Dag 96 ( søndag 07.06.15 )

En regnfull helg er på sin siste time, og en ny uke rett rundt hjørnet. De siste dagene på boken, er nå påbegynt. Denne gangen er det alvor også. Ikke en måned, ikke en uke, men kun noen få dager igjen.

Som jeg tidligere har nevnt, skulle jeg jo så klart ønske at jeg kunne avrunde boken med noe spennende, men slikt er jo vanskelig å forutsi. Allikevel har jeg en stor nyhet, og denne er faktisk også avgjort. Det gjelder veien videre, og store ting har skjedd her, siden sist.

Sist jeg skrev, snakket jeg jo litt løst om at jeg planla en tur til Nederland, men denne planen ble brått lagt til side, da det kom opp en uventet, og langt mer konkret løsning på det hele. Det virker også som at det var en mening i det. Som at det var en veiledning fra høyere makter. Jeg skal utdype:

I går startet jeg dagen med å søke rundt på nettet, om hvilken reisemåte som ville være mest behagelig og komfortabel i forhold til Fido. Jeg var innom alle slags byråer, og prøvde å finne en reiseplan fra Bergen til Amsterdam. Men det var enten for dyrt, eller upassende i forhold til hund, og alt i alt virket det som en ganske skral plan.

Da jeg satt foran skjermen, tok jeg en tilfeldig titt på mobiltelefonen, og så at jeg hadde noen ubesvarte anrop. Det var fra husverten på en annonse jeg hadde søkt på, som jeg trodde jeg hadde fått avslag på, i Førde. En ganske fin leilighet, fullt møblert, internett og behagelig leiepris. Men jeg hadde misforstått ham da jeg først kontaktet ham, og trodde ikke jeg kom til å få leiligheten, på grunn av at Fido er så stor. Det lyder jo kjent? Men, jeg hadde som sagt misforstått.

Jeg ringte denne mannen som leide ut, og vi ble pratende en stund. Denne gangen virket det hele langt mer positivt. Faktisk så positivt at vi ble enige over telefon, om at jeg skulle få leie den. Jeg kunne alltids komme på visning, dersom jeg selv følte det var nødvendig. Men hvis jeg ikke anså det som nødvendig, kunne vi altså avtale at jeg skulle overta den 20 juni, over telefon. Jeg kastet meg i det, og takket ja. Og vips, i løpet av en kort telefonsamtale, var alt i forbindelse med veien videre, ordnet. Som at det var meningen at det skulle skje. Så om et par uker, flytter jeg altså til Førde. Dette er ikke en leilighet som ligger langt ute på landet heller, men en åtte minutters gange fra sentrum. Det hele virker perfekt, for å ta et skritt videre i livet. Alt klaffet perfekt, og jeg ser frem til dette.

Ellers går dagene sin vante gang, fremdeles. Jeg er fremdeles nøktern, røykfri og trener mye. Det er ikke mye som har forandret seg på den fronten. Livet er stille og rolig, til tross for en del slitsomme tankekjør.

Jeg har også fått en ny hobby, men den første opplevelsen gikk ikke så veldig bra. Jeg snakker nærmere bestemt om droner. Jeg kjøpte en sånn liten drone, som kan minne om et bittelite helikopter, med kamera. Denne dronen kan fly hundre meter opp i luften, og filmer i samme slengen. Den styres med fjernkontroll fra bakken.

Det var noe jeg lenge hadde hatt lyst til å prøve ut, for jeg visste at jeg trengte en ny hobby, og at dette sannsynligvis var noe jeg kom til å synes var artig. Og det var det også! Så lenge det varte…

Det som skjedde, var at jeg stod ute i hagen, for å teste ut denne saken, som jeg hadde brukt 1100 kroner på. Den var veldig vanskelig å kontrollere i startfasen, så jeg burde ha tenkt lenger enn å la den få sin jomfru-tur i en hage med masse trær og busker. Men for å være helt ærlig, tenkte jeg ikke så langt.

Så etter hvert som jeg hadde klart å få den til å holde seg noenlunde stabilt i luften, ble jeg mer og mer dristig. Dronen fløy til stadighet høyere, og da den var kanskje femti meter oppi luften, merket jeg at det ikke var så lett å kontrollere den lenger. Jeg tenkte ikke på at det faktisk var ganske kraftig vind, og at dronen er veldig liten og lett.

Så et kraftig vindkast gjorde at den begynte å sirkulere over hagen til naboen, i stedet for vår egen hage. Jeg forsøkte tappert å få den tilbake i vår hage, men den var lite samarbeidsvillig, og piloten på land var nok ikke så kyndig heller. Til slutt mistet jeg rett og slett kontrollen over kontrollen, og vred og styrte knottene i alle slags retninger, som at jeg faktisk trodde jeg ante hva jeg drev med. Men dronen sirkulerte som en skadet veps, i en dalende spiral, før den landet i et område fullt av høye trær og busker. En lokal jungel.

Du tenkte kanskje at et søk på tre timer betød at jeg uansett ville finne den igjen? Da tar du i så fall feil. Dronen er og forblir savnet. Sannsynligvis ligger den oppi et tre, men den er umulig å finne.

Så jeg har bestemt meg for å kjøpe en ny i morgen. Jeg vet at det går en del penger, men jeg merket fort at dette var noe jeg kom til å elske å drive med, så jeg synes det er verdt det. Jeg fant også noen trøstende ord på nettet, om at det var veldig vanlig å ødelegge eller miste sine første droner. Så derfor går jeg tilbake i butikken i morgen, med litt senket hode, og kjøper en ny. Selv om det bare er noen dager siden jeg kjøpte den første. Men det er fremdeles irriterende å tenke på at den første dronen henger i et tre like ved, og samtidig klin umulig å finne. Jeg lette så mye at jeg fikk vondt i øynene.

Det begynner nå å nærme seg midnatt, og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg håper snart solen kommer, men det virker som at værgudene bare gråter og gråter denne sommeren. Det er faktisk så ille, at det er et stort tema i både aviser, nyheter, værmeldinger og nettsamfunn. Men, som vestlendinger bør vi vite at værgudene ofte gråter.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

Avslutning med fredshilsen

«Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk.

Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig.

Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.»

