Dag 38 ( kveld 15.01.15 )

Den sene kvelden har ankommet med sin ro. I bakgrunnen hører jeg lyden av storm utenfor vinduet, mens Tibetanske munker synger og spiller meditasjonsmusikk fra en annen laptop. Da kjenner man at skuldrene senker seg litt.

Jeg ser at boken min har begynt å bli ganske lang. Dette grunner nok også litt på at det til tider er lange sitater fra bibelen, men jeg har da sannelig fått skrevet mye også. Mange gjentakelser, uten tvil. Men husk: I denne boken er det tillatt. Det vil ikke bli redigert bort. Så lenge jeg har mange gjentakelser i hodet, blir det mange gjentakelser i boken. Denne boken representerer og illustrerer mye av min tankegang. Det er halve poenget med den. Det er min terapi å skrive for tiden.

Når vi snakker om å skrive, så kan jeg si at jeg bestemte meg for å prøve å skrive på noe annet enn i denne boken, for variasjonens skyld. Det hele var litt impulsivt, men jeg hadde i noen dager før hatt en idé om å skrive litt om mine egne tanker i forbindelse med motepress og hva mote egentlig er for noe. Så det ble faktisk en fortelling på nesten syv sider, som jeg la ut på Facebook. Den ble tålelig bra mottatt av noen lesere, så jeg må si meg fornøyd.

Ellers maler jeg en del om dagen. Eller rettere sagt, jeg prøver å gjøre det beste ut av gamle malerier som jeg i utgangspunktet bare var middels fornøyd med. En av tingene jeg gjorde, var å sette sammen to malerier, hvis det var stor nok forskjell på lerretene, i størrelse. Så jeg limte regelrett et lite maleri på et større maleri, slik at det store maleri automatisk ble en ramme. Det ble litt blandede resultater, som jeg egentlig ikke er så fornøyd med. Jeg har liksom ikke hatt den skikkelige gnisten i meg, på den fronten. Men det går bra med skrivingen. Det virker som at jeg er i et greit skrivehjørne for tiden.

Nå er det ikke mange dagene til jeg flytter. Dette har jeg jo snakket mye om tidligere, men nå begynner det å nærme seg. På alvor.

Jeg tenker mye på hvordan det blir over litt tid. Å sove med et åpent vindu, til lyden av en foss. Det virker jo utrolig bra, men jeg håper ikke at det blir ensomt. Jeg har dette også litt i baktankene, for å være helt ærlig. Men de gode vibbene overstyrer de dårlige.

Det er uvanlig vær for tiden. Vi har nettopp hatt den sterkeste orkanen på over tyve år. Og i mange, mange døgn har det blåst kraftig, haglet tennisballer, og ikke minst lynt og tordnet. Det har vel full pakke. Det virker som at naturen har behov for å markere seg. Den viser oss sin styrke, sin tilstedeværelse, og sitt vesen i mange fasonger. Folk legger mer merke til den da. Ellers blir den nok ofte tatt for gitt, av mange.

Jeg merker når det kommer tordenvær. Det er noe jeg kan forutse i form av at hodet mitt reagerer på trykket. Jeg blir alltid trøtt, og får alltid behov for å legge meg nedpå for å sove litt. Så kommer blinkene og brakene kort etter.

Ellers har dagene stort sett vært veldig like. Men jeg har falt litt av med treningen, så jeg må sette i gang igjen i morgen. Jeg har vært ganske flat og trøtt mesteparten av tiden. Umotivert. Håper ikke det er noe som kommer til å vare lenge.

