har kommet en litt streng røst inni hodet mitt, som sier hvordan jeg skal gjøre ting videre. Ironisk nok, så er det jo bare én vei det kan gå når man har nådd bunnen. Og det har jeg. Jeg tenker at jeg har det helt elendig i livet, og det er ikke lange veien fra sannheten. Jeg klarer ikke engang å smile om dagen. Men så kommer denne røsten, og sier til meg at dette enkelt og greit ikke går lengre. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det, for jeg er så fullstendig klar over det selv. Jeg vandrer rundt i en tåke av elendighet, en vond sirkel. Det skader meg å ha det sånn. Jeg kjenner meg snart ikke igjen lenger. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvor lenge jeg egentlig har hatt det sånn, uten virkelig, virkelig å gjøre noe med det. Elendigheten svekker meg. Den stjeler tid fra meg, og når den ikke gjør det, tuller den med tidsoppfatningen min. Jeg begynner nesten å ta til tårene når jeg tenker på hvor mye tid som har gått. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake la oss si tolv år, for å prøve på nytt. Men hva er egentlig vitsen med å tenke sånn? Skal jeg bruke enda mer tid på å sitte med deprimerte tanker om at det var sånn og sånn det skulle ha vært? Skal jeg bruke mer tid på å se tilbake på gode stunder med savn, fordi de kan være en trøst i elendigheten jeg nå opplever? Skal jeg prate med en psykiater om det? Eller kanskje legge meg inn? Skal jeg gå over på andre typer medisiner? Skal jeg finne et nytt rusmiddel? Skal jeg gjøre som så mange andre, og si at alt går bra med meg, selv om det egentlig ikke gjør det? Er dette noe andre mennesker kan gjøre så veldig mye med i utgangspunktet? Eller…. Skal jeg for én eneste gangs skyld lytte til meg selv og mine egne signaler? Jeg har bestemt meg for sistnevnte.

Jeg trenger enkelt og greit å finne tilbake til meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse å se seg selv i speilet, og ikke være helt sikker på hvem det er du faktisk ser på. Det er også en veldig ubehagelig følelse å ikke vite hva andre tenker om deg. Jeg vil tippe at mange tenker på meg som en rar og kanskje til og med ustabil dranker. Det er kanskje rart å si det, men slik som jeg ofte har fremstått, kan jeg ikke si at jeg klandrer dem for det heller. Men da snakker jeg om folk som egentlig ikke kjenner meg. Statister i livet mitt. Mannen som går forbi meg på gaten. De jeg selv er en statist for, med ustø gange.

De som kjenner meg, vet at jeg har masse problemer koblet opp mot rus og psykisk helse. Og som jeg tidligere nevnte så vidt, har jeg fått støtte over facebook fra folk jeg kjenner fra gammelt av. Dette er noe jeg har satt usedvanlig stor pris på, og det hjalp faktisk da jeg var så langt nede at jeg vurderte å avslutte det hele. Det er ikke mer enn noen uker siden. Jeg drakk mye, og var så lei av å surre rundt i et eneste kaotisk, depressivt mønster som ingen ende ville ta. Jeg så rundt og rundt etter noen som helst grunn til å fortsette å leve. Jeg følte jeg aldri ville klare å komme meg ut av det, og at folk kun var snille mot meg fordi de synes synd på meg. Og jeg kan si deg helt ærlig: Det er grusomt å ha det sånn.

Men sannelig var det noen som klarte å gripe igjennom til meg. Det er egentlig helt utrolig å tenke på. At noen ord klarte å få meg litt mer opp på beina. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er egentlig utrolig hvor lite som skal til i slike situasjoner: Et vennlig ord, et smil, et vink. Et signal på at du faktisk i det hele tatt fremdeles eksisterer, og ikke er usynlig, uansett hvor herjet og jævlig du måtte se ut og føle deg. Det er alltid en god følelse av å bli sett av noen som er glad i deg.

Men, det kommer alltid noe godt ut av noe vondt. Jeg vet at mange vil tenke: «Hah, den har vi hørt før!» når jeg sier det jeg har tenkt å fortelle, og vanligvis ville jeg ha hengt meg opp i dette. Jeg ville blitt frustrert over at de hadde mistet troen på meg, og kanskje til og med påvirket, for så å begynne å tvile på om jeg selv vil klare det. For det er lett å lage sprekker i et allerede bristet selvbilde. Og jeg kan omtrent ikke forestille meg noe som går mer utover selvbildet, enn å ikke klare å komme seg på beina.

Poenget mitt var at jeg i det siste har tenkt mye, og det er at jeg nå står foran et veikryss. Denne gangen mener jeg det veldig alvorlig også. Jeg føler det på meg, på sett og vis. Jeg føler at livet har kommet til det punktet, hvor jeg faktisk for én gangs skyld er voksen, tar den voksne avgjørelsen, og ikke den enkle og barnslige. At jeg for én gangs skyld tar et valg, og står ved det, i stedet for å forandre på det kort etter. Jeg er nødt å kontrollere impulsene mine, og ja, det er vanskelig. Hvis man står i et veikryss som sprer seg til hundre veier, kommer man ingen vei om man velger å gå på alle. Slik har det vært for meg. Og jeg har egentlig ikke kommet noen vei. Eller, faktisk: Hvis jeg skulle klare å komme meg helt på beina, både psykisk og i forhold til rus, så hadde jeg helhetlig sett kommet en veldig lang vei. Jeg hadde sittet med en enorm livserfaring, og jeg kunne ha hjulpet andre å finne veien ut av samme uføret. Men så lenge jeg forblir værende i elendigheten selv, er jeg ikke i posisjon til å hjelpe andre heller. Det er ganske logisk: Hvis man ikke kan hjelpe seg selv; Hvordan skal man da kunne hjelpe andre? Så det hele er en litt komplisert greie. Men Lanzarote-turen er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg ville jobbe for sjømannskirken, og hjelpe de som slet med sitt. Så endte det opp med at jeg selv måtte få hjelp av sjømannskirken. Jeg var med andre ord ikke klar, og jeg feilet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde tatt meg denne renselses-perioden. Jeg prøvde å ignorere den litt, og trodde at jeg var sterkere enn jeg var. Der brant jeg meg, og det var ikke på grunn av solen. En lege sa en gang til meg:

«Det høres ut som at du går rundt på brukne bein».

Jeg synes faktisk dette var en veldig klok ting å si, for ofte har det vært sånn med meg.

Jeg tror det vil være mange blandede meninger om hvordan jeg skal rense meg selv, så jeg vil skrive litt om dette nå.

Om nøyaktig en uke kommer jeg til å bo i en hytte, hvor min nærmeste nabo er naturen. Det er en enkel hytte, men den har alt jeg trenger. Butikken ligger noen kilometer unna. De fleste ville nok synes det høres utrolig ensomt og forlatt ut, og at isolasjonen ikke vil være bra for hodet mitt. Noen har også hevdet at dersom jeg skulle få delirium eller tilbakefall der ute, så ville det få enorme konsekvenser. Kanskje til og med en dødelig utgang. Og dette er jeg helt enig i. Jeg ville nok ikke gjort lurt i å reise dit etter en tung fyllekule, og fremdeles være full ved ankomst, for så å stoppe brått. Det ville vært en ganske så risikabel ting å gjøre.

Men nå er det akutte med alkoholen over. Jeg har vært edru i en uke nå, og det er fremdeles en uke til jeg reiser. Det er egentlig ikke bare alkoholen i seg selv som står i fokus. Så lenge jeg nå holder meg edru, er det ingen fare i forhold til alkohol. Jeg kommer også til å bruke antabus når jeg er der, så alkohol-delen er helt i orden, så lenge jeg fortsetter å holde meg avholdende. Og det er jo en del av planen.

Når jeg snakker om en renselse, så snakker jeg i en større skala. Jeg snakker om å rense meg selv for alle ting som plager meg; Alle avhengigheter, tankekjør, angst og depresjoner. Og selv om de fleste kanskje tenker at et øde og forlatt sted ute i naturen må være grobunn for depresjon og angst, tenker jeg motsatt.

Den siste tiden har jeg vært veldig stresset, og som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så har jeg hatt en underlig, klaustrofobisk følelse. Jeg har også hatt følelsen av at jeg må «skynde meg å leve», for jeg klarer ikke å følge tiden på samme måte som alle andre. Cocktailen av rus og mentale problemer har toppet seg, og dette har gjort at jeg føler jeg mister meg selv. Og dette er grunnen til at jeg har begynt å tenke alternativt, samtidig som jeg har fått denne indre, strenge røsten som sier:

«Nå er det nok!»

Jeg tror det er mitt egentlige jeg som protesterer og setter foten ned, og for å være helt ærlig, synes jeg det er godt å høre den røsten. Jeg merker at jeg lytter til den. Jeg merker at den er pålitelig, og at den skal vise meg veien ut av uføret.

For jeg har egentlig bare to valg nå, og det ene er det riktige. Jeg reiser ut i naturen, mediterer mye, setter opp faste rutiner på ting, kutter alle tingene jeg er avhengige av, går lange turer med Fido, skriver og skriver, maler og lager musikk. Jeg kommer også til å fiske, og forhåpentligvis begynne å trene når det verste har gitt seg. Jeg vet at det finnes et treningsstudio ca 7 km unna, som jeg akter å benytte meg av.

Når dette er sagt, så skal jeg si at jeg ikke bare skal holde meg unna alkohol. Jeg har også laget en nedtrappingsplan på Sobril med legen, og jeg skal slutte med selv de tingene som andre mener er uviktige, som tobakk og kaffe. Dette høres kanskje litt rart ut, men når det er slik at man er plaget av en avhengighet, så vil den prege deg negativt hver gang du gir etter for den. Jeg hadde også astma som barn, og vokste den fra meg. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg tenker at det ikke er uviktig å slutte å røyke etter 21 år som røyker da.

Og ja, det blir mye på én gang, men jeg kommer ikke til å dø av det. Tvert imot. Ingen av de gjenstående avhengighetene er farlige, ved seponering. Sobrilen er jo ganske kraftig å slutte for brått med, så her har jeg laget en plan med legen min.

Naturen skal være min hjelper. Jeg kommer til å ha det tungt, og står kanskje foran min livs største depresjon. Men akkurat denne depresjonen er i såfall nødvendig. Dessuten tror jeg at jeg vil bli nærmest manisk av lykke når jeg merker at ting begynner å slippe taket. Når jeg ser at jeg faktisk klarer disse tingene, og at jeg faktisk lykkes. Når jeg merker at jeg blir mer meg selv, og at valgene jeg tar videre, ikke kommer fra en annen enn den jeg er.

Det som vil skje, er at jeg først kommer til å ha noen dager hvor jeg på en måte lander, før alt begynner. Det kommer til å bli et knallhardt opplegg, og jeg prøver å forutse om jeg kommer til å bli lykkelig eller ulykkelig på veien. Jeg tenker at det mest naturlige er at jeg kommer til å oppleve litt av alle følelser. Kanskje jeg kommer til å gråte, kanskje jeg kommer til å le. Kanskje jeg blir livredd, kvalm, paranoid, søvnløs, irritabel og utrolig rastløs. Kanskje jeg ikke engang kommer til å orke å gjøre noe. Men ingen av disse følelsene er farlige, og uansett: Jeg kommer til å gjennomføre det. For når det slaget er vunnet, er jeg meg selv igjen. Og det er lenge siden.

Jeg var jo som nevnt hos legen i går, og vi pratet litt om planen videre. Jeg sa det som det var til ham, at jeg innså at jeg hadde feilet mye, misforstått mye, og at jeg nå hadde en underlig følelse av at jeg var i ferd med å bli voksen. Jeg sa det på en sånn måte at han begynte å le, for jeg har jo hele veien vært skeptisk til å bli voksen. Jeg synes det virker så utrolig kjedelig, og innser samtidig at dette er en veldig barnslig tanke. Det er kanskje bare slik jeg føler det også. Men de fleste på min alder er betydelig mer «voksen» enn hva jeg er. Samtidig har jeg jommen mye livserfaring som de ikke har også. Dessuten føler jeg at det er veldig mange som prøver så hardt å være voksne. Det synes i hvert fall jeg er utrolig barnslig. Så det kan bli interessant å se hvordan alt dette skal gå. Det er nemlig ikke slik at jeg har behov for å bli «tolket» som spesielt voksen, men jeg har lyst å ta kontroll over mitt eget liv. Jeg har lyst å komme i gang med utdanning, og deretter få meg arbeid. Jeg har lyst å finne meg en sunn og elskverdig dame som elsker den jeg egentlig er, og ja, jeg trodde aldri jeg kom til å si det: Jeg vil ha et helt vanlig liv. Det er bedre å ha et vanlig liv, enn å ikke ha et liv i det hele tatt. Jeg må bare innse at festen er over for lenge siden. Den tiden er forbi. Jeg lever i en tid som er forbi. Det er ingen eller ingenting igjen der, bortsett fra elendighet, mørke og sorg.