Dag 83 ( Tirsdag 12.15.15 )

Dette har vært en tankefull dag, på godt og vondt. Det har kanskje ikke vært den beste dagen jeg har hatt i dag, og jeg plages fremdeles av en indre uro. Det er som at jeg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Jeg prøver å finne ut hva det er,dog forgjeves. Som en naturlig mekanisme, er det som at jeg ofte ser bakover i tid, for å tenke hva jeg før ville ha gjort i den og den situasjonen. Jeg lurer litt på hvorfor jeg gjør dette. Den jeg var før, er og forblir den jeg var før. På mange måter virker det som at jeg ser mer opp til den jeg var før, men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Den jeg var før, var mindre erfaren, mindre voksen og hadde mindre last. Men allikevel var det flere ting jeg var flinkere på før, enn nå. Jeg tror jeg med tiden har mistet mye troen på meg selv, og jeg tror at jeg kjenner litt på depresjon. Jeg merker at jeg er sårbar, og en anelse irritabel. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes alt er utrolig kjedelig. Jeg er lei av å gå i de samme traltene, uten egentlig å komme noen vei i livet. Selv om jeg har utrettet enormt mye personlig, i det siste, føler jeg at jeg skulle ha klart dette for lenge siden. Det har gått så utrolig mye tid. Jeg har mistet så mange viktige år. Men samtidig vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Jeg føler at livet er et enormt mattestykke, som jeg ikke klarer å løse. Jeg prøver å tenke mer helhetlig, i form av at jeg tenker hvilken livsstil jeg ønsker for meg selv. I hvilken atmosfære føler jeg meg mest komfortabel i? Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg sårt trenger forandring.

En av de tingene jeg var god på før i tiden, var å hoppe ut i ting. I mange tilfeller gikk dette gale. Jeg hadde en løs tendens til å gi etter for impulser, men sannelig gjorde det også livet mitt mer spennende enn nå. For nå er livet skikkelig kjedelig, og jeg føler meg nærmest som en pensjonist. Jeg føler meg en tørrpinn, som forholder seg avholdende til alt. Det er vel gjerne symptomer, dette også.

I det siste har jeg vært en del inne på Facebook, for det er jo greit å se hvordan det går med andre. Men så begynte jeg plutselig å kjenne på hvor kunstig dette samfunnet er. Jeg så igjennom vennelisten min, og begynte å tenke for meg selv: Jeg kjenner jo ikke mange av disse folkene engang. Jeg kjente dem kanskje før i tiden, men nå er de nærmest vilt fremmede for meg. Ville jeg i det hele tatt ha vært på hils med noen av dem, dersom jeg passerte dem i gaten? Det gjelder også mange av dem jeg var mye sammen med før i tiden, altså venner som var nærmere enn andre venner. Men også mange av disse har nærmest blitt ukjent for meg nå. Det er mange av dem jeg vet at jeg ikke ville ha kommet særlig godt overens med i det virkelige liv, den dag i dag. Det høres kanskje ironisk ut, med tanke på at jeg har dem på vennelisten, men sånn er det altså med Facebook. Mange har man fått på skole med, jobbet med, mens mange legger «venner» til for å fremstå som en person som har mange venner. Så det er egentlig bare en brøkdel av de jeg har på vennelisten min, som jeg ser på som nære venner, den dag i dag. Jeg vil egentlig ikke si at jeg er sånn selv, men jeg får jo forespørsler fra «bekjente» her og der, og ser ingen grunn til å ikke legge dem til, med mindre jeg direkte misliker dem eller eller deres holdninger.

Jeg traff for eksempel en jente i byen, ved tilfeldighet. Hun har til og med kommentert på noen av innleggene mine, men da jeg gikk forbi henne i byen, gikk hun bare forbi meg uten å hilse. Og hun så meg, så det var ikke det. Det forsterket bare den kunstige følelsen av Facebook for meg. Så jeg vurderer å slette hele greien. Jeg merker at man blir påvirket av dette samfunnet, og jeg tror i bunn og grunn at det er usunt.

Jeg har også i dag tenkt mye på bosituasjonen min. På mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke helt klarer å lande her jeg bor nå, selv om jeg har bodd her mesteparten av livet. De fleste på min alder er gift, har barn, og gjør liksom de samme tingene hver dag. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, er jeg slett ikke sikker på om det er slik jeg selv vil ha det. Jeg har vært på steder jeg liker meg bedre, hvor det er lettere å komme i kontakt med andre, og ja, kanskje til og med mer likesinnede. Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ikke sier at det er noe galt med folkene her, eller stedet, men jeg føler bare at det ikke er «helt min kopp te». Jeg kommer liksom ingen vei, så jeg har begynt å tenke grundig igjennom hvordan jeg skal gjøre det.

Det er helt åpenbart at jeg trenger en stor forandring. Jeg tror at når man virkelig, virkelig trenger en stor forandring i livet, og er på dette stadiet, dess mer viker man fra nettopp denne tanken. Som at man begynner å miste troen på at noe kommer til å forandre seg. Og det er nettopp da man virkelig trenger denne forandringen.

De praktiske tingene er egentlig ikke så umulig å ordne. Jeg angrer litt på at jeg var litt kjapp med å lage avtaler med alle inkasso-byråene, og selv om dette var en god tanke, var det også basert på en impuls. Jeg prioriterte litt feil, og burde ha skaffet meg en egen bolig og en deltidsjobb først, for summen jeg sitter igjen med hver måned, etter at alt er betalt, er umulig å leve av. Selv her hjemme hos mor. Og det ville ha tatt cirka ett år å betale ned alt sammen. Det er ikke realistisk.

Jeg undersøkte med min mor i dag, om hvor lenge hun kom til å bli vekke fremover. Dette gjorde jeg med tanke på at jeg passer hundene mens hun er vekke, og jeg prøver å få alle endene til å møtes. Hun kommer til å være vekke i tre uker først, og så noen dager hjemme, før hun reiser til Montebello-senteret i to uker. Hun vil være tilbake i slutten av juni, altså om litt over en måned. Dette er også tidspunktet hvor jeg får både vanlige penger og skattepengene. Hvis jeg er flink å spare litt, har jeg råd til å flytte på meg da. Og det tror jeg faktisk at jeg gjør. For jeg tror at mange av de tingene som nå begynner å spire opp, som tanker om fremtiden, er tanker som lenge har ligget i en tåke av rus, sykdom og andre barrierer. Og så lenge jeg klarer å tenke nøkternt, fornuftig og helhetlig, tror jeg at jeg kommer til å ordne livet mitt pent og pyntelig. Hvis jeg ikke gjør noe, kommer det bare til å ende opp i sterk depresjon. Jeg må få lov til å lytte til meg selv. Jeg har ikke evig med tid, og jeg blir ikke yngre med årene.

