Stikkord: Psykiske problemer

Dag 64 ( søndag 12.04.15 )

Da har sannelig søndagskvelden kommet, og jeg har kommet godt over halvveis i boken min. Det blir spennende å se hvordan den ender opp.

Dagen i dag har vært ganske lik de andre, igjen. Jeg skulle ønske jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe annet, for å skape mer variasjon i boken, men jeg må nesten forholde meg til sannheten, ellers er det ikke noen vits i å skrive den. Da kunne jeg likeså gjerne ha logget meg inn på Facebook, og lagt ut en solskinnshistorie om livet mitt. Men jeg foretrekker å skrive i denne boken for tiden, fremfor noen andre steder.

Jeg kjente tidligere i dag at jeg fremdeles svinger for mye. Men jeg har i det minste vært flink til å gå på fjellet, og trene rygg etterpå, som jeg skulle, ifølge treningsprogrammet mitt. Jeg har også fjernet en ødelagt reol fra rommet mitt. Jeg orket ikke å se på den, for den minnet meg så mye om fylla. Jeg har en rar følelse i meg, når det gjelder alkoholen. Jeg føler liksom at jeg ikke har sluttet å drikke, selv om jeg har det. Eller som at det å slutte å drikke ikke er godt nok. Jeg tror nok bare det er et symptom. Men jeg føler meg svekket, og jeg liker ikke den følelsen. Men jeg må rasjonere opp turene med hundene, da jeg ikke klarer å gå med alle på samme dag. For ikke lenge siden gikk jeg gjerne med alle tre på én gang. Men det har ikke så mye med det fysiske å gjøre. Det er vel heller kaoset mellom ørene som sliter meg ut.

Jeg har kikkerten rettet mot morgendagen. Da er jeg pent nødt til å gjøre andre ting enn å vente på å bli «frisk». Nå er det mange praktiske ting som ikke lenger kan utsettes, og egentlig føler jeg at jeg er klar til å begynne så smått å si «hallo» til samfunnet igjen. Jeg aner ikke hvordan folk ser meg nå om dagen, når jeg er ute og går. Men jeg kan tenke meg at jeg ser ganske sliten ut. Men jeg håper i hvert fall at jeg ser langt bedre ut enn når jeg er på grøftefylla. Ellers tror jeg sannelig at jeg ville ha blitt litt trist.

Jeg er også pent nødt å bli sosial igjen, og jeg tenker mye på en god kamerat som bor ikke så langt unna. Han har også opplevd mye, og er egentlig en av de som står meg nærmest av venner. Vi er på mange måter i samme situasjon, og har opplevd mange av de samme tingene. Det hadde vært fint om vi kunne begynt å henge sammen igjen. Se på filmer, gå på turer, preike og alt dette. Det har vi begge godt av. Jeg må også få bort en punktert sykkel jeg har lånt av ham for et års tid siden. Jeg tror kanskje han vil ha den tilbake etter hvert. Men sist jeg var med ