Stikkord: lengsel

Dag 98 ( siste dag skrevet i 2015. Onsdag 10.06.15 )

Den siste dagen i boken er her. For meg er dette en spesiell stund. Jeg satt og tenkte på hvor lang tid jeg har brukt på den, tidligere i dag. Det er greit nok at den består av mange, mange dager. prosjektet ble påbegynt den 10.11.14. Det er over et halvt år siden, og de dagene jeg ikke har skrevet, har jeg i det minste tenkt på boken. Den har blitt som en slags psykolog for meg, og nå er den siste psykolog-timen kommet.

Til tross for at dette er den siste dagen, og til tross for at denne dagen er veldig spesiell, har jeg egentlig ikke så mye mer å skrive om. Jeg føler at uansett hva jeg skriver, så finnes det et eller annet sted i boken, skrevet fra før. Det er som at jeg på en måte har fått sagt mitt. Jeg har fått ut alt av følelser, tanker, minner og det som er. De skranglete planene mine, som fremdeles er der. Usikkerheten i forhold til fremtiden, og hva jeg skal gjøre. Alle disse tingene er her, men jeg har skrevet om dem før.

Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å satse mye på skriving fremover. Jeg går og drømmer om hvordan det er å være en greit betalt forfatter, og det er absolutt noe jeg kunne ha tenkt meg. Å ha verden som min arbeidsplass, og faktisk skape noe som folk kan sette pris på, eller få hjelp av.

Fremover kommer nok bøkene mine til å bli annerledes, uten tvil. Jeg kommer til å satse mye på noveller, og jeg liker godt å skrive slike noveller som har en overraskende slutt. En aha-opplevelse på slutten, som gjør at hele fortellingen tar en uventet vending. Slikt liker jeg, spesielt når jeg får det til.

På sett og vis virker det som at tiden er inne for å avslutte denne boken, på alle måter. Jeg har jo fått skrevet det meste til nå, så den saken er jo grei. Men jeg merker også at både pc-en og alt som er, virker å samtykke. I går fikk jeg for eksempel store problemer med selve filen. Den ville ikke la seg lagre, selv om jeg forsøkte på harddisken og to minne-penner. Det var skikkelig kronglete, og jeg fikk en frykt for å miste hele boken. Selv om dette ikke er realistisk. Jeg gleder meg allikevel til å få sendt den av gårde, etter å ha redigert skrivefeil osv, for deretter å begynne på nye prosjekter. Tiden er inne.

Dersom du har lest hele boken, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for dette. Jeg vil takke deg for at du har orket å lese alle disse ord, og for at jeg har fått dele mitt innerste med deg, hvem du enn er. Når du har tatt deg tid til å lese alt dette, tyder jo det på at du har funnet det interessant. Noe av det i hvert fall. Kanskje denne boken har hjulpet deg på et vis, uten at jeg vet hvordan. Det er egentlig ganske spesielt, for etter at du har lest denne boken, vet du mye om meg. Men jeg vet kanskje ingenting om deg. Men! Ikke tro at du kan lese meg som en åpen bok, bare fordi du har lest denne åpne boken. Livet mitt er ikke bare denne boken. Det er flere bøker.

Jeg snakker mye om at livet skal forandre seg. Det har jeg gjort underveis i boken, fra den første dagen. Dette er tydeligvis noe jeg konstant lengter etter; Å forandre livet mitt. Ofte er ikke de forandringene jeg opplever, nok. De er ikke store nok til at jeg synes de er veldig merkbare, selv om de trolig ville ha blitt kalt store, av andre. Dette får meg til å tenke. Jeg vet egentlig ikke hvilken forandring jeg ønsker. Det er som at jeg alltid søker denne forandringen. Kanskje jeg bare er søkende av natur. Kanskje det er nettopp det som er meningen med livet mitt; At jeg skal søke etter den.

Jeg har også snakket mye i bilder, blant annet om «det neste kapittelet». Som at jeg ikke har satt skille mellom boken og livet mitt. Jeg kan forstå hvorfor jeg tenker sånn. Denne boken er jo faktisk livet mitt, i ord. Den er i hvert fall dokumentasjonen, for perioden som har gått siden den startet. Men denne gangen kommer ikke boken til å by på flere kapitler. Livet mitt vil jo gjøre det, og det er nesten som at jeg automatisk da tenker at jeg skal skrive det ned i boken. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg har knyttet meg veldig til denne boken. Men dette er dagen hvor boken ikke kan by på flere kapitler, mens livet mitt kan det. For det å avslutte det siste kapittelet i boken min, er starten på det neste i livet mitt.

De største forandringene i livet mitt, dette halvåret, har uten tvil vært at jeg har sluttet med så mange rusmidler. Jeg er fremdeles nøktern, og jeg har hatt godt av innsikten jeg har fått som følger av denne oppklarningen. Dette nevnte jeg så vidt i går, men jeg ville bare understreke det, sånn at denne delen kan kalles en «happy ending», hva boken angår. Hva som vil skje fremover i forbindelse med dette, er jeg faktisk litt usikker på. Jeg har fremdeles en tro på den gylne middelvei, og et balansert liv. Men jeg trår med ytterst varsomme skritt. Og i skrivende øyeblikk, stopper det meste med tanken.

Bibelen har jo også blitt sitert svært mye i denne boken. Faktisk et sitat for hver dag. Jeg har jo hatt denne litt underlige måten å lese den på, hvor jeg lukker øynene, og blar frem og tilbake i den, før jeg har satt pekefingeren på et tilfeldig sted i den, og skrevet det som har stått der. Noen ganger har jeg trolig kommet over det samme sitatet, uten at jeg selv husker det. Og dersom dette har skjedd, lar jeg det i så fall bare være sånn.

Mange lurer nok på hvorfor jeg har gjort dette, og til tider lurer jeg litt på det selv. Men jeg fant ut at det var en litt interessant måte å lese den på, og for en mann med min manglende konsentrasjon, er det ikke realistisk å lese igjennom hele bibelen. Jeg kunne ha gjort det, men jeg ville aldri ha husket noe særlig av det. Så jeg fant ut at jeg likte å gjøre det på denne måten. Men du skal også vite en ting: Forholdet mitt til Gud lar seg ikke påvirkes av noen. Det er også viktig å vite at jeg selv ikke tar bibelen bokstavelig. Jeg mener den er åpen for tolkning. Dette kommer an på øyet som ser, men slik er det i hvert fall for min del. Jeg har kjent Gud hele livet, og er trygg på Gud. Men jeg bør også understreke noe, her på slutten. I troens forstand, vet jeg at Gud finnes. Jeg har troen i behold 100 % på den måten. Men jeg er ikke nødvendigvis helt enig med andre kristne. Mange av tingene jeg ser i dag, er jo ikke akkurat det Jesus likte. Jeg tenker da på for eksempel dette med penger, og da han gikk beserk i tempelet. Jeg har inntrykk av at folk tenker på Jesus som en «pinglete hippie-figur» som vandret rundt for veldig, veldig mange år siden. En som garantert ville ha blitt innlagt på psykiatrisk i 2019.

Men han var jo en ekstremt sterk og radikal mann. Både han og Johannes.

Så selv om jeg har sitert bibelen «hver skrevne dag», har jeg bommet, feilet og gjort mine feil i livet. Mange av dem også. Men troen min har jeg alltid klart å bevare.

Jeg kan også garantere at hver eneste «skrevne dag», så har jeg ALLTID valgt noe tilfeldig. Ofte kan det virke litt «way off», og noen ganger virker det som at sitatene er veldig passende i forhold til hva jeg skrev den dagen. Men det har alltid vært tilfeldig.

Med tanke på at dette er den siste dagen i denne boken, skal jeg gjøre en liten vri, når det gjelder sitatet fra bibelen. I dag skal jeg finne noe jeg føler passer inn, og ikke overlate det til tilfeldighetene.

Jeg avrunder for siste gang, og takker deg igjen for at du har tatt deg tid til å lese denne boken.

( Det vil komme 2 dager til med skriv, men dette er det siste som ble skrevet i 2015 ).

4.2 Velsignelse og bønn 6:16-18

«Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme.

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.»

Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 93 ( Mandag 01.06.15 )

Nå er det ikke mange dagene igjen i boken. Mye tyder på at det ikke kommer til å bli noen store forandringer ved bokens slutt, men dette har jo vært ganske åpenbart lenge. Det er jo ikke en fiktiv bok, og livet lever jo på en måte sitt eget liv. Det kan ikke formes etter en bok, med mindre man skriver om fortiden. Da har man mer håndfast materiale å gå på, ettersom man vet fortellingen fra begynnelse til slutt, før man begynner å skrive.

I dag har jeg gitt etter for den konstante dampen som kommer ut ørene mine. Jeg har bestemt meg for å frigjøres fra lenkene jeg har rundt armer, ben og sinn. Jeg føler det ikke er annet å gjøre. Nå vil jeg lytte mest til meg selv, fra nå av. Jeg vil leve det livet jeg selv ønsker, og jeg vil ha mer frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Jeg føler på mange måter at det nye livet mitt kan sammenlignes med å være i militæret. Det består stort sett av ting jeg bør gjøre, og jeg kjenner meg ikke lenger lykkelig. Det er jo bra å trene, og generelt ha rutiner. Men ikke sånn som dette. Jeg har glemt noe oppi det hele, og det er å faktisk leve. Dette har jeg hørt før. Jeg har viet alt til en fremtid jeg ikke aner noe som helst om, mens jeg presser meg selv for mye i nåtiden. Jeg tror ikke det er helt bra. Så jeg tar nå sikte på den gylne middelvei. Jeg kommer fra nå av til å oppsøke balansen i alt. Ikke for mye av noe, og ikke for lite av noe.

Jeg tenker også mye på dette med ADHD-medisinen. Av erfaringer er jeg i utgangspunktet skepsis til psykiatrien og systemet, generelt sett. Jeg har veldig blandede erfaringer derfra, og har opplevd både å få hjelp i noen situasjoner, mens jeg har kommet over fullstendig inkompetente mennesker der, i andre. For meg føles det som Russisk rullet.

Henvisningen er nå sendt til spesialisthelsetjenesten, og jeg har fått vite at det kan gå helt til august, før det eventuelt skjer noe. Men dersom det hadde vært så enkelt for meg å bare holde meg på matten helt frem til da, så hadde jeg vel kanskje ikke engang trengt disse medisinene. Og det er hvis jeg i det hele tatt får dem. Men uansett, så er det altfor lenge for meg å vente helt til august. Jeg går på veggene nå, og bare tanken på å gå i to måneder til sånn, er simpelthen ikke realistisk.

En annen ting jeg har hørt, er at man som regel prøver ut en ADHD-medisin som heter Stratteraførst. Denne har jeg hørt utelukkende negative ting om, som at folk har fått dype depresjoner som igjen har ført til selvmordsforsøk. Jeg har også hørt av andre som har diagnosen, at man bare blir veldig trøtt av dem. Men grunnen til at man som regel starter med denne, er fordi den ikke har misbrukspotensiale.

For å være helt ærlig? Jeg tror ikke jeg orker å gå den veien der. Jeg har bare en magefølelse på at det ville ha skjært seg uansett. Jeg har faktisk mer troen på at jeg bør begynne å lytte til meg selv igjen, og ikke alle andre. Og når dette er sagt, kan jeg understreke at jeg ikke har tenkt å kaste meg selv utfor stupet. Jeg skulle egentlig bare ønske at alle rundt meg begynner å tenke litt mer på seg selv, og ikke hele tiden fokuserer så mye på hvordan jeg skal leve mitt liv. For det er mitt liv, og jeg må nesten få lov til å gå mine egne veier. Og jeg håper jeg kan gjøre dette uten at folk rundt meg går i konstant bekymring. Jeg kommer tilbake med mer angående dette, for jeg antar at det hele virker en anelse diffust og usikkert ovenfor leseren, på dette stadiet.

Ellers har jeg fått vite at båten ble hentet i dag, så nå er den helt ute av bildet. Det har tatt sin tid, blant annet på grunn av kjøpere som plutselig trakk seg. Men nå er den hentet, og ikke lenger i mitt eie. Det er en lettelse, og jeg vet at den kommer til å bli godt ivaretatt. Nå er det egentlig ikke så mye som gjenstår, før jeg er klar til å flytte. Jeg trenger egentlig bare neste utbetaling, og det er omtrent 20 dager til, så generelt kan jeg si at det ikke er lenge til livet mitt entrer sitt nye kapittel.

