Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»

Dag 79 ( Lørdag 02.05.15 )

Det har begynt å bli sen kveld, etter en fin lørdag fylt med solskinn, og roen har så vidt kommet. Jeg liker disse timene om kvelden, hvor jeg skriver og tar livet med ro. Det er godt når hundene også har lagt seg, for de er så energiske ellers. Så da kjenner man ekstra godt på stillheten, når den kommer.

Dagen i dag har vært fin, selv om det ikke har skjedd så mye utenom det vanlige. Den begynte med lufting av hundene, som vanlig. Jeg var ganske tidlig på an, men traff tilfeldigvis en gammel kamerat jeg har vært mye i lag med tidligere. Vi ble stående og prate i nesten en time, utenfor huset hans. Han er for øvrig også en av mine nærmeste naboer, så jeg passerer huset hans hver gang jeg skal opp på fjellet.

Det var koselig å prate med ham igjen, og vi snakket om stort og smått, og gamle dager. Det er godt å endelig vise seg frisk for mine gamle venner, for jeg tror mange av dem hadde begynt å gi meg litt opp på slutten. Jeg traff nesten aldri på venner da jeg var edru og frisk, den siste tiden. Grunnen til dette var vel egentlig at jeg nesten aldri var edru eller frisk. Det så vel helhetlig sett ganske mørkt ut på slutten ja.

Etter at jeg hadde pratet med ham, traff jeg på en kar som sa ganske så direkte til meg at det var godt å se meg i form. At jeg var en flott ungdom. Han sa også at han hadde sett meg noen ganger når det ikke hadde gått bra med meg, og at jeg så mye bedre ut nå. Det var faktisk veldig godt å høre. Tilfriskningen min har tydeligvis begynt å bli synlig for folk flest, og er ikke lenger bare noe jeg føler selv. Og dette var godt å få bekreftet.

Jeg har i dag besluttet helt at jeg kommer til å selge båten min. Jeg har tenkt grundig igjennom det, og merker at hele båt-prosjektet blir mer en belastning enn noe annet, akkurat slik tingene er nå. Dersom jeg skulle beholde den, ville det ha blitt mange utgifter fremover, som jeg strengt tatt ikke har råd til. Spesielt ikke nå som jeg endelig har bestemt meg for å begynne å betale ned all inkasso-dritten jeg har hengende over skuldrene. Så i morgen har jeg bestemt meg for å ta turen ned i havnen, og fotografere båten, for deretter å legge den ut på Finn.no. Og jeg håper det går fort, for jeg har bare litt under en måned på meg til den skal på sjøen igjen, og jeg kommer uansett til å begynne å pusse så smått på den, selv om den er til salgs. Det er jo ikke sikkert at den blir solgt med det første uansett. Så jeg tenker at det er bedre å være føre var.

Ellers har jeg vært på tur med scooteren min i dag, og blant annet kjøpt nye sko. Jeg må ofte kjøpe nye sko. Flere av parene jeg har hatt har blitt ødelagt, etter å ha blitt utsatt for røff behandling i røft terreng, spesielt når jeg går på tur med hundene. Da spaserer jeg på en sånn måte som er veldig belastende for skoene, og sålene er som regel det første som slipper taket fremme på tuppen av skoen. Dette kommer av at jeg stritter mye imot når hundene drar i båndet, og det blir jo naturligvis en belastning for skoene. Jøss, det var nesten en liten fortelling om hvorfor skoene mine blir slitt. Denne boken jo bare bli utgitt, uten tvil.

Og som jeg har gjort hver kveld den siste tiden, har jeg vært borte hos kameraten min og sett film, og spist pizza. Jeg anser disse kveldene som viktige for oss begge, og det er veldig koselig å være sosial.

Jeg merker også at jeg begynner å bli mer og mer herre over Sobrilen. I dag har jeg faktisk bare tatt halvparten av min daglige dose, og merker ikke engang tendenser til ubehag eller noe nå. Jeg har uten tvil blitt sterkere, og skal prøve å holde forbruket så lavt som overhodet mulig, før jeg slutter helt med dem. Jeg er ikke lenger bekymret for Sobril. Jeg tenker at jeg seponerer innen maks to uker.

Jeg har i det siste tenkt ganske mye på pappa. Det er så lenge siden han døde, men jeg har et bilde av ham på skrivepulten min, fra tiden hvor han var sjef på høyrisiko-avdelingen på Ila landsfengsel. Dette var på 70-tallet. Jeg tror vi ligner. De sier så, at vi er like i både utseende og oppførsel. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det omtrent tyve år siden han døde. Det er helt sykt å tenke på hvor lang tid som har gått. Jeg kan fremdeles huske ham soleklart. Jeg husker stemmen hans, måten han snakket på, måten han gikk på og de forskjellige uttrykkene hans. Jeg husker også blandingsdialekten han hadde, som var klin umulig å etterligne. Det var kun pappa som snakket sånn. Det minnet om en blanding av slik de snakker i Nord-Trøndelag med et snev av østlandsdialekt. I bygden han kom fra i Nord-Trøndelag, helt på grensen til Sverige, snakker de ganske spesielt, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg til tider har problemer med å forstå helt hva de sier.

