Dag 93 ( Mandag 01.06.15 )

Nå er det ikke mange dagene igjen i boken. Mye tyder på at det ikke kommer til å bli noen store forandringer ved bokens slutt, men dette har jo vært ganske åpenbart lenge. Det er jo ikke en fiktiv bok, og livet lever jo på en måte sitt eget liv. Det kan ikke formes etter en bok, med mindre man skriver om fortiden. Da har man mer håndfast materiale å gå på, ettersom man vet fortellingen fra begynnelse til slutt, før man begynner å skrive.

I dag har jeg gitt etter for den konstante dampen som kommer ut ørene mine. Jeg har bestemt meg for å frigjøres fra lenkene jeg har rundt armer, ben og sinn. Jeg føler det ikke er annet å gjøre. Nå vil jeg lytte mest til meg selv, fra nå av. Jeg vil leve det livet jeg selv ønsker, og jeg vil ha mer frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Jeg føler på mange måter at det nye livet mitt kan sammenlignes med å være i militæret. Det består stort sett av ting jeg bør gjøre, og jeg kjenner meg ikke lenger lykkelig. Det er jo bra å trene, og generelt ha rutiner. Men ikke sånn som dette. Jeg har glemt noe oppi det hele, og det er å faktisk leve. Dette har jeg hørt før. Jeg har viet alt til en fremtid jeg ikke aner noe som helst om, mens jeg presser meg selv for mye i nåtiden. Jeg tror ikke det er helt bra. Så jeg tar nå sikte på den gylne middelvei. Jeg kommer fra nå av til å oppsøke balansen i alt. Ikke for mye av noe, og ikke for lite av noe.

Jeg tenker også mye på dette med ADHD-medisinen. Av erfaringer er jeg i utgangspunktet skepsis til psykiatrien og systemet, generelt sett. Jeg har veldig blandede erfaringer derfra, og har opplevd både å få hjelp i noen situasjoner, mens jeg har kommet over fullstendig inkompetente mennesker der, i andre. For meg føles det som Russisk rullet.

Henvisningen er nå sendt til spesialisthelsetjenesten, og jeg har fått vite at det kan gå helt til august, før det eventuelt skjer noe. Men dersom det hadde vært så enkelt for meg å bare holde meg på matten helt frem til da, så hadde jeg vel kanskje ikke engang trengt disse medisinene. Og det er hvis jeg i det hele tatt får dem. Men uansett, så er det altfor lenge for meg å vente helt til august. Jeg går på veggene nå, og bare tanken på å gå i to måneder til sånn, er simpelthen ikke realistisk.

En annen ting jeg har hørt, er at man som regel prøver ut en ADHD-medisin som heter Stratteraførst. Denne har jeg hørt utelukkende negative ting om, som at folk har fått dype depresjoner som igjen har ført til selvmordsforsøk. Jeg har også hørt av andre som har diagnosen, at man bare blir veldig trøtt av dem. Men grunnen til at man som regel starter med denne, er fordi den ikke har misbrukspotensiale.

For å være helt ærlig? Jeg tror ikke jeg orker å gå den veien der. Jeg har bare en magefølelse på at det ville ha skjært seg uansett. Jeg har faktisk mer troen på at jeg bør begynne å lytte til meg selv igjen, og ikke alle andre. Og når dette er sagt, kan jeg understreke at jeg ikke har tenkt å kaste meg selv utfor stupet. Jeg skulle egentlig bare ønske at alle rundt meg begynner å tenke litt mer på seg selv, og ikke hele tiden fokuserer så mye på hvordan jeg skal leve mitt liv. For det er mitt liv, og jeg må nesten få lov til å gå mine egne veier. Og jeg håper jeg kan gjøre dette uten at folk rundt meg går i konstant bekymring. Jeg kommer tilbake med mer angående dette, for jeg antar at det hele virker en anelse diffust og usikkert ovenfor leseren, på dette stadiet.

Ellers har jeg fått vite at båten ble hentet i dag, så nå er den helt ute av bildet. Det har tatt sin tid, blant annet på grunn av kjøpere som plutselig trakk seg. Men nå er den hentet, og ikke lenger i mitt eie. Det er en lettelse, og jeg vet at den kommer til å bli godt ivaretatt. Nå er det egentlig ikke så mye som gjenstår, før jeg er klar til å flytte. Jeg trenger egentlig bare neste utbetaling, og det er omtrent 20 dager til, så generelt kan jeg si at det ikke er lenge til livet mitt entrer sitt nye kapittel.

Etter at jeg bestemte meg helt for å flytte til en annen by, er det som at det har kommet en annen ro og et nytt lys over avgjørelsen. En sånn følelse som sier: Hvorfor i all verden har jeg ikke kommet skikkelig frem til dette før? Det nye livet mitt står jo og venter på meg. Og om jeg ikke liker meg på det nye stedet, er det ikke verre enn at jeg kan flytte videre. For jeg liker å være i bevegelse, på denne måten. Jeg liker å reise, oppleve og utforske. Kloden er vårt hjem, og jeg elsker å prate med alle slags mennesker. Jeg er egentlig en veldig sosial person, selv om det absolutt ikke har vært sånn de siste månedene. De har vært harde, men nødvendige. Jeg har lært mye på denne tiden, og jeg har fått bekreftet mange ting jeg har lurt på. Jeg har bedre oversikt, og er bedre rustet til å møte fremtiden. Det har vært et nødvendig opphold i livet selv, men jeg skal innrømme at det har vært hardt. I begynnelsen var det en forferdelig kamp, og hodet mitt har ofte vært så hardt presset at det bikket over i galskap. Men jeg er frisk nå, og jeg er atter engang rustet til å møte de utfordringer fremtiden eventuelt skulle by på. Jeg har blitt sterk igjen, både psykisk og ikke minst fysisk. Min mor sa her om dagen at jeg så fantastisk ut, og at jeg hadde blitt så stor. Det er godt å høre. Trening, vitaminer, mineraler og generelt sunn mat har gjort meg godt. Og ikke minst avholdenhet.

I dag har jeg trent, og i morgen tror jeg faktisk at jeg unner meg disse to dagene i Førde allikevel. Jeg har snakket litt med min mor om det, og vi er begge enige i at jeg kanskje bør bli litt kjent med byen, før jeg tar noen store avgjørelser. Det er ikke helt som det var før, blant annet da jeg reiste 75 mil til Oppdal, uten å ha vært der før. Det var ganske tøft gjort av meg, synes jeg. Men heldigvis var det et fantastisk sted, og jeg hadde det godt den perioden jeg var der, stort sett. Jeg trengte den perioden for meg selv, for å hente meg inn igjen.

Jeg trenger ikke lenger å hente meg inn igjen etter noe, nå. Jeg føler det faktisk omvendt. Jeg trenger å komme meg ut i felten igjen, og leve. Jeg er klar. Jeg har vært i isolerte perioder før, til og med verre enn den jeg har hatt nå, hvor jeg har vært ufattelig langt nede psykisk. Jeg har gått fra slike situasjoner og rett ut i en skolesituasjon eller arbeid, og det har ikke bare gått bra, men det har gått veldig bra. Det har faktisk vært akkurat det jeg trente. Så det er ikke til å legge skjul på: Av og til må man bare kaste seg ut i det, i stedet for å hele tiden sitte hjemme for å kjenne etter om man faktisk klarer det. Man må komme seg tilbake på hesteryggen, så snart man er klar for det. Det finnes noe som heter «overtid» her, og det er ikke sunt. Ledighet er roten til alt vondt.

Jeg vet om et eksempel på dette: Det var en kar som hadde blitt arbeidsledig, og hadde vært arbeidsledig i en periode. I begynnelsen var han veldig ivrig og håpefull hver gang han sjekket postkassen, da han ventet svar på jobbsøknadene sine, og eventuelle intervjuer.

Men etter hvert som tiden gikk, begynte angsten i ham å spire. Han merket at dess lenger tid som gikk, dess mindre gledet han seg til å sjekke postkassen, og til slutt var det nesten som at han håpet at han ikke hadde fått noen svar fra potensielle arbeidsgivere, fordi han hadde begynt å miste troen på seg selv, og troen på at han ville klare å fungere bra i arbeidslivet.

Et annet eksempel er faktisk mennesker som har sittet i fengsel i mange år. Mange av disse utvikler en slags agorafobi, eller en slags frykt for verden der ute. En frykt for friheten. Mange av dem klarer ikke å tilpasse seg samfunnet igjen, og har nærmest et ønske om å komme tilbake i fengsel, da de føler de fungerer bedre der.

Og disse eksemplene høres kanskje litt merkelige ut, men de underbygger det faktum at vi mennesker ikke har godt av isolasjon, og at vi er flokkdyr. For vi er det. Det må jo være en grunn til at isolasjon blir brukt som en form for straff innad i fengselet, og i andre institusjoner. Isolasjon blir til og med omtalt som tortur. Og jeg vil ikke tro at det er spesielt sunnere å isolere seg, selv om man gjør det av eget ønske. Det føles kanskje tryggest sånn, men det er og forblir usunt for sinnet.

Og når vi først snakker om dette å være alene: Det går ikke en dag hvor jeg ikke savner å ha dame. Jeg vet jo at jeg må fikse livet mitt opp litt først, men nå begynner jeg å bli veldig klar for å treffe en å dele livet med. Generelt er jeg veldig innstilt på å bli kjent med nye mennesker. Jeg ser virkelig frem til det. Jeg trenger det. Jeg trenger nye inntrykk. De fleste jeg har kontakt med i dag, er så utrolig etablerte. De er et helt annet sted enn hva jeg er, og jeg kan ikke si at jeg misunner dem. Jeg har ikke lyst å leve sånn som de gjør. Ikke nå i hvert fall. Dette vil kanskje bli annerledes hvis jeg faktisk treffer en dame jeg blir skikkelig forelsket i. Jeg har ikke vært skikkelig forelsket i en dame på mange, mange år. Jeg har kanskje trodd jeg har vært det, men så har jeg etter hvert skjønt at vedkommende egentlig ikke er min type. Jeg savner den kriblende følelsen av ekstase, som forelskelser gir. Men jeg tror ikke jeg har truffet min rette ennå. Jeg håper hun ikke er langt unna. Jeg er kresen.

Ettersom jeg har fått unnagjort dagens trening, tror jeg faktisk jeg skal planlegge hvordan morgendagen skal bli. Jeg tror det skal bli den første dagen som skal være annerledes. Dagen som bryter mønsteret jeg har lagt meg i nå. Jeg tror kanskje jeg trenger å ta denne turen i morgen. Jeg må se litt nærmere på de praktiske tingene, som økonomi blant annet.

Jeg avrunder for i dag, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

5.1.2 Å følge Jesus 9:57-62

«Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.

Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.

Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å farvel til dem der hjemme.

Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Dag 89 ( Mandag 25.05.15 )

En regnfull dag har passert. En dag som har vært veldig lik alle de andre. Det regner veldig mye for tiden. Faktisk så mye at jeg nesten tar det som en selvfølge at det regner, når jeg våkner opp om morgenen. Så nå begynner jeg og mange andre å bli lei av dette grå været. Alle vil at sommeren skal komme. Det er, ironisk nok, meldt om at juni måned kommer til å være tørrere og varmere enn vanlig. Jeg tror det når jeg får se det. For det eneste som har vært tørt de siste ukene, har vært innendørs.

Jeg begynner å bli mektig lei av å hele tiden høre mine egne tanker. Tankene som herjer gjør meg ingen nytte. De minner om et apparat som går på svakt batteri. De piper, er irriterende og aktiv, men trenger i bunn og grunn å lades. Det er som at de er av dårlig kvalitet, som andre ting som har svakt batteri. De er lite givende, og får meg ikke inn på konstruktive baner.

Når dette er sagt, er jeg jo på en veldig sunn og frisk vei nå, men jeg har fått mer og mer følelsen av at jeg har endt opp i et stort tomrom, i stedet for å faktisk ha noe håndfast i siktet. Dette har jeg jo vært en del inne på tidligere, så jeg skal ikke berøre dette temaet om igjen. Men jeg kan si at jeg i går fant ut at det ikke var flere tanker som var nødvendig her, men handling. For tankene om alle handlingene som skal utføres, er faktisk heller et hinder for selve handlingene. Ironisk nok.

Så i går fant jeg enkelt og greit ut at jeg var nødt å stikke hull på denne boblen. Jeg sitter fast, og trenger å komme i gang igjen. Som jeg sa til en kamerat i dag:

«Jeg lever jo ikke!»

Dette høres kanskje negativt ladet ut, men det er ikke det. Jeg er kanskje en anelse frustrert, men jeg føler jeg nå har tatt skrittet. For denne tomme tilværelsen kan umulig være bra for noen. Jeg har tatt meg selv i å faktisk bare tenkepå en stor livsforandring, i stedet for å faktisk sette i gang. Det er faktisk en ganske så stor forskjell, selv om det ikke alltid er lett å skille. Men nå ser jeg det klart og tydelig.

Disse månedene har vært ganske harde, det skal jeg ikke legge skjul på. De har på ingen måte vært forgjeves, for de har lært meg svært mye. De har uten tvil lært meg at jeg har hatt en alvorlig fortid med rusproblemer, og ikke minst psykiske. Men de har også lært meg forskjellen. Jeg sitter igjen med mange symptomer nå, som jeg trodde var en aktiv del av rusproblematikken. Dette har vist seg å ikke stemme. Jeg hadde håpet å bli mye gladere, utadvendt og ja, rett og slett starte et nytt liv. Kanskje jeg var i overkant godtroende. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville få et drømmeliv, selv om jeg sluttet å ruse meg. Men jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være litt mer forskjell enn dette. Det er fremdeles en utolkelig hinne mellom meg og det livet jeg drømte om. Jeg er fremdeles i en boble. Boblen jeg trodde jeg befant meg i, utelukkende på grunn av rusproblematikk. Slik som alle psykiaterne sa. De tok feil.

For ikke mange måneder siden, drømte jeg om å bare være i nærheten av der jeg er i dag. Jeg skriver dette, fordi jeg ikke på noen som helst måte vil fremstå som utakknemlig ovenfor innsatsen jeg selv har gjort, og ovenfor Gud. For det er helt klart en stor forskjell, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har blitt mye sterkere, fysisk og psykisk. Helsen min og utseendet mitt har kommet seg. Jeg ser ikke lenger grå ut, som at jeg mangler alle slags vitaminer, mineraler og hydrering. Jeg går ikke lenger skrøpelig og kronglete rundt på gaten, og snakker ulogisk og usammenhengende, helt til en barmhjertig forbikjørende tilbyr seg å kjøre meg hjem. Det er ikke sånn lenger, og det er jeg evig takknemlig for. Dette kan jeg ikke få sagt nok.

Det jeg tenker på, er den store helheten. For de siste månedene har jeg vært ekstremt detaljbevisst. Så detaljbevisst at jeg ikke egentlig så den store helheten. Det er nesten litt morsomt, for resultatene av testene jeg tok hos nevropsykologen som utredet meg for ADHD og Aspergers, fortalte nøyaktig dette. At jeg var veldig detaljbevisst, men hadde problemer med å se helhet. I det tilfellet var det snakk om en visuell test. Men tilfellet nå er livet mitt. Og livet mitt er den store helheten, mens uvaner, avhengighet, justeringer og de små tingene, er detaljene.

Når jeg nå forsøker å tenke mer helhetlig, tenker jeg at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Dette er noe som gjelder veldig for meg, og min måte å tenke på. Jeg har en litt lei tendens til å alltid se over på den andre siden, uansett hvilken side jeg befinner meg på. Jeg vil alltid være på det stedet jeg ikke er, og når jeg kommer dit, begynner jeg å se tilbake. Men jeg vil ikke at dette skal ses på som kalde føtter, for det er ikke hva det er snakk om.

Jeg prøver enkelt og greit å slå meg litt mer til ro, også mentalt sett. Kanskje jeg begynner å få et litt mer realistisk syn på livet mitt. Det er litt trist egentlig. Før kunne jeg la drømmene og håpet flyte av gårde i en fantasiens bris, og dette var en egenskap som ofte har løftet meg opp fra de verste hullene. Det har på en måte vært krykken jeg har støttet meg til, når jeg var i mine tyngste perioder.

Men nå prøver jeg egentlig å tenke i en litt annen bane. Jeg prøver å tenke mer i nåtid. Jeg tenker at kanskje livet aldri vil bli så «perfekt» som jeg kanskje har tatt sikte på. Kanskje det ikke er realistisk å tenke sånn. Kanskje det er på grensen til manisk. Tanken om den gylne middelvei har begynt å bli mer og mer regjerende. Å skru av denne «alt eller ingenting»-tankegangen jeg alltid har hatt. Å betrakte alle livets nyanser. Slappe mer av. Ikke være for hard mot meg selv. Ikke mer drama, men heller ikke en fullstendig tørrpinn-tilværelse. Ikke mer tunge depresjoner og elendighet, men heller ikke ville impulser som fører meg på veier jeg ikke aner hvor ender. Jeg har tross alt blitt en 32 år gammel mann. Mange, hvis ikke de fleste på min alder har utdanning, jobb, barn, ekteskap, hus, bil og den pakken der. Jeg har ikke engang bestemt meg for hva jeg har lyst å utdanne meg til. Men samtidig har jeg sett at mange av mine jevnaldrende har fått grått hår. Det har ikke jeg. For å være helt ærlig, så misunner jeg ikke dem så veldig. Jeg synes de virker så utrolig fastbundet. Og disse menneskene er det på ekte også. De har masse ansvar og forpliktelser. De har ikke sånne illusoriske lenker som jeg har. Men dette har vært en sterk illusjon. En overbevisende illusjon. Som å sitte i en fengselscelle med døren åpen til friheten, for å ikke gå ut. Men, jeg må arrestere meg selv litt nå. Jeg gjør noe jeg egentlig er veldig imot. Jeg sammenligner liv og mennesker. Det går ikke an å gjøre. Det har jeg sagt for lenge siden, og mener det fremdeles. Vi er alle forskjellige. Takk og pris for det. Hadde det ikke fantes noen som meg, hadde det ikke fantes kunst eller rare bøker i verden. Og hadde det ikke fantes noen som dem, hadde det ikke vært biler på veien, populasjonsvekst i verden, et fungerende samfunn og butikker som selger barnevogner. Det hadde heller ikke fantes hårfarge for grått hår. Nå tuller jeg litt, men poenget er at det er bra at vi alle mennesker er forskjellige. Kunsten er bare å leve sammen i harmoni, på samme måte som man må lære å leve i harmoni med seg selv.

Jeg har bestemt meg for å satse mer på foto fremover. Jeg har sett igjennom mange fotografier som er tatt av store og kjente fotografer, og jeg må innrømme at jeg da innså at bildene jeg selv tar, ikke er så verst de heller. Selv om jeg ikke har noen som helst form for berømmelse. Det er ikke derfor jeg tar bilder heller. Jeg synes bare det er en fin ting å være ute i naturen, og forevige øyeblikk. Når man tenker skikkelig igjennom at det er det man gjør, er det egentlig et slags mirakel. Som å tulle med den genuine fremgangen i tiden. Selve driften. Man stopper tiden, på en måte. Og tar seg et øyeblikk for å se på et annet, stillestående øyeblikk. Det er egentlig fantastisk.

I forbindelse med dette foto-prosjektet mitt, tenker jeg å ta en tur til Sogn og Fjordane fra fredag til søndag. Jeg kommer til å bo på hotell. Min mor kommer jo hjem fra Spania til helgen, så da vet jeg at hundene blir godt ivaretatt av både henne og onklene mine. Hundene kommer nok til å bli så glad for å se min mor igjen, at de ikke engang enser at jeg reiser vekk noen dager. Min mor har jo vært vekke i noen uker nå, og dette har preget hundene, selv om jeg har vært flink å gå på turer med dem, og avlede dem.

Jeg har også sett på leiligheter i dag. Jeg har jo bestemt meg for å sette av mer penger til husleie, enn vanlig. Sånn at jeg kan få noe skikkelig. Så om noen måneder fra nå, bor jeg nok i en fin leilighet, eller et koselig lite hus. Det blir godt å få noe eget.

Jeg har også bestemt meg for å sørge for økt inntekt. Dette er noe jeg strengt tatt må gjøre, dersom planene om å bo bra, skal kunne gjennomføres. Jeg tenker bare på en enkel jobb, av en eller annen sort, som kan spe litt på økonomien min. Jeg må bare prøve å ikke ta ting så høytidelig. Jeg tror det er nøkkelen. For jeg kan ikke si at jeg er så høy i hatten, etter mange år som arbeidsledig. Men jeg har, som ung uføre, mulighet til å tjene 60000 i året ekstra, og dette tenker jeg å benytte meg av. Det har jeg nok bare godt av, både sosialt og økonomisk sett. For å være helt ærlig, tror jeg at jeg må ta meg selv litt i nakken nå. Legge meg litt i selene, og gi meg selv et lite spark bak. For nå er jeg frisk nok til å begynne å fungere litt i samfunnet igjen. Jeg må bare slutte å sitte så mye i ro, for å kjenne etter. Leter man lenge nok, finner man alltid noe å trekke seg selv ned med. Jeg må legge bak meg denne innstillingen. Jeg må slutte å være så selvhøytidelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne gi mer faen. Jeg tror jeg kan klare det, hvis jeg bare prøver hardt nok. Eller, prøver mindre?

Jeg avrunder denne dryppende dagen med noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig:

Disiplenes og samaritanernes reaksjon 4:27-42

2.1 Den åndelige høst 4:27-38

«I det samme kom hans disipler, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? Eller: Hvorfor taler du med henne?

Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?

De drog da ut fra byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et!

Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!

Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham?

Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.

Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!

Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.

For her er det et sant ord at én sår og en annen høster.

Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.»

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

Dag 50 ( Morgenen 23.02.15 )

DAG 52 (Morgenen mandag 23.02.15)

I dag våknet jeg veldig tidlig. Nærmere bestemt klokken halv seks om morgenen. Men jeg la meg også i ti-tiden i går kveld, så jeg har sovet nok, og er uthvilt.

Ute er det kaldt og masse snø. Jeg hadde et lite håp om at jeg hadde sett det siste av snøen frem til neste vinter, men det er akkurat i øyeblikkene man tenker slik, det kommer atter en byge. Men jeg vil mye heller ha snø enn regn. Snø bidrar også til mange gode naturfoto, og disse har jeg fått tatt mange av i det siste. Det har blitt en del bra bilder her i Sogn og fjordane, og flere skal det bli. Men lydstudioet mitt? Huff, jeg satt i timevis i går og prøvde å få det til å fungere, men det er et eller annet jeg overser. Det er ikke verdens enkleste program, så det er vanskelig å finne ut av på egenhånd. Problemet er i bunn og grunn at det ikke spiller inn lyd fra mikrofonen. Jeg skal se mer på det i dag.