Etter at jeg bestemte meg helt for å flytte til en annen by, er det som at det har kommet en annen ro og et nytt lys over avgjørelsen. En sånn følelse som sier: Hvorfor i all verden har jeg ikke kommet skikkelig frem til dette før? Det nye livet mitt står jo og venter på meg. Og om jeg ikke liker meg på det nye stedet, er det ikke verre enn at jeg kan flytte videre. For jeg liker å være i bevegelse, på denne måten. Jeg liker å reise, oppleve og utforske. Kloden er vårt hjem, og jeg elsker å prate med alle slags mennesker. Jeg er egentlig en veldig sosial person, selv om det absolutt ikke har vært sånn de siste månedene. De har vært harde, men nødvendige. Jeg har lært mye på denne tiden, og jeg har fått bekreftet mange ting jeg har lurt på. Jeg har bedre oversikt, og er bedre rustet til å møte fremtiden. Det har vært et nødvendig opphold i livet selv, men jeg skal innrømme at det har vært hardt. I begynnelsen var det en forferdelig kamp, og hodet mitt har ofte vært så hardt presset at det bikket over i galskap. Men jeg er frisk nå, og jeg er atter engang rustet til å møte de utfordringer fremtiden eventuelt skulle by på. Jeg har blitt sterk igjen, både psykisk og ikke minst fysisk. Min mor sa her om dagen at jeg så fantastisk ut, og at jeg hadde blitt så stor. Det er godt å høre. Trening, vitaminer, mineraler og generelt sunn mat har gjort meg godt. Og ikke minst avholdenhet.

I dag har jeg trent, og i morgen tror jeg faktisk at jeg unner meg disse to dagene i Førde allikevel. Jeg har snakket litt med min mor om det, og vi er begge enige i at jeg kanskje bør bli litt kjent med byen, før jeg tar noen store avgjørelser. Det er ikke helt som det var før, blant annet da jeg reiste 75 mil til Oppdal, uten å ha vært der før. Det var ganske tøft gjort av meg, synes jeg. Men heldigvis var det et fantastisk sted, og jeg hadde det godt den perioden jeg var der, stort sett. Jeg trengte den perioden for meg selv, for å hente meg inn igjen.

Jeg trenger ikke lenger å hente meg inn igjen etter noe, nå. Jeg føler det faktisk omvendt. Jeg trenger å komme meg ut i felten igjen, og leve. Jeg er klar. Jeg har vært i isolerte perioder før, til og med verre enn den jeg har hatt nå, hvor jeg har vært ufattelig langt nede psykisk. Jeg har gått fra slike situasjoner og rett ut i en skolesituasjon eller arbeid, og det har ikke bare gått bra, men det har gått veldig bra. Det har faktisk vært akkurat det jeg trente. Så det er ikke til å legge skjul på: Av og til må man bare kaste seg ut i det, i stedet for å hele tiden sitte hjemme for å kjenne etter om man faktisk klarer det. Man må komme seg tilbake på hesteryggen, så snart man er klar for det. Det finnes noe som heter «overtid» her, og det er ikke sunt. Ledighet er roten til alt vondt.

Jeg vet om et eksempel på dette: Det var en kar som hadde blitt arbeidsledig, og hadde vært arbeidsledig i en periode. I begynnelsen var han veldig ivrig og håpefull hver gang han sjekket postkassen, da han ventet svar på jobbsøknadene sine, og eventuelle intervjuer.

Men etter hvert som tiden gikk, begynte angsten i ham å spire. Han merket at dess lenger tid som gikk, dess mindre gledet han seg til å sjekke postkassen, og til slutt var det nesten som at han håpet at han ikke hadde fått noen svar fra potensielle arbeidsgivere, fordi han hadde begynt å miste troen på seg selv, og troen på at han ville klare å fungere bra i arbeidslivet.

Et annet eksempel er faktisk mennesker som har sittet i fengsel i mange år. Mange av disse utvikler en slags agorafobi, eller en slags frykt for verden der ute. En frykt for friheten. Mange av dem klarer ikke å tilpasse seg samfunnet igjen, og har nærmest et ønske om å komme tilbake i fengsel, da de føler de fungerer bedre der.

Og disse eksemplene høres kanskje litt merkelige ut, men de underbygger det faktum at vi mennesker ikke har godt av isolasjon, og at vi er flokkdyr. For vi er det. Det må jo være en grunn til at isolasjon blir brukt som en form for straff innad i fengselet, og i andre institusjoner. Isolasjon blir til og med omtalt som tortur. Og jeg vil ikke tro at det er spesielt sunnere å isolere seg, selv om man gjør det av eget ønske. Det føles kanskje tryggest sånn, men det er og forblir usunt for sinnet.

Og når vi først snakker om dette å være alene: Det går ikke en dag hvor jeg ikke savner å ha dame. Jeg vet jo at jeg må fikse livet mitt opp litt først, men nå begynner jeg å bli veldig klar for å treffe en å dele livet med. Generelt er jeg veldig innstilt på å bli kjent med nye mennesker. Jeg ser virkelig frem til det. Jeg trenger det. Jeg trenger nye inntrykk. De fleste jeg har kontakt med i dag, er så utrolig etablerte. De er et helt annet sted enn hva jeg er, og jeg kan ikke si at jeg misunner dem. Jeg har ikke lyst å leve sånn som de gjør. Ikke nå i hvert fall. Dette vil kanskje bli annerledes hvis jeg faktisk treffer en dame jeg blir skikkelig forelsket i. Jeg har ikke vært skikkelig forelsket i en dame på mange, mange år. Jeg har kanskje trodd jeg har vært det, men så har jeg etter hvert skjønt at vedkommende egentlig ikke er min type. Jeg savner den kriblende følelsen av ekstase, som forelskelser gir. Men jeg tror ikke jeg har truffet min rette ennå. Jeg håper hun ikke er langt unna. Jeg er kresen.

Ettersom jeg har fått unnagjort dagens trening, tror jeg faktisk jeg skal planlegge hvordan morgendagen skal bli. Jeg tror det skal bli den første dagen som skal være annerledes. Dagen som bryter mønsteret jeg har lagt meg i nå. Jeg tror kanskje jeg trenger å ta denne turen i morgen. Jeg må se litt nærmere på de praktiske tingene, som økonomi blant annet.

Jeg avrunder for i dag, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

5.1.2 Å følge Jesus 9:57-62

«Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.

Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.

Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å farvel til dem der hjemme.

Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Dag 92 ( søndag 31.05.15 )

Dette har vært en usedvanlig kjedelig dag. Jeg kjeder meg så mye at det snart kommer damp ut ørene. Men det er ikke vanlig kjedsomhet. Det er en snart uutholdelig frustrasjon over den generelle situasjonen jeg befinner meg i. Jeg føler jeg har blitt kastet inn i en helt tom tilværelse, som kun passer til den tørreste tørrpinne. Det er ikke lenger noe særlig forskjell på min livsstil, og livsstilen til en 90 år gammel mann. Slik føles det i hvert fall, selv om det egentlig ikke er helt sant. Men jeg skriver ikke dette fordi jeg har det forferdelig. Det har jeg ikke. Det er verken depresjon eller angst. Det er heller ettersmaken av et liv som egentlig er tilpasset mye depresjon og angst. Dette er jo ganske paralyserende tilstander, som gjør at man gjerne trekker seg tilbake. Lever så stille og fredelig som mulig, og helst uten noen som helst inntrykk. Denne situasjonen jeg nå befinner meg i, er tilpasset disse tidligere tilstandene. Så faktisk kan jeg si at det nå er et sunnhetstegn jeg kjenner på, for nå er det helt uutholdelig å ha det sånn. Å kjenne på hvor lite jeg egentlig lever. At alt er så ufattelig kjedelig. Jeg holder ikke ut dette her. Det kjennes som at alt går i saktefilm. Og jeg tror at det er slik mange folk lever sine liv. Jeg sier ikke at det er noe gale i det, men jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, uten å få damp ut ørene. For jeg har i hvert fall kommet frem til at jeg IKKE kan leve så tomt som dette. Det er rett og slett helt meningsløst. Alt tar liksom så lang tid, og ingenting skjer. Den ene dagen er altfor lik den andre. Nei, her må noe gjøres.

I dag morges da jeg våknet opp, tenkte jeg mer over nøyaktig hva jeg ville ha i livet, og hva jeg ikke vil ha. Som en grådig ørn, valgte jeg ut illusoriske brikker, som jeg satte sammen til et illusorisk liv; Litt av dette, og litt av det osv. Det var faktisk en ganske ryddig måte å tenke på, og jeg merket at det gjorde meg godt. Jeg tenkte at jeg ikke lenger kunne gå på to veier, som jeg gjør nå. Frustrasjonen spirer opp fordi jeg gjør nettopp dette. Jeg finner ikke meg selv i dette uføret, og finner heller ingen konstruktiv nytte i mine egne tanker. De fører meg ingen steder. De er svakere enn handlingens kraft, så det har kommet til et sånt punkt at jeg bare må begynne å handle, i stedet for å tenke over alt hele tiden. Det går faktisk an å tenke for mye, og det er nøyaktig hva jeg gjør nå om dagen.

Jeg tenkte for meg selv: Hvor vil jeg bo? Jeg tenkte over alternativene, og det er som tidligere nevnt helt avgjort at jeg kommer til å flytte i slutten av juni.

Jeg har nå helt bestemt meg for å flytte til Førde. Jeg skal starte helt på nytt. Jeg skal melde meg inn i organisasjoner, begynne med kampsport, trene masse, bli kjent med mange nye mennesker, og generelt starte et helt nytt liv. Tiden er nå inne. Øyeblikk med mimring, melankoli og tilbakeblikk til bedre tider, er nå over. Nå skal øynene mine gå fremover.

Jeg var nemlig litt mimrende tidligere i dag. Jeg var inne på mailen min, og leste over en tre år gammel samtale jeg hadde med min daværende bestevenn. Jeg satt da i en leilighet i Las Palmas og pratet med ham på Messenger, mens han satt hjemme i Norge. Vi snakket om alt og ingenting. Smått og stort. Om hundene, rundstykker, tv-serier, ord og uttrykk, alkohol og hasj, og omtrent alt annet. Det var litt spesielt, for jeg husket den gode tonen vi hadde. De bagatellmessige diskusjonene, så uskyldige. Vi diskuterte og diskuterte.

Denne kameraten er nå død, og har vært død i snart to år. Han ble brått revet bort så altfor tidlig.

Men etter at jeg hadde lest dette, tenkte jeg også over hvor mye vi levde på den tiden. Jeg tenker da spesielt på meg selv. At jeg faktisk var i Las Palmas, og nøt det gode liv. Dessverre ble jeg veldig syk der nede, og det holdt på å gå meg skikkelig gale, blant annet på grunn av et stort alkoholkonsum, men jeg hadde det virkelig bra i de gode øyeblikkene også. Det var et sånt sted som var fantastisk når man hadde det bra, men som spiste deg levende dersom du slet.

Nå har jeg bestemt meg for å begynne å leve igjen, i stedet for å sitte som en gammel mann i godstolen, og mimres over «gamle dager». Det er en skremmende likhet mellom meg og den gamle mannen. Og hvis dette er å bli voksen, så takker jeg stolt nei. Dette er ikke den gylne middelvei. Det er en langt sunnere vei enn andre veier jeg har gått, men jeg har fremdeles ikke funnet den rette veien. Denne veien jeg går på nå, er ikke for meg. Med unntak av kameraten min som jeg treffer daglig, og litt kontakt med noen venner på Facebook, er det ikke mange likesinnede rundt meg nå. Jeg savner å ha en dame i armkroken, og mål, belønninger og motivasjon. Jeg tror jeg opplever et forstadium av en massiv depresjon, dersom jeg ikke snart tar tak i roret på skuten. Og dette akter jeg å gjøre. Det er i dag avgjort, og de stramme tøylene jeg har lagt meg i, begynner å virke mot sin hensikt. Jeg er nødt å åpne slusene mer, for nå har jeg tatt på meg for mye. Jeg tror kanskje jeg fremdeles sliter litt med ettervirkningene av å ha mistet troen på meg selv, da jeg har vært på mitt svakeste. Det som er farlig med dette, er at man begynner å høre mer på andres råd, enn å lytte til seg selv. Også her trenger jeg å finne en gyllen middelvei. Jeg har ikke tenkt å gjøre de samme tabbene jeg har gjort før. Jeg har ingen planer om å miste kontrollen, og jeg har ingen planer om å snuble, slik at hele livet mitt blir et helvetes drama, og jeg blir pleietrengende og sårbar. Jeg er en sterk person, og jeg har overlevd mye. Jeg har også opplevd mye, og det meste jeg stiller spørsmålstegn ved, er ikke på grunn av andres erfaringer. Det er på grunn av mine egne erfaringer. Disse erfaringene kan være en god mentor i ettertid, om hva jeg bør gjøre, og hva jeg ikke bør gjøre. Jeg har også en del lærdom å hente av uttrykket: «Alt med måte.»

