Stikkord: Psykisk helse

Dag 98 ( siste dag skrevet i 2015. Onsdag 10.06.15 )

Den siste dagen i boken er her. For meg er dette en spesiell stund. Jeg satt og tenkte på hvor lang tid jeg har brukt på den, tidligere i dag. Det er greit nok at den består av mange, mange dager. prosjektet ble påbegynt den 10.11.14. Det er over et halvt år siden, og de dagene jeg ikke har skrevet, har jeg i det minste tenkt på boken. Den har blitt som en slags psykolog for meg, og nå er den siste psykolog-timen kommet.

Til tross for at dette er den siste dagen, og til tross for at denne dagen er veldig spesiell, har jeg egentlig ikke så mye mer å skrive om. Jeg føler at uansett hva jeg skriver, så finnes det et eller annet sted i boken, skrevet fra før. Det er som at jeg på en måte har fått sagt mitt. Jeg har fått ut alt av følelser, tanker, minner og det som er. De skranglete planene mine, som fremdeles er der. Usikkerheten i forhold til fremtiden, og hva jeg skal gjøre. Alle disse tingene er her, men jeg har skrevet om dem før.

Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å satse mye på skriving fremover. Jeg går og drømmer om hvordan det er å være en greit betalt forfatter, og det er absolutt noe jeg kunne ha tenkt meg. Å ha verden som min arbeidsplass, og faktisk skape noe som folk kan sette pris på, eller få hjelp av.

Fremover kommer nok bøkene mine til å bli annerledes, uten tvil. Jeg kommer til å satse mye på noveller, og jeg liker godt å skrive slike noveller som har en overraskende slutt. En aha-opplevelse på slutten, som gjør at hele fortellingen tar en uventet vending. Slikt liker jeg, spesielt når jeg får det til.

På sett og vis virker det som at tiden er inne for å avslutte denne boken, på alle måter. Jeg har jo fått skrevet det meste til nå, så den saken er jo grei. Men jeg merker også at både pc-en og alt som er, virker å samtykke. I går fikk jeg for eksempel store problemer med selve filen. Den ville ikke la seg lagre, selv om jeg forsøkte på harddisken og to minne-penner. Det var skikkelig kronglete, og jeg fikk en frykt for å miste hele boken. Selv om dette ikke er realistisk. Jeg gleder meg allikevel til å få sendt den av gårde, etter å ha redigert skrivefeil osv, for deretter å begynne på nye prosjekter. Tiden er inne.

Dersom du har lest hele boken, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for dette. Jeg vil takke deg for at du har orket å lese alle disse ord, og for at jeg har fått dele mitt innerste med deg, hvem du enn er. Når du har tatt deg tid til å lese alt dette, tyder jo det på at du har funnet det interessant. Noe av det i hvert fall. Kanskje denne boken har hjulpet deg på et vis, uten at jeg vet hvordan. Det er egentlig ganske spesielt, for etter at du har lest denne boken, vet du mye om meg. Men jeg vet kanskje ingenting om deg. Men! Ikke tro at du kan lese meg som en åpen bok, bare fordi du har lest denne åpne boken. Livet mitt er ikke bare denne boken. Det er flere bøker.

Jeg snakker mye om at livet skal forandre seg. Det har jeg gjort underveis i boken, fra den første dagen. Dette er tydeligvis noe jeg konstant lengter etter; Å forandre livet mitt. Ofte er ikke de forandringene jeg opplever, nok. De er ikke store nok til at jeg synes de er veldig merkbare, selv om de trolig ville ha blitt kalt store, av andre. Dette får meg til å tenke. Jeg vet egentlig ikke hvilken forandring jeg ønsker. Det er som at jeg alltid søker denne forandringen. Kanskje jeg bare er søkende av natur. Kanskje det er nettopp det som er meningen med livet mitt; At jeg skal søke etter den.

Jeg har også snakket mye i bilder, blant annet om «det neste kapittelet». Som at jeg ikke har satt skille mellom boken og livet mitt. Jeg kan forstå hvorfor jeg tenker sånn. Denne boken er jo faktisk livet mitt, i ord. Den er i hvert fall dokumentasjonen, for perioden som har gått siden den startet. Men denne gangen kommer ikke boken til å by på flere kapitler. Livet mitt vil jo gjøre det, og det er nesten som at jeg automatisk da tenker at jeg skal skrive det ned i boken. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg har knyttet meg veldig til denne boken. Men dette er dagen hvor boken ikke kan by på flere kapitler, mens livet mitt kan det. For det å avslutte det siste kapittelet i boken min, er starten på det neste i livet mitt.

De største forandringene i livet mitt, dette halvåret, har uten tvil vært at jeg har sluttet med så mange rusmidler. Jeg er fremdeles nøktern, og jeg har hatt godt av innsikten jeg har fått som følger av denne oppklarningen. Dette nevnte jeg så vidt i går, men jeg ville bare understreke det, sånn at denne delen kan kalles en «happy ending», hva boken angår. Hva som vil skje fremover i forbindelse med dette, er jeg faktisk litt usikker på. Jeg har fremdeles en tro på den gylne middelvei, og et balansert liv. Men jeg trår med ytterst varsomme skritt. Og i skrivende øyeblikk, stopper det meste med tanken.

Bibelen har jo også blitt sitert svært mye i denne boken. Faktisk et sitat for hver dag. Jeg har jo hatt denne litt underlige måten å lese den på, hvor jeg lukker øynene, og blar frem og tilbake i den, før jeg har satt pekefingeren på et tilfeldig sted i den, og skrevet det som har stått der. Noen ganger har jeg trolig kommet over det samme sitatet, uten at jeg selv husker det. Og dersom dette har skjedd, lar jeg det i så fall bare være sånn.

Mange lurer nok på hvorfor jeg har gjort dette, og til tider lurer jeg litt på det selv. Men jeg fant ut at det var en litt interessant måte å lese den på, og for en mann med min manglende konsentrasjon, er det ikke realistisk å lese igjennom hele bibelen. Jeg kunne ha gjort det, men jeg ville aldri ha husket noe særlig av det. Så jeg fant ut at jeg likte å gjøre det på denne måten. Men du skal også vite en ting: Forholdet mitt til Gud lar seg ikke påvirkes av noen. Det er også viktig å vite at jeg selv ikke tar bibelen bokstavelig. Jeg mener den er åpen for tolkning. Dette kommer an på øyet som ser, men slik er det i hvert fall for min del. Jeg har kjent Gud hele livet, og er trygg på Gud. Men jeg bør også understreke noe, her på slutten. I troens forstand, vet jeg at Gud finnes. Jeg har troen i behold 100 % på den måten. Men jeg er ikke nødvendigvis helt enig med andre kristne. Mange av tingene jeg ser i dag, er jo ikke akkurat det Jesus likte. Jeg tenker da på for eksempel dette med penger, og da han gikk beserk i tempelet. Jeg har inntrykk av at folk tenker på Jesus som en «pinglete hippie-figur» som vandret rundt for veldig, veldig mange år siden. En som garantert ville ha blitt innlagt på psykiatrisk i 2019.

Men han var jo en ekstremt sterk og radikal mann. Både han og Johannes.

Så selv om jeg har sitert bibelen «hver skrevne dag», har jeg bommet, feilet og gjort mine feil i livet. Mange av dem også. Men troen min har jeg alltid klart å bevare.

Jeg kan også garantere at hver eneste «skrevne dag», så har jeg ALLTID valgt noe tilfeldig. Ofte kan det virke litt «way off», og noen ganger virker det som at sitatene er veldig passende i forhold til hva jeg skrev den dagen. Men det har alltid vært tilfeldig.

Med tanke på at dette er den siste dagen i denne boken, skal jeg gjøre en liten vri, når det gjelder sitatet fra bibelen. I dag skal jeg finne noe jeg føler passer inn, og ikke overlate det til tilfeldighetene.

Jeg avrunder for siste gang, og takker deg igjen for at du har tatt deg tid til å lese denne boken.

( Det vil komme 2 dager til med skriv, men dette er det siste som ble skrevet i 2015 ).

4.2 Velsignelse og bønn 6:16-18

«Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!

La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme.

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.»

Dag 90 ( tirsdag 26.05.15 )

Mai måned nærmer seg slutten, og det gjør boken min også. En ny dag har passert, og det er nå kveld. I bakgrunnen spilles dyp meditasjonsmusikk fra den store flatskjermen jeg har kjøpt av kompisen min, og levende lys brenner i rommet. Det er slik jeg liker det. Når roen har meldt seg.

Dagen i dag har også vært regnfull, med små glimt av sol gjennom skyenes sprekker. Ensomme stråler som minner meg om at sommeren er på vei, bare ikke ennå. Men livet går sin gang uansett vær. Det må det gjøre. For hvis man kun skulle gjøre noe på godværsdager her i Hordaland, hadde det ikke skjedd mye. Da hadde Hordaland vært landets mest inaktive fylke, og folk ville ha dødd som fluer i sine godstoler, hjemme i stuen. Gjerne med en pose chips i fanget, og et bilde av solen på veggen.

Det er det som er så fint med disse små, men nyttige investeringene. Jeg kjører jo scooter, og for en tid siden var mine turer til treningsstudioet i byn, eller andre ærender, veldig avhengig av været. Hvis det regnet, ble det som regel utsettelse til dagen etter. Og hvis det fortsatt regnet dagen etter, som det vanligvis gjorde, ble det ytterligere utsettelser. For det å komme i mål, søkk gjennomvåt, er jeg ferdig med. Det er egentlig helt utrolig at jeg brukte så lang tid på å få kjøpt meg et sett med regntøy. Nesten skammelig, for en vestlending å være. Det er jo nesten et obligatorisk antrekk.

Men nå har jeg dette settet, som jeg kjøpte for usle 200 kroner på Europris. Og det gjør susen. Faktisk veldig komfortabelt, og det holder meg tørr. Det ser ganske bra ut også, om jeg får si det selv. Og gjett om det blir brukt mye…

Jeg fant ut at jeg ikke trente hardt nok, her for en tid tilbake. Misforstå meg rett: Jeg trener hardt nok i den forstand at jeg trener alle de dagene jeg skal trene og dette, men jeg har stagnert litt i forhold til å øke belastningen på selve vektene. Så nå har jeg begynt å være mer bevisst på dette, og det viste seg at jeg var langt sterkere enn jeg trodde. På noen øvelser har jeg nesten doblet vekten. Dette har ført til ytterligere fremgang. Jeg har faktisk aldri veid så mye som jeg gjør nå, noensinne. Og det er fint lite fett på kroppen min. Så litt selvskryt må jeg unne meg selv.

I dag har jeg også bestilt en tur til Førde, og jeg reiser på fredag, og blir der til søndag. Jeg trenger enkelt og greit å komme meg litt vekk nå, og se litt nye steder og nye mennesker. Jeg kommer til å ha med meg foto-apparatet, for jeg har tenkt å ta masse bilder når jeg er der. Faktisk, så er dette den mest hovedsakelige grunner til at jeg reiser. Men jeg reiser også fordi jeg har lyst å bli bedre kjent med den byen, for å ha litt mer under vingene i forhold til å vurdere om jeg skal bo der en gang. Jeg har fremdeles en finger på Førde, av en eller annen grunn. Det er en by som ikke er så langt vekke, og ikke så stor, og den har heller ikke så høye leiepriser. Det er også ganske lett å få seg bolig der, slik jeg har forstått. Leiemarkedet der er ganske stort.

I morgen skal jeg til tannlegen. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig, for jeg synes det er en ganske «intim» greie å ligge i en stol, med fullt av bomull og andre instrumenter i munnen. Man føler seg ganske naken, på en måte, når en pen dame graver inni munnen din. En munn kan fortelle så mange historier. I tillegg kan hun se dypt inn i nesen min, og øynene. Men det jeg aldri har forstått, er at tannleger generelt aldri virker å forstå en ting, og det er at dette ikke er tidspunktet å drive med småprat. Det er som at de tror at man faktisk kan klare å svare på en skikkelig måte, men munnen stappet full av tamponger, samt bedøvelse i halve ansiktet. Eller gjør de det kanskje bare fordi det må være morsomt å høre de desperate forsøkene på respons? Jeg skulle likt å sett inn i en munn i en slik situasjon, for å se nøyaktig hva som skjer inni der når den snakker. Både tunge, gane og alt som er må jo være i bevegelse. Det er sikkert litt av et show. Kanskje et bra tidsfordriv for en tannlege som prøver å krydre opp arbeidet sitt litt. Humor er jo viktig i så mange situasjoner, også i arbeid. Det var jo slik kirurgene i TV-serien MASH kom seg igjennom sine tunge og traumatiserende dager. Så da kan jeg ikke forstå at en tannlege ikke også skal få ha det litt moro. Men, jeg som pasient synes helt ærlig ikke det er like moro.

Heldigvis skal jeg bare få en sånn tann-rens og kontroll i morgen. Jeg er nøye på å pusse tennene, så jeg tror ikke jeg har noen hull.

