Dag 58 ( 06.04.2015 )

I dag er jeg fryktelig dårlig. Jeg har ikke tatt medisinene mine, eller rettere sagt, jeg har rasjonert dem opp i en uforsvarlig dosering, sånn at jeg har nok til å forhåpentligvis hente en ny resept i morgen. Jeg synes egentlig det er helt utrolig at jeg nå i det hele tatt klarer å skrive. Det føltes som at jeg var i ferd med å seile om her i sted. Jeg har fremdeles tre tabletter igjen, men jeg prøver å drøye an for å se hva som skjer om jeg utsetter og utsetter. Og det går ikke særlig bra. Men jeg har funnet ut at mye av det jeg tidligere har trodd har vært alkohol-abstinens, egentlig er Sobril-abstinens. Jeg er fremdeles edru fra alkohol, og har fremdeles et par øl stående, uten at jeg rører dem. Jeg har den elektriske hjelmen på hodet, og angst og paranoia uten like. Den elektriske hjelmen vet jeg av erfaring at er Sobril-abstinens. Jeg føler at radioen snakker direkte til meg.

Dagen startet med at jeg var dårlig, som vanlig. Jeg våknet opp veldig trøtt og skjelven, og bare tvang meg selv til å komme i gang med rutinene mine. Jeg laget en kopp kaffe til min mor og meg selv, og vi pratet litt. Jeg tok opp dette med om jeg skulle reise på langtidsopphold eller ikke, dersom det ble aktuelt med plass. Vi vet liksom ikke. Det er nok best at jeg snakker med legen om det. Jeg vet jo ikke noe ennå.

Jeg var deretter på fjellet med Fido, og det gikk langsomt, men bra. Det var ufattelig mange som gikk på tur der i dag. Veldig mange hadde også hunder. Noen løp. Andre gikk veldig fort. Jeg følte selv at jeg gikk i en saktefilm. Jeg tror det så slik ut også, men vi fikk da i det minste gått på turen da.

Jeg avrunder for i dag. Jeg er rett og slett for dårlig til å skrive nå. Jeg fyller inn fra bibelen i morgen.

1. Til frihet har Kristus frigjort oss 5:1-12

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.

Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.

Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven.

Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.

For i ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om.

For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.

Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?

Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere.

En liten surdeig syrer hele deigen.

Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er.

Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet.

Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!»

Dag 56 ( Påskeaften 04.04.15 )

Det har gått langt over en måned siden sist jeg har skrevet, men denne gangen er det ikke fordi jeg ikke har vært tom for ord. Det er fordi det har skjedd så utrolig mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Jeg leste så vidt igjennom «Dag 55», for å finne ut hvor jeg var den dagen. Men allikevel, jeg håper dere bærer over med meg dersom jeg kommer med noen gjentakelser her og der. Eller skrivefeil for den del. Jeg er nemlig litt i ørske av medisiner, men valgte å trosse dette for å komme i gang med boken min igjen.

Jeg skal prøve å gå tilbake til hytten, og hvordan det gikk med fremgangsmåten jeg hadde så store, positive forhåpninger til. Jeg må dessverre meddele at frykten jeg hadde for at jeg lurte meg selv, stemte. Det skar seg til de grader, og jeg skal nå prøve å få skrevet ned i riktig rekkefølge, samtidig som det er viktig for meg å fortelle de tingene jeg opplevde som jeg anser som viktig å få fortalt. Men om jeg ikke får skrevet ned alt akkurat denne dagen, så kommer eventuelle utenforstående detaljer etter hvert. Det har nemlig skjedd så mye fra den forrige skrevne dagen, at jeg ville vært en mester av et slag, om jeg husker alt. Men jeg får gjøre mitt beste å skrive meg frem til dagen i dag.

Først vil jeg fortelle om hvordan det gikk med selve renselsen: Jeg hadde jo planer om å slutte å røyke cannabis og tobakk, ved å drikke litt, for så å stoppe etter en uke, litt dårlig, men dog så lykkelig av å være på rette veien, og ikke minst renset fra rusmidler som plaget meg sterkt. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det blir litt som å ta amfetamin, for å slutte med koffein. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg tenkte…

Cannabis og sigaretter skulle bli fjernet med alkohol, og alkohol skulle bli fjernet ved hjelp av et løfte til Gud. Det sistnevnte var den eneste tingen jeg ikke hadde forsøkt, og som jeg må innrømme at jeg fryktet, fordi jeg visste at så snart jeg hadde avgitt dette løftet, så ville dere være en helt sikker løsning på at jeg aldri mer ville få tilbakefall. Det høres kanskje ironisk ut? Ulogisk? At jeg fryktet tilbakefall på noe av det jeg hater mest? Jo, jeg må nesten si meg enig med det, men alkoholisme er som jeg tidligere har nevnt nettopp ulogisk. Mange som ikke er alkoholikere, tror nok at alkoholikere er altfor glad i øl. Men jeg på min side er villig til å vedde på at de færreste alkoholikere er glad i øl eller alkohol generelt. De ( vi ) er kanskje glad i det, men kjærlighet eller vennskap er det ikke.

Men om vi reiser tilbake til selve prosjektet, så gikk det skuffende dårlig. Faktisk endte det hele opp med å være et stort nederlag. Du som kanskje er en av de mer adekvate og oppegående leserne ( Jeg tenker for eksempel på folk som har tilsvarende problemer selv ) har sikkert for mange «skrevne dager siden» skjønt at dette ikke kom til å gå bra. At dette ikke var løsningen, og at jeg lurte meg selv.

I løpet av svært kort tid etter at jeg begynte å drikke, hadde alkoholen igjen tatt innersvingen på meg. Jeg hadde fremdeles ikke avgitt løftet mitt til Gud, og jeg dummet meg ut på rekordtid.

Jeg var blant annet på butikken for å pante flasker, og da jeg oppdaget at jeg var en anelse skjelven mens jeg stod der, ved panteautomaten. Jeg føler jeg har en tendens til å bli abstinent veldig fort. Men jeg oppdaget at det fremdeles var mange tomflasker som var langt ifra tomme, og de var jo heller ikke gamle, så helte jeg dem i meg mens jeg stod og pantet. Du har lov å le. Jeg må innrømme at jeg selv ler litt når jeg skriver dette. Det er viktig å ha litt humor også. Du har også lov å riste på hodet, og tenke at det hele er tragikomisk. Du har også lov til å synes det er trist.

At jeg stod der og pelmet nedpå ved pante-automaten, ble oppdaget av en ansatt i butikken, og ikke bare ble jeg nektet å kjøpe øl, men jeg ble nektet å kjøpe øl i denne butikken på livstid. Det er faktisk første gangen det har skjedd, og effektivt var det også, da dette var den eneste butikken i nærheten.

Men jeg kom i kontakt med en jente, som faktisk var konen til husverten, eller i hvert fall samboeren. Jeg husker ikke om de var gift. Hun hjalp meg veldig, da hun hadde familiær kjennskap til problemet. Men hun kjørte meg hjem, og gav meg to halvlitere. Jeg tror jeg egentlig hadde planer om å kjøpe kanskje atten eller tjuefire, så dette var nok av den erfaring at jeg kunne gå i delìr og kramper dersom jeg stoppet brått, at hun hjalp meg med disse to halvliterne.

Hensikten var nok nedtrapping, for hun sa hun skulle komme tilbake om et par timer, med to halvlitere til. Misforstå ikke, dette er fremdeles veldig lite for å være meg.

Det som forundret meg noe helt utrolig, var at jeg for det første sovnet etter at hun hadde kjørt meg hjem. Jeg våknet mye senere, og oppdaget at det stod en pizza under sølvpapir og to halvlitere ved siden av meg. Men det jeg ikke klarer å forstå, er at Tinka, som egentlig ikke er en vakthund, ikke hadde bjeffet da hun kom, og at jeg ikke hadde våknet. Det var en opplevelse jeg tenkte jeg måtte skrive i denne boken, for det var ganske imponerende gjort av denne jenten. Jeg bør nevne at jeg er ganske skvetten når jeg sover også. Jeg kan hoppe to meter bare jeg hører noen puste i rommet.

Etter dette hjalp husverten meg veldig; Eller jeg bør vel si husvertene, for det var både far og sønn og sønnens kone/samboer som hjalp meg. Jeg klarte utrolig nok å ro meg i land, og klarte å stoppe kulen etter ti dager, hvis jeg ikke husker helt feil. Det var selvsagt svært ubehagelig, men det som var enda mer ubehagelig, var at jeg så at jeg hadde begynt å gå tom for medisinene jeg er avhengig av. Jeg røykte også fremdeles, og en massiv depresjon begynte å vise sitt ansikt.

Jeg burde selvsagt ha ringt til legen tidligere, men når jeg drikker, så skjærer jo alt seg, og jeg blir som en pleietrengende, dement og utrolig vimsete person. For å si det veldig enkelt og klart: Hele livet mitt raser sammen når jeg har promille. Dette har vel du som leser begynt å skjønne nå, etter alle disse sidene med begrensede, gode nyheter.

Dekningen ved hytten var jo ufattelig dårlig, og jeg måtte ut av hytten for å ringe. Av og til var ikke dette engang godt nok, da det ofte ble svært hakkete, og når folk prøvde å ringe meg da jeg var i hytten, kom de bare til telefonsvarer.

Jeg tenkte at jeg skulle klare å fortsette å være der, og fortsette å skrive bøkene mine, hvis jeg kunne få flere medisiner til ytterligere nedtrapping. Jeg undersøkte også med husverten om hvor nærmeste apotek var, og det var hele fem mil unna. Men jeg tenkte at hvis jeg fikk legen til å sende en elektronisk resept, så kunne jeg muligens ta bussen frem og tilbake dagen etter. Husverten sa at han skulle arbeide på gården hele dagen etter, så han kunne se til Fido. Da visste jeg at Fido var i gode hender, for alle disse menneskene hadde alt vist meg at de var gode folk.

Men, det var vanskelig å komme igjennom til selve legen. For det første var ikke fastlegen min der den dagen, og bare det i seg selv visste jeg av erfaring at kunne by på problemer. Det er nemlig kun en fastlege som vanligvis skriver ut slike medisiner, da det er disse som naturlig nok kjenner pasienten best. Men helsesekretærene i skranken skulle høre med en annen lege jeg hadde litt kjennskap til, og vi avtalte et noenlunde tidspunkt hvor han skulle ringe meg, slik at jeg skulle oppholde meg på et sted hvor jeg visste det var god dekning når legen skulle ringe meg. Det beste stedet jeg visste om, var ganske høyt oppe på et fjell.

Jeg ble sittende der oppe, og følte meg knusende deprimert, ensom og isolert. Internettet mitt hadde også vært nede i noen dager, av ukjente grunner. Trolig på grunn av dekningen, dette også. Men jeg ble sittende på fjellet i flere timer, og jeg husker jeg tenkte: Her sitter jeg i utrolig vakker natur, men jeg er så utrolig depressiv.

Så får jeg tilsendt en SMS om at jeg har fått tilsendt en ny resept, og jeg var så deprimert at det omtrent ikke virket som at jeg ble lettet over dette engang. Og etter å ha gjort noen undersøkelser i etterkant, fant jeg ut at det ikke gikk busser den strekningen dagen etter, som var på en søndag. Med andre ord: Kabalen lot seg ikke løse, uansett hva jeg gjorde. Og jeg orket ikke tanken på å gå tom for medisiner i tillegg til å være såpass dårlig etter alt dette med alkohol og depresjon, så det hele endte opp med at jeg måtte meddele til husverten at jeg måtte hjem igjen, med halen mellom beina. Jeg så ikke lenger noen andre muligheter, og vi ble enige om å avslutte leieforholdet, men at jeg kunne komme tilbake dersom jeg hadde perioder hvor jeg ønsket å utfolde meg kreativt, men at jeg ikke ble boende fast. Jeg synes dette var en god avgjørelse. Men de var utrolig snille, og det hele lignet enormt på Lanzarote-prosjektet. Det var egentlig bare en historie som gjentok seg, i grove trekk. Heldigvis var folket i Sogn gode og forståelsesfulle mennesker.