Jeg vil leve!

2. Samtaler med Nikodemus 3:1-21

«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.

Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?

Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!

Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje?

Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.

Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud.»

Dag 88 ( fredag 22.05.15 )

Da har jeg kommet til mine siste dager i boken, og den naturlig begynner å nærme seg sin ende. Jeg har uten tvil hatt mye på hjertet, men nå merker jeg at den snart er ferdig, på alle måter. Det er første gangen jeg faktisk har begynt å føle på at jeg gleder meg litt til å bli ferdig med den, for å begynne på andre prosjekter. Prosjekter hvor jeg kan la fantasien flyte, i stedet for å hele tiden skrive om mine egne hverdags-refleksjoner. Men for et prosjekt dette har blitt! Den er til nå over 182000 ord, inkludert de til tider lange sitatene fra bibelen også da. Men alt i alt har det blitt en lang bok, og jeg begynner å lure på hvilken mening den vil ha for andre som leser den. Hvordan vil denne boken forme seg i deres tanker? Vil de synes den er dårlig? Lite givende? Hverdagslig? Kjedelig? Rar? Usammenhengende? Jeg aner ikke. Jeg er ikke leseren, jeg er forfatteren.

Slutten begynner jo å bli en anelse forutsigbar, ettersom den er så nær, og at disse dagene er ganske så like. Stabile og like. Men veldig viktige. Det skjer veldig mange ting, men bare i så små skritt. Faktisk, så er jeg jo i en stor prosess når jeg skriver denne boken. Alle disse skrevne dagene har vært en viktig bit i et stort puslespill. Og sannelig har mye skjedd siden jeg satt på sykehus, med etsende kraft kom ut av alle mine porer. Denne boken er en solid dokumentasjon av en periode i livet mitt, og hvordan den faller i smak hos andre, får bli opp til nettopp andre å avgjøre. For meg er det bare livet mitt i skriftlig form. Ikke alt har mening, og ikke alt går som man planlegger. Av og til skjer det veldig lite, og av og til gjentar ting seg mange ganger. Sånn er jo livet for de fleste. Og denne boken beskriver nettopp dette i forhold til mitt eget liv.

Det som er viktigst for meg i denne boken, utenom at hele prosjektet har vært en slags uttrykksterapi, er det faktum at jeg gikk til det skrittet hvor jeg lovet til Gud at jeg aldri mer skulle drikke. Jeg har gitt dette mye ettertanke, og i starten var jeg sikker på at dette ville være kuren. Men nå, etter hvert som jeg har blitt frisk, har jeg forandret litt syn på dette. Og dette er ikke en unnskyldning, for at jeg kanskje har lovet ham noe jeg ikke klarer å holde, men det er en beskrivelse av hvordan jeg føler det nå, og hvordan jeg følte det da jeg avgav dette løftet. For selv Gud virket å være litt fremmed for meg, da jeg gjorde det. Jeg husker at jeg nærmest så på ham med mer frykt enn kjærlighet. Han ble en streng og mektig skapning, fremfor en kjærlighetens Gud, som jeg har kjent hele livet. Jeg tenkte at jeg kanskje ville bli straffet i form av ulykke, uhell og elendighet for resten av livet, dersom jeg ikke ville holde løftet. Jeg tenkte at jeg ville miste kontakten med Gud, som at han forlot meg. Eller overlot meg til djevelen. Dette var slik jeg følte det, da jeg bestemte meg for å love ham å aldri mer drikke. Det var som en desperat handling, fordi jeg hadde det så forferdelig. Jeg hadde liksom mistet troen på alt, inkludert meg selv, men oppi det hele? Ikke Gud. Jeg hadde fremdeles troen min på Gud, og derfor dette løftet. Men for å være helt ærlig, tror jeg kanskje at jeg var litt halv-psykotisk. Jeg var svekket, og det meste var for meg ukjent og fremmed, som at jeg hadde gått meg vill i et land jeg aldri før hadde vært i, med fremmede mennesker og språk. Dette er en forferdelig følelse, og da er veien kort til å tenke på verden som et mørkt og kaldt sted man egentlig bare har lyst å forlate.

Så det jeg prøver å si, selv om jeg fremdeles er ved godt mot, er at du som leser ikke må tro at jeg på noen som helst måte anser meg selv som hellig eller noe. Jeg har også tenkt veldig hypotetisk, at dersom jeg skulle publisere denne boken, og i en senere anledning sprekke på alkohol; Hvordan ville da mine lesere reagere? Først og fremst tenker jeg jo at det strengt tatt ikke er noe som angår dem i det hele tatt. Denne boken gir ikke andre mennesker noen som helst inngangsbillett til livet mitt, selv om jeg kan forestille meg at mange kan komme til å føle det sånn. For det er en veldig åpen og ærlig bok, nesten som en dagbok. Men jeg håper ikke jeg blir sett på som en sviker eller noe, dersom jeg ikke skulle klare å holde meg på vannvognen resten av livet. Det er nemlig noe som er vanskelig, og det kan jeg ikke benekte. Og jeg burde ha visst bedre, enn å snakke for resten av mitt liv, da jeg var i en svekket situasjon. Men dette er en sak mellom meg og Gud, og slik ønsker jeg at det også skal forbli. Jeg håper heller ikke at tørrlagte alkoholikere vil miste motet, dersom de har funnet støtte i denne boken, for så å se at jeg drikker alkohol, etter at den er skrevet. For jeg aner ikke hvilken potensiell kraft en slik bok har. Jeg har bare skrevet den, på en måte. Men det som da er viktig å vite, er at selv om jeg kanskje ikke klarer det, så betyr det jo ikke at de ikke vil klare det.

Du tenker kanskje at jeg er tvilende nå, og jeg er vel kanskje det også. Jeg er fremdeles edru, og fremdeles ved godt mot. Det er ikke slangen som hvisker meg i øret, og det er ikke et svakt øyeblikk jeg snakker ut ifra. Det er et øyeblikk med klar bevissthet og fokus, og realistisk tankegang fra et sunt og friskt sinn. Det er som at jeg var ute i et synkende skip, langt, langt ute på havet. Etter hvert som det sank, hoppet jeg ut i havet, og oppdaget en liten øy langt i det fjerne. Kampen for å komme seg til øyen var hard og brutal, men da jeg kom meg til øyen, og skjønte at det kunne gå lang tid før jeg noen gang ville bli oppdaget av andre skip, hvis det i det hele tatt noen gang skulle skje. Derfor måtte jeg da begynne å tenke på hvordan jeg skulle forme livet mitt på denne øyen. Kampen for å komme seg dit var over, men nå måtte fokuset være på livsstil videre. Og slik føler jeg det i livet mitt nå også. Jeg er nå på denne øyen, og prøver å finne ut hvilken type liv jeg ønsker for meg selv, videre. Og en ting er sikkert og visst, uansett hva som skjer: Jeg orker IKKE mer drama! Jeg vil finne min gylne middelvei, og min balanse. Jeg leter fremdeles, og prøver å la det komme naturlig.

Jeg avslutter begynnelsen på pinse-helgen med noe tilfeldig fra bibelen:

3.2 Profetien om de sytti ukene 9:20-27

«Mens jeg ennå talte og bad og bekjente min egen og mitt folk Israels synd, og bar fram min bønn for min Guds hellige berg for Herrens, min Guds åsyn – mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel, den mannen som jeg før hadde sett i synet, og rørte ved meg i sin store avmakt. Det var ved tiden for kveldsofferet.

Han lærte meg, talte til meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå.

Med det samme du begynte å frambære dine ydmyke bønner, gikk det ut et ord, og nå er jeg kommet for å kunngjøre deg det. For du er høyt elsket. Så merk deg ordet og gi akt på synet.

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.

Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.

Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer – og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.

Han skal stadfeste en pakt med mange for én uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det må være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 83 ( Tirsdag 12.15.15 )

Dette har vært en tankefull dag, på godt og vondt. Det har kanskje ikke vært den beste dagen jeg har hatt i dag, og jeg plages fremdeles av en indre uro. Det er som at jeg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Jeg prøver å finne ut hva det er,dog forgjeves. Som en naturlig mekanisme, er det som at jeg ofte ser bakover i tid, for å tenke hva jeg før ville ha gjort i den og den situasjonen. Jeg lurer litt på hvorfor jeg gjør dette. Den jeg var før, er og forblir den jeg var før. På mange måter virker det som at jeg ser mer opp til den jeg var før, men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Den jeg var før, var mindre erfaren, mindre voksen og hadde mindre last. Men allikevel var det flere ting jeg var flinkere på før, enn nå. Jeg tror jeg med tiden har mistet mye troen på meg selv, og jeg tror at jeg kjenner litt på depresjon. Jeg merker at jeg er sårbar, og en anelse irritabel. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes alt er utrolig kjedelig. Jeg er lei av å gå i de samme traltene, uten egentlig å komme noen vei i livet. Selv om jeg har utrettet enormt mye personlig, i det siste, føler jeg at jeg skulle ha klart dette for lenge siden. Det har gått så utrolig mye tid. Jeg har mistet så mange viktige år. Men samtidig vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Jeg føler at livet er et enormt mattestykke, som jeg ikke klarer å løse. Jeg prøver å tenke mer helhetlig, i form av at jeg tenker hvilken livsstil jeg ønsker for meg selv. I hvilken atmosfære føler jeg meg mest komfortabel i? Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg sårt trenger forandring.

En av de tingene jeg var god på før i tiden, var å hoppe ut i ting. I mange tilfeller gikk dette gale. Jeg hadde en løs tendens til å gi etter for impulser, men sannelig gjorde det også livet mitt mer spennende enn nå. For nå er livet skikkelig kjedelig, og jeg føler meg nærmest som en pensjonist. Jeg føler meg en tørrpinn, som forholder seg avholdende til alt. Det er vel gjerne symptomer, dette også.

I det siste har jeg vært en del inne på Facebook, for det er jo greit å se hvordan det går med andre. Men så begynte jeg plutselig å kjenne på hvor kunstig dette samfunnet er. Jeg så igjennom vennelisten min, og begynte å tenke for meg selv: Jeg kjenner jo ikke mange av disse folkene engang. Jeg kjente dem kanskje før i tiden, men nå er de nærmest vilt fremmede for meg. Ville jeg i det hele tatt ha vært på hils med noen av dem, dersom jeg passerte dem i gaten? Det gjelder også mange av dem jeg var mye sammen med før i tiden, altså venner som var nærmere enn andre venner. Men også mange av disse har nærmest blitt ukjent for meg nå. Det er mange av dem jeg vet at jeg ikke ville ha kommet særlig godt overens med i det virkelige liv, den dag i dag. Det høres kanskje ironisk ut, med tanke på at jeg har dem på vennelisten, men sånn er det altså med Facebook. Mange har man fått på skole med, jobbet med, mens mange legger «venner» til for å fremstå som en person som har mange venner. Så det er egentlig bare en brøkdel av de jeg har på vennelisten min, som jeg ser på som nære venner, den dag i dag. Jeg vil egentlig ikke si at jeg er sånn selv, men jeg får jo forespørsler fra «bekjente» her og der, og ser ingen grunn til å ikke legge dem til, med mindre jeg direkte misliker dem eller eller deres holdninger.

Jeg traff for eksempel en jente i byen, ved tilfeldighet. Hun har til og med kommentert på noen av innleggene mine, men da jeg gikk forbi henne i byen, gikk hun bare forbi meg uten å hilse. Og hun så meg, så det var ikke det. Det forsterket bare den kunstige følelsen av Facebook for meg. Så jeg vurderer å slette hele greien. Jeg merker at man blir påvirket av dette samfunnet, og jeg tror i bunn og grunn at det er usunt.

Jeg har også i dag tenkt mye på bosituasjonen min. På mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke helt klarer å lande her jeg bor nå, selv om jeg har bodd her mesteparten av livet. De fleste på min alder er gift, har barn, og gjør liksom de samme tingene hver dag. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, er jeg slett ikke sikker på om det er slik jeg selv vil ha det. Jeg har vært på steder jeg liker meg bedre, hvor det er lettere å komme i kontakt med andre, og ja, kanskje til og med mer likesinnede. Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ikke sier at det er noe galt med folkene her, eller stedet, men jeg føler bare at det ikke er «helt min kopp te». Jeg kommer liksom ingen vei, så jeg har begynt å tenke grundig igjennom hvordan jeg skal gjøre det.

