Dag 84 ( torsdag 15.05.15 )

Atter en kveld med levende lys, røkelse og avslappende musikk, har kommet. Det er i dag Kristi himmelfartsdag, så alt har den vært roligere de fleste steder. Mindre trafikk, mindre støy fra skolen nedenfor huset, og mindre mennesker å se.

Det går fremdeles bra med meg, heldigvis. Jeg tar fremdeles ting dag for dag, men gleder meg til å finne flere aktiviteter å drive med. Jeg gleder meg til å finne meg selv mer. Og noe som er sikkert, er at jeg må ha vært utrolig langt borte. For dette er ikke et enkelt søk. Det er en tidkrevende prosess, og det går ikke an å forhaste den på noen som helst måte, da det hele skal falle naturlig. Det finnes ingen andre måter enn den naturlige måten. Men jeg kan absolutt ikke klage. Jeg er ved god helse, og jeg begynner å komme i meget god form. Forandringen er overveldende, men god.

Jeg har også de siste månedene vært veldig frustrert, fordi jeg har følt at jeg mistet alt håret mitt. På hodet, vel å merke. Kjenner jeg meg selv, så har jeg nok sett dette utrolig mye bedre enn hva andre har, og kanskje jeg har overdrevet en anelse, men jeg synes helt klart at jeg så antydninger til både måne og kraftige viker. Jeg følte at håret på hodet var en parodi av håret jeg hadde før. Så tynt. Jeg begynte å føle meg gammel, og ja, dette var faktisk noe jeg tok på dypeste alvor. Så jeg gikk til frisøren jeg har gått til i mange år, og bad ham fjerne alt med maskin denne gang. Det lille jeg hadde av hår, var ikke noe å ta vare på. Så nå har jeg veldig, veldig kort hår, og til min store overraskelse, ble dette godt mottatt av andre. Derfor kommer det nok til å forbli sånn fremover også, så er den saken ute av bildet.

Jeg er for tiden inne i en slags melankolsk og filosofisk fase. Jeg tenker hele tiden, og undres over ting mange andre ikke tenker på. Ofte unødvendige ting. Men livet er jo veldig individuelt også da. Og glad er jeg for dette. Men jeg opplever også denne sinnsstemningen når jeg sover. Jeg drømmer mange rare drømmer, og hadde en veldig spesiell drøm natt til i går. Da jeg våknet av den, visste jeg at dette ville være en av de drømmene jeg kom til å huske:

Jeg drømte at jeg var utenfor et storsenter, og gikk på veien fra senteret, og forbi byens offentlige bibliotek. Der traff jeg en gammel klassekamerat, som i virkeligheten er død. Han fikk kreft, og kjempet mot denne i flere år, før han måtte gi etter.

Men da jeg så ham i drømmen, så han ut akkurat slik jeg husker ham fra før han ble syk. Han så frisk, sunn og harmonisk ut. Han hadde et sånt blikk som sa at han hadde det godt, og at han ikke manglet noe som helst. Livet hans var komplett, på blikket og smilet å dømme.

Jeg gikk bort og prikket ham på skulderen, og da han så meg, smilte han til meg. Vi tok hverandre i hånden, og jeg spurte hvordan det gikk. Han mumlet litt, mens han illustrerte med armene. Jeg tolket det hele som at han sa:

«Jeg er jo her da, men alt er veldig bra nå. Se deg rundt»

Han virket lykkelig, harmonisk og tilfreds. Nesten som i en slags eufori.

Jeg kan ikke huske mer fra drømmen, men det som var spesielt med denne drømmen, var symbolikken, harmonien og ikke minst den sunne stemningen som var der. Jeg tolket det rett og slett som at han sa at han nå var i himmelen, og at det var et veldig godt sted å være.

Men det jeg også vil understreke, er at han virket glad for å se meg så frisk. Det var som en bekreftelse på at jeg var på den rette veien, og ikke sliten og nedbrutt av alkohol og psykiske skavanker. Det var en fin drøm, som går i huskeboken.

Den siste tiden har jeg også begynt å tenke på om jeg ikke snart er klar for å finne meg en helgejobb. Jeg er jo nøktern nå, og hvis jeg bare hadde hatt litt mer troen på meg selv, hadde jeg nok fint taklet en liten jobb også. Men jeg vil begynne i det små. Også her er det viktig at jeg ikke gaper over for mye med én gang, men at jeg heller tar ting gradvis. Jeg har ikke vært i arbeid på evigheter. Det er nesten syv år siden jeg jobbet.

Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe med noe som er relevant i forhold til utdanningen jeg ønsker, så derfor tenker jeg at jeg har lyst å jobbe med mennesker. Kanskje som personlig assistent eller tilsvarende. Dette hadde vært spennende å prøve ut, men jeg har ikke avklart noe helt sikkert ennå. Jeg er åpen for at det kan være noe krevende å komme seg ut i arbeidslivet, da CV-en min ikke er særlig imponerende. Men uansett, så kommer jeg til å spille med helt åpne kort. Jeg kommer ikke til å lyge om min fortid med både alkohol og psykiske problemer. For selv om dette kanskje ikke vil danne det beste førsteinntrykket, så kan det være en stor ressurs i forhold til å jobbe med mennesker. Og dersom min potensielle arbeidsgiver skulle få for seg at dette var noe veldig negativt, og at vedkommende virker stigmatiserende, så er ikke jeg interessert i å jobbe for han/henne uansett.

Jeg ser også at boken min til stadighet begynner å nærme seg slutten, mer og mer. Jeg blir nesten litt vemodig av det, men «skylder» jo leseren som kanskje har lest fra «dag 1» å bli ferdig med den.

I morgen skal jeg til legen, og da skal jeg snakke med ham om medisinsk behandling av ADHD-problematikken. Jeg vet jo at dette krever så og så mange måneders rusfrihet, men jeg har dessverre ikke avgitt urinprøver på legesenteret. Derfor frykter jeg at de seks ukene jeg nå har vært nøktern, ikke teller. Jeg får høre med ham i morgen.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

Ikke allerede fullkommen 3:12-16

«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.

Men ett gjør jeg: jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.

Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»

Dag 79 ( Lørdag 02.05.15 )

Det har begynt å bli sen kveld, etter en fin lørdag fylt med solskinn, og roen har så vidt kommet. Jeg liker disse timene om kvelden, hvor jeg skriver og tar livet med ro. Det er godt når hundene også har lagt seg, for de er så energiske ellers. Så da kjenner man ekstra godt på stillheten, når den kommer.

Dagen i dag har vært fin, selv om det ikke har skjedd så mye utenom det vanlige. Den begynte med lufting av hundene, som vanlig. Jeg var ganske tidlig på an, men traff tilfeldigvis en gammel kamerat jeg har vært mye i lag med tidligere. Vi ble stående og prate i nesten en time, utenfor huset hans. Han er for øvrig også en av mine nærmeste naboer, så jeg passerer huset hans hver gang jeg skal opp på fjellet.

Det var koselig å prate med ham igjen, og vi snakket om stort og smått, og gamle dager. Det er godt å endelig vise seg frisk for mine gamle venner, for jeg tror mange av dem hadde begynt å gi meg litt opp på slutten. Jeg traff nesten aldri på venner da jeg var edru og frisk, den siste tiden. Grunnen til dette var vel egentlig at jeg nesten aldri var edru eller frisk. Det så vel helhetlig sett ganske mørkt ut på slutten ja.

Etter at jeg hadde pratet med ham, traff jeg på en kar som sa ganske så direkte til meg at det var godt å se meg i form. At jeg var en flott ungdom. Han sa også at han hadde sett meg noen ganger når det ikke hadde gått bra med meg, og at jeg så mye bedre ut nå. Det var faktisk veldig godt å høre. Tilfriskningen min har tydeligvis begynt å bli synlig for folk flest, og er ikke lenger bare noe jeg føler selv. Og dette var godt å få bekreftet.

Jeg har i dag besluttet helt at jeg kommer til å selge båten min. Jeg har tenkt grundig igjennom det, og merker at hele båt-prosjektet blir mer en belastning enn noe annet, akkurat slik tingene er nå. Dersom jeg skulle beholde den, ville det ha blitt mange utgifter fremover, som jeg strengt tatt ikke har råd til. Spesielt ikke nå som jeg endelig har bestemt meg for å begynne å betale ned all inkasso-dritten jeg har hengende over skuldrene. Så i morgen har jeg bestemt meg for å ta turen ned i havnen, og fotografere båten, for deretter å legge den ut på Finn.no. Og jeg håper det går fort, for jeg har bare litt under en måned på meg til den skal på sjøen igjen, og jeg kommer uansett til å begynne å pusse så smått på den, selv om den er til salgs. Det er jo ikke sikkert at den blir solgt med det første uansett. Så jeg tenker at det er bedre å være føre var.

Ellers har jeg vært på tur med scooteren min i dag, og blant annet kjøpt nye sko. Jeg må ofte kjøpe nye sko. Flere av parene jeg har hatt har blitt ødelagt, etter å ha blitt utsatt for røff behandling i røft terreng, spesielt når jeg går på tur med hundene. Da spaserer jeg på en sånn måte som er veldig belastende for skoene, og sålene er som regel det første som slipper taket fremme på tuppen av skoen. Dette kommer av at jeg stritter mye imot når hundene drar i båndet, og det blir jo naturligvis en belastning for skoene. Jøss, det var nesten en liten fortelling om hvorfor skoene mine blir slitt. Denne boken jo bare bli utgitt, uten tvil.

Og som jeg har gjort hver kveld den siste tiden, har jeg vært borte hos kameraten min og sett film, og spist pizza. Jeg anser disse kveldene som viktige for oss begge, og det er veldig koselig å være sosial.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mer og mer herre over Sobrilen. I dag har jeg faktisk bare tatt halvparten av min daglige dose, og merker ikke engang tendenser til ubehag eller noe nå. Jeg har uten tvil blitt sterkere, og skal prøve å holde forbruket så lavt som overhodet mulig, før jeg slutter helt med dem. Jeg er ikke lenger bekymret for Sobril. Jeg tenker at jeg seponerer innen maks to uker.

Jeg har i det siste tenkt ganske mye på pappa. Det er så lenge siden han døde, men jeg har et bilde av ham på skrivepulten min, fra tiden hvor han var sjef på høyrisiko-avdelingen på Ila landsfengsel. Dette var på 70-tallet. Jeg tror vi ligner. De sier så, at vi er like i både utseende og oppførsel. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det omtrent tyve år siden han døde. Det er helt sykt å tenke på hvor lang tid som har gått. Jeg kan fremdeles huske ham soleklart. Jeg husker stemmen hans, måten han snakket på, måten han gikk på og de forskjellige uttrykkene hans. Jeg husker også blandingsdialekten han hadde, som var klin umulig å etterligne. Det var kun pappa som snakket sånn. Det minnet om en blanding av slik de snakker i Nord-Trøndelag med et snev av østlandsdialekt. I bygden han kom fra i Nord-Trøndelag, helt på grensen til Sverige, snakker de ganske spesielt, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg til tider har problemer med å forstå helt hva de sier.

Men det er helt utrolig hvor livet ble snudd på hodet, den fredagskvelden han døde. Det er et veldig klart skille der. Skillet mellom livet mitt før han døde, og etter han døde. Jeg husker at jeg gikk inn i en slags mental boble, og at jeg plutselig begynte å bevege meg i en annen retning enn mine jevnaldrende. Det var liksom ingen andre jeg kjente som hadde opplevd det samme, så jeg følte at folk hørtes ut som drittunger når de prøvde å komme med innspill, selv om de bare mente det godt. De hadde liksom ikke peiling på hvor jævlig det var. Men det var på denne tiden jeg begynte å isolere meg mer, selv om jeg ironisk nok var ute blant folk. Boblen hadde blitt dannet, og jeg var ikke lenger helt i samme landskap som de andre. Jeg tror sjelen min fikk seg et kraftig sjokk etter denne hendelsen. Pappa hadde bare falt død om nede i veien, etter å ha vært på butikken. Helt uventet, og så utrolig brått. Han døde til og med før han traff bakken, ifølge legen. Det var som å skru av en lysbryter, sa han. Et lite «klikk» med så utrolig store konsekvenser.

I dag prøver jeg å heller tenke på de gode minnene jeg har fra ham. Jeg tror jo også på liv etter døden, så jeg er sikker på at jeg kommer til å treffe ham igjen, og jeg er til og med sikker på at han holder et voktende øye over meg. Det er ikke få ganger jeg har hørt av andre at jeg har hatt englevakt, i forskjellige situasjoner jeg har kommet opp i. Kanskje det finnes en sammenheng der.

Jeg har mye jeg må gjøre i morgen, så jeg avrunder nå, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

10. Slutningsord 21:24-25

«Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.

Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.»