Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.
I det siste har jeg
hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i
øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å
finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de
forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne
boken.
Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:
«Du får ikke lov til å
le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»
Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.
Rett etter dette tenkte
jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg
føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et
lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i
at fristeren viser seg for meg igjen.
Det lettet faktisk litt
på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere
enn løftet jeg har avgitt.
Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.
Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.
Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.
Drømmen begynte på en
butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og
hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få
kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele
var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de
måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk
bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.
Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».
Drømmen fortsatte til
at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn
veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å
handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et
helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak
i matvarer der.
Men så ser jeg
plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av
Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så
glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i
ro og ser rett ned?
Deretter løp jeg som en
galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.
Da jeg kom frem til
ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern,
men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som
at han foldet hendene.
Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.
Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.
Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.
Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.
Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.
Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.
Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.
Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».
Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.
Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:
– De uferdige
prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier,
kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.
– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.
– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.
– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av
alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.
– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men
på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er
på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke
klarte å holde gående, eller fullføre.
– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper
meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm
og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er
veldig glad i scooteren min.
– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.
Som du kanskje
skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av
de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre
står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen
høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.
Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.
Men nå kjenner jeg at
jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å
lese blindt fra bibelen:
5.2
Omvendelse til frelse 7:2-12
«Gi
oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet.
Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre
hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.
Jeg
har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt
rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.
For
heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel
på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!
Men
Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare
ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere.
Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære
dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.
For
selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg
nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn
bare for en tid.
Men
jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til
omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle
lide noen skade på grunn av oss.
For
bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer.
Men verdens bedrøvelse virker død.
Se,
hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja
harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere
vist at dere er rene i denne saken.
Når
jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten,
heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den
nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»