I dag har som sagt vært en litt dårlig dag. Jeg føler meg sliten og deprimert, men får heldigvis gjort de tingene jeg gjøre. Men jeg går på veggene, og kjenner jeg meg selv rett, er det ikke lenge til jeg begynner å sove til langt ut på dagen, slutter å spise nok, slutter å trene og bare blir sittende med depressive tanker. Jeg har vært der mange ganger før, og jeg gjør alt jeg kan for å nettopp unngå å komme dit igjen. Dette er noe jeg ofte har opplevd uten at det har vært rus involvert også. Da blir det bare meningsløs surfing på nettet. Jeg leser gjerne en nettavis, og går over på en annen side, og så inn igjen på nettavisen, for å se om det har kommet en spennende nyhet i løpet av det siste kvarteret. Det blir bare en vandring i frustrasjonens sirkel, helt til det kommer damp ut av ørene mine. Jeg tror snart at stormen har begynt å roe seg nok til at jeg kan se hva jeg ønsker fremover, med klarere øyne. Men jeg er nok ikke der helt ennå.

Jeg avrunder dagen i dag med å bla blindt opp i bibelen, som alle de andre dagene:

1. Alle tings rundgang 1:4-11

«Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.

Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.

Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.

Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»

Dag 76 ( Lørdag 25.04.15 )

En litt saktegående og regnfull lørdag har begynt å nærme seg kveld, og i dag har det egentlig ikke skjedd så mye spennende. Jeg har hatt fri fra vanlig trening, men jeg har trimmet hundene ute i regnet. Akkurat når det gjelder hundene, synes jeg det er helt greit å gå på tur med dem når det regner, for da treffer jeg som regel ikke på andre hunder. De færreste liker å komme hjem med våte hunder. Jeg er ikke noe unntak, men de trengte sin daglige mosjon, og jeg er ikke så redd for litt regn selv.

Jeg hadde noen ganske intense, bisarre drømmer i natt. De var såpass sterke at jeg valgte å skrive dem ned da jeg våknet, for drømmer er så lett å glemme. Faktisk, så skal man helst ikke engang bevege så mye på hodet når man våkner, hvis man vil huske hva man drømte. Men jeg hadde heldigvis pc-en stående på bordet like ved sengen, så jeg fikk skrevet dem ned.

Først drømte jeg at jeg var i et lite hus med en kamerat som ikke lenger er blant oss i virkeligheten. Det var veldig mørkt, og stemningen i drømmen var veldig depressiv, og på mange måter bare rar.

Det handlet om at vi skulle feste, og feire et eller annet. Plutselig var det tre unge mennesker der, og hun ene så rart på oss og sa:

«Hva er det egentlig dere skal feire da?»

Til slutt var det bare meg og kameraten min som var der igjen, og jeg tenkte mye på dette. Jeg husker at jeg selv ikke hadde planer om å drikke, ettersom jeg var tørrlagt alkoholiker. Men han hadde kjøpt rikelig med øl. Adferden hans var dog underlig. Han virket veldig fraværende, som at jeg ikke engang var i rommet.

Jeg husker at jeg sa til ham:

«De har jo egentlig rett da. Vi har jo ingenting å feire. Jeg skal jo ikke drikke, men hvis du skal drikke, så er det helt greit for meg.»

Jeg sa dette for at jeg ikke skulle være så strikt angående alkohol, selv om jeg selv hadde sluttet. Jeg visste at han satte pris på øl, så jeg ville ikke være kjip mot ham.

Men han svarte ikke nå heller, og så bare rundt i rommet, og hevet øyenbrynene litt. Dette tolket jeg som en anelse arrogant, og jeg lot meg provosere. Derfor tok jeg til å kjefte litt på ham. Helt til jeg så at det rant en tåre nedover kinnet hans. Da skjønte jeg at jeg hadde misforstått signalene hans, og prøvde å trøste ham. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham. Da sa han:

«Jeg tror du har rett i at jeg kanskje kjøpte litt i overkant mange pils ja.»

Stemmen hans var ikke stemmen jeg husker han hadde. Han hørtes nå mer ut som en guttunge. Og etter han hadde sagt dette, begynte han å spise som at han ikke hadde spist på flere uker. Etter dette sluttet drømmen.

Den andre drømmen jeg hadde, var også av merkelig karakter. Jeg drømte at jeg kjørte til et område et par kilometer unna med scooteren min, og av en eller annen grunn, fant jeg ut at jeg skulle sette den i fra meg på en parkeringsplass, for å spasere tilbake til stedet jeg hadde kjørt fra.

Men på veien tilbake, traff jeg på foreldrene til en gammel venninne av meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg i leiligheten deres. Faren var seg selv utseendemessig, men han virket helt annerledes i personlighet. I virkeligheten er han en ganske pratsom kar, men i denne drømmen virket han som en hard og taus kar, som ikke sa noe i det hele tatt.

Plutselig dukket sønnen deres opp i leiligheten (de har ikke en sønn i virkeligheten), og han satte seg midt i stuen, og hadde en overdrevet stor sølvfarget skål med masse hasj og jointer oppi. Han røykte hele tiden.

Deretter viste det seg at de alle skulle et sted med bil, og jeg kunne få sitte på til området jeg hadde satt fra meg scooteren igjen, hvis jeg ville, sånn at jeg kunne hente den igjen, men plutselig oppstod det et basketak mellom sønnen og en bitteliten mann, og disse slåss på en rar måte, ganske lenge.

Etter at slåsskampen sannsynligvis hadde sluttet, gikk vi ut mot utgangsdøren. Jeg husker at jeg gikk ved siden av moren, og nå hadde hun også masse hasj. Nærmere bestemt et gjennomsiktig plastspann fylt opp med jointer. Hun sa noe litt ulogisk:

«Jeg røykte mye hasj i min tid, og nå? Nå røyker og røyker jeg.»

Vi satt plutselig i bilen, men vi var nå et helt annet sted enn der hvor scooteren stod. Vi var langt vekke, og kjørte igjennom en tunell i natten. Det var høye fjell rundt oss, med snø på. Månelys. Og så husker jeg ikke mer av drømmen. Jeg tror jeg våknet etter dette.

Jeg fortalte min mor om dette, og hun mente at det var hjernen min som bearbeidet ting. Hun er også ganske opptatt av drømmer. Ikke at jeg ble noe klokere på disse drømmene da.

Ellers går stort sett tiden på å planlegge litt stort og smått fremover. Jeg tenker spesielt mye på båten min, og gleder meg til å komme i gang med den. Jeg har sett meg ut noen interessante båtplasser som jeg vurderer å søke på. Jeg kunne ha tenkt meg en flytebrygge som er enkel å legge inntil, og jeg vil gjerne ha tilgang på en mulighet til å få den på land, på enkelt vis. Jeg har nemlig en følelse av at den kommer til å ta inn mye vann når jeg får den utpå igjen, og jeg vet ikke hvor mye tid jeg orker å ofre på å tømme den hele veien, slik som det var i sommer. Da spørs det om jeg ikke kommer til å selge den. Jeg får se hvordan utfallet av amatør-arbeidet mitt blir nå i måneden som kommer. Det hadde vært helt supert dersom jeg hadde klart å få den helt tett, men jeg trodde jo også at jeg skulle klare dette forrige gang jeg hadde den på land. Den ble riktignok mye bedre, men den tok fremdeles inn for mye vann. Problemet var at den av en eller annen merkelig grunn kunne ha perioder hvor den nesten ikke tok inn vann i det hele tatt, mens den noen ganger tok inn mye. Så jeg visste aldri, og fikk liksom ikke helt roen i meg. Ved nærmere ettertanke, minner dette om meg selv og øl.

Men det jeg har tenkt på når det gjelder båten, er at det er bedre å ha den til dagsturer og sånt, for det er ikke en enkel båt å håndtere. Den er alt annet enn praktisk. Det er ikke bare å gå om bord, og vri om en nøkkel, for deretter å legge ut på sjøen. Den må først tømmes for vann, og deretter må motoren sveives i gang. Det var noen feil med selve sveiven, og dette medførte at jeg ofte ikke fikk nok fart på svinghjulet, som igjen resulterte i at jeg ikke fikk startet den med det første. Så det var ikke uvanlig at jeg var både sliten og svett da jeg først kom meg ut på sjøen. Derfor tenker jeg at det er bedre å ha den til lengre turer, som er organisert på et eller annet sett og vis. Det er nok mange venner og mange i familien som sikkert kunne ha satt pris på båttur. Jeg har også avtalt med min gamle husvert som jeg har hatt mye kontakt med, at jeg skal komme på besøk til henne på hytten nå i sommer. Med båten. Det blir kjekt.

Dessuten er sjøen en fantastisk plass å være når det gjelder å ta bilder. Så jeg kommer nok til å satse på å gjøre det slik fremover. Båten blir på en måte som en hytte, kan man si. Jeg har også en drøm om å seile til en holme, og kanskje overnatte en natt eller to der. Lage et lite bål, gjerne med en dame jeg hypotetisk sett er forelsket i. Og noe telt trengs ikke, for det er soveplasser i selve båten. Så jeg håper all oppussingen gjør dette mulig. Gud vet hva denne sommeren vil bringe.

Jeg må innrømme at jeg er rastløs i dag. Jeg synes helgene er kjedelige. Jeg har jo også treningsfri, men på mandag er jeg i gang igjen. Jeg tror at det kommer til å bli en periode med mye energi fremover. Det er bra å holde seg aktiv for en som meg, for nå har jeg gått rundt som en 90-åring lenge nok. På mange måter føler jeg meg som en hai, uten de skarpe tennene. Men jeg føler at jeg må holde meg i en eller annen form for bevegelse, for å leve. Jeg har fremdeles til gode å finne en kur mot dette indre jaget, og det får meg igjen til å tenke på møtet på mandag. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på de praktiske tingene med båten, så jeg tror jeg avrunder for i dag. Jeg ser forresten at det ikke er lenge igjen til boken er ferdig. Jøss, tiden flyr!

Jeg avrunder som vanlig med å bla tilfeldig opp bibelen:

1. Bortrykket i ånden 1:9-11

«Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og Jesu vitnesbyrds skyld.

Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

2. En som lignet en menneskesønn 1:12-18

«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.

Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet.

Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.

Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»

3. Skriv det du så 1:19-20

«Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.»

Dag 75 ( fredag 24.04.15 )

Nå sitter jeg her denne fredagskvelden, og tar livet helt med ro. Ingen nerver, ingen depresjon og ikke noe hastverk med noe som helst. Jeg stresser ikke. Jeg er edru, og tenker på at jeg skal våkne opp i morgen uten fylleangst og alt dette unødvendige tullet. Fredagskvelden kan faktisk være ganske fin, og nå fremover kommer jeg kanskje til å huske den også, faktisk. Ingen blackouts eller fyllesyke når lørdagen kommer.

Generelt sett. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal våkne opp med hjertebank og hysterisk angst. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal på avrusning. Det er herlig å tenke på at jeg blir friskere og friskere. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være bekymret for å gå tom for øl. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal være i ferd med å dø av sult, uten at jeg engang merker sulten. Det er herlig å tenke på at jeg aldri mer skal bruke enorme summer på en drikk jeg ikke engang liker, og som former meg til en person jeg heller ikke liker. Det er herlig å komme i bedre og bedre form, både psykisk og fysisk. Det er herlig å være langt mer reflektert, rasjonell og effektiv. Det er herlig å ikke være en halvgal sprellemann. Det er herlig å kunne kjøre scooteren min igjen. Det er herlig å fødes på ny. Det er herlig å bli bønnhørt. Det er herlig å med tiden kunne gi de mange som sikkert har mistet helt troen på at jeg skal klare meg, troen tilbake. Det er herlig å sove på en normal måte, i en god seng, og ikke fremoverbøyd i en kontorstol. Det er herlig å være meg selv.

Dagen i dag har vært regnfull, men fin. Jeg lot scooteren stå i dag morges, da jeg simpelthen ikke stoler på den i regnvær. Så jeg tok bussen til byen i stedet, og startet med trening. Jeg hadde en kort, men effektiv økt på skuldre i dag. Og nå er det to treningsfrie dager fremover, med tanke på restitusjon. Det er viktig å hvile.

Jeg ble litt mobbet av en kamerat i dag, da jeg fortalte at jeg gikk direkte fra treningsstudioet til Burger King, og bestilte en ekstra stor meny. Jeg har spist tre store måltider på McDonalds og Burger King denne uken. Men jeg har fremdeles den fordelen at jeg ikke blir fet, så jeg synes jeg kunne unne meg litt ekstra. Det er godt å spise mat. Jeg vet at denne høye forbrenningen kommer til å avta med årene, så jeg benytter meg av Burger King nå mens jeg har sjansen.