Det er helt åpenbart at jeg trenger en stor forandring. Jeg tror at når man virkelig, virkelig trenger en stor forandring i livet, og er på dette stadiet, dess mer viker man fra nettopp denne tanken. Som at man begynner å miste troen på at noe kommer til å forandre seg. Og det er nettopp da man virkelig trenger denne forandringen.

De praktiske tingene er egentlig ikke så umulig å ordne. Jeg angrer litt på at jeg var litt kjapp med å lage avtaler med alle inkasso-byråene, og selv om dette var en god tanke, var det også basert på en impuls. Jeg prioriterte litt feil, og burde ha skaffet meg en egen bolig og en deltidsjobb først, for summen jeg sitter igjen med hver måned, etter at alt er betalt, er umulig å leve av. Selv her hjemme hos mor. Og det ville ha tatt cirka ett år å betale ned alt sammen. Det er ikke realistisk.

Jeg undersøkte med min mor i dag, om hvor lenge hun kom til å bli vekke fremover. Dette gjorde jeg med tanke på at jeg passer hundene mens hun er vekke, og jeg prøver å få alle endene til å møtes. Hun kommer til å være vekke i tre uker først, og så noen dager hjemme, før hun reiser til Montebello-senteret i to uker. Hun vil være tilbake i slutten av juni, altså om litt over en måned. Dette er også tidspunktet hvor jeg får både vanlige penger og skattepengene. Hvis jeg er flink å spare litt, har jeg råd til å flytte på meg da. Og det tror jeg faktisk at jeg gjør. For jeg tror at mange av de tingene som nå begynner å spire opp, som tanker om fremtiden, er tanker som lenge har ligget i en tåke av rus, sykdom og andre barrierer. Og så lenge jeg klarer å tenke nøkternt, fornuftig og helhetlig, tror jeg at jeg kommer til å ordne livet mitt pent og pyntelig. Hvis jeg ikke gjør noe, kommer det bare til å ende opp i sterk depresjon. Jeg må få lov til å lytte til meg selv. Jeg har ikke evig med tid, og jeg blir ikke yngre med årene.

I dag har som sagt vært en litt dårlig dag. Jeg føler meg sliten og deprimert, men får heldigvis gjort de tingene jeg må gjøre. Men jeg går på veggene, og kjenner jeg meg selv rett, er det ikke lenge til jeg begynner å sove til langt ut på dagen, slutter å spise nok, slutter å trene og bare blir sittende med depressive tanker. Jeg har vært der mange ganger før, og jeg gjør alt jeg kan for å nettopp unngå å komme dit igjen. Dette er noe jeg ofte har opplevd uten at det har vært rus involvert også. Da blir det bare meningsløs surfing på nettet. Jeg leser gjerne en nettavis, og går over på en annen side, og så inn igjen på nettavisen, for å se om det har kommet en spennende nyhet i løpet av det siste kvarteret. Det blir bare en vandring i frustrasjonens sirkel, helt til det kommer damp ut av ørene mine. Jeg tror snart at stormen har begynt å roe seg nok til at jeg kan se hva jeg ønsker fremover, med klarere øyne. Men jeg er nok ikke der helt ennå.

Jeg avrunder dagen i dag med å bla blindt opp i bibelen, som alle de andre dagene:

1. Alle tings rundgang 1:4-11

«Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.

Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.

Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.

Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»

Dag 76 ( Lørdag 25.04.15 )

En litt saktegående og regnfull lørdag har begynt å nærme seg kveld, og i dag har det egentlig ikke skjedd så mye spennende. Jeg har hatt fri fra vanlig trening, men jeg har trimmet hundene ute i regnet. Akkurat når det gjelder hundene, synes jeg det er helt greit å gå på tur med dem når det regner, for da treffer jeg som regel ikke på andre hunder. De færreste liker å komme hjem med våte hunder. Jeg er ikke noe unntak, men de trengte sin daglige mosjon, og jeg er ikke så redd for litt regn selv.

Jeg hadde noen ganske intense, bisarre drømmer i natt. De var såpass sterke at jeg valgte å skrive dem ned da jeg våknet, for drømmer er så lett å glemme. Faktisk, så skal man helst ikke engang bevege så mye på hodet når man våkner, hvis man vil huske hva man drømte. Men jeg hadde heldigvis pc-en stående på bordet like ved sengen, så jeg fikk skrevet dem ned.

Først drømte jeg at jeg var i et lite hus med en kamerat som ikke lenger er blant oss i virkeligheten. Det var veldig mørkt, og stemningen i drømmen var veldig depressiv, og på mange måter bare rar.

Det handlet om at vi skulle feste, og feire et eller annet. Plutselig var det tre unge mennesker der, og hun ene så rart på oss og sa:

«Hva er det egentlig dere skal feire da?»

Til slutt var det bare meg og kameraten min som var der igjen, og jeg tenkte mye på dette. Jeg husker at jeg selv ikke hadde planer om å drikke, ettersom jeg var tørrlagt alkoholiker. Men han hadde kjøpt rikelig med øl. Adferden hans var dog underlig. Han virket veldig fraværende, som at jeg ikke engang var i rommet.

Jeg husker at jeg sa til ham:

«De har jo egentlig rett da. Vi har jo ingenting å feire. Jeg skal jo ikke drikke, men hvis du skal drikke, så er det helt greit for meg.»

Jeg sa dette for at jeg ikke skulle være så strikt angående alkohol, selv om jeg selv hadde sluttet. Jeg visste at han satte pris på øl, så jeg ville ikke være kjip mot ham.

Men han svarte ikke nå heller, og så bare rundt i rommet, og hevet øyenbrynene litt. Dette tolket jeg som en anelse arrogant, og jeg lot meg provosere. Derfor tok jeg til å kjefte litt på ham. Helt til jeg så at det rant en tåre nedover kinnet hans. Da skjønte jeg at jeg hadde misforstått signalene hans, og prøvde å trøste ham. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham. Da sa han:

«Jeg tror du har rett i at jeg kanskje kjøpte litt i overkant mange pils ja.»