Da jeg kom hjem, tok det ikke lange tiden før jeg begynte å drikke igjen. Jeg klarte å holde meg i fire dager uten sigaretter og cannabis, og hadde til og med begynt på kraftig reduksjon av Sobril på egenhånd. Alt dette gjorde jeg da jeg var edru, og det føler jeg er litt viktig å understreke, for jeg føler at jeg kun setter meg selv i dårlig lys nå.

Det var nemlig slik at jeg hadde klart å komme meg noenlunde på beina etter drikkingen i Sogn, og bestemte meg for å prøve igjen. Jeg ble til og med frarådet av legen å brå-seponere medisinene, en morgen jeg snakket med ham på telefon, da jeg var var ute og gikk i naturen med Fido. Det som var litt spesielt denne morgenen, var at jeg ikke hadde tatt medisinen min, som har vært ganske uvanlig for meg å ikke gjøre før jeg går ut på tur, eller ut noen andre steder, for den del. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde klart å holde meg røykfri. Jeg følte virkelig at jeg denne gangen skulle klare å kvitte meg med all dritten, men samtidig følte jeg at tingene nesten var litt for godt til å være sant. Og det var det. Jeg gapte over for mye.

Så kom dagen da. Jeg tror dette var fjerde dagen. Jeg pumpet iherdig på e-sigaretter, og hadde munnen full av både extra-tyggis og fisherman`s friend. Så reiste jeg til byen, klippet meg, gikk på Burger King, men jeg følte meg helt ufattelig stresset, og for å være helt ærlig: Jeg følte meg ikke noe glad denne dagen. Jeg husker også at jeg rotet kolossalt, og folk som så meg den dagen, oppdaget nok at jeg oppførte meg rart.

Jeg begynte å bli desperat, og kjøpte med meg alkohol. Jeg hadde til og med avtalt å treffe en kamerat, senere på kvelden. Og bare dette var lenge siden. Jeg så frem til en koselig aften i gode venners lag, og for å fortelle at tingene nå begynte å gå den rette veien.

Da jeg kom hjem, begynte jeg atter engang å drikke, men det var ikke noe mer enn vanlig, og dette var første kvelden på fylla. Ut ifra det som begynner å bli en ganske lang fartstid på fylla, kan jeg si at det som skjedde videre, fremdeles er meg ganske uforståelig.

Det siste jeg husker, er at jeg satt og hadde en hyggelig samtale med noen venner og venninner på Facebook. Deretter hadde jeg begynt å kjefte på noen i telefonen. Jeg var rasende i telefonen, og har i ettertid funnet ut at jeg ikke har snakket med noen. Jeg har sannsynligvis snakket og brølt til noen som ikke var der. Jeg tok også med meg maleriene mine utenfor, hvor jeg kunne være alene, og ødela dem. Jeg tror til og med at jeg skrek til maleriene mine. For å si det sånn: Jeg fikk et fullstendig sammenbrudd. Jeg ødela tingene jeg anså som verdifulle. Malerier jeg hadde fått skryt for, og som jeg hadde brukt lang tid på å male. Jeg nådde bunnen.

Dette ble nok hørt godt i alle retninger, og til slutt kom det visstnok syv politifolk og to ambulansefolk for å håndtere meg, så jeg må ha vært helt sprellemann. Jeg må understreke at jeg aldri ville ha skadet et annet menneske, men hvis jeg blir holdt fast mot min vilje, og i hvert fall hvis jeg ikke forstår situasjonen, blir jeg som en makrell som spreller og spreller. Jeg låser meg ut av de fleste grep, og låser kroppen min på alle måter. Jeg er glad de ikke hadde sånne strøm-pistoler/taser-pistoler, for da hadde jeg sikkert måttet betale doble strømregninger den dag i dag. For å si det sånn: Det var veldig, veldig mange politifolk og ambulansefolk som forsøkte å få meg til å samarbeide, men jeg var så langt nede og ifra meg at ingenting kom igjennom. Jeg hadde truffet veggen hardt, mentalt sett, og nådd den dypeste bunn. Denne hendelsen er noe jeg skammer meg enormt over, for det var så «ikke meg».

Etter at ting hadde roet seg litt, på legevakten, måtte jeg videre til psykiatrisk sykehus, og jeg måtte bli lagt i belter, for de klarte ikke å få kontakt med meg, eller roet meg. Jeg tror jeg fikk en klaustrofobisk reaksjon av tanken på å bli lagt i belter, og ble trolig makrellen igjen. Dette ble meg fortalt dagen derpå. Jeg ble også skrevet ut dagen derpå. Jeg snakket blant annet med en kvinnelig ansatt dagen etter, og hun fortalte meg at hun også hadde gjort mange dumme ting på fylla. Hun var utrolig snill. Vi hadde truffet hverandre mange ganger før, og hun sa at slik jeg var kvelden før, hadde hun aldri sett meg. Jeg er nemlig vanligvis veldig rolig. Selv jeg var sjokkert over mitt eget sammenbrudd. De konkluderte på sykehuset med at det hadde toppet seg for meg.

Jeg ble jo som sagt skrevet ut dagen etter innleggelsen, og denne gangen hadde jeg litt penger på bok, så jeg la jeg meg inn på et hotell, og bodde der i to døgn. Jeg trengte tid for meg selv til å summe meg. Jeg hadde blåmerker rundt håndleddene, fordi jeg hadde prøvd å ryke beltene. Tydeligvis hadde ikke det fungert så bra.

Drikkingen fortsatte, og denne gangen var jeg helt i ferd med å gi opp. Ikke kampen for å leve, men kampen mot selve alkoholen. Men jeg vet egentlig ikke egentlig helt hva som er forskjellen på de to siste utsagnene, for dersom jeg hadde fortsatt å drikke så enorme mengder kontinuerlig, så hadde jeg ikke levd i mange månedene.

Den siste fyllekulen varte i to uker. Etter å ha fått medisiner, klarte jeg igjen å stoppe på egenhånd. Da promillen sank, begynte depresjonen, angsten, og tanken om alt som «skulle, burde, kunne ha vært» å komme tilbake. Savnet etter mitt virkelige meg. Den tomme, ensomme følelsen. Smerten av å våkne opp, de få gangene jeg faktisk klarte å sovne. Mange drømmer jo mareritt i slike sammenhenger. Det gjør jeg også, men jeg synes nesten det er verre å drømme gode drømmer. Gode drømmer om det gode liv. Om hvor herlig livet er. At alt er på stell. Jeg synes disse er verre enn mareritt, når man våkner opp med oppkast over hele seg, og griper som et jordskjelv etter nærmeste ølflaske, som strategisk er satt helt inntil sengen, når man vet at det finnes en sannsynlighet for å sovne. Til tider er det som at man er redd for å sovne. Som at skadene av alkohol blir sterkere. Når kroppen blir helt nummen. Lever man? Dør man? Er tidspunktet kommet hvor man snart blir definert som en ung mann som drakk seg i hjel?

Og etter alt dette, selv om jeg egentlig hadde lyst å gjøre det i en kirke, avgav jeg løftet til min Herre Gud: «Jeg lover, deg, Gud i himmelen, at jeg fra nå av ALDRI mer skal drikke.»

Det var en befriende følelse, for nå visste jeg at uansett hvor langt nede jeg var, så kunne det bare gå oppover. Dette ville være den siste gangen jeg var syk som følger av et enormt inntak av alkohol. Jeg visste nå at festen virkelig, virkelig var over. For meg skulle dette være kuren, desperat som eg var. Det var altfor tidlig og urealistisk å tenke sånn nå, og i hvert fall å avgi det løftet. Jeg visste jo at jeg hadde stadige tilbakefall, og jeg tror ikke engang jeg var frisk da jeg gav selve løftet. Men jeg gav løftet til Gud.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette tidligere? Å sette seg ned, og be en stille bønn til Gud? Etter all elendigheten jeg har vært igjennom i forbindelse med dette?

Svaret mitt er at jeg egentlig ikke vet. Jeg har ikke kommet frem til den løsningen før nå, og jeg har ikke vært klar til å avgi det løftet før nå. Hvem vet? Kanskje det var meningen at jeg skulle oppleve alt dette? Kanskje jeg måtte gå med en tornebusk på hodet i mange år, for å vite hvordan jeg skulle hjelpe andre å fjerne den fra andre i tilsvarende situasjoner i fremtiden? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor det har tatt den tiden det har tatt. Men jeg har ikke hatt svaret før nylig, og ikke hatt motet til å avgi løftet før for noen dager siden.

Nå er det ikke veldig mange dagene siden dette fant sted, og jeg er fremdeles dårlig. Jeg kjenner det mest på nerver og paranoia, og et slags indre jag. Jeg får prøve å tenke på det som at det er Gud som jager slangen ut av meg. For jeg har alltid hatt den gode Gud som min Herre, selv om jeg har feilet så utrolig mange ganger i mitt eget liv. Jeg har alltid visst hvem Gud er. Selv de gangene jeg har vært så syk at jeg ikke engang har kjent igjen min egen familie.

Og jeg har fått noen nye visjoner. Dette kommer kanskje som en slags overraskelse, men jeg har faktisk tenkt på utdanning og jobb. Jeg har tenkt: Kanskje jeg skal prøve å bli Helsefagarbeider? Kanskje jeg kommer til å bli en helsefagarbeider som også er kunstner og forfatter? Og ikke minst rusfri?

Jeg har nå lyst å komme med noen litt mer billedlige forklaringer, eller i hvert fall noen, og noen reelle erfaringer. Noen små, rare fortellinger om hvordan jeg opplever alkohol, og hvilken innvirkning alkohol har hatt på meg:

Tidligere har jeg jo ofte snakket om denne broen, hvor jeg står på en mørk og ensom side, og ser lengtende over på alle de gode tingene jeg egentlig ønsker meg i livet: En vakker dame, en jobb, et hus, en bil, og sist, men ikke minst: Muligheten og evnen til å hjelpe andre. Den mørke og ensomme siden stod jeg på, og navnet på landet på den delen av broen heter Alkohol. Men dette bildet har jeg jo fortalt litt om før. Jeg har også flere:

En lege fortalte jo meg engang meg at hun synes det hørtes ut som at jeg gikk rundt på brukne bein. Dette tror jeg også jeg har nevnt før, men jeg vil igjen understreke at hun har rett.

Men når jeg tenker ytterligere på dette, så har jeg selv hatt et argument, som har vært selve alkohol-avhengigheten som har snakket. Argumentet mitt lød som følger:

«Jeg føler at den eneste måten folk ønsker meg på, er når jeg går rundt på brukne bein.»

Med dette mente jeg for de som ikke forstod det, at jeg synes det var så vanskelig å holde seg helt unna flasken, men at det samtidig kun var meg som edru folk ville ha. Jeg kunne til og med føle meg truet av de som ville ha meg edru.

Så til et bilde jeg har i hodet, som jeg tror kommer fra Herren selv:

Jeg ser for meg at jeg står foran et stort ishav. Alle de gode tingene jeg tidligere har nevnt at jeg drømt om, er på andre siden av dette ishavet. Jeg har en sekspakning med halvlitere i ryggsekken, og én pils i hånden. Dette er alt jeg har, generelt sett.

Men foran meg ser jeg så et par skøyter. Disse er av veldig god kvalitet, og jeg vet hvordan jeg skal håndtere dem. Disse skøytene er den eneste måten jeg kan komme over ishavet på, på en effektiv og trygg nok måte.