Ellers har jeg sovet et par timer etter at jeg kom hjem fra byen, og da lå jeg på en spikermatte, for å få i gang blodsirkulasjonen i ryggen. Jeg pleier å gjøre dette hver dag. Det høres kanskje vondt og brutalt ut, men det er helt fantastisk herlig. Men man legger seg rolig ned på den selvsagt. Det er ikke lurt å kaste seg nedpå. Det tror jeg faktisk ville ha vært ganske ubehagelig.

Da jeg var på trening i dag, fikk jeg melding fra han kameraten min, hvor han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å sette i stand en gigantisk TV han hadde bestilt og fått, og om vi ikke skulle se en film etterpå. Så jeg har vært borte hos ham i kveld, og det var en trivelig kveld, med brus og film. Jeg kan absolutt venne meg til den nye livsstilen ja. I det samme rommet vi skal se film i, har jeg tidligere gått i søvne, og jeg har ramlet over bordet, og jeg har kastet opp i bosspannet hans. Så det er ikke til å legge skjul på: Det er utrolig mye mer praktisk å drikke Cola Zero. Det var en koselig kveld.

Det begynner også å nærme seg mandag, og jeg har fått ordnet alt med legen i dag. Jeg hadde heldigvis ikke rotet med dagen for møtet, slik jeg fryktet, så møtet vil bli holdt på mandag. Jeg har også fått ordnet medisiner, som jeg til stadighet tar mindre og mindre av. De begynner å miste sin kraft over meg, men det må gjøres med omhu. I dag har jeg bare tatt to av tre tabletter, og hvis mulig, står jeg over den siste. Jeg kan heller ha den i beredskap. Men jeg har ikke lenger så sterk angst, så det er kun hvis jeg får denne uvirkelighetsfølelsen, jeg kommer til å ta den.

På mandag kommer jeg også som tidligere nevnt til å legge tobakken på hyllen. Jeg vil ha ytterligere resultater i form av sunnhet. Jeg blir nesten giret på tanken. Det er en utrolig frihetsfølelse å rive av seg den ene lenken etter den andre. Kunsten er bare å ikke være redd for det ukjente, spesielt når man vet at det ukjente være bedre enn det kjente. Det gjelder å ikke få panikk, og ikke se for mye bakover. Og mine øyne er rettet fremover nå, så da er det like greit å kjøre på. Men jeg kommer til å bruke nikotintyggis da.

Jeg merker generelt at jeg begynner å forandre perspektiv på ting, både i stort og smått. Dette er en av de tingene jeg har gledet meg til ved tilfriskningens prosess. Ting blir enklere å håndtere. Jeg blir sterkere. Når jeg er langt nede, blir mygg til elefanter. Men disse elefantene har begynt å krympe igjen. Jeg er ikke like redd lenger, og jeg nyter det. Jeg er ikke lenger syk. Jeg har fått «synet» tilbake. Og styrken min er i ferd med å komme mer frem. Jeg sier ikke at jeg er noen supermann på noen som helst måte, for jeg skal ærlig innrømme at jeg fremdeles er svekket, i forhold til hva jeg kommer til å være om to måneder fra nå, men jeg er langt sterkere enn for tre uker siden, hvis man skal se det på den måten. Men jeg merker at jeg fremdeles er anspent i sosiale sammenhenger, hvis det ikke er med nære venner eller familie. For eksempel på bussen, så merker jeg at jeg fremdeles er litt i en boble. Jeg merket dette ganske godt i dag, da jeg satt i en helt full buss. Jeg kjente at kroppen min var veldig anspent, og at jeg på en måte har et slags «filter» mellom meg selv og andre folk. Jeg vil ikke ha det filteret, men det er der fremdeles. Jeg undret et lite øyeblikk på om det var Sobrilen som gjorde dette, og innså at jeg gledet meg veldig til denne også var ute av bildet.

Jeg blir for eksempel veldig fort trøtt, og selv om jeg er trøtt, våkner jeg tidlig. I dag våknet jeg grytidlig, nærmere bestemt klokken halv syv. Dette til tross for at jeg hadde vært våken til klokken to om natten. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for jeg pleier vanligvis å sove helt greit når jeg er frisk. Men nå er det sånn at når jeg først våkner, så klarer jeg ikke sovne igjen. Det kan være noe så enkelt som at jeg må på do, og etter det kan jeg like gjerne begynne å gjøre meg klar for dagen. Og når jeg ikke får sovet nok, blir jeg litt dårlig. Men jeg tror dette bare er noe midlertidig. Jeg synes bare det er litt rart at jeg ikke klarer å sove til tross for at jeg er trøtt, trener mye og er ganske så aktiv ( jeg forbrenner lett over 3200 kalorier daglig, ifølge polar-klokken min ), og generelt har nedsatt energi hva søvn angår. Jeg har jo noen feilkoblinger der, som gjør at jeg kan bli litt hyper når jeg egentlig er veldig trøtt. Det er ikke uvanlig at jeg for eksempel kan få latterkrampe etter at jeg har lagt meg. Jeg legger meg gjerne fordi jeg er veldig trøtt, og så begynner jeg å bli veldig aktiv i tankene, og tenker på alt mellom himmel og jord, og ofte morsomme ting og hendelser, gjerne hypotetiske. Så begynner jeg å le i stedet for å sove. Og så må jeg ta meg en røyk, og slik går syklusen. Så sovner jeg kanskje to timer senere. Jaja, jeg er nok litt pussig.

Det er meldt regn hele helgen og uken fremover, så det spørs hvor mye jeg kan få gjort med båten. Men jeg driver nå og undersøker hva jeg trenger av maling og utstyr, så jeg kan i det minste ta meg av innkjøpene. Utenom dette blir det en innholdsrik uke med mye trening av meg selv og hundene, i tillegg til at jeg skal legge fra meg tobakken og fortsette nedtrappingen på Sobril. Med andre ord, blir det enkelt og greit fortsettelsen som følger. Så lenge jeg holder meg på «den smale veien», tror jeg at dette kommer til å gå riktig så bra. Og vips, så har jeg plutselig holdt meg edru i en måned! Det er et spennende prosjekt dette her. Og se hvor høyt jeg kan klatre fra den dypeste grøftekant. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis sikter så høyt, men det er en fantastisk følelse å spire opp fra gjørmen.

