Dag 90 ( tirsdag 26.05.15 )

Mai måned nærmer seg slutten, og det gjør boken min også. En ny dag har passert, og det er nå kveld. I bakgrunnen spilles dyp meditasjonsmusikk fra den store flatskjermen jeg har kjøpt av kompisen min, og levende lys brenner i rommet. Det er slik jeg liker det. Når roen har meldt seg.

Dagen i dag har også vært regnfull, med små glimt av sol gjennom skyenes sprekker. Ensomme stråler som minner meg om at sommeren er på vei, bare ikke ennå. Men livet går sin gang uansett vær. Det må det gjøre. For hvis man kun skulle gjøre noe på godværsdager her i Hordaland, hadde det ikke skjedd mye. Da hadde Hordaland vært landets mest inaktive fylke, og folk ville ha dødd som fluer i sine godstoler, hjemme i stuen. Gjerne med en pose chips i fanget, og et bilde av solen på veggen.

Det er det som er så fint med disse små, men nyttige investeringene. Jeg kjører jo scooter, og for en tid siden var mine turer til treningsstudioet i byn, eller andre ærender, veldig avhengig av været. Hvis det regnet, ble det som regel utsettelse til dagen etter. Og hvis det fortsatt regnet dagen etter, som det vanligvis gjorde, ble det ytterligere utsettelser. For det å komme i mål, søkk gjennomvåt, er jeg ferdig med. Det er egentlig helt utrolig at jeg brukte så lang tid på å få kjøpt meg et sett med regntøy. Nesten skammelig, for en vestlending å være. Det er jo nesten et obligatorisk antrekk.

Men nå har jeg dette settet, som jeg kjøpte for usle 200 kroner på Europris. Og det gjør susen. Faktisk veldig komfortabelt, og det holder meg tørr. Det ser ganske bra ut også, om jeg får si det selv. Og gjett om det blir brukt mye…

Jeg fant ut at jeg ikke trente hardt nok, her for en tid tilbake. Misforstå meg rett: Jeg trener hardt nok i den forstand at jeg trener alle de dagene jeg skal trene og dette, men jeg har stagnert litt i forhold til å øke belastningen på selve vektene. Så nå har jeg begynt å være mer bevisst på dette, og det viste seg at jeg var langt sterkere enn jeg trodde. På noen øvelser har jeg nesten doblet vekten. Dette har ført til ytterligere fremgang. Jeg har faktisk aldri veid så mye som jeg gjør nå, noensinne. Og det er fint lite fett på kroppen min. Så litt selvskryt må jeg unne meg selv.

I dag har jeg også bestilt en tur til Førde, og jeg reiser på fredag, og blir der til søndag. Jeg trenger enkelt og greit å komme meg litt vekk nå, og se litt nye steder og nye mennesker. Jeg kommer til å ha med meg foto-apparatet, for jeg har tenkt å ta masse bilder når jeg er der. Faktisk, så er dette den mest hovedsakelige grunner til at jeg reiser. Men jeg reiser også fordi jeg har lyst å bli bedre kjent med den byen, for å ha litt mer under vingene i forhold til å vurdere om jeg skal bo der en gang. Jeg har fremdeles en finger på Førde, av en eller annen grunn. Det er en by som ikke er så langt vekke, og ikke så stor, og den har heller ikke så høye leiepriser. Det er også ganske lett å få seg bolig der, slik jeg har forstått. Leiemarkedet der er ganske stort.

I morgen skal jeg til tannlegen. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig, for jeg synes det er en ganske «intim» greie å ligge i en stol, med fullt av bomull og andre instrumenter i munnen. Man føler seg ganske naken, på en måte, når en pen dame graver inni munnen din. En munn kan fortelle så mange historier. I tillegg kan hun se dypt inn i nesen min, og øynene. Men det jeg aldri har forstått, er at tannleger generelt aldri virker å forstå en ting, og det er at dette ikke er tidspunktet å drive med småprat. Det er som at de tror at man faktisk kan klare å svare på en skikkelig måte, men munnen stappet full av tamponger, samt bedøvelse i halve ansiktet. Eller gjør de det kanskje bare fordi det må være morsomt å høre de desperate forsøkene på respons? Jeg skulle likt å sett inn i en munn i en slik situasjon, for å se nøyaktig hva som skjer inni der når den snakker. Både tunge, gane og alt som er må jo være i bevegelse. Det er sikkert litt av et show. Kanskje et bra tidsfordriv for en tannlege som prøver å krydre opp arbeidet sitt litt. Humor er jo viktig i så mange situasjoner, også i arbeid. Det var jo slik kirurgene i TV-serien MASH kom seg igjennom sine tunge og traumatiserende dager. Så da kan jeg ikke forstå at en tannlege ikke også skal få ha det litt moro. Men, jeg som pasient synes helt ærlig ikke det er like moro.

Heldigvis skal jeg bare få en sånn tann-rens og kontroll i morgen. Jeg er nøye på å pusse tennene, så jeg tror ikke jeg har noen hull.

I morgen har jeg også bestemt meg for å sove lenge. Det er et eller annet jeg har underskudd på for tiden, for jeg har merket at jeg ikke føler meg helt bra. Jeg er ikke dårlig heller. Men jeg føler meg trøtt og uopplagt. Jeg vet ikke om det er sobrilen som gjør det, selv om doseringen er veldig liten nå. Jeg har ennå ikke sluttet med den, ironisk nok fordi jeg sover veldig godt av den. Men på dagtid virker det som at det skal lite til før jeg blir sliten, selv om jeg drikker mye kaffe og spiser sunn og næringsrik mat. Jeg er aktiv, men ikke aktiv. Mange gjør alle tingene jeg gjør i løpet av en dag, i tillegg til en fulltidsjobb og en flokk med unger. Ungene mine er jo hundene. Det er faktisk ikke så stor forskjell. Men jeg er veldig glad i dem, og synes det er utrolig artig å leke med dem. Lære av dem. Hundene gir meg mye i livet, som ingen mennesker kunne ha gitt meg. De er rett og slett bare noen herlige skapninger. I skrivende øyeblikk kom de faktisk invaderende over meg her, som igjen er litt upraktisk når jeg har en laptop på fanget fra før.

Men, for å få toget tilbake på sporet igjen: Jo, jeg har nemlig ikke følt meg helt bra i det siste. Det er et luksusproblem i forhold til hvor dårlig jeg har vært før altså, bare så det er sagt. Det er ikke engang noe jeg ville ha nevnt til legen, men jeg føler meg på sett og vis litt sliten, selv om jeg er i min livs beste form. Kanskje det er basert på noe psykisk, for hvordan jeg ikke kan ha overskudd, av fysiske grunner, er meg uforståelig. Jeg trener, spiser sunt, hviler, og gjør ikke all verden. Allikevel kommer jeg meg ikke igjennom dagen uten å sove et par timer på dagtid også. I tillegg til den vanlige nattesøvnen. Det er nok sannsynligvis at jeg er litt sliten av alle påkjenningene og forandringene som har skjedd, selv om de har vært gode. Tankekjør er også slitsomt, og jeg vet jo at jeg blir ganske trøtt av Sobril. Så jeg tror nok at grunnen til at jeg føler meg litt dårlig, er cocktailen av alle disse tingene. Derfor har jeg bestemt meg for å sove litt lenge i morgen. Jeg liker nemlig disse nattetimene også, så jeg er ikke så hypp på å legge meg tidlig. Også her må jeg finne en gyllen middelvei.

Jeg tror jeg gjør dagens skriveri litt kort, da jeg ikke har så mye på hjertet i kveld. Jeg håper ikke at jeg har røpt at jeg egentlig har et ganske kjedelig og ensformig liv nå. Jeg har bare ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle om. Men når jeg ser at folk på Facebook daglig skriver om hva de har spist til middag, tenker jeg at jeg sikkert ikke ligger så dårlig an allikevel. Spesielt ikke hvis de har spist noe så ordinært som fiskekaker eller kjøttboller. Når de til og med tar bilder av middagen sin, føler jeg meg selvsikker nok til å skrive 100 dager til. Men det får i så fall bli i en annen bok.

Jeg avslutter som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

4. Livets vei og dødens vei 30:11-20

«For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte.

Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?

Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss, og hente det til oss og la oss føre det, så vi kan gjøre etter det?

Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.

Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.

Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!

Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob».

Dag 66 ( tirsdag 14.04.15 )

Atter en dag har passert, og dette har vært en dag på godt og vondt. Den startet på et ganske underlig vis, om jeg skal si det selv. Jeg våknet, og følte meg egentlig ganske grei i formen. Så jeg gjorde de tingene jeg alltid gjør om morgenen, og det er å ta meg en røyk og en kopp kaffe, og surfe litt på nettet. Etter dette laget jeg frokost, og rett etter at jeg hadde spist, var det som at det kom et lynnedslag. Det var som at jeg ble rykket ut av min egen kropp, og jeg følte meg ufattelig fjern. Jeg ble nærmest overrasket over at jeg faktisk stod på kjøkkenet, og at jeg «var tilstede». Det er en tilstand jeg har opplevd opp igjennom hele livet, men det er flere år siden jeg har hatt den skikkelig, før i dag. Det er vanskelig å forklare. Men jeg gikk rundt i huset og prøvde å «komme tilbake», men jeg var utrolig fjern. Det er nærmest som at man føler at sjelen distanserer seg litt fra kroppen. Mange vil nok kalle dette panikkangst, men det var ikke det. Jeg hadde ikke angst i det hele tatt, før etter at jeg fikk «anfallet». For det er en slik følelse som gjør at jeg blir usikker på hva som egentlig foregår. Jeg husker jeg i et øyeblikk lurte på om jeg hadde fått i meg noe giftig. Jeg var usikker på om jeg var i ferd med å falle om med hjertestopp. Jeg var nummen i hele kroppen.

Jeg har ikke fått dette skikkelig undersøkt, men jeg husker faktisk at pappa fortalte meg at han visste hva det var, for han hadde hatt det sånn selv også. Jeg tok det opp med ham for kanskje 22 år siden.

Men etter hvert begynte det så smått å avta, og jeg gikk først en tur med den ene Retrieveren. Alt gikk helt bra, men jeg følte meg ikke bra. Jeg vurderte til og med om jeg skulle ta med telefonen, i tilfelle jeg var i ferd med å få et alvorlig illebefinnende. Men det gikk bra. Det var en fjern tur, men det var en tur. Tilstanden jeg nettopp skrev om er grunnen til at jeg har lyst å utredes for epilepsi. Det føles ofte som at jeg er i ferd med å få et eller annet anfall, men så stopper det som regel der. Jeg vil ikke høre noe om panikkangst, for jeg vet hva det er, og dette var ikke det. Jeg har bare ikke kommet så langt at jeg har utredet meg for Epilepsi ennå. Jeg aner ikke hva det er, men det er veldig ubehagelig når det står på. Jeg er bevisst og alt det der, men ja, det føles som at alle følelsene i kroppen blir helt bedøvet, til og med følelsen av å puste. Det er vanskelig å forklare det ytterligere.

Etterpå gikk jeg en lengre tur med den andre Retrieveren, og da hadde det gitt seg, og jeg følte meg som meg selv igjen. Men det gikk noen timer. Og jeg oppfattet det som så ubehagelig, at jeg begynte å analysere de situasjonene jeg fikk disse «tilstandene» i. Og når jeg tenkte tilbake på de gangene jeg kunne huske at jeg hadde det sånn, var spesielt på diskoteker i barndommen, lenge før jeg begynte å ruse meg på noe som helst. Jeg husket at jeg i gjentatte anledninger fikk denne sterke uvirkelighetsfølelsen omtrent hver gang jeg var på diskotek. Jeg måtte liksom stoppe opp, og jeg husker at jeg tenkte akkurat den samme tanken: Er jeg virkelig her nå? Skjer dette virkelig? Deretter husker jeg at jeg ble nærmest sjokkert over at jeg faktisk var der, som å våkne opp etter å gå i søvne.

Mange vil nok tenke at jeg bare var trøtt. Jeg hadde vært våken lenge de gangene jeg var på diskotek i ungdommen, og trengte nok å sove. Men jeg er ikke enig. Men jeg kom til å tenke på noe annet. Hva består et diskotek av? Joda, høy musikk, dansende folk og mye liv. Men hva mer? Sterke, blinkende lys av alle varianter. Jeg tror faktisk det hadde med disse lysene å gjøre.

Deretter begynte jeg å tenke på hva som skjedde i dag. Jeg stod opp, tok meg en røyk, drakk kaffe og så inn i pc-skjermen. Jeg lurer på om det var pc-skjermen som trigget det. Men burde den ikke alltid ha «trigget» det da? Jeg aner ikke. Jeg overlater det til spesialister.

Dette får meg også til å tenke på en skrekkelig opplevelse jeg hadde for mange år siden, da jeg hadde samboer. Jeg vet ikke om dette hadde med alkohol å gjøre, men jeg bør understreke at jeg hadde drukket veldig tungt i flere døgn, og kom hjem. Jeg husker at jeg la meg på min side i sengen, og at min daværende samboer kom inn og spurte om jeg kunne ordne på puten hennes. Men da var det som at alt i kroppen min hadde sluttet å fungere, og jeg klarte ikke engang å svare. Men jeg var bevisst, og jeg husker at jeg skrek inni meg til henne, om at hun måtte ringe ambulanse. Men dette fikk hun naturligvis ikke med seg, og sa bare:

«Ikke det, nei» ( som svar på at jeg ikke svarte angående puten ).

Dagen etter gikk jeg på legevakten og tok dette opp med en sykepleier, men jeg fikk ikke noen skikkelig utredning. Jeg snakket som sagt med sykepleieren, som formidlet det videre til en nevro-spesialist eller annet, som ikke engang kom inn for å undersøke meg. Det eneste som skjedde, var at sykepleieren kom inn igjen etter en tid, og sa at han eller hun hadde sagt at det trolig bare var psykisk. Det var kanskje det, men den utredningen lignet ikke grisen. Jeg tror mye heller det var søvnparalyse, men hvem er jeg til å måle meg med en bedrevitende nevro-spesialist som kan utrede pasienter igjennom vegger?

Det er nesten litt rart å tenke på, for jeg skal jo utrede Fido for Epilepsi i overmorgen. Kanskje det mange sier virkelig stemmer; At vi nesten er helt symmetrisk, Tinka og jeg.

Jeg skal også til legen i overmorgen, og da tror jeg at jeg må høre med ham om jeg kan bli utredet for dette selv. For jeg har på følelsen at det er noe som ikke stemmer med meg, sånn rent fysisk. Det vil i hvert fall være greit å få det utelukket.

Ellers har det vært en ganske rolig dag, men med mye trening og mosjon. Jeg har nok lagt bak meg noen mil i dag, i tillegg til at jeg har trent med vekter. Det går rette veien. Jeg øker mye i vekt, og det har jeg bare godt av. Jeg merker også at jeg har blitt sterkere rent fysisk. Jeg synes det var nærmest umulig å gå på tur med Retrieverne for en tid tilbake, for jeg synes de hadde blitt så usedvanlig sterke. Nå skal det sies at Fido er en eksplosiv kraftbombe, men han går i det minste fint i båndet.

Men at Retrieverne var blitt så sterke, var rett etter den siste fyllekulen min, så det var nok heller jeg som var kraftig svekket. Men nå har de liksom blitt enkle å håndtere igjen. Så det går uten tvil rette veien. Jeg håper bare jeg slipper et slikt anfall i morgen også. For det var svært ubehagelig.