Men det er helt utrolig hvor livet ble snudd på hodet, den fredagskvelden han døde. Det er et veldig klart skille der. Skillet mellom livet mitt før han døde, og etter han døde. Jeg husker at jeg gikk inn i en slags mental boble, og at jeg plutselig begynte å bevege meg i en annen retning enn mine jevnaldrende. Det var liksom ingen andre jeg kjente som hadde opplevd det samme, så jeg følte at folk hørtes ut som drittunger når de prøvde å komme med innspill, selv om de bare mente det godt. De hadde liksom ikke peiling på hvor jævlig det var. Men det var på denne tiden jeg begynte å isolere meg mer, selv om jeg ironisk nok var ute blant folk. Boblen hadde blitt dannet, og jeg var ikke lenger helt i samme landskap som de andre. Jeg tror sjelen min fikk seg et kraftig sjokk etter denne hendelsen. Pappa hadde bare falt død om nede i veien, etter å ha vært på butikken. Helt uventet, og så utrolig brått. Han døde til og med før han traff bakken, ifølge legen. Det var som å skru av en lysbryter, sa han. Et lite «klikk» med så utrolig store konsekvenser.

I dag prøver jeg å heller tenke på de gode minnene jeg har fra ham. Jeg tror jo også på liv etter døden, så jeg er sikker på at jeg kommer til å treffe ham igjen, og jeg er til og med sikker på at han holder et voktende øye over meg. Det er ikke få ganger jeg har hørt av andre at jeg har hatt englevakt, i forskjellige situasjoner jeg har kommet opp i. Kanskje det finnes en sammenheng der.

Jeg har mye jeg må gjøre i morgen, så jeg avrunder nå, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

10. Slutningsord 21:24-25

«Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant.

Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.»

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»

Dag 48 ( Lørdag 21.02.15 )

Det ble en litt brå avslutning i går, da jeg fikk besøk av husverten, som ordnet internett for meg. Derfor måtte jeg etterfylle gårsdagens bibel-vers i dag.

Jeg la meg klokken åtte i går kveld, da jeg var så trøtt. Så stod jeg opp igjen i fem-tiden i dag, frisk og uthvilt. Det var litt tidligere enn jeg hadde håpet på, men jeg jobber med saken. Det viktigste nå er å være uthvilt, for jeg har mange kreative prosjekter i luften, som krever en viss konsentrasjon. Når jeg er trøtt eller i ulage, så sliter jeg en anelse med den delen.

Klokken er snart halv åtte, og det har ikke blitt lyst ennå. Det er usedvanlig mye regn for tiden, så fossen ved hytten er fremdeles hissig. Jeg skal snike meg ut med kameraet når det kommer en pause fra regnet, og filme og fotografere den. Fossen er et godt eksempel på naturens genuine energi.

Til tross for at det er veldig tidlig, har jeg tenkt mye på det jeg skrev om i går. At jeg er nødt å spesifisere planene mine. Det er ikke vits i å planlegge noe i en evighet, uten å faktisk gjøre noe med det. Hva skal man vel med tomme planer, og hva er forskjellen på en plan som aldri blir gjennomført, og en illusjon? Jeg har tenkt på dette, og må vokte meg for at planene mine ikke blir illusjoner. Det har jeg opplevd tidligere, og for hver gang det skjer, brytes troen min på meg selv mer og mer ned. Hvis jeg ikke gjør noe utav det, vil jeg sakte men sikkert bli rosin-mannen.

Så, hvorfor er denne dagen spesiell? Hva skiller denne dagen fra alle de andre? Vel, det er egentlig ganske mange ting. Det er mange ting som skiller denne dagen fra de andre dagene i fersk fortid. For det første våknet jeg opp til lyden av en foss, etter å ha sovet godt. Fido sover fremdeles, og har sovet ved foten min i natt, som hun alltid gjør. Det er en ro her, som jeg lenge har savnet. Jeg føler virkelig at jeg er på rett sted, målt opp mot hvor jeg er i livet mitt, og hva som skal skje fremover.

Det som er spesielt med denne dagen, er at jeg har satt dato for start av «renselsen». Jeg har bestemt meg for å ikke forhaste meg inn i noe, for det vil ende opp med at jeg får tilbakefall. Jeg trenger tid til å samle sammen alle erfaringer jeg har fra tidligere, og bruke disse som en slags mentor. Erfaringene mine skal fortelle meg hva jeg SKAL gjøre, og hva jeg IKKE skal gjøre. Jeg skal sette opp et slags program for hva jeg skal gjøre, når jeg blir emosjonell, ambivalent og generelt har det jævlig. For sannsynligheten er til stede for at jeg kommer til å gå inn i en massiv depresjon, og da er det lurt å ha en form for beredskap på lur. Jeg kjenner meg selv. Jeg kommer til å oppleve mye angst, stress og depresjoner. Dette er bare noe jeg er nødt å forholde meg til. Jeg er også nødt å forholde meg til hva den depressive, engstelige og lengtende personligheten kan komme til å finne på for å slippe elendigheten. Sannsynligvis vil jeg være fristet til å drikke, røyke og ruse meg vekk fra virkeligheten. Det har hendt før, og det har jeg i bakhodet. Jeg skal innrømme at jeg er ekstremt avhengig av tobakk, uansett hva Alan Carr sier. Når jeg slutter å røyke, brister dette psyken min brutalt. Jeg kan for eksempel huske en gang jeg forsøkte å slutte. Dette var i en periode hvor jeg bodde på Danmarksplass, og våknet opp med planer om å aldri mer røyke. Senere på dagen satt jeg dritings og røykte dobbelt så mye som vanlig. Alle disse erfaringene må tas med i beregningen. Og dette er ikke bare unnskyldninger for at jeg skal kjøpe meg mer tid. Hvis jeg får være så dristig: Det er ikke i min hensikt å overbevise deg som leser om dette heller. Det er en plan ut ifra personen jeg er, og vanskene jeg har, og ikke minst ambisjonene og håpet om et bedre liv. Et mye bedre liv. Så hvordan skal jeg gjøre dette?