Jeg tar en stor slurk av ølen min. Og tar et skritt mot skøytene, men de beveger seg bare mer vekk fra meg, i feil retning. Og isen er så glatt, så jeg, med mine loslitte sko, ramler bare og slår meg.

Jeg reiser meg opp igjen på beina, litt frustrert over at ølflasken min knuste i fallet. Jeg tar derfor opp en ny flaske, åpner den, og tar en stor slurk. Det pleier jo alltid å hjelpe? Men ikke nå. Hva er dette for noe?

Jeg ser at skøytene nå har beveget seg enda mer i feil retning. Og det samme skjer med meg også, idet jeg prøver å nå dem. Jeg ramler, og slår meg. Også denne gangen knuser flasken min.

Atter engang prøver jeg, og tar opp en ny flaske. Nå er jeg stresset, og har begynt å bli kald på beina. Jeg er NØDT å få tak i de skøytene, men det samme skjer igjen. De beveger seg til stadighet i feil retning, og jeg får aldri tak i dem.

Til slutt, omsider, ser jeg mønsteret. Jeg gjør noe jeg aldri hadde trodd at jeg ville klare eller gjøre; Jeg tar opp alle ølene jeg har igjen, og slipper dem med vilje i bakken, slik at alle knuser.

Skøytene glir nå tilbake til meg, og jeg får dem nå på meg.

En god røst sier til meg:

«Nå er du klar.»

Jeg skal prøve å få skrevet hver dag fra nå av, for jeg merker at det gjør godt. Men jeg tror jeg må avrunde for i dag. Jeg har skrevet ganske mye i dag, men har mye mer å fortelle. Dette er bare begynnelsen på det som blir en langt bedre vei videre. Bare tanken på at jeg er under min siste tilfriskning fra alkohol, gjør at jeg føler en enorm lettelse. Men dette er påskeaften, så jeg må selvsagt få skrevet tilfeldig fra bibelen min:

4.11 En gutt blir helbredet 9:14-29

«Da de kom til disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som var i ordstrid med dem.

Og straks alt folket fikk se ham, ble de forferdet, og de løp til og hilste ham.

Han spurte dem: Hva er det dere strides med dem om?

En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført deg til min sønn, som er besatt av en stum ånd.

Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.

Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!

De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet.

Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av.

Ofte har den kastet ham i ild og vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.

Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!

Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!

Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og fòr ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.

Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp.

Da han var kommet inn i et hus, spurte hans disipler ham i enrom: Hvorfor kunne vi ikke drive den ut?

Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.»

Dag 54 ( lørdag 28.02.15 )

Det er lørdag ettermiddag, og det har vært en ganske avslappet dag. Været har vært veldig dårlig i dag. Mye regn og vind. En frustrerende kombinasjon for paraplyen. Så jeg har for det meste gjort ting innendørs i dag, utenom en tur på butikken, og turene med Fido. Jeg har ryddet og vasket i hytten, og slappet av på sofaen.

Jeg er fremdeles dønn motivert i forhold til å slutte med alt, men jeg har valgt å utsette det til mandag, altså utsette det med èn dag. Jeg trenger å tenke litt til, før jeg hopper ut i det. Det er en ærlig sak, og det er ingen unnskyldning eller noe. Det er bare slik jeg føler det.

I dag går skrivingen sakte. Jeg føler meg egentlig litt tom, og har ikke så mye nytt å fortelle. Noen dager er bare slik. Kjedelige, og så er det egentlig ingenting som skiller dem fra dagen før.

Jeg merker at jeg har mye å tenke på nå, og derfor er det ikke så lett å få sortert på papiret. Jeg har mye grums som må lande, for å si det litt billedlig. Som at jeg ser ting litt uklart, og at jeg er litt usikker på alt. Usikkerhet er en følelse jeg hater. Ambivalens kan være en plagsom fiende.

Jeg lurer på om jeg skal prøve å meditere etterpå. Jeg har blitt tipset om dette av venner, og det kan kanskje være en fin måte å få sin indre ro på. Jeg er egentlig ikke urolig i det hele tatt, men jeg merker at jeg begynner å nærme meg broen, og at dette krever en viss mental planlegging. Jeg har kommet opp med noen gode strategier som jeg vet vil fungere bra, men jeg er nødt å lage mer utfyllende dagsprogrammer. Jeg må ha løsninger til ditt, og nødløsninger til datt. Jeg skal ikke komme i situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er grunnen til at jeg altså har bestemt meg for å utsette prosjektet med en dag. Det er ikke verdens undergang.

Når det gjelder skriving i denne perioden, så forutser jeg at jeg kommer til å skrive betydelig mer enn vanlig. Jeg kommer til å få intense drømmer. Dette vet jeg av erfaring. Og disse kommer jeg til å skrive mye om, da jeg synes drømmer er interessante. Og jeg kommer sannsynligvis til å være ganske emosjonell og på alle måter hårsår. Og slikt blir det mye ord utav.

Fra det ene til noe helt annet: Det er noe jeg har tenkt mye på i det siste, og det er hvordan jeg tenker på ting. Jeg tror jeg har mye å lære her. Det finnes sikkert mange strategier på hvordan man faktisk tenker. Når jeg tenker, så tenker jeg i bilder. Det er som at jeg ser en film i hodet, som danner scenarioer ettersom hva jeg tenker på. Ofte har jeg tenkt at det i grunnen er ironisk, at folk lukker øynene for å sove eller hvile. Men for min egen del, spesielt i visse sammenhenger, så er det som at innsiden av øyelokkene blir sorte lerreter, som enklere viser «tankene» som film eller bilder, som på kino. Men det er ikke alltid sånn.

Jeg har jo i flere anledninger snakket om denne broen. Billedlig sett, er denne broen symbolet på denne hytteturen, eller dette oppholdet, og ikke minst overgangen til noe annet. Men jeg går i dybden av tanken og bildet; Hvor starter broen, og hva er det egentlig som finnes på den andre siden av den? Det er litt skremmende å si det, men det er som at broen starter i ingenmannsland, som jeg føler livet mitt på mange måter er i nå, og ender på den andre siden, hvor jeg endelig har funnet tilbake til meg selv og alt annet.

Hvis jeg spør meg selv hva jeg vil forandre på, så er svaret ALT. Og det er en ganske omfattende tanke. Det er ikke snakk om å skifte dekk på scooteren, eller å få en ny sveis. Det er heller ikke snakk om å skifte klesstil, eller å male stueveggen. Det er snakk om å totalt forandre og forvandle et helt liv. Det er nesten som å bli født på ny. Satt litt på spissen.

Utenom sunnhet, klarhet, friskhet og generelt bedre livskvalitet, er det noe annet som frister like mye, og det er å få lyst til å gå en spesiell vei. Komme over et yrke, og virkelig tenke: Hey! Det vil jeg bli! For akkurat slik tingene er nå, og egentlig har vært ganske lenge, så vet jeg faktisk ikke helt hva eller hvor jeg vil i livet. Det handler ikke om noen som helst form for usikkerhet. Det handler regelrett om uvisshet. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har ikke peiling. Ofte føler jeg at jeg må gjette meg frem til ting jeg liker å gjøre, for eksempel.

En annen ting som har gått opp for meg, som jeg også akter å gjøre noe med, er antall timer jeg sitter på nettet for dagen. Jeg er en skikkelig nettslave, og kom til å tenke på det i dag, da jeg lå på sofaen og så bort på pc-en som for øvrig var avskrudd på det daværende tidspunkt. Det gikk opp for meg at jeg er dønn avhengig av pc og internett. Så det er ikke den ting jeg ikke skal ta tak i! Og hvis jeg ikke får noen som helst bonus utav det, så aner ikke jeg hva mer jeg kan finne på. Da er jeg i hvert fall meg selv. Det må da være bra for noe.

Jeg har ikke så mye spennende å fortelle om i dag, som nevnt, så jeg avrunder her. Men først bibel-tingen jeg gjør:

«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.

For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: Å fullføre Guds ord.

Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige.

For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»

Dag 48 ( Lørdag 21.02.15 )

Det ble en litt brå avslutning i går, da jeg fikk besøk av husverten, som ordnet internett for meg. Derfor måtte jeg etterfylle gårsdagens bibel-vers i dag.

Jeg la meg klokken åtte i går kveld, da jeg var så trøtt. Så stod jeg opp igjen i fem-tiden i dag, frisk og uthvilt. Det var litt tidligere enn jeg hadde håpet på, men jeg jobber med saken. Det viktigste nå er å være uthvilt, for jeg har mange kreative prosjekter i luften, som krever en viss konsentrasjon. Når jeg er trøtt eller i ulage, så sliter jeg en anelse med den delen.

Klokken er snart halv åtte, og det har ikke blitt lyst ennå. Det er usedvanlig mye regn for tiden, så fossen ved hytten er fremdeles hissig. Jeg skal snike meg ut med kameraet når det kommer en pause fra regnet, og filme og fotografere den. Fossen er et godt eksempel på naturens genuine energi.

Til tross for at det er veldig tidlig, har jeg tenkt mye på det jeg skrev om i går. At jeg er nødt å spesifisere planene mine. Det er ikke vits i å planlegge noe i en evighet, uten å faktisk gjøre noe med det. Hva skal man vel med tomme planer, og hva er forskjellen på en plan som aldri blir gjennomført, og en illusjon? Jeg har tenkt på dette, og må vokte meg for at planene mine ikke blir illusjoner. Det har jeg opplevd tidligere, og for hver gang det skjer, brytes troen min på meg selv mer og mer ned. Hvis jeg ikke gjør noe utav det, vil jeg sakte men sikkert bli rosin-mannen.

Så, hvorfor er denne dagen spesiell? Hva skiller denne dagen fra alle de andre? Vel, det er egentlig ganske mange ting. Det er mange ting som skiller denne dagen fra de andre dagene i fersk fortid. For det første våknet jeg opp til lyden av en foss, etter å ha sovet godt. Fido sover fremdeles, og har sovet ved foten min i natt, som hun alltid gjør. Det er en ro her, som jeg lenge har savnet. Jeg føler virkelig at jeg er på rett sted, målt opp mot hvor jeg er i livet mitt, og hva som skal skje fremover.

Det som er spesielt med denne dagen, er at jeg har satt dato for start av «renselsen». Jeg har bestemt meg for å ikke forhaste meg inn i noe, for det vil ende opp med at jeg får tilbakefall. Jeg trenger tid til å samle sammen alle erfaringer jeg har fra tidligere, og bruke disse som en slags mentor. Erfaringene mine skal fortelle meg hva jeg SKAL gjøre, og hva jeg IKKE skal gjøre. Jeg skal sette opp et slags program for hva jeg skal gjøre, når jeg blir emosjonell, ambivalent og generelt har det jævlig. For sannsynligheten er til stede for at jeg kommer til å gå inn i en massiv depresjon, og da er det lurt å ha en form for beredskap på lur. Jeg kjenner meg selv. Jeg kommer til å oppleve mye angst, stress og depresjoner. Dette er bare noe jeg er nødt å forholde meg til. Jeg er også nødt å forholde meg til hva den depressive, engstelige og lengtende personligheten kan komme til å finne på for å slippe elendigheten. Sannsynligvis vil jeg være fristet til å drikke, røyke og ruse meg vekk fra virkeligheten. Det har hendt før, og det har jeg i bakhodet. Jeg skal innrømme at jeg er ekstremt avhengig av tobakk, uansett hva Alan Carr sier. Når jeg slutter å røyke, brister dette psyken min brutalt. Jeg kan for eksempel huske en gang jeg forsøkte å slutte. Dette var i en periode hvor jeg bodde på Danmarksplass, og våknet opp med planer om å aldri mer røyke. Senere på dagen satt jeg dritings og røykte dobbelt så mye som vanlig. Alle disse erfaringene må tas med i beregningen. Og dette er ikke bare unnskyldninger for at jeg skal kjøpe meg mer tid. Hvis jeg får være så dristig: Det er ikke i min hensikt å overbevise deg som leser om dette heller. Det er en plan ut ifra personen jeg er, og vanskene jeg har, og ikke minst ambisjonene og håpet om et bedre liv. Et mye bedre liv. Så hvordan skal jeg gjøre dette?