Over til noe mer positivt: Jeg har endelig fått svar fra en av disse Camphill-landsbyene jeg har sendt en uforpliktende søknad til. Dette var fra den landsbyen som ligger rett utenfor Tønsberg, og de sa kort beskrevet at de hadde fått lest søknaden nå, og at jeg var hjertelig velkommen til en prat og omvisning, og at vi skulle ta tingene derfra. Det er med andre ord veldig positivt, og jeg holder absolutt en finger på det. Jeg har ikke svart ennå, for jeg venter fremdeles på at løvbladene skal lande litt her hjemme. Jeg tenker da på alle de praktiske tingene, samt at jeg har lovet min mor å passe på tingene her hjemme de tre ukene hun er i Spania. Jeg må også få orden på dette med båten, samt at jeg må få sjekket Fido og dette. Han måtte jo eventuelt ha vært med, dersom jeg skal reise, og jeg må finne ut om det er forsvarlig å gi en så gammel hund en så stor overgang. Men hvis jeg lar henne være hjemme i vante omgivelser, og selv reiser, så vil savnet ta hardt på henne. Det er ikke et alternativ. Jeg er tross alt føreren hans. Så alle disse tingene må være klarert, og så trenger jeg å lande litt mer selv. Men min mor sa at jeg burde ta meg en tur nå når jeg får penger, da det tross alt var uforpliktende. Jeg må sove på det et par dager, men jeg skal sende et svar i morgen. Det er kanskje like greit at jeg forklarer dem situasjonen, samtidig som jeg undersøker om et ansettelsesforhold kunne ha blitt aktuelt om et par måneder, og ikke akkurat nå. For jeg vil svært gjerne jobbe med mennesker, og jeg trenger nok helt nye inntrykk, i stedet for å gå i sirkler. Dessuten er det jo bare et par måneder til jeg skal flytte på meg uansett. Så det er veldig aktuelt at jeg kommer til å satse på dette. Samtale og intervju først, og så får de se om de synes jeg virker som en passende kandidat. Jeg trenger bare litt tid til å bli litt mindre frynsete, og få litt mer selvinnsikt. Men som sagt: Det er veldig interessant! Og det var absolutt en god nyhet. Spør du meg, så virker det som at disse små gavene jeg har snakket om, allerede har begynt å dukke opp. Jeg føler på en måte at jeg blir litt «belønnet» for å holde meg på vannvognen, og ikke minst for innstillingen jeg har lagt meg til. Andre kan tro og tenke hva de vil, men jeg har ikke følt det slik før, i forhold til dette med å stoppe drikkingen.

Når vi snakker om alkohol, vil jeg også si at jeg i dag kastet den uåpnede pilsen i dag. Jeg orket ikke lenger synet av den, så den gikk i bosset. Jeg ble rett og slett dårlig av å bare se på den, så jeg kan ikke akkurat si at jeg sliter med noe drikkesug.

Det er faktisk nesten som at jeg har begynt å se på alkohol som noe som har ødelagt livet mitt, og ikke noe jeg er fristet til å falle tilbake på. Dette er jo helt åpenbart for andre, og mange skjønner sikkert ikke helt hvorfor jeg ikke har hatt denne følelsen før. Men det har jeg, bare at jeg har følt at alkohol har hatt kontroll over meg, og ikke omvendt. Men nå føler jeg det omvendt, og jeg kan ikke i noen som helst sammenheng se at jeg begynner å drikke igjen. Jeg kan ikke se noen triggere, enten det skulle være fordi jeg hadde lyst å feire noe, eller fordi jeg ble lammet av frykt. Jeg tenker egentlig bare at alkohol vil gjøre tingene verre.

Nå gleder jeg meg til å få penger, for da skal jeg ta et skritt videre opp når det gjelder sunnhet og trening. Jeg skal begynne å trene på senter i stedet for å bare trene her hjemme, og jeg skal kjøpe inn god og sunn mat og kosttilskudd. Når jeg nå får penger, tar jeg med andre ord et skritt videre. Mange tenker nok at det er fare for at jeg kommer til å begynne å drikke igjen, når jeg får penger igjen, men det kommer altså da ikke til å skje. Tvert imot. Jeg skal også snart slutte å røyke, ved hjelp av nikotintyggis. Dette har vist seg å ha en ganske hjelpende effekt på meg, så jeg tror at jeg kommer til å klare det denne gangen. Jeg er veldig motivert, og ser egentlig bare frem til å fortsette å blomstre opp. Det er spennende det også, skal jeg si deg. Å merke de små forandringene hver dag. Jeg merker det også på det psykiske, hva styrke angår. Det er riktignok små, dog viktige fremskritt. For eksempel når det gjelder angst, og da spesielt paranoia, så merker jeg at «skjoldet» mitt blir mer solid for hver dag som går. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har det når jeg er i grøftekanten, og hvordan jeg har det når jeg frisk fra alkohol:

Når jeg drikker, så brytes jeg ned. Jeg er ikke en sånn som tror jeg er noen kjekkas og går på byen, sånn som mange av dem som drikker «vanlig» har det. Jeg trekker meg, som mange ganger nevnt tidligere, tilbake. Jeg kan bli mer isolert av fylla, enn når jeg er edru. Og med tanke på at jeg nesten ikke sover, og nesten ikke spiser, i tillegg til at jeg drikker som en sil, så er veien kort til å se helt jævlig ut. Ikke bare blir det sånn at jeg ser for jævlig ut, men alt rundt meg hvor jeg sitter og drikker ser også jævlig ut. Enten fordi jeg har ramlet over det, eller fordi jeg ikke har orket å rydde det.

Etter en stund får jeg rynker i hele ansiktet, og blir oppblåst, som at jeg er veldig allergisk, eller har gått igjennom en lang våkenatt med masse sorg og gråt. Jeg blir spesielt slik av sprit. Jeg blir også veldig blek, og syltynn. Og ettersom at jeg bare sitter i ro, blir jeg skikkelig krokete, og dermed kanskje fem centimeter lavere. Jeg klarer liksom ikke å rette meg i ryggen. Barbering og sånne ting er nok ikke noe jeg hadde fått «godkjent», som i marinen, for å si det sånn. Og når det gjelder klær, så hiver jeg bare på meg det jeg har liggende som er rent. Og etter hvert som jeg blir tynn, begynner bein og knoker å stikke ut her og der, og jeg blir som et skjelett i ansiktet. Og i og med at jeg mangler vitaminer på dette stadiet, blir håret pistrete og livløst. Derfor hiver jeg bare opp hetten. Med andre ord: Cocktailen av alle disse faktorene gjør at jeg ser helt forferdelig ut, og ikke minst ugjenkjennelig. Heldigvis ugjenkjennelig? Jeg vet ikke.

Det som er litt greien med dette, er at jeg i slike situasjoner vet at jeg ser helt forferdelig ut. Hvem ville ikke ha gjort det? Det er bare det at det er alkohol som dominerer og regjerer. Men det som er spesielt når man har det slik, og i bunn og grunn et elendig selvbilde, er at alle andre ting blir så utrolig vakre. Det blir som at jeg ser ting nedenifra og opp. Det er rart å tenke på. For eksempel: En jente som jeg i helt frisk tilstand ville synes var en pen jente, blir helt uoppnåelig og slående vakker når jeg selv er langt nede. Og jeg snakker ikke om øl-briller eller noe sånt. Jeg snakker vel heller om mitt eget selvbilde, målt opp mot andres.