Jeg avslutter kveldens skriverier med noe tilfeldig fra bibelen:

6. Bli i det han har lært 3:10-17

«Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser – slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.»

7. Fullføre sin tjeneste 4:1-5

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

Men vær du du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»

Dag 66 ( tirsdag 14.04.15 )

Atter en dag har passert, og dette har vært en dag på godt og vondt. Den startet på et ganske underlig vis, om jeg skal si det selv. Jeg våknet, og følte meg egentlig ganske grei i formen. Så jeg gjorde de tingene jeg alltid gjør om morgenen, og det er å ta meg en røyk og en kopp kaffe, og surfe litt på nettet. Etter dette laget jeg frokost, og rett etter at jeg hadde spist, var det som at det kom et lynnedslag. Det var som at jeg ble rykket ut av min egen kropp, og jeg følte meg ufattelig fjern. Jeg ble nærmest overrasket over at jeg faktisk stod på kjøkkenet, og at jeg «var tilstede». Det er en tilstand jeg har opplevd opp igjennom hele livet, men det er flere år siden jeg har hatt den skikkelig, før i dag. Det er vanskelig å forklare. Men jeg gikk rundt i huset og prøvde å «komme tilbake», men jeg var utrolig fjern. Det er nærmest som at man føler at sjelen distanserer seg litt fra kroppen. Mange vil nok kalle dette panikkangst, men det var ikke det. Jeg hadde ikke angst i det hele tatt, før etter at jeg fikk «anfallet». For det er en slik følelse som gjør at jeg blir usikker på hva som egentlig foregår. Jeg husker jeg i et øyeblikk lurte på om jeg hadde fått i meg noe giftig. Jeg var usikker på om jeg var i ferd med å falle om med hjertestopp. Jeg var nummen i hele kroppen.

Jeg har ikke fått dette skikkelig undersøkt, men jeg husker faktisk at pappa fortalte meg at han visste hva det var, for han hadde hatt det sånn selv også. Jeg tok det opp med ham for kanskje 22 år siden.

Men etter hvert begynte det så smått å avta, og jeg gikk først en tur med den ene Retrieveren. Alt gikk helt bra, men jeg følte meg ikke bra. Jeg vurderte til og med om jeg skulle ta med telefonen, i tilfelle jeg var i ferd med å få et alvorlig illebefinnende. Men det gikk bra. Det var en fjern tur, men det var en tur. Tilstanden jeg nettopp skrev om er grunnen til at jeg har lyst å utredes for epilepsi. Det føles ofte som at jeg er i ferd med å få et eller annet anfall, men så stopper det som regel der. Jeg vil ikke høre noe om panikkangst, for jeg vet hva det er, og dette var ikke det. Jeg har bare ikke kommet så langt at jeg har utredet meg for Epilepsi ennå. Jeg aner ikke hva det er, men det er veldig ubehagelig når det står på. Jeg er bevisst og alt det der, men ja, det føles som at alle følelsene i kroppen blir helt bedøvet, til og med følelsen av å puste. Det er vanskelig å forklare det ytterligere.

Etterpå gikk jeg en lengre tur med den andre Retrieveren, og da hadde det gitt seg, og jeg følte meg som meg selv igjen. Men det gikk noen timer. Og jeg oppfattet det som så ubehagelig, at jeg begynte å analysere de situasjonene jeg fikk disse «tilstandene» i. Og når jeg tenkte tilbake på de gangene jeg kunne huske at jeg hadde det sånn, var spesielt på diskoteker i barndommen, lenge før jeg begynte å ruse meg på noe som helst. Jeg husket at jeg i gjentatte anledninger fikk denne sterke uvirkelighetsfølelsen omtrent hver gang jeg var på diskotek. Jeg måtte liksom stoppe opp, og jeg husker at jeg tenkte akkurat den samme tanken: Er jeg virkelig her nå? Skjer dette virkelig? Deretter husker jeg at jeg ble nærmest sjokkert over at jeg faktisk var der, som å våkne opp etter å gå i søvne.

Mange vil nok tenke at jeg bare var trøtt. Jeg hadde vært våken lenge de gangene jeg var på diskotek i ungdommen, og trengte nok å sove. Men jeg er ikke enig. Men jeg kom til å tenke på noe annet. Hva består et diskotek av? Joda, høy musikk, dansende folk og mye liv. Men hva mer? Sterke, blinkende lys av alle varianter. Jeg tror faktisk det hadde med disse lysene å gjøre.

Deretter begynte jeg å tenke på hva som skjedde i dag. Jeg stod opp, tok meg en røyk, drakk kaffe og så inn i pc-skjermen. Jeg lurer på om det var pc-skjermen som trigget det. Men burde den ikke alltid ha «trigget» det da? Jeg aner ikke. Jeg overlater det til spesialister.

Dette får meg også til å tenke på en skrekkelig opplevelse jeg hadde for mange år siden, da jeg hadde samboer. Jeg vet ikke om dette hadde med alkohol å gjøre, men jeg bør understreke at jeg hadde drukket veldig tungt i flere døgn, og kom hjem. Jeg husker at jeg la meg på min side i sengen, og at min daværende samboer kom inn og spurte om jeg kunne ordne på puten hennes. Men da var det som at alt i kroppen min hadde sluttet å fungere, og jeg klarte ikke engang å svare. Men jeg var bevisst, og jeg husker at jeg skrek inni meg til henne, om at hun måtte ringe ambulanse. Men dette fikk hun naturligvis ikke med seg, og sa bare:

«Ikke det, nei» ( som svar på at jeg ikke svarte angående puten ).

Dagen etter gikk jeg på legevakten og tok dette opp med en sykepleier, men jeg fikk ikke noen skikkelig utredning. Jeg snakket som sagt med sykepleieren, som formidlet det videre til en nevro-spesialist eller annet, som ikke engang kom inn for å undersøke meg. Det eneste som skjedde, var at sykepleieren kom inn igjen etter en tid, og sa at han eller hun hadde sagt at det trolig bare var psykisk. Det var kanskje det, men den utredningen lignet ikke grisen. Jeg tror mye heller det var søvnparalyse, men hvem er jeg til å måle meg med en bedrevitende nevro-spesialist som kan utrede pasienter igjennom vegger?

Det er nesten litt rart å tenke på, for jeg skal jo utrede Fido for Epilepsi i overmorgen. Kanskje det mange sier virkelig stemmer; At vi nesten er helt symmetrisk, Tinka og jeg.