Vel, jeg skal som nevnt ikke forhaste meg med noe som helst. Jeg skal heller ikke forhaste meg med selve planene, så man kan si det sånn: Tenk deg en fugl som flyr rundt og rundt i sirkler, som ikke aner hvor eller hvordan den skal lande. Den flyr over land etter land, og leter. Til slutt finner den det rette landet, men den har fremdeles til gode å finne det eksakte stedet den skal lande på, og hvordan den skal gjøre dette. Det er litt slik jeg føler det nå, på sett og vis. Derfor har jeg satt en foreløpig «bevegelig» dato. Jeg har bestemt meg for å gi meg selv omtrent tre uker, før renselsen trer i gang. Jeg sier «bevegelig», for det er en sannsynlighet for at det kan gå litt ekstra tid, og det er en sannsynlighet for at det faktisk skjer tidligere. Så slik tingene ser ut nå, setter jeg i gang «renselsen» den 14 mars. Og om ytterligere tre uker etter denne datoen, vil jeg på mange sett og vis være et nytt menneske. Hvis alt går bra. For når jeg setter i gang, så skal jeg gjøre det med stil. Jeg er en sånn «alt eller ingenting»-type. Det har jeg alltid vært. Så når all seponeringen av gifter skal iverksettes, skal jeg trene som en gal, spise sunn mat, samt at jeg kommer til å ha fokus på å innføre en del rensende produkter i kosten, som hvitløk, sitron osv. Jeg skal rett og slett la naturen være min medisin denne gangen, veiledet av Herren. Og denne planen passer også godt overens med denne boken. For når den verste perioden er over, og folk forhåpentligvis ser et nytt menneske, vil denne boken ha begynt å nærme seg sin ende. Forhåpentligvis skal det bli en happy ending. Men jeg skal ikke benekte at jeg har et snev av usikkerhet i bakhodet. En følelse av at det hele er atter en illusjon, og at det er feil fremgangsmåte. Jeg prøver å se på dette som usikkerhet som må ignoreres. Som små hveselyder fra slangen. Men de er der. Jeg hører dem.

I dag har jeg en del jeg skal gjøre. Etter at jeg har skrevet dagens ord i denne boken, skal jeg overføre litt penger til en person som er en kar som lider av sykdommen MS. Han er hardt rammet, og selv om jeg ikke kjenner ham så godt personlig, så er han en venn av venner. Hans siste håp er å få komme til Israel for å prøve ut en operasjon som kan hjelpe ham. Og det sier seg vel selv at slikt koster, så jeg har i hvert fall lyst å hjelpe så godt jeg kan. Jeg hater å se folk ha det vondt. Selv om jeg ikke kan bidra med så mye, så hjelper det nok på uansett. Alle monner drar.

Deretter må jeg ta med meg Fido på butikken, og kjøpe inn det vi trenger for helgen. Det er ikke så mye egentlig. Kjøleskapet er fylt opp med god mat, og jeg har egentlig alt jeg trenger. Men det er litt for turens skyld, og jeg trenger noen småting.

Jeg skal også skrive en novelle som jeg har gått og ruget på. Den er faktisk inspirert av mye av det jeg skriver om i denne boken. Den skal handle om at en alkoholikers egentlige «jeg» kommer og konfronterer alkoholikeren, som en annen person. Altså, to personer som snakker sammen, men som egentlig er den samme personen. Det blir litt vanskelig å forklare, men jeg tror den blir bra.

Så tenker jeg å ta en tur med Fido og kameraet mitt, alt ettersom hvordan været blir. Det er foreløpig ikke helt lyst ute, men jeg ser at himmelen er klarere i dag. Så det blir forhåpentligvis tatt noen bilder i dag.

Jeg har også tenkt mer på dette med sangene mine. Jeg har fått installert lydstudioet mitt, så jeg lurer på om jeg skal sette i gang med innspilling etter hvert også. Jeg skal også skifte artistnavn etter hvert, men jeg har ikke funnet helt ut hva jeg skal kalle meg ennå. Jeg tenker å se nærmere på dette når jeg har klarnet opp. Men jeg har mange sanger som egentlig bare er «kladder», og derfor skal jeg nå spille inn med bedre utstyr, mer selvsikker vokal osv. Den gamle, klassiske gitaren med sin hule lyd, vil bli erstattet med en betydelig bedre elgitar. Så det blir nok ganske stor forskjell.

Jeg avrunder som vanlig med et tilfeldig vers fra bibelen:

5.1 Skriften på veggen blir forklart 5:13-29

«Så ble Daniel ført inn for kongen. Og kongen tok til orde og sa til ham: Er du den Daniel, en av de jødiske fangene som kongen, min far, førte hit fra Juda?

Jeg har hørt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det hos deg er funnet opplysning og innsikt og høy visdom.

Nå er vismenne og åndemanerne blitt ført inn til meg for å lese denne skriften og kunngjøre meg tydningen. Men de er ikke i stand til å si meg hva den betyr.

Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og oppklare vanskelige spørsmål. Kan du nå la meg lese denne skriften og la meg vite hva den betyr, så skal du bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og i makt skal du være den tredje i riket.

Da tok Daniel til orde og sa, der han stod for kongen: Dine gaver kan du selv beholde, og dine belønninger kan du gi til en annen! Men skriften skal jeg lese for kongen og fortelle ham hva den betyr.

Konge! Den Høyeste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten.

På grunn av den makt Gud hadde gitt ham, skalv og fryktet alle folk og stammer og tungemål for ham. Hvem han ville, slo han i hjel, hvem han ville, lot han leve, hvem han ville, opphøyet han og hvem han ville, fornedret han.

Men da hans hjerte opphøyet seg, og hans ånd ble stolt så han opptrådte overmodig, ble han nedstøtt fra sin konge-trone, og hans ære ble tatt fra ham.

Han ble utstøtt fra menneskenes barn. Hans hjerte ble som et dyrehjerte, og hos villeslene var hans bolig. Gress måtte han ete likesom oksene, og av himmelens dugg ble hans legeme vætt, inntil han sannet at Den Høyeste Gud råder over kongedømmet blant menneskene og gir det til hvem han vil.

Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette.

Du har opphøyet deg mot himmelens Herre. Karene fra hans hus har de brakt deg. Du og dine stormenn og dine hustruer og medhustruer har drukket vin av dem, og du har prist dine guder av sølv og gull, kobber og jern, tre og stein – de som ikke ser og ikke hører og ikke har forstand. Men den Gud som har din livsånde i sin hånd, og som råder over alle dine veier, ham har du ikke æret.

Derfor ble denne hånd sendt fra ham og denne skriften skrevet.

Og dette er den skrift som ble skrevet her: mene, mene, tekel, ufarsin.

Dette er tydningen av ordene: Mene: Tellet har Gud ditt kongedømmes dager og gjort ende på det.

Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett.

Peres: Delt er ditt rike og gitt til mederne og perserne.

Da gav Belsasar sitt påbud, og de kledde Daniel i purpur og hengte et gullkjede om hans hals, og ropte ut at han i makt skulle være den tredje i riket.»

Dag 47 ( ettermiddag fredag 20.02.15 )

Da er dagen her, og jeg sitter i skrivende øyeblikk i hytten i Sogn og fjordane. Det er godt å være her, og alt har gått bra så langt. Jeg våknet klokken fire i dag morges, så jeg har hatt en lang dag. Jeg er egentlig stuptrøtt, og klokken er bare kvart på fire om ettermiddagen. I dag tenker jeg at det kan være greit å bare holde seg våken til i nærheten av midnatt. Jeg liker nemlig roen om natten, men det må ikke snu helt om, sånn at jeg står opp på ettermiddagen. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å legge meg i to-tiden om natten, og stå opp rundt ti. Det er en god rytme for min del.

Jeg og Fido reiste medhurtigbåten som gikk klokken åtte i dag morges. Fido er en liten menneske-magnet, og det kommer alltid folk bort og vil hilse på ham. I dag var det mange barn på hurtigbåten, og det var selvsagt stas for dem å få hilse på Fido.

Vanligvis er jeg litt reservert når folk spør om å få hilse på ham, da han er gammel og har i perioder virket en anelse forvirret. Men i dag gjorde jeg et unntak. Jeg merket liksom på ham at han aldri i livet ville ha blitt sint eller bitt. Jeg kjenner Fido og hvilket humør han er i, så jeg ville aldri ha tillatt folk å klappe ham dersom jeg hadde et snev av usikkerhet. Faktisk, så ville min usikkerhet ha vært en grunn i seg selv til at folk ikke hadde fått klappet ham, da han ville merket at det var noe med meg. Hvis jeg for eksempel hadde hatt fylleangst eller noe, og generelt fremstod som usikker, så ville det smittet over på ham. Og usikre eller nervøse hunder kan være farlige hunder.

Etter at vi kom frem til Rysjedalsvika kai, tok vi bussen videre. Så gikk vi et lite stykke etter å ha gått av bussen, og nå er vi altså her. Mamma og min onkel kom med en haug med ting jeg hadde pakket inn i bilen i går, pluss at de hadde handlet inn masse god mat. Det var koselig, og jeg kjente et snev av usikkerhet da de reiste. Det er jo litt trist, men det var jo dette jeg ville. Men jeg må innrømme at jeg fikk et øyeblikk med usikkerhet da de skulle reise. Jeg ble litt usikker på om jeg ville takle ensomheten og isolasjonen så bra som jeg trodde jeg ville. Det er nesten litt rart, men akkurat idet de kjørte, så kom husverten. Så i det lille øyeblikket jeg følte et snev av usikkerhet, fikk jeg nytt selskap. Han kom for å fikse internett. Det viste seg kort etter at det manglet en kabel, så enten kommer han eller faren innom senere for å fikse det. Og jeg kan si en ting med hånden på hjertet: De virker som utrolig greie folk! De er utrolig hjelpsomme. Jeg tror nok også kanskje at de liker at det finnes folk her på området, og ikke minst en solid vakthund som bjeffer på alt som beveger seg der ute. Hun bjeffet til og med på meg, da jeg stod rett utenfor vinduet for å ta meg en røyk. Akkurat den delen skjønte jeg ikke helt. Kanskje hun også har lest «Endelig ikke-røyker.»

I bakgrunnen spiller radioen, og fossen utenfor er i dag ekstrem, grunnet store mengder nedbør. Jeg blir skikkelig trøtt av lyden fra fossen, på en god måte. Det er veldig søvndyssende. Naturens egen musikk. Jeg gleder meg til å sette i gang med foto, og alle andre prosjektene jeg har planer om her. Jeg har også vært innom butikken, og kjøleskapet og kjøkkenet generelt er fylt opp med god mat.

Det er godt og varmt her nå. Jeg har fyrt i vedovnen, og den varmer godt. Jeg har også pakket ut det meste jeg har hatt med meg, men det har gått i små etapper, for jeg er skikkelig trøtt i dag. Jeg blir alltid sliten av å reise, uansett om jeg reiser med fly, båt, tog, bil eller til fots. Men nå, etter å ha slappet av litt, føler jeg meg mye bedre. Alt er jo nytt, så det krever en viss tilvenning. Men jeg føler uten tvil at jeg er på rette stedet, og jeg har hele tiden i bakhodet hvor godt livet skal bli, når jeg har fått fullført prosjektene mine. Jeg tenker da på denne «renselsen» som jeg har mast så mye om. Men dette er et fredelig sted, og det er absolutt den rette plassen å gjøre slikt på, for min del. Jeg gleder meg veldig til å kaste alle krykkene mine, for å si det på den måten.

Dette kommer uten tvil til å bli et sted som kommer til å forandre mye. Eller, det blir litt feil å si. For det er ikke selve stedet som kommer til å forandre noe. Det er epoken. Æraen. Det er stedet hvor jeg skal forandre mye i mitt liv. I dag har jeg en aldri så liten unntakstilstand, hvor jeg kun skal lande. Men så snart jeg er litt mer på beina, kommer jeg til å planlegge detaljene. Jeg skal sette datoer, og når disse datoene er satt, skal jeg for én gangs skyld klare å fullføre det.

Jeg husker for mange, mange år siden. Kanskje ti år siden. Så snakket jeg med min søster i telefonen, og dette var perioden hvor rusproblemene mine hadde begynt å sette inn. Selve problematikken hadde begynt å vise sitt ansikt, og den «sunne og vettige» festen var over. Da husker jeg min søster brøt ut i gråt i telefonen, og sa at hun ikke ville at jeg skulle bli en sånn. Det gjør ganske vondt å tenke på, for hun forutså nok riktig. Det gjør vondt å tenke på at jeg har hatt det sånn så lenge, og at jeg har hatt så enorme problemer med å ta lærdom av det. Jeg har alltid falt tilbake, til tross for at jeg har hatt så mange jævlige opplevelser i forhold til rus. Hvorfor det? Et menneske som aldri har hatt problemer med rus, ville nok ha kalt meg svak, patetisk, taper, slaur og alt dette. Og for å være helt ærlig, så kan jeg ikke si så mye på dette. Jeg føler det slik også. Jeg vet jo at jeg har mange vansker i livet, men jeg sitter på en så utrolig komplisert cocktail av psykiske problemer, og problemer i forhold til rus.

Akkurat nå, i skrivende øyeblikk, er det ingenting akutt. Jeg har vært edru i to uker, omtrent, men jeg sliter veldig med å føle at jeg går fremover, og ikke i en sirkel. Jeg tror jeg har prøvd omtrent alt, for å få hull på boblen. Og ja, jeg har etter hvert blitt veldig erfaren. Jeg er også usedvanlig sta i perioder, nærmest tvangspreget sta. Det er noen ting som ofte har blitt sagt om meg. Ting som har gått igjen, og det er spesielt:

«Jeppe vet best».

Med dette menes det nok ikke at jeg vet bedre enn andre, men heller at når jeg har bestemt meg for å gjøre noe på en spesiell måte, så er det sånn. Da er det ikke noen andre alternativer.

Jeg får unnskylde, men akkurat i dag skriver jeg mer til meg selv enn andre. Jeg jobber litt med meg selv nå, og da hjelper det å skrive. Jeg må vokte meg, for jeg kjenner at jeg ruger på en depresjon. Faktisk, så har jeg vært deprimert i lang tid, men av og til er det sånn at en voksen mann er i ferd med å begynne å gråte. Jeg er ikke sånn nå, men jeg kjenner smaken. Sist jeg var hos legen, sa jeg rett ut til ham:

«Hvis jeg ikke klarer å komme meg skikkelig ut av disse problemene, spesielt da i forhold til alkohol, vil det ende opp med selvmord, før eller siden.»

Etterpå ble jeg litt sjokkert over at jeg sa det høyt, men jeg tviler på at det var særlig overraskende. Det har vært ganske alvorlig i de verste periodene. Alkohol kan skrumpe en sterk mann inn til en liten rosin på kort tid. Jeg har vært denne rosinen så mange ganger, men jeg har også vært sterk. Det er som jeg veksler på å være sterk, til å bli denne rosinen. Det er syklusen. Slik fungerer altså den. Men nå merker jeg at jeg er lei av å spekulere. Det kommer et punkt hvor man rett og slett bare er nødt å handle, og innse at til og med planleggingen går i ringer. Jeg er sikker på at også du, som leser, dersom du har orket å lese alle disse sidene om planene mine, også har tenkt tanken om at planene mine også går i sirkler.

Så jeg skal være litt bestemt i tankegangen min. Jeg skal sparke meg selv litt bak, mens jeg skriver. For jeg er treg, og jeg er en mester på å utsette. Men jeg skal prøve å ro alle tankene i land i dagens skriv.

Jeg tenker igjen på dette med søsteren min, og når jeg tenker meg om, så har jeg jo nesten ikke kontakt med verken henne, min bror, nevøene og niesen min. Faktisk, så er det egentlig bare min mor og mine to onkler jeg har hatt kontakt med i familien.

Ofte føler jeg at flesteparten av dem tenker at jeg er død. At den Jeppe de kjente, aldri vil komme tilbake, og at han har forsvunnet for godt. At det som nå er igjen av meg, bare er en dranker som ikke er helt i mental balanse. Og hvis det er slik de føler det, så er det jo kanskje ikke så rart. Jeg har hatt disse problemene i tolv år. TOLV ÅR!!! Jeg har hatt noen perioder som har vært bedre enn andre, men alt i alt? Ikke bra, ikke bra.

Så nå sitter jeg altså her i en øde hytte. Jeg er glad for at alt har ordnet seg med den, og jeg er glad for at alt skal ordne seg, sannsynligvis etter en hard kamp og mange runder med meg selv. Men, jeg kom egentlig ikke hit fordi jeg vil leve øde, isolert og ensomt. Faktisk er det motsatt. Jeg kom hit fordi naturen tiltaler meg. Denne gangen var det som at den kalte på meg. Jeg har sagt det før, men det har ikke vært helt det samme: Tiden er inne! Det er ikke mer å hente. Jeg har en sterk følelse av å stå foran et veikryss. Kanskje det er en slags intuisjon. Men kanskje det også er en illusjon. Kanskje dette kommer til å bli et nytt Lanzarote-prosjekt. Derfor føler at jeg nå i løpet av kort tid må sette i gang med planleggingen, eller rettere sagt: Jeg må gjøre noe med planene mine. For selve planleggingen har det egentlig vært mer enn nok av. Det har nok til og med du som leser også skjønt. Jeg er nødt å tro at Herren vil vise meg veien ut av uføret.

Jeg avrunder med å lese blindt fra bibelen:

Salme 116

Herren frelser sjelen

«Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.

For han har vendt øret til meg, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets redsler hadde funnet meg, nød og sorg fant jeg.

Men jeg påkalte Herrens navn: Å, Herre, frels min sjel!

Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.

Herren verner de enfoldige: Jeg var elendig, og han frelste meg.

Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg.

For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall.

Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land.

Jeg trodde, for jeg talte. Jeg var ille plaget.

Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner.

Hvordan skal jeg gjengjelde Herren hans velgjerninger mot meg?

Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne.

Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.

Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd.

Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn.

Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!»

Dag 46 ( tidlig torsdag morgen 19.02.15 )

Dette er en god morgen! Klokken har så vidt passert syv, og jeg har vært våken i omtrent en time. Jeg har endelig fått penger på konto, så i dag skal det skje ting! Jeg skal blant annet få skiltene på scooteren igjen, og handle inn de siste tingene jeg trenger før avreise. Jeg skal også bestille selve turen, og ja, ordne mye. For nå er det knapt med tid. Det er herlig å bare skrive de ordene, og at jeg har for mye tid. At jeg er rastløs, og føler at jeg ikke kommer noen vei. Men slik er det ikke i dag. Nå har pengene kommet på konto, og det var egentlig de jeg ventet på, for å sette i gang med «prosjekt hytte».

I morgen er det avreise. Dette er min siste dag her hjemme, i denne omgang. Mange ville nok ha vært nervøs, men jeg kan ikke si at jeg føler meg så veldig nervøs. Jeg har kjennskap til området fra før, og har til og med gått i fjellene der. Dessuten er det faktisk ikke så langt unna. Det er langt nok unna til at jeg føler at jeg får ting litt på avsand, men allikevel ikke på andre siden av kloden.

Mesteparten av tingene er pakket og klare. Jeg har hatt mye fokus på varme klær, men også alle disse tekniske tingene mine, som jeg skal bruke til kreativ utfoldelse. I dag skal siste rest pakkes. Jeg håper ikke jeg glemmer noe. Jeg har skrevet en lang liste over tingene jeg trenger, så jeg tror jeg har ganske god oversikt. Noe glemmer jeg sikkert, men det går nok bra.

Min søster fyller år i dag, og det er en ganske spesiell dag også. Hun blir 35. Det er helt utrolig hvor tiden går. Tenk at hun er halvveis til 70. Det er ganske rart å tenke på. Jeg har ikke vært så flink å holde kontakt med henne eller min bror, men jeg håper det vil ordne seg etter hvert som jeg klarner mer opp.

Jeg gleder meg veldig til den dagen hvor jeg våkner opp, og kjenner at den verste delen er over. For jeg skal klare dette. Jeg er fremdeles ung og ved god helse, takk Gud. Jeg skal klare alt dette med Guds hjelp, samt at jeg skal ha blikket godt festet fremover, og ta utfordringer som de kommer. Det er lett å tenke: Jeg vil ikke klare disse utfordringene uten å kunne ha noe å roe meg på, eller uten å kunne ta meg en røyk osv. Men hvor i all verdens land og rike ligger styrken i en sigarett? Eller en drink? Eller en tablett? Alle disse tingene bryter meg jo ned, og gir meg alt annet enn styrke. De svekker meg, om noe. Og dette er noe jeg kommer til å kreve av meg selv å være bevisst på, for det er sannheten. Resten er avhengighet. «Styggen på ryggen», som musikeren Onkel P kaller det så fint. Fristelsene. Og jeg har ikke noen interesse av å falle for fristelser lenger, selv om det kan være vankselig. Jeg har gjort det mange ganger før, og har bare endt opp i elendighet. Fristelsene jeg tenker på, er som damen du vet er en skikkelig kynisk bitch, men når du er full nok, klarer hun allikevel å forføre deg.

Ofte ser jeg mennesker som ser så sunne ut, og til tider ser jeg på dem med et slags savn og lengsel. De ser så friske og spreke ut. Farger i kinnene, glans i håret, sporty og pene. Jeg kan tenke meg at gamle folk ofte ser på unge, friske mennesker på samme måte. Med det samme savnet. Forskjellen er bare at jeg ofte er like gammel som disse friske, sunne menneskene. Og jeg kan, hvis jeg vil, gjøre en forskjell, slik at jeg selv blir frisk og sunn. Når jeg ser meg i speilet nå, ser jeg egentlig bare et utgangspunkt. Jeg ser meg i speilet, og gleder meg til å se forskjellen. Jeg skal ta «før og etter»-bilder, og denne gangen skal jeg huske det også. Det var faktisk en god tanke. Jeg skal ta et selvportrett med kameraet hver dag under renselsen, for å se om det gradvis skjer noen forskjell. Hvis det ikke skjer noen forskjell, kommer jeg til å bli alvorlig skuffet. Men å gå fra å være skikkelig usunn, til å bli skikkelig sunn, jo føre med seg noen positive ting. Du tenker kanskje at jeg snakker mye om utseende. Men jeg gjør det av en grunn. Jeg mener bestemt at alt henger sammen, så ved bedre fysisk helse og utseende, følger også bedre selvbilde og selvtillit med på lasset. Med bedre selvbilde og selvtillit, utvides horisonten i forhold til hva jeg er i stand til å få til. Hvis jeg klarer alle disse tingene, vil jeg få mer troen på meg selv, og ting som i skrivende øyeblikk kan virke vanskelig, ja kanskje til og med umulig å få til, blir enklere, når de blir sett med et mer klart og åpent sinn.