Stemmen hans var ikke stemmen jeg husker han hadde. Han hørtes nå mer ut som en guttunge. Og etter han hadde sagt dette, begynte han å spise som at han ikke hadde spist på flere uker. Etter dette sluttet drømmen.

Den andre drømmen jeg hadde, var også av merkelig karakter. Jeg drømte at jeg kjørte til et område et par kilometer unna med scooteren min, og av en eller annen grunn, fant jeg ut at jeg skulle sette den i fra meg på en parkeringsplass, for å spasere tilbake til stedet jeg hadde kjørt fra.

Men på veien tilbake, traff jeg på foreldrene til en gammel venninne av meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg i leiligheten deres. Faren var seg selv utseendemessig, men han virket helt annerledes i personlighet. I virkeligheten er han en ganske pratsom kar, men i denne drømmen virket han som en hard og taus kar, som ikke sa noe i det hele tatt.

Plutselig dukket sønnen deres opp i leiligheten (de har ikke en sønn i virkeligheten), og han satte seg midt i stuen, og hadde en overdrevet stor sølvfarget skål med masse hasj og jointer oppi. Han røykte hele tiden.

Deretter viste det seg at de alle skulle et sted med bil, og jeg kunne få sitte på til området jeg hadde satt fra meg scooteren igjen, hvis jeg ville, sånn at jeg kunne hente den igjen, men plutselig oppstod det et basketak mellom sønnen og en bitteliten mann, og disse slåss på en rar måte, ganske lenge.

Etter at slåsskampen sannsynligvis hadde sluttet, gikk vi ut mot utgangsdøren. Jeg husker at jeg gikk ved siden av moren, og nå hadde hun også masse hasj. Nærmere bestemt et gjennomsiktig plastspann fylt opp med jointer. Hun sa noe litt ulogisk:

«Jeg røykte mye hasj i min tid, og nå? Nå røyker og røyker jeg.»

Vi satt plutselig i bilen, men vi var nå et helt annet sted enn der hvor scooteren stod. Vi var langt vekke, og kjørte igjennom en tunell i natten. Det var høye fjell rundt oss, med snø på. Månelys. Og så husker jeg ikke mer av drømmen. Jeg tror jeg våknet etter dette.

Jeg fortalte min mor om dette, og hun mente at det var hjernen min som bearbeidet ting. Hun er også ganske opptatt av drømmer. Ikke at jeg ble noe klokere på disse drømmene da.

Ellers går stort sett tiden på å planlegge litt stort og smått fremover. Jeg tenker spesielt mye på båten min, og gleder meg til å komme i gang med den. Jeg har sett meg ut noen interessante båtplasser som jeg vurderer å søke på. Jeg kunne ha tenkt meg en flytebrygge som er enkel å legge inntil, og jeg vil gjerne ha tilgang på en mulighet til å få den på land, på enkelt vis. Jeg har nemlig en følelse av at den kommer til å ta inn mye vann når jeg får den utpå igjen, og jeg vet ikke hvor mye tid jeg orker å ofre på å tømme den hele veien, slik som det var i sommer. Da spørs det om jeg ikke kommer til å selge den. Jeg får se hvordan utfallet av amatør-arbeidet mitt blir nå i måneden som kommer. Det hadde vært helt supert dersom jeg hadde klart å få den helt tett, men jeg trodde jo også at jeg skulle klare dette forrige gang jeg hadde den på land. Den ble riktignok mye bedre, men den tok fremdeles inn for mye vann. Problemet var at den av en eller annen merkelig grunn kunne ha perioder hvor den nesten ikke tok inn vann i det hele tatt, mens den noen ganger tok inn mye. Så jeg visste aldri, og fikk liksom ikke helt roen i meg. Ved nærmere ettertanke, minner dette om meg selv og øl.

Men det jeg har tenkt på når det gjelder båten, er at det er bedre å ha den til dagsturer og sånt, for det er ikke en enkel båt å håndtere. Den er alt annet enn praktisk. Det er ikke bare å gå om bord, og vri om en nøkkel, for deretter å legge ut på sjøen. Den må først tømmes for vann, og deretter må motoren sveives i gang. Det var noen feil med selve sveiven, og dette medførte at jeg ofte ikke fikk nok fart på svinghjulet, som igjen resulterte i at jeg ikke fikk startet den med det første. Så det var ikke uvanlig at jeg var både sliten og svett da jeg først kom meg ut på sjøen. Derfor tenker jeg at det er bedre å ha den til lengre turer, som er organisert på et eller annet sett og vis. Det er nok mange venner og mange i familien som sikkert kunne ha satt pris på båttur. Jeg har også avtalt med min gamle husvert som jeg har hatt mye kontakt med, at jeg skal komme på besøk til henne på hytten nå i sommer. Med båten. Det blir kjekt.

Dessuten er sjøen en fantastisk plass å være når det gjelder å ta bilder. Så jeg kommer nok til å satse på å gjøre det slik fremover. Båten blir på en måte som en hytte, kan man si. Jeg har også en drøm om å seile til en holme, og kanskje overnatte en natt eller to der. Lage et lite bål, gjerne med en dame jeg hypotetisk sett er forelsket i. Og noe telt trengs ikke, for det er soveplasser i selve båten. Så jeg håper all oppussingen gjør dette mulig. Gud vet hva denne sommeren vil bringe.

Jeg må innrømme at jeg er rastløs i dag. Jeg synes helgene er kjedelige. Jeg har jo også treningsfri, men på mandag er jeg i gang igjen. Jeg tror at det kommer til å bli en periode med mye energi fremover. Det er bra å holde seg aktiv for en som meg, for nå har jeg gått rundt som en 90-åring lenge nok. På mange måter føler jeg meg som en hai, uten de skarpe tennene. Men jeg føler at jeg må holde meg i en eller annen form for bevegelse, for å leve. Jeg har fremdeles til gode å finne en kur mot dette indre jaget, og det får meg igjen til å tenke på møtet på mandag. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på de praktiske tingene med båten, så jeg tror jeg avrunder for i dag. Jeg ser forresten at det ikke er lenge igjen til boken er ferdig. Jøss, tiden flyr!

Jeg avrunder som vanlig med å bla tilfeldig opp bibelen:

1. Bortrykket i ånden 1:9-11

«Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og Jesu vitnesbyrds skyld.

Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

2. En som lignet en menneskesønn 1:12-18

«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.

Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet.

Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.

Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»

3. Skriv det du så 1:19-20

«Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»