Dag 96 ( søndag 07.06.15 )

En regnfull helg er på sin siste time, og en ny uke rett rundt hjørnet. De siste dagene på boken, er nå påbegynt. Denne gangen er det alvor også. Ikke en måned, ikke en uke, men kun noen få dager igjen.

Som jeg tidligere har nevnt, skulle jeg jo så klart ønske at jeg kunne avrunde boken med noe spennende, men slikt er jo vanskelig å forutsi. Allikevel har jeg en stor nyhet, og denne er faktisk også avgjort. Det gjelder veien videre, og store ting har skjedd her, siden sist.

Sist jeg skrev, snakket jeg jo litt løst om at jeg planla en tur til Nederland, men denne planen ble brått lagt til side, da det kom opp en uventet, og langt mer konkret løsning på det hele. Det virker også som at det var en mening i det. Som at det var en veiledning fra høyere makter. Jeg skal utdype:

I går startet jeg dagen med å søke rundt på nettet, om hvilken reisemåte som ville være mest behagelig og komfortabel i forhold til Fido. Jeg var innom alle slags byråer, og prøvde å finne en reiseplan fra Bergen til Amsterdam. Men det var enten for dyrt, eller upassende i forhold til hund, og alt i alt virket det som en ganske skral plan.

Da jeg satt foran skjermen, tok jeg en tilfeldig titt på mobiltelefonen, og så at jeg hadde noen ubesvarte anrop. Det var fra husverten på en annonse jeg hadde søkt på, som jeg trodde jeg hadde fått avslag på, i Førde. En ganske fin leilighet, fullt møblert, internett og behagelig leiepris. Men jeg hadde misforstått ham da jeg først kontaktet ham, og trodde ikke jeg kom til å få leiligheten, på grunn av at Fido er så stor. Det lyder jo kjent? Men, jeg hadde som sagt misforstått.

Jeg ringte denne mannen som leide ut, og vi ble pratende en stund. Denne gangen virket det hele langt mer positivt. Faktisk så positivt at vi ble enige over telefon, om at jeg skulle få leie den. Jeg kunne alltids komme på visning, dersom jeg selv følte det var nødvendig. Men hvis jeg ikke anså det som nødvendig, kunne vi altså avtale at jeg skulle overta den 20 juni, over telefon. Jeg kastet meg i det, og takket ja. Og vips, i løpet av en kort telefonsamtale, var alt i forbindelse med veien videre, ordnet. Som at det var meningen at det skulle skje. Så om et par uker, flytter jeg altså til Førde. Dette er ikke en leilighet som ligger langt ute på landet heller, men en åtte minutters gange fra sentrum. Det hele virker perfekt, for å ta et skritt videre i livet. Alt klaffet perfekt, og jeg ser frem til dette.

Ellers går dagene sin vante gang, fremdeles. Jeg er fremdeles nøktern, røykfri og trener mye. Det er ikke mye som har forandret seg på den fronten. Livet er stille og rolig, til tross for en del slitsomme tankekjør.

Jeg har også fått en ny hobby, men den første opplevelsen gikk ikke så veldig bra. Jeg snakker nærmere bestemt om droner. Jeg kjøpte en sånn liten drone, som kan minne om et bittelite helikopter, med kamera. Denne dronen kan fly hundre meter opp i luften, og filmer i samme slengen. Den styres med fjernkontroll fra bakken.

Det var noe jeg lenge hadde hatt lyst til å prøve ut, for jeg visste at jeg trengte en ny hobby, og at dette sannsynligvis var noe jeg kom til å synes var artig. Og det var det også! Så lenge det varte…

Det som skjedde, var at jeg stod ute i hagen, for å teste ut denne saken, som jeg hadde brukt 1100 kroner på. Den var veldig vanskelig å kontrollere i startfasen, så jeg burde ha tenkt lenger enn å la den få sin jomfru-tur i en hage med masse trær og busker. Men for å være helt ærlig, tenkte jeg ikke så langt.

Så etter hvert som jeg hadde klart å få den til å holde seg noenlunde stabilt i luften, ble jeg mer og mer dristig. Dronen fløy til stadighet høyere, og da den var kanskje femti meter oppi luften, merket jeg at det ikke var så lett å kontrollere den lenger. Jeg tenkte ikke på at det faktisk var ganske kraftig vind, og at dronen er veldig liten og lett.

Så et kraftig vindkast gjorde at den begynte å sirkulere over hagen til naboen, i stedet for vår egen hage. Jeg forsøkte tappert å få den tilbake i vår hage, men den var lite samarbeidsvillig, og piloten på land var nok ikke så kyndig heller. Til slutt mistet jeg rett og slett kontrollen over kontrollen, og vred og styrte knottene i alle slags retninger, som at jeg faktisk trodde jeg ante hva jeg drev med. Men dronen sirkulerte som en skadet veps, i en dalende spiral, før den landet i et område fullt av høye trær og busker. En lokal jungel.

Du tenkte kanskje at et søk på tre timer betød at jeg uansett ville finne den igjen? Da tar du i så fall feil. Dronen er og forblir savnet. Sannsynligvis ligger den oppi et tre, men den er umulig å finne.

Så jeg har bestemt meg for å kjøpe en ny i morgen. Jeg vet at det går en del penger, men jeg merket fort at dette var noe jeg kom til å elske å drive med, så jeg synes det er verdt det. Jeg fant også noen trøstende ord på nettet, om at det var veldig vanlig å ødelegge eller miste sine første droner. Så derfor går jeg tilbake i butikken i morgen, med litt senket hode, og kjøper en ny. Selv om det bare er noen dager siden jeg kjøpte den første. Men det er fremdeles irriterende å tenke på at den første dronen henger i et tre like ved, og samtidig klin umulig å finne. Jeg lette så mye at jeg fikk vondt i øynene.

Det begynner nå å nærme seg midnatt, og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg håper snart solen kommer, men det virker som at værgudene bare gråter og gråter denne sommeren. Det er faktisk så ille, at det er et stort tema i både aviser, nyheter, værmeldinger og nettsamfunn. Men, som vestlendinger bør vi vite at værgudene ofte gråter.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

Avslutning med fredshilsen

«Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk.

Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig.

Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»