I morgen har jeg også bestemt meg for å sove lenge. Det er et eller annet jeg har underskudd på for tiden, for jeg har merket at jeg ikke føler meg helt bra. Jeg er ikke dårlig heller. Men jeg føler meg trøtt og uopplagt. Jeg vet ikke om det er sobrilen som gjør det, selv om doseringen er veldig liten nå. Jeg har ennå ikke sluttet med den, ironisk nok fordi jeg sover veldig godt av den. Men på dagtid virker det som at det skal lite til før jeg blir sliten, selv om jeg drikker mye kaffe og spiser sunn og næringsrik mat. Jeg er aktiv, men ikke så aktiv. Mange gjør alle tingene jeg gjør i løpet av en dag, i tillegg til en fulltidsjobb og en flokk med unger. Ungene mine er jo hundene. Det er faktisk ikke så stor forskjell. Men jeg er veldig glad i dem, og synes det er utrolig artig å leke med dem. Lære av dem. Hundene gir meg mye i livet, som ingen mennesker kunne ha gitt meg. De er rett og slett bare noen herlige skapninger. I skrivende øyeblikk kom de faktisk invaderende over meg her, som igjen er litt upraktisk når jeg har en laptop på fanget fra før.

Men, for å få toget tilbake på sporet igjen: Jo, jeg har nemlig ikke følt meg helt bra i det siste. Det er et luksusproblem i forhold til hvor dårlig jeg har vært før altså, bare så det er sagt. Det er ikke engang noe jeg ville ha nevnt til legen, men jeg føler meg på sett og vis litt sliten, selv om jeg er i min livs beste form. Kanskje det er basert på noe psykisk, for hvordan jeg ikke kan ha overskudd, av fysiske grunner, er meg uforståelig. Jeg trener, spiser sunt, hviler, og gjør ikke all verden. Allikevel kommer jeg meg ikke igjennom dagen uten å sove et par timer på dagtid også. I tillegg til den vanlige nattesøvnen. Det er nok sannsynligvis at jeg er litt sliten av alle påkjenningene og forandringene som har skjedd, selv om de har vært gode. Tankekjør er også slitsomt, og jeg vet jo at jeg blir ganske trøtt av Sobril. Så jeg tror nok at grunnen til at jeg føler meg litt dårlig, er cocktailen av alle disse tingene. Derfor har jeg bestemt meg for å sove litt lenge i morgen. Jeg liker nemlig disse nattetimene også, så jeg er ikke så hypp på å legge meg tidlig. Også her må jeg finne en gyllen middelvei.

Jeg tror jeg gjør dagens skriveri litt kort, da jeg ikke har så mye på hjertet i kveld. Jeg håper ikke at jeg har røpt at jeg egentlig har et ganske kjedelig og ensformig liv nå. Jeg har bare ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle om. Men når jeg ser at folk på Facebook daglig skriver om hva de har spist til middag, tenker jeg at jeg sikkert ikke ligger så dårlig an allikevel. Spesielt ikke hvis de har spist noe så ordinært som fiskekaker eller kjøttboller. Når de til og med tar bilder av middagen sin, føler jeg meg selvsikker nok til å skrive 100 dager til. Men det får i så fall bli i en annen bok.

Jeg avslutter som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

4. Livets vei og dødens vei 30:11-20

«For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte.

Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?

Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss, og hente det til oss og la oss føre det, så vi kan gjøre etter det?

Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.

Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.

Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!

Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob».

Dag 77 ( Torsdag 30.04.15 )

Det har nå gått nesten en uke, hvor jeg ikke har fått skrevet noe. Jeg har bestemt meg for å ikke ha noe hastverk med denne boken, men det er også litt fordi jeg har utsatt skrivingen til kvelden, og når kvelden først har kommet, har jeg vært for trøtt til å skrive noe fornuftig. Dagene mine har fått mye mer innhold i det siste, og jeg må jobbe litt med å innføre faste rutiner på ting.

Siden sist har jeg som nevnt vært veldig aktiv, spesielt når det gjelder trening og generell tilfriskning. Jeg har, sammenlignet med før, vært veldig effektiv. Endelig har jeg begynt å nøste opp i forskjellig last jeg har hatt på skuldrene i lengre tid. Jeg har begynt å ordne de praktiske tingene i livet mitt, som blant annet dette møtet med legen og nevro-spesialisten, og jeg har ikke minst tatt kontakt med samtlige inkasso-byråer jeg skylder penger til. Sistnevnte gjorde jeg i dag. Jeg tror jeg ringte til syv forskjellige byråer, og fikk nedbetalingsavtaler med samtlige av dem. Så jeg kommer til å være omtrent 7000 kroner fattigere i måneden i lang tid, men det er verdt det. Det blir godt å få ryddet opp i gammel dritt.

Når det gjelder møtet jeg hadde med fastlegen og nevro-spesialisten, så gikk dette veldig bra. Egentlig var det helt som jeg forventet. Vi gikk saklig igjennom rapporten fra utredningen, og det var veldig interessant å høre dette igjen. Det var mye mer oppklarende, denne gangen.

Hun snakket blant annet om mine sterke og svake sider, og hun snakket om forskjellige områder i hjernen. Når det resonnerende evner, hadde jeg scoret med 90 percentil. Dette var visst veldig høyt, da det vanlige var å ligge på omtrent 50. Så da ble jeg litt stolt. Det er en stund siden jeg har vært stolt, så jeg måtte bare skryte litt om det her.

Når det derimot gjaldt tester hvor jeg var nødt å gjøre flere ting samtidig, gjorde jeg det langsomt. Her scoret jeg ikke særlig bra. Men det som var oppklarende oppi det hele, for å gjøre en lang historie kort, var at hun uten tvil kunne bekrefte at jeg har både ADHD og Aspergers.

Også fastlegen min synes dette var veldig oppklarende, og gav uttrykk for dette. Så nå skal saken henvises til spesialisthelsetjenesten, for at disse skal vurdere om jeg skal ha oppstart på ADHD-medisin. Så alt i alt, gikk det egentlig som jeg forventet.

Jeg har også vært flink å trene, og har begynt å bli ganske hekta. Jeg har vært i byen nesten hver dag denne uken, og trent. På kvelden pleier jeg å se film med han kompisen min, så den sosiale delen er også langt forbedret. Vi ser på 3D-filmer med 3D-briller, så det blir en fetere opplevelse.

Jeg er selvsagt fremdeles edru, og i dag har jeg vært edru i nøyaktig fire uker. Det har vært noen lange uker, men jeg måtte igjennom dem.

Det er litt rart, for jeg merker at ting forandrer seg veldig, etter hvert som jeg forandrer meg. Det er jo ganske logisk, men jeg har på en måte hatt så mye fokus på at jeg selv kommer til å forandre meg, når jeg blir helt frisk fra alkohol, og for alltid avholdende. Men jeg har ikke tenkt så mye på at jeg også kommer til å forandre perspektiv på ting. Jeg merker at jeg begynner å forandre syn på mange rundt meg. Det er fremdeles logisk, men faktisk litt uventet. Jeg har blitt mer og mer bevisst på hvor langt nede jeg har vært, og ikke minst hvor sårbar man er i en sånn situasjon. Det er helt utrolig hvor jeg har fornedret meg selv i den vonde prosessen. Det er som at man nærmest føler at alle andre er mye bedre mennesker, og at det går bra med alle utenom seg selv. At de har alt på stell, hele gjengen.

Men etter fire uker, merker jeg at jeg «leser» dem på en annen måte. Etter hvert som jeg blir sterkere, innser jeg samtidig at de slett ikke er perfekte. De er ikke noen overmennesker, og egentlig har de ikke så mye mer å stille med enn hva jeg har. Det har vært mitt eget selvbilde som har spilt meg et puss. Jeg merker også at jeg kanskje ikke har så mye til felles med folk jeg tidligere har ansett som gode venner, når flasken er fjernet fra bordet. På den annen side, har det også spiret opp nye venner fra uventet hold. Jeg tenker spesielt på venninner jeg kjente fra gammelt av, som jeg har fått kontakten med igjen. Det er jeg veldig glad for.

Generelt kan jeg si at jeg begynner å bli mer meg selv, og dette har medført at jeg til stadighet forandrer mer og mer syn på alt rundt meg. Det er spennende faktisk! Men fremdeles kan jeg bare beskrive det som en diffus, ny energi. Jeg har på mange måter sjokk-startet systemet mitt, og det eneste jeg egentlig kan klage på, er dette ADHD-kjøret. Den delen er slitsom, og jeg tviler på at det finnes veldig mange andre løsninger enn medisiner. Jeg mener: Jeg har prøvd det meste av alternativene. Jeg forstår også at dette sannsynligvis er noe som er umulig å forstå, for dem som ikke har en sånn tilstand selv.

I dag fikk jeg endelig kjøpt inn maling, bunnstoff, pensler, rengjøringsmidler og sandpapir til oppussing av båten. Med tanke på hvordan min økonomiske situasjon kommer til å bli fremover, har jeg igjen begynt å tenke på å selge den. Jeg har fremdeles ikke bestemt meg, men på mange måter synes jeg at hele båt-prosjektet er unødvendig belastende. Jeg kunne virkelig ha trengt pengene, og kanskje heller kjøpt meg en båt i en senere anledning. Men som sagt: Jeg har ikke bestemt meg for noe helt ennå.

Når det gjelder Sobril, går det rette veien, selv om det går litt langsomt. Men jeg har funnet ut at det virker som at det på en måte holder å fylle opp lagrene om morgenen, og så går det bra til langt på dag. I dag morges tok jeg for eksempel 22,5 mg, og har ikke tatt noe siden. Det vil si at jeg bare har brukt halvparten av den daglige dosen jeg egentlig står på, i dag. Men jeg kommer til å ta en halv før jeg legger meg, for å få sove. Dog, jeg kan ikke si at jeg føler meg spesielt dårlig eller noe. Kanskje hjernen min begynner å skjønne at Sobril gir meg kjemisk angst, nå som alkoholen er ute av bildet. Jeg kan nemlig av og til føle meg mindre engstelig, dersom jeg ikke tar så mye Sobril. Det er vanskelig å forklare, og det kommer veldig an på dagsformen. Men jeg gleder meg til å seponere.

Jeg har egentlig ikke så mye mer på hjertet i kveld, og er egentlig ganske trøtt på øynene, etter å ha sett på film med 3D-briller. Så jeg avslutter som vanlig med å bla blindt opp i bibelen:

4. Full frelse 5:1-11

4.1 Fred ved Gud 5:1-5

«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds kjærlighet. Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.

Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.»

Dag 74 ( torsdag 23.04.15 )

Da har kvelden kommet, etter en fin og innholdsrik dag. Den har ikke vært så helt ulik de forrige dagene, men tiden går allikevel. Den har gått ganske fort egentlig, samtidig som de første ukene har vært lange. Det er vanskelig å forklare, men det skyldes nok til en viss grad at jeg ikke har hatt så mye variasjon i hva jeg har gjort, spesielt de første to ukene. Det er først nå den siste uken jeg har fått gjort mange andre ting. Men det er noe med disse avrusningene og forholdet til tid. Man følger den liksom ikke på ordinært vis, og tiden blir mer en progresjon, på en måte.

Jeg har vært i byen i dag også, og har trent der, samt kjøpt inn litt småting jeg trengte. Det var egentlig meldt regn i dag, men jeg slapp heldigvis unna, og tok sjansen på å ta scooteren i stedet for bussen. Regnet kom heldigvis ikke før jeg hadde kommet meg hjem igjen. Det er en skikkelig ubehagelig følelse å kjøre scooter når det regner. Det er da jeg drømmer om å få meg lappen og bil, for å si det sånn. Når regnet dekker visiret på hjelmen, og sikten blir dårlig, i tillegg til at man kjører på et sleipt føre, så føler man seg ganske så sårbar. Det hjelper ikke å ta visiret opp heller, for da får man regndråpene inn i øynene. Og etter en stund blir man gjennomvåt, og dermed kald. Da blir man også stiv, og kjører ikke like sikkert og trygt lenger. Fingrene som er ganske avgjørende i forhold til gass og bremser, fungerer ikke like bra, så det er logisk at man må være mer forsiktig. Men jeg slapp unna i dag.

Jeg har faktisk hatt to treningsøkter i dag. Jeg trente nettopp en økt på romaskin og mage i sted, og trente rygg og armer på treningssenteret tidligere i dag. Når det gjelder energi, har jeg faktisk kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg nesten har litt for mye av den. Det er som at jeg er tilbake i ADHD-modus, på en måte. Jeg tenker at dette trolig kommer av at jeg plutselig har begynt å skjemme bort kroppen min med veldig sunn mat, vitaminer, mineraler, proteiner, kreatin, glutamin, tran og olivenolje. Det er jo en helt enorm overgang, selv om det bare har gått tre uker. Min kjære mor fortalte meg i sted at jeg ser ut som et helt nytt menneske. Det er godt å høre. Men det må jo også være et sjokk for kroppen, å plutselig få et sånt uventet løft, i forhold til å krype underernært rundt i grøftekanten, for å sette det på spissen. Jeg merker det også på konsentrasjon og fokus, og ikke minst refleksjon.