Det høres kanskje litt rart ut, men jeg har merket noe pussig tidligere. Først og fremst: Jeg svinger jo veldig mye opp og ned av natur, og på grunn av livsstilen min, svinger jeg også veldig i vekt og utseende. Noen ganger ser jeg tålelig bra ut, mens andre ganger ser jeg ut som et flykrasj. Jeg kan også pendle opp og ned 15 kg på ganske kort tid. Jeg har gode perioder hvor jeg trener, spiser mer enn de fleste, og er nøye på alt som heter ernæring og sunnhet, med unntak av at jeg røyker da, og selvfølgelig disse heftige fyllekulene.

Men det som er litt rart, er at disse menneskene som ser så sunne og vakre ut når jeg selv er herjet, blir mer «normale» når man selv er i et godt hjørne. Som at man ubevisst selv blir flyttet opp noen nivåer. Og det er viktig å føle seg sterk. Når jeg er svekket, er jeg som en liten valp. Jeg vil egentlig bare at noen skal holde rundt meg og trøste meg, for eksempel når jeg er i en tung avrusning og depresjon. Og det gjør samtidig vondt å ha det sånn, for det er grusomt å være så langt nede. Og hvis man er svekket, så er det dessverre ofte slik at det ikke er omsorgspersonene som kommer først. De man virkelig trenger. Det er ofte gribbene som kommer først. Dette har jeg nevnt før. Folk som egentlig selv er svake, som ernærer seg på folk som er svekket. La meg komme med eksempel: Hvis man kommer abstinent på butikken, og hendene rister som et jordskjelv, så vil mannen eller damen i høyst sannsynlig legge merke til det. Det er en kunst i seg selv å håndtere et visa-kort eller å betale med kontanter, dersom man skjelver kraftig på hendene. Man skal gjerne kjøpe en sekspakning for å komme i gang med dagen. Men det er utrolig hvor mange som spiller på dette. Dersom de ser at du skjelver, ser de gjerne på det som et tegn på svakhet. Mange vil da oppføre seg ubehagelig. De gjør ting vanskeligere enn de er, drøyer unødvendig med tiden eller oppfører seg på en eller annen måte kjipt. Jeg snakker ikke i en sånn grad at du kan gå til sjefen deres og klage på dem, men indirekte adferd hvor de bare er kjipe. De gjør det nok ikke bevisst, for naturen er sånn. Det gjelder ikke bare mennesker. I grove trekk kan det faktisk sammenlignes med hvordan hunder kan oppføre seg. Jeg har for eksempel lagt merke til at dersom en av hundene får vondt, la oss si at den tråkker på en veps, og hyler; Da blir ofte de andre hundene sint på hunden som har det vondt. Dette kan egentlig sammenlignes med forrige eksempel. Derfor er det viktig å være sterk. Det er viktig å være sterk, av så utrolig mange grunner.

Jeg har samtidig merket at hvis jeg kommer over de samme folkene i kassen, i perioder hvor jeg er i et godt hjørne, så skygger de mer bane. Når jeg er sterk, spiller jeg tilbake med samme mynt. Hvis noen er sure eller arrogante mot meg, er jeg tilsvarende tilbake, eller bare ser dumt på dem. Jeg kan til og med riste på hodet og flire, hvis jeg synes folk er idiot nok, og jeg blir irritert nok.

Det er egentlig ganske trist at vi mennesker er så overfladiske. Jeg vet jo at ikke ALLE er sånn, takk og pris. Men det er verdt å merke seg, dersom man en dag er i et svekket hjørne. Og jeg skriver «svekket», og ikke «svak», fordi jeg i utgangspunktet er en sterk person. Men de fleste har ikke veldig god kunnskap hva rusproblemer gjelder. Når de ser en skjelvende hånd, tenker ikke alle: «Her er en alkoholiker med abstinens og tremor.»

De tenker dessverre ofte bare: «Her er en mann som skjelver. Han er redd. Han er svak.»

Det er sykt og teit, men veldig ofte sant.

Men her kan i hvert fall jeg skryte på meg noe, for en gangs skyld. Jeg vet i hvert fall hvordan jeg ville ha reagert, om det var jeg som satt i kassen, og en alkoholiker med tremor kom til meg. Jeg ville ha prøvd å hjelpe vedkommende, for jeg vet så ufattelig godt hvordan det er å ha det slik selv, og hvordan det føles. Og jeg vet at den depressive sinnstilstanden man er i når man er på drikkekjøret, er som å kjøre rundt på fire punkterte dekk. Jeg vet selv hvor utrolig stor pris jeg setter på et smil, et godt ord eller et klapp på skulderen, når jeg har det sånn. Så jeg tror at den skjelvende kunden hadde satt pris på meg, i hvert fall.

Nå har jeg sannelig sittet her og skrevet i en time. Jeg tror jeg må runde av for i dag, hvilket betyr at dette er siste dagen jeg skriver fra dette stedet. Neste gang jeg skriver, er fra hytten i Sogn og fjordane. Så da er dette en litt spesiell dag, og jeg avrunder som vanlig med å slå blindt opp i bibelen:

5.2 Joas setter Herrens hus, templet i stand 12:1-16

«I Jehus sjuende år ble Joas konge, og han regjerte i Jerusalem i førti år. Hans mor hette Sibja og var fra Be`er-seba.

Joas gjorde det som var rett i Herrens øyne, hele den tiden presten Jojada veiledet ham.

Men offerhaugene ble ikke nedlagt. Folket fortsatte med å ofre og brenne røkelse på haugene.

Joas sa til prestene: Alle penger som kommer inn til Herrens hus som hellige gaver, både pengene fra dem som kommer med i manntallet – pengene for folk etter det verd som fastsettes for hver enkelt – og alle de penger som noen av fri vilje kommer med til Herrens hus – disse pengene skal prestene ta imot, hver av sine kjenninger. Så skal de sette huset i stand, overalt hvor det blir funnet noen skade.

Men i kong Joas` tjuetredje år hadde prestene ennå ikke utbedret skadene på huset. Da kalte kong Joas presten Jojada og prestene til seg og sa til dem: Hvorfor utbedrer dere ikke skadene på huset? Nå skal dere ikke lenger ta imot penger av folk dere kjenner, men gi dem fra dere, slik at skadene på huset kan bli utbedret.

Og prestene samtykte i at de ikke skulle ta imot penger av folket. Men så skulle de heller ikke sette i stand templet.

Så tok presten Jojada en kiste og boret et hull i lokket. Så satte han kisten ved siden av alteret. Han satte den på høyre side, der hvor folk går inn i Herrens hus. Og prestene som holdt vakt ved inngangen, la ned i den alle pengene som kom inn til Herrens hus.

Når de så at det var mange penger i kisten, gikk kongens skriver og ypperstepresten dit opp, og de samlet de pengene som fantes i Herrens hus, og talte dem opp.

Siden gav de pengene som de hadde veid, til dem som gjorde arbeidet og hadde tilsyn med Herrens hus. Og de gav dem videre til tømmermennene og bygningsarbeiderne som arbeidet på Herrens hus, og til murerne og steinhoggerne. Likeså brukte de pengene til innkjøp av tre og hogne steiner, så de kunne utbedre skadene på Herrens hus, og til andre utlegg for å sette huset i stand.

Men det ble ikke laget sølvfat eller kniver eller skåler til å stenke blod med, eller trompeter eller noe slags kar av gull eller sølv til Herrens hus for de pengene som kom inn til Herrens hus.

De overgav pengene til dem som gjorde arbeidet, og de brukte dem til å sette Herrens hus i stand.

Ingen holdt regnskap med de mennene som tok imot pengene og gav dem til arbeidslederne, for de gikk ærlig fram.

Men de pengene som kom inn ved skyldoffer og syndoffer, gikk ikke til Herrens hus, de tilfalt prestene.»

Dag 40 ( tidlig morgen fredag 13.02.15 )

Klokken har så vidt passert kvart over seks om morgenen, og jeg er lys våken. Jeg våknet klokken halv tre i natt, og har ikke sovet siden. Så man kan trygt si at jeg har litt problemer med søvnrytmen for tiden. Men nå skal jeg holde meg våken til i kveld, så får jeg heller bare være trøtt.

Det ble en litt brå avslutning på gårsdagens skriv. Jeg hadde egentlig planer om å skrive mer om kvelden, men jeg kom aldri så langt, så jeg etterfylte bibel-greiene mine nå nettopp i sted.

Jeg tenker og tenker, og kjemper mot veldig depressive tanker. Men oppi det hele, virker det som at det har kommet en litt streng røst inni hodet mitt, som sier hvordan jeg skal gjøre ting videre. Ironisk nok, så er det jo bare én vei det kan gå når man har nådd bunnen. Og det har jeg. Jeg tenker at jeg har det helt elendig i livet, og det er ikke lange veien fra sannheten. Jeg klarer ikke engang å smile om dagen. Men så kommer denne røsten, og sier til meg at dette enkelt og greit ikke går lengre. Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det, for jeg er så fullstendig klar over det selv. Jeg vandrer rundt i en tåke av elendighet, en vond sirkel. Det skader meg å ha det sånn. Jeg kjenner meg snart ikke igjen lenger. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvor lenge jeg egentlig har hatt det sånn, uten virkelig, virkelig å gjøre noe med det. Elendigheten svekker meg. Den stjeler tid fra meg, og når den ikke gjør det, tuller den med tidsoppfatningen min. Jeg begynner nesten å ta til tårene når jeg tenker på hvor mye tid som har gått. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne skru tiden tilbake la oss si tolv år, for å prøve på nytt. Men hva er egentlig vitsen med å tenke sånn? Skal jeg bruke enda mer tid på å sitte med deprimerte tanker om at det var sånn og sånn det skulle ha vært? Skal jeg bruke mer tid på å se tilbake på gode stunder med savn, fordi de kan være en trøst i elendigheten jeg nå opplever? Skal jeg prate med en psykiater om det? Eller kanskje legge meg inn? Skal jeg gå over på andre typer medisiner? Skal jeg finne et nytt rusmiddel? Skal jeg gjøre som så mange andre, og si at alt går bra med meg, selv om det egentlig ikke gjør det? Er dette noe andre mennesker kan gjøre så veldig mye med i utgangspunktet? Eller…. Skal jeg for én eneste gangs skyld lytte til meg selv og mine egne signaler? Jeg har bestemt meg for sistnevnte.

Jeg trenger enkelt og greit å finne tilbake til meg selv. Det er en svært ubehagelig følelse å se seg selv i speilet, og ikke være helt sikker på hvem det er du faktisk ser på. Det er også en veldig ubehagelig følelse å ikke vite hva andre tenker om deg. Jeg vil tippe at mange tenker på meg som en rar og kanskje til og med ustabil dranker. Det er kanskje rart å si det, men slik som jeg ofte har fremstått, kan jeg ikke si at jeg klandrer dem for det heller. Men da snakker jeg om folk som egentlig ikke kjenner meg. Statister i livet mitt. Mannen som går forbi meg på gaten. De jeg selv er en statist for, med ustø gange.

De som kjenner meg, vet at jeg har masse problemer koblet opp mot rus og psykisk helse. Og som jeg tidligere nevnte så vidt, har jeg fått støtte over facebook fra folk jeg kjenner fra gammelt av. Dette er noe jeg har satt usedvanlig stor pris på, og det hjalp faktisk da jeg var så langt nede at jeg vurderte å avslutte det hele. Det er ikke mer enn noen uker siden. Jeg drakk mye, og var så lei av å surre rundt i et eneste kaotisk, depressivt mønster som ingen ende ville ta. Jeg så rundt og rundt etter noen som helst grunn til å fortsette å leve. Jeg følte jeg aldri ville klare å komme meg ut av det, og at folk kun var snille mot meg fordi de synes synd på meg. Og jeg kan si deg helt ærlig: Det er grusomt å ha det sånn.