Vel, jeg skal som nevnt ikke forhaste meg med noe som helst. Jeg skal heller ikke forhaste meg med selve planene, så man kan si det sånn: Tenk deg en fugl som flyr rundt og rundt i sirkler, som ikke aner hvor eller hvordan den skal lande. Den flyr over land etter land, og leter. Til slutt finner den det rette landet, men den har fremdeles til gode å finne det eksakte stedet den skal lande på, og hvordan den skal gjøre dette. Det er litt slik jeg føler det nå, på sett og vis. Derfor har jeg satt en foreløpig «bevegelig» dato. Jeg har bestemt meg for å gi meg selv omtrent tre uker, før renselsen trer i gang. Jeg sier «bevegelig», for det er en sannsynlighet for at det kan gå litt ekstra tid, og det er en sannsynlighet for at det faktisk skjer tidligere. Så slik tingene ser ut nå, setter jeg i gang «renselsen» den 14 mars. Og om ytterligere tre uker etter denne datoen, vil jeg på mange sett og vis være et nytt menneske. Hvis alt går bra. For når jeg setter i gang, så skal jeg gjøre det med stil. Jeg er en sånn «alt eller ingenting»-type. Det har jeg alltid vært. Så når all seponeringen av gifter skal iverksettes, skal jeg trene som en gal, spise sunn mat, samt at jeg kommer til å ha fokus på å innføre en del rensende produkter i kosten, som hvitløk, sitron osv. Jeg skal rett og slett la naturen være min medisin denne gangen, veiledet av Herren. Og denne planen passer også godt overens med denne boken. For når den verste perioden er over, og folk forhåpentligvis ser et nytt menneske, vil denne boken ha begynt å nærme seg sin ende. Forhåpentligvis skal det bli en happy ending. Men jeg skal ikke benekte at jeg har et snev av usikkerhet i bakhodet. En følelse av at det hele er atter en illusjon, og at det er feil fremgangsmåte. Jeg prøver å se på dette som usikkerhet som må ignoreres. Som små hveselyder fra slangen. Men de er der. Jeg hører dem.

I dag har jeg en del jeg skal gjøre. Etter at jeg har skrevet dagens ord i denne boken, skal jeg overføre litt penger til en person som er en kar som lider av sykdommen MS. Han er hardt rammet, og selv om jeg ikke kjenner ham så godt personlig, så er han en venn av venner. Hans siste håp er å få komme til Israel for å prøve ut en operasjon som kan hjelpe ham. Og det sier seg vel selv at slikt koster, så jeg har i hvert fall lyst å hjelpe så godt jeg kan. Jeg hater å se folk ha det vondt. Selv om jeg ikke kan bidra med så mye, så hjelper det nok på uansett. Alle monner drar.

Deretter må jeg ta med meg Fido på butikken, og kjøpe inn det vi trenger for helgen. Det er ikke så mye egentlig. Kjøleskapet er fylt opp med god mat, og jeg har egentlig alt jeg trenger. Men det er litt for turens skyld, og jeg trenger noen småting.

Jeg skal også skrive en novelle som jeg har gått og ruget på. Den er faktisk inspirert av mye av det jeg skriver om i denne boken. Den skal handle om at en alkoholikers egentlige «jeg» kommer og konfronterer alkoholikeren, som en annen person. Altså, to personer som snakker sammen, men som egentlig er den samme personen. Det blir litt vanskelig å forklare, men jeg tror den blir bra.

Så tenker jeg å ta en tur med Fido og kameraet mitt, alt ettersom hvordan været blir. Det er foreløpig ikke helt lyst ute, men jeg ser at himmelen er klarere i dag. Så det blir forhåpentligvis tatt noen bilder i dag.

Jeg har også tenkt mer på dette med sangene mine. Jeg har fått installert lydstudioet mitt, så jeg lurer på om jeg skal sette i gang med innspilling etter hvert også. Jeg skal også skifte artistnavn etter hvert, men jeg har ikke funnet helt ut hva jeg skal kalle meg ennå. Jeg tenker å se nærmere på dette når jeg har klarnet opp. Men jeg har mange sanger som egentlig bare er «kladder», og derfor skal jeg nå spille inn med bedre utstyr, mer selvsikker vokal osv. Den gamle, klassiske gitaren med sin hule lyd, vil bli erstattet med en betydelig bedre elgitar. Så det blir nok ganske stor forskjell.

Jeg avrunder som vanlig med et tilfeldig vers fra bibelen:

5.1 Skriften på veggen blir forklart 5:13-29

«Så ble Daniel ført inn for kongen. Og kongen tok til orde og sa til ham: Er du den Daniel, en av de jødiske fangene som kongen, min far, førte hit fra Juda?

Jeg har hørt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det hos deg er funnet opplysning og innsikt og høy visdom.

Nå er vismenne og åndemanerne blitt ført inn til meg for å lese denne skriften og kunngjøre meg tydningen. Men de er ikke i stand til å si meg hva den betyr.

Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og oppklare vanskelige spørsmål. Kan du nå la meg lese denne skriften og la meg vite hva den betyr, så skal du bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og i makt skal du være den tredje i riket.

Da tok Daniel til orde og sa, der han stod for kongen: Dine gaver kan du selv beholde, og dine belønninger kan du gi til en annen! Men skriften skal jeg lese for kongen og fortelle ham hva den betyr.

Konge! Den Høyeste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten.

På grunn av den makt Gud hadde gitt ham, skalv og fryktet alle folk og stammer og tungemål for ham. Hvem han ville, slo han i hjel, hvem han ville, lot han leve, hvem han ville, opphøyet han og hvem han ville, fornedret han.

Men da hans hjerte opphøyet seg, og hans ånd ble stolt så han opptrådte overmodig, ble han nedstøtt fra sin konge-trone, og hans ære ble tatt fra ham.

Han ble utstøtt fra menneskenes barn. Hans hjerte ble som et dyrehjerte, og hos villeslene var hans bolig. Gress måtte han ete likesom oksene, og av himmelens dugg ble hans legeme vætt, inntil han sannet at Den Høyeste Gud råder over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil.

Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette.

Du har opphøyet deg mot himmelens Herre. Karene fra hans hus har de brakt deg. Du og dine stormenn og dine hustruer og medhustruer har drukket vin av dem, og du har prist dine guder av sølv og gull, kobber og jern, tre og stein – de som ikke ser og ikke hører og ikke har forstand. Men den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, ham har du ikke æret.

Derfor ble denne hånd sendt fra ham og denne skriften skrevet.

Og dette er den skrift som ble skrevet her: mene, mene, tekel, ufarsin.

Dette er tydningen av ordene: Mene: Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det.

Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett.

Peres: Delt er ditt rike og gitt til mederne og perserne.

Da gav Belsasar sitt påbud, og de kledde Daniel i purpur og hengte et gullkjede om hans hals, og ropte ut at han i makt skulle være den tredje i riket.»

Dag 47 ( ettermiddag fredag 20.02.15 )

Da er dagen her, og jeg sitter i skrivende øyeblikk i hytten i Sogn og fjordane. Det er godt å være her, og alt har gått bra så langt. Jeg våknet klokken fire i dag morges, så jeg har hatt en lang dag. Jeg er egentlig stuptrøtt, og klokken er bare kvart på fire om ettermiddagen. I dag tenker jeg at det kan være greit å bare holde seg våken til i nærheten av midnatt. Jeg liker nemlig roen om natten, men det må ikke snu helt om, sånn at jeg står opp på ettermiddagen. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å legge meg i to-tiden om natten, og stå opp rundt ti. Det er en god rytme for min del.

Jeg og Fido reiste medhurtigbåten som gikk klokken åtte i dag morges. Fido er en liten menneske-magnet, og det kommer alltid folk bort og vil hilse på ham. I dag var det mange barn på hurtigbåten, og det var selvsagt stas for dem å få hilse på Fido.

Vanligvis er jeg litt reservert når folk spør om å få hilse på ham, da han er gammel og har i perioder virket en anelse forvirret. Men i dag gjorde jeg et unntak. Jeg merket liksom på ham at han aldri i livet ville ha blitt sint eller bitt. Jeg kjenner Fido og hvilket humør han er i, så jeg ville aldri ha tillatt folk å klappe ham dersom jeg hadde et snev av usikkerhet. Faktisk, så ville min usikkerhet ha vært en grunn i seg selv til at folk ikke hadde fått klappet ham, da han ville merket at det var noe med meg. Hvis jeg for eksempel hadde hatt fylleangst eller noe, og generelt fremstod som usikker, så ville det smittet over på ham. Og usikre eller nervøse hunder kan være farlige hunder.

Etter at vi kom frem til Rysjedalsvika kai, tok vi bussen videre. Så gikk vi et lite stykke etter å ha gått av bussen, og nå er vi altså her. Mamma og min onkel kom med en haug med ting jeg hadde pakket inn i bilen i går, pluss at de hadde handlet inn masse god mat. Det var koselig, og jeg kjente et snev av usikkerhet da de reiste. Det er jo litt trist, men det var jo dette jeg ville. Men jeg må innrømme at jeg fikk et øyeblikk med usikkerhet da de skulle reise. Jeg ble litt usikker på om jeg ville takle ensomheten og isolasjonen så bra som jeg trodde jeg ville. Det er nesten litt rart, men akkurat idet de kjørte, så kom husverten. Så i det lille øyeblikket jeg følte et snev av usikkerhet, fikk jeg nytt selskap. Han kom for å fikse internett. Det viste seg kort etter at det manglet en kabel, så enten kommer han eller faren innom senere for å fikse det. Og jeg kan si en ting med hånden på hjertet: De virker som utrolig greie folk! De er utrolig hjelpsomme. Jeg tror nok også kanskje at de liker at det finnes folk her på området, og ikke minst en solid vakthund som bjeffer på alt som beveger seg der ute. Hun bjeffet til og med på meg, da jeg stod rett utenfor vinduet for å ta meg en røyk. Akkurat den delen skjønte jeg ikke helt. Kanskje hun også har lest «Endelig ikke-røyker.»