Det har vært noen veldig stille dager. Jeg har så vidt snakket med noen, bortsett fra mine nærmeste på telefonen. Det høres kanskje trist og ensomt ut, men det er noe i meg som forteller meg at jeg trenger en periode for meg selv nå. Jeg merker at det gjør godt, slik tingene er nå, og at jeg heller tar kontakt med folk når jeg har blitt mer meg selv. Jeg skal komme sterkt tilbake. Men denne gangen har jeg ikke fortalt det til alle. De færreste vet om denne kommende «renselsen», og det er slik jeg liker det også. Jeg vil at det hele nærmest skal være en overraskelse.

Vanligvis er jeg ganske åpen og ærlig. Spesielt når jeg drikker. Men i dag er det kun i denne boken jeg er åpen og ærlig. Mine nærmeste venner og familie vet stort sett hvordan det går med meg, da det er lett å merke på meg om jeg sliter, eller om jeg er i en god periode. Som jeg tidligere har nevnt, har min mor ofte sagt: «Alt med Jeppe skjer i perioder.»

Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg har nå en periode hvor jeg har funnet ut at jeg er nødt til å lytte til meg selv, og ikke nødvendigvis ta hensyn til hva andre har å si. Jeg får selvsagt mange gode råd, og tar disse til meg, men i bunn og grunn er det ingen andre som kan gjøre jobben for meg. Jeg er nødt til å ta tak i mitt eget liv selv. Folk som kommer med råd, har ofte ikke den samme livserfaringen, eller relevant erfaring i forhold til mine problemer. Derfor blir rådene deres ofte deretter. Selv om de mener det godt. Cocktailen jeg har av problemer, som rus og en del psykiske problemer, gjør nok at jeg ikke er for «nybegynnere». Jeg har nok i perioder vært et krevende tilfelle, eller for å si det sånn: Det har egentlig balet nok på seg til at det kan kalles en smule komplisert. Men jeg trøster meg med at det hele snart er over. Jeg ser hele tiden med håp og til tider savn, mot bedre tider. Tiden hvor jeg er sunn, frisk og velfungerende. Jeg skal være en av de som klarer å komme seg på beina. Det er ikke mange av dem, men jeg skal være en av dem.

Når jeg tenker over hvor mye jeg skriver om dette, og måten jeg skriver om det på, høres det nærmest ut som at jeg sitter i fengsel. På mange sett og vis kan man si det sånn, når det gjelder rusproblematikk. Det er en veldig fengslet tilværelse, eller man kan si det sånn: Det er som at tankegangen er fastlenket, og det er vanskelig å bryte kjettingen. Jeg har aldri sittet i fengsel, men allikevel føles det som at jeg har sonet i mange år. Så planen gjelder fremdeles, og det er mulig at jeg fremskynder det ytterligere. Jeg får en kribling i magen bare av å tenke på det. En positiv kribling. Det bør vel kunne kalles en slags motivasjon? Uansett hva jeg tenker og føler, så gjelder planen. Skuten holder kurs, og det blir ingen endringer eller utsettelser, når det først trer i gang. Jeg skal bli helt frisk, uansett hva som feiler meg.

Ofte tenker jeg tilbake på gamle dager, og ofte har jeg tenkt at jeg var mer voksen for tolv år siden, enn hva jeg er nå. På sett og vis fungerte jeg bedre på noen områder, faktisk de fleste. Men jeg var ikke mer voksen. Samfunnet ville kanskje ha hevdet det, hvis de så det hele objektivt. Jeg hadde jobb, leilighet, dame og til og med bil, mens jeg holdt på med lappen. Jeg drakk meg full, men stoppet i tide. Men når jeg tenker meg om nå, så var jeg ikke voksen. Jeg var bare «heldig uerfaren» med problemene jeg ennå ikke hadde utviklet.

Hvis jeg klarer å komme meg skikkelig på beina, og bli helt frisk, så sitter jeg igjen med en solid livserfaring. Da vil jeg på noen områder være langt mer voksen enn mange andre på min egen alder. Det er greit nok at jeg ikke har skolert meg så veldig, og at jeg har mye jeg må rydde opp i. Faktisk, så må jeg omtrent rydde opp i alt. Jeg har et tonn med ubetalte regninger, ingen jobb, ingen utdanning, og har generelt kommet til et punkt hvor jeg usikker på meg selv. Jeg er usikker på hva jeg vil videre i livet, samt hvor og hva jeg vil være. Jeg kan alltids «gjette» hva jeg kommer til å bli, og hvor jeg kommer til å ende opp. Men det blir bare gjetting. For det blir som å svare for en mer oppegående person enn hva jeg selv er. Det er stor forskjell på meg når jeg er rusfri, og når jeg er på kjøret. Derfor tenker jeg at det beste er å ta ting i riktig rekkefølge. Men jeg tror Gud har en plan for meg. Det gjør jeg. Jeg har overlevd mye, og jeg er takknemlig for at jeg fremdeles er ved god helse.

Dagene jeg har hatt her, har vært gode dager. Fido koser seg, og har begynt å komme i betydelig bedre form. Jeg lar henne løpe mye fritt, og jeg har satt henne på en mer kontrollert og sunn diett. I går så jeg at hun hadde blitt mye fastere i formen, så det går rette veien.

Så selv om disse dagene har vært stille, og selv om vi stort sett er for oss selv, så var jo dette også planen. På mange sett og vis ser jeg på dette oppholdet som en overgang. En overgang hvor jeg først og fremst må fokusere på meg selv, for senere å kunne fokusere på andre. Også dette må gjøres i riktig rekkefølge. Jeg må selv være sterk og fokusert, for å eventuelt kunne hjelpe andre. Lanzarote-prosjektet er et godt eksempel på dette, og jeg har tatt min lærdom av den turen.

Jeg har lyst å tale litt i bilder, da jeg ofte føler at jeg blir bedre forstått når jeg gjør det, enn når jeg bare fjaser.

På mange sett og vis kan man si at jeg nå står på den mørke siden av en bro, mens alle de gode tingene er på den andre siden. Broen er glatt, og jeg har flere ganger prøvd å ta meg over, men bare sklidd tilbake hver gang. Jeg har rett og slett ikke vært godt nok rustet til å komme meg over den, så jeg har ramlet, og sklidd tilbake til punktet hvor jeg startet på. Noen ganger har jeg til og med sklidd enda mer tilbake i mørket, av ren sorg for at jeg ikke kom meg over broen. Tilbakefall er vanlig, men de gjør skade, både mentalt og fysisk.

Derfor planlegger jeg så mye. Derfor gjentar jeg meg selv så mye her i denne boken. Derfor kommer jeg ikke til å gå over broen, før jeg vet at jeg vil komme meg helt over den. Tilbakefall er denne gangen ikke et alternativ. Så jeg utsetter ingenting. Jeg kommer ikke med unnskyldninger for å kjøpe meg mer tid. Jeg har tross alt bestemt meg for å sette i gang før den antatte datoen, så det bør også tas med i beregning. Men jeg setter ikke i gang før jeg er sikker, og har alt klart.

Hva er så på andre siden av broen? På den gode siden? Der finnes det mange gode ting. Forhåpentligvis står min fremtidige kone der. Det står et skolebygg der, hvor jeg kan utdanne meg selv. Fremtidige jobber finnes der. En bil står der, og inni bilen ligger et sertifikat med mitt bilde på. Vennene mine står der og venter. Familien min er der, og er glade for at jeg endelig har kommet tilbake. Båten min er der. Scooteren min. Hundene står der, og er klar til å bli trent. Et treningsstudio finnes der. En fin leilighet. Kvitteringer for betalte regninger.

Når jeg kommer over broen, ser jeg forhåpentligvis ut som et nytt menneske. Jeg er ikke lenger blek og gusten, men har en frisk farge i ansiktet. Før i tiden var jeg alltid veldig brun, men nå ser jeg ut som et slitent spøkelse. Jeg kommer til å begynne å bry meg om hvilke klær jeg går i, og hvordan jeg ser ut. For å gjøre en lang historie kort: Når jeg kommer over broen, er jeg meg selv igjen. Den genuine varianten av meg selv.

Broen er på sett og vis dette oppholdet. For i løpet av dette oppholdet, skal jeg over denne broen. Jeg kaller det «oppholdet», for jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli boende her. Jeg har ikke anelse hva som skjer videre, eller hvor det skjer. Jeg har spekulasjoner og tanker om hvilken retning ting vil gå i, men det kommer som sagt i andre omgang. For når jeg blir helt frisk, vil ikke jeg ha på langt nær samme angst og bekymringer. Jeg kommer til å bli tusen ganger sterkere, og ting som jeg kanskje synes er vanskelige i dag, vil bli mye enklere å hanskes med da. Kanskje jeg finner meg en leilighet der jeg nylig flyttet fra, eller kanskje jeg flytter videre til en annen by. Jeg aner rett og slett ikke. Jeg aner heller ikke hvor lang broen er, eller hvor fort eller langsomt jeg kommer til å tre over den. Det er ingen som løper til toppen av Mount Everest. Her må jeg nesten la naturen gå sin gang. Men jeg har satt meg et «mentalt mål» på tre uker, altså når det gjelder selve avrusningen av alt. Jeg vet at i løpet av tre-fire uker, så vil jeg føle meg som en ny mann, og de verste abstinensene av ulike sorter, har forhåpentligvis begynt å slippe taket på den tiden. Men jeg vet ikke så mye mer enn det, og det gjør jo det hele en anelse spennende. Jeg vet bare at jeg har lyst å begynne å leve igjen, og at jeg, komisk nok som det kanskje høres ut, rett og slett er nødt å lære meg å leve igjen.

Klokken er nå halv åtte, og jeg har egentlig ganske mange planer i dag. Jeg tenker at jeg starter dagen med å se hvordan jeg ligger an økonomisk. Jeg er fremdeles i pluss, og har greit med penger. Men det er greit å ha skikkelig oversikt.

Så er det litt trening av Fido ute på seteren, før vi går på butikken. Det tar en liten time å gå på butikken. Den ligger omtrent to-tre kilometer unna, så det er en fin tur i seg selv. Senere på dagen tenker jeg at Fido og jeg tar med oss god mat og varm drikke, et kamera og finner et fint fjell å gå på. Jeg er i et veldig godt hjørne hva foto angår, om dagen. Jeg er veldig glad i naturen, og det er artig å ta bilder.

Jeg må også klare å finne ut av dette med lydstudioet mitt. Jeg har mange sanger jeg har lyst å forbedre til det helt optimale, og dette er uten tvil den rette tiden og det rette stedet. Derfor var det veldig frustrerende å ikke få det til. Jeg får sette av noen timer til dette i dag også.

Når det gjelder skriving, så er dette noe som krever at jeg er i et spesielt hjørne. Jeg skriver jo nå, men hvis jeg for eksempel er trøtt, så skriver jeg ikke bra. Da har jeg en tendens til å forhaste meg når jeg skriver, som at jeg vil komme i mål før målet er nådd. Men jeg skal få skrevet i noen timer i dag også. Jeg har noen noveller som må skrives på nytt, og jeg har så vidt tenkt å ta tak i filmmanuset mitt.

Så kreativt sett, har jeg egentlig masse å gjøre. Det er viktig å fylle dagene med noe, og spesielt når man befinner seg på en ganske øde plass.

Men nå ser jeg at det har begynt å bli lyst ute, så jeg tror jeg får sette i gang dagen. Jeg runder som vanlig av med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

1.3 Lydighet og velsignelser 28:1-14

«Dersom du nå hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag, da skal Herren din Gud heve deg høyt over alle folkene på jorden.

Og alle disse velsignelser skal komme over deg og nå deg, så sant du hører på Herrens, din Guds røst:

Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken!

Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som faller av ditt småfe!

Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang!

Herren skal la dine fiender som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut mot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.

Herren skal byde velsignelsen å være hos deg i dine låver og følge deg i alt det du tar deg fore. Han skal velsigne deg i det land Herren din Gud gir deg.

Herren skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har lovt deg med ed, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier.

Og alle folk på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal frykte deg.

Herren skal gi deg overflod av alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt kveg og av frukten av din jord i det land som Herren med ed lovte dine fedre å gi deg.

Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid, og han skal velsigne alt dine henders arbeid. Du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av noen.

Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg til å ta vare på og holde, og såfremt du ikke viker av fra noen av de ord jeg legger fram for dere i dag, verken til høyre eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem.»

Dag 44 ( tidlig morgen tirsdag 17.02.15 )

Klokken har så vidt passert seks om morgenen, og jeg har alt vært våken i to timer. Jeg sov ganske mye på dagen i går, og det blir sikkert tilsvarende i dag også. Jeg har tenkt å ta meg en tur på fjellet med Fido i dag også, og jeg må også få trent de to andre hundene skikkelig i dag. Det er ikke fint vær i dag, og det er meldt mye regn, men jeg synes faktisk det kan være ganske behagelig og friskt når det regner, så lenge man er kledd riktig.

Om to-tre dager sitter jeg i hytten, og livet vil bli drastisk endret. Jeg har disse dagene jobbet og planlagt en del, og har blant annet satt opp et budsjett, ordnet med transport, samt at jeg har ordnet det slik at jeg skal hente skiltene til scooteren på biltilsynet, så snart jeg får penger. Min onkel har gått med på å kjøre meg, så det er flott. Heldigvis får jeg skiltene med en gang, over disk, og midlertidig vognkort med én gang. Så jeg slipper å vente for å få kjørt scooteren.

Utenom dette, så planlegger jeg selve renselsen som jeg har snakket så mye om. Jeg er usunn, og jeg kjenner det godt. Jeg føler meg uopplagt, hoster mye, sover dårlig og på feil side av døgnet, er blek og dvass. Det er mye som må gjøres. Jeg gleder meg, og jeg gruer meg. Jeg vet at når jeg har kommet meg skikkelig over alt av avhengigheter, små som store, så vil mye forandre seg. Det er vel frykten for det ukjente. Man blir kanskje rett og slett redd for å leve vanlig, for man kjenner ikke seg selv så godt lenger. Men det er ikke akkurat noe mattestykke at jeg ikke kommer til å bli gammel med livsstilen jeg har nå. Dessuten er jeg lei av å være i min egen boble. Jeg blir veldig sånn av denne livsstilen, men er egentlig ikke sånn. Jeg får krysse fingrene for at det kommer en vakker dame som stikker hull på boblen.

Det jeg vet, er at jeg skal trene som en galning, og trening skal inn i livet mitt igjen til de grader. Jeg er veldig glad i å trene, og nå skal jeg sette skikkelig i gang med trening, jogging og lange turer. Jeg skal også være nøye på kosthold, så jeg tror at dersom jeg kommer meg i gang med alt, så vil selvbildet bli mye bedre. Jeg tror dette er et bra sted å begynne.

Jeg planlegger også kostholdet for selve renselsen. Jeg kommer til å spise mye frukt og grønt, med sterkt fokus på matvarer som renser kroppen, som sitron, hvitløk osv. Blenderen min kommer godt med. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men det var en periode for mange år siden, hvor jeg drakk mye smoothies daglig, med kun sunt innhold, som bær og forskjellig frukt. I tillegg til dette trente jeg mye, og spiste veldig sunt ellers også. Og denne perioden husker jeg som en veldig klar periode. Det er vanskelig å forklare, men det var som at alle sansene var skjerpet. Jeg fungerte kjempebra, både mentalt og fysisk, og så veldig sunn ut. Så jeg tror ikke man skal undervurdere sunt kosthold.

Jeg har også laget et ekstra romslig matbudsjett for måneden som kommer, for i denne perioden kommer jeg til å være nøye på hva jeg skal spise og drikke. Jeg kommer til å unne meg litt ekstra på den fronten, da jeg føler jeg også trenger en form for belønning.

Jeg begynte plutselig å tenke på alle mine møter med helsevesenet opp igjennom tidene. Til tider kan jeg nok høres veldig negativ ut, i forhold til mine erfaringer. Det føles ikke helt riktig. Selv om jeg uten tvil har blandede erfaringer, har jeg også truffet på ildsjeler og folk som virkelig bryr seg, og som har vist genuin omsorg. Jeg har også forståelse for at nok ikke alltid har vært så lett å kommunisere med, da jeg har vært beruset.

Men jeg husker en gang jeg snakket med en kvinnelig lege. Jeg husker henne godt, for hun var usedvanlig vakker, og utrolig snill. Hun sa noe til meg da, som jeg husker i dag, men som jeg også husker at jeg tolket på en helt annen måte der og da. Hun sa:

«Tenk på alt det gode du kunne fått hvis du hadde klart å vinne over alkoholen.»

Der og da tenkte jeg ikke så mye på det. Jeg hadde nok mer enn nok med å være veldig syk. Jeg må understreke at dette var på et sykehus. Men når jeg tenker på hva hun sa, den dag i dag, så hadde hun faktisk helt rett. Ikke bare hadde hun rett, men det var som at hun snakket «fra den andre siden av broen», hvor alt det gode finnes.

Jeg gleder meg faktisk så utrolig til å få et sunt liv, men ja, jeg kjenner også på tvilen. Tvilen på at jeg skal klare det, den er der fremdeles. Men jeg prøver å være bevisst på den, og det går til en viss grad bra. Det er jo kun jeg som kan gjøre dette. Det hjelper egentlig ikke å bare høre på andre som snakker om at alt vil bli bedre, dersom jeg ikke tar opp kampen selv. Det hjelper ikke hvis jeg aldri gjør det. Jeg kan ikke gi bort mitt eget sverd til andre, og forvente at de skal bruke det for meg. Ei heller mitt skjold. Mange tenker kanskje når de leser dette: Hvis han er så motivert, hvorfor setter han ikke bare i gang, i stedet for å mase så mye om det?

Jeg kan forstå den tanken, samtidig som jeg også forstår at ikke alle har innsikt i dybden av noe slikt. De ser det ikke fra innsiden. De står utenfor en boble, og dømmer hva som foregår inni den. De må få tenke sitt, mens jeg må få tenke mitt. Jeg må planlegge dette, for når jeg setter i gang prosessen, skal det ikke være noen vei tilbake. Det vil nok komme momenter av panikk, hvor jeg kommer til å snu på hodet, og se tilbake på den trygge, bedøvede livsstilen jeg kjenner best. Og når disse øyeblikkene kommer, ønsker jeg å vite hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker med andre ord å planlegge hvordan jeg skal takle kommende hindringer.

I går tenkte jeg en del på skrivingen. Det er noe jeg uten tvil har kommet godt i gang med, og jeg har tenkt en del på denne boken. Jeg begynner å nærme meg halvveis, samtidig som jeg får skrevet meg igjennom en stor overgang i livet. Men merk at det kommer til å være hundre skrevne dager, som jeg har nevnt før. Det kan gå uker mellom hver dag jeg skriver ned.

Jeg har faktisk ikke lest igjennom boken, fra begynnelse til slutt. Dette kommer jeg til å gjøre etter at jeg har skrevet siste avsnitt. Det er egentlig ganske spennende, for denne boken har ingen fasit. Den vil bli som livet mitt blir. Det er tross alt en helt reell logg. Jeg innså nettopp at dette er en slags dagbok, men jeg føler for å kalle det logg i stedet. Og uansett hvordan det har gått etter hundre dager, så avslutter jeg boken da. Men når det gjelder helhetlig inntrykk av boken, kan jeg ikke uttale meg. Jeg aner ikke hvordan den vil bli mottatt av andre. Det er ingen som har lest den ennå. Ikke engang jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

1.7 Sendebudene fra Babylon, kap.39

«På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Hiskia, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.

Hiskia gledet seg over dem og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting Hiskia ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.

Da sa Jesaja til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Gud ord:

Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen ting tilbake, sier Herren.

Ob blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel.

Da sa Hiskia til Jesaja: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.»

Dag 40 ( tidlig morgen fredag 13.02.15 )

Klokken har så vidt passert kvart over seks om morgenen, og jeg er lys våken. Jeg våknet klokken halv tre i natt, og har ikke sovet siden. Så man kan trygt si at jeg har litt problemer med søvnrytmen for tiden. Men nå skal jeg holde meg våken til i kveld, så får jeg heller bare være trøtt.

Det ble en litt brå avslutning på gårsdagens skriv. Jeg hadde egentlig planer om å skrive mer om kvelden, men jeg kom aldri så langt, så jeg etterfylte bibel-greiene mine nå nettopp i sted.

Jeg tenker og tenker, og kjemper mot veldig depressive tanker. Men oppi det hele, virker det som at det har kommet en litt streng røst inni hodet mitt, som sier hvordan jeg skal gjøre ting videre. Ironisk nok, så er det jo bare én vei det kan gå når man har nådd bunnen. Og det har jeg. Jeg tenker at jeg har det helt elendig i livet, og det er ikke lange veien fra sannheten. Jeg klarer ikke engang å smile om dagen. Men så kommer denne røsten, og sier til meg at dette enkelt og greit ikke går lengre. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det, for jeg er så fullstendig klar over det selv. Jeg vandrer rundt i en tåke av elendighet, en vond sirkel. Det skader meg å ha det sånn. Jeg kjenner meg snart ikke igjen lenger. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvor lenge jeg egentlig har hatt det sånn, uten virkelig, virkelig å gjøre noe med det. Elendigheten svekker meg. Den stjeler tid fra meg, og når den ikke gjør det, tuller den med tidsoppfatningen min. Jeg begynner nesten å ta til tårene når jeg tenker på hvor mye tid som har gått. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake la oss si tolv år, for å prøve på nytt. Men hva er egentlig vitsen med å tenke sånn? Skal jeg bruke enda mer tid på å sitte med deprimerte tanker om at det var sånn og sånn det skulle ha vært? Skal jeg bruke mer tid på å se tilbake på gode stunder med savn, fordi de kan være en trøst i elendigheten jeg nå opplever? Skal jeg prate med en psykiater om det? Eller kanskje legge meg inn? Skal jeg gå over på andre typer medisiner? Skal jeg finne et nytt rusmiddel? Skal jeg gjøre som så mange andre, og si at alt går bra med meg, selv om det egentlig ikke gjør det? Er dette noe andre mennesker kan gjøre så veldig mye med i utgangspunktet? Eller…. Skal jeg for én eneste gangs skyld lytte til meg selv og mine egne signaler? Jeg har bestemt meg for sistnevnte.

Jeg trenger enkelt og greit å finne tilbake til meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse å se seg selv i speilet, og ikke være helt sikker på hvem det er du faktisk ser på. Det er også en veldig ubehagelig følelse å ikke vite hva andre tenker om deg. Jeg vil tippe at mange tenker på meg som en rar og kanskje til og med ustabil dranker. Det er kanskje rart å si det, men slik som jeg ofte har fremstått, kan jeg ikke si at jeg klandrer dem for det heller. Men da snakker jeg om folk som egentlig ikke kjenner meg. Statister i livet mitt. Mannen som går forbi meg på gaten. De jeg selv er en statist for, med ustø gange.

De som kjenner meg, vet at jeg har masse problemer koblet opp mot rus og psykisk helse. Og som jeg tidligere nevnte så vidt, har jeg fått støtte over facebook fra folk jeg kjenner fra gammelt av. Dette er noe jeg har satt usedvanlig stor pris på, og det hjalp faktisk da jeg var så langt nede at jeg vurderte å avslutte det hele. Det er ikke mer enn noen uker siden. Jeg drakk mye, og var så lei av å surre rundt i et eneste kaotisk, depressivt mønster som ingen ende ville ta. Jeg så rundt og rundt etter noen som helst grunn til å fortsette å leve. Jeg følte jeg aldri ville klare å komme meg ut av det, og at folk kun var snille mot meg fordi de synes synd på meg. Og jeg kan si deg helt ærlig: Det er grusomt å ha det sånn.

Men sannelig var det noen som klarte å gripe igjennom til meg. Det er egentlig helt utrolig å tenke på. At noen ord klarte å få meg litt mer opp på beina. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er egentlig utrolig hvor lite som skal til i slike situasjoner: Et vennlig ord, et smil, et vink. Et signal på at du faktisk i det hele tatt fremdeles eksisterer, og ikke er usynlig, uansett hvor herjet og jævlig du måtte se ut og føle deg. Det er alltid en god følelse av å bli sett av noen som er glad i deg.

Men, det kommer alltid noe godt ut av noe vondt. Jeg vet at mange vil tenke: «Hah, den har vi hørt før!» når jeg sier det jeg har tenkt å fortelle, og vanligvis ville jeg ha hengt meg opp i dette. Jeg ville blitt frustrert over at de hadde mistet troen på meg, og kanskje til og med påvirket, for så å begynne å tvile på om jeg selv vil klare det. For det er lett å lage sprekker i et allerede bristet selvbilde. Og jeg kan omtrent ikke forestille meg noe som går mer utover selvbildet, enn å ikke klare å komme seg på beina.

Poenget mitt var at jeg i det siste har tenkt mye, og det er at jeg nå står foran et veikryss. Denne gangen mener jeg det veldig alvorlig også. Jeg føler det på meg, på sett og vis. Jeg føler at livet har kommet til det punktet, hvor jeg faktisk for én gangs skyld er voksen, tar den voksne avgjørelsen, og ikke den enkle og barnslige. At jeg for én gangs skyld tar et valg, og står ved det, i stedet for å forandre på det kort etter. Jeg er nødt å kontrollere impulsene mine, og ja, det er vanskelig. Hvis man står i et veikryss som sprer seg til hundre veier, kommer man ingen vei om man velger å gå på alle. Slik har det vært for meg. Og jeg har egentlig ikke kommet noen vei. Eller, faktisk: Hvis jeg skulle klare å komme meg helt på beina, både psykisk og i forhold til rus, så hadde jeg helhetlig sett kommet en veldig lang vei. Jeg hadde sittet med en enorm livserfaring, og jeg kunne ha hjulpet andre å finne veien ut av samme uføret. Men så lenge jeg forblir værende i elendigheten selv, er jeg ikke i posisjon til å hjelpe andre heller. Det er ganske logisk: Hvis man ikke kan hjelpe seg selv; Hvordan skal man da kunne hjelpe andre? Så det hele er en litt komplisert greie. Men Lanzarote-turen er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg ville jobbe for sjømannskirken, og hjelpe de som slet med sitt. Så endte det opp med at jeg selv måtte få hjelp av sjømannskirken. Jeg var med andre ord ikke klar, og jeg feilet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde tatt meg denne renselses-perioden. Jeg prøvde å ignorere den litt, og trodde at jeg var sterkere enn jeg var. Der brant jeg meg, og det var ikke på grunn av solen. En lege sa en gang til meg:

«Det høres ut som at du går rundt på brukne bein».

Jeg synes faktisk dette var en veldig klok ting å si, for ofte har det vært sånn med meg.

Jeg tror det vil være mange blandede meninger om hvordan jeg skal rense meg selv, så jeg vil skrive litt om dette nå.

Om nøyaktig en uke kommer jeg til å bo i en hytte, hvor min nærmeste nabo er naturen. Det er en enkel hytte, men den har alt jeg trenger. Butikken ligger noen kilometer unna. De fleste ville nok synes det høres utrolig ensomt og forlatt ut, og at isolasjonen ikke vil være bra for hodet mitt. Noen har også hevdet at dersom jeg skulle få delirium eller tilbakefall der ute, så ville det få enorme konsekvenser. Kanskje til og med en dødelig utgang. Og dette er jeg helt enig i. Jeg ville nok ikke gjort lurt i å reise dit etter en tung fyllekule, og fremdeles være full ved ankomst, for så å stoppe brått. Det ville vært en ganske så risikabel ting å gjøre.

Men nå er det akutte med alkoholen over. Jeg har vært edru i en uke nå, og det er fremdeles en uke til jeg reiser. Det er egentlig ikke bare alkoholen i seg selv som står i fokus. Så lenge jeg nå holder meg edru, er det ingen fare i forhold til alkohol. Jeg kommer også til å bruke antabus når jeg er der, så alkohol-delen er helt i orden, så lenge jeg fortsetter å holde meg avholdende. Og det er jo en del av planen.

Når jeg snakker om en renselse, så snakker jeg i en større skala. Jeg snakker om å rense meg selv for alle ting som plager meg; Alle avhengigheter, tankekjør, angst og depresjoner. Og selv om de fleste kanskje tenker at et øde og forlatt sted ute i naturen må være grobunn for depresjon og angst, tenker jeg motsatt.

Den siste tiden har jeg vært veldig stresset, og som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så har jeg hatt en underlig, klaustrofobisk følelse. Jeg har også hatt følelsen av at jeg må «skynde meg å leve», for jeg klarer ikke å følge tiden på samme måte som alle andre. Cocktailen av rus og mentale problemer har toppet seg, og dette har gjort at jeg føler jeg mister meg selv. Og dette er grunnen til at jeg har begynt å tenke alternativt, samtidig som jeg har fått denne indre, strenge røsten som sier:

«Nå er det nok!»

Jeg tror det er mitt egentlige jeg som protesterer og setter foten ned, og for å være helt ærlig, synes jeg det er godt å høre den røsten. Jeg merker at jeg lytter til den. Jeg merker at den er pålitelig, og at den skal vise meg veien ut av uføret.

For jeg har egentlig bare to valg nå, og det ene er det riktige. Jeg reiser ut i naturen, mediterer mye, setter opp faste rutiner på ting, kutter alle tingene jeg er avhengige av, går lange turer med Fido, skriver og skriver, maler og lager musikk. Jeg kommer også til å fiske, og forhåpentligvis begynne å trene når det verste har gitt seg. Jeg vet at det finnes et treningsstudio ca 7 km unna, som jeg akter å benytte meg av.

Når dette er sagt, så skal jeg si at jeg ikke bare skal holde meg unna alkohol. Jeg har også laget en nedtrappingsplan på Sobril med legen, og jeg skal slutte med selv de tingene som andre mener er uviktige, som tobakk og kaffe. Dette høres kanskje litt rart ut, men når det er slik at man er plaget av en avhengighet, så vil den prege deg negativt hver gang du gir etter for den. Jeg hadde også astma som barn, og vokste den fra meg. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg tenker at det ikke er uviktig å slutte å røyke etter 21 år som røyker da.

Og ja, det blir mye på én gang, men jeg kommer ikke til å dø av det. Tvert imot. Ingen av de gjenstående avhengighetene er farlige, ved seponering. Sobrilen er jo ganske kraftig å slutte for brått med, så her har jeg laget en plan med legen min.