Jeg skal også til legen i overmorgen, og da tror jeg at jeg må høre med ham om jeg kan bli utredet for dette selv. For jeg har på følelsen at det er noe som ikke stemmer med meg, sånn rent fysisk. Det vil i hvert fall være greit å få det utelukket.

Ellers har det vært en ganske rolig dag, men med mye trening og mosjon. Jeg har nok lagt bak meg noen mil i dag, i tillegg til at jeg har trent med vekter. Det går rette veien. Jeg øker mye i vekt, og det har jeg bare godt av. Jeg merker også at jeg har blitt sterkere rent fysisk. Jeg synes det var nærmest umulig å gå på tur med Retrieverne for en tid tilbake, for jeg synes de hadde blitt så usedvanlig sterke. Nå skal det sies at Fido er en eksplosiv kraftbombe, men han går i det minste fint i båndet.

Men at Retrieverne var blitt så sterke, var rett etter den siste fyllekulen min, så det var nok heller jeg som var kraftig svekket. Men nå har de liksom blitt enkle å håndtere igjen. Så det går uten tvil rette veien. Jeg håper bare jeg slipper et slikt anfall i morgen også. For det var svært ubehagelig.

Over til noe mer positivt: Jeg har endelig fått svar fra en av disse Camphill-landsbyene jeg har sendt en uforpliktende søknad til. Dette var fra den landsbyen som ligger rett utenfor Tønsberg, og de sa kort beskrevet at de hadde fått lest søknaden nå, og at jeg var hjertelig velkommen til en prat og omvisning, og at vi skulle ta tingene derfra. Det er med andre ord veldig positivt, og jeg holder absolutt en finger på det. Jeg har ikke svart ennå, for jeg venter fremdeles på at løvbladene skal lande litt her hjemme. Jeg tenker da på alle de praktiske tingene, samt at jeg har lovet min mor å passe på tingene her hjemme de tre ukene hun er i Spania. Jeg må også få orden på dette med båten, samt at jeg må få sjekket Fido og dette. Han måtte jo eventuelt ha vært med, dersom jeg skal reise, og jeg må finne ut om det er forsvarlig å gi en så gammel hund en så stor overgang. Men hvis jeg lar henne være hjemme i vante omgivelser, og selv reiser, så vil savnet ta hardt på henne. Det er ikke et alternativ. Jeg er tross alt føreren hans. Så alle disse tingene må være klarert, og så trenger jeg å lande litt mer selv. Men min mor sa at jeg burde ta meg en tur nå når jeg får penger, da det tross alt var uforpliktende. Jeg må sove på det et par dager, men jeg skal sende et svar i morgen. Det er kanskje like greit at jeg forklarer dem situasjonen, samtidig som jeg undersøker om et ansettelsesforhold kunne ha blitt aktuelt om et par måneder, og ikke akkurat nå. For jeg vil svært gjerne jobbe med mennesker, og jeg trenger nok helt nye inntrykk, i stedet for å gå i sirkler. Dessuten er det jo bare et par måneder til jeg skal flytte på meg uansett. Så det er veldig aktuelt at jeg kommer til å satse på dette. Samtale og intervju først, og så får de se om de synes jeg virker som en passende kandidat. Jeg trenger bare litt tid til å bli litt mindre frynsete, og få litt mer selvinnsikt. Men som sagt: Det er veldig interessant! Og det var absolutt en god nyhet. Spør du meg, så virker det som at disse små gavene jeg har snakket om, allerede har begynt å dukke opp. Jeg føler på en måte at jeg blir litt «belønnet» for å holde meg på vannvognen, og ikke minst for innstillingen jeg har lagt meg til. Andre kan tro og tenke hva de vil, men jeg har ikke følt det slik før, i forhold til dette med å stoppe drikkingen.

Når vi snakker om alkohol, vil jeg også si at jeg i dag kastet den uåpnede pilsen i dag. Jeg orket ikke lenger synet av den, så den gikk i bosset. Jeg ble rett og slett dårlig av å bare se på den, så jeg kan ikke akkurat si at jeg sliter med noe drikkesug.

Det er faktisk nesten som at jeg har begynt å se på alkohol som noe som har ødelagt livet mitt, og ikke noe jeg er fristet til å falle tilbake på. Dette er jo helt åpenbart for andre, og mange skjønner sikkert ikke helt hvorfor jeg ikke har hatt denne følelsen før. Men det har jeg, bare at jeg har følt at alkohol har hatt kontroll over meg, og ikke omvendt. Men nå føler jeg det omvendt, og jeg kan ikke i noen som helst sammenheng se at jeg begynner å drikke igjen. Jeg kan ikke se noen triggere, enten det skulle være fordi jeg hadde lyst å feire noe, eller fordi jeg ble lammet av frykt. Jeg tenker egentlig bare at alkohol vil gjøre tingene verre.

Nå gleder jeg meg til å få penger, for da skal jeg ta et skritt videre opp når det gjelder sunnhet og trening. Jeg skal begynne å trene på senter i stedet for å bare trene her hjemme, og jeg skal kjøpe inn god og sunn mat og kosttilskudd. Når jeg nå får penger, tar jeg med andre ord et skritt videre. Mange tenker nok at det er fare for at jeg kommer til å begynne å drikke igjen, når jeg får penger igjen, men det kommer altså da ikke til å skje. Tvert imot. Jeg skal også snart slutte å røyke, ved hjelp av nikotintyggis. Dette har vist seg å ha en ganske hjelpende effekt på meg, så jeg tror at jeg kommer til å klare det denne gangen. Jeg er veldig motivert, og ser egentlig bare frem til å fortsette å blomstre opp. Det er spennende det også, skal jeg si deg. Å merke de små forandringene hver dag. Jeg merker det også på det psykiske, hva styrke angår. Det er riktignok små, dog viktige fremskritt. For eksempel når det gjelder angst, og da spesielt paranoia, så merker jeg at «skjoldet» mitt blir mer solid for hver dag som går. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har det når jeg er i grøftekanten, og hvordan jeg har det når jeg frisk fra alkohol:

Når jeg drikker, så brytes jeg ned. Jeg er ikke en sånn som tror jeg er noen kjekkas og går på byen, sånn som mange av dem som drikker «vanlig» har det. Jeg trekker meg, som mange ganger nevnt tidligere, tilbake. Jeg kan bli mer isolert av fylla, enn når jeg er edru. Og med tanke på at jeg nesten ikke sover, og nesten ikke spiser, i tillegg til at jeg drikker som en sil, så er veien kort til å se helt jævlig ut. Ikke bare blir det sånn at jeg ser for jævlig ut, men alt rundt meg hvor jeg sitter og drikker ser også jævlig ut. Enten fordi jeg har ramlet over det, eller fordi jeg ikke har orket å rydde det.