Jeg har også satt opp faste datoer på når jeg skal slutte med de enkelte tingene, og dette er en plan jeg har tenkt å følge til punkt og prikke. For det er sånn nå, at jeg er nødt å se «forbi» tåken. Slik vil det være ganske lenge, men på andre siden venter et mye bedre liv. Det er jo på andre siden alle de gode ting er, og hvor alle de gode ting venter. I stedet for å stå utenfor i kulden og mørket, for å se inn vinduet med masse lys, slik jeg har gjort i så mange år nå, så akter jeg å gå inn i stedet.

Jeg avrunder som vanlig ved å slå blindt opp i bibelen:

6.9 Profeten går i forbønn for folket 14:19-22

«Har du da fullstendig forkastet Juda, eller kjenner din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen legedom for oss? Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

Vi kjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres misgjerning, at vi har syndet mot deg.

For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Overgi ikke din herlighets trone til vanære! Kom i hu og bryt ikke din pakt med oss!

Er det blant hedningenes falske guder noen som kan gi regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting»

Dag 39 ( Morgenen torsdag 12.02.15 )

Som du ser, så er det ganske lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg skulle ønske det var på grunn av at jeg hadde lite å fortelle. Jeg satte meg jo en sånn regel om at jeg ikke kom til å skrive hver dag, dersom den andre dagen var lik den første.

Men det har skjedd mye siden sist. Jeg har vært syk, og jeg hadde en periode hvor jeg drakk sammenhengende i flere uker. Jeg ble mildt sagt like syk som da jeg var på Lanzarote, eller alle de andre tusen gangene jeg har vært syk. Heldigvis førte det ikke til noen innleggelse. Men den siste dagen jeg drakk, var jeg så abstinent at jeg drakk en flaske med munnskyllevann. Dette var av en slik variant man kjøper på apoteket. Den smakte helt jævlig, og jeg følte meg noe forgiftet der jeg gikk drivende gatelangs til legen. Jeg må ha sett forferdelig ut. Men heldigvis hjalp han meg tilbake på medisiner. Jeg hadde nemlig atter engang gått tom. Så jeg drakk vanlig pils ut dagen, og startet på medisiner dagen etter. Da klarte jeg heldigvis å stoppe med drikkingen, og innså at jeg var inne i en av mine dypeste depresjoner. Og forresten, jeg oppdaget at det ikke var alkohol i flasken med munnskyllevann. Det er jo nesten litt komisk. I hvertfall kan det trygt kalles tragikomisk. Men jeg hadde sikkert frisk pust den dagen.

I ettertid har det gått bedre, men jeg har innsett at jeg ikke alltid er frisk. Jeg har ofte ikke vært frisk, og det handler ikke utelukkende om alkohol, slik mange i psykiatrien hevder. Jeg begynte jo nesten å tro på det selv etter hvert, men har hatt lange tenkepauser nå, og innsett at jeg egentlig har hatt rett hele veien. For selv i perioder hvor jeg ikke drikker, og ikke er abstinent, og i perioder hvor jeg i det hele tatt hadde rørt alkohol fra tidligere av, har jeg vært syk. Med «syk» mener jeg alt fra angst, depresjoner, tvangstanker, isolasjon, vrangforestillinger osv. Listen er lang.

Det gir meg en litt rar smak i munnen å tenke på; at jeg faktisk har hatt rett, og psykiatrien i så mange tilfeller har hatt feil. Derfor må jeg innrømme at alle mine blandede erfaringer fra psykiatrien, nå har gjort at jeg har lyst å klare meg helt uten dem. Jeg har en veldig god fastlege, og jeg har medisiner. Noen videre hjelp ønsker jeg ikke.

Når det gjelder hytten og dette prosjektet, så er det fremdeles helt aktuelt. Faktisk, så er det omtrent det eneste som står i hodet på meg for tiden. Jeg har heldigvis fått utsettelse på selve flyttingen, og var ganske ærlig med husverten om hvorfor ting kunne ta litt ekstra tid. Så nå er den offisielle flyttedagen satt til den 20 februar. Altså om litt over en uke.

Selve perspektivet mitt på hytteprosjektet har forandret seg da. Jeg ser på turen som en slags «renselse», som jeg kanskje har nevnt før. På sett og vis, kan man si at denne turen for meg skal være en slags avrusning, eller en overgang til et helt nytt liv. For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, så er det hva jeg trenger; Å starte et helt nytt liv. Et nytt sted. Ja, å starte helt på nytt. Men jeg kommer selvsagt til å komme hjem på besøk, og jeg håper at jeg får besøk også.