Atter en gang sitter jeg med følelsen av at jeg nå igjen setter ut på ukjent kurs. Det er flere måter å se og vinkle det på. Det kommer litt an på hvilket lune jeg er i. Mens jeg i ett øyeblikk tenker at jeg bare skal leie en hytte, på ubestemt tid, og være mye ute i naturen, så er ikke det noe stress i det hele tatt. Mens i et annet øyeblikk tenker jeg også på at det egentlig er en merkbar overgang der. Jeg flytter tross alt til et nytt sted, og finne roen der. Det er jo som tidligere ikke verre enn at jeg flytter tilbake, dersom jeg ikke liker meg der. Men jeg tenker at det er en veldig positiv ting å gjøre nå. Jeg er i en større overgangsfase mentalt sett. Såpass har jeg skjønt. Jeg merker på sett og vis forandringer i tankegang, innstilling og måten jeg til nå har sett ting på. Det er en kronglete, humpete vei, men jeg merker at jeg har satt kursen mot noe. Noe jeg ennå ikke vet hva er. Kanskje jeg begynner å bli voksen. Hjelp. Jeg merker at jeg har et mye roligere syn på ting som bekymret og opptok meg for noen år siden. Ting har vært ganske rolig i det siste. Jeg har heller ikke vært i så mange situasjoner som har trigget angst, så jeg har på en måte ikke fått testet det skikkelig ut, kan du si. Men slik jeg føler det nå, har jeg hatt en betydelig roligere periode nå, enn for noen uker siden. Og dette har ikke vært med hjelp av medikamenter heller, for de er mer eller mindre seponert. Eller, de er satt ned i en nærmest symbolsk liten dose. Kanskje det er sant som de sier; At man etter hvert får angst av disse medikamentene. Kanskje det er de beroligende medisinene som har gitt meg angst. Det er jo litt ironisk. Men livet består faktisk av en del ironiske momenter. At løsningen ligger der så rett foran nesen på deg. Så enkelt, egentlig. Men allikevel tester man alle andre løsninger først, som egentlig bare blir bensin på bålet. Selv om man vet svaret. Det er rart ved det.

Jeg går og leker litt med tanken om å hoppe i fallskjerm. Tandem-hopp selvsagt. Dvs at man er festet fast i en profesjonell utøver. Men jeg har jo høydeskrekk. Jeg bare tenkte at det kunne ha vært spennende med litt adrenalin. For å kickstarte hverdagen, om jeg kan si det på den måten. Derfor har jeg tenkt å undersøke når det er muligheter for det. Jeg mener noe sånt koster rundt 3-4000. Det er jo ikke mye for en sånn opplevelse. Jeg skal uten tvil tenke på det. Det er litt sprøtt, så jeg tror det kan være en idé å veie ideen.

Nylig leste jeg «Endelig ikke-røyker» av Allen Carr. Jeg leste hele boken i løpet av noen dager. Men da jeg var ferdig, merket jeg at den ikke hadde helt den effekten på meg, som jeg hadde håpet. Kanskje røyketrollet i meg ikke slapp boken helt inn. Så jeg røyker fortsatt, men jeg har lest boken. Så nå røyker jeg med litt dårligere samvittighet, og føler meg en anelse dummere når jeg tar et trekk. Men samtidig er ikke dette rette tid og sted. Jeg ønsker og har en konkret plan om å gjennomføre dette slutte-prosjektet når jeg er i roligere omgivelser, nærmere bestemt naturen.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

6.10 De betrodde talenter 25:14-30

«For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem på sin eiendom.

Til den gav ham fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent – hver av dem etter som de hadde evne til. Så drog han utenlands.

Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem, og tjente fem til.

Han som hadde fått to, gjorde det samme, og tjente to til.

Men han som hadde fått den ene talenten gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin Herres penger.

Etter lang tid kom så disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem.

Da kom han fram som hadde fått de fem talenter. Han hadde med seg fem talenter til, og sa: Herre, du gav meg fem talenter, se, jeg har tjent fem talenter til!

Hans Herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!

Så kom han fram som hadde fått de to talenter, og sa: Herre, du gav meg to talenter, se, jeg har tjent to talenter til!

Og hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!

Men også han kom fram som hadde fått den ene talenten, og han sa: Herre, jeg visste at du er en hård mann, som høster der du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde. Derfor ble jeg redd. Jeg gikk og gjemte din talent i skogen. Se, her har du ditt.

Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der jeg ikke sådde og sanker hvor jeg ikke strødde. Da burde du ha overlatt pengene mine til utlånerne, så hadde jeg fått igjen med renter når jeg kom.

Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talenter.

For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.

Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.»

DAG 8 ( natt til onsdag 19.11.14 )

Da har en ny dag passert i denne underlige perioden, men denne dagen har ikke vært så ulik de andre. Jeg skulle egentlig til byen, men i dag orket jeg rett og slett ikke. Jeg hadde egentlig bare tenkt å hente medisiner, og kjøpe inn noen produkter i forbindelse med trening, så det var ikke så utrolig viktig i den forstand. Jeg gikk heller på et senter her i nærheten, og handlet masse og hentet medisiner der.

Deretter ble det en lang spasertur for meg og Fido. Det var hensikten å gå langt også.

Jeg hadde mye å tenke på, og da synes jeg det er mye bedre å spasere enn å bli sittende og gruble.

Det har nemlig hendt en del nye ting i dag, men ingenting blir avklart før i morgen. Det har seg nemlig slik at jeg har fått dialog med en dame fra Haugesund, om en liten leilighet som er der. Jeg husker ikke om jeg har skrevet om den, men den tillater hund, og leien er på 5500 i måneden. Det går jo an. Så hvis alt går etter planen, skal jeg på visning der på torsdag. Det er bare en liten hindring, og det er at de skal ha en visning der i morgen også. Så jeg må vente til i morgen etter den visningen for å høre om den fremdeles er ledig, eller utleid. Det sistnevnte er nok sannsynligvis det som skjer, for jeg forstod det slik at de hadde lyst å få den leid ut så fort som mulig. Og det er vel ingen spesiell grunn til at de skulle prioritere en som kommer fra en annen by, med hund, som kommer på visning først dagen etter de som kommer først. Og hvis ikke jeg får napp på den leiligheten, så bare hopper jeg på Lanzarote-prosjektet. Da er det på tide å bare hoppe i det. Alt er jo egentlig tilrettelagt på den fronten, med unntak av at jeg fremdeles ikke har fått sendt utleiebyrået en kopi av passet mitt.

Men ja, jeg håper virkelig at jeg har kommet frem til en løsning i morgen kveld. Det virker som at alt gir meg frynsete nerver for tiden, uansett hva jeg tenker på. Jeg får nerver av tanken på å bare gå opp og ned i gamle tralter, og nærmest bare vente på neste tilbakefall. Alt stopper liksom opp her, føler jeg. Det er ikke noe gale med stedet, men jeg er rett og slett ikke lykkelig her, og de fleste av vennene jeg hadde her, har flyttet. Og når jeg er skikkelig deppa, og får følelsen av at det eneste som beveger seg videre, er alderen min, så er det kort vei til flasken.

Hvis jeg bosetter meg i Haugesund, så blir det jo for så vidt spennende, men jeg har aldri vært der før, og hvis jeg får leiligheten der, er det viktig at jeg kommer i gang med aktiviteter og blir kjent med folk, rimelig fort.

Samtidig savner jeg litt kunstnerlivet mitt. Jeg savner livet mitt generelt sett. Jeg synes dette bare er et eneste kjør og fjas, med utrolig mye stress. Og nå må jeg vente til etter klokken 1700 i morgen, før jeg vet noe som helst. Så det ligger på en måte ikke helt i mine hender lenger, som jeg egentlig har nevnt i bønn til Gud om også. Jeg har sagt at jeg legger veien videre i hans hender. Men jeg håper han svarer meg snart, for dette er utrolig stressende.

Hvis det blir Lanzarote, føler jeg at jeg kaster meg ut i noe som krever litt mer styrke enn hva jeg selv føler jeg har nå. Men det har også hendt at jeg har undervurdert min egen styrke, og Lanzarote-prosjektet begynner snart å bli ganske forpliktende, ettersom jeg ikke har avbestilt verken leilighet eller reise. Jeg hadde jo egentlig satt avgjørelsen til i dag, men nå er jeg pent nødt å vente til i morgen. Det er ikke lenge til avreise heller, ser jeg. Det som er litt rart, er at leiligheten i Haugesund er ledig fra nøyaktig samme dato som jeg skal til Lanzarote. Men det er ikke noe å stresse med. Vi får se hva meningen med alt dette er. Vi får rett og slett bare se hva som skjer. I morgen er jeg uansett nødt til å sende kopi av passet til de i Lanzarote, ellers risikerer jeg å sitte med to ødelagte prosjekter, og jeg vet med sikkerhet at det er meningen at jeg skal videre. Jeg blir halvgal.  

