Dag 13 ( Søndag kveld 23.11.14 )

En regnfull og rolig søndag har passert. Dette har i grunnen vært en rolig dag, og jeg har vært ganske trøtt, og sovet og hvilt mye. Men jeg har heldigvis fått dradd legemet mitt ned i havnen i dag, og fått dekket til båten med presenninger. Det var godt å se den igjen faktisk. Det er mange uker siden jeg sist har sett den, og den var heldigvis like hel. Så nå er den pakket inn som en julegave til jeg kommer tilbake i mai 2015. Da skal jeg gi den en skikkelig overhaling, og så er det ut på fjordene igjen. Jeg er glad jeg ikke solgte den. Jeg holdt på å gjøre det da jeg var dårlig, for jeg følte at det var bedre om mer kyndige folk hadde tatt over, men jeg ombestemte meg, og fjernet annonsen etter noen dager igjen. Jeg fant ut at jeg hadde blitt altfor glad i den til å selge den videre. Så Sabrina har nok kommet for å bli.

I dag har jeg faktisk tenkt mye på en ung dame, som jeg kanskje er bittelite avstandsforelsket i. Jeg kjenner henne ikke, og har bare snakket med henne noen ganger, men det er noe med kjemien. Hun har en sånn utstråling fra øynene som gjør at jeg tenker at hun er en sånn jeg kunne ha tenkt meg å bli bedre kjent med.

Og det er ikke ofte jeg tenker eller føler sånt. Men det er litt morsomt å kjenne den lille kriblingen, som en før-før-førforelskelse. Jeg er i hvert fall sikker på at hvis jeg hadde blitt bedre kjent med henne, så hadde jeg nok sikkert etter hvert falt for henne. Jeg leser nemlig mennesker ganske fort, og øynene er sjelens speil. Og når hun hadde den effekten bare ved å se på meg med ett blikk, og smilte, så må det jo være noe spesielt med henne. Kanskje hun er en sånn “Geisha” eller hva det heter.

Jeg er litt humoristisk nå altså, for jeg synes det er litt morsomt at jeg er litt avstandsforelsket. Det kommer fra en person som egentlig er ganske kresen, når det kommer til damer. Men ja, hun er absolutt et interessant menneske. Veldig fine øyne, og utrolig utstråling. Men hun har sikkert type og allting, med min flaks. Men hvis ikke, og jeg blir litt bedre kjent med henne, så kan jeg jo kanskje invitere henne med ut på en båttur når jeg kommer tilbake. Det kan jo også være at hun bare er et symbol på at jeg kanskje begynner å komme til meg selv igjen, og at jeg kanskje får meg en flott kjæreste hvis jeg selv klarer å holde meg på “den trange sti”, med andre ord rusfri. For jeg har nemlig klart å slutte med noen ting, deriblant hasj. Som daglig røyker igjennom 12 år, kastet jeg for en måned siden en stor klump med hasj av god kvalitet, ut i naturen. Jeg var lei av den skyen, og det er første gangen jeg har kastet hasj på den måten. Det sies jo at folk med Aspergers er litt i sin egen boble. Da kan du forestille deg en “Aspie” som har røykt hasj i tolv år daglig. Jeg trenger vel ikke å si mer. Hasjen måtte bort, og vil nok være borte i mange, mange år, hvis ikke for alltid. Så litt flink har jeg også vært.

I morgen er det som tidligere nevnt legetime, og deretter tenker jeg å ta Fido med på dyrebutikken, for å få skaffet et sånt bur til flyturen. Det nærmer seg jo med stormskritt. I løpet av denne uken må jeg forberede siste rest.

Jeg har også lagt merke til at jeg må være litt obs på pengeforbruket nå før jeg reiser. Økonomien er fremdeles tilstrekkelig, men ikke overdådig. Trøsten ligger i at det meste allerede er betalt, og at jeg kommer til å leve beskjedent der nede. Godt, men beskjedent. Jeg kommer til å kjøpe litt nye klær, og jeg skal fikse litt på en tatovering på venstre underarm, kjøpe medlemskap på et treningsstudio, og skaffe et sånt mobilt bredbånd. Dessuten får jeg penger igjen den 20, så det er ingen grunn til bekymring.

Faktisk, så er den største bekymringen fremdeles selve flyturen. Det er så mange formaliteter og regler, og jeg er redd for at jeg skal glemme noe, slik at det oppstår komplikasjoner, og turen blir satt på hold. Men jeg tror det skal gå veldig bra, hvis det er meningen.

Nå er det ikke lenge til mamma kommer hjem. Hun er fremdeles i Tyrkia med en god venn, og de har det visst fantastisk der nede. Jeg har hele veien ønsket at hun skulle få oppleve Tyrkia, for jeg visste at hun ville like seg godt der. Det er et utrolig fint land, og jeg har selv vært der hun er nå. Jeg har vært i Tyrkia to ganger tidligere. Den ene gangen med min daværende samboer, og den andre gangen reiste jeg alene, og leide leilighet på egenhånd. Litt sånn som det blir denne gangen.

Min mor kommer hjem et par dager før jeg selv reiser. Det er litt bra at vi får snakket litt før jeg reiser, slik at jeg får fortalt henne i detalj om hva som kommer til å skje fremover. Jeg har fylt på mobilen hennes noen ganger for å fortelle det, men det tar bare syv-åtte minutter før det begynner å pipe. Så da blir det en ekstremt dyr fortelling, i så fall. Da er det bedre å ta det når hun kommer hjem. Men hun vet at jeg skal reise og dette, og har sagt at jeg må gjøre det hvis jeg føler at det er det jeg vil. Og akkurat nå tror jeg at det er viktig at jeg holder fast ved avgjørelsen. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde gjennomført dette nå, så hadde jeg mistet litt troen på meg selv, og jeg hadde begynt å tvile på mine egne avgjørelser generelt sett. Nå er jeg 32 år, og jeg får lære meg å kontrollere impulsene mine, i stedet for å “bare hoppe på et tog, og håpe på det beste.” De dagene er over. Det var slikt jeg gjorde da jeg var 29..

I dag er det også nøyaktig to uker siden jeg la meg ned på en treningsbenk, med en dunk med rødsprit i den ene hånden, et avskjedsbrev i lommen, og telefonnummeret til legevakten i den andre hånden. Jeg kan ikke fatte og begripe hvor langt nede jeg var. Jeg kan fremdeles kjenne smaken av rødspriten. Den var så sterk at jeg til og med fikk vondt i tennene, da jeg lot det renne fra dunken og inn i munnen. Men hvis jeg ikke fikk alkohol i meg, så kom disse krampene, eller den nummenheten som jeg kaller det. Personlig synes jeg at det er noe av det verste med “for mye alkohol”. Man blir helt nummen i hele kroppen, som at man ikke engang kjenner at man har den. Man må liksom gripe tak i et eller annet, for å føle noe fysisk. Man kjenner ikke engang at man puster, og må liksom gripe etter pusten. Jeg var til og med så desperat på å få i meg alkohol, at brekningsmiddelet som i disse dager blir tilsatt rødsprit, ironisk nok for at folk ikke skal drikke det, ikke klarte å fungere. Jeg klarte stort sett å holde den nede. Stort sett. Igjen, så er jeg utrolig glad for at jeg ringte til legevakten. Selv om jeg har mange blandede erfaringer med ansatte i helsevesenet, så finnes det heldigvis ildsjeler der også. Og jeg husker da jeg kom opp på legevakten, så kokte jeg over. Jeg lurte på om jeg holdt på å få slag eller noe, for jeg svimlet, og det kjentes ut som at hodet holdt på å sprenge. Og jeg var svett i ansiktet, men fukten som kom ut fra porene kjentes ikke ut som svette, men heller som batterisyre. Det brant seriøst i huden og i pannen. “Rødsprit i panne er jo en vanlig måte å tilberede lever på, ute i villmarken”. Beklager, jeg kunne ikke dy meg. Disse fantastiske ordspillene som av og til ringer oppi hodet mitt, må få komme ut de også. De lindrer litt.

Men det er ganske sykt å tenke på. To uker er ikke lenge i det hele tatt, men den ekstremt depressive sinnstilstanden jeg var i er heldigvis så utrolig langt borte. Så uforståelig. Jeg må vokte meg for å komme i slike depresjoner igjen, for de er ekstremt selvdestruktive. De kommer av og til som lynnedslag, og forsvinner ofte ganske fort også. Men det jeg synes er skummelt, er øyeblikkene når lynet slår ned. At lynet faktisk slår ned. Og da er verden og livet bare et eneste mørkt hull. Et sted jeg har gitt opp. En tilværelse jeg har gitt opp. Faktisk, så skjønner jeg ikke at jeg ikke har gitt opp før. Jeg tenker ikke slik nå, men jeg tenker sånn når jeg har det slik. Jeg ser meg rundt etter løsninger, men med fullstendig blindede øyne. Jeg går rundt og rundt i sirkler, ramler, og klarer bare å se én løsning for å overleve, og én løsning for å ikke orke mer. Og det er omtrent alltid helt likevektig. Og det er i disse situasjonene jeg kontakter helsevesenet, selv om jeg føler at jeg setter meg selv i gapestokken, og at jeg ikke orker flere inntrykk. At jeg vil komme fullstendig utmattet og ustelt, og få folk til å himle med øynene. At “Jeppe på bjerget” fremdeles ikke har lært, og at han nå må komme krypende for å overlate sin egen helse i andres hender. Igjen.

Men, la en ting være skrevet: Alle de som har hjulpet meg når jeg selv ikke har kunnet hjelpe meg selv, er husket. De som har vist seg som ekte, barmhjertige mennesker, når jeg selv har sett ut som et fugleskremsel, er husket. De som har skjønt at jeg har hatt det svært tungt, uten å dømme, men som har gitt meg trøst og medmenneskelighet, er husket. De som har skjønt at jeg av og til har vært midlertidig ute av stand, og sett en annen vei når jeg har sagt teite ting, mens de samtidig har holdt min hånd, er husket. Og disse skal være sikker på at de kan gripe etter hånden min, dersom vinden en dag snur. For selv om jeg kanskje er en rar mann, så er jeg en barmhjertig mann. Og de som har gjort meg godt, har jeg selv lyst å gjøre godt.

Når jeg allikevel er inne på all elendighet og avrusninger og dette, så har jeg lyst å fortelle om en åpenbaring jeg hadde, som har med Jesus å gjøre.

Innledningsvis vil jeg belyse hvorfor så mange lurer på hvor Gud er, når livet er som verst. “Fotsporene” er en veldig god tekst om det, men jeg vil fortelle noe jeg selv har opplevd, som kan sammenlignes med “fotsporene”.

Det er vel ikke unaturlig å tvile på Guds eksistens, når man føler at man er i helvete. Eller at Gud har forlatt den som lider, uten at man forstår hvorfor. Til og med Jesus hadde jo et øyeblikk med tvil, hvor han spurte Gud om hvorfor han hadde forlatt ham.

Jeg husker for omtrent fire år siden, hvor jeg hadde drukket enorme mengder vin over svært lang tid. Jeg var ikke til å kjenne igjen utseendemessig, og jeg hadde heller ikke medisiner som hjalp, og jeg var heller ikke på sykehus. Jeg var på et sånt stadium at alt med meg var alkohol. Promillen min var sikkert på 4 i snitt, og slik var det døgn etter døgn etter døgn. Jeg klarte ikke å sove, jeg klarte ikke å spise, og jeg klarte ikke å tenke. Jeg klarte ikke å skille mellom mareritt, psykoser, ekstrem depresjon og virkelighet. Jeg tror ikke det er i nærheten av en overdrivelse å si at jeg så døden i hvitøyet. Og når man er på et slikt stadium, så er det faktisk farlig å stoppe å drikke brått. Det er fremdeles mange som ikke vet dette, men alkoholabstinens kan være dødelig.

Men jeg stoppet brått, og lå og vred meg i svette, kramper, skrik og feber. De gangene jeg nærmet meg noe som lignet søvn, fikk jeg stemmer i hodet, og våknet opp igjen.

Jeg satte meg opp i sofaen, fullstendig forvrengt, og forsøkte å roe meg ned med en røyk. Og da kommer han inn i stuen. En høy, hvitkledd mann med skjegg og langt hår. Og et blikk så dypt og utstrålende at han ikke trengte å snakke. Blikket hans talte for ham.

Mannen som kom inn i rommet, var helt hundre prosent identisk med bildet jeg har i hodet om hvordan Jesus ser ut. Det sies jo at de som tror på ham, vil kjenne ham igjen. Og jeg visste med en gang at det var ham. Det var liksom ikke spørsmål om noe annet.

Han så veldig, veldig alvorlig ut.

“Er det dette du vil?” spurte han, men ikke med røsten.

Han snakket ikke med munnen. Det er vanskelig å forklare. Det kan nærmest forklares som en av disse som mimer med en dukke på hånden. Han snakket, men ordene kom liksom ikke direkte fra ham.

Jeg skjønte hva han mente, og svarte raskt:

“Nei.”

Jeg ville nemlig ikke dø, for jeg hadde troen på at jeg skulle få et langt og godt liv. Eller rettere sagt, etter det øyeblikket fikk jeg det. Han gav meg valget.

Etter at jeg svarte ham, forsvant han igjen. Men jeg er helt sikker på at hvis jeg hadde svart “ja”, så hadde han tatt meg i hånden, og vi hadde forsvunnet sammen. Derfor tror jeg at de gangene man virkelig, virkelig sliter, og føler seg mer eller mindre gudsforlatt, så er det ironisk nok de gangene Gud er deg nærmest, og holder deg i sine armer. Vi må ikke glemme at Guds veier er uransakelige.

Noen vil kalle denne hendelsen en hallusinasjon, delirium, psykose, fantasi, drøm osv. Listen er lang. En slik fortelling ville kanskje alene vært grunn til innleggelse, for noen psykiatere. Mens noen menigheter kanskje ville ha kalt det et sterkt nærvær av Gud. Jeg tror også på det sistnevnte. Jeg tror også at det som er viktigst, er åpenbaringen jeg selv fikk. Opplevelsen JEG hadde. Det er jo mye viktigere enn hva andre skulle mene. Dette er min tro, og den lar seg ikke rokke av noen.

Jeg tror at jeg var så døden nær denne gangen, at jeg ubevisst banket på himmelens dør, mens jeg trodde jeg var i helvete. Og Gud åpnet den, og spurte om jeg virkelig ville reise videre nå, eller om jeg skulle kjempe meg igjennom det. Jeg snudde og gikk tilbake, for jeg fikk inntrykk av at min tid ikke var kommet. Og jeg er her fremdeles. Men oppi det hele? For en utrolig fin følelse det var å få en bekreftelse på at Gud passet på meg, selv om jeg var så møkkete og svett at jeg burde ha gått igjennom en bilvask.

Jeg har de senere år støttet og trøstet meg litt på en filosofi:

“Hvis livet går fullstendig i grus, så plukker jeg bare opp restene og går videre.”

For selv om jeg har hatt mange tilbakefall siden, så har jeg også hatt gode perioder, hvor jeg har klart å holde meg på vannvognen. Jeg skulle egentlig ønske det var en balanse i alt, men den er vanskelig å opprettholde. Samtidig så tenker jeg ofte at: Greit, nå har jeg faktisk blitt 32 år, og jeg har egentlig ikke kommet veldig mye videre på mange, mange år. Kanskje det er på tide å bare gjøre det beste ut av situasjonen, og bare sette i gang. Bare begynne å leve, i stedet for hele tiden å vente på bedre tider. For det har jeg gjort mye av. Jeg har ventet masse. Kanskje jeg må gå til fjellet, i stedet for å vente på at fjellet kommer til meg.

Nå runder jeg av for kvelden, men jeg gjør som vanlig den tingen med bibelen:

“Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: Ta imot gavene fra de bortførte, fra Heldai, Tobia og Jedaja – gå selv på denne dag inn i Josias, Sefanjas sønns hus – for dit er de kommet fra Babel –

Og ta imot sølv og gull av dem og lag kroner og sett dem på Josvas, Jehosadaks sønns, yppersteprestens hode!

Og si til ham: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire. Han skal spire fram av sin rot, og han skal bygge Herrens tempel.

Ja, han skal bygge Herrens tempel. Han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone, og freds råd skal det være mellom dem begge.

Kronene skal være til et minne i Herrens tempel om Helem og Tobia og Jedaja og Hen, Sefanjas sønn.

Langt bortefra skal de komme og bygge på Herrens tempel. Og dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til dere. Dette skal skje dersom dere hører på Herrens, deres Guds røst.”

DAG 6 ( Natt til mandag 17.11.14 )

I dag har vært en aktiv dag, med mye innhold og enda mer tankekjør. Jeg har ombestemt meg, bestemt meg, ombestemt meg og bestemt meg for å reise til Lanzarote sikkert hundre ganger, men har heldigvis ikke gjort noe annet enn å gruble over det, så jeg ikke trekker noen forhastede beslutninger og avbestiller, for deretter å angre ti minutter etterpå. Jeg har bestemt meg for å tenke på det til senest tirsdag. Jeg har for øyeblikket litt vansker med å finne ut om det fremdeles er litt abstinenser som “hjelper meg å avgjøre” ting, samt medisiner og generell sinnstilstand. Jeg har faktisk valgt å ikke ta to av de tre typene medisiner jeg står på i dag. Jeg har kun tatt Sobril, men jeg har ikke tatt Seroquel eller Orifiril. Jeg følte at det ble for mye medisiner å forholde seg til, så jeg kommer til å ta dette opp med legen i morgen, eller så snart jeg har time der igjen.

Jeg skal i hvert fall ta blodprøver og Antabus ute i skranken på legekontoret i morgen, så får vi se hva som skjer. Men Sobrilene trenger jeg foreløpig, selv om jeg faktisk ikke har tatt noen stor dose av dem heller.

Fra det ene til det andre, så våknet jeg i dag morges av en stemme som hvisket meg i øret:

“Forsiktig, forsiktig”.

Jeg bråvåknet, og kan ikke si at det var noen artig start på morgenen. Men en sobril, to-tre kopper kaffe og tre-fire røyk er en cocktail som får meg i gang i løpet av kort tid. Samtidig merket jeg at jeg hadde begynt å bli skikkelig påvirket av alle de andre medisinene, og at det rett og slett ble for mange av dem. Derfor valgte jeg å ikke ta alle i dag, og det ble faktisk bedre utover dagen. Formen altså.

Jeg gikk først en lang tur med Fido, og deretter gikk det i ett. En liten hvil, og så en lang tur med de de andre hundene, mye rydding, trening av mage, planlegging, ambivalens og godstoget av tanker om hvor jeg skal videre, og hva jeg skal gjøre. Jeg har tenkt og tenkt, men klarer ikke å bestemme meg for noe. Det eneste jeg har bestemt meg for helt sikkert, er at jeg trenger å starte et nytt og bedre liv, og at jeg har behov for å gjøre det på en helt ny plass. Men så kommer igjen tanken om at jeg kanskje blir utrolig ensom på det nye stedet. Jeg har opplevd dette tidligere, så det må være skikkelig planlagt.

Jeg håper at brikkene faller på plass i løpet av få dager, for man får seriøst rynker i pannen av å tenke så mye.

Men jeg har også litt positivt å fortelle. Jeg er fremdeles veldig hypp på tanken om å komme helt tilbake til den jeg egentlig er, og i morgen blir tobakken i det små erstattet med e-sigaretter. Jeg vet at det kanskje høres uviktig ut å slutte å røyke tobakk, men det er ikke det for meg. Det er viktig for meg å bli helt sunn. Jeg vil være en som ser frisk og sunn ut, og ikke en som går med hette, store poser og ringer under øynene, og en rullings hengende ut munnviken.

Det er litt slik jeg er i dag, mens jeg dypt inni meg selv ønsker å rett og slett være helt sunn, og helt frisk. For jeg tror kjernen og nøkkelen til lykken ligger nemlig der. Og da må det være hundre prosent, og ikke disse halvveis-prosjektene jeg har sverget til tidligere. Hvis jeg klarer å komme meg skikkelig, skikkelig på beina, med den livserfaringen jeg har, kunne jeg ha vært en ressurs i mange sammenhenger. Men ting må gjøres i riktig rekkefølge selvsagt. Det er jo det: Veldig selvsagt. Det går ikke an å gå rundt på krykker og fortelle om hvordan jeg klarte å komme meg på beina igjen.

Dog, oppi det hele, må jeg innrømme at jeg opplever denne følelsen som ganske ny, og det er jo veldig positivt. Jeg tenker da på selve motivasjonen til å klare det, og savnet. Lengselen etter den genuine virkelighet. Den uten rus. Den er bare så langt borte, men jeg tror at Herren vil få meg ut av uføret, samtidig som jeg vet at jeg er nødt å få frem styrken i meg selv også. En psykiater sa en gang til meg:

“Jeppe, du har en utrolig styrke inni deg, men du må våge å bruke den.”

Der og da bare ristet jeg på hodet nærmest, for på det tidspunktet var jeg så svekket og ødelagt at jeg så vidt klarte å gå. Det førte til at jeg endte opp på sykehus, og andre pasienter sa at jeg virket så ubeskrivelig forkommen, og at jeg var grå som et spøkelse. For å si det slik: Jeg følte meg ikke særlig sterk. Men nå i ettertid tenker jeg litt mer på det han sa, og jeg tror jeg skjønner hva han mente. Jeg tror han mente at jeg måtte slippe meg selv ut.

Ofte kler jeg meg i overdrevet mye klær. I symbolikken kan man dra paralleller med dette, og å være avhengig av flere rusmidler samtidig. Det er så mange plagg som må av, før man i det hele tatt kan se mennesket.

Jeg bodde en periode i Sør-Trøndelag. Jeg leide en hytte, for jeg var så sliten av alt, at jeg rett og slett trengte å være for meg selv, med unntak av hunden min sitt selskap.

Jeg var lei av fjas og folk som tok seg betalt for å bry seg, og jeg trengte å kjenne på hva som var ekte. Og da passet det seg utrolig godt med å være med hunden min, som jeg stoler mer på enn noen mennesker. Og denne perioden skulle tilbringes i storslagen natur.

Vi gikk fjellturer 1200 meter over havet nesten daglig. Men på denne tiden hadde jeg en tendens til å kle meg altfor tynt, bokstavelig talt. Jeg husker jeg gikk i en kortermet skjorte ute, og fikk merkelige blikk fra alle som gikk forbi meg.

Jeg tror jeg skulle på butikken en dag. Jeg ble litt stresset, fordi jeg fikk alle disse rare blikkene, men skjønte greien da jeg på veien så på en sånn digital klokke som hang på veggen på en bank. Den viste nemlig også temperatur, og det var 24 minusgrader ute.

Det er litt morsomt å tenke tilbake på, selv om det kanskje ikke er så saklig. Men kulden var annerledes der. Det var mer en tørr form for kulde enn hva vi har her på Vestlandet.