Det var en ting jeg tenkte på, som jeg glemte å skrive om i går: Jeg spaserte rundt i byens gater, og for første gang etter min egen avrusning, så jeg to fulle menn. De satt på en benk og var enkelt og greit bare full. De var ikke direkte overstadig beruset, men de kunne ikke ha kjørt bil, for å si det sånn. De gjorde heller ikke noe spesielt utav seg, men det at de var fulle, gjorde at de allikevel vakte oppmerksomhet, og gjorde at folk gikk omveier for å slippe å gå forbi dem. Jeg gjorde også dette, men det mener jeg overhodet ikke på en stigmatiserende måte. Det ville jo ha vært litt latterlig. Slik som jeg selv har vært, var disse mennene avholdsmennesker ved sammenligning. Jeg ville vanligvis sikkert ha satt meg ned med dem, åpnet en pils, fortalt hele livshistorien min og hoiet og skrattet. Deretter hadde politiet sikkert kommet, og tømt ut ølen min, og gitt meg bot for drikking på offentlig plass. Så den saken er grei.

Men jeg tenkte litt på dette etterpå. Jeg merker at jeg har gått tilbake til slik jeg var før, når det gjelder fulle mennesker. Jeg innså at jeg var ukomfortabel i selskap av fulle mennesker igjen, og husket at jeg egentlig bare likte å være med fulle mennesker, da jeg selv var full. I tillegg til dette, var nok grunnen til at jeg tok en liten omvei også det faktum at jeg har alkohol litt for nært i fortiden, så jeg vil ikke ha det gnidd opp i trynet. Brent barn skyr ilden, er vel det jeg prøver å si.

Da jeg passerte bak de fulle mennene, kom det en pen ung dame mot meg, som smilte og så på dem, og deretter på meg. Hun så på meg på en samtykkende måte, hvis jeg kan si det sånn. Som at vi begge synes disse mennene var morsom, mens vi selv var sunne og friske og fornuftige. Jeg tok jo for så vidt dette som et kompliment, men jeg var fristet til å si til henne:

«Du skulle bare ha visst.»

Denne episoden fikk meg også til å tenke på hvordan jeg selv har blitt tolket igjennom tidene. Hvordan friske folk har sett meg da jeg virkelig var i rennesteinen. De to fulle mennene var som sagt langt mer edru enn hva jeg pleide å være, og allikevel vakte de sånn oppsikt. Nei, huff, jeg tror ikke jeg orker å tenke på det. Jeg tror heller jeg fokuserer på at jeg nå er frisk.

Jeg synes også at jeg gjør en veldig god jobb når det gjelder Sobrilen. Jeg har så vidt begynt på en mild nedtrapping, men det er utrolig hvor denne kjemiske avhengigheten sitter. Bare jeg tar en smule for lite, merker jeg det. Men i går klarte jeg meg med en halv tablett under min daglige dose; Nærmere bestemt tok jeg til sammen 37, 5 mg i stedet for 45. Dette gikk bra, og jeg klarte til og med å sovne. Men da jeg våknet i dag, fikk jeg denne uvirkelighetsfølelsen igjen. Og hvis det er på grunn av at jeg ikke hadde tatt den vanlige dosen med Sobril dagen før, så er det ikke sånn som med alkohol, at det hjelper å «reparere». Det hjelper, men ikke like umiddelbart. Det er som en kjemisk greie som må tilbake i balanse, og dette tar litt tid. For jeg tok medisinen min rett før jeg gikk i dusjen, og jeg hadde denne ubehagelige følelsen i noen timer til. Hvis du ikke henger helt med på hva jeg snakker om nå, så snakker jeg om den følelsen som jeg har hatt tidligere, som jeg har vært redd for at var forstadier til epileptiske anfall.

For noen dager siden, ville jeg finne mer ut av Sobril. Jeg prøvde å finne mer informasjon på nettet, om blant annet bivirkninger og ikke minst abstinens-symptomer. Da så jeg at epileptiske anfall var listet opp som noe som kunne hende, dersom man sluttet for brått. Så jeg har nok vært inne på noe tidligere. Jeg tror jeg var på forstadiet den dagen jeg var så dårlig, den fjerde dagen etter at jeg sluttet å drikke. Jeg klarte jo ikke å se på lys, hvite vegger eller spesielt TV og PC-skjermen. Det som gjør det hele litt mer interessant, er jo at jeg har opplevd tendenser til dette i helt nøktern tilstand også, lenge før jeg begynte med både medisiner og alkohol, eller andre rusmidler for den del.

Jeg må ringe legen min i morgen, eller rettere sagt er det avtalt at han skal ringe meg. Jeg må få nye medisiner, samt at jeg må få oppklart om jeg kanskje har misforstått noe i forbindelse med møtet mellom ham, nevro-spesialisten og jeg. Jeg lurer på om jeg har sagt feil dag til henne, så jeg må høre med ham i morgen.

Det er ikke lenge igjen av boken, og dette merker jeg på mange måter. Jeg får til stadighet skrivesperrer, og føler at jeg ikke har så mye på hjertet lenger. Som at jeg har skrevet av meg den verste stormen, på en måte. Jeg synes egentlig dette er litt trist, for det er en fin følelse når skriveriene mine flyter, men nå føler jeg på mange vis at jeg har delt og åpnet meg så mye, at jeg ikke har så mye mer å skrive om. I hvert fall ikke når det gjelder alkohol. Kanskje det på alle måter begynner å bli et lukket kapittel?

Men etter at jeg innså at jeg faktisk ikke kom til å drikke igjen, begynte jeg automatisk å se fremover, og det har jeg egentlig ikke gjort med rasjonell tankegang, på mange år. Og det føler jeg veldig på også. Det er spennende, dog skremmende og ikke minst uvant. For selv om jeg har noen ideer, vet jeg rett og slett ingenting om hva jeg kommer til å ende opp som. Jeg vet heller ikke hvor. Jeg vet rett og slett ikke hvor veien går videre, når alt dette er over. Jeg vet jo at jeg har fått en ny sjanse, og er veldig takknemlig for det, men jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal benytte meg av denne gaven. Men det er vel slik det er for de fleste. Det er nok fremdeles en slags unntakstilstand mellom ørene mine, men jeg kan ikke få sagt nok hvor mye bedre jeg føler meg. Jeg er i hvert fall veldig glad i å skrive og trene da! Det har jeg i hvert fall skjønt. Og at jeg absolutt vil ha en kvinne i livet mitt. Men alt må komme i riktig rekkefølge. Jeg sier ikke at jeg er ustabil eller noe, men jeg er en anelse overveldet av den nye energien jeg har blitt tildelt. Jeg er veldig motivert, og gjør alt riktig. Som at jeg har fått tatt i bruk en styrke som har ligget der og støvet i flere år. Og denne styrken skal jeg benytte meg av, så snart jeg har lært meg å bruke den. Det er som en ild som må temmes, men ikke slukkes.

På mandag kommer båten i mer fokus, i tillegg til at jeg skal gjøre alle de andre tingene jeg har nå har startet opp med. Jeg skal også slutte å røyke tobakk på mandag. Den passer ikke inn lenger. Så på mandag begynner et nytt kapittel i tilfriskningens prosess.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen, som vanlig:

2. Lammet og boken med de syv segl 5:1-7

«Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.

Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?

Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.

Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.

Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret. Han kan åpne boken og de sju segl på den.

Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.

Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.»

Dag 72 ( mandag 20.04.15 )

Jøss, det er ikke lenge igjen av boken min nå. Slutten av boken begynner langsomt å nærme seg sin ende, ironisk nok mens jeg samtidig er godt i gang med å starte mitt nye liv.

Dette har en vært en veldig bra dag, på alle måter. Sommeren er uten tvil på vei, og varmen har begynt å komme. Jeg mener jeg leste at dette har vært den varmeste dagen så langt i år. Og jeg har fått gjort mye. Flere små, men viktige skritt er tatt i riktig retning. Jeg har blant annet kommet i gang med trening på treningsstudio, og jeg føler meg generelt mye bedre enn på lenge, både psykisk og fysisk. Jeg synes egentlig det er ganske spennende, for jeg merker positive forandringer hver dag. Og jeg tror at andre har begynt å merke at jeg har lagt om livsstilen min fullstendig også. Folk har begynt å bemerke at jeg er så brun, blant annet. Det er godt at jeg har fått fargen tilbake i ansiktet. Jeg er jo egentlig ganske mørk, for å være en blanding av Nordmann og Svenske, men livsstilen jeg har hatt gav meg alltid et grålig skjær i ansiktet, som følger av mangel på søvn, næring og omtrent alle andre ting som kunne kalles sunne.

Men jeg merker også at jeg begynner å finne litt tilbake til meg selv, og jeg merker at jeg har fått refleksene mine tilbake. Med dette mener jeg at jeg merker at jeg er mer fokusert, og som at jeg reagerer fortere på ting. For eksempel noe så enkelt som at når Fido er i ferd med å blåse seg opp mot andre hunder, så reagerer jeg i sekundet han hopper til for å tøffe seg. Jeg merker det også når jeg kjører scooter. For noen uker siden var jeg veldig anspent og ukomfortabel da jeg kjørte, som at jeg nettopp hadde fått lappen eller noe. Men nå går det som en drøm.

Jeg har også vært på et kjøpesenter i dag, for å kjøpe inn litt treningstøy og diverse. Og jeg har vært på fjellet.

Jeg må finne en rytme i forhold til trening av hundene, for jeg merker at jeg fremdeles stresser litt med den delen. Men etter hvert som jeg blir sterkere, blir det nok ikke lenge til jeg går med alle tre samtidig igjen. Jeg gjorde jo ofte det før, så jeg ser ikke hvorfor jeg ikke skal gjøre det igjen.

På veien opp på fjellet traff jeg foreldrene til den ene eksen min, som jeg var sammen med for omtrent tolv år siden. Det var koselig å snakke med dem igjen. Jeg traff dem endelig tilfeldigvis når jeg ikke var full, og det er ganske lenge siden.

Ellers tenker jeg mye på å begynne med båten snart. Jeg tenker egentlig at jeg så smått setter i gang på mandag. Jeg har egentlig god tid, men jeg har lyst å komme i gang. For en gangs skyld i livet mitt, har jeg lyst å være litt effektiv. Dessuten er slikt arbeid veldig avhengig av været, så det er bedre å være for tidlig ute, enn for sent. Men det burde ikke ta så altfor lang tid. Jeg må pusse og male skroget, og gjøre noen småting med motoren, blant annet gi den et oljeskift og skifte ut noen deler. Jeg tenkte jeg også skulle høre med min onkel om han kunne ta seg av det elektriske. Den delen tør jeg ikke å tenke på å røre engang, for jeg har rett og slett ikke peiling. Men jeg håper at kreativitet og Google kompenserer litt for at jeg ikke har snøring på dette med trebåter, i utgangspunktet. Det er vel bare å lese seg opp, og ikke minst mase på folk som har peiling på trebåter. Det gikk jo veldig bra i fjor, så jeg får satse på at det går bra denne gangen også. Jeg kjenner at jeg fremdeles er litt usikker på hva jeg skal gjøre med den båten, men jeg får ta ting litt etter hvert. Det tenker jeg at er det beste.

Jeg er litt kaotisk i hodet i dag, på en god måte, men jeg får litt skrivesperre. Det er en positiv energi jeg ikke er helt vant til, så jeg blir litt rastløs. En litt overveldende energi, på en måte. Jeg tenker på mye, men det blir så mange tanker på én gang, at jeg liksom ikke klarer å plukke ut noen av dem, for å få dem ned på tastaturet. Litt på samme måte som når små fisk svømmer i store stimer, sånn at de på den måten klarer å avlede større fisk fra å fange dem. Ironisk nok som det kanskje høres ut.

Så jeg tror jeg avrunder med bibelen, og skriver heller mer når jeg har noe skikkelig på hjertet. Dette er ikke en dagbok, i den forstand. Så når jeg egentlig ikke har så mye nytt å fortelle, tenker jeg at det er like greit, i stedet for å bare skrive overfladisk om hva jeg har gjort i dag. Men, dagen har vært bra! Virkelig!

3. Den lille boken og de to vitner 10:1-11:14

3.1 Engelen med boken og Guds råd 10:1-7

«Og jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hans hode. Hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler.

I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden.

Og han ropte med veldig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt ut, talte de sju tordener med sine røster.

Og da de sju tordener hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordener talte, og skriv det ikke!

Og engelen som jeg så, som stod på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme!

Men i de dager når den sjuende engelens røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal også Guds hemmelighet bli fullbyrdet, slik som han forkynte for sine tjenere profetene.»

