Dag 98 ( siste dag skrevet i 2015. Onsdag 10.06.15 )

Den siste dagen i boken er her. For meg er dette en spesiell stund. Jeg satt og tenkte på hvor lang tid jeg har brukt på den, tidligere i dag. Det er greit nok at den består av mange, mange dager. prosjektet ble påbegynt den 10.11.14. Det er over et halvt år siden, og de dagene jeg ikke har skrevet, har jeg i det minste tenkt på boken. Den har blitt som en slags psykolog for meg, og nå er den siste psykolog-timen kommet.

Til tross for at dette er den siste dagen, og til tross for at denne dagen er veldig spesiell, har jeg egentlig ikke så mye mer å skrive om. Jeg føler at uansett hva jeg skriver, så finnes det et eller annet sted i boken, skrevet fra før. Det er som at jeg på en måte har fått sagt mitt. Jeg har fått ut alt av følelser, tanker, minner og det som er. De skranglete planene mine, som fremdeles er der. Usikkerheten i forhold til fremtiden, og hva jeg skal gjøre. Alle disse tingene er her, men jeg har skrevet om dem før.

Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å satse mye på skriving fremover. Jeg går og drømmer om hvordan det er å være en greit betalt forfatter, og det er absolutt noe jeg kunne ha tenkt meg. Å ha verden som min arbeidsplass, og faktisk skape noe som folk kan sette pris på, eller få hjelp av.

Fremover kommer nok bøkene mine til å bli annerledes, uten tvil. Jeg kommer til å satse mye på noveller, og jeg liker godt å skrive slike noveller som har en overraskende slutt. En aha-opplevelse på slutten, som gjør at hele fortellingen tar en uventet vending. Slikt liker jeg, spesielt når jeg får det til.

På sett og vis virker det som at tiden er inne for å avslutte denne boken, på alle måter. Jeg har jo fått skrevet det meste til nå, så den saken er jo grei. Men jeg merker også at både pc-en og alt som er, virker å samtykke. I går fikk jeg for eksempel store problemer med selve filen. Den ville ikke la seg lagre, selv om jeg forsøkte på harddisken og to minne-penner. Det var skikkelig kronglete, og jeg fikk en frykt for å miste hele boken. Selv om dette ikke er realistisk. Jeg gleder meg allikevel til å få sendt den av gårde, etter å ha redigert skrivefeil osv, for deretter å begynne på nye prosjekter. Tiden er inne.

Dersom du har lest hele boken, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for dette. Jeg vil takke deg for at du har orket å lese alle disse ord, og for at jeg har fått dele mitt innerste med deg, hvem du enn er. Når du har tatt deg tid til å lese alt dette, tyder jo det på at du har funnet det interessant. Noe av det i hvert fall. Kanskje denne boken har hjulpet deg på et vis, uten at jeg vet hvordan. Det er egentlig ganske spesielt, for etter at du har lest denne boken, vet du mye om meg. Men jeg vet kanskje ingenting om deg. Men! Ikke tro at du kan lese meg som en åpen bok, bare fordi du har lest denne åpne boken. Livet mitt er ikke bare denne boken. Det er flere bøker.

Jeg snakker mye om at livet skal forandre seg. Det har jeg gjort underveis i boken, fra den første dagen. Dette er tydeligvis noe jeg konstant lengter etter; Å forandre livet mitt. Ofte er ikke de forandringene jeg opplever, nok. De er ikke store nok til at jeg synes de er veldig merkbare, selv om de trolig ville ha blitt kalt store, av andre. Dette får meg til å tenke. Jeg vet egentlig ikke hvilken forandring jeg ønsker. Det er som at jeg alltid søker denne forandringen. Kanskje jeg bare er søkende av natur. Kanskje det er nettopp det som er meningen med livet mitt; At jeg skal søke etter den.

Jeg har også snakket mye i bilder, blant annet om «det neste kapittelet». Som at jeg ikke har satt skille mellom boken og livet mitt. Jeg kan forstå hvorfor jeg tenker sånn. Denne boken er jo faktisk livet mitt, i ord. Den er i hvert fall dokumentasjonen, for perioden som har gått siden den startet. Men denne gangen kommer ikke boken til å by på flere kapitler. Livet mitt vil jo gjøre det, og det er nesten som at jeg automatisk da tenker at jeg skal skrive det ned i boken. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg har knyttet meg veldig til denne boken. Men dette er dagen hvor boken ikke kan by på flere kapitler, mens livet mitt kan det. For det å avslutte det siste kapittelet i boken min, er starten på det neste i livet mitt.

De største forandringene i livet mitt, dette halvåret, har uten tvil vært at jeg har sluttet med så mange rusmidler. Jeg er fremdeles nøktern, og jeg har hatt godt av innsikten jeg har fått som følger av denne oppklarningen. Dette nevnte jeg så vidt i går, men jeg ville bare understreke det, sånn at denne delen kan kalles en «happy ending», hva boken angår. Hva som vil skje fremover i forbindelse med dette, er jeg faktisk litt usikker på. Jeg har fremdeles en tro på den gylne middelvei, og et balansert liv. Men jeg trår med ytterst varsomme skritt. Og i skrivende øyeblikk, stopper det meste med tanken.

Bibelen har jo også blitt sitert svært mye i denne boken. Faktisk et sitat for hver dag. Jeg har jo hatt denne litt underlige måten å lese den på, hvor jeg lukker øynene, og blar frem og tilbake i den, før jeg har satt pekefingeren på et tilfeldig sted i den, og skrevet det som har stått der. Noen ganger har jeg trolig kommet over det samme sitatet, uten at jeg selv husker det. Og dersom dette har skjedd, lar jeg det i så fall bare være sånn.

Mange lurer nok på hvorfor jeg har gjort dette, og til tider lurer jeg litt på det selv. Men jeg fant ut at det var en litt interessant måte å lese den på, og for en mann med min manglende konsentrasjon, er det ikke realistisk å lese igjennom hele bibelen. Jeg kunne ha gjort det, men jeg ville aldri ha husket noe særlig av det. Så jeg fant ut at jeg likte å gjøre det på denne måten. Men du skal også vite en ting: Forholdet mitt til Gud lar seg ikke påvirkes av noen. Det er også viktig å vite at jeg selv ikke tar bibelen bokstavelig. Jeg mener den er åpen for tolkning. Dette kommer an på øyet som ser, men slik er det i hvert fall for min del. Jeg har kjent Gud hele livet, og er trygg på Gud. Men jeg bør også understreke noe, her på slutten. I troens forstand, vet jeg at Gud finnes. Jeg har troen i behold 100 % på den måten. Men jeg er ikke nødvendigvis helt enig med andre kristne. Mange av tingene jeg ser i dag, er jo ikke akkurat det Jesus likte. Jeg tenker da på for eksempel dette med penger, og da han gikk beserk i tempelet. Jeg har inntrykk av at folk tenker på Jesus som en «pinglete hippie-figur» som vandret rundt for veldig, veldig mange år siden. En som garantert ville ha blitt innlagt på psykiatrisk i 2019.

Men han var jo en ekstremt sterk og radikal mann. Både han og Johannes.

Så selv om jeg har sitert bibelen «hver skrevne dag», har jeg bommet, feilet og gjort mine feil i livet. Mange av dem også. Men troen min har jeg alltid klart å bevare.

Jeg kan også garantere at hver eneste «skrevne dag», så har jeg ALLTID valgt noe tilfeldig. Ofte kan det virke litt «way off», og noen ganger virker det som at sitatene er veldig passende i forhold til hva jeg skrev den dagen. Men det har alltid vært tilfeldig.

Med tanke på at dette er den siste dagen i denne boken, skal jeg gjøre en liten vri, når det gjelder sitatet fra bibelen. I dag skal jeg finne noe jeg føler passer inn, og ikke overlate det til tilfeldighetene.

Jeg avrunder for siste gang, og takker deg igjen for at du har tatt deg tid til å lese denne boken.

( Det vil komme 2 dager til med skriv, men dette er det siste som ble skrevet i 2015 ).

4.2 Velsignelse og bønn 6:16-18

«Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme.

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.»

Dag 89 ( Mandag 25.05.15 )

En regnfull dag har passert. En dag som har vært veldig lik alle de andre. Det regner veldig mye for tiden. Faktisk så mye at jeg nesten tar det som en selvfølge at det regner, når jeg våkner opp om morgenen. Så nå begynner jeg og mange andre å bli lei av dette grå været. Alle vil at sommeren skal komme. Det er, ironisk nok, meldt om at juni måned kommer til å være tørrere og varmere enn vanlig. Jeg tror det når jeg får se det. For det eneste som har vært tørt de siste ukene, har vært innendørs.

Jeg begynner å bli mektig lei av å hele tiden høre mine egne tanker. Tankene som herjer gjør meg ingen nytte. De minner om et apparat som går på svakt batteri. De piper, er irriterende og aktiv, men trenger i bunn og grunn å lades. Det er som at de er av dårlig kvalitet, som andre ting som har svakt batteri. De er lite givende, og får meg ikke inn på konstruktive baner.

Når dette er sagt, er jeg jo på en veldig sunn og frisk vei nå, men jeg har fått mer og mer følelsen av at jeg har endt opp i et stort tomrom, i stedet for å faktisk ha noe håndfast i siktet. Dette har jeg jo vært en del inne på tidligere, så jeg skal ikke berøre dette temaet om igjen. Men jeg kan si at jeg i går fant ut at det ikke var flere tanker som var nødvendig her, men handling. For tankene om alle handlingene som skal utføres, er faktisk heller et hinder for selve handlingene. Ironisk nok.

Så i går fant jeg enkelt og greit ut at jeg var nødt å stikke hull på denne boblen. Jeg sitter fast, og trenger å komme i gang igjen. Som jeg sa til en kamerat i dag:

«Jeg lever jo ikke!»

Dette høres kanskje negativt ladet ut, men det er ikke det. Jeg er kanskje en anelse frustrert, men jeg føler jeg nå har tatt skrittet. For denne tomme tilværelsen kan umulig være bra for noen. Jeg har tatt meg selv i å faktisk bare tenkepå en stor livsforandring, i stedet for å faktisk sette i gang. Det er faktisk en ganske så stor forskjell, selv om det ikke alltid er lett å skille. Men nå ser jeg det klart og tydelig.

Disse månedene har vært ganske harde, det skal jeg ikke legge skjul på. De har på ingen måte vært forgjeves, for de har lært meg svært mye. De har uten tvil lært meg at jeg har hatt en alvorlig fortid med rusproblemer, og ikke minst psykiske. Men de har også lært meg forskjellen. Jeg sitter igjen med mange symptomer nå, som jeg trodde var en aktiv del av rusproblematikken. Dette har vist seg å ikke stemme. Jeg hadde håpet å bli mye gladere, utadvendt og ja, rett og slett starte et nytt liv. Kanskje jeg var i overkant godtroende. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville få et drømmeliv, selv om jeg sluttet å ruse meg. Men jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være litt mer forskjell enn dette. Det er fremdeles en utolkelig hinne mellom meg og det livet jeg drømte om. Jeg er fremdeles i en boble. Boblen jeg trodde jeg befant meg i, utelukkende på grunn av rusproblematikk. Slik som alle psykiaterne sa. De tok feil.

For ikke mange måneder siden, drømte jeg om å bare være i nærheten av der jeg er i dag. Jeg skriver dette, fordi jeg ikke på noen som helst måte vil fremstå som utakknemlig ovenfor innsatsen jeg selv har gjort, og ovenfor Gud. For det er helt klart en stor forskjell, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har blitt mye sterkere, fysisk og psykisk. Helsen min og utseendet mitt har kommet seg. Jeg ser ikke lenger grå ut, som at jeg mangler alle slags vitaminer, mineraler og hydrering. Jeg går ikke lenger skrøpelig og kronglete rundt på gaten, og snakker ulogisk og usammenhengende, helt til en barmhjertig forbikjørende tilbyr seg å kjøre meg hjem. Det er ikke sånn lenger, og det er jeg evig takknemlig for. Dette kan jeg ikke få sagt nok.

Det jeg tenker på, er den store helheten. For de siste månedene har jeg vært ekstremt detaljbevisst. Så detaljbevisst at jeg ikke egentlig så den store helheten. Det er nesten litt morsomt, for resultatene av testene jeg tok hos nevropsykologen som utredet meg for ADHD og Aspergers, fortalte nøyaktig dette. At jeg var veldig detaljbevisst, men hadde problemer med å se helhet. I det tilfellet var det snakk om en visuell test. Men tilfellet nå er livet mitt. Og livet mitt er den store helheten, mens uvaner, avhengighet, justeringer og de små tingene, er detaljene.

Når jeg nå forsøker å tenke mer helhetlig, tenker jeg at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Dette er noe som gjelder veldig for meg, og min måte å tenke på. Jeg har en litt lei tendens til å alltid se over på den andre siden, uansett hvilken side jeg befinner meg på. Jeg vil alltid være på det stedet jeg ikke er, og når jeg kommer dit, begynner jeg å se tilbake. Men jeg vil ikke at dette skal ses på som kalde føtter, for det er ikke hva det er snakk om.

Jeg prøver enkelt og greit å slå meg litt mer til ro, også mentalt sett. Kanskje jeg begynner å få et litt mer realistisk syn på livet mitt. Det er litt trist egentlig. Før kunne jeg la drømmene og håpet flyte av gårde i en fantasiens bris, og dette var en egenskap som ofte har løftet meg opp fra de verste hullene. Det har på en måte vært krykken jeg har støttet meg til, når jeg var i mine tyngste perioder.

Men nå prøver jeg egentlig å tenke i en litt annen bane. Jeg prøver å tenke mer i nåtid. Jeg tenker at kanskje livet aldri vil bli så «perfekt» som jeg kanskje har tatt sikte på. Kanskje det ikke er realistisk å tenke sånn. Kanskje det er på grensen til manisk. Tanken om den gylne middelvei har begynt å bli mer og mer regjerende. Å skru av denne «alt eller ingenting»-tankegangen jeg alltid har hatt. Å betrakte alle livets nyanser. Slappe mer av. Ikke være for hard mot meg selv. Ikke mer drama, men heller ikke en fullstendig tørrpinn-tilværelse. Ikke mer tunge depresjoner og elendighet, men heller ikke ville impulser som fører meg på veier jeg ikke aner hvor ender. Jeg har tross alt blitt en 32 år gammel mann. Mange, hvis ikke de fleste på min alder har utdanning, jobb, barn, ekteskap, hus, bil og den pakken der. Jeg har ikke engang bestemt meg for hva jeg har lyst å utdanne meg til. Men samtidig har jeg sett at mange av mine jevnaldrende har fått grått hår. Det har ikke jeg. For å være helt ærlig, så misunner jeg ikke dem så veldig. Jeg synes de virker så utrolig fastbundet. Og disse menneskene er det på ekte også. De har masse ansvar og forpliktelser. De har ikke sånne illusoriske lenker som jeg har. Men dette har vært en sterk illusjon. En overbevisende illusjon. Som å sitte i en fengselscelle med døren åpen til friheten, for å ikke gå ut. Men, jeg må arrestere meg selv litt nå. Jeg gjør noe jeg egentlig er veldig imot. Jeg sammenligner liv og mennesker. Det går ikke an å gjøre. Det har jeg sagt for lenge siden, og mener det fremdeles. Vi er alle forskjellige. Takk og pris for det. Hadde det ikke fantes noen som meg, hadde det ikke fantes kunst eller rare bøker i verden. Og hadde det ikke fantes noen som dem, hadde det ikke vært biler på veien, populasjonsvekst i verden, et fungerende samfunn og butikker som selger barnevogner. Det hadde heller ikke fantes hårfarge for grått hår. Nå tuller jeg litt, men poenget er at det er bra at vi alle mennesker er forskjellige. Kunsten er bare å leve sammen i harmoni, på samme måte som man må lære å leve i harmoni med seg selv.

Jeg har bestemt meg for å satse mer på foto fremover. Jeg har sett igjennom mange fotografier som er tatt av store og kjente fotografer, og jeg må innrømme at jeg da innså at bildene jeg selv tar, ikke er så verst de heller. Selv om jeg ikke har noen som helst form for berømmelse. Det er ikke derfor jeg tar bilder heller. Jeg synes bare det er en fin ting å være ute i naturen, og forevige øyeblikk. Når man tenker skikkelig igjennom at det er det man gjør, er det egentlig et slags mirakel. Som å tulle med den genuine fremgangen i tiden. Selve driften. Man stopper tiden, på en måte. Og tar seg et øyeblikk for å se på et annet, stillestående øyeblikk. Det er egentlig fantastisk.

I forbindelse med dette foto-prosjektet mitt, tenker jeg å ta en tur til Sogn og Fjordane fra fredag til søndag. Jeg kommer til å bo på hotell. Min mor kommer jo hjem fra Spania til helgen, så da vet jeg at hundene blir godt ivaretatt av både henne og onklene mine. Hundene kommer nok til å bli så glad for å se min mor igjen, at de ikke engang enser at jeg reiser vekk noen dager. Min mor har jo vært vekke i noen uker nå, og dette har preget hundene, selv om jeg har vært flink å gå på turer med dem, og avlede dem.

Jeg har også sett på leiligheter i dag. Jeg har jo bestemt meg for å sette av mer penger til husleie, enn vanlig. Sånn at jeg kan få noe skikkelig. Så om noen måneder fra nå, bor jeg nok i en fin leilighet, eller et koselig lite hus. Det blir godt å få noe eget.

Jeg har også bestemt meg for å sørge for økt inntekt. Dette er noe jeg strengt tatt må gjøre, dersom planene om å bo bra, skal kunne gjennomføres. Jeg tenker bare på en enkel jobb, av en eller annen sort, som kan spe litt på økonomien min. Jeg må bare prøve å ikke ta ting så høytidelig. Jeg tror det er nøkkelen. For jeg kan ikke si at jeg er så høy i hatten, etter mange år som arbeidsledig. Men jeg har, som ung uføre, mulighet til å tjene 60000 i året ekstra, og dette tenker jeg å benytte meg av. Det har jeg nok bare godt av, både sosialt og økonomisk sett. For å være helt ærlig, tror jeg at jeg må ta meg selv litt i nakken nå. Legge meg litt i selene, og gi meg selv et lite spark bak. For nå er jeg frisk nok til å begynne å fungere litt i samfunnet igjen. Jeg må bare slutte å sitte så mye i ro, for å kjenne etter. Leter man lenge nok, finner man alltid noe å trekke seg selv ned med. Jeg må legge bak meg denne innstillingen. Jeg må slutte å være så selvhøytidelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne gi mer faen. Jeg tror jeg kan klare det, hvis jeg bare prøver hardt nok. Eller, prøver mindre?

Jeg avrunder denne dryppende dagen med noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig:

Disiplenes og samaritanernes reaksjon 4:27-42

2.1 Den åndelige høst 4:27-38

«I det samme kom hans disipler, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? Eller: Hvorfor taler du med henne?

Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?

De drog da ut fra byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et!

Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!

Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham?

Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.

Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!

Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.

For her er det et sant ord at én sår og en annen høster.

Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.»

Dag 87 ( Torsdag 21.05.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, og jeg undres litt over hvorfor det alltid blir så sent, når jeg først kommer til punktet hvor jeg skal skrive i boken min. Det høres kanskje ganske utrolig ut, men når jeg tenker igjennom dagsprogrammet mitt, så føles det som at jeg ikke har nok tid. Det som er ironisk, er at jeg samtidig har både tid til å kjede meg, og tid til å gjøre for mye av andre ting. Så det handler ikke om at dagene mine er spekket med aktiviteter, dessverre. Det handler heller om at jeg er så hinsides dårlig på å organisere livet mitt, og ikke minst finne en fast rytme i ting. Jeg er en person som fungerer dårlig uten faste rutiner, men jeg er også dårlig på å opprette disse rutinene.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke at jeg er flink til å gjøre de «rette» tingene. Jeg er strikt og disiplinert når det gjelder blant annet trening, og de andre tingene jeg føler at jeg bør få gjort i løpet av en dag. Men jeg kunne vært mye mer effektiv. Fremdeles er jeg vimsete, og dette fører igjen til at jeg stresser unødvendig. Så dette får bli noe jeg må ordne på.

Jeg er fremdeles mye i tenkeboksen, og denne gangen, rart nok som det kanskje høres ut, har jeg tenkt på det faktum at jeg tenker så mye. Jeg har innsett at jeg bruker mer tid på å planlegge hvordan jeg skal leve, fremfor faktisk å leve. Med andre ord, enten jeg liker det eller ikke, har jeg viet all min tid til en bedre fremtid, uten engang å ense nuet. Det er som at nåtiden kun består av aktiviteter og justeringer for å få en bedre fremtid. Det høres jo veldig positivt ut, sikkert. Men i dag begynte jeg å stille meg selv noen spørsmål. De lå litt løst i luften, før jeg begynte å gruble over dem.

Jeg spurte meg selv, ganske generelt: Hva skal til for at jeg skal ha et lykkelig liv?

Den mest naturlige måten å finne et svar på dette, var jo å se tilbake til en tid hvor jeg anså meg selv som lykkelig. Hva var egentlig den store forskjellen på nåtiden, og den gang?

Jeg tenkte grundig igjennom alle differanser. Var det at jeg jobbet? Hadde dame? Drakk med måte? Gav mer faen? Levde mer i nåtiden? Var yngre? Hadde en annerledes tankegang? Var mer eventyrlig? Mindre livserfaren? Mer impulsiv?

Jeg fant egentlig ikke helt ut hva som gjorde at jeg var lykkelig. Jeg husker helt ærlig ikke hvordan jeg tenkte før i tiden. Dessuten har jeg jo blitt eldre, og jeg har langt flere erfaringer nå, enn den gang. Men dette har også ført med seg visse «bivirkninger». Jeg smiler sjeldent, den dag i dag. Det er ikke mange som ser meg smile. Jeg smilte mye før. Nå er jeg mer alvorlig. Jeg synes livet har tatt en mer alvorlig vending, med unntak av de øyeblikkene hvor jeg føler at alt er tragikomisk, og jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, selv om jeg så hadde vært i en begravelse. Disse øyeblikkene kan være ganske pinlig, men de er også behagelige. Det er godt å le. Jeg har en uheldig tendens til å bryte ut i latter i situasjoner hvor jeg absolutt ikke bør begynne å le. Det er vanskelig å forklare. Det var et ekstremt stort problem for meg meg og en klassekamerat fra tidligere av, da han hadde det samme problemet. Vi var i utgangspunktet to ganske beskjedne karer, men så snart vi var sammen, eller i samme rom, brøt vi ut i latter. Det kunne være noe så rart som et spesielt etternavn som ble nevnt av læreren, et ord, egentlig hva som helst. Det var nesten som vi hadde en form for anfall. Hver bidige dag. Vi håpet til og med at vi kunne unngå visse situasjoner, fordi vi visste hvordan det kom til å utarte seg. Men det var ikke noe vondt i oss. Det er vanskelig å forklare. Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i det.

Selv om jeg ikke fant noen konkrete svar på de svirrende spørsmålene, fikk de meg inn på nye, interessante baner av spørsmål. Jeg begynte å undres: Hva om jeg bare slipper alt jeg har, og bare lever i nåtiden? Fortiden er jo forbi, og fremtiden, for alt jeg vet, kan være illusorisk.

Hva om svaret på det store spørsmålet om hva som er meningen med livet mitt, er noe så enkelt som at jeg ikke skal lete etter svaret, men bare leve? Kan det ikke være noe i dette?

Hva om det faktisk er dette jeg skal leve av en dag? Hva om kunstneren i meg, som jeg nå mer eller mindre har forlatt, er kjernen som skal forme min fremtid? Leter jeg i virkeligheten etter klærne jeg allerede har på meg?

Det virker kanskje litt vanskelig for deg, som leser, å forstå hva jeg mener og tenker nå. Jeg vet ikke. Men det jeg prøver å si, er at jeg tror jeg har blitt litt manisk i forhold til dette med å finne lykken, gjøre livet bedre, og gjøre alt riktig. Jeg lurer litt på om jeg har begynt å gå i samme fellen som jeg selv har påpekt hos andre. Den «sosiale aksept»-fellen. Kvernen. Maskinen. Er det for min egen del jeg går igjennom denne store forandringen, eller er det for andres? Har jeg begynt å strekke meg etter en illusorisk perfeksjon? Vil jeg bli lykkelig av å hele tiden rekke hendene etter noe jeg aldri vil kunne nå? Lurer jeg meg selv? Finner jeg meg selv, eller er jeg faktisk i ferd med å miste meg selv?

Dette er ikke spørsmål som har noe med sug etter rus å gjøre. Det er ikke som at jeg har fått kalde føtter, i den forstand. Ikke når det gjelder å drikke seg i stykker, eller røyke den ene kvalmende rullingsen etter den andre. Jeg er glad jeg har sluttet å røyke tobakk, og jeg er glad at jeg har holdt meg edru i såpass lang tid. Men det er mer den helhetlige tankegangen jeg har lagt meg til, som jeg nå har begynt å stille spørsmål ved. For selv om jeg på sett og vis er mer meg selv enn på veldig, veldig lang tid, har jeg samtidig aldri vært mer usikker på fremtiden, og hva jeg skal gjøre videre. Jeg sitter veldig med en «hva nå»-følelse, og noe sier meg at den ikke kommer til å forsvinne med det første. Solen lyser opp veien videre, men ikke hvis man stirrer direkte inn i den.

Jeg hadde i natt en veldig rar drøm. Det var en av disse bisarre, absurde drømmene, som man på en måte ikke tar veldig seriøst, selv når man drømmer dem.

Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker at jeg hadde fått meg en leilighet et fremmed sted på Østlandet. Den fremmede følelsen var veldig tilstede, så den må ha betydd noe. Det var som at alt var veldig fint og hyggelig der, men det var ikke meg. Det var veldig fremmed for meg.

Jeg husker også at jeg satte meg ned med husverten, som var en forfjamset østlands-kvinne. Hun virket veldig kaotisk, men jeg husker ikke så mye mer enn dette, om henne. Hun minnet om en middelaldrende dame som hadde drukket for meget med vin.

Vi satte oss ned i et slags røykeskur. Et slikt skur man ofte ser utenfor sykehus og institusjoner, etter at røykeloven har tredd i kraft. Dette skuret var plassert midt blant de mange høyblokkene i nabolaget.

Jeg husker også at det satt en gammel mann like ved oss, men jeg husker ikke at han sa eller gjorde noe spesielt, så han var mer som en statist i drømmen. Men jeg visste i hvert fall at han kjente husverten min godt. Jeg hadde den «jeg er ukjent, men alle andre kjenner hverandre»-følelsen, i denne settingen.

Mens vi satt der, innså jeg at jeg ikke visste nøyaktig hvor på Østlandet vi befant oss, og jeg dannet meg et bilde av et kart. Jeg har jo i mange sammenhenger vært rundt omkring på Østlandet, så derfor spurte jeg husverten om dette stedet vi nå befant oss på, lå langt fra Moss.

Da svarte hun vimsete: «Da er det bare å gå rett bort der.»

Hun pekte mot en flyplass-stripe, som plutselig hadde dukket opp midt i nabolaget. Og fantasien min spilte meg et puss, i denne delen av drømmen, da jeg selv plutselig svarte:

«Ja, det stemmer! De har jo flyplass her også!»

Dette er jeg veldig sikker på at ikke stemmer, i virkeligheten.

Men så sa damen noe som i våken tilstand har fått meg til å spekulere litt i drømmens symbolikk.

Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men jeg husker veldig godt hva hun mente. Hun sa noe sånt som at uansett hvor jeg ville nå, så var det bare å gå rett bort til denne flyplass-stripen, som lå like ved.

Jeg husker at jeg deretter spurte henne:

«Så du sier at herfra er det tusenvis av veier?»

Etter dette kan jeg ikke huske mer.

Men når jeg tenker på denne drømmen i våken tilstand, vekker den også min interesse. For jeg tror kanskje at det var underbevisstheten min som jobbet med spørsmålene jeg har stilt meg selv. Jeg tror at drømmen fikk meg til å innse at jeg kanskje har en litt snever tankegang når det gjelder veien videre. For det er ikke bare 1 vei videre. Det er mange potensielle veier videre. Drømmen fortalte meg med andre ord at det finnes mange muligheter, og at livet ikke nødvendigvis er så svart/hvitt som jeg ser det. Det er som en stor bukett av blomster, rik på nyanser. Og dette vet jeg at er noe som mitt øye til tider har vansker med å se: Disse nyansene. Jeg er nemlig veldig «alt eller ingenting».

Da jeg var yngre, hadde jeg en periode hvor jeg hadde veldig alvorlige tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere i boken, men da det var på sitt verste, var det alvorlig nok til å få meg innlagt. Jeg vasket regelrett av meg huden på hendene, og måtte gjenta ord flere ganger i hodet. Jeg drog vann igjennom nesen, ved å puste det inn, og jeg skylte øynene i vann fra springen.

Med andre ord, var disse tvangstankene ofte knyttet opp mot hygiene og religion. Det var veldig alvorlig, og det ødela veldig for livskvaliteten min. Hvis jeg hadde fortalt det til noen, hadde jeg uten tvil fått diagnosen «Sterk OCD». Men jeg holdt det for meg selv, og jeg var en mester på å lage unnskyldninger på hvorfor jeg for eksempel vasket hendene hele tiden. Da det i en sammenheng ble oppdaget, sa jeg bare at det var fordi jeg var så svett i hendene. Og slike unnskyldninger hadde jeg for alle tvangshandlingene.

Dette var noe som pågikk i noen år, men det avtok noe med årene. Men nå har jeg begynt å lure på om denne sykdommen forsvant, eller om den tok en annen form. For jeg ser nemlig dette tvangsmønsteret i mange andre sammenhenger, bortsett fra at det nå er mer i hodet mitt, hvis jeg kan si det slik. Det er ikke like fysisk, slik det var før. Jeg vasker ikke hendene på den måten lenger, eller noen av de andre nærmest helseskadelige tingene jeg gjorde mot meg selv. Men jeg merker en tvangspreget atferd på mange andre områder. Når jeg tenker meg om, er dette spesielt merkbart i forhold til avhengighet, enten det er noe så alvorlig som alkoholisme, eller noe så bagatellmessig som å drikke for mye kaffe.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, med alle disse tankene. Men så er jo det litt av problemet også, så da er det vel like greit å skrive litt om dem, om ingenting annet.

Jeg tror rett og slett at jeg er nødt å sette meg ned, et sted langt ute i blikkstille natur, og meditere. Jeg tror jeg er nødt til å stille meg selv spørsmål om jeg rett og slett tenker for mye. Jeg er nødt til å tenke på dette, ironisk nok.

Jeg avrunder som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

1. Profetkallet, kap. 1-3

1. Esekiels syn, kap. 1

«Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden, det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis, sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der.

Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall.

Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber.

De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram.

Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løve-ansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.

Slik var deres ansikter. De øverste vingene var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger dekket deres legemer.

Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk.

Livsvesenenes utseende var likt glør, som brente som fakler. Ilden fòr omkring mellom livsvesenene. Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fòr fram og tilbake likesom lynglimt.

Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjul var inne i det andre.

De gikk til alle fire sider, og de vendte seg ikke når de gikk.

Hjulringene var høye og fryktinngytende. De var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg.

Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de stod, så stod også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem.

Under hvelvingen stod vingene rett ut, så de rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som larmen av en leir. Når de stod, senket de sine vinger.

Det lød en røst over hvelvingen som var over hodet på dem. Når de stod, senket de sine vinger.

Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

Fra det som syntes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans.

Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.»

Dag 78 ( Fredag 01.05.15 )

Da har jeg sannelig kommet til dag 78 i boken, og mai måned har begynt. Det er utrolig hvor tiden går. Nå er det bare litt over 20 skrevne dager igjen, og det er faktisk ikke mye.

Dagen i dag har vært fin, og jeg har fått gjort mye. Det er 01 mai i dag. Jeg har de siste to dagene kjent at kroppen og systemet har trengt litt hvile, så jeg har ikke vært så intens på verken trening eller inntak av mat. Formen har vært litt sliten, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen, og prøve å ta det litt med ro til mandag. Men på mandag starter jeg opp igjen med treningen som jeg er så godt i gang med, samt at jeg helt har bestemt meg for at dette også blir dagen hvor jeg slutter å røyke tobakk.

Jeg startet dagen i dag med å kjøre langt ut mot havgapet, for å ta naturfoto. Jeg er av en eller annen grunn en anelse stresset om morgenen spesielt, og da hjelper det å sette seg på scooteren, og bare kjøre avgårde. Og det ble en lang kjøretur. Jeg liker lange kjøreturer når været tillater det, og jeg fikk tatt en del gode bilder. Problemet er bare at jeg fort får frost til margen når jeg kjører langt på scooter, til tross for at jeg er godt innpakket i skinnjakke og hansker. Så jeg må innrømme at jeg har små øyeblikk hvor jeg drømmer om å ha en liten bil med automatgir. Da kunne jeg også hatt med meg hundene, så jeg håper at sertifikat og bil er noe som vil komme om ikke så lenge.

Omtrent hver eneste kveld den siste uken, har jeg vært hos kameraten min og sett film. I dag var intet unntak. Vi bestilte også pizza. Det er godt å ha en kamerat jeg virkelig er på nett med. Slike kommer ikke gratis. Vi er liksom helt oss selv når vi er med hverandre, og det er ikke mange venner jeg kan si dette om ellers.

Selv om jeg har det kjempebra nå, i forhold til dagen jeg begynte å skrive denne boken, kjenner jeg fremdeles på en slags stressfølelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den, men jeg tror som tidligere nevnt at dette dreier seg om diagnosene mine, fremfor at jeg er i en overgang til det bedre, hva alkohol og andre substanser angår. Det er en konstant, jagende følelse mellom ørene som sliter meg ut. Jeg er ikke urolig heller, i den forstand. Men jeg kjenner denne følelsen veldig klart allikevel. Jeg kan best forklare det på en sånn måte at jeg griper etter noe, mens jeg samtidig ikke vet helt hva jeg griper etter. Det er som at jeg har utrolig lyst å gjøre noe, bare at jeg ikke vet hva det er. Så jeg er åpen for at hjernen min prøver å sende meg noen signaler, som jeg ennå ikke klarer å tolke. Jeg er også fremdeles usikker på hvem jeg er, hva jeg vil, hvor jeg vil, og hvordan jeg vil ha det. Til tross for små indikatorer, er jeg fremdeles veldig usikker på alt. Så usikker at jeg nærmest må gjette meg frem til hva jeg ønsker å gjøre.

Når jeg tar bilder med kameraet mitt, hender det at jeg også tar noen bilder av meg selv. Etterpå analyserer jeg bildene, som at jeg ikke helt kjenner personen på bildet. Jeg vet liksom aldri hva linsen fanger, før jeg ser det på kameraet etterpå. Det er vanskelig å forklare. Jeg prøver på en måte å tolke meg selv, og signalene utseendet mitt sender ut, for å få en slags objektiv innsikt. Hvem er jeg? Er det virkelig tilfelle at jeg er nødt å lære meg selv å kjenne? At jeg er nødt til å lære meg å leve? Det høres jo veldig rart ut. Jeg har jo 32 års erfaring med dette. Men at diverse substanser i livets løp, kan ha slått sjelen et stykke ut av kroppen, og nå er på retur, er ikke til å legge skjul på. Dette må høres helt sykt ut for folk som har levd helt andre liv. Det er nærmest som å bli født på ny. Samtidig er det viktig at jeg er bevisst på noe, og det er at jeg aldri kommer til å bli den jeg var før jeg fikk alle disse erfaringene. Det er heller ikke noe jeg ønsker. Jeg kommer ikke til å bli 20 år igjen, selv om jeg nå har begynt å spasere på veien mot total rusfrihet. Jeg har fremdeles arrene, og livets erfaringer former mennesket i ulike fasonger. Ingen kan gå upreget igjennom et liv.

Samtidig kan man si at veien jeg går på nå, fremdeles er for tåkete. Jeg vet at jeg går fremover, og at jeg går i riktig retning, men jeg aner ikke hva som spirer frem når tåken legger seg. Og da snakker jeg ikke om de store tingene og avgjørelsene i livet, men også de små. For eksempel: Jeg kan kjede meg, men jeg aner ikke hva jeg skal finne på som jeg liker, fordi jeg enkelt og greit ikke helt vet hva jeg liker å gjøre som rusfri. Jeg kan liksom ikke trene eller kjøre scooter hele dagen. Jeg er bare nødt å fortsette med å smøre meg med tålmodighet, og vente på at tåken legger seg. Svarene vil bli klarere og klarere. Dette er noe jeg er nødt til å tro på.

Jeg vet for eksempel, som tidligere nevnt, at jeg har kjempelyst å finne lykken med en vakker kvinne som også må være min beste venninne. Hjertet mitt er bare en halvpart frem til dette skjer, og også her har jeg bestemt meg for å være tålmodig. Jeg kommer ikke til å invitere den første og beste ut, bare fordi jeg har kjangs på henne. Da venter jeg heller til jeg treffer en dame som gir meg følelsen av at «hun er den jeg søker». Kall meg gjerne overtroisk og drømmende, men jeg tror at naturen er bygget opp på en sånn måte. Jeg tror på skjebnen, og at når tiden er inne, så treffer jeg henne. Og da synes jeg det er like greit å vente. Jeg er ikke interessert i noe annet uansett.

Jeg er ikke forelsket i noen nå, og har ikke vært det på lenge. Jeg savner den berusende følelsen av forelskelse. Det er en ekte, genuin og herlig følelse, som gir meg en slags euforisk rus. Og nå som jeg kommer til å forbli rusfri, er jeg sikker på at jeg kommer til å bli en god kjæreste for henne, og forhåpentligvis også etter hvert en ektemann. Men først må jeg som sagt finne meg selv litt mer, og så kommer nok denne kvinnen en vakker dag.

I det noe kunstige Facebook-samfunnet ser jeg så mange solskinnshistorier. Kjærester og ektepar legger ut bilder av livene de har, og alt blir fremstilt som fryd og gammen. Jeg blir selvsagt glad på deres vegne, men av en eller annen grunn, kjøper jeg det ikke alltid. Dette er en av grunnene til at jeg er litt skeptisk til Facebook. Alt blir så kunstig der, føler jeg. Det virker som at mange gjør alt i sin makt for å fremstille livene sine som perfekte, feilfrie og at det ikke skal være noe å utsette. Som jeg en gang skrev direkte på Facebook da jeg selv var på kjøret: Det virker som at mange dekker til blødende sår med sminke, kjoler og dresser. Det er vel kanskje satt litt på spissen, men av en eller annen grunn treffer det en nerve hos meg, når alt skal være så perfekt. Livet er ikke perfekt, og selv om det sikkert er mye rart ved meg, pleier jeg alltid å være ærlig, når det gjelder meg selv. Denne boken er vel egentlig et ganske godt eksempel på dette. Hvis den skulle bli publisert, vil alle vite at jeg har vært helt på danglebæret, og tidligere rusavhengig, samt at jeg også har hatt mange problemer med psyken. Men på mange måter er det også viktig at denne ærligheten rundt disse temaene som ofte er tabu, blir publisert. For det er viktig at mennesker som sliter, skal vite at de ikke er de eneste. Og her er Facebook direkte farlig. Det var faktisk nylig en artikkel i avisen om dette, om at Facebook kunne forverre depresjon hos de som allerede er deprimert. Det er jo ganske logisk, når man tenker på det: Dersom man er deprimert, ensom og ikke har spesielt mye å glede seg over, og kommer inn på Facebook, og ser at det går så «perfekt» med alle andre. Da vil jo dette bidra til at man bare føler seg enda mer alene og elendig selv. For jeg tror ikke at alle skjønner at de fleste har sitt å stri med. Det er viktig å vite at de fleste ikke lever perfekte liv, men at det er en slags trend å kun plukke ut de positive og gode tingene i livet, for å legge det ut på Facebook. De negative tingene snakker man ikke om. Og det tror jeg på mange måter er usunt. Og her kan i hvert fall jeg si at jeg er et særdeles sterkt unntak. Hvis jeg ikke har det bra, og noen spør meg hvordan jeg har det, så sier jeg rett som det er at jeg ikke har det bra. Dette gjelder på Facebook også, selv om «perfeksjonens elite» og deres venner kan se det. Jeg gidder nemlig ikke å lyge om at det går bra, når det ikke gjør det. Jeg stiller ikke mitt eget liv til «konkurranse» i et illusorisk og romantisert samfunn.

Jeg skrev for en tid tilbake et innlegg om mote og trend, og ikke minst alt presset rundt dette. Dette er noe som er veldig dominerende i ungdomsalder, og jeg tenkte at det også stoppet på omtrent denne tiden, da de fleste ble voksne. Men ved nærmere ettertanke, er dette presset her nå også. Det har bare spiret opp i andre former og fasonger. Men fremdeles ser man at folk febrilsk går igjennom en kollektiv kvern, for å få sosial aksept, og for å ikke skille seg for mye ut. Det er viktig å følge fastslåtte mønstre, selv om det nødvendigvis ikke er dette man egentlig ønsker. Hvorfor er det sånn? Er det egentlig ikke ganske trist? Jeg blir egentlig deprimert av tanken, for livet er en gave, og ikke en kvern. Det er ikke nødvendigvis meningen at man skal ta sikte på de samme tingene, bare fordi de andre i «klassen» gjør det. Og når jeg ikke er bevisst på dette selv, føler jeg også på dette presset. Men da ender jeg ofte bare opp i situasjoner jeg ikke trives i, før jeg får et ønske om å gå videre. Men nå har jeg aldri vært skikkelig inne i denne kvernen, og jeg har tatt mange valg som de fleste andre ikke har tatt. Dette har ført med seg mange konsekvenser, og mange av valgene jeg har tatt har vært dumme, bare så det også er sagt. Men at jeg har valgt å gå mine egne veier, er noe jeg står for, og noe jeg føler har vært det eneste riktige jeg kunne gjøre. Jeg har også skilt meg ut i den forstand at jeg har vært redd for å bli «voksen», mens andre på min alder har gjort alt i sin makt for å bli tolket som voksen så snart som mulig. For meg var alltid det å bli «voksen», bare å få et mer innsnevret liv, hvor alt ble så ufattelig seriøst og dønn alvorlig. At moroa var over, på en måte. Men når jeg ser meg rundt i dag, kan jeg ikke si at jeg opplever mine jevnaldrende som noe mer voksen enn hva jeg selv er. De er kanskje mer voksen i den forstand at de har mer stell på ting som jeg selv har rotet til for meg selv på veiene mine, som blant annet i forhold til utdanning, karriere, økonomi, hus, bil og den pakken. Men når det gjelder livserfaring? Da tror jeg sannelig at jeg er mer «voksen» enn mange på min egen alder. Så det kommer vel helt an på hvordan man velger å definere begrepet «voksen». Og jeg må fremdeles innrømme: Jeg liker ikke tanken på å være så jævla voksen. Og når jeg ser at folk «spiller» voksen, tenker jeg ironisk nok for meg selv: Å kjære vene, så barnslig vedkommende er…

Og ja, som du skjønner, har jeg en tendens til å vri og vende på ting, fordi jeg kanskje ser ting i et litt annet perspektiv.

Det har begynt å bli sent, og jeg må tidlig opp for å trene hundene i morgen tidlig. Jeg avrunder som vanlig med bibelen, denne første dagen i mai:

1.5 Landet får lys ved Fredsfyrsten 9:1-7

«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea.

Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.

Det folk som du før ikke gav stor glede, lar du bli tallrikt. De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.

For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.

For hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klesplagg som er tilsølt med blod, skal brennes opp og bli til føde for ilden.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.»

Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»

Dag 59 ( kvelden tirsdag 07.04.15 )

Påsken er over, og til tross for min tro, og at mange nyter godt av påskeferien, har det for meg vært en tung tid.

I går var jeg så dårlig at jeg så vidt engang klarte å skrive. Jeg så til tider dobbelt, og jeg begynte å svimle så mye at jeg holdt på å gå i bakken hvis jeg så på noe som lyste. Spesielt Tv- og pc-skjermer. Dette har skjedd før, til og med før jeg begynte å ruse meg, i gamle dager. Det føltes også som at jeg gikk med en elektrisk hjelm på hodet i går, og virkeligheten begynte å briste. Og til slutt gikk jeg inn i en dyp, depressiv fase. Jeg kan ikke fordra når dette skjer, men jeg var fast bestemt med å vente med medisinene til jeg skulle legge meg. Og jeg må innrømme at det var veldig godt å få dem i seg når jeg gjorde det. Men jeg må innrømme: Jeg var i overkant dårlig i går, hva forsvarlighet gjelder. I flere anledninger holdt jeg på å ringe legevakten. Men det gikk bra. Jeg kom meg igjennom natten, rimelig søvnløs, dog noe mer avslappet etter å ha fått i meg medisinene. Men at det var en anelse uforsvarlig, ja det må jeg innrømme. Men jeg prøver i det minste.

Jeg er sikker på at jeg var den første som ringte legen i dag morges. De har en liten time hvor man kan komme direkte til hos legene på telefon, og selv om fastlegen min ikke var der, så kom jeg heldigvis i kontakt med en annen lege jeg har blitt litt kjent med, som er meget dyktig. Jeg forklarte ham det rett som det var, og forklarte hvordan jeg hadde det. Han var snill og hjalp meg, og jeg fikk en ny resept på Sobril, men også sovetabletter, da jeg sliter sånn med søvnen. Så nå er jeg rimelig sikker på at jeg har nok medisiner til å komme meg over den verste kneiken, og det gjør godt å tenke på.

Jeg har også i dag gjort mye husarbeid, og jeg har vært på fjellet med Fido. Det var en fin og rolig tur, selv om den ruten er så gjørmete at man får finere hud bare av selve spaserturen. Og det får meg til å tenke på noe morsomt: Fido er skikkelig pysete når det gjelder regn. Han hater å gå i vått gress, og nekter ofte å gå på do, dersom det regner. Det ser nærmest ut som at han går på høye hæler. Men når vi er på Kolbeinsvarden, unner han seg gjerne et gjørmebad helt opp til magen, uten problemer. Da blir han plutselig en skikkelig hardbarket skapning, og etterlater seg brune fotspor hele veien hjem igjen. Dersom noe skulle ha hendt oss, og vi hadde blitt meldt savnet, så ville det ikke vært vanskelig å finne oss, for å si det sånn. Det ville bare ha vært å følge de brune fotsporene til Fido.

Jeg har diskutert litt med min mor i dag, og har gått helt vekk fra langtidsopphold. Men vi har faktisk kommet frem til en plan som er veldig interessant. Det er noe som heter Camphill, og dette er landsbyer hvor medarbeidere og mennesker som har litt ekstra laster i livet, samarbeider og bor sammen. Jeg må nesten sette meg litt mer inn i det, før jeg uttaler meg for mye. Men jeg har tenkt å sende noen uforpliktende mailer til dem i morgen, for å høre om jeg kunne ha gjort noe nytte for meg. Jeg vet også at det finnes tidligere rusmisbrukere der, så det kan jo være det er håp for både meg og Fido. For å være helt ærlig, så har jeg en ganske sterk fornemmelse om at dette blir det neste kapittel, uten engang å ha sendt mail til dem ennå.

Ellers har jeg hatt det mye bedre i dag, enn i går. Jeg tror slangen begynner å slippe taket. Jeg tror toppen ble nådd i går, og at det fra nå av kun vil bli bedre og bedre. Det er alltid litt diffust å si, når det er snakk om blanding av forskjellige rusmidler. Men jeg vet også at det er NÅ det er viktig å holde garden oppe, for det er når man begynner å bli «høy på pæra», og føler seg «frisk», at slangen ligger i skjul og ser på deg, klar til å angripe når du minst venter det. Jeg snakker av erfaring.

En annen ting som er mye i hodet mitt, er båten min. Jeg er fremdeles ikke i form til å gå inn på Facebook. Som jeg har nevnt tidligere, så finner jeg til tider Facebook veldig stressende, men jeg har bestemt meg for å unne meg disse ukene for å bli frisk, og så skal jeg heller ordne alt med storm, når den tid kommer. Det er slik mønsteret pleier å være. Jeg kan være ganske effektiv når jeg vil, og ganske ineffektiv når jeg trenger det. Sånn er det bare. Av og til må man rett og slett bare være litt for seg selv, dersom man har sterkt behov for alenetid. Og det tror jeg nok at vi alle gjør. For slik jeg har det akkurat nå, er jeg i atter en overgangsfase. Jeg har begynt å bli veldig rastløs, og behovet for å komme seg opp på hesteryggen igjen, har kommet tilbake. Men så kommer det sånne små dønninger som forteller meg at jeg fremdeles ikke er helt frisk, og at jeg bør avvente litt med alt, og kun sørge for å trene, hvile, få i meg mye næring og gå på turer med hundene. Å rett og slett ha et eller annet å gjøre, men helst uten altfor mange mennesker rundt meg. Jeg misforstår alt så lett nå, og er nok en anelse hårsår. Men jeg slipper til alle de andre menneskene i livet mitt snart. Akkurat nå har jeg trukket meg litt tilbake på fjellet, for å si det sånn.

Og der sporet jeg en anelse av ja. Det var dette med båten. Det jeg mente, er at jeg har en veldig god venninne som trekker i noen tråder i forbindelse med oppussing, i forbindelse med å donere den til denne MS-pasienten jeg nevnte. Og hvis det på et eller annet sett og vis skulle skjære seg, eller at han har fått det han trenger for å kunne gjennomføre beinmargs-operasjonen i Israel, så vurderer jeg å høre med min bror eller noen andre i familien om de kunne ha tenkt seg å ta over den.

Jeg begynner å komme i god fysisk form igjen. Jeg spiser veldig mye. Fremdeles føles det som at kroppen er en slags absorberende svamp som suger til seg næring. Jeg kjører på med hard trening, og masse mat. Det gjør også psyken godt. Det er viktig å være sterk. Eller i det minste føle seg sterk. Problemet er litt at jeg ikke får sovet så godt, så jeg håper at jeg får sovet godt ut i natt. Jeg er veldig trøtt nå da, så det lover foreløpig godt. Jeg håper bare ikke jeg begynner å tenke mer enn nå, når jeg legger meg. Jeg har jo en liten feilkobling der. Uansett om jeg har trent og arbeidet aldri så mye. Tankekjørene har en tendens til å bli verst når jeg skal forsøke å sove. Det er vanskelig å forklare. Prøv å forestille deg at noen setter et stort TV-apparat på nattbordet ditt, og skrur det på akkurat idet du holder på å sovne, mens det blar igjennom hundrevis av kanaler kontinuerlig. Det kan en viss grad sammenlignes med mine tankekjør.

En annen ting jeg har tenkt på, er faktisk Gud. Jeg undres litt over hvorfor han forvirrer meg. Eller, det er vel ikke så bra å si at han forvirrer meg. Men det jeg mener, er at jeg ofte ber om at han viser meg veien videre. Så får jeg svar, føler jeg, men blir etter kort tid sendt i retur som et feilsendt brev. Dog, mange av veiene jeg har gått, har blitt destruert av alkohol. Og det har vel strengt tatt med mine egne valg og laster å gjøre, fremfor Guds vilje.

Allikevel tillater jeg meg å tenke følgende: Er det meningen at jeg skal ha alle disse opplevelsene, selv om de for meg selv virker mislykket. Skjer det kanskje ting utenfor min evne til å forstå? Er det kanskje meningen at jeg skal ha alle disse erfaringene? Var grunnen til alle disse erfaringene at «vinen» til slutt skulle renne over, slik at jeg omsider gav løftet mitt til ham om å aldri drikke mer? Jeg aner ikke. Hans veier er uransakelige, og Gud er langt smartere enn de smarteste av de smarteste menneskene, som tidligere nevnt. Selv den smarteste mann er en dåre i Guds øyne. Det står skrevet.

Men at det er harde bud? Absolutt. Jeg vet bare at det må være en mening i dette. Jeg tror det er en mening i alt som skjer, men at vi mennesker også er tildelt evnen til å ta egne valg. Og er det noe jeg har skjønt, så er det at han IKKE liker at jeg drikker. Tenk igjen på de knuste ølflaskene og skøytene ved ishavet.

Det jeg prøver å si, er at jeg selv nok har satt opp mine egne veisperrer på veiene han har gitt meg. Jeg har ikke gjort dette for å være slem, men fordi jeg har hatt så store problemer med den dumme, meningsløse flasken.

Man kan også vri på dette, og spørre seg selv: Var flasken så meningsløs, så lenge jeg nå og for alltid holder meg unna den? Kan det være jeg blir en ressurs i fremtiden, for å hjelpe mennesker i tilsvarende situasjon? Først da ville all denne elendige erfaringen vise seg å være positivt, hvis jeg kan si det på den rare måten.

Jeg husker en periode for noen år siden, at jeg var helt enormt ute på kjøret. Jeg spiste og drakk ALT jeg kom over av rusmidler, både tørt og vått. Jeg hadde tanker om å ta mitt eget liv. Jeg har snakket om denne perioden tidligere, men jeg har noe mer å si om den.

Facebook var et sted jeg var mye på i denne perioden, og jeg skrev og skrev. Jeg skrev til tider rystende, depressive ting, i kontrast til alle de litt overdrevne solskinnshistoriene fra mange av de andre på vennelisten min.

I et av innleggene mine, skrev jeg om at jeg hadde bedt til Gud om at jeg ville komme hjem til himmelriket. Men i og med at jeg ikke fikk lov til dette, så bad jeg til Gud om at jeg i det minste skulle og kunne få hjelpe andre mennesker. Dette skrev jeg altså i et innlegg på Facebook. Jeg tenkte «hjelp til selvhjelp».

Da jeg skrev dette, skrev min bror til meg at jeg hadde en enorm evne til å hjelpe andre, men at jeg først måtte hjelpe meg selv. Han hadde rett. Det skurret litt for meg, for jeg følte meg egoistisk uansett hva jeg gjorde. Det var på en måte som at jeg først måtte være litt egoistisk, før jeg kunne hjelpe andre. Men det er jo helt riktig å tenke sånn. En blind mann kan ikke lære en annen blind mann å gå i riktig retning. For at han skal gjøre dette, må han først selv få synet tilbake. Så det er sånn: Dersom man sliter, og allikevel vil hjelpe andre, er man pent nødt til å være frisk selv først.

Når alt dette er skrevet, vil jeg bare understreke at jeg vet at jeg skriver mye om rusproblemer, alkoholisme og abstinens. Boken har etterhvert begynt å bestå av et stort antall sider, og jeg er sikker på at det ikke finnes én side hvor jeg ikke har skrevet om noen av disse tingene. Som du da sikkert forstår, er dette noe som opptar meg, enten det dreier seg om håp eller håpløshet. Men selv om det er en slags dagbok, så er det jo også bokens temaer. Det er temaene jeg fokuserer mye på. Hvis jeg hadde vært en fjellklatrer, og skulle skrevet en dagbok, hadde jeg trolig skrevet mye om fjellklatring.

Det er heller ikke veldig mye mer enn en måned igjen av boken, dersom jeg skriver hver dag. Dette var noe jeg tenkte på i dag, da jeg var ute på tur med Fido. Jeg tenkte på denne boken. Jeg tenkte på dette med at den skal være hundre, skrevne dager. Men så tenkte jeg: Tenk om jeg ikke har fått kommet meg et skritt videre på den siste, skrevne dagen. Hva da? Ville leseren da føle seg snytt? Forventer leseren en happy ending? Hva om alt skulle skjære seg, og at den siste dagen blir skrevet på et psykiatrisk sykehus, som den første ble? Skulle jeg da dra boken enda lenger? Skulle jeg kanskje kalle den «130 skrevne dager» i stedet? Eller skrive til det skjedde noe stort og positivt? Nei, tenkte jeg. Denne boken skal være hundre, skrevne dager. Hvorfor? Fordi denne boken blir skrevet i en veldig aktuell livssituasjon. Den skal være genuin, og det som skjer i livet mitt, skjer. Og hvis boken skal være genuin, så skjer det i den også. Jeg har hele tiden vært opptatt av at den skal være ekte. Den illustrerer i aller høyeste grad mange av mine tanker og følelser, og dersom jeg hadde begynt å dikte opp ting, for å gjøre den mer spennende, så hadde halve poenget vært borte. Faktisk hele poenget. Da kunne jeg likeså gjerne ha avsluttet hele prosjektet her og nå. For jeg kan selvsagt ikke love en happy ending. Kunne du ha gjort det?

Nå prater de om autisme på radioen. De prater om Aspergers. Dette er jo en av disse diagnosene jeg har fått for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir sagt. Det er intervju med personer med denne diagnosen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg avrunder som vanlig med bibel-greien min:

Salme 72

Messias` herlige rike

Av Salomo.

«Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet.

Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren.

De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.

Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.

I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer.

Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender.

For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv.

Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt.

Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.

For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.

Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler.

Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.

De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.

Det skal være overflod av korn i landet på fjelltoppene, dets frukt skal bølge som Libanon. Det skal blomstre opp folk av byene som gresset på jorden.

Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.

Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger.

Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.»

Dag 57 ( 01 påskedag 2015 )

Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.

I det siste har jeg hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne boken.

Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:

«Du får ikke lov til å le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»

Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.

Rett etter dette tenkte jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i at fristeren viser seg for meg igjen.

Det lettet faktisk litt på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere enn løftet jeg har avgitt.

Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.

Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.

Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.

Drømmen begynte på en butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.

Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».

Drømmen fortsatte til at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak i matvarer der.

Men så ser jeg plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i ro og ser rett ned?

Deretter løp jeg som en galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.

Da jeg kom frem til ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern, men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som at han foldet hendene.

Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.

Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.

Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.

Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.

Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.

Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.

Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.

Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».

Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.

Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:

– De uferdige prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier, kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.

– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.

– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.

– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.

– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke klarte å holde gående, eller fullføre.

– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er veldig glad i scooteren min.

– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.

Som du kanskje skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.

Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.

Men nå kjenner jeg at jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

5.2 Omvendelse til frelse 7:2-12

«Gi oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.

Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.

For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!

Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.

For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.

Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.

Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.

Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»

Dag 54 ( lørdag 28.02.15 )

Det er lørdag ettermiddag, og det har vært en ganske avslappet dag. Været har vært veldig dårlig i dag. Mye regn og vind. En frustrerende kombinasjon for paraplyen. Så jeg har for det meste gjort ting innendørs i dag, utenom en tur på butikken, og turene med Fido. Jeg har ryddet og vasket i hytten, og slappet av på sofaen.

Jeg er fremdeles dønn motivert i forhold til å slutte med alt, men jeg har valgt å utsette det til mandag, altså utsette det med èn dag. Jeg trenger å tenke litt til, før jeg hopper ut i det. Det er en ærlig sak, og det er ingen unnskyldning eller noe. Det er bare slik jeg føler det.

I dag går skrivingen sakte. Jeg føler meg egentlig litt tom, og har ikke så mye nytt å fortelle. Noen dager er bare slik. Kjedelige, og så er det egentlig ingenting som skiller dem fra dagen før.

Jeg merker at jeg har mye å tenke på nå, og derfor er det ikke så lett å få sortert på papiret. Jeg har mye grums som må lande, for å si det litt billedlig. Som at jeg ser ting litt uklart, og at jeg er litt usikker på alt. Usikkerhet er en følelse jeg hater. Ambivalens kan være en plagsom fiende.

Jeg lurer på om jeg skal prøve å meditere etterpå. Jeg har blitt tipset om dette av venner, og det kan kanskje være en fin måte å få sin indre ro på. Jeg er egentlig ikke urolig i det hele tatt, men jeg merker at jeg begynner å nærme meg broen, og at dette krever en viss mental planlegging. Jeg har kommet opp med noen gode strategier som jeg vet vil fungere bra, men jeg er nødt å lage mer utfyllende dagsprogrammer. Jeg må ha løsninger til ditt, og nødløsninger til datt. Jeg skal ikke komme i situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er grunnen til at jeg altså har bestemt meg for å utsette prosjektet med en dag. Det er ikke verdens undergang.

Når det gjelder skriving i denne perioden, så forutser jeg at jeg kommer til å skrive betydelig mer enn vanlig. Jeg kommer til å få intense drømmer. Dette vet jeg av erfaring. Og disse kommer jeg til å skrive mye om, da jeg synes drømmer er interessante. Og jeg kommer sannsynligvis til å være ganske emosjonell og på alle måter hårsår. Og slikt blir det mye ord utav.

Fra det ene til noe helt annet: Det er noe jeg har tenkt mye på i det siste, og det er hvordan jeg tenker på ting. Jeg tror jeg har mye å lære her. Det finnes sikkert mange strategier på hvordan man faktisk tenker. Når jeg tenker, så tenker jeg i bilder. Det er som at jeg ser en film i hodet, som danner scenarioer ettersom hva jeg tenker på. Ofte har jeg tenkt at det i grunnen er ironisk, at folk lukker øynene for å sove eller hvile. Men for min egen del, spesielt i visse sammenhenger, så er det som at innsiden av øyelokkene blir sorte lerreter, som enklere viser «tankene» som film eller bilder, som på kino. Men det er ikke alltid sånn.

Jeg har jo i flere anledninger snakket om denne broen. Billedlig sett, er denne broen symbolet på denne hytteturen, eller dette oppholdet, og ikke minst overgangen til noe annet. Men jeg går i dybden av tanken og bildet; Hvor starter broen, og hva er det egentlig som finnes på den andre siden av den? Det er litt skremmende å si det, men det er som at broen starter i ingenmannsland, som jeg føler livet mitt på mange måter er i nå, og ender på den andre siden, hvor jeg endelig har funnet tilbake til meg selv og alt annet.

Hvis jeg spør meg selv hva jeg vil forandre på, så er svaret ALT. Og det er en ganske omfattende tanke. Det er ikke snakk om å skifte dekk på scooteren, eller å få en ny sveis. Det er heller ikke snakk om å skifte klesstil, eller å male stueveggen. Det er snakk om å totalt forandre og forvandle et helt liv. Det er nesten som å bli født på ny. Satt litt på spissen.

Utenom sunnhet, klarhet, friskhet og generelt bedre livskvalitet, er det noe annet som frister like mye, og det er å få lyst til å gå en spesiell vei. Komme over et yrke, og virkelig tenke: Hey! Det vil jeg bli! For akkurat slik tingene er nå, og egentlig har vært ganske lenge, så vet jeg faktisk ikke helt hva eller hvor jeg vil i livet. Det handler ikke om noen som helst form for usikkerhet. Det handler regelrett om uvisshet. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har ikke peiling. Ofte føler jeg at jeg må gjette meg frem til ting jeg liker å gjøre, for eksempel.

En annen ting som har gått opp for meg, som jeg også akter å gjøre noe med, er antall timer jeg sitter på nettet for dagen. Jeg er en skikkelig nettslave, og kom til å tenke på det i dag, da jeg lå på sofaen og så bort på pc-en som for øvrig var avskrudd på det daværende tidspunkt. Det gikk opp for meg at jeg er dønn avhengig av pc og internett. Så det er ikke den ting jeg ikke skal ta tak i! Og hvis jeg ikke får noen som helst bonus utav det, så aner ikke jeg hva mer jeg kan finne på. Da er jeg i hvert fall meg selv. Det må da være bra for noe.

Jeg har ikke så mye spennende å fortelle om i dag, som nevnt, så jeg avrunder her. Men først bibel-tingen jeg gjør:

«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.

For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: Å fullføre Guds ord.

Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige.

For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»