I bakgrunnen spiller radioen, og fossen utenfor er i dag ekstrem, grunnet store mengder nedbør. Jeg blir skikkelig trøtt av lyden fra fossen, på en god måte. Det er veldig søvndyssende. Naturens egen musikk. Jeg gleder meg til å sette i gang med foto, og alle andre prosjektene jeg har planer om her. Jeg har også vært innom butikken, og kjøleskapet og kjøkkenet generelt er fylt opp med god mat.

Det er godt og varmt her nå. Jeg har fyrt i vedovnen, og den varmer godt. Jeg har også pakket ut det meste jeg har hatt med meg, men det har gått i små etapper, for jeg er skikkelig trøtt i dag. Jeg blir alltid sliten av å reise, uansett om jeg reiser med fly, båt, tog, bil eller til fots. Men nå, etter å ha slappet av litt, føler jeg meg mye bedre. Alt er jo nytt, så det krever en viss tilvenning. Men jeg føler uten tvil at jeg er på rette stedet, og jeg har hele tiden i bakhodet hvor godt livet skal bli, når jeg har fått fullført prosjektene mine. Jeg tenker da på denne «renselsen» som jeg har mast så mye om. Men dette er et fredelig sted, og det er absolutt den rette plassen å gjøre slikt på, for min del. Jeg gleder meg veldig til å kaste alle krykkene mine, for å si det på den måten.

Dette kommer uten tvil til å bli et sted som kommer til å forandre mye. Eller, det blir litt feil å si. For det er ikke selve stedet som kommer til å forandre noe. Det er epoken. Æraen. Det er stedet hvor jeg skal forandre mye i mitt liv. I dag har jeg en aldri så liten unntakstilstand, hvor jeg kun skal lande. Men så snart jeg er litt mer på beina, kommer jeg til å planlegge detaljene. Jeg skal sette datoer, og når disse datoene er satt, skal jeg for én gangs skyld klare å fullføre det.

Jeg husker for mange, mange år siden. Kanskje ti år siden. Så snakket jeg med min søster i telefonen, og dette var perioden hvor rusproblemene mine hadde begynt å sette inn. Selve problematikken hadde begynt å vise sitt ansikt, og den «sunne og vettige» festen var over. Da husker jeg min søster brøt ut i gråt i telefonen, og sa at hun ikke ville at jeg skulle bli en sånn. Det gjør ganske vondt å tenke på, for hun forutså nok riktig. Det gjør vondt å tenke på at jeg har hatt det sånn så lenge, og at jeg har hatt så enorme problemer med å ta lærdom av det. Jeg har alltid falt tilbake, til tross for at jeg har hatt så mange jævlige opplevelser i forhold til rus. Hvorfor det? Et menneske som aldri har hatt problemer med rus, ville nok ha kalt meg svak, patetisk, taper, slaur og alt dette. Og for å være helt ærlig, så kan jeg ikke si så mye på dette. Jeg føler det slik også. Jeg vet jo at jeg har mange vansker i livet, men jeg sitter på en så utrolig komplisert cocktail av psykiske problemer, og problemer i forhold til rus.

Akkurat nå, i skrivende øyeblikk, er det ingenting akutt. Jeg har vært edru i to uker, omtrent, men jeg sliter veldig med å føle at jeg går fremover, og ikke i en sirkel. Jeg tror jeg har prøvd omtrent alt, for å få hull på boblen. Og ja, jeg har etter hvert blitt veldig erfaren. Jeg er også usedvanlig sta i perioder, nærmest tvangspreget sta. Det er noen ting som ofte har blitt sagt om meg. Ting som har gått igjen, og det er spesielt:

«Jeppe vet best».

Med dette menes det nok ikke at jeg vet bedre enn andre, men heller at når jeg har bestemt meg for å gjøre noe på en spesiell måte, så er det sånn. Da er det ikke noen andre alternativer.

Jeg får unnskylde, men akkurat i dag skriver jeg mer til meg selv enn andre. Jeg jobber litt med meg selv nå, og da hjelper det å skrive. Jeg må vokte meg, for jeg kjenner at jeg ruger på en depresjon. Faktisk, så har jeg vært deprimert i lang tid, men av og til er det sånn at en voksen mann er i ferd med å begynne å gråte. Jeg er ikke sånn nå, men jeg kjenner smaken. Sist jeg var hos legen, sa jeg rett ut til ham:

«Hvis jeg ikke klarer å komme meg skikkelig ut av disse problemene, spesielt da i forhold til alkohol, vil det ende opp med selvmord, før eller siden.»

Etterpå ble jeg litt sjokkert over at jeg sa det høyt, men jeg tviler på at det var særlig overraskende. Det har vært ganske alvorlig i de verste periodene. Alkohol kan skrumpe en sterk mann inn til en liten rosin på kort tid. Jeg har vært denne rosinen så mange ganger, men jeg har også vært sterk. Det er som jeg veksler på å være sterk, til å bli denne rosinen. Det er syklusen. Slik fungerer altså den. Men nå merker jeg at jeg er lei av å spekulere. Det kommer et punkt hvor man rett og slett bare er nødt å handle, og innse at til og med planleggingen går i ringer. Jeg er sikker på at også du, som leser, dersom du har orket å lese alle disse sidene om planene mine, også har tenkt tanken om at planene mine også går i sirkler.

Så jeg skal være litt bestemt i tankegangen min. Jeg skal sparke meg selv litt bak, mens jeg skriver. For jeg er treg, og jeg er en mester på å utsette. Men jeg skal prøve å ro alle tankene i land i dagens skriv.