3.2 Johannes eter den lille boken 10:8-11

«Og den røst som jeg hadde hørt fra himmelen, talte nå igjen til meg: Gå og ta den lille åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden.

Jeg gikk da bort til engelen og sa til ham at han skulle gi meg den lille boken. Han sier til meg: Ta boken og sluk den! Og den skal være bitter i din buk, men i din munn skal den være søt som honning.

Og jeg tok den lille boken av engelens hånd og slukte den. I min munn var den søt som honning. Men da jeg hadde ett den, sved den i min buk.

Og det ble sagt til meg: Igjen skal du profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger.»

Dag 71 ( søndag 19.04.15 )

Helgen begynner å nærme seg slutten, og kveldens ro har meldt sin ankomst. Det har vært en fin og solrik dag i dag også, og ikke minst atter et skritt i riktig retning.

I dag var det først trening av hundene, en tur på fjellet, og deretter kjørte jeg rundt til forskjellige, fine plasser for å ta naturfoto. Da jeg var der, ringte jeg også min gode venn. Jeg kaller ham «Ove» som pseudonym. Det er første telefonen jeg har tatt til en venn på nesten tre uker, så det var sannelig på tide. Jeg gav ham status på hvordan jeg hadde det, og vi ble enige om å begynne å finne på mer sammen fremover. Det er nesten litt teit at to gode venner sitter hver for seg, dag ut og dag inn, i stedet for å treffes i ny og ne. Spesielt når vi bor såpass nært hverandre. Så vi skal treffes i morgen, og det blir godt å ta opp kontakten med venner igjen. Jeg har da altså begynt så smått med dette i dag, med denne telefonsamtalen, og ser på det som atter et skritt i riktig retning.

Jeg har også tenkt mye på båten min, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg ønsker å selge den. Jeg er så usikker på alt for tiden. Men jeg har begynt å tenke på om jeg ikke skal pusse den opp skikkelig, og ha den selv. Niesen min hadde spurt min mor om ikke vi snart kunne legge ut på båttur igjen, så jeg tenker at det kan være sunt for familien min å få være med på båtturer også. Men foreløpig har jeg ikke bestemt meg. Da setter jeg i såfall innpå en sum til han MS-pasienten som håper på en operasjon i Israel, som han ikke får i Norge, grunnet risikoer av forskjellige årsaker. Det er en innsamlingsaksjon som pågår nå, så da bidrar jeg med det jeg kan, uavhengig av om båten blir solgt eller ikke.

Men med tanke på at jeg vurderer å beholde båten, har jeg prøvd å forhøre meg uforpliktende rundt i forhold til videre båtplass etter sjøsetting. Jeg har også sendt en mail til Redningsselskapet, for å høre om jeg fortsatt kan være medlem der. Det er en god trygghet. Men jeg har en ubetalt regning, så jeg får se hva de svarer. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg måtte få hjelp av dem en gang da jeg fikk tauet fra en krabbeteine inn i propellen, omtrent tre meter fra skarpe klipper.

Jeg rydder mye i mitt svingende liv, og gjett om det trengs. Men for hver lille ting jeg ordner, letter trykket litt også. Så positive utfall fungerer som små belønninger for meg nå. Jeg prøver å gripe etter de positive tingene, og heller ignorere de negative. For jeg er nå i en sårbar og hårsår situasjon. En overgang fra et liv til et annet. Jeg spaserer på broen, kan man si. Det blåser alltid på broen, men føttene mine fører meg i riktig retning. Kompasset mitt er troen på at dersom jeg bare kommer meg helt over på den andre siden, så vil ting bli så mye bedre. Alle sier jo at ting vil bli så mye bedre om jeg klarer det, så de må jo ha et poeng. Det ville ha vært utrolig teit om de alle tok feil.

Jeg tror jeg besitter frykten for det ukjente. Samtidig har jeg forlatt livet jeg hadde, fordi jeg innså at det var den siden som egentlig var ukjent, fremmed og full av frykt.

Nå er det viktig at jeg understreker at jeg ikke forventer meg et perfekt liv, dersom jeg bare forblir edru. På ingen måte. Men jeg vil bære en mye større styrke til å takle motstand og utfordringer.

Samtidig kjenner jeg på mitt indre kaos. Det er der, og jeg har som tidligere nevnt at dette kaoset også gjelder når jeg er edru. Av og til føler jeg at hodet mitt er som en kjele med kokende vann. Dersom man presser et lokk på, vil man ikke merke så mye av det, helt til ventilene må få utløp. Det er som en overdreven, indre energi. Og ironisk nok gjør denne energien at jeg kan virke fraværende, sett fra utsiden. Jeg føler at alt tankekjøret gjør meg fjern, sett fra utsiden. Så jeg har et lite håp om dette med å prøve ut ADHD-medisin. Dersom nevro-spesialisten bekrefter på nytt at jeg har ADHD, og jeg blir nektet medisinene som er laget for denne tilstanden, tror jeg faktisk at jeg kommer til å bli sint. For nå gjør jeg alt riktig, i forhold til kriteriene som stilles for å få slike medisiner. Jeg ville jo ikke ha spurt om medisiner som faktisk kan hjelpe meg, dersom jeg ikke var plaget? Og nei, Sobril hjelper overhodet ikke mot det jeg snakker om nå. Sobril er på en måte lokket som legges over kjelen med det kokende vannet, men den roer ikke selve dampen.

Jeg fikk forresten svar på mailen jeg sendte til et forlag i går. Jeg fikk avslag før de i det hele tatt hadde lest boken, så jeg tok det ikke så veldig seriøst. Jeg synes nesten det var litt morsomt, å få avslag før et eneste ord i boken min er lest. Jeg hadde med andre ord bare fortalt hva den handlet om, uten å sende deler av manus. Det er foreløpig ingen som har lest denne boken. Ikke jeg heller. Jeg har skrevet den, men jeg har ikke lest igjennom den.

Grunnen til avslaget var visst fordi de mente at livserfaringen, overgangen og alt dette måtte være på en langt større avstand, før det kunne bli en bok av det. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg fremdeles sliter, og at problemene mine fremdeles var aktuelle. Jeg kan til en viss grad forstå tankegangen deres, hvis de kun er ute etter solskinnshistorier om folk som kom seg ut av problemene sine, helt opp på beina, og etter lang tid fortalte hvordan de klarte det. Jeg har jo personlig ikke klart å holde meg på vannvognen mer enn noen måneder. Det er jo ikke til å legge skjul på at dette er en veldig aktuell «dagbok», men vil den ikke være til nytte for noen som helst dersom den ikke får noen «happy ending?» Kanskje en litt dårlig sammenligning, men da ville de sikkert også ha gitt avslag på Anne Frank sin dagbok.

Dette forlaget hadde visst fått inn en del bøker som handlet om psykiatri, rusproblemer og veien, og disse hadde også fått avslag. Og boken min kom nok ikke til å bli noe unntak. Jeg tenker mye på dette svaret, men vet i hvert fall at jeg skal prøve andre forlag, for det der synes jeg nesten ble litt for dumt. Eller kanskje ikke dumt, men jeg synes det virket veldig forhåndsdømmende og generaliserende. De kan jo ikke uttale seg uten å ha lest boken? Jeg er på ingen som helst måte fornærmet, bare så det er sagt. Målet mitt med denne boken er å skrive fordi jeg vet at det er sunn terapi å skrive ned tanker, men også at det kan være sunt for andre i samme situasjon å skjønne at de ikke er alene. Så det finnes jo andre måter å formidle en bok på enn via forlag.

Utgivelse er jo det beste, men ettersom jeg allikevel er veldig klar over at ni av ti bøker blir refusert, har jeg en plan B. Plan A er jo som nevnt det største håpet, men plan B er nok det mest realistiske. Og det er at jeg lager en blogg av det hele. Da kan jeg allikevel nå ut til folk som kanskje er i samme situasjon, selv om det ikke blir i bokform. Men det er jo verdt å forsøke. Den kommer til å gå innom alle slags forlag, for jeg har kommet for langt nå, til å ikke forsøke. Boken har begynt å bli ganske lang.

Fra det ene til det andre: I morgen fortsetter jeg mine små skritt. Jeg skal opp tidlig for å trene på treningsstudio. Det er evigheter siden jeg har trent andre steder enn hjemme, så det blir en positiv variasjon. Jeg skal også treffe han kompisen min i morgen, så flere steg i riktig retning vil bli lagt bak meg i morgen. Jeg spaserer som en skilpadde, men i riktig retning. Det er kun på film man kan spole seg frem i tiden, så jeg tror nok at tiden går sin helt naturlige og vante gang.

Jeg avrunder med å bla blindt og tilfeldig opp i bibelen, og skriver det som står der:

1.2 Lengsel etter å besøke menigheten i Rom 1:8-15

«Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og jeg ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.

Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.

Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.»

Dag 65 ( Mandag 13.04.15 )

Mandagen har nå begynt å telle sine siste timer, og dette har vært en bedre dag enn de forrige. Solen har belyst mitt mørke sinn, og jeg har fått gjort mye mer enn hva jeg har gjort på lenge, av fornuftige ting. Det er egentlig helt utrolig å tenke på, hvor utrolig små skritt jeg tar, dog i riktig retning. Men det virker som at naturen vil at jeg skal ta det langsomt, og naturen er jo sterkest.

I dag har jeg i hvert fall endelig fått ordnet med båten. Jeg stod opp ganske tidlig, og tok etter hvert med meg Fido ned i båthavnen. Bare det å gå nedover, og ikke til skogs eller på fjellet, er et stort brudd i rutinene. Det føltes litt godt, og enda bedre skulle det heldigvis bli. For da vi kom ned i havnen, så jeg båten igjen, og det var nesten litt rart. Jeg gikk og banket på til firmaet som leier ut plass til meg, og der kom det en utrolig hyggelig ansatt, som jeg også kjenner fra barndommen. Han sa enkelt og greit at det ikke var noe problem å ha den stående en ekstra måned. Jeg synes alle de ansatte jeg har vært i kontakt med i det firmaet, har vært utrolig greie og medgjørlige. Det var med andre ord ingen problem å ha båten stående en måned til på land, så da får jeg litt ekstra tid til å finne ut hva jeg skal gjøre med den, eventuelt også å pusse den opp og fikse den.

Det er nesten litt morsomt. Jeg har gått og gruet meg til å spørre om utsettelse, og sett for meg at jeg var nødt å håndtere en halvveis synkende båt, fordi jeg har vært for treg med å komme i gang med oppussingen og dette. Og så ble denne langvarige bekymringen fjernet i løpet av en samtale på fem minutter. Jeg må få gjort noe med disse katastrofe-tankene mine, for de har tydeligvis ingenting med virkeligheten å gjøre.

Jeg har også ringt til NAV i dag, og jeg har snakket med en dame fra boligkontoret. Hun sa at dersom det skulle bli aktuelt med boliglån, måtte jeg først få en ordning med inkasso-byråene jeg har hengende over meg. Og med tanke på at jeg ikke har helt oversikten over økonomien min, så ordnet hun det slik at jeg skulle få komme i kontakt med en økonomisk rådgiver. Jeg håper han ringer i løpet av morgendagen, og kanskje han kan komme med noen gode råd. Jeg tror jeg trenger det. Så først må jeg få nedbetalingsordninger med Inkasso, og så tar vi tingene derfra. Men for å være helt ærlig, synes jeg hun damen fremstod som ganske positiv til det hele. I hvert fall langt mer positiv enn jeg hadde forventet. Hun spurte også om hvordan boligsituasjonen min var nå, og jeg sa det som det var, at jeg bor i litt for trange kår. Men så mange sjeler under ett tak gjør hele greien til et dukkehus. Dessuten er jeg en mann på 32 år, og det er ingenting unaturlig med å ville ha sitt eget hjem.

Så dagen i dag har vært en langt bedre og mer effektiv dag enn de andre dagene. Denne avrusningen har vært langvarig. Jeg ble litt forbauset da jeg så på kalenderen hvor mange dager jeg har holdt meg edru. Det begynner jo snart å bli to uker? Men jeg er mye mer på beina nå, uten tvil. Jeg kjente etter i dag, og visualiserte at noen spurte meg om jeg hadde kommet meg på beina. Da ville jeg ha svart:

«Jeg har kommet opp av rullestolen, men går fremdeles litt på krykker.»

Det er nemlig akkurat slik jeg føler det. Men jeg merker at jeg har blitt mye sterkere, og igjen vil jeg beklage dersom jeg gjentar meg selv veldig mye. Jeg føler det slik også, at ting gjentar seg. Det kommer fremdeles små bølger av nerver, depresjon og paranoia. Men stormen har uten tvil roet seg, og gått over til en mild bris.