Men sannelig var det noen som klarte å gripe igjennom til meg. Det er egentlig helt utrolig å tenke på. At noen ord klarte å få meg litt mer opp på beina. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det er egentlig utrolig hvor lite som skal til i slike situasjoner: Et vennlig ord, et smil, et vink. Et signal på at du faktisk i det hele tatt fremdeles eksisterer, og ikke er usynlig, uansett hvor herjet og jævlig du måtte se ut og føle deg. Det er alltid en god følelse av å bli sett av noen som er glad i deg.

Men, det kommer alltid noe godt ut av noe vondt. Jeg vet at mange vil tenke: «Hah, den har vi hørt før!» når jeg sier det jeg har tenkt å fortelle, og vanligvis ville jeg ha hengt meg opp i dette. Jeg ville blitt frustrert over at de hadde mistet troen på meg, og kanskje til og med påvirket, for så å begynne å tvile på om jeg selv vil klare det. For det er lett å lage sprekker i et allerede bristet selvbilde. Og jeg kan omtrent ikke forestille meg noe som går mer utover selvbildet, enn å ikke klare å komme seg på beina.

Poenget mitt var at jeg i det siste har tenkt mye, og det er at jeg nå står foran et veikryss. Denne gangen mener jeg det veldig alvorlig også. Jeg føler det på meg, på sett og vis. Jeg føler at livet har kommet til det punktet, hvor jeg faktisk for én gangs skyld er voksen, tar den voksne avgjørelsen, og ikke den enkle og barnslige. At jeg for én gangs skyld tar et valg, og står ved det, i stedet for å forandre på det kort etter. Jeg er nødt å kontrollere impulsene mine, og ja, det er vanskelig. Hvis man står i et veikryss som sprer seg til hundre veier, kommer man ingen vei om man velger å gå på alle. Slik har det vært for meg. Og jeg har egentlig ikke kommet noen vei. Eller, faktisk: Hvis jeg skulle klare å komme meg helt på beina, både psykisk og i forhold til rus, så hadde jeg helhetlig sett kommet en veldig lang vei. Jeg hadde sittet med en enorm livserfaring, og jeg kunne ha hjulpet andre å finne veien ut av samme uføret. Men så lenge jeg forblir værende i elendigheten selv, er jeg ikke i posisjon til å hjelpe andre heller. Det er ganske logisk: Hvis man ikke kan hjelpe seg selv; Hvordan skal man da kunne hjelpe andre? Så det hele er en litt komplisert greie. Men Lanzarote-turen er et godt eksempel på hva jeg snakker om. Jeg ville jobbe for sjømannskirken, og hjelpe de som slet med sitt. Så endte det opp med at jeg selv måtte få hjelp av sjømannskirken. Jeg var med andre ord ikke klar, og jeg feilet. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde tatt meg denne renselses-perioden. Jeg prøvde å ignorere den litt, og trodde at jeg var sterkere enn jeg var. Der brant jeg meg, og det var ikke på grunn av solen. En lege sa en gang til meg:

«Det høres ut som at du går rundt på brukne bein».

Jeg synes faktisk dette var en veldig klok ting å si, for ofte har det vært sånn med meg.

Jeg tror det vil være mange blandede meninger om hvordan jeg skal rense meg selv, så jeg vil skrive litt om dette nå.

Om nøyaktig en uke kommer jeg til å bo i en hytte, hvor min nærmeste nabo er naturen. Det er en enkel hytte, men den har alt jeg trenger. Butikken ligger noen kilometer unna. De fleste ville nok synes det høres utrolig ensomt og forlatt ut, og at isolasjonen ikke vil være bra for hodet mitt. Noen har også hevdet at dersom jeg skulle få delirium eller tilbakefall der ute, så ville det få enorme konsekvenser. Kanskje til og med en dødelig utgang. Og dette er jeg helt enig i. Jeg ville nok ikke gjort lurt i å reise dit etter en tung fyllekule, og fremdeles være full ved ankomst, for så å stoppe brått. Det ville vært en ganske så risikabel ting å gjøre.

Men nå er det akutte med alkoholen over. Jeg har vært edru i en uke nå, og det er fremdeles en uke til jeg reiser. Det er egentlig ikke bare alkoholen i seg selv som står i fokus. Så lenge jeg nå holder meg edru, er det ingen fare i forhold til alkohol. Jeg kommer også til å bruke antabus når jeg er der, så alkohol-delen er helt i orden, så lenge jeg fortsetter å holde meg avholdende. Og det er jo en del av planen.

Når jeg snakker om en renselse, så snakker jeg i en større skala. Jeg snakker om å rense meg selv for alle ting som plager meg; Alle avhengigheter, tankekjør, angst og depresjoner. Og selv om de fleste kanskje tenker at et øde og forlatt sted ute i naturen må være grobunn for depresjon og angst, tenker jeg motsatt.

Den siste tiden har jeg vært veldig stresset, og som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg, så har jeg hatt en underlig, klaustrofobisk følelse. Jeg har også hatt følelsen av at jeg må «skynde meg å leve», for jeg klarer ikke å følge tiden på samme måte som alle andre. Cocktailen av rus og mentale problemer har toppet seg, og dette har gjort at jeg føler jeg mister meg selv. Og dette er grunnen til at jeg har begynt å tenke alternativt, samtidig som jeg har fått denne indre, strenge røsten som sier:

«Nå er det nok!»

Jeg tror det er mitt egentlige jeg som protesterer og setter foten ned, og for å være helt ærlig, synes jeg det er godt å høre den røsten. Jeg merker at jeg lytter til den. Jeg merker at den er pålitelig, og at den skal vise meg veien ut av uføret.

For jeg har egentlig bare to valg nå, og det ene er det riktige. Jeg reiser ut i naturen, mediterer mye, setter opp faste rutiner på ting, kutter alle tingene jeg er avhengige av, går lange turer med Fido, skriver og skriver, maler og lager musikk. Jeg kommer også til å fiske, og forhåpentligvis begynne å trene når det verste har gitt seg. Jeg vet at det finnes et treningsstudio ca 7 km unna, som jeg akter å benytte meg av.

Når dette er sagt, så skal jeg si at jeg ikke bare skal holde meg unna alkohol. Jeg har også laget en nedtrappingsplan på Sobril med legen, og jeg skal slutte med selv de tingene som andre mener er uviktige, som tobakk og kaffe. Dette høres kanskje litt rart ut, men når det er slik at man er plaget av en avhengighet, så vil den prege deg negativt hver gang du gir etter for den. Jeg hadde også astma som barn, og vokste den fra meg. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg tenker at det ikke er uviktig å slutte å røyke etter 21 år som røyker da.

Og ja, det blir mye på én gang, men jeg kommer ikke til å dø av det. Tvert imot. Ingen av de gjenstående avhengighetene er farlige, ved seponering. Sobrilen er jo ganske kraftig å slutte for brått med, så her har jeg laget en plan med legen min.

Naturen skal være min hjelper. Jeg kommer til å ha det tungt, og står kanskje foran min livs største depresjon. Men akkurat denne depresjonen er i såfall nødvendig. Dessuten tror jeg at jeg vil bli nærmest manisk av lykke når jeg merker at ting begynner å slippe taket. Når jeg ser at jeg faktisk klarer disse tingene, og at jeg faktisk lykkes. Når jeg merker at jeg blir mer meg selv, og at valgene jeg tar videre, ikke kommer fra en annen enn den jeg er.

Det som vil skje, er at jeg først kommer til å ha noen dager hvor jeg på en måte lander, før alt begynner. Det kommer til å bli et knallhardt opplegg, og jeg prøver å forutse om jeg kommer til å bli lykkelig eller ulykkelig på veien. Jeg tenker at det mest naturlige er at jeg kommer til å oppleve litt av alle følelser. Kanskje jeg kommer til å gråte, kanskje jeg kommer til å le. Kanskje jeg blir livredd, kvalm, paranoid, søvnløs, irritabel og utrolig rastløs. Kanskje jeg ikke engang kommer til å orke å gjøre noe. Men ingen av disse følelsene er farlige, og uansett: Jeg kommer til å gjennomføre det. For når det slaget er vunnet, er jeg meg selv igjen. Og det er lenge siden.

Jeg var jo som nevnt hos legen i går, og vi pratet litt om planen videre. Jeg sa det som det var til ham, at jeg innså at jeg hadde feilet mye, misforstått mye, og at jeg nå hadde en underlig følelse av at jeg var i ferd med å bli voksen. Jeg sa det på en sånn måte at han begynte å le, for jeg har jo hele veien vært skeptisk til å bli voksen. Jeg synes det virker så utrolig kjedelig, og innser samtidig at dette er en veldig barnslig tanke. Det er kanskje bare slik jeg føler det også. Men de fleste på min alder er betydelig mer «voksen» enn hva jeg er. Samtidig har jeg jommen mye livserfaring som de ikke har også. Dessuten føler jeg at det er veldig mange som prøver så hardt å være voksne. Det synes i hvert fall jeg er utrolig barnslig. Så det kan bli interessant å se hvordan alt dette skal gå. Det er nemlig ikke slik at jeg har behov for å bli «tolket» som spesielt voksen, men jeg har lyst å ta kontroll over mitt eget liv. Jeg har lyst å komme i gang med utdanning, og deretter få meg arbeid. Jeg har lyst å finne meg en sunn og elskverdig dame som elsker den jeg egentlig er, og ja, jeg trodde aldri jeg kom til å si det: Jeg vil ha et helt vanlig liv. Det er bedre å ha et vanlig liv, enn å ikke ha et liv i det hele tatt. Jeg må bare innse at festen er over for lenge siden. Den tiden er forbi. Jeg lever i en tid som er forbi. Det er ingen eller ingenting igjen der, bortsett fra elendighet, mørke og sorg.

Jeg har også satt opp faste datoer på når jeg skal slutte med de enkelte tingene, og dette er en plan jeg har tenkt å følge til punkt og prikke. For det er sånn nå, at jeg er nødt å se «forbi» tåken. Slik vil det være ganske lenge, men på andre siden venter et mye bedre liv. Det er jo på andre siden alle de gode ting er, og hvor alle de gode ting venter. I stedet for å stå utenfor i kulden og mørket, for å se inn vinduet med masse lys, slik jeg har gjort i så mange år nå, så akter jeg å gå inn i stedet.

Jeg avrunder som vanlig ved å slå blindt opp i bibelen:

6.9 Profeten går i forbønn for folket 14:19-22

«Har du da fullstendig forkastet Juda, eller kjenner din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss, så det ikke er noen legedom for oss? Vi venter på fred, og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse.

Vi kjenner, Herre, vår ugudelighet, våre fedres misgjerning, at vi har syndet mot deg.

For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Overgi ikke din herlighets trone til vanære! Kom i hu og bryt ikke din pakt med oss!

Er det blant hedningenes falske guder noen som kan gi regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting»

Dag 39 ( Morgenen torsdag 12.02.15 )

Som du ser, så er det ganske lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg skulle ønske det var på grunn av at jeg hadde lite å fortelle. Jeg satte meg jo en sånn regel om at jeg ikke kom til å skrive hver dag, dersom den andre dagen var lik den første.