Men det gjelder ikke bare pene jenter. Det gjelder liksom alt. Jeg føler meg i sånne situasjoner som en rotte som går rundt i en blomstereng, og alt er så utrolig mye bedre enn meg. Alle har det liksom så utrolig godt, utenom meg. Jeg vet jo at det ikke er sånn. Men jeg opptrer slik jeg føler meg. Jeg har jo som nevnt en dress hengende i skapet, som jeg aldri har hatt på meg. For hvis jeg har det jævlig, så kler jeg meg jævlig. Jeg vet at jeg kanskje er rar sånn, men jeg er i det minste ærlig også, på samme måten. For når jeg er på kjøret, så setter jeg meg bevisst i gapestokken selv, på en måte. Med andre ord: Det er veldig lett å se på meg hvordan jeg har det. Jeg kunne aldri ha blitt en skapdranker, som drakk i skjul, og prøvde å dekke over det hele med fine klær og mint-pastiller.

Jeg glemmer aldri en gang i hovedstaden, da jeg var så fryktelig dårlig. Jeg husker jeg krøp på fire bein forbi en lang kø med finkledde mennesker som skulle inn på et utested. Jeg krøp bortover fortauet, og kastet opp. Her er det liksom alt eller ingenting. Jeg hører folk snakker om nyanser, men de finner du stort sett bare på maleriene mine.

Men når jeg selv er frisk, så er det som at disse «over-menneskene» blir mer «vanlige», om du forstår. Den vakre jenten er fremdeles vakker, det er ikke det. Jeg har en ganske genuin smak, hva estetikk angår. Men hun er liksom ikke «over» meg lenger. Eller uoppnåelig. Og nå sier ikke jeg at jeg nødvendigvis har kjangs på denne hypotetiske damen. Det er overhodet ikke det jeg sier. Men jeg snakker fremdeles om selvbilde. Og det er utrolig hvor forskjellig folk behandler meg, når jeg er full og dårlig, eller frisk og edru. Og da snakker vi gjerne om de samme folkene. Jeg merker ganske klart og tydelig at de liker den edru varianten bedre. Og jeg må helt ærlig innrømme at jeg forstår dem godt. For det er snakk om to forskjellige personer, på alle måter. For å sette det litt på spissen: Promille er en egen personlighet, og jeg har aldri hørt om noen tilfeller hvor denne personligheten er bedre enn den genuine.

Når jeg er inne på dette med å være skikkelig på kjøret, føler jeg også for å sette en stjerne i boken min, for alle de barmhjertige sjelene jeg har møtt, mens jeg selv har vært helt på felgene. For det har vært mange av dem også, enten det har vært mannen på gaten, en venn, familie eller forskjellige instanser. Mennesker som har hjulpet meg, enten det har vært å gi meg mat, hjelpe meg hjem, hjelpe meg å frakte mine egne varer hjem, slå av en prat, tilbydd meg et sted å sove, eller til og med som har lagt ut penger for meg, når jeg har hatt for lite penger å betale varene med, grunnet noe midlertidig, nedsatt sans for matematikk og økonomi. Jeg vil utrykke min takknemlighet til samtlige. Dere vet hvem dere er. Jeg vil takke for at dere hjalp meg da jeg var syk og langt nede. I gjengjeld vil jeg si at dere aldri vil se meg slik igjen, i hvert fall ikke på grunn av alkohol. Jeg håper disse ord er noe jeg klarer å holde, og hvis ikke, så må dere i hvert fall vite at jeg forsøker så godt jeg kan. Men det er en sterk, sterk avhengighet.

Og nå tenker jeg at det er på tide at skuten skifter retning, og at jeg selv skal bli helt frisk, for at også jeg kan komme i posisjon til å hjelpe andre igjen. Tiden er inne. Kapittelet om alkoholisme er lukket, for min del. Ps! Ikke i boken min. Jeg kommer nok fremdeles til å fjase mer om alkohol. Men jeg skal gjøre det edru.

Klokken har begynt å bli mye, og jeg må få i meg dagens siste måltid. Men jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen min:

1.6 Bønnen i Getsemane 14:32-42

«De kom så til et sted som heter Getsemane. Og han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.

Da tok han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over ham.

Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!

Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig.

Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare om du vil!

Han kommer så og finner dem sovende og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?

Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Så gikk han igjen bort og bad, og sa de samme ord.

Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se. Menneskesønnen overgis i syndernes hender.

Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.»

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 61 ( torsdag 09.04.15 )

Det er nå ettermiddag, og jeg bestemte meg for å starte med skrivingen litt tidligere i dag, fordi jeg egentlig ikke er i noen særlig form til så mye annet. Jeg er veldig, veldig trøtt og depressiv i dag. Jeg tror bare at det er et tegn på at jeg har hvilt meg altfor lite, stresset altfor mye, samt at jeg er preget av alt som har hendt nylig. Jeg merker den samme, gamle karusellen, og prøver fremdeles å legge en plan for fremtiden min. Det er ikke så enkelt. Det er som å se direkte mot solen. Jeg vet liksom hva jeg vil, men jeg føler meg rett og slett for svekket til å tenke helt klart. Men jeg har vært på fjellet i dag også, og i dag ble jeg faktisk stående og prate med en gjeng med folk som har sånne hundetreff på veien opp dit. Hver dag i 12-tiden treffes folk med hunder der. Jeg har vanligvis skygget litt bane, fordi hundene de har er så små, og Fido er så stor. Men i dag bestemte jeg meg for å prate litt med dem. Folkene altså. De er faktisk utrolig hyggelige. Vi snakket stort sett om hunder da, og jeg fortalte dem at jeg var en anelse bekymret for helsen til Fido. Men nå skal jeg jo til veterinæren med ham den 16 april, så da tenker jeg å få ham sjekket grundig. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt, og kjenner jeg ham rett, gir han ikke særlig uttrykk for smerte. Her snakker vi om en hund som tåler en støyt, og som er veldig hardbarket. Men jeg har funnet noen klumper på ham som jeg vil få sjekket, selv om det ikke er lenge siden jeg var hos veterinæren med ham sist. Hun skal også få en vaksine mot Rabies. Jeg tror jeg nevnte dette. Men jeg har også lyst å få sjekket synet hennes. Generelt en helsjekk.

Etter at vi pratet med dem, gikk vi videre opp mot fjellet. Det er mange ventiler jeg har som må luftes. Jeg prøver å sortere ut planer og tanker, men tornadoen av tankekjør er fremdeles tilstede. Det hele blir en anelse lammet av angst og depresjon, men det må vel snart roe seg nå? Jeg har det ikke særlig fett, for å si det mildt. Men alt har ikke med abstinens å gjøre. Det er liksom den følelsen av at jeg må komme i gang med livet mitt. Finne nye ting å fokusere på. Leve vanlig. Jeg føler det er så langt borte. Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å starte på nytt et nytt sted. Det har jeg også informert min mor om, men det blir ikke noe impulsivt denne gangen. Jeg skal riktignok prøve å være effektiv, men ikke impulsiv. Jeg tenker i skrivende øyeblikk at dersom det ikke blir noe av dette med Camphill, så akter jeg å finne en liten by. Jeg tenker kanskje Førde eller tilsvarende. Jeg har ikke lyst å bo altfor øde til, og jeg har ikke lyst å bo i en storby. Begge deler kan føle til massiv ensomhet. Jeg snakker av erfaring.

Jeg må bare være nøye på å sosialisere meg denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke kommer til å være den som roper høyest i klassen. Jeg må sørge for å ha ting å gå til, å bli kjent med nye folk, og ikke minst ha rutiner, generelt sett. For nå går jeg på veggene. Selv om det ikke har noe med selve stedet her å gjøre, så har jeg bare en vibbe på at jeg skal være et annet sted snart. Jeg vet bare ikke helt hvor ennå. Jeg har hatt det kjipt før, men har klart å ordne meg stort sett hver gang. Før jeg har ramlet, og fått det enda kjipere. Jeg er Mr Tur/retur. Eller, jeg har i hvert fall vært det. Men det skal jeg sørge for at jeg ikke blir denne gangen.