Jeg tenker igjen på dette med søsteren min, og når jeg tenker meg om, så har jeg jo nesten ikke kontakt med verken henne, min bror, nevøene og niesen min. Faktisk, så er det egentlig bare min mor og mine to onkler jeg har hatt kontakt med i familien.

Ofte føler jeg at flesteparten av dem tenker at jeg er død. At den Jeppe de kjente, aldri vil komme tilbake, og at han har forsvunnet for godt. At det som nå er igjen av meg, bare er en dranker som ikke er helt i mental balanse. Og hvis det er slik de føler det, så er det jo kanskje ikke så rart. Jeg har hatt disse problemene i tolv år. TOLV ÅR!!! Jeg har hatt noen perioder som har vært bedre enn andre, men alt i alt? Ikke bra, ikke bra.

Så nå sitter jeg altså her i en øde hytte. Jeg er glad for at alt har ordnet seg med den, og jeg er glad for at alt skal ordne seg, sannsynligvis etter en hard kamp og mange runder med meg selv. Men, jeg kom egentlig ikke hit fordi jeg vil leve øde, isolert og ensomt. Faktisk er det motsatt. Jeg kom hit fordi naturen tiltaler meg. Denne gangen var det som at den kalte på meg. Jeg har sagt det før, men det har ikke vært helt det samme: Tiden er inne! Det er ikke mer å hente. Jeg har en sterk følelse av å stå foran et veikryss. Kanskje det er en slags intuisjon. Men kanskje det også er en illusjon. Kanskje dette kommer til å bli et nytt Lanzarote-prosjekt. Derfor føler at jeg nå i løpet av kort tid må sette i gang med planleggingen, eller rettere sagt: Jeg må gjøre noe med planene mine. For selve planleggingen har det egentlig vært mer enn nok av. Det har nok til og med du som leser også skjønt. Jeg er nødt å tro at Herren vil vise meg veien ut av uføret.

Jeg avrunder med å lese blindt fra bibelen:

Salme 116

Herren frelser sjelen

«Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.

For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg.

Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!

Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.

Herren verner de enfoldige: Jeg var elendig, og han frelste meg.

Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.

For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall.

Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land.

Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget.

Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.

Hvordan skal jeg gjengjelde Herren hans velgjerninger mot meg?

Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.

Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.

Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd.

Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!»

Dag 44 ( tidlig morgen tirsdag 17.02.15 )

Klokken har så vidt passert seks om morgenen, og jeg har alt vært våken i to timer. Jeg sov ganske mye på dagen i går, og det blir sikkert tilsvarende i dag også. Jeg har tenkt å ta meg en tur på fjellet med Fido i dag også, og jeg må også få trent de to andre hundene skikkelig i dag. Det er ikke fint vær i dag, og det er meldt mye regn, men jeg synes faktisk det kan være ganske behagelig og friskt når det regner, så lenge man er kledd riktig.

Om to-tre dager sitter jeg i hytten, og livet vil bli drastisk endret. Jeg har disse dagene jobbet og planlagt en del, og har blant annet satt opp et budsjett, ordnet med transport, samt at jeg har ordnet det slik at jeg skal hente skiltene til scooteren på biltilsynet, så snart jeg får penger. Min onkel har gått med på å kjøre meg, så det er flott. Heldigvis får jeg skiltene med en gang, over disk, og midlertidig vognkort med én gang. Så jeg slipper å vente for å få kjørt scooteren.

Utenom dette, så planlegger jeg selve renselsen som jeg har snakket så mye om. Jeg er usunn, og jeg kjenner det godt. Jeg føler meg uopplagt, hoster mye, sover dårlig og på feil side av døgnet, er blek og dvass. Det er mye som må gjøres. Jeg gleder meg, og jeg gruer meg. Jeg vet at når jeg har kommet meg skikkelig over alt av avhengigheter, små som store, så vil mye forandre seg. Det er vel frykten for det ukjente. Man blir kanskje rett og slett redd for å leve vanlig, for man kjenner ikke seg selv så godt lenger. Men det er ikke akkurat noe mattestykke at jeg ikke kommer til å bli gammel med livsstilen jeg har nå. Dessuten er jeg lei av å være i min egen boble. Jeg blir veldig sånn av denne livsstilen, men er egentlig ikke sånn. Jeg får krysse fingrene for at det kommer en vakker dame som stikker hull på boblen.

Det jeg vet, er at jeg skal trene som en galning, og trening skal inn i livet mitt igjen til de grader. Jeg er veldig glad i å trene, og nå skal jeg sette skikkelig i gang med trening, jogging og lange turer. Jeg skal også være nøye på kosthold, så jeg tror at dersom jeg kommer meg i gang med alt, så vil selvbildet bli mye bedre. Jeg tror dette er et bra sted å begynne.

Jeg planlegger også kostholdet for selve renselsen. Jeg kommer til å spise mye frukt og grønt, med sterkt fokus på matvarer som renser kroppen, som sitron, hvitløk osv. Blenderen min kommer godt med. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men det var en periode for mange år siden, hvor jeg drakk mye smoothies daglig, med kun sunt innhold, som bær og forskjellig frukt. I tillegg til dette trente jeg mye, og spiste veldig sunt ellers også. Og denne perioden husker jeg som en veldig klar periode. Det er vanskelig å forklare, men det var som at alle sansene var skjerpet. Jeg fungerte kjempebra, både mentalt og fysisk, og så veldig sunn ut. Så jeg tror ikke man skal undervurdere sunt kosthold.