Men det har skjedd mye siden sist. Jeg har vært syk, og jeg hadde en periode hvor jeg drakk sammenhengende i flere uker. Jeg ble mildt sagt like syk som da jeg var på Lanzarote, eller alle de andre tusen gangene jeg har vært syk. Heldigvis førte det ikke til noen innleggelse. Men den siste dagen jeg drakk, var jeg så abstinent at jeg drakk en flaske med munnskyllevann. Dette var av en slik variant man kjøper på apoteket. Den smakte helt jævlig, og jeg følte meg noe forgiftet der jeg gikk drivende gatelangs til legen. Jeg må ha sett forferdelig ut. Men heldigvis hjalp han meg tilbake på medisiner. Jeg hadde nemlig atter engang gått tom. Så jeg drakk vanlig pils ut dagen, og startet på medisiner dagen etter. Da klarte jeg heldigvis å stoppe med drikkingen, og innså at jeg var inne i en av mine dypeste depresjoner. Og forresten, jeg oppdaget at det ikke var alkohol i flasken med munnskyllevann. Det er jo nesten litt komisk. I hvertfall kan det trygt kalles tragikomisk. Men jeg hadde sikkert frisk pust den dagen.

I ettertid har det gått bedre, men jeg har innsett at jeg ikke alltid er frisk. Jeg har ofte ikke vært frisk, og det handler ikke utelukkende om alkohol, slik mange i psykiatrien hevder. Jeg begynte jo nesten å tro på det selv etter hvert, men har hatt lange tenkepauser nå, og innsett at jeg egentlig har hatt rett hele veien. For selv i perioder hvor jeg ikke drikker, og ikke er abstinent, og i perioder hvor jeg i det hele tatt hadde rørt alkohol fra tidligere av, har jeg vært syk. Med «syk» mener jeg alt fra angst, depresjoner, tvangstanker, isolasjon, vrangforestillinger osv. Listen er lang.

Det gir meg en litt rar smak i munnen å tenke på; at jeg faktisk har hatt rett, og psykiatrien i så mange tilfeller har hatt feil. Derfor må jeg innrømme at alle mine blandede erfaringer fra psykiatrien, nå har gjort at jeg har lyst å klare meg helt uten dem. Jeg har en veldig god fastlege, og jeg har medisiner. Noen videre hjelp ønsker jeg ikke.

Når det gjelder hytten og dette prosjektet, så er det fremdeles helt aktuelt. Faktisk, så er det omtrent det eneste som står i hodet på meg for tiden. Jeg har heldigvis fått utsettelse på selve flyttingen, og var ganske ærlig med husverten om hvorfor ting kunne ta litt ekstra tid. Så nå er den offisielle flyttedagen satt til den 20 februar. Altså om litt over en uke.

Selve perspektivet mitt på hytteprosjektet har forandret seg da. Jeg ser på turen som en slags «renselse», som jeg kanskje har nevnt før. På sett og vis, kan man si at denne turen for meg skal være en slags avrusning, eller en overgang til et helt nytt liv. For uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, så er det hva jeg trenger; Å starte et helt nytt liv. Et nytt sted. Ja, å starte helt på nytt. Men jeg kommer selvsagt til å komme hjem på besøk, og jeg håper at jeg får besøk også.

Jeg har utrolig lyst til å slette Facebook, fordi Facebook i seg selv stresser meg veldig. Men samtidig er det på en måte den eneste måten jeg kan ha kontakt med gamle og nye venner. Så jeg vet ennå ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg må tenke litt på det.

Nå de siste dagene har jeg hatt en ekstrem depressiv tankegang. Den har vært nesten ugjenkjennelig, og har for det meste basert seg på tanken: « Jeg har feilet i livet.»

Det gjør vondt å tenke sånn, men jeg kan ikke hjelpe det. Jeg ser tilbake, men ser ikke så mange ting jeg er stolt av. Jeg vrenger meg også ved tanken på at jeg har blitt 32. Mine jevnaldrende er så etablert. Jeg blir glad på deres vegne, når jeg ser hvor godt de har det, med jobb, karriere, familie, hus og bil osv. Samtidig føler jeg meg selv som et svart hull, og jeg innser at de valgene jeg selv har tatt i voksen alder, bare har vært tull. Det svir i hjertet mitt å tenke på. Jeg ville jo aldri bli voksen. Jeg som alltid bevisst tok avstand fra «kvernen», og ville leve alternativt. Som en kunstner, helst fra en annen planet. Jeg fikk det til en viss grad som jeg ønsket der også.

Men når jeg nå ser meg tilbake, og ser rundt meg, så føler jeg meg bare som en taper. Jeg liker ikke engang å se meg i speilet lenger. Jeg liker ikke den jeg ser. Jeg klarer ikke å trene engang, om dagen. Jeg har manglet den gnisten, og tenker bare: «Hva er vitsen?»

Som søster av disse depressive tankene, kommer alltid også angsten og paranoiaen. Jeg går rundt alene og er redd, deprimert, sammen med en pågående, sadistisk og nedbrytende tanke/stemme i hodet:

«Du fortjener det. Du har ikke jobb, ikke utdanning, ikke noe særlig med penger, ikke noe særlig med forstand, er impulsiv, fullfører aldri noe, drikker som en sil, er tidvis kranglete og teit. Listen er lang, men generelt har du ingenting å skryte av. Du har ingenting å være stolt av. Du er bare en byrde og en belastning.»

Har du noen gang hatt følelsen av at uansett hva du gjør, så tar du bare opp plass? Som at du tar opp for mye plass, på en måte? Jeg tenker ikke bare fysisk. Det er vanskelig å forklare den følelsen. Det er som en slags form for klaustrofobi. Som en liten fugl med et enormt vingespenn. Derfor tror jeg at det kommer til å bli godt å få en liten seter for seg selv. Jeg ser frem til å reise. Jeg kunne egentlig ha tenkt meg å reise nå, men jeg må få penger på konto først.

Så ut ifra alt dette, så føler jeg at jeg ikke har så mange andre valg. Det er jo ikke bare lett å starte et helt nytt liv, et helt annet sted. Men når jeg føler det slik, så er det ikke så mye annet å gjøre. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei her. Det har gått så mange år nå, så jeg tror tiden er inne for forandring.

Jeg har vært edru i nesten en uke nå. Det har faktisk gått noenlunde greit, i forhold til tidligere erfaringer. Men etter noen dager kom altså denne ekstremt, depressive tankegangen. Jeg kommer til å nevne det for legen min i dag. Jeg skal nemlig dit senere. Jeg er glad jeg har ham som fastlege, for han er utrolig forståelsesfull.

Så det som skjer nå fremover, enten jeg vil eller ikke, er at jeg skal til denne hytten, og jeg blir der på ubestemt tid. Og når denne basen er i orden, skal jeg så smått begynne å rydde opp i livet mitt. Og for å si det enkelt: ALT i livet mitt er et eneste rot. Det blir mye å ta tak i, men det finnes ikke noen andre alternativer.

Jeg har forresten begynt å legge planer videre også. Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å tenke når jeg har begynt å nærme meg enden av oppholdet på hytten, men jeg vet i hvert fall at jeg vil studere. I skrivende øyeblikk tror jeg faktisk at jeg kommer til å bevege meg videre til Førde etter oppholdet på hytten. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli på hytten, så det er mest magefølelse det går på nå.

Jeg ringte forresten til NAV i går, for å undersøke om jeg som en Asperger hadde mulighet for å få dekket nettstudier, som igjen vil gi meg studiekompetanse. Jeg har nemlig veldig lyst til det, men dersom jeg skal gjøre det på vanlig måte, altså vanlig undervisning, så må jeg vente til høsten. Men tenk hvor fint det hadde vært å «gå på skole» mens jeg er på hytten. De på NAV virket faktisk mer positiv enn jeg forventet, og sa at de skulle undersøke det nærmere, og ringe meg opp innen to virkedager. Jeg tror følelsen av å gå på skole, eller følelsen av progresjon ville ha gjort meg godt.

Når det gjelder maling, så har jeg så vidt startet opp igjen. Men jeg har ikke vært i det helt store hjørnet ennå. Jeg tror kanskje jeg har malt 7 malerier i år 2015. Men alt henger sammen. Det er ikke til å legge skjul på: Jeg trenger ny inspirasjon og nye inntrykk. For å spesifisere ytterligere: Jeg trenger et nytt liv.

Jeg har lyst at familien min skal være stolt av meg også, og ikke gå rundt å være bekymret for meg hele tiden. Jeg er tross alt en voksen mann, selv om jeg i perioder oppfører meg som en drittunge. Jeg skal prøve å forandre på alt. For etter hvert har dette blitt uutholdelig. Jeg tviler på at det vil bli bedre med årene, dersom jeg kun får ført mer alkohol på CV-en, og ingenting annet.

Jeg skal nå inn til min mor med en kopp kaffe, og deretter skal jeg ut og trimme Retrieverne. Jeg trenger å få så mye dagslys som mulig. Jeg har vært våken siden klokken fem. Søvnrytmen min er helt oppdelt og merkelig, og slik er det ofte for meg på denne årstiden. Men jeg skal skrive mer senere.

Det har gått noen timer siden sist, og det er fremdeles noen timer til jeg skal til legen, så jeg tenkte at jeg likeså gjerne kunne skrive litt.

Jeg har vært ute på tur med Fido, og kastet ball med ham. Jeg jobber hardt med å få ham ned de ti kiloene veterinæren har anbefalt, men jeg tror det ordner seg rimelig raskt så snart vi har flyttet mer ut i villmarken. Da har jeg også mer oversikt over hva og hvor mye han spiser.

I det siste har jeg vært plaget med mareritt og drømmer. Jeg sover da i det minste, og er glad for det, men det skjer mye rart i hodet mitt så snart det treffer puten. Ironisk nok som det kanskje høres ut, er det ofte da tankekjørene virkelig setter inn. Når man ligger og svever mellom søvn og våkenhet, har man liksom ikke lenger helt oversikten over hva som er drøm, og hva som er virkelig. Virkeligheten blir mer flytende, og man våkner gjerne brått og forvirret. Ofte føles det som at jeg blir mer sliten av å sove, enn å være våken.

Jeg avrunder som vanlig ved å lese blindt fra bibelen:

9.1 To fikenkurver som tegn, kap. 24

«Herren lot meg se to syn: To kurver med fiken var stilt opp foran Herrens helligdom. Det var etter at Babels konge Nebukadnesar hadde bortført Judas konge Jekonja, Jojakims sønn, og Judas høvdinger og tømmermennene og smedene fra Jerusalem og ført dem til Babel.

I den ene kurven var det meget gode fikener, slik som tidligfiken er, men i den andre kurven var det meget dårlige fikener, så dårlige at de ikke kunne spises.

Og Herren sa til meg: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Fikener. De gode fikener er meget gode, og de dårlige er meget dårlige, de er så dårlige at de ikke kan spises.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Så sier Herren, Israels Gud: Som en gjør med disse gode fikener, vil jeg se med velbehag på de bortførte av Juda, dem som jeg har sendt bort fra dette sted til kaldernes land.

Jeg vil rette mine øyne mot dem med velbehag og føre dem tilbake til dette landet. Jeg vil bygge dem opp og ikke bryte dem ned, jeg vil plante dem og ikke rykke dem opp.

Jeg vil gi dem hjerte til å kjenne at jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg vil være med deres Gud. For de skal vende om til meg av hele sitt hjerte.

Og som en gjør med dårlige fikener, som er så dårlige at de ikke kan spises – ja, så sier Herren: Slik vil jeg gjøre med Judas konge Sidkia og hans høvdinger og dem som er blitt igjen i Jerusalem, dem som er blitt igjen i dette landet, og dem som bor i landet Egypt.

Jeg vil gjøre dem til et illevarslende skremsel for alle jordens riker, til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de steder jeg driver dem bort til.

Jeg vil sende sverd, hungersnød og pest iblant dem til de blir helt utryddet av det landet jeg gav dem og deres fedre».