Jeg var også inne på Facebook og skrev litt til en venninne i dag. Det er en jente jeg kjenner fra gammelt av. Til og med en barndomskjæreste. Hun har vært utrolig støttende nå i denne perioden jeg har vært så langt nede, og utrolig nok klarte hun i perioder å løfte meg opp da jeg var super-depressiv. Det er nesten ingen som klarer dette, og dette var jeg nødt å understreke til henne på Facebook i dag. At jeg var utrolig takknemlig for det. Jeg hadde også av en eller annen merkelig grunn spurt henne om hun ikke kunne hjelpe meg med båten, da jeg ikke var frisk. Det var litt merkelig av meg, ettersom hun bor i Drammen. Men greien var jo altså at jeg lurte på om jeg ikke skulle donere bort «verdien» av båten til en MS-pasient som trenger penger til en operasjon. Og jeg lurte på om hun kunne hjelpe meg med denne prosessen, for jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle gå frem. Men hun tok det på alvor hun, og hørte med broren om han kunne hjelpe med oppussing. Han hadde dessverre ikke kapasitet. Dette leste jeg først i dag, forresten. Jeg har vært veldig lite på Facebook. Men hun anbefalte meg å kontakte han som lider av MS direkte, for å høre om han faktisk fremdeles trengte penger.

Jeg svarte henne at jeg hadde fått en måneds utsettelse før sjøsetting, og at jeg skulle klare å fikse dette med båten selv. Jeg vet jo sånn noenlunde hva jeg skal gjøre, og jeg har venner som sikkert kan veilede meg litt i arbeidet. Så kunne jeg eventuelt heller selge båten, og donere litt penger, dersom det fremdeles er aktuelt når det kommer til det punktet. For jeg ville nemlig gjerne hjelpe med det jeg kunne. Jeg så det litt sånn at det var snakk om et menneskeliv mot materialisme. Hva var viktigst? Jeg tenkte litt sånn.

Men fremdeles tenker jeg på hvorfor jeg spurte henne om hjelp. Hun må da synes jeg er en pussig skrue. Men det jeg egentlig tror skjedde, var at jeg så en genuin styrke i henne, da jeg selv var så svekket. Jeg tror egentlig ikke det dreide seg om båten, men at jeg kanskje prøvde å si til henne at de gode ordene fra henne hjalp meg å sortere mine egne, kaotiske tanker. Så kom plutselig båten inn i bildet, og da ble det nok litt rart ja. Jeg må nesten le litt når jeg tenker over det, men det var slik jeg hadde det, og jeg tror i bunn og grunn at det var dette jeg prøvde å gi uttrykk for. At jeg ikke tenkte klart, og at det var godt å bare få et vink i riktig retning av en person jeg oppfattet som veldig god. Det var nok noe slikt ja. Og jeg kan være som en ulv når det gjelder å være menneskesky når jeg er dårlig. Jeg misforstår ofte alt. Noen ganger har jeg til og med kjeftet på folk som har sagt fine ting til meg, fordi jeg har trodd at de har ment det ironisk eller sarkastisk. Men ordene hennes gjorde meg bare godt. Og det er et stort kompliment.

Jeg gikk og tenkte på perioden som har vært, og i dag brøt jeg ut i latter da jeg trente. Jeg lurte på hvor dårlig jeg egentlig har vært, og så kom jeg til å tenke på noe jeg fikk for meg angående Fido. Jeg husker at jeg en periode plutselig fikk for meg at hun var halvt bjørn, og halvt hund. Ikke bare nok med det, men jeg trodde faktisk dette også. Og ikke nok med det heller, for alle kan jo ha rare tanker og forestillinger, men jeg måtte jo selvfølgelig fortelle det til alle jeg traff på. Jeg trodde seriøst at jeg gikk rundt med en hund som egentlig var en hybrid av hund og bjørn. Jeg var helt sikker. Jeg så en slående likhet. Så jeg var nok uten tvil ute av balanse, og skjønner at jeg ble innlagt. Jeg forsvant nok litt inn i min egne rare boble der ja.

Dette er en av grunnene til at det er så godt å tenke på at jeg ikke kommer til å drikke igjen. Jeg er fremdeles helt bestemt på dette. For selv om jeg ikke hadde vært alkoholiker (som jeg er), så tåler jeg nok ikke alkohol så bra uansett.

Nå har jeg som tidligere nevnt hatt noen uker hvor jeg har vært ganske sint på meg selv. Jeg har følt at hele verden hater meg, og jeg har til og med hatet meg selv. Jeg har hatt dårlig samvittighet, skammet meg, og ikke likt så godt å se meg selv i speilet. Men jeg kan ikke si at jeg har opplevd så mange fiendtlige blikk eller toner når jeg har vært ute og gått på turer med hundene mine, for eksempel. Kanskje de ser tilfriskningen betydelig bedre enn meg, selv om jeg ikke har vært på vannvognen så veldig lenge. Kanskje de skjønner at jeg prøver? For jeg synes folk bare har vært snille og vennlige. Og dette har faktisk forbauset meg litt. For jeg har gått rundt med en sånn innstilling at folk synes jeg er en skikkelig dranker, og at det ikke er håp for meg, og at de nærmest ser på meg som Jeppe på Bjerget, eller en som hører hjemme på galehus. Men det har faktisk ikke vært sånn. Ikke fra andre. Bare oppi mitt eget hode. Og jeg så også i den bloggen jeg omtalte her om dagen, at det var noen som skrev at de var sine egne verste fiender. Jeg begynner å lure på om dette gjelder for meg selv også. For det finnes ingen som har vært mer dømmende mot meg, enn meg selv.

Når dette er sagt, så er det nok noen som ikke liker meg. Jeg har i mange anledninger dummet meg fullstendig ut på fylla, og jeg kan jo også som nevnt snakke til meg selv, når jeg er skikkelig på kjøret. Da pleier jeg ikke å komme med smiger, for å si det mildt. Det kan i grunnen sammenlignes litt med Tourettes. Jeg håper bare ikke at dette har høstet misforståelser, i noen som helst anledninger. For det ville jo i grunnen ha vært forståelig om noen ikke forstod at jeg bannet til meg selv. Dersom jeg hadde kommet i en situasjon, hvor en mann plutselig ropte «drittsekk!», og tilfeldig så på meg, så ville jeg sannsynligvis ikke ha tenkt: Å, han snakker til seg selv.

Jeg ville nok ha tenkt at han snakket til meg. Så jeg håper ikke at jeg har såret noen uten hensikt. For å være helt ærlig, håper jeg ydmykt på tilgivelse og en ny sjanse, som helt edru. Men det er en lang vei opp, og jeg vet fremdeles veldig lite om hva som vil skje i fremtiden, bortsett fra at det skal være i et tappert forsøk på å gjøre alt riktig og avholdende. Men hvor, hvordan og hva? Det må jeg få tid til å skjønne selv. Jeg må rett og slett bli bedre kjent med mitt ekte jeg.

Det jeg vet, er at min mor skal til Spania med min søster, samboeren hennes og barna deres. Og kanskje Frida, som er datteren til min bror. De reiser den 09 mai, og blir vekke i tre uker. Da skal jeg være her og passe hundene, og bare prøve å gjøre det beste ut av livet mitt. Jeg skal trene mye, være sosial og skrive. Ja, gjøre de tingene jeg kan gjøre. Holde meg aktiv. Og når vi har kommet til juni, vet jeg at det begynner å skje ting i livet mitt også. Da har jeg vært edru i en lang periode, og jeg tror at alt vil være mer ryddig og mer tilrettelagt på den tiden. Jeg tror jeg vil være langt mer rustet til å håndtere mitt nye, bedre liv. Jeg tror mye av tåken har lagt seg da, og at jeg ser planer, drømmer og ambisjoner mye klarere.

Det var vel kanskje ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle i dag, bortsett fra at jeg har fått flere deler av maskineriet i gang. Jeg sutrer kanskje litt fordi jeg føler at ting ikke skjer fort nok. At ting går så sakte. Men i stedet for å sutre for at ting skjer så gradvis og i så små skritt fremover, tenker jeg heller positivt på det, og tenker at disse små skrittene faktisk går i riktig retning. Man kan ikke løpe med krykker. Men krykker er mye bedre enn en rullestol. Og snart legger jeg fra meg krykkene også.

Jeg tenkte jeg skulle lese litt i en bok i kveld, før jeg legger meg. Den heter «Kunsten å leve», og min mor har anbefalt meg å lese den. Jeg nevnte den såvidt tidligere. Jeg leser jo sjeldent bøker. Kanskje litt ironisk, med tanke på at jeg skriver bøker. Men jeg leser nesten aldri andre bøker, så jeg tenkte jeg skulle gi det et forsøk.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen:

5.2.11 Den rike mannen og Lasarus 16:19-31

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.

Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.

Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet.

Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.

Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan det komme noen derfra og over til oss.

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

Dag 62 ( Kvelden fredag 10.04.15 )

Da har det blitt fredag kveld, og det har vært en fin dag. Den begynte dog veldig brått, da Retrieverne klarte å snike seg ut ytterdøren, for så å stikke av. Jeg hadde så vidt våknet, og var midt i midt «hellige» øyeblikk for dagen, som er når jeg drikker kaffe og tar morgenrøyken, mens jeg leser aviser på nettet. Så det ble full leteaksjon med scooter og det hele. Min onkel og min mor kjørte bil, mens jeg kjørte scooter. Heldigvis ble hundene funnet oppe på veien jeg pleier å gå på tur med dem, på vei opp mot fjellet. Jeg blir veldig stresset når de stikker av, for det er uoversiktlige veier her, og det er nok ikke alle bilister som tenker på at det kan være to løse Golden Retrievere rundt neste hjørne. Men heldigvis gikk det bra.

Jeg trengte som vanlig å summe meg, og gikk etterpå en lang tur med Fido. Jeg merker at jeg fremdeles ikke er bra, men det blir ørlite granne bedre hver dag. Men fremdeles virker det som at kroppen og systemet mitt ikke klarer å skille mellom rastløshet og trøtthet. Jeg blir for eksempel ofte veldig energisk når jeg egentlig er veldig trøtt. Men jeg merker at søvnen begynner å bli bedre, og jeg er ikke like sensitiv på lyder og slike ting lenger. Det er helst mellom ørene det er mest kaos nå. Jeg har jo egentlig bestemt meg for å ikke ta så store avgjørelser og legge så mange planer akkurat nå, for det er fullt mulig at jeg har ombestemt meg om en dag eller to. Jeg kjenner meg selv. Dette er liksom ikke tidspunktet.

Men èn ting jeg har planlagt, er at jeg uansett kommer til å flytte herfra senest den 20 juni. Da har jeg fått spart opp nok kapital til at dette er realistisk. Men jeg må også forholde meg til nuet. Det går liksom ikke an å bare se på et punkt, ganske langt fremme på kalenderen, og glemme nuet. Jeg er litt sånn, skjønner du. Så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg gleder meg til jeg er helt frisk, sånn at jeg kan bli mer sosial igjen. Jeg er fremdeles ikke helt der heller ennå. Det tar tid. Men jeg prøver å tenke at dette er siste gangen denne sykdommen har rammet meg, og det hjelper å tenke slik. Jeg venter bare på at alle løvbladene skal lande etter stormen.

Jeg hadde egentlig planer om å kjøre en tur til byen i dag, blant annet for å gå på en tur på fjellet alene. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, så jeg gikk og la meg nedpå litt i stedet. Jeg sov som en stein i to timer, og det gjorde godt. Men grunnen til at jeg ville kjøre en tur til et nytt sted, er fordi jeg føler jeg kun gjør det samme hver dag. Som at jeg går i et helt fast mønster hver eneste dag. Jeg fant ut at jeg ville bryte dette mønsteret. Men jeg tenker at å gi det noen dager til, kan være en god ide. Jeg har mer enn nok planer for mandag, og da skal jeg begynne å ordne opp i tingene jeg burde ha ordnet for lenge siden. Alle disse praktiske tingene jeg tydeligvis har litt vansker med å få gjort noe med nå.

Blant annet skal jeg bort på Nav, for å undersøke med dem om noe som heter startlån. Det er visstnok mulig for meg å få lån til min egen bolig, selv om jeg er økonomisk vanskeligstilt. Det er akkurat slike ting jeg har lite peiling på, så jeg håper jeg får snakket med en saksbehandler om min generelle situasjon. Det er kanskje greit å få litt informasjon om det går an å få litt hjelp til å komme seg skikkelig på beina. På Nav besitter de egentlig ganske mye kunnskap om de generelle tingene som foregår i livet mitt, som kan forbedres. Jeg tviler egentlig på at jeg får lån til noen bolig, men det er visst mange i min situasjon som har fått det. Jeg lurer også på hvilke muligheter jeg har for å komme ut i arbeidslivet som lærling og dette, og ikke minst kunne jeg nok hatt godt av å prate med en økonomisk rådgiver. Det skader jo ikke å ta en prat med dem.