Jeg har også laget et ekstra romslig matbudsjett for måneden som kommer, for i denne perioden kommer jeg til å være nøye på hva jeg skal spise og drikke. Jeg kommer til å unne meg litt ekstra på den fronten, da jeg føler jeg også trenger en form for belønning.

Jeg begynte plutselig å tenke på alle mine møter med helsevesenet opp igjennom tidene. Til tider kan jeg nok høres veldig negativ ut, i forhold til mine erfaringer. Det føles ikke helt riktig. Selv om jeg uten tvil har blandede erfaringer, har jeg også truffet på ildsjeler og folk som virkelig bryr seg, og som har vist genuin omsorg. Jeg har også forståelse for at nok ikke alltid har vært så lett å kommunisere med, da jeg har vært beruset.

Men jeg husker en gang jeg snakket med en kvinnelig lege. Jeg husker henne godt, for hun var usedvanlig vakker, og utrolig snill. Hun sa noe til meg da, som jeg husker i dag, men som jeg også husker at jeg tolket på en helt annen måte der og da. Hun sa:

«Tenk på alt det gode du kunne fått hvis du hadde klart å vinne over alkoholen.»

Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg hadde nok mer enn nok med å være veldig syk. Jeg må understreke at dette var på et sykehus. Men når jeg tenker på hva hun sa, den dag i dag, så hadde hun faktisk helt rett. Ikke bare hadde hun rett, men det var som at hun snakket «fra den andre siden av broen», hvor alt det gode finnes.

Jeg gleder meg faktisk så utrolig til å få et sunt liv, men ja, jeg kjenner også på tvilen. Tvilen på at jeg skal klare det, den er der fremdeles. Men jeg prøver å være bevisst på den, og det går til en viss grad bra. Det er jo kun jeg som kan gjøre dette. Det hjelper egentlig ikke å bare høre på andre som snakker om at alt vil bli bedre, dersom jeg ikke tar opp kampen selv. Det hjelper ikke hvis jeg aldri gjør det. Jeg kan ikke gi bort mitt eget sverd til andre, og forvente at de skal bruke det for meg. Ei heller mitt skjold. Mange tenker kanskje når de leser dette: Hvis han er så motivert, hvorfor setter han ikke bare i gang, i stedet for å mase så mye om det?

Jeg kan forstå den tanken, samtidig som jeg også forstår at ikke alle har innsikt i dybden av noe slikt. De ser det ikke fra innsiden. De står utenfor en boble, og dømmer hva som foregår inni den. De må få tenke sitt, mens jeg må få tenke mitt. Jeg må planlegge dette, for når jeg setter i gang prosessen, skal det ikke være noen vei tilbake. Det vil nok komme momenter av panikk, hvor jeg kommer til å snu på hodet, og se tilbake på den trygge, bedøvede livsstilen jeg kjenner best. Og når disse øyeblikkene kommer, ønsker jeg å vite hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker med andre ord å planlegge hvordan jeg skal takle kommende hindringer.

I går tenkte jeg en del på skrivingen. Det er noe jeg uten tvil har kommet godt i gang med, og jeg har tenkt en del på denne boken. Jeg begynner å nærme meg halvveis, samtidig som jeg får skrevet meg igjennom en stor overgang i livet. Men merk at det kommer til å være hundre skrevne dager, som jeg har nevnt før. Det kan gå uker mellom hver dag jeg skriver ned.

Jeg har faktisk ikke lest igjennom boken, fra begynnelse til slutt. Dette kommer jeg til å gjøre etter at jeg har skrevet siste avsnitt. Det er egentlig ganske spennende, for denne boken har ingen fasit. Den vil bli som livet mitt blir. Det er tross alt en helt reell logg. Jeg innså nettopp at dette er en slags dagbok, men jeg føler for å kalle det logg i stedet. Og uansett hvordan det har gått etter hundre dager, så avslutter jeg boken da. Men når det gjelder helhetlig inntrykk av boken, kan jeg ikke uttale meg. Jeg aner ikke hvordan den vil bli mottatt av andre. Det er ingen som har lest den ennå. Ikke engang jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

1.7 Sendebudene fra Babylon, kap.39

«På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Hiskia, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.

Hiskia gledet seg over dem og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting Hiskia ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.

Da sa Jesaja til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Gud ord:

Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen ting tilbake, sier Herren.

Ob blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel.

Da sa Hiskia til Jesaja: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.»

Dag 43 ( mandag 16.02.15 )

Det er tidlig morgen. Klokken er ikke halv åtte engang, og jeg har snart vært våken i to timer. Jeg har et noe forvirrende søvnmønster for tiden. Jeg la meg ved midnatt, stuptrøtt, og trodde jeg kom til å sove lenge. Men jeg føler meg i hvert fall uthvilt, og jeg våknet med en liten kribling i magen i dag. Det er ikke mange dagene til jeg reiser nå, og for å være helt ærlig, så blir det godt. Jeg håper bare det vil gå bra med familien min her hjemme. Det blir jo trist å reise fra dem, men det er ikke til å komme utenom: Jeg trenger min egen base. Et eget sted.