Jeg vet at min bestefar fra farssiden, som for øvrig var Svensk, en dag på tur i fjellet i Nord-Trøndelag han var utrolig godt kjent med, gikk seg “rang”. Det vil si at man blir desorientert og retningsblind, selv om omgivelsene er aldri så kjente.

Dette opplevde jeg og Fido også, i Oppdal, hvor vi bodde. Vi hadde vært høyt oppe i fjellet. Faktisk helt på toppen, og var på vei nedover igjen. Plutselig ble jeg helt forvirret, og skjønte ikke hvordan vi skulle komme oss ned igjen. Selv om vi gikk på stien. Derfor begynte vi å gå oppover langs en bratt fjellside hvor det ikke var noen som helst fotspor, før jeg til slutt så stien der nede, igjen.

Det var en utrolig ekkel følelse, og jeg oppdaget at stedet vi var på, slett ikke var noen tursti, men heller et område hvor det var fare for både fall og skred. Så vi måtte bare gå tilbake til stien vi valgte å gå av. Det er rart å tenke på. Vi begynte å gå oppover for å komme oss nedover. Så forvirret kan man altså bli.

Det å være “rang”, kan vel brukes i mange sammenhenger, og jeg føler det er et ord som passer godt til situasjonen jeg nå befinner meg i, selv om jeg ikke er på noe høyt fjell. For det som skal være min vei videre, skal også være min vei tilbake. Derfor er det ikke så lett å finne den, og derfor unner jeg meg selv disse dagene på å tenke meg grundig om. Jeg håper bare jeg klarer å finne en skikkelig løsning som klaffer bra til alt. Å reise til utlandet blir litt russisk rulett, uten tvil. Men å bare gå opp og ned blir også det, for faren for tilbakefall er så stor da.

Institusjoner og psykiatri har jeg mer eller mindre gitt opp. Jeg er heller nødt til å finne frem den styrken jeg har inni meg, og jeg er nødt å bevege meg videre, uansett.

De utsvevende eventyrene som ender opp på sykehus hver eneste gang? Det er absolutt en historie å fortelle andre, men jeg begynner å bli for gammel til slike impulser.

Jeg får prøve å sove på det, i natt igjen. Jeg føler meg i hvert fall mye bedre i dag enn i går. Det er jo positivt. Og i morgen skal jeg kjøpe meg litt klær faktisk. Det er noen år siden jeg har tenkt i de baner, så det må da være noe positivt på gang her! Selv om jeg ikke har ett snev av snøring på hva som ser bra ut, er det i hvert fall bra i forhold til tanken om å fornye seg selv. Dessuten tror jeg det meste ser bedre ut enn mine slitte hettegensere. Jeg burde kanskje hatt min søster med meg, for å gi litt veiledning om hva som ser propert ut. Med tanke på at jeg selv av og til har gått rundt i anorakk, og en hel sommer gikk jeg med crox som fottøy. De var faktisk utrolig behagelige, og kostet bare 50 kroner på Rema1000. Men ja, en liten oppgradering av garderoben er nok ikke så altfor dumt.

Jeg vil avslutte med å si at jeg håper jeg finner et klarere svar i morgen, for i dag har det vært ekstremt mye ambivalens.

Det føles rart egentlig, at folk i min situasjon liksom må lære seg å leve et slikt liv som de fleste opplever som helt naturlig. Men det er slik, og det er ikke enkelt. Uansett, så vil jeg bare få takke Gud, for jeg merker at han gradvis har begynt å vise meg veien.

Jeg har sagt det før, men jeg har aldri savnet et vanlig liv mer enn nå. Savnet av det vanlige livet overkjører suget etter rus fullstendig. Og dette kommer fra en kar som holdt på å avslutte det hele og drakk rødsprit for bare en uke siden. Man skulle gjerne tro at den rødspriten fort gjorde at øynene lukket seg gradvis. Men mine ble bare mer åpnet.

Jeg fikk også i ettertid vite av en sykepleier at jeg ikke måtte gjøre slikt, for jeg kunne risikere å bli blind. Det skremte meg litt, for jeg visste faktisk ikke dette.

Men den kvelden hvor jeg drakk denne giften, hadde jeg det så forferdelig at jeg til og med var åpen for å prøve spylervæske, som nevnt. I stedet kom jeg heldigvis i kontakt med denne sykepleieren som virket som et sånt type menneske som var akkurat hva jeg trengte i situasjonen jeg befant meg i. Det er jeg veldig takknemlig for.

Og nå føler jeg at jeg har fått den hjelpen og de sjansene jeg kan få. Nå er tiden inne for å komme i posisjon til å hjelpe andre igjen. Det kommer bare til å ta litt tid. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg tror faktisk ikke at Rom blir brygget på en dag engang. Men nå er nattens timer kommet, og jeg avslutter som vanlig med å lese opp i blinde i boken min:

“Da svarte Herren Job ut av stormen: Hvem er han som formørket mitt råd med ord uten forstand?

Nåvel, bind opp om deg som en mann! Så vil jeg spørre deg, og du skal svare meg.

Hvem fastsatte dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den?

Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?

Hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv, den gang jeg kledde det med skyer og svøpte det i skodde og merket av en grense for det og satte bom og dører og sa: Hit skal du komme, og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge seg!

Har du i dine dager befalt morgenen å bryte frem? Har du vist morgenrøden dens plass, for at den skulle gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?

Da tar jorden form likesom leire under seglet, og tingene trer frem i sin drakt. De ugudelige mister sitt lys, og den løftede arm blir brukket. Er du kommet til havets kilder, har du vandret på dypets bunn? Har dødens porter vist seg for deg? Har du sett dødsskyggenes porter? Har du sett ut over jordens vidder? Si fram dersom du kjenner alt dette! Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket, hvor er dets sted- så du kunne bære det fram dit hvor det hører hjemme, og vise det veien dit hvor det bor!

Du vet det vel! Den gang ble du jo født, og dine dagers tall er stort. Har du vært i forrådskamrene for snøen? Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?