La oss hypotetisk sett si at jeg nå flytter til et annet sted, så hadde jeg sørget for å ha et nettverk som har peiling på mine problemer, rundt meg. Det er mye snakk om Anonyme alkoholikere, og jeg tenker å prøve på dette. Det er faktisk en av de få tingene jeg fremdeles ikke har forsøkt. Derfor må det være et sted av middels størrelse. Jeg tviler på at Anonyme alkoholikere har møter på steder hvor populasjonen er på seksti mennesker, for å si det slik.

Men jeg skal også begynne å trene på treningssenter, og gjerne også kampsport. Sistnevnte er nok det beste, sosialt sett. For når jeg trener på vanlig treningsstudio, er jeg veldig i min egen boble. Jeg går inn i et sånt trenings-modus, og er ikke typen som går rundt og prater med andre som trener. Så kampsport hadde nok ikke vært så dumt. Jeg har jo interesse for dette fra før også. Jeg er ikke noen mester, men jeg har vært innom en del forskjellig kampsport tidligere, som forskjellige former for karate, Taekwondo og Hung gar Kung Fu. Det er ganske stor forskjell på de forskjellige kampsportene. Noen av dem kan vel helles kampkunst, alt ettersom. Men jeg trente ikke lenge på noen av dem, trolig fordi impulsene mine grep inn igjen. Jeg husker ikke. Det er lenge siden. Jeg er i hvert fall ikke noen ekspert, og det er vel ikke målet heller. Jeg tenker vel at det kan bidra til å holde meg litt på matten, både bokstavelig og symbolsk sett.

Fra det ene til det andre, så ringte legen min i dag. Det var litt rart, for omtrent to sekunder før han ringte, tenkte jeg at han ikke kom til å ringe, ettersom det hadde blitt såpass sent på dagen. Men han ringte altså to sekunder etter, og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg sa det som det var, at det har gått veldig mye opp og ned, og at jeg har holdt meg edru i en uke, sånn cirka. Jeg spurte også om han kunne skrive ut en resept, sånn at jeg bare visste at jeg hadde den liggende på apoteket. Det hjelper litt på. Jeg sa også at jeg hadde tatt litt flere enn de tre jeg egentlig jeg skal holde meg til daglig, nå disse siste dagene. Det er helt utrolig hvor de hjelper på det verste. Men denne gangen har vært seig. Jeg merker at jeg blir eldre, for det virker som at tilfriskningen tar litt lenger tid for hver gang. Nå har det jo gått en uke, så nå bør jeg vel snart være land i sikte.

Jeg får også angst av praktiske ting, som jeg ellers ville ha ordnet på ti minutter. Det er rart det der. Jeg får angst av å tenke på båten min, og jeg får angst av å være sosial på nettet, spesielt Facebook. Det er pussig, for jeg kan få angst av å se ut vinduet, og har til og med gardinene trukket for. Men dersom jeg tar med meg hunden min og går ut, så er det som at angsten avtar, på en måte. Så det er nok i hodet mitt problemet ligger. Jeg håper det. Problemet er at jeg aldri vet. Det er vanskelig å skille angst fra virkelighet, på en måte. Men jeg merker også at jeg trenger å sove mye. Jeg trenger en lang natt med søvn. I dag kjenner jeg det virkelig. Turen på fjellet var nok til å få meg helt ned i kjelleren, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen i dag, og signalene den sendte ut. Så i dag blir det ingen trening. Jeg vet at alle tre hundene har fått trening, så jeg tar meg en hviledag i dag, og håper som sagt at jeg får sovet skikkelig i natt. Min mor sa også at jeg så utrolig sliten ut. Men så kvikner jeg til når jeg skal legge meg. Ja, jeg er håpløs.

Men når det gjelder alle praktiske ting, har jeg bestemt meg for å gi det til over helgen. Jeg tenker at mandag skal være en «fikse-dag». Båten min skal jo egentlig utpå sjøen igjen den 01 mai, og det er ikke veldig lenge til. Men dersom den hadde blitt sjøsatt nå, hadde den gått rett til bunnen. Den trenger jo oppussing og alt. Så jeg har et lite håp om at jeg kan få utsatt sjøsettingen med en måned. Jeg trenger rett og slett litt mer tid til å finne ut hvordan jeg skal gå frem i forhold til båten, og ikke minst hvordan jeg skal gå frem for å donere den, eller eventuelt gi den til noen som kunne tenkt seg en båt. Helst i familien, om jeg ikke får donert den bort til noen som trenger verdien av den sårt. Jeg har heller ikke båtplass lenger, tror jeg. Det er et nytt firma som har tatt over havnen, og disse skal ha 5000 i innmeldingsavgift. Men jeg tror at alt dette ordner seg.

Som du kanskje har forstått, blir jeg frustrert når jeg ikke vet helt hva som skjer fremover. Og i og med at jeg nesten aldri vet hva som skjer videre, er jeg ofte frustrert. Og hvis du har lest helt til dette punktet, tenker jeg at du som leser også har begynt å bli ganske så frustrert av meg. Hvis du er det, er det på en rar måte en slags suksess, for da har jeg klart å illustrere følelsene mine riktig.

I det siste har jeg hatt en rar tanke. Og nå er det viktig at jeg ikke blir misforstått, for jeg tror på ingen måte at jeg er bedre enn andre mennesker. Men jeg har en rar følelse når det gjelder verdenssituasjonen i dag. Det skjer så mye syke ting fra alle sider. Det virker som at alle lunter er tent. De krangler og slåss om alt fra religion, økonomi, plass og ressurser. Jeg føler at mennesker oppfører seg som at jordkloden er en liten hybel, og at alle står oppå hverandre. Jeg mener, det er jo mer enn nok plass til oss alle. Men det jeg ikke forstår, er ønsket deres om å slåss. Det er som at de leter etter grunner til å slåss. Jeg ser på krig som vold på et «høyere og mer akseptert» plan. Men det er jo fremdeles vold. Og det er voksne folk som styrer dette. Derfor opplever jeg ofte at jeg finner en større forståelse av dyr, selv om de slåss de også. Men de er ikke i ferd med å ødelegge vårt felles hjem, kloden. Men det er kanskje bare slik jeg føler det nå. Det er nok bare en katastrofe-følelse. Jeg føler bare at vi står på randen av tredje verdenskrig. Jeg håper ikke at det skjer. Situasjonen i svært mange land er svært kritisk, og ondskap regjerer. Og det virker, merkelig nok som det er, at denne ondskapen er i ferd med å spre seg som en slags influensa. En influensa som ikke kan la seg kurere av antibiotika.

I slike situasjoner er det nok mange som tenker: Hvis Gud finnes, hvorfor skjer alt dette da?

Jeg kan i grunnen forstå hvorfor folk tenker slik, og det er lett å føle seg gudsforlatt når ondskapen herjer rundt deg, vil jeg tro. Nå har ikke jeg selv vært i en krigssituasjon, men det er mange andre, fæle ting som skjer i verden utenom krig også. Jeg kan ikke, og våger ikke å svare for Gud. Vi er alle dårer for ham, og det er ikke meningen at vi skal forstå hans veier, i den forstand vi forstår eller ikke forstår menneskers handlinger. Hans veier er uransakelige. Det er ikke meningen at vi skal forstå. Vi er ikke «designet» for det, selv ikke den smarteste av oss.

Ofte tenker jeg litt på verden som et litt fremmed sted, spesielt når jeg er dårlig. Dette har jeg nevnt før. Men det er en ubehagelig følelse. Som at jeg har blitt satt på et sted jeg egentlig ikke forstår så godt. Det er en underlig tilstand, og jeg har den i perioder. Jeg har jo vært i mange land i mitt liv. I land hvor jeg ikke forstår hva de sier, og de ikke forstår meg heller. Selv ikke når jeg snakker Engelsk. Slik kan jeg ofte føle det i Norge også. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler det litt sånn. Men når jeg kommer ut i naturen, så er det som at tingene virker mer logisk for meg. Når jeg ser storslått natur, og har med meg en hund som ikke forstår hva jeg sier i ord, men som allikevel kommuniserer like klart med meg som mennesker, hvis ikke av og til bedre også. Men når jeg sitter på en varm og hvit strand, og ser utover havet, eller er på toppen av et enormt fjell, og ser utover, og ikke kan høre en eneste lyd, så forstår jeg ting mer. Det er en vidunderlig følelse, den stillheten. Ingen medisiner kommer i nærheten av det engang. Jeg har bare opplevd den stillheten noen ganger. Det krever for det første at man må veldig høyt opp i fjellet, og det må ikke blåse eller noe. Da kan det være så stille at man lurer på om man har blitt døv.

Jeg husker spesielt én gang jeg opplevde dette, og det var høyt, høyt oppe på et fjell. Jeg husker at jeg hadde med meg en sekspakning med øl, og var utrolig sliten. På dette tidspunktet bodde jeg i en trang leilighet i en trang gate i byen, uten utsikt. Så tok jeg en dag med meg en sekspakning med øl, og gikk høyt opp på dette fjellet. Her fant jeg en liten, gul eng, som jeg satte meg på. Og da merket jeg denne intense stillheten. Jeg husker at jeg så de høye, gule stråene bevege seg, men jeg kunne ikke høre lyden av noe. Ingen vind, ingen mennesker, ingen biler, ikke noe av noe. Det var så stille at det var en rus i seg selv. Jeg tenkte: Dette skal bli mitt nye hvilested. Men jeg har aldri funnet engen igjen i ettertid. Jeg har lett i området, forgjeves.

Jeg har dette i bakhodet i forhold til fremtiden også. Jeg er fremdeles ganske bestemt på at jeg ønsker å bo i nærheten av litt rå natur. Men det må også finnes en sivilisasjon rundt meg. Det gjelder å finne en gyllen middelvei, tenker jeg, i mitt tilfelle. For jeg trenger begge deler. Jeg liker tanken på å kunne gå høyt opp på et fjell, og slå opp et telt for noen døgn, og hente meg inn igjen, for å lade batteriene til sivilisasjonen der nede, om du forstår. Det hadde også vært utrolig fint å ha en kone å dele opplevelsen med. Bare hun ikke maser for mye.

Dette har vært en skikkelig karusell-dag. Jeg svinger så kolossalt i både tanker og planer, at jeg fant ut at jeg måtte ta meg en treningsøkt, og tenke. Det har med andre ord gått en del timer siden forrige avsnitt, da jeg merket at jeg begynte å bli impulsiv i forhold til planlegging av fremtiden. Jeg fikk plutselig litt følelsen av at jeg var i ferd med å legge ut på en ny, impulsiv reise. Jeg var inne på Finn.no, og så på ledige leiligheter og boliger over hele landet. Mange av dem var riktignok innenfor en realistisk prisklasse, men det virket som at de rimeligste lå veldig øde til, og at de ikke var av høyeste standard. Jeg skulle akkurat til å begynne å sende en forespørsel på en leilighet som lå på fjellet ved Førde, men så fikk jeg altså denne følelsen. Jeg merket at jeg hadde det usedvanlig travelt, og at det nærmest kriblet i kroppen. Jeg måtte bare komme meg avgårde så fort som mulig. Men så kom det en tanke. Jeg spurte meg selv: Hva gjør jeg egentlig på nå?

Jeg måtte ta meg en pause, og valgte å heller ta meg en treningsøkt. Det var en veldig snill treningsøkt, hvor jeg satt i tre kvarter på en romaskin, og gjorde tøye-øvelser etterpå. Det var egentlig bare for å blåse av meg litt energi, fordi dette hjelper meg å tenke. Jeg begynte plutselig å tenke på alt her hjemme. Ville det kanskje være en mulighet for at jeg kanskje bare kunne finne meg en bolig her i området? Prøver jeg egentlig å flytte fra meg selv? Min egen sinnstilstand? Vil jeg ende opp på et helt øde sted, for så å angre? Igjen? Hva hvis jeg går bort på NAV, og hører om de kan hjelpe meg litt i gang, blant annet med økonomisk rådgiver, og kanskje til og med bolig? For jeg tror at mye av nedturen jeg hadde i dag, gikk ut på at prognosen virket så håpløs. Den er så oppbrukt, på en måte. Jeg har flyttet så utallige mange ganger tidligere, uten egentlig å komme noen steder. Hva vil skje dersom jeg denne gangen IKKE reiser noen steder? Hva vil skje dersom jeg finner min egen bolig her jeg er nå? Så får jeg stilt opp for familien og hundene, samt at jeg kan holde kontakten med vennene jeg egentlig har her. I noen tilfeller få kontakten igjen med gamle, gode venner. Hva hvis jeg viser alle de som har mistet troen på at jeg vil klare å komme meg på beina, at også jeg klarte å bli frisk?

For jeg skjønner at jeg ennå ikke er frisk. Jeg går på tilfriskningens vei, men jeg har ikke nådd målet. Jeg har så vidt tatt det første skrittet. Derfor tror jeg ikke at det er lurt at jeg hiver meg ut i noe impulsivt nå. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis kommer til å bli boende her resten av livet. Det er vel heller tvilsomt. Kanskje jeg unner meg et lengre opphold i utlandet eller lignende, når jeg har kommet på det stadiet hvor jeg har blitt mer sikker på mitt genuine jeg. For akkurat nå føler jeg meg ikke sterk. Jeg trenger tid, og det gjør de rundt meg også. Og dersom jeg hadde begynt å flytte impulsivt igjen, ville det bare ha medført bekymringer hos mine nærmeste. Det føles bare feil. Jeg innså at jeg allerede visste dette, og jeg tror det var derfor jeg fikk denne nedturen. Jeg tror noe i underbevisstheten min sa til meg: Å nei, orker jeg den runden nå igjen?

Jeg lurer på om jeg skal prøve en annen strategi denne gangen. For jeg er helt bestemt på å bli rusfri, og da vil jeg jo bli mye sterkere. Og når jeg er mye sterkere, vil jeg nok se ting i et annet perspektiv. Men uansett hva som skjer, så vil jeg for første gang på mange, mange år leve! Ikke bak lukkede gardiner, med hørselsvern, i skyggen av det livet jeg egentlig skal ha. Jeg vil spire. Jeg vil bli frisk. Helt frisk! Og jeg vil forbli slik! Jeg vil ikke lenger ha nerver og abstinens. Jeg har hatt det sånn i så mange år. Jeg har påført meg selv så enormt mye unødig smerte. Og dette kapittelet er nå lukket. Forhåpentligvis. Det burde egentlig være en fantastisk følelse. Egentlig burde jeg falle på knær, og skrike i lykke og takknemlighet, for at jeg kom meg igjennom det. Men har jeg det? Jeg har jo «kommet meg igjennom det før også, men samtidig absolutt ikke.» Er dette bare atter en illusjon? Har jeg mistet bakkekontakten igjen, og gått inn i en urealistisk, drømmende tankegang? Igjen?

Det vil ta tid å overbevise meg selv og andre, og det er naturlig. Men jeg skal være lykkelig en dag der fremme, for at jeg kom meg igjennom alt dette, med noenlunde god helse. Det er godt mulig jeg fremdeles vil ha en del angst og depresjoner i fremtiden, selv når jeg har blitt helt frisk, men jeg er hundre prosent sikker på at det vil komme mange, mange gode ting ut av å fortsette på veien jeg går nå. Men jeg må ALLTID holde garden oppe, for jeg kommer til å ha slangen på skulderen for resten av livet. Men etter hvert vil den bli en orm, så en meitemark. Men dersom jeg i et øyeblikk ikke følger med på den, blir den fort en slange igjen. Dette må jeg leve med, og jeg tror jeg skal klare å fikse det. Jeg kommer til å høre en fresende lyd hver gang jeg blir fristet til å drikke. Jeg må bare være bevisst og fokusert. Nei, jeg lar omstreiferen i meg få sette seg tilbake i en godstol i denne omgang. Han må jo etter hvert ha verkende føtter. Jeg trenger med andre ord tid til å tenke. Det er bare noe som sier meg at tiden for å flytte ikke er inne. Ikke denne gangen, og ikke på denne måten. Jeg er ikke klar, og føler på mange måter at det ville ha vært mot sin hensikt. Jeg vet at dette strider veldig mot det jeg skrev tidligere, men som jeg sa: Jeg innså at jeg egentlig allerede visste det. Jeg håper egentlig bare at jeg kan få en ny sjanse i livet, uansett hvor jeg er. Å bli født på ny, hvis jeg kan si det sånn. Å lære meg å leve vanlig igjen. Jeg tror jeg holder fingeren på den knappen jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

 2. Ikke til leilighet for kjødet, men til et liv i Ånden 5:13-26

«For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!

Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre! Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst!

For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal det dere vil.

Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.

Kjødets gjerninger er åpenbaringer er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.

Mot slike er loven ikke.

De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.

Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!

La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.

3. La oss gjøre det gode mot alle 6:1-10

3.1 Bær hverandres synder! 6:1-5

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet.

Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.

La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er!

For hver skal bære sin egen bør.

3.2 De troende skal gjøre godt 6.6-10

«Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.»

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.

Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv i Ånden.

Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.

La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.»

Dag 59 ( kvelden tirsdag 07.04.15 )

Påsken er over, og til tross for min tro, og at mange nyter godt av påskeferien, har det for meg vært en tung tid.

I går var jeg så dårlig at jeg så vidt engang klarte å skrive. Jeg så til tider dobbelt, og jeg begynte å svimle så mye at jeg holdt på å gå i bakken hvis jeg så på noe som lyste. Spesielt Tv- og pc-skjermer. Dette har skjedd før, til og med før jeg begynte å ruse meg, i gamle dager. Det føltes også som at jeg gikk med en elektrisk hjelm på hodet i går, og virkeligheten begynte å briste. Og til slutt gikk jeg inn i en dyp, depressiv fase. Jeg kan ikke fordra når dette skjer, men jeg var fast bestemt med å vente med medisinene til jeg skulle legge meg. Og jeg må innrømme at det var veldig godt å få dem i seg når jeg gjorde det. Men jeg må innrømme: Jeg var i overkant dårlig i går, hva forsvarlighet gjelder. I flere anledninger holdt jeg på å ringe legevakten. Men det gikk bra. Jeg kom meg igjennom natten, rimelig søvnløs, dog noe mer avslappet etter å ha fått i meg medisinene. Men at det var en anelse uforsvarlig, ja det må jeg innrømme. Men jeg prøver i det minste.

Jeg er sikker på at jeg var den første som ringte legen i dag morges. De har en liten time hvor man kan komme direkte til hos legene på telefon, og selv om fastlegen min ikke var der, så kom jeg heldigvis i kontakt med en annen lege jeg har blitt litt kjent med, som er meget dyktig. Jeg forklarte ham det rett som det var, og forklarte hvordan jeg hadde det. Han var snill og hjalp meg, og jeg fikk en ny resept på Sobril, men også sovetabletter, da jeg sliter sånn med søvnen. Så nå er jeg rimelig sikker på at jeg har nok medisiner til å komme meg over den verste kneiken, og det gjør godt å tenke på.

Jeg har også i dag gjort mye husarbeid, og jeg har vært på fjellet med Fido. Det var en fin og rolig tur, selv om den ruten er så gjørmete at man får finere hud bare av selve spaserturen. Og det får meg til å tenke på noe morsomt: Fido er skikkelig pysete når det gjelder regn. Han hater å gå i vått gress, og nekter ofte å gå på do, dersom det regner. Det ser nærmest ut som at han går på høye hæler. Men når vi er på Kolbeinsvarden, unner han seg gjerne et gjørmebad helt opp til magen, uten problemer. Da blir han plutselig en skikkelig hardbarket skapning, og etterlater seg brune fotspor hele veien hjem igjen. Dersom noe skulle ha hendt oss, og vi hadde blitt meldt savnet, så ville det ikke vært vanskelig å finne oss, for å si det sånn. Det ville bare ha vært å følge de brune fotsporene til Fido.

Jeg har diskutert litt med min mor i dag, og har gått helt vekk fra langtidsopphold. Men vi har faktisk kommet frem til en plan som er veldig interessant. Det er noe som heter Camphill, og dette er landsbyer hvor medarbeidere og mennesker som har litt ekstra laster i livet, samarbeider og bor sammen. Jeg må nesten sette meg litt mer inn i det, før jeg uttaler meg for mye. Men jeg har tenkt å sende noen uforpliktende mailer til dem i morgen, for å høre om jeg kunne ha gjort noe nytte for meg. Jeg vet også at det finnes tidligere rusmisbrukere der, så det kan jo være det er håp for både meg og Fido. For å være helt ærlig, så har jeg en ganske sterk fornemmelse om at dette blir det neste kapittel, uten engang å ha sendt mail til dem ennå.

Ellers har jeg hatt det mye bedre i dag, enn i går. Jeg tror slangen begynner å slippe taket. Jeg tror toppen ble nådd i går, og at det fra nå av kun vil bli bedre og bedre. Det er alltid litt diffust å si, når det er snakk om blanding av forskjellige rusmidler. Men jeg vet også at det er NÅ det er viktig å holde garden oppe, for det er når man begynner å bli «høy på pæra», og føler seg «frisk», at slangen ligger i skjul og ser på deg, klar til å angripe når du minst venter det. Jeg snakker av erfaring.

En annen ting som er mye i hodet mitt, er båten min. Jeg er fremdeles ikke i form til å gå inn på Facebook. Som jeg har nevnt tidligere, så finner jeg til tider Facebook veldig stressende, men jeg har bestemt meg for å unne meg disse ukene for å bli frisk, og så skal jeg heller ordne alt med storm, når den tid kommer. Det er slik mønsteret pleier å være. Jeg kan være ganske effektiv når jeg vil, og ganske ineffektiv når jeg trenger det. Sånn er det bare. Av og til må man rett og slett bare være litt for seg selv, dersom man har sterkt behov for alenetid. Og det tror jeg nok at vi alle gjør. For slik jeg har det akkurat nå, er jeg i atter en overgangsfase. Jeg har begynt å bli veldig rastløs, og behovet for å komme seg opp på hesteryggen igjen, har kommet tilbake. Men så kommer det sånne små dønninger som forteller meg at jeg fremdeles ikke er helt frisk, og at jeg bør avvente litt med alt, og kun sørge for å trene, hvile, få i meg mye næring og gå på turer med hundene. Å rett og slett ha et eller annet å gjøre, men helst uten altfor mange mennesker rundt meg. Jeg misforstår alt så lett nå, og er nok en anelse hårsår. Men jeg slipper til alle de andre menneskene i livet mitt snart. Akkurat nå har jeg trukket meg litt tilbake på fjellet, for å si det sånn.

Og der sporet jeg en anelse av ja. Det var dette med båten. Det jeg mente, er at jeg har en veldig god venninne som trekker i noen tråder i forbindelse med oppussing, i forbindelse med å donere den til denne MS-pasienten jeg nevnte. Og hvis det på et eller annet sett og vis skulle skjære seg, eller at han har fått det han trenger for å kunne gjennomføre beinmargs-operasjonen i Israel, så vurderer jeg å høre med min bror eller noen andre i familien om de kunne ha tenkt seg å ta over den.

Jeg begynner å komme i god fysisk form igjen. Jeg spiser veldig mye. Fremdeles føles det som at kroppen er en slags absorberende svamp som suger til seg næring. Jeg kjører på med hard trening, og masse mat. Det gjør også psyken godt. Det er viktig å være sterk. Eller i det minste føle seg sterk. Problemet er litt at jeg ikke får sovet så godt, så jeg håper at jeg får sovet godt ut i natt. Jeg er veldig trøtt nå da, så det lover foreløpig godt. Jeg håper bare ikke jeg begynner å tenke mer enn nå, når jeg legger meg. Jeg har jo en liten feilkobling der. Uansett om jeg har trent og arbeidet aldri så mye. Tankekjørene har en tendens til å bli verst når jeg skal forsøke å sove. Det er vanskelig å forklare. Prøv å forestille deg at noen setter et stort TV-apparat på nattbordet ditt, og skrur det på akkurat idet du holder på å sovne, mens det blar igjennom hundrevis av kanaler kontinuerlig. Det kan en viss grad sammenlignes med mine tankekjør.

En annen ting jeg har tenkt på, er faktisk Gud. Jeg undres litt over hvorfor han forvirrer meg. Eller, det er vel ikke så bra å si at han forvirrer meg. Men det jeg mener, er at jeg ofte ber om at han viser meg veien videre. Så får jeg svar, føler jeg, men blir etter kort tid sendt i retur som et feilsendt brev. Dog, mange av veiene jeg har gått, har blitt destruert av alkohol. Og det har vel strengt tatt med mine egne valg og laster å gjøre, fremfor Guds vilje.

Allikevel tillater jeg meg å tenke følgende: Er det meningen at jeg skal ha alle disse opplevelsene, selv om de for meg selv virker mislykket. Skjer det kanskje ting utenfor min evne til å forstå? Er det kanskje meningen at jeg skal ha alle disse erfaringene? Var grunnen til alle disse erfaringene at «vinen» til slutt skulle renne over, slik at jeg omsider gav løftet mitt til ham om å aldri drikke mer? Jeg aner ikke. Hans veier er uransakelige, og Gud er langt smartere enn de smarteste av de smarteste menneskene, som tidligere nevnt. Selv den smarteste mann er en dåre i Guds øyne. Det står skrevet.

Men at det er harde bud? Absolutt. Jeg vet bare at det må være en mening i dette. Jeg tror det er en mening i alt som skjer, men at vi mennesker også er tildelt evnen til å ta egne valg. Og er det noe jeg har skjønt, så er det at han IKKE liker at jeg drikker. Tenk igjen på de knuste ølflaskene og skøytene ved ishavet.

Det jeg prøver å si, er at jeg selv nok har satt opp mine egne veisperrer på veiene han har gitt meg. Jeg har ikke gjort dette for å være slem, men fordi jeg har hatt så store problemer med den dumme, meningsløse flasken.

Man kan også vri på dette, og spørre seg selv: Var flasken så meningsløs, så lenge jeg nå og for alltid holder meg unna den? Kan det være jeg blir en ressurs i fremtiden, for å hjelpe mennesker i tilsvarende situasjon? Først da ville all denne elendige erfaringen vise seg å være positivt, hvis jeg kan si det på den rare måten.

Jeg husker en periode for noen år siden, at jeg var helt enormt ute på kjøret. Jeg spiste og drakk ALT jeg kom over av rusmidler, både tørt og vått. Jeg hadde tanker om å ta mitt eget liv. Jeg har snakket om denne perioden tidligere, men jeg har noe mer å si om den.

Facebook var et sted jeg var mye på i denne perioden, og jeg skrev og skrev. Jeg skrev til tider rystende, depressive ting, i kontrast til alle de litt overdrevne solskinnshistoriene fra mange av de andre på vennelisten min.

I et av innleggene mine, skrev jeg om at jeg hadde bedt til Gud om at jeg ville komme hjem til himmelriket. Men i og med at jeg ikke fikk lov til dette, så bad jeg til Gud om at jeg i det minste skulle og kunne få hjelpe andre mennesker. Dette skrev jeg altså i et innlegg på Facebook. Jeg tenkte «hjelp til selvhjelp».

Da jeg skrev dette, skrev min bror til meg at jeg hadde en enorm evne til å hjelpe andre, men at jeg først måtte hjelpe meg selv. Han hadde rett. Det skurret litt for meg, for jeg følte meg egoistisk uansett hva jeg gjorde. Det var på en måte som at jeg først måtte være litt egoistisk, før jeg kunne hjelpe andre. Men det er jo helt riktig å tenke sånn. En blind mann kan ikke lære en annen blind mann å gå i riktig retning. For at han skal gjøre dette, må han først selv få synet tilbake. Så det er sånn: Dersom man sliter, og allikevel vil hjelpe andre, er man pent nødt til å være frisk selv først.

Når alt dette er skrevet, vil jeg bare understreke at jeg vet at jeg skriver mye om rusproblemer, alkoholisme og abstinens. Boken har etterhvert begynt å bestå av et stort antall sider, og jeg er sikker på at det ikke finnes én side hvor jeg ikke har skrevet om noen av disse tingene. Som du da sikkert forstår, er dette noe som opptar meg, enten det dreier seg om håp eller håpløshet. Men selv om det er en slags dagbok, så er det jo også bokens temaer. Det er temaene jeg fokuserer mye på. Hvis jeg hadde vært en fjellklatrer, og skulle skrevet en dagbok, hadde jeg trolig skrevet mye om fjellklatring.

Det er heller ikke veldig mye mer enn en måned igjen av boken, dersom jeg skriver hver dag. Dette var noe jeg tenkte på i dag, da jeg var ute på tur med Fido. Jeg tenkte på denne boken. Jeg tenkte på dette med at den skal være hundre, skrevne dager. Men så tenkte jeg: Tenk om jeg ikke har fått kommet meg et skritt videre på den siste, skrevne dagen. Hva da? Ville leseren da føle seg snytt? Forventer leseren en happy ending? Hva om alt skulle skjære seg, og at den siste dagen blir skrevet på et psykiatrisk sykehus, som den første ble? Skulle jeg da dra boken enda lenger? Skulle jeg kanskje kalle den «130 skrevne dager» i stedet? Eller skrive til det skjedde noe stort og positivt? Nei, tenkte jeg. Denne boken skal være hundre, skrevne dager. Hvorfor? Fordi denne boken blir skrevet i en veldig aktuell livssituasjon. Den skal være genuin, og det som skjer i livet mitt, skjer. Og hvis boken skal være genuin, så skjer det i den også. Jeg har hele tiden vært opptatt av at den skal være ekte. Den illustrerer i aller høyeste grad mange av mine tanker og følelser, og dersom jeg hadde begynt å dikte opp ting, for å gjøre den mer spennende, så hadde halve poenget vært borte. Faktisk hele poenget. Da kunne jeg likeså gjerne ha avsluttet hele prosjektet her og nå. For jeg kan selvsagt ikke love en happy ending. Kunne du ha gjort det?

Nå prater de om autisme på radioen. De prater om Aspergers. Dette er jo en av disse diagnosene jeg har fått for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir sagt. Det er intervju med personer med denne diagnosen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg avrunder som vanlig med bibel-greien min:

Salme 72

Messias` herlige rike

Av Salomo.

«Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet.

Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren.

De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.

Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.

I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer.

Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender.

For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv.

Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt.

Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.

For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.

Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler.

Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.

De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.

Det skal være overflod av korn i landet på fjelltoppene, dets frukt skal bølge som Libanon. Det skal blomstre opp folk av byene som gresset på jorden.

Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.

Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger.

Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.»