Jeg aner egentlig ikke hva neste kapittel vil bringe, men jeg vet i skrivende øyeblikk at jeg desperat trenger forandring. Jeg tror mye av frustrasjonen jeg opplever, er fordi jeg føler jeg er på feil sted. Ikke bare geografisk, men også i forhold til livsstil og alt annet. Jeg har så mye jeg har lyst å leve et godt liv, men jeg får det liksom ikke helt til. Men som jeg tidligere har nevnt, har jeg ganske strikte planer om å forandre på mitt eget liv fremover. Jeg føler at anledningen nå byr seg ganske naturlig, og jeg akter å benytte meg av det. Men ofte når jeg tenker slik, får jeg en røst fra selvbildet mitt:

«Hvorfor skal du klare det denne gangen? Du har jo prøvd så mange ganger tidligere.»

Dette er sant. Jeg har forsøkt forgjeves mange, mange ganger tidligere. Jeg har fått mye hjelp, og jeg har fått mange sjanser. Etter hvert som tiden gikk, mistet jeg egentlig mer og mer oversikten over hva jeg egentlig ville. Hva jeg ønsker ut av dette korte, men egentlig helt fantastiske livet? Det eneste jeg kan si med sikkerhet, er at jeg merker at en forandring er i prosess, enten jeg vil eller ikke. Jeg tror nemlig på Gud. Men jeg har ikke alltid helt troen på meg selv.

Det er heller ikke til å komme utenom at jeg aldri kommer til å bli helt «komplett», før jeg klarer å finne roen, og finne helt tilbake til meg selv. Alt det gode finnes på en måte på andre siden av broen. Det er glatt på min side, og det er vanskelig å komme over toppen/midten, uten å skli tilbake. Men dersom jeg kjemper hardt nok, vil jeg etter hvert komme meg over på andre siden. Nå snakker jeg i bilder.

Om tyve minutter skal jeg ringe til Statens veivesen, og prøve å få ordnet alt med scooteren. Jeg ser frem til å komme meg på veien igjen. Jeg startet opp scooteren i går, bare for å se at den var kjørbar, og det var heldigvis fremdeles fres i den. Og jeg håper at pengene mine kommer på konto noen dager før den 20, som de av og til gjør. Det er egentlig de jeg venter på, og så er det egentlig bare å organisere selve transporten og flyttingen. Derfra skal jeg sakte men sikkert prøve å ordne opp i livet mitt. Jeg skal tenke, meditere, be, male, skrive, trene, trene Fido, gå i fjellet, sitte ved fossen, spise sunt, nyte stillhet og prøve å finne min indre ro. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til naturen, og nå har jeg mer troen på naturen enn noensinne. Jeg tror at naturen på mange måter kan være min hjelper, når jeg ser helhetlig på livet mitt. Jeg er en sær kar, uten tvil. Men det er ikke til å benekte: Vi kommer fra og ER naturen. Vi må aldri, aldri undervurdere naturen. For å si det sånn: Jeg får mer indre ro av å sitte ved en foss, langt ute i naturen, enn å prate med en fagperson som tar seg betalt for å «bry seg», som ser mer ned på et skjema enn på deg.

Når jeg har sagt dette, vil jeg samtidig igjen understreke at det finnes mange fantastiske mennesker i helsevesenet, og jeg har fått god hjelp av mange av dem. Men jeg, som person, som Jeppe, og ikke som «pasient», er glad i den genuine naturen. På samme måte som jeg kun føler meg avslappet med genuine mennesker. Eller skal jeg si genuine skapninger? Jeg er nemlig veldig glad i hunder, fordi de er så genuine. Jeg tenker spesielt på Fido. Mange er redd for ham. Han ser skummel og sterk ut, som en amstaff. Mange mener han er en kamphund, og har spurt om jeg har lov å ha en sånn hund i Norge. Men det finnes ikke en skapning på denne kloden, som jeg vet bedre hvor jeg har enn Fido.

Nå begynner det å lysne, og jeg ser at klokken nærmer seg åtte. Da er det på tide å ringe til veivesenet. Deretter skal jeg en tur på fjellet med Fido, i min daglige kamp for å få ham litt ned i vekt. Han er fremdeles overvektig, så jeg trener både ham og de to andre ganske hardt om dagen.

1.3 Visdommen gir lys, kap. 13

«En klok sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.

Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.

Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke.

Den late krever og får ikke noe, men den flittige får sine ønsker oppfylt.

Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige handler ondt og skammelig.

Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.

Den ene opptrer som rikmann, men har ingenting. Den andre viser seg som en fattig mann og har mye gods.

En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.

De rettferdiges lys skinner klart, men de ugudeliges lampe slokner.

Hovmot volder bare trette, men hos dem som tar imot råd, er det visdom.

Lettvunnet rikdom minker, men den som samler litt etter litt, øker sitt gods.

Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et oppfylt ønske er et livets tre.

Den som forakter ordet, ødelegger seg selv. Men den som frykter budet, han får lønn.

Den vises lære er en livets kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.

Med god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.

Hver den som er klok, går fram med forstand, men en dåre stiller sin dårskap til skue.

Et ugudelige sendebud faller i ulykke, men det følger legedom med en trofast budbærer.

Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt. Men den som akter på refselse, blir æret.

Et oppfylt ønske gjør sjelen godt, men det å holde seg fra ondt, er motbydelig for dårer.

Søk omgang med de vise, og du skal bli vis. Men dårers venn går det ille.

Syndere forfølges av ulykke, men rettferdige lønnes med godt.

En god mann etterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.

Den fattiges nybrott gir rikelig føde, men den går tapt når uretten rår.

Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig.

Den rettferdige eter og blir mett, men de ugudelige må gå med tom mage.»