I dag har jeg hatt meg en god treningsøkt, samt turer med alle hundene. Utenom dette og en handletur, har det egentlig ikke skjedd så mye spennende.

Formen blir litt sterkere for hver dag som går, i form av at nerver og paranoia begynner å roe seg, og at jeg føler meg sterkere både fysisk og psykisk. Jeg trener jo mye fysisk, og sørger for å spise masse sunn og næringsrik mat. Det gjør underverker for kropp og sjel. Men jeg tror den grålige og slitne mann begynner å få litt mer farge i kinnene også. Faktisk, så har det begynt å gå litt andre veien, merker jeg. Med tanke på det å være sliten.

Jeg merket at jeg beveget meg veldig fort i dag, da jeg var og handlet og da jeg gikk med Fido hjem igjen. Jeg bar på to tunge poser, og til tross for at Fido gjerne vil gå litt sine egne veier på selve ruten, synes det hele var usedvanlig lett. Så nå har jeg begynt å stresse og bevege meg fort igjen, i stedet for å være sengeliggende hele veien.

Alt er veldig periodevis i livet mitt, virker det som. Det kan være litt på grunn av at jeg ikke har tatt stemningsstabiliserende også, men jeg vil heller være litt hyper innad og utad, enn å bare sitte og se tomt ut i rommet. Dette er en periode som krever at jeg tenker klart, så derfor er medisiner som Seroquel og Orifiril utelukket. Sobrilen trenger jeg fremdeles. Det er et annet opplegg med akkurat den. Hvis jeg ikke hadde hatt den nå, tror jeg også at veien til flasken hadde vært kort, selv om jeg vet at det slett ikke hjelper. Men alkohol “hjelper” en alkoholiker som nylig har sluttet å drikke, for å si det på den litt rare måten. Den tar noen av de “teiteste” nervene mine, og man gir litt mer blaffen i om noen sender deg et stygt blikk (som sannsynligvis i utgangspunktet er innbilning fra min side ). Ja, jeg vet, jeg er en komplisert fyr.

I morgen skal jeg få unna en del praktiske ting. Det er fint å få ting på plass. Jeg må ta en urinprøve hos legen, og så er jeg helt nødt til å avgjøre hva jeg skal gjøre videre. Jeg vet at jeg gjentar meg selv mye nå, men tankene om det driver meg til vanvidd.

Jeg må bare blåse ut litt mentalt, så jeg vet at jeg tenker klart. Jeg lager derfor en oppsummering over hva jeg skal hvis jeg skal til:

  1. Haugesund: Jeg flytter dit den 01 desember. Deretter verver jeg meg i frivillige verv, begynner med kampsport, samt trening på treningssenter. Jeg føler ikke helt at det skal skje, på en måte. Jeg får liksom ingen vibber, intuitivt sett. Jeg tror kanskje denne leiligheten blir utleid i morgen, til de som kommer på visning. Og hvis ikke, er jo valget fremdeles fritt for min del. Rent praktisk sett, ville Haugesund ha vært det enkleste.
  • Lanzarote: Her er alt mye mer risikabelt. Det er tross alt et helt annet sted, til og med ikke lange veien fra Afrika. Så langt vekke faktisk. Men allikevel er det her jeg har ordnet med leilighet i 5 måneder fremover, og alle de praktiske tingene som skal til for å faktisk reise dit. Jeg har jo også fått mulighet til å jobbe i sjømannskirken der, så det er fremdeles ikke helt uaktuelt. Men at jeg blir litt nervøs av tanken på det hele, kan jeg ei benekte. 
  • At jeg blir her: Det kommer ikke til å gå bra. Jeg forbinder omtrent hvert eneste sted i nærheten med rus, og har strengt tatt ikke engang økonomi til å få min egen bolig her. Med hund kan man også i tillegg utelukke sikkert 90 % av mulighetene for å få leie uansett. Så, å bli er utelukket. Det virker som at jeg er og forblir «Jeppe på bjerget» her.
  • At jeg leier meg en hytte ute i naturen: Det har jeg jo gjort før, men i denne omgang tror jeg ikke at jeg har så godt av å være for mye for meg selv. Drømmen om å finne meg en kone er sterk, og jeg føler allerede jeg har kastet bort så utrolig mye tid på å gruble og filosofere. Jeg er ikke blant de dummeste, men all denne grublingen har ikke ført meg noen steder, hvis man tenker utenom det rent geografiske. Jeg skrev en gang en låt, som hadde en viktig setning, i hvert fall i forhold til mitt eget liv:

“Always here, always there, but never really anywhere”.

Nei, dette blir bare fjas. I dag bare fjaser jeg. Jeg har egentlig ikke så mye mer å fortelle, så det blir bare til at jeg gjentar meg selv. Det virker som at det er meningen at jeg skal stresse litt med disse valgene nå, så jeg får prøve å avlede meg selv med litt andre ting, som TV eller noe. Det er ingenting som blir avgjort før i morgen uansett, så jeg tror jeg rett og slett runder av her. Først må jeg bare bla tilfeldig opp i bibelen, og skrive ned det jeg peker frem i blinde:

“Jeg sier: Rett deg etter kongens bud, gjør det på grunn av den eden du har sverget ved Gud.

Vær ikke for snar ved å forlate ham, og vær ikke med på noe som er ondt! For han gjør alt det han vil.

Kongens ord er mektig, og hvem tør si til ham: Hva gjør du?

Den som holder budet, skal ikke lide noe ondt. Den vises hjerte skal få kjenne tid og dom.

For alle ting har sin tid og sin dom. Hvert menneskes onde gjerning kommer til å hvile tungt på ham.

Han vet ikke hva som skal hende. Hvem kan si ham hvorledes det vil gå?

Et menneske har ikke herredømme over vinden, så han kan holde den tilbake. Heller ikke noen har makt over dødsdagen. Det er ingen fritakelse i krig, slik kan heller ikke ugudelighet frelse sin mann.

Alt dette har jeg sett. Jeg har gitt akt på alt det som hender under solen, i en tid da det ene mennesket hersket over det andre og voldte ham ulykke.

Videre så jeg at ugudelige ble jordfestet og kom til hvile, men at de som hadde gjort rett, måtte dra bort fra Den Helliges bolig, og ble glemt i byen. Også dette er tomhet.

Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskets barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.

Hundre ganger gjør synderen det som ondt er, og likevel lever han lenge. Likevel vet jeg jo at det skal gå de gudfryktige vel, de som frykter Gud, men at det ikke skal gå den ugudelige vel, han er lik skyggen, han skal ikke leve lenge, fordi han ikke frykter Gud.

Det er noe tomt som hender på jorden: at det går noen rettferdige som om de hadde handlet slik ugudelige gjør, og at det går noen ugudelige som om de hadde gjort rettferdige menneskers gjerninger. Jeg sier at også dette er tomhet.

Så priste jeg da gleden. Mennesket har ikke noe annet godt under solen enn å ete og drikke og være glad. Dette følger ham under hans strev i de levedager som Gud har gitt ham under solen.

Jeg vendte mitt hjerte til å lære visdom å kjenne, og jeg så det strev og kav folk har her på jorden – verken dag eller natt får de søvn på sine øyne.

Da så jeg at det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen. Hvor meget et menneske så strever med å granske det, kan han likevel ikke utgrunne det. Og selv om han sier at han nok skal forstå det, er han likevel ikke i stand til å finne det ut.

Alt dette har jeg tatt meg til hjerte, og jeg har forsøkt å forklare de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd. Men ikke noe menneske vet om det er kjærlighet eller hat som venter på ham.”