Etter en stund får jeg rynker i hele ansiktet, og blir oppblåst, som at jeg er veldig allergisk, eller har gått igjennom en lang våkenatt med masse sorg og gråt. Jeg blir spesielt slik av sprit. Jeg blir også veldig blek, og syltynn. Og ettersom at jeg bare sitter i ro, blir jeg skikkelig krokete, og dermed kanskje fem centimeter lavere. Jeg klarer liksom ikke å rette meg i ryggen. Barbering og sånne ting er nok ikke noe jeg hadde fått «godkjent», som i marinen, for å si det sånn. Og når det gjelder klær, så hiver jeg bare på meg det jeg har liggende som er rent. Og etter hvert som jeg blir tynn, begynner bein og knoker å stikke ut her og der, og jeg blir som et skjelett i ansiktet. Og i og med at jeg mangler vitaminer på dette stadiet, blir håret pistrete og livløst. Derfor hiver jeg bare opp hetten. Med andre ord: Cocktailen av alle disse faktorene gjør at jeg ser helt forferdelig ut, og ikke minst ugjenkjennelig. Heldigvis ugjenkjennelig? Jeg vet ikke.

Det som er litt greien med dette, er at jeg i slike situasjoner vet at jeg ser helt forferdelig ut. Hvem ville ikke ha gjort det? Det er bare det at det er alkohol som dominerer og regjerer. Men det som er spesielt når man har det slik, og i bunn og grunn et elendig selvbilde, er at alle andre ting blir så utrolig vakre. Det blir som at jeg ser ting nedenifra og opp. Det er rart å tenke på. For eksempel: En jente som jeg i helt frisk tilstand ville synes var en pen jente, blir helt uoppnåelig og slående vakker når jeg selv er langt nede. Og jeg snakker ikke om øl-briller eller noe sånt. Jeg snakker vel heller om mitt eget selvbilde, målt opp mot andres.

Men det gjelder ikke bare pene jenter. Det gjelder liksom alt. Jeg føler meg i sånne situasjoner som en rotte som går rundt i en blomstereng, og alt er så utrolig mye bedre enn meg. Alle har det liksom så utrolig godt, utenom meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn. Men jeg opptrer slik jeg føler meg. Jeg har jo som nevnt en dress hengende i skapet, som jeg aldri har hatt på meg. For hvis jeg har det jævlig, så kler jeg meg jævlig. Jeg vet at jeg kanskje er rar sånn, men jeg er i det minste ærlig også, på samme måten. For når jeg er på kjøret, så setter jeg meg bevisst i gapestokken selv, på en måte. Med andre ord: Det er veldig lett å se på meg hvordan jeg har det. Jeg kunne aldri ha blitt en skapdranker, som drakk i skjul, og prøvde å dekke over det hele med fine klær og mint-pastiller.

Jeg glemmer aldri en gang i hovedstaden, da jeg var så fryktelig dårlig. Jeg husker jeg krøp på fire bein forbi en lang kø med finkledde mennesker som skulle inn på et utested. Jeg krøp bortover fortauet, og kastet opp. Her er det liksom alt eller ingenting. Jeg hører folk snakker om nyanser, men de finner du stort sett bare på maleriene mine.

Men når jeg selv er frisk, så er det som at disse «over-menneskene» blir mer «vanlige», om du forstår. Den vakre jenten er fremdeles vakker, det er ikke det. Jeg har en ganske genuin smak, hva estetikk angår. Men hun er liksom ikke «over» meg lenger. Eller uoppnåelig. Og nå sier ikke jeg at jeg nødvendigvis har kjangs på denne hypotetiske damen. Det er overhodet ikke det jeg sier. Men jeg snakker fremdeles om selvbilde. Og det er utrolig hvor forskjellig folk behandler meg, når jeg er full og dårlig, eller frisk og edru. Og da snakker vi gjerne om de samme folkene. Jeg merker ganske klart og tydelig at de liker den edru varianten bedre. Og jeg må helt ærlig innrømme at jeg forstår dem godt. For det er snakk om to forskjellige personer, på alle måter. For å sette det litt på spissen: Promille er en egen personlighet, og jeg har aldri hørt om noen tilfeller hvor denne personligheten er bedre enn den genuine.

Når jeg er inne på dette med å være skikkelig på kjøret, føler jeg også for å sette en stjerne i boken min, for alle de barmhjertige sjelene jeg har møtt, mens jeg selv har vært helt på felgene. For det har vært mange av dem også, enten det har vært mannen på gaten, en venn, familie eller forskjellige instanser. Mennesker som har hjulpet meg, enten det har vært å gi meg mat, hjelpe meg hjem, hjelpe meg å frakte mine egne varer hjem, slå av en prat, tilbydd meg et sted å sove, eller til og med som har lagt ut penger for meg, når jeg har hatt for lite penger å betale varene med, grunnet noe midlertidig, nedsatt sans for matematikk og økonomi. Jeg vil utrykke min takknemlighet til samtlige. Dere vet hvem dere er. Jeg vil takke for at dere hjalp meg da jeg var syk og langt nede. I gjengjeld vil jeg si at dere aldri vil se meg slik igjen, i hvert fall ikke på grunn av alkohol. Jeg håper disse ord er noe jeg klarer å holde, og hvis ikke, så må dere i hvert fall vite at jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er en sterk, sterk avhengighet.

Og nå tenker jeg at det er på tide at skuten skifter retning, og at jeg selv skal bli helt frisk, for at også jeg kan komme i posisjon til å hjelpe andre igjen. Tiden er inne. Kapittelet om alkoholisme er lukket, for min del. Ps! Ikke i boken min. Jeg kommer nok fremdeles til å fjase mer om alkohol. Men jeg skal gjøre det edru.

Klokken har begynt å bli mye, og jeg må få i meg dagens siste måltid. Men jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen min:

1.6 Bønnen i Getsemane 14:32-42

«De kom så til et sted som heter Getsemane. Og han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Da tok han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over ham.

Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!

Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.

Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare om du vil!

Han kommer så og finner dem sovende og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?

Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Så gikk han igjen bort og bad, og sa de samme ord.

Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se. Menneskesønnen overgis i syndernes hender.

Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»