Jeg har utrolig lyst til å slette Facebook, fordi Facebook i seg selv stresser meg veldig. Men samtidig er det på en måte den eneste måten jeg kan ha kontakt med gamle og nye venner. Så jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg må tenke litt på det.

Nå de siste dagene har jeg hatt en ekstrem depressiv tankegang. Den har vært nesten ugjenkjennelig, og har for det meste basert seg på tanken: « Jeg har feilet i livet.»

Det gjør vondt å tenke sånn, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg ser tilbake, men ser ikke så mange ting jeg er stolt av. Jeg vrenger meg også ved tanken på at jeg har blitt 32. Mine jevnaldrende er så etablert. Jeg blir glad på deres vegne, når jeg ser hvor godt de har det, med jobb, karriere, familie, hus og bil osv. Samtidig føler jeg meg selv som et svart hull, og jeg innser at de valgene jeg selv har tatt i voksen alder, bare har vært tull. Det svir i hjertet mitt å tenke på. Jeg ville jo aldri bli voksen. Jeg som alltid bevisst tok avstand fra «kvernen», og ville leve alternativt. Som en kunstner, helst fra en annen planet. Jeg fikk det til en viss grad som jeg ønsket der også.

Men når jeg nå ser meg tilbake, og ser rundt meg, så føler jeg meg bare som en taper. Jeg liker ikke engang å se meg i speilet lenger. Jeg liker ikke den jeg ser. Jeg klarer ikke å trene engang, om dagen. Jeg har manglet den gnisten, og tenker bare: «Hva er vitsen?»

Som søster av disse depressive tankene, kommer alltid også angsten og paranoiaen. Jeg går rundt alene og er redd, deprimert, sammen med en pågående, sadistisk og nedbrytende tanke/stemme i hodet:

«Du fortjener det. Du har ikke jobb, ikke utdanning, ikke noe særlig med penger, ikke noe særlig med forstand, er impulsiv, fullfører aldri noe, drikker som en sil, er tidvis kranglete og teit. Listen er lang, men generelt har du ingenting å skryte av. Du har ingenting å være stolt av. Du er bare en byrde og en belastning.»

Har du noen gang hatt følelsen av at uansett hva du gjør, så tar du bare opp plass? Som at du tar opp for mye plass, på en måte? Jeg tenker ikke bare fysisk. Det er vanskelig å forklare den følelsen. Det er som en slags form for klaustrofobi. Som en liten fugl med et enormt vingespenn. Derfor tror jeg at det kommer til å bli godt å få en liten seter for seg selv. Jeg ser frem til å reise. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å reise nå, men jeg må få penger på konto først.

Så ut ifra alt dette, så føler jeg at jeg ikke har så mange andre valg. Det er jo ikke bare lett å starte et helt nytt liv, et helt annet sted. Men når jeg føler det slik, så er det ikke så mye annet å gjøre. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei her. Det har gått så mange år nå, så jeg tror tiden er inne for forandring.

Jeg har vært edru i nesten en uke nå. Det har faktisk gått noenlunde greit, i forhold til tidligere erfaringer. Men etter noen dager kom altså denne ekstremt, depressive tankegangen. Jeg kommer til å nevne det for legen min i dag. Jeg skal nemlig dit senere. Jeg er glad jeg har ham som fastlege, for han er utrolig forståelsesfull.

Så det som skjer nå fremover, enten jeg vil eller ikke, er at jeg skal til denne hytten, og jeg blir der på ubestemt tid. Og når denne basen er i orden, skal jeg så smått begynne å rydde opp i livet mitt. Og for å si det enkelt: ALT i livet mitt er et eneste rot. Det blir mye å ta tak i, men det finnes ikke noen andre alternativer.

Jeg har forresten begynt å legge planer videre også. Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å tenke når jeg har begynt å nærme meg enden av oppholdet på hytten, men jeg vet i hvert fall at jeg vil studere. I skrivende øyeblikk tror jeg faktisk at jeg kommer til å bevege meg videre til Førde etter oppholdet på hytten. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli på hytten, så det er mest magefølelse det går på nå.