Hva vei følger lyset når det deler seg, og østavinden nå sprer seg over jorden?

Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen for å la det regne over et øde land, over en ørken der ikke noe menneske bor, for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?

Har regnet noen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?

Hvilket morsliv er vel isen gått fram fra, og himmelens rim – hvem har født det?

Vannet blir hårdt som stein, og havets overflate stivner.

Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker?

Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder fram i rette tid? Og Bjørnen med dens unger – kan du styre deres gang?

Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?

Kan du løfte din røst opp til skyen, så en flom av vann dekker deg?

Kan du sende ut lynene, så de farer av sted, så de sier til deg: Se, her er vi!

Hvem har lagt visdom i de mørke skyene, eller hvem har lagt forstand i tåken?”

DAG 3 ( 12.11.14 )

Jeg fikk ikke skrevet så mye mer i går, men det skjedde ikke så mye mer spennende heller. Jeg har fremdeles ikke bibelen min, så jeg må som nevnt nødt til å etterfylle versene for disse tre dagene. I morgen skal jeg jo hjem, så da kan jeg finne min egen bibel der.

I dag er jeg i litt rar form; Trøtt i det ene øyeblikket, og stresset i det andre. Abstinensene har ikke gitt seg, så jeg er glad jeg har til i morgen å komme meg mer på.

Jeg håper at min onkel kan hente meg, for det er ikke så fett å gå rett fra sykehus og rett inn på en fullpakket buss. Man føler liksom at det står “Pasient ved Sandviken psykiatriske sykehus” i pannen, til offentlig skue.

Jeg hadde forresten noen morgenhilsener i går kveld også. Jeg la meg i ni-tiden, og stod opp klokken halv elleve om kvelden igjen, og ønsket de ansatte god morgen. Det er nok litt på grunn av medisiner også. Jeg står på Sobril, Seroquel, Orifiril og Valergan. Litt av en cocktail, med andre ord.

Men nå er det i hvert fall morgen, og jeg har vært våken siden kvart over seks denne onsdagen.

Jeg tror og føler at hundene hjemme savner meg. De er nok deppa og forvirret, med tanke på at både jeg og min mor er vekke. Min mor er jo som nevnt i Tyrkia, og jeg er her på “galehus”. Men det er sterke hunder, og de klarer nok en dag eller to til. Og de er godt ivaretatt av mine to onkler.

Jeg tenker også veldig, veldig mye på turen som forhåpentligvis vil skje om 18 dager. Jeg ber om at det skal ordne seg. Og når jeg blir utskrevet, skal jeg trene meg selv fysisk sterk igjen, gå på turer med hundene og skrive mye. Jeg må også få unna alt av praktiske gjøremål og formaliteter. Jeg er utrolig spent på neste kapittel i livet.

I dag skal jeg ta blodprøver, for å se at alt er okey med kroppen. Det kan vel være greit å sjekke leveren etter en kule som involverer rødsprit. Jeg skriver mer senere.

Det er nå ettermiddag. Jeg har stort sett sovet hele tiden, og da snakker vi dyp søvn. Og gjett om jeg har drømt, inkludert mareritt. Jeg husker godt den ene drømmen jeg hadde, og den kan ikke kalles annet enn merkelig, men ofte tolker jeg mine egne drømmer, da jeg ser på dem som beskjeder og språk fra underbevisstheten.

Jeg drømte at min onkel hadde anskaffet seg en eldgammel veteranbil. Jeg husker ikke hva denne varianten heter, men det var en slik “kasse-aktig” veteranbil som man ofte ser i gammeldagse, britiske filmer.

Greien var at den stod nede på parkeringsplassen, og av en eller annen grunn, så veltet den. Jeg husker jeg løp ned og var i ferd med å løfte den opp igjen med bare armene. Dette fungerte til en viss grad, men da jeg hadde løftet den halvveis, ble jeg avbrutt av en stemme som ropte:

“Det der kan du ikke gjøre med bare armene, Jeppe ( Jeppe kommer til å være mitt pseudonym i denne boken/bloggen )! Det må en kranbil til!”

Etter dette husker jeg ikke mer av drømmen.

Når jeg er våken, stresser jeg mye. Jeg grubler over alt mellom himmel og jord. Jeg drømmer om et liv fritt for angst og depresjoner. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe nytte for meg.

Jeg tenker også på båten min, og hvordan det går med den. Det er en fin tresnekke som nå står på land. Jeg må skaffe en presenning til den. Trebåter har ikke godt av regnvann, og det regner mye. Sjøvann er det ikke noen fare med, ettersom dette inneholder salt, som konserverer.

Jeg tenker på at jeg også må finne en eller annen form for identifikasjon når jeg kommer hjem, for å få hentet ut medisinene mine. Da jeg var på fylla nå før sykehusoppholdet, fant jeg ikke verken passet mitt eller visa-kortet. Jeg hadde rotet alt vekk, og dette førte til en brå seponering av Sobril, som nok også var et bidrag til at jeg ble så dårlig som jeg ble.

Sobril er et sterkt vanedannende B-preparat, og jeg har gått på dem fast i flere år. Da er det absolutt ikke å anbefale å slutte brått. Men uten identifikasjon, kunne jeg ikke hente ut resepten min. Så jeg gikk i flere dager uten min daglige dose.

Generelt må jeg rydde opp etter den siste kulen min. Jeg hater det. Jeg gruer meg til å rydde vekk dunken med rødsprit. Selv om det kanskje høres ut som bagateller, så blir mygg til elefanter i den tilstanden jeg er i nå.

Jeg må også begynne med Antabus igjen, med en gang jeg kommer ut. Jeg kjenner at drikkesugene har blitt sterkere med årene, og de abstinente fasene har blitt verre. Sykepleierne og legene har blitt mye yngre, hvilket betyr at jeg har blitt eldre. Men jeg har fremdeles ikke kommet noen vei. Jeg har de samme problemene, kanskje til og med verre enn før. Jeg føler meg gammel, i en alder av 32.