Ellers må jeg også få gjort noe med denne båten. Jeg tenkte jeg skulle ringe til de som har leid ut plassen hvor den nå står på land, for å høre om det eventuelt er mulig å forlenge oppholdet med en måned. Jeg håper det ordner seg. Dette høres kanskje ut som bagateller, men jeg er fremdeles i katastrofens land her. Mygg blir elefanter. For noe dritt, sier bare jeg. Jeg må nesten le litt av meg selv. Jeg sitter her med illusoriske lenker.

Jeg har litt skrivesperre i dag. Jeg er en anelse ute av fokus. Jeg tenker nemlig veldig igjennom tingene jeg skriver om, etter hvert som jeg skriver. Så fokuset er liksom ikke på selve skrivingen, men tingene jeg skriver om. Men jeg ser at det er over en uke siden jeg sluttet å drikke. Allikevel er jeg ikke helt i balanse ennå. Det er vel rett rundt hjørnet nå. Jeg tror kanskje jeg må prioritere søvn mer nå, for det har fremdeles ikke vært helt bra med den.

Men jeg har egentlig ikke så mye spennende å skrive om i dag, så jeg gjør det litt kort idag, ellers blir det bare fjas. Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 Israel får forsikring om Guds hjelp 41:1-20

«Ti stille og hør på meg, dere fjerne kyster! Og folkene, la dem iføre seg ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen tre fram for retten!

Hvem oppreiste en fra Østen i rettferdighet og kalte ham til sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger. Han gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.

Han forfølger dem, drar fram i trygghet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.

Hvem utrettet og gjorde dette? – Han som kalte slektene fram fra begynnelsen. Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.

Fjerne kyster ser det og frykter, jordens ende bever. De rykker fram og kommer.

Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!

Treskjæreren setter mot i gullsmeden, og han som glatter med hammeren, oppmuntrer ham som hamrer på ambolten. Og han sier om loddingen: Den er god! Han fester bildet med spiker, for at det kan stå støtt.

Og du Israel, min tjener! Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!

Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg!

Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Se, de skal bli til spott og skam, alle de som harmes på deg. De skal bli til intet og gå til grunne, de menn som tretter med deg.

Du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som krangler med deg. De skal bli til intet og til ingenting, de menn som fører krig mot deg.

For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, og som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.

Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige.

Se, jeg gjør deg til en skarp, ny treskevogn med mange tagger. Du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.

Du skal kaste dem med skovl, så vinden fører dem bort, og stormen skal spre dem. Men du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige.

De elendige og fattige leter etter vann, men det er ikke noe. Deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem. Jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.

Jeg vil la elver velle fram på bare hauger og kilder midt i daler. Jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.

Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse fram i ørkenen. Jeg vil la sypress, lønn og buksbom gro sammen i ødemarken – så alle skal se og kjenne og legge seg på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige har skapt det.»

Den som vil være verdens venn 4:1-10

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?

Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, men kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber.

Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster.

Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.

Eller mener dere at det er tomme ord når Skriften sier: Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss?

Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så han kan fly fra dere.

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!

Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!

Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.»

Dag 60 ( kvelden torsdag 08.04.15 )

Da var denne dagen også snart over, og det har vært en fin dag, forholdene tatt i betraktning. Men jeg merker alt i alt at tingene begynner å gå rette veien. Nervene har begynt å roe seg, bortsett fra en ubehagelig bølge etter dagens treningsøkt. Men medisinene hjelper veldig, og selv om jeg hadde en dårlig natt i forhold til søvn, sovnet jeg som en stein i noen timer i ettermiddag. Så jeg merker at det begynner å gå rette veien der også. Søvn er veldig viktig.

I dag har solen lyst opp alt ute, og dagen startet ganske bra, bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Det bor jo tre stykker utenom meg her i huset, og det som er litt vrient, er at alle har forskjellige søvnrytmer. Noen er våken om natten, noen sent, og noen legger seg noenlunde tidlig. Og så er det tre hunder i tillegg, som også har sine forskjellige rutiner. Og da, kjære leser, blir huset fort veldig lite. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg føler meg litt som en kjempe i et dukkehus. Da blir jeg litt irritabel, selv om jeg ikke mener noe vondt med det. Men ja, jeg trenger mer plass rundt meg.

Jeg gikk også på fjellet med Fido i dag, for å starte dagen. Tanken slo meg, at hver gang jeg har litt utsikt, og er ute i naturen, så er det som at jeg klarer å sortere tanker bedre. Det hjelper å bevege seg. Jeg er egentlig ikke en kar som bør sitte for mye i ro med sine egne grublerier, for det er ikke særlig sunt. Særlig konstruktivt er det heller ikke.

Da Fido og jeg var på fjellet, tenkte jeg mye igjennom hva som skulle skje videre. Jeg var deprimert, og kjente godt på drikkesuget. Jeg har egentlig ikke lyst å drikke i det hele tatt, og fokuserte på hvor mye alkohol har ødelagt livet mitt. Jeg lot det gå en slags tankerevy igjennom hodet mitt, hvor jeg tenkte på de negative tingene jeg har opplevd med alkohol, og jeg fant også en litt lur strategi. Jeg tenker jo ofte «billedlig», som at tankene er en slags film i hodet. Jeg vet ikke om det er sånn for alle. Jeg har bare erfaring med min egen virkelighetsoppfatning, og har bare hatt dette ene hodet på halsen, igjennom livets løp.

Men det jeg gjorde, var at jeg tenkte på alle de vakre damene jeg har møtt opp igjennom livet, og jeg snakker ikke bare om romanser. Jeg tenkte på alle kommentarene disse hadde gitt meg i forbindelse med alkohol, for å holde «slangen» litt på avstand. Den bet godt fra seg i dag, men heldigvis uten «gift».

Jeg tenkte igjennom alle kommentarene, fra forskjellige sammenhenger og tider. De lød som følger:

“If you don`t stop drinking, you WILL die.” ( Kvinnelig sykepleier i Danmark ).

“You have been very lucky this time, but the next time you might not be so lucky. You MUST fight!” (Lege i Hellas etter at jeg hadde blitt brutalt påkjørt).

«Vi får se om vi blir sammen, når du først har sluttet å drikke» ( Kvinne jeg hadde et kortvarig forhold med i ettertid )

«Du er en kjempekar, men når du drikker, blir du kjempeteit!» ( Tror det ganske mange som har sagt det dessverre ).

«Jeg vil se deg frisk fra alkohol. Jeg liker å se deg når du kvikner til.» ( Sympatisk nabo. )

«Alkohol er INGENTING å trakte etter» ( Natt-sykepleier ved en innleggelse )

«Tenk hvor kjekt du kunne hatt det, om du klarte å slutte å drikke» ( Kvinnelig lege på Haukeland ).

«Jeg tror at livet ditt vil bli MYE bedre dersom du klarer å slutte med alt» ( Psykiater ved poliklinisk behandling ).

«Du må se å holde deg LANGT unna den giften der!» ( Tung narkoman som var innlagt sammen med meg. Veldig sympatisk ).

«Du drikker deg i hjel» ( Familie-medlem ).

«Du blir ikke engang 35 med den livsstilen der» ( Gammel kompis )

«Du er patetisk» ( Dame som ble irritert på meg )

«Du ser for JÆVLIG ut, Jeppe!» ( Kamerat som forsøkte å hjelpe meg da jeg var helt på bærtur )

«Jeg kunne kanskje ha gått ut med deg, men jeg liker ikke drikking» ( Dame jeg forsøkte å sjarmere )

«Today you look like shit man!» ( Ansatt ved et hotell i Danmark, dagen derpå )

“For Guds skyld, styr unna alkohol! Se på meg. Jeg har mistet alt av venner og familie. Jeg fikk nettopp en valium, og det hjalp ikke engang!» ( Annen pasient ved en rusakutt som gikk rundt og gråt ).

«Hvis du har drukket rødsprit, kommer du til oss på legevakten snarest!» ( Sykepleieren fra «Dag 1» rett før jeg startet å skrive boken.

Nå ble det utrolig mange «filmer» i hodet mitt her. Alle disse kommentarene er fra forskjellige tider, og når jeg tenker meg om, er det INGEN som vil at jeg skal drikke. Og dersom noen faktisk ville ha mitt selskap, og ville ha meg til å drikke; Hvem ville det i så fall ha vært å ta vare på?

Jeg fokuserte på dette da jeg kjente at slangen igjen hadde bitt seg fast i hodet mitt, og det hjalp, etter hvert. Det er vanskelig å forklare, men det kjennes ut som en slags tomhet. En fullstendig tomhet, og jeg føler at jeg går glipp av hele verden når jeg ikke drikker. Men det er jo motsatt. Det er jo ikke et mattestykke. Jeg går rette veien!

Da jeg kom hjem, kjørte jeg og handlet litt for min mor og meg selv, og tok solarium. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å ta solarium. Det gir meg en form for ro, og det er godt med en dose D-vitaminer. Det er nok sikkert noe jeg trenger. Nå har jeg faktisk blitt ganske brun.

Jeg trente også en solid treningsøkt da jeg kom hjem, og etterpå fikk jeg en skikkelig omgang med nerver og paranoia. Jeg tok en halv sobril og en Seroquel, og heldigvis gav det seg etter en stund. I hvert fall sånn noenlunde. Jeg merker i hvert fall at jeg begynner å bli sterkere på alle måter. Jeg går ikke rundt og skjelver som en vandrende lutefisk lenger. Bittelitt om morgenen, men alt er mye bedre, generelt sett. Og gjett om jeg sov tungt de timene jeg la meg nedpå i ettermiddag. Det var nærmest som en koma. Jeg tror det er første gang jeg har sovet skikkelig på nesten en uke, og jeg håper at jeg får sove godt i natt også. Det er så digg å sove skikkelig tungt.

Men nok om all den slangegiften og alt det fører med seg. Jeg har fått gjort noe veldig positivt i dag, som jeg har en vibbe på at er noe jeg skal gjøre. Det er ikke snakk om å ende opp krypende på Lanzarote eller i en hytte denne gangen. Det er snakk om flere skritt i riktig retning. Jeg snakker om dette Camphill-prosjektet. Jeg har sendt ut uforpliktende søknader til alle seks landsbyene, for å forhøre meg om jeg kunne ha vært en potensiell kandidat til å være medarbeider der. Jeg undersøkte også om dette telte som læretid i forbindelse med veien mot fagbrev som helsefagarbeider. Jeg føler mer og mer at det er en sånn type jobb jeg skal ha. Livserfaring har jeg nok av, og den kan være en viktig ressurs, dersom jeg selv klarer å holde meg på beina.

I dag, da jeg var på butikken av alle steder, tenkte jeg: Jeg er nødt å bli mer sosial. Dette går ikke lenger. Jeg er så lei av å hele tiden jage frem og tilbake, uansett hva jeg gjør. Det føles nesten som at jeg hele tiden er på vakt. Jeg er egentlig det. Det er ikke noe kjekt når verden blir et fremmed sted, og man nesten føler seg som et lam i en jungel full av rovdyr. Jeg merker med andre ord at ensomhet og isolasjon har begynt å tære på. Det har jeg for så vidt merket ganske lenge, men nå har jeg fått en slags drivkraft innvendig, som på en måte presser meg til å gjøre de tingene jeg frykter, uansett hvor ufarlige og banale de er. Jeg har ikke lyst å gå rundt å være paranoid og på vakt, og mistroisk og skeptisk til andre mennesker. Jeg vil egentlig ha en vakker dame å holde rundt, som elsker at jeg holder rundt henne. Og jeg vil ha kontakt med vennene mine. For jeg vet at de er der. Men jeg trenger litt mer tid, for jeg er fremdeles ikke helt frisk. De små etterdønningene som kommer forteller meg dette. Jeg kan nesten ikke spole tiden fremover, selv om det i perioder er ønskelig. Men jeg kan gjøre ting for at tilfriskningen går fortere. Og det har jeg sannelig gjort.

Dagene går og går, og slutten av boken blir tykkere og tykkere. Jeg vet at jeg skrev om dette i går også, men jeg er veldig spent på hvordan den siste dagen vil være. Hvor vil jeg være? Hvordan vil jeg ha det? Vil jeg fremdeles gå rundt og rundt i sirkler, eller vil jeg endelig ha tatt et skritt fremover? Jeg vet ikke hvorfor, men noe sier meg at det vil skje mye fremover. Jeg må bare fokusere på å holde meg på sporet, og så tror jeg faktisk at det ligger noen gaver fra Gud der fremme. Jeg synes helt ærlig ikke at jeg trenger mer smerte enn jeg har hatt de siste årene. Jeg synes at jeg er flink dersom jeg klarer å komme meg ut av alt. Men du og du hvor hardt jeg hadde tatt det, om jeg hadde gitt etter for slangens bitt. Jeg ville sikkert ha gått inn i psykose ved første slurk, dersom det hadde skjedd. Og dette mener jeg veldig, veldig hypotetisk, for jeg kan på ingen som helst måte se at jeg faller tilbake. Det ville ha vært like logisk som å stikke hånden i en kjele med kokende vann, selv om man har brent seg mange ganger før. Det ville ha vært som at han som skrev «Endelig ikke-røyker» begynte å røyke igjen. Jeg har tross alt sverget til Gud, og det er ikke noe jeg kan vri eller vende på. Og når dette er sagt, så vil jeg si at løftene jeg tidligere har gitt til folkene rundt meg, også har betydd mye. Det er ikke som at jeg ikke tidligere har ønsket å slutte å drikke, uten tilbakefall. Jeg har vært i den krigssonen mange ganger, så det er ikke som at jeg ikke har prøvd. Men jeg fant enkelt og greit ut at jeg trengte en individuell plan. Jeg har satt opp en sperre foran broen til helvete, som er svært vanskelig å komme seg over eller igjennom. Og det er sånn det skal være!

Beklager, jeg snakker om alkohol igjen. Det er bare at det opptar meg veldig nå. Jeg er veldig midt inni overgangen akkurat nå, og derfor synes jeg det gjør godt å skrive om det. Men jeg vil bare si noe ytterligere om hva jeg tenkte på i dag. Slangen hvisket i øret mitt:

«Helt alvorlig, Jeppe. Du er ganske beskjeden når du ikke drikker. Hva med damene? Hvordan skal du finne deg en dame, om du ikke har drukket øl? Skal du gå edru på byen nå da? Sjekke damer når du er edru? Ikke narr meg til å le.»

Jeg tenkte igjennom dette. Jeg tenkte veldig grundig igjennom det. Joda, slangen har rett. Jeg er nok mye mer beskjeden når jeg ikke drikker. Men ALLE damene jeg har truffet, har IKKE likt meg når jeg har drukket, i forhold til når jeg har vært edru, med mindre man snakker om veldig kortvarige forhold, omtrent over natten i varighet. Med andre ord: One night stands. Og det klarer jeg meg uten. Så slangen skal vite: Ja, det er mulig jeg går en tur på byen når jeg er edru. Det kan være at jeg treffer en jente, og det kan være at jeg er mer beskjeden enn når jeg er edru. Men kanskje jeg også vil være mer sikker på meg selv? Kanskje det er bedre å være litt beskjeden enn å komme ramlende over bordet med sjekketriks som er like overfladisk som bordflaten jeg ramler over. Og da vil jeg i det minste ha dømmekraften med meg. Så da kan jeg i det minste våkne opp dagen etter, uten å være hvit i ansiktet, kvalm og full av nerver, og ikke minst slippe den forferdelige delen med å angre på de teite tingene jeg har sagt kvelden før. Kanskje sjekketrikset ikke var så bra allikevel? Kanskje hun damen jeg sjekket på fylla ikke var helt min type allikevel? Hva var det hun het igjen?

Jeg tenkte ytterligere over dette, og dannet meg to bilder, som var to motsetninger. Jeg så for meg to realistiske scenarioer. Jeg så for meg at jeg var på et utested. I det ene scenarioet var jeg edru, og i det andre var jeg full.

En vakker dame står i baren, og jeg står også i baren, et stykke unna. Alt er helt identisk, bortsett fra at jeg drikker øl i det ene bildet, og kanskje en cola i det andre. Det eneste som ville ha utgjort en forskjell på det eventuelle sjekketrikset, er at jeg som edru ville ha vært meg selv, og vært i god fysisk og psykisk form. Og jeg ville ikke ha sagt teite ting, selv om jeg mente det godt.

Det er ikke til å legge skjul på, generelt sett. Jeg er nødt å få troen på meg selv igjen. Og da mener jeg meg selv. Mitt genuine jeg. For det er han jeg er i ferd med å bli.

Jeg tror faktisk at livet kan bli bra, dersom jeg klarer å bevare skøytene på beina. Og det er ikke ofte du som leser har lest at jeg har skrevet noe optimistisk i så genuin forstand, i denne boken. Hvordan jeg vet det, utenom at jeg faktisk har skrevet denne boken? Fordi jeg ikke har hatt denne følelsen før, når jeg har skrevet. Jeg har alltid hatt en underliggende tvil om at jeg ville klare å bli frisk. Det har jeg ikke nå. Jeg begynner faktisk bare å bli mer og mer overbevist om at jeg kommer til å klare dette, uten flere tilbakefall. Hvorfor lytte til en jævla slange anyway?

Nå vet jeg jo ikke helt hva som kommer til å skje fremover, men jeg merker at de tingene jeg har lyst å gjøre som edru, har begynt å spire opp. I perioder har jeg aldri visst helt hva jeg ønsket å gjøre, men jeg merker at det begynner å skje ting nå. Blant annet dette med helsefag. En annen ting er jo at jeg er veldig glad i å trene, men jeg har også lyst å begynne å trene kampsport. Jeg var veldig opphengt i Karate da jeg var yngre, og kunne tenkt meg å begynne med Kung Fu eller Kickboxing i fremtiden. Ikke nødvendigvis for å bli kampdyktig, men fordi det bidrar til å holde meg i form.

Familien min ønsker også at jeg skal melde meg inn i AA (Anonyme alkoholikere), og jeg har tenkt å gjøre dette også. Det kan kanskje være godt å prate litt med folk som kjenner til problemene jeg har hatt, og kanskje en god motivator for å holde seg på beina.

Og hvis det ikke blir Camphill, så tenker jeg kanskje å flytte til en liten by. Det blir ikke noen isolerte hytte-prosjekter denne gangen, men det må være et sted som er stort nok til å ha alle disse tingene. Jeg har dette litt som plan B. Jeg har ikke helt avklart hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg bare finner meg en leilighet på hjemstedet? Jeg aner ikke. Det er for tidlig å si. Jeg vet ennå ikke hvordan tingene kommer til å være om en måned, to måneder eller ett år. Jeg vet bare at jeg kommer til å ha det betydelig bedre enn jeg har det nå. Slik som tingene har vært, skal det ikke så mye til. Jeg kommer til å være betydelig, betydelig sterkere, og dette betyr at mange av de tingene jeg engster meg for nå, kanskje ikke vil engste meg om en stund. Jeg snakker da av erfaring. For angst skal man ikke undervurdere. Angst kan føre en på ville veier, og angst kan også paralysere en til å ikke få gjort noe i det hele tatt.

En annen ting jeg tenkte på i dag, da vi var ute og gikk, er dette med begrepet styrke. Jeg kom til å tenke på det nå som jeg skrev om angst.

Jeg husker for noen år siden, så fulgte jeg med på nyhetene, og det kom en reportasje om mennesker med alvorlige rusproblemer. De (vi) ble omtalt som «våre svakeste». Jeg lot meg av en eller annen grunn provosere voldsomt av dette. Jeg likte ikke å høre at mennesker med mye last bli omtalt som svake. Og jeg tenkte mye over dette. Jeg så for meg i hodet:

Det står to menn ved siden av hverandre, foran et stort fjell. Begge har på seg hver sin store ryggsekk. Han ene har nesten ingenting i sin ryggsekk, mens han andre har så mye last at det allerede gjør vondt i skuldrene. De får beskjed om å løpe om kapp til fjellets topp. Mannen med den lette ryggsekken kommer naturligvis fortest opp, mens den andre mannen strever kolossalt med å komme seg dit. Men betyr dette at mannen med den lette ryggsekken er sterkere enn mannen med den tunge?

Ja, du skjønner nok hva jeg mener. Jeg synes begrepene «styrke og svakhet» blir helt feil å bruke i en slik sammenheng. Det er mulig at det var ment på en annen måte, men jeg synes det ble formidlet på en noe nedverdigende måte i den reportasjen. Derfor tenkte jeg som jeg tenkte.

Det begynner å bli sent, og jeg har en del praktiske ting jeg skal gjøre, så jeg avrunder her, som vanlig med bibel-greien min:

1.10 Visdom og rettferdighet kap.20

«Vinen er en spotter, sterk drikk fører til bråk, og hver den som raver av den, blir ikke vis.

Den redsel en konge vekker, er som løvens brøl. Den som gjør ham vred, spiller sitt liv.

Det er en ære for en mann at han holder borte fra trette, men enhver dåre ypper strid.

Den late vil ikke pløye om høsten, derfor søker han forgjeves etter grøde i skurden.

Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.

Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet. Men hvem finner vel en trofast mann?

Den rettferdige vandrer uklanderlig . Lykkelige er hans barn etter ham.

En konge som sitter på sitt dommersete, sikter og skiller ut alt ondt med sine øyne.

Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?

To slags vektsteiner og to slags mål – begge deler er en styggedom for Herren.

En ung gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.

Øret som hører, og øyet som ser – Herren har skapt dem begge to.

Elsk ikke søvn, for at du ikke skal bli fattig. Lukk dine øyne opp, så får du brød nok å ete.

Dårlig, dårlig! Sier kjøperen. Men når han går bort, roser han seg.

Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting.

Ta hans klær, for han har borget for en annen! Ta pant av ham for fremmedes skyld!

Brød som er vunnet ved svik, smaker mannen søtt, men siden blir hans munn full av småstein.

Planer får framgang ved rådslagning. Søk veiledning også når du fører krig.

Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter. Ha ikke noe å gjøre med den som er åpenmunnet.

Den som banner sin far og mor, hans lampe skal slokne i belgmørke.

En arv som en fra først av har revet til seg, blir til sist uten velsignelse.

Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Vent på Herren, og han skal frelse deg!

To slags vekststeiner er en styggedom for Herren, og falsk vekt er noe ondt.

Herren styrer mannens skritt. Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?

Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noe til Gud og først etterpå overveier sine løfter.

En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.

Mennesket ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.

Miskunn og sannferdighet er en vakt om kongen. Han støtter sin trone ved miskunn.

De unges pryd er deres kraft, de gamles ære er de grå hår.

Skrammer og sår renser bort det onde, slag renser hjertes indre.

1.11 Den som vokter sin munn, redder sin sjel, kap.21

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.

Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene.

Å gjøre rett og skjell er mer verd for Herren enn offer.

Stolte øyne og overmodig hjerte – de ugudeliges lampe blir dem til synd.

Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.

Den rikdom en vinner ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.

De ugudeliges vold skal rive dem selv bort, fordi de ikke ville gjøre det som er rett.

Skyldtynget mann går krokete veier, men den rene går rett fram.

Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

Den ugudeliges sjel har lyst til det onde. Hans neste finner ikke barmhjertighet hos ham.

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis. Når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.

Den rettferdige gir akt på den ugudeliges hus, han styrter de ugudelige i ulykke.

Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.

En gave i det skjulte stiller vrede, og en hemmelig fortæring stiller stor harme.

Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en gru for dem som gjør urett.

Det menneske som forviller seg bort fra klokskapens vei, han havner blant dødninger.

Fattig blir den mann som elsker forlystelser. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik.

Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges sted.

Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.

Kostbare skatter og olje er i den vises bolig, men dåren gjør ende på det.

Den som jager etter rettferdighet og miskunn, han skal finne liv, rettferdighet og ære.

Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den hadde satt sin lit til.

Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.

Den som er frekk og oppblåst, kalles en spotter. Han farer fram i ustyrlig overmot.

Den lates ønske dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.

Hele dagen går han med ønsker og begjær, men den rettferdige gir og sparer ikke.

De ugudeliges offer er en styggedom, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne.

Et løgnaktig vitne skal omkomme, men en mann som hører etter, skal alltid få tale.

En ugudelig mann viser et frekt ansikt, men den oppriktige gjør sin vei sikker.

Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren.

Hesten blir gjort ferdig til stridens dag, men seieren hører Herren til.»

Dag 59 ( kvelden tirsdag 07.04.15 )

Påsken er over, og til tross for min tro, og at mange nyter godt av påskeferien, har det for meg vært en tung tid.

I går var jeg så dårlig at jeg så vidt engang klarte å skrive. Jeg så til tider dobbelt, og jeg begynte å svimle så mye at jeg holdt på å gå i bakken hvis jeg så på noe som lyste. Spesielt Tv- og pc-skjermer. Dette har skjedd før, til og med før jeg begynte å ruse meg, i gamle dager. Det føltes også som at jeg gikk med en elektrisk hjelm på hodet i går, og virkeligheten begynte å briste. Og til slutt gikk jeg inn i en dyp, depressiv fase. Jeg kan ikke fordra når dette skjer, men jeg var fast bestemt med å vente med medisinene til jeg skulle legge meg. Og jeg må innrømme at det var veldig godt å få dem i seg når jeg gjorde det. Men jeg må innrømme: Jeg var i overkant dårlig i går, hva forsvarlighet gjelder. I flere anledninger holdt jeg på å ringe legevakten. Men det gikk bra. Jeg kom meg igjennom natten, rimelig søvnløs, dog noe mer avslappet etter å ha fått i meg medisinene. Men at det var en anelse uforsvarlig, ja det må jeg innrømme. Men jeg prøver i det minste.