Naturen skal være min hjelper. Jeg kommer til å ha det tungt, og står kanskje foran min livs største depresjon. Men akkurat denne depresjonen er i såfall nødvendig. Dessuten tror jeg at jeg vil bli nærmest manisk av lykke når jeg merker at ting begynner å slippe taket. Når jeg ser at jeg faktisk klarer disse tingene, og at jeg faktisk lykkes. Når jeg merker at jeg blir mer meg selv, og at valgene jeg tar videre, ikke kommer fra en annen enn den jeg er.

Det som vil skje, er at jeg først kommer til å ha noen dager hvor jeg på en måte lander, før alt begynner. Det kommer til å bli et knallhardt opplegg, og jeg prøver å forutse om jeg kommer til å bli lykkelig eller ulykkelig på veien. Jeg tenker at det mest naturlige er at jeg kommer til å oppleve litt av alle følelser. Kanskje jeg kommer til å gråte, kanskje jeg kommer til å le. Kanskje jeg blir livredd, kvalm, paranoid, søvnløs, irritabel og utrolig rastløs. Kanskje jeg ikke engang kommer til å orke å gjøre noe. Men ingen av disse følelsene er farlige, og uansett: Jeg kommer til å gjennomføre det. For når det slaget er vunnet, er jeg meg selv igjen. Og det er lenge siden.

Jeg var jo som nevnt hos legen i går, og vi pratet litt om planen videre. Jeg sa det som det var til ham, at jeg innså at jeg hadde feilet mye, misforstått mye, og at jeg nå hadde en underlig følelse av at jeg var i ferd med å bli voksen. Jeg sa det på en sånn måte at han begynte å le, for jeg har jo hele veien vært skeptisk til å bli voksen. Jeg synes det virker så utrolig kjedelig, og innser samtidig at dette er en veldig barnslig tanke. Det er kanskje bare slik jeg føler det også. Men de fleste på min alder er betydelig mer «voksen» enn hva jeg er. Samtidig har jeg jommen mye livserfaring som de ikke har også. Dessuten føler jeg at det er veldig mange som prøver så hardt å være voksne. Det synes i hvert fall jeg er utrolig barnslig. Så det kan bli interessant å se hvordan alt dette skal gå. Det er nemlig ikke slik at jeg har behov for å bli «tolket» som spesielt voksen, men jeg har lyst å ta kontroll over mitt eget liv. Jeg har lyst å komme i gang med utdanning, og deretter få meg arbeid. Jeg har lyst å finne meg en sunn og elskverdig dame som elsker den jeg egentlig er, og ja, jeg trodde aldri jeg kom til å si det: Jeg vil ha et helt vanlig liv. Det er bedre å ha et vanlig liv, enn å ikke ha et liv i det hele tatt. Jeg må bare innse at festen er over for lenge siden. Den tiden er forbi. Jeg lever i en tid som er forbi. Det er ingen eller ingenting igjen der, bortsett fra elendighet, mørke og sorg.

Jeg har også satt opp faste datoer på når jeg skal slutte med de enkelte tingene, og dette er en plan jeg har tenkt å følge til punkt og prikke. For det er sånn nå, at jeg er nødt å se «forbi» tåken. Slik vil det være ganske lenge, men på andre siden venter et mye bedre liv. Det er jo på andre siden alle de gode ting er, og hvor alle de gode ting venter. I stedet for å stå utenfor i kulden og mørket, for å se inn vinduet med masse lys, slik jeg har gjort i så mange år nå, så akter jeg å gå inn i stedet.

Jeg avrunder som vanlig ved å slå blindt opp i bibelen:

6.9 Profeten går i forbønn for folket 14:19-22

«Har du da fullstendig forkastet Juda, eller kjenner din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen legedom for oss? Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

Vi kjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres misgjerning, at vi har syndet mot deg.

For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Overgi ikke din herlighets trone til vanære! Kom i hu og bryt ikke din pakt med oss!

Er det blant hedningenes falske guder noen som kan gi regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting»

Dag 35 ( Natt til 10.01.15 )

En fin og rolig fredag er nå over, og jeg sitter i de stille nattetimer og hører på dyp meditasjonsmusikk, mens jeg nå skal skrive i denne rare boken min.

Dagen i dag begynte med at jeg gikk på fjellet med Fido. Det var endelig fint vær, med skyer og blå himmel. Dette er favoritt-været når det gjelder å ta bilder. Jeg er veldig glad i å ta bilder av himmelen, hvor mesteparten av bildet er himmel, mens det helt nederst, kanskje 1/5 av bildet, er landskap. Himmelen dominerer som regel alltid i bildene jeg tar i naturen, da jeg synes den snakker så mange så språk. Den er så abstrakt. Man kan finne så mye rart i skyene, hvis man tar seg tid til å lete. Ansikter, hunder, engler osv. Skyene former seg nærmest etter fantasien.

Jeg har lite overskudd for tiden. Fremdeles. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men jeg merker at jeg har lyst å utsette trening, utsette måltider, utsette turer med hundene og det meste annet. Jeg er en anelse flat og umotivert, men bare fysisk, hvis jeg kan si det på den måten. Selv om jeg trener mye, så har jeg ikke vært så flink å trene kondis. Dette merker jeg når jeg er ute og går tur. Jeg har blitt tyngre som følger av mye mat og mye trening med apparater, men kondisen er ikke helt med på lasset. Heldigvis går det fort å få den trimmet i gang. Jeg har hatt en tendens til å bevege meg sakte på turene med hundene i det siste, så jeg får øke tempoet litt, sånn at jeg får satt i gang maskineriet skikkelig.

Ellers har jeg også tatt kontakt med en god kamerat, som jeg ikke har snakket med på mange måneder. Ikke sånn skikkelig i hvert fall. Vi var mye sammen i sommer, og vi går generelt langt tilbake. Så nå har vi avtalt å treffes i morgen. Vi har begge godt av å være litt mer sosiale. Det tror jeg at mange av oss har.

Jeg håper også at jeg får tatt meg en tur til byen i morgen. Jeg håper å få klippet meg, og ikke minst tatt en tur innom en alternativ butikk med navn «Scorpius». Jeg skal kjøpe en del røkelser og sånt. Jeg liker sånne ting. Så skal jeg som sagt bort til denne kameraten min senere på kvelden. Jeg må også levere tilbake sykkelen jeg fikk låne av ham i sommer. Det er vel på tide. Han bor heldigvis ikke så langt unna.

Når det gjelder flyttingen til hytten, så har jeg begynt å glede meg veldig. Nå merker jeg at alt liksom har begynt å falle på plass, og at tankene mine rundt flytteprosjektet har landet mer, på en måte. Det er jo ikke vits i å stresse med noe som i utgangspunktet er ordnet for å være avslappende og frigjørende. Det er nøyaktig ti dager til jeg reiser.

Jeg har ikke så mye på hjertet i dag, så jeg gjør loggføringen en anelse kort. Det er bedre å skrive få ord med mye innhold, enn mange tomme. Det var dagens visdom.

Jeg avrunder som vanlig ved å lese tilfeldig fra bibelen:

Profetens klage 7:1-13

«Ve meg! For det er gått meg som når sommerfrukten er innsamlet, som når ettersankingen etter vinhøsten er til ende: Det er ingen drue å spise, ingen tidlig fiken som jeg har lyst på.

Den fromme er blitt borte fra jorden. Det finnes ikke en ærlig mann blant menneskene. Alle sammen ligger på lur etter blod, hver mann vil fange sin neste i garnet.

Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt. Fyrsten krever, og dommeren er villig mot betaling, og stormannen sier hva han ønsker, og slik vrir de det til.

Det beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk. Dine vekteres dag kommer, da du blir hjemsøkt. Da blir de rådville.

Tro ikke på noen som står deg nær, sett ikke din lit til noen venn! Vokt din munns dører for henne som ligger ved din barm.

For en sønn forakter sin far, en datter setter seg opp mot sin mor, en svigerdatter mot sin svigermor, og en manns husfolk er hans fiender.»