Jeg ringte forresten til NAV i går, for å undersøke om jeg som en Asperger hadde mulighet for å få dekket nettstudier, som igjen vil gi meg studiekompetanse. Jeg har nemlig veldig lyst til det, men dersom jeg skal gjøre det på vanlig måte, altså vanlig undervisning, så må jeg vente til høsten. Men tenk hvor fint det hadde vært å «gå på skole» mens jeg er på hytten. De på NAV virket faktisk mer positiv enn jeg forventet, og sa at de skulle undersøke det nærmere, og ringe meg opp innen to virkedager. Jeg tror følelsen av å gå på skole, eller følelsen av progresjon ville ha gjort meg godt.

Når det gjelder maling, så har jeg så vidt startet opp igjen. Men jeg har ikke vært i det helt store hjørnet ennå. Jeg tror kanskje jeg har malt 7 malerier i år 2015. Men alt henger sammen. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg trenger ny inspirasjon og nye inntrykk. For å spesifisere ytterligere: Jeg trenger et nytt liv.

Jeg har lyst at familien min skal være stolt av meg også, og ikke gå rundt å være bekymret for meg hele tiden. Jeg er tross alt en voksen mann, selv om jeg i perioder oppfører meg som en drittunge. Jeg skal prøve å forandre på alt. For etter hvert har dette blitt uutholdelig. Jeg tviler på at det vil bli bedre med årene, dersom jeg kun får ført mer alkohol på CV-en, og ingenting annet.

Jeg skal nå inn til min mor med en kopp kaffe, og deretter skal jeg ut og trimme Retrieverne. Jeg trenger å få så mye dagslys som mulig. Jeg har vært våken siden klokken fem. Søvnrytmen min er helt oppdelt og merkelig, og slik er det ofte for meg på denne årstiden. Men jeg skal skrive mer senere.

Det har gått noen timer siden sist, og det er fremdeles noen timer til jeg skal til legen, så jeg tenkte at jeg likeså gjerne kunne skrive litt.

Jeg har vært ute på tur med Fido, og kastet ball med ham. Jeg jobber hardt med å få ham ned de ti kiloene veterinæren har anbefalt, men jeg tror det ordner seg rimelig raskt så snart vi har flyttet mer ut i villmarken. Da har jeg også mer oversikt over hva og hvor mye han spiser.

I det siste har jeg vært plaget med mareritt og drømmer. Jeg sover da i det minste, og er glad for det, men det skjer mye rart i hodet mitt så snart det treffer puten. Ironisk nok som det kanskje høres ut, er det ofte da tankekjørene virkelig setter inn. Når man ligger og svever mellom søvn og våkenhet, har man liksom ikke lenger helt oversikten over hva som er drøm, og hva som er virkelig. Virkeligheten blir mer flytende, og man våkner gjerne brått og forvirret. Ofte føles det som at jeg blir mer sliten av å sove, enn å være våken.

Jeg avrunder som vanlig ved å lese blindt fra bibelen:

9.1 To fikenkurver som tegn, kap. 24

«Herren lot meg se to syn: To kurver med fiken var stilt opp foran Herrens helligdom. Det var etter at Babels konge Nebukadnesar hadde bortført Judas konge Jekonja, Jojakims sønn, og Judas høvdinger og tømmermennene og smedene fra Jerusalem og ført dem til Babel.

I den ene kurven var det meget gode fikener, slik som tidligfiken er, men i den andre kurven var det meget dårlige fikener, så dårlige at de ikke kunne spises.

Og Herren sa til meg: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Fikener. De gode fikener er meget gode, og de dårlige er meget dårlige, de er så dårlige at de ikke kan spises.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Så sier Herren, Israels Gud: Som en gjør med disse gode fikener, vil jeg se med velbehag på de bortførte av Juda, dem som jeg har sendt bort fra dette sted til kaldernes land.

Jeg vil rette mine øyne mot dem med velbehag og føre dem tilbake til dette landet. Jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp.

Jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være med deres Gud. For de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.

Og som en gjør med dårlige fikener, som er så dårlige at de ikke kan spises – ja, så sier Herren: Slik vil jeg gjøre med Judas konge Sidkia og hans høvdinger og dem som er blitt igjen i Jerusalem, dem som er blitt igjen i dette landet, og dem som bor i landet Egypt.

Jeg vil gjøre dem til et illevarslende skremsel for alle jordens riker, til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de steder jeg driver dem bort til.

Jeg vil sende sverd, hungersnød og pest iblant dem til de blir helt utryddet av det landet jeg gav dem og deres fedre».