Jeg er sikker på at jeg var den første som ringte legen i dag morges. De har en liten time hvor man kan komme direkte til hos legene på telefon, og selv om fastlegen min ikke var der, så kom jeg heldigvis i kontakt med en annen lege jeg har blitt litt kjent med, som er meget dyktig. Jeg forklarte ham det rett som det var, og forklarte hvordan jeg hadde det. Han var snill og hjalp meg, og jeg fikk en ny resept på Sobril, men også sovetabletter, da jeg sliter sånn med søvnen. Så nå er jeg rimelig sikker på at jeg har nok medisiner til å komme meg over den verste kneiken, og det gjør godt å tenke på.

Jeg har også i dag gjort mye husarbeid, og jeg har vært på fjellet med Fido. Det var en fin og rolig tur, selv om den ruten er så gjørmete at man får finere hud bare av selve spaserturen. Og det får meg til å tenke på noe morsomt: Fido er skikkelig pysete når det gjelder regn. Han hater å gå i vått gress, og nekter ofte å gå på do, dersom det regner. Det ser nærmest ut som at han går på høye hæler. Men når vi er på Kolbeinsvarden, unner han seg gjerne et gjørmebad helt opp til magen, uten problemer. Da blir han plutselig en skikkelig hardbarket skapning, og etterlater seg brune fotspor hele veien hjem igjen. Dersom noe skulle ha hendt oss, og vi hadde blitt meldt savnet, så ville det ikke vært vanskelig å finne oss, for å si det sånn. Det ville bare ha vært å følge de brune fotsporene til Fido.

Jeg har diskutert litt med min mor i dag, og har gått helt vekk fra langtidsopphold. Men vi har faktisk kommet frem til en plan som er veldig interessant. Det er noe som heter Camphill, og dette er landsbyer hvor medarbeidere og mennesker som har litt ekstra laster i livet, samarbeider og bor sammen. Jeg må nesten sette meg litt mer inn i det, før jeg uttaler meg for mye. Men jeg har tenkt å sende noen uforpliktende mailer til dem i morgen, for å høre om jeg kunne ha gjort noe nytte for meg. Jeg vet også at det finnes tidligere rusmisbrukere der, så det kan jo være det er håp for både meg og Fido. For å være helt ærlig, så har jeg en ganske sterk fornemmelse om at dette blir det neste kapittel, uten engang å ha sendt mail til dem ennå.

Ellers har jeg hatt det mye bedre i dag, enn i går. Jeg tror slangen begynner å slippe taket. Jeg tror toppen ble nådd i går, og at det fra nå av kun vil bli bedre og bedre. Det er alltid litt diffust å si, når det er snakk om blanding av forskjellige rusmidler. Men jeg vet også at det er NÅ det er viktig å holde garden oppe, for det er når man begynner å bli «høy på pæra», og føler seg «frisk», at slangen ligger i skjul og ser på deg, klar til å angripe når du minst venter det. Jeg snakker av erfaring.

En annen ting som er mye i hodet mitt, er båten min. Jeg er fremdeles ikke i form til å gå inn på Facebook. Som jeg har nevnt tidligere, så finner jeg til tider Facebook veldig stressende, men jeg har bestemt meg for å unne meg disse ukene for å bli frisk, og så skal jeg heller ordne alt med storm, når den tid kommer. Det er slik mønsteret pleier å være. Jeg kan være ganske effektiv når jeg vil, og ganske ineffektiv når jeg trenger det. Sånn er det bare. Av og til må man rett og slett bare være litt for seg selv, dersom man har sterkt behov for alenetid. Og det tror jeg nok at vi alle gjør. For slik jeg har det akkurat nå, er jeg i atter en overgangsfase. Jeg har begynt å bli veldig rastløs, og behovet for å komme seg opp på hesteryggen igjen, har kommet tilbake. Men så kommer det sånne små dønninger som forteller meg at jeg fremdeles ikke er helt frisk, og at jeg bør avvente litt med alt, og kun sørge for å trene, hvile, få i meg mye næring og gå på turer med hundene. Å rett og slett ha et eller annet å gjøre, men helst uten altfor mange mennesker rundt meg. Jeg misforstår alt så lett nå, og er nok en anelse hårsår. Men jeg slipper til alle de andre menneskene i livet mitt snart. Akkurat nå har jeg trukket meg litt tilbake på fjellet, for å si det sånn.

Og der sporet jeg en anelse av ja. Det var dette med båten. Det jeg mente, er at jeg har en veldig god venninne som trekker i noen tråder i forbindelse med oppussing, i forbindelse med å donere den til denne MS-pasienten jeg nevnte. Og hvis det på et eller annet sett og vis skulle skjære seg, eller at han har fått det han trenger for å kunne gjennomføre beinmargs-operasjonen i Israel, så vurderer jeg å høre med min bror eller noen andre i familien om de kunne ha tenkt seg å ta over den.

Jeg begynner å komme i god fysisk form igjen. Jeg spiser veldig mye. Fremdeles føles det som at kroppen er en slags absorberende svamp som suger til seg næring. Jeg kjører på med hard trening, og masse mat. Det gjør også psyken godt. Det er viktig å være sterk. Eller i det minste føle seg sterk. Problemet er litt at jeg ikke får sovet så godt, så jeg håper at jeg får sovet godt ut i natt. Jeg er veldig trøtt nå da, så det lover foreløpig godt. Jeg håper bare ikke jeg begynner å tenke mer enn nå, når jeg legger meg. Jeg har jo en liten feilkobling der. Uansett om jeg har trent og arbeidet aldri så mye. Tankekjørene har en tendens til å bli verst når jeg skal forsøke å sove. Det er vanskelig å forklare. Prøv å forestille deg at noen setter et stort TV-apparat på nattbordet ditt, og skrur det på akkurat idet du holder på å sovne, mens det blar igjennom hundrevis av kanaler kontinuerlig. Det kan en viss grad sammenlignes med mine tankekjør.

En annen ting jeg har tenkt på, er faktisk Gud. Jeg undres litt over hvorfor han forvirrer meg. Eller, det er vel ikke så bra å si at han forvirrer meg. Men det jeg mener, er at jeg ofte ber om at han viser meg veien videre. Så får jeg svar, føler jeg, men blir etter kort tid sendt i retur som et feilsendt brev. Dog, mange av veiene jeg har gått, har blitt destruert av alkohol. Og det har vel strengt tatt med mine egne valg og laster å gjøre, fremfor Guds vilje.

Allikevel tillater jeg meg å tenke følgende: Er det meningen at jeg skal ha alle disse opplevelsene, selv om de for meg selv virker mislykket. Skjer det kanskje ting utenfor min evne til å forstå? Er det kanskje meningen at jeg skal ha alle disse erfaringene? Var grunnen til alle disse erfaringene at «vinen» til slutt skulle renne over, slik at jeg omsider gav løftet mitt til ham om å aldri drikke mer? Jeg aner ikke. Hans veier er uransakelige, og Gud er langt smartere enn de smarteste av de smarteste menneskene, som tidligere nevnt. Selv den smarteste mann er en dåre i Guds øyne. Det står skrevet.

Men at det er harde bud? Absolutt. Jeg vet bare at det må være en mening i dette. Jeg tror det er en mening i alt som skjer, men at vi mennesker også er tildelt evnen til å ta egne valg. Og er det noe jeg har skjønt, så er det at han IKKE liker at jeg drikker. Tenk igjen på de knuste ølflaskene og skøytene ved ishavet.

Det jeg prøver å si, er at jeg selv nok har satt opp mine egne veisperrer på veiene han har gitt meg. Jeg har ikke gjort dette for å være slem, men fordi jeg har hatt så store problemer med den dumme, meningsløse flasken.

Man kan også vri på dette, og spørre seg selv: Var flasken så meningsløs, så lenge jeg nå og for alltid holder meg unna den? Kan det være jeg blir en ressurs i fremtiden, for å hjelpe mennesker i tilsvarende situasjon? Først da ville all denne elendige erfaringen vise seg å være positivt, hvis jeg kan si det på den rare måten.

Jeg husker en periode for noen år siden, at jeg var helt enormt ute på kjøret. Jeg spiste og drakk ALT jeg kom over av rusmidler, både tørt og vått. Jeg hadde tanker om å ta mitt eget liv. Jeg har snakket om denne perioden tidligere, men jeg har noe mer å si om den.

Facebook var et sted jeg var mye på i denne perioden, og jeg skrev og skrev. Jeg skrev til tider rystende, depressive ting, i kontrast til alle de litt overdrevne solskinnshistoriene fra mange av de andre på vennelisten min.

I et av innleggene mine, skrev jeg om at jeg hadde bedt til Gud om at jeg ville komme hjem til himmelriket. Men i og med at jeg ikke fikk lov til dette, så bad jeg til Gud om at jeg i det minste skulle og kunne få hjelpe andre mennesker. Dette skrev jeg altså i et innlegg på Facebook. Jeg tenkte «hjelp til selvhjelp».

Da jeg skrev dette, skrev min bror til meg at jeg hadde en enorm evne til å hjelpe andre, men at jeg først måtte hjelpe meg selv. Han hadde rett. Det skurret litt for meg, for jeg følte meg egoistisk uansett hva jeg gjorde. Det var på en måte som at jeg først måtte være litt egoistisk, før jeg kunne hjelpe andre. Men det er jo helt riktig å tenke sånn. En blind mann kan ikke lære en annen blind mann å gå i riktig retning. For at han skal gjøre dette, må han først selv få synet tilbake. Så det er sånn: Dersom man sliter, og allikevel vil hjelpe andre, er man pent nødt til å være frisk selv først.

Når alt dette er skrevet, vil jeg bare understreke at jeg vet at jeg skriver mye om rusproblemer, alkoholisme og abstinens. Boken har etterhvert begynt å bestå av et stort antall sider, og jeg er sikker på at det ikke finnes én side hvor jeg ikke har skrevet om noen av disse tingene. Som du da sikkert forstår, er dette noe som opptar meg, enten det dreier seg om håp eller håpløshet. Men selv om det er en slags dagbok, så er det jo også bokens temaer. Det er temaene jeg fokuserer mye på. Hvis jeg hadde vært en fjellklatrer, og skulle skrevet en dagbok, hadde jeg trolig skrevet mye om fjellklatring.

Det er heller ikke veldig mye mer enn en måned igjen av boken, dersom jeg skriver hver dag. Dette var noe jeg tenkte på i dag, da jeg var ute på tur med Fido. Jeg tenkte på denne boken. Jeg tenkte på dette med at den skal være hundre, skrevne dager. Men så tenkte jeg: Tenk om jeg ikke har fått kommet meg et skritt videre på den siste, skrevne dagen. Hva da? Ville leseren da føle seg snytt? Forventer leseren en happy ending? Hva om alt skulle skjære seg, og at den siste dagen blir skrevet på et psykiatrisk sykehus, som den første ble? Skulle jeg da dra boken enda lenger? Skulle jeg kanskje kalle den «130 skrevne dager» i stedet? Eller skrive til det skjedde noe stort og positivt? Nei, tenkte jeg. Denne boken skal være hundre, skrevne dager. Hvorfor? Fordi denne boken blir skrevet i en veldig aktuell livssituasjon. Den skal være genuin, og det som skjer i livet mitt, skjer. Og hvis boken skal være genuin, så skjer det i den også. Jeg har hele tiden vært opptatt av at den skal være ekte. Den illustrerer i aller høyeste grad mange av mine tanker og følelser, og dersom jeg hadde begynt å dikte opp ting, for å gjøre den mer spennende, så hadde halve poenget vært borte. Faktisk hele poenget. Da kunne jeg likeså gjerne ha avsluttet hele prosjektet her og nå. For jeg kan selvsagt ikke love en happy ending. Kunne du ha gjort det?

Nå prater de om autisme på radioen. De prater om Aspergers. Dette er jo en av disse diagnosene jeg har fått for noen år siden. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir sagt. Det er intervju med personer med denne diagnosen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg avrunder som vanlig med bibel-greien min:

Salme 72

Messias` herlige rike

Av Salomo.

«Gud, gi kongen din rettferdighet, og kongesønnen din rett, så han kan dømme ditt folk med rettferdighet, og dine elendige med rett. Fjellene skal bringe fred til folket, og haugene rettferdighet.

Han skal dømme rett for de elendige blant folket. Han skal frelse den fattiges barn og knuse undertrykkeren.

De skal frykte deg så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt.

Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden.

I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer.

Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender.

For hans åsyn skal de som bor i ørkenen, bøye kne. Hans fiender skal slikke støv.

Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære fram skatt.

Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham.

For han skal frelse den fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har.

Han skal spare den hjelpeløse og fattige, og frelse de fattiges sjeler.

Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne.

De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.

Det skal være overflod av korn i landet på fjelltoppene, dets frukt skal bølge som Libanon. Det skal blomstre opp folk av byene som gresset på jorden.

Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.

Lovet være Gud Herren, Israels Gud. Han er den eneste som gjør undergjerninger.

Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen.»