Dette er en av grunnene til at jeg har lyst å bidra med noe i sjømannskirken. Jeg har lyst å bidra med noe godt. Hjelpe noen. Føle at jeg gjør noe meningsfylt. Føle en progress.

Jeg har snakket med onklene mine, og alt er heldigvis bra hjemme, med både familie og hundene. Jeg gleder meg til å komme i gang med trening av både meg selv og hundene. Jeg tror vi alle trenger en lang tur nå. Min ene onkel kan heldigvis hente meg i morgen, så det var en lettelse. Da slipper jeg å tenke på den buss-dritten.

Sist jeg gikk direkte fra akuttmottaket og inn på en buss, følte jeg jo som nevnt at samtlige passasjerer der stirret på meg. Det var heller ikke noen ledige sitteplasser, så jeg måtte liksom stå til offentlig skue. Jeg fant absolutt ingen steder å feste blikket, og til slutt holdt jeg på å besvime. Jeg så til og med at folk bevisst så en annen vei, nærmest for å vise meg at de ikke så på meg, av sympati. Jeg tror det var ganske åpenbart at jeg slet, og det var vel ikke et mattestykke å finne ut hvor jeg kom fra. Det skal nemlig ikke mange dagene til for å få den institusjonsfølelsen.

Jeg har begynt å bli utrolig rastløs nå, og vil ut. Selv om jeg er full i nerver.

For tiden liker jeg meg ikke så godt i kommunen jeg bor i. Det er så utrolig mange rus-assosiasjoner, og minnene som også er der om bedre tider, er så langt borte. Jeg liker meg hjemme, sånn sett, men nå kommer også mørketiden, og uten lys blir jeg garantert deprimert. Og da er veien til flasken kort. Derfor er drømmen om Lanzarote så utrolig viktig for meg nå.

Til orientering, for de som eventuelt ikke skulle vite det, så er Lanzarote en av Kanariøyene. Den blir også kalt “den vennlige øyen”, og består av størknet lava. Og selv om jeg har vært mye i Spania tidligere, har jeg bare vært på Lanzarote en gang før, og det var faktisk første gangen jeg var i “Syden”.

Min far døde brått av hjertestopp etter å ha vært på butikken hjemme, og var død før han traff bakken på vei hjem. Da var jeg 13 år, og midt oppi sorgprosessen i denne kalde og mørke oktober-måneden, kom min tante fra Sverige og tok meg, min søster, min mor og sin egen niese til nettopp Lanzarote. Det var bokstavelig talt et lys i sorgen. Det var som å komme til paradis. Så hvis Gud vil, får jeg reise dit nå også. Jeg må bare først vite at alt er bra hjemme, med familie og de to hundene som blir igjen. De to er mer familien sine hunder, mens «Fido» er min.

«Fido», som jeg ser på som en gave fra Gud, blir altså med meg på ferden. Hun er gammel, men veldig sterk både psykisk og fysisk. Jeg tror nok at hun savner meg nå. Vanligvis når jeg prater til henne, så snakker jeg på samme måte som jeg snakker til et menneske, og gir ikke de klassiske kommandoene som “sitt”, “bli”, “dekk” osv. Hun er såpass intelligent at det virker som at hun forstår hva jeg sier uansett. Så tenker jeg på at jeg har snakket så mye med henne i forbindelse med Spania og dette, og at vi skal dit. Men de siste ordene jeg sa til henne før jeg reiste på legevakten, var: “Jeppe er så dårlig nå, Fido, at jeg tror jeg må på sykehuset en liten stund.”

Jeg håper at hun forstod dette, og at hun ikke tenker at jeg har reist fra henne, uten at hun fikk være med på reisen. Jeg hadde nemlig en ubehagelig drøm, hvor hun lå i sengen min med tårevåte dådyr-øyne. Jeg er med andre ord glad for at jeg skal treffe henne igjen i morgen.

Jeg har nettopp spist kvelds. Jeg spiser seriøst som en ulv. I kveld spiste jeg åtte skiver, og om noen timer er jeg sikkert skrubbsulten igjen. En av årsakene er nok at når jeg drikker, så går jeg mer eller mindre inn i en fullstendig faste, hva mat angår. Jeg kan gjerne gå på fylla i flere uker, og på denne tiden spiser jeg kanskje til sammen ett lite måltid kanskje annenhver kveld, og da mener jeg lite også. Så når jeg kommer på alkoholavrusning, har jeg som regel stor mangel på B-vitaminer, og omtrent ingen appetitt. Derfor får jeg som regel en tiamin-injeksjon, som er stappet med B-vitaminer, og disse vekker matlysten til de grader, samt at noen av medisinene jeg står på gir deg såkalt “ulvehunger”, som bivirkning.

Men alt i alt, synes jeg at jeg fortjener noen store måltider. Det går litt opp i opp, sammenlignet med dem som ikke faller utpå sånne enorme, destruktive fyllekuler som jeg selv har på CV-en.

Dette var det jeg orket å skrive denne onsdagskvelden. Neste gang jeg skriver, vil være fra hjemmet. Da kommer jeg også til å fylle inn versene fra bibelen, som jeg har sagt at deler av boken vil bestå av:

En salme. En sang ved husets innvielse, av David.

«Jeg vil opphøye deg, Herre! For du har løftet meg opp, og du har latt mine fiender glede seg over meg.

Herre min Gud! Jeg ropte til deg, og du helbredet meg.

Herre, du har ført min sjel opp fra dødsriket. Du holdt meg i live, så jeg ikke skulle gå i graven.

Lovsyng Herren, dere hans fromme. Pris hans hellige navn!

For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.

Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evigheten skal jeg rokkes!

Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet.

Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmyk bad jeg til Herre.

Hva vinning er det i mitt blod, at jeg farer ned til graven? Vil vel støvet prise deg, vil det forkynne din trofasthet?

Hør, Herre, og vær meg nådig! Herre, vær du meg nådig, Herre, vær du min hjelper!

Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!”

Dag 2 ( 11.11.14)

Det er nå tidlig på dagen, og jeg sitter nå og venter på å få snakke med lege. Jeg regner med at jeg kommer til å bli utskrevet, selv om de i går sa at jeg skulle få være her i to dager til. Det er en magefølelse jeg har, basert på erfaring. Jeg håper på en måte at jeg tar feil, for jeg hadde ikke takket nei til et døgn til. Jeg er stresset. Jeg fikk ikke såkalt “krise-røyk”, for de mente at jeg kunne gå å kjøpe en pakke tobakk, ettersom jeg ikke lenger er her på tvang. Det er uansett litt vrient, ettersom at jeg kom hit med klærne jeg gikk i, og litt tobakk som jeg har delt med andre pasienter. Jeg skriver mer senere, når jeg vet mer.

Det har nå gått en stund, og jeg fikk meg en liten overraskelse! Jeg har nettopp fått vite at jeg skal få være her i to dager til. Jeg hadde nesten pakket tingene mine, men det var visst ikke nødvendig foreløpig. De ansatte her er stort sett veldig greie. Nå prøver de å finne nummeret til min søster, sånn at jeg kan ringe henne for å gi henne en oppdatering på hva som foregår. Hun er selv sykepleier, og har ofte vært frustrert over at de skriver pasienter ut altfor tidlig, både her og andre steder.

Ytterligere noen timer har gått, og jeg skriver litt sporadisk i dag. Jeg har sovet litt siden sist, før jeg ble vekket av at en ansatt kom inn med en pakke tobakk til meg. Jeg regner med at det var min søster som kom innom i farten med den. Jeg vet at hun hadde det veldig travelt, for hun måtte avtale med samboeren for å få anledning til å komme innom, med tanke på at de begge jobber, og har to unger og flere hester, og bor ganske langt unna. Men jeg satte i hvert fall stor pris på tobakken. Dette er absolutt ikke stedet for “tvungen tobakksavvenning”.

Formen min svinger veldig mellom omtrent alle typer humør som finnes. Det ene øyeblikket er jeg nervøs, det andre utrolig stresset, det tredje utrolig deppa, og det fjerde veldig trøtt. Det hjelper å sove. Da våkner man opp igjen og kan ta seg en røyk og en kopp kaffe. Spennende tilværelse.

Det var forresten litt morsomt natt til i dag. Jeg tror jeg la meg i åtte-tiden om kvelden, og falt i dyp søvn. Så våknet jeg til en ny morgen, og gikk ut i korridoren og ønsket de ansatte der en riktig god morgen. Da sa nattevakten:

“Nei, ikke heeelt ennå. Klokken er tolv om natten…”

Deretter tok jeg meg en røyk, og gikk og la meg igjen. Så våknet jeg to timer senere, gikk ut og ønsket dem en god morgen da også. Så man kan si at det var utrolig mange morgenstunder den natten der.

Jeg ber til Gud om at det skal ordne seg med Lanzarote-prosjektet. Jeg er redd for at noe skal komme i veien. Det må være fantastisk å jobbe i Guds hus. Men da må jeg klare å komme meg på beina i løpet av kort tid, og holde meg på dem. Ellers er alt ødelagt.

Jeg vet ikke om Antabus finnes i Spania, men jeg skal klare det uansett. Jeg får litt nerver av å tenke på at turen bare er 19 dager unna. Men jeg er klar, og har egentlig vært det lenge. Og hvis det skulle skjære seg i forbindelse med Lanzarote, flytter jeg uansett til et annet sted. Men det er en foreløpig uavklart plan B. Jeg skriver mer senere.

Timer har gått, og jeg vet at det jeg skriver ikke er så spennende. Men faktum er at det ikke skjer så mye spennende her på avdelingen, og jeg finner en viss terapi i å skrive uansett. Men dette er bare en observasjonspost, med sterile farger, et felles TV-apparat, en stue med noen brettspill og gamle magasiner, og et røykerom med en fastmontert lighter på veggen. Vi får nemlig ikke ha våre egne lightere her. Røykerommet og måltidene er dagens høydepunkter. Så det er ikke et sted å trakte etter.

I dag hadde vi kjøttkaker til middag, og jeg har trent fysisk trening på rommet. Jeg kjenner at jeg har begynt å bli rastløs allerede.

Forresten, så ble tobakksmysteriet løst. Det var nemlig moren til min søsters samboer som hadde vært innom med tobakken. Da var det kanskje ikke så rart at de trodde at det var min mor. Men ettersom at min mor er i Tyrkia, tenkte jeg: Ser jeg virkelig så ung ut? Jeg tenkte jo at det måtte ha vært min søster som var innom, og hun er bare to år eldre enn meg. Men nå er det oppklart. Moren til min søsters samboer jobber visstnok i nærheten, og svippet derfor innom her. Det var snilt gjort.

(Jeg fikk ikke skrevet mer denne dagen, og uten bibel, måtte jeg også etterfylle verset til Dag 2 i ettertid, da jeg kom hjem):

Mens han talte dette til dem, se ander og falt ned for ham og sa: Min datter er nettopp død, men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve.

Jesus stod opp og fulgte ham, og disiplene gikk med.

Og se, en kvinne som hadde lidt av blødninger i tolv år, kom bakfra og rørte ved minnedusken på kappen hans.

Men Jesus vendte seg om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg. Og kvinnen ble frisk fra samme stund.

Og da Jesus kom til synagogeforstanderens hus, og så fløytespillerne og den larmerende hopen, sa han: Gå bort! Piken er ikke død. Hun sover. Men de bare lo av ham.

Men da folkehopen var drevet ut, gikk han inn og tok piken ved hånden, og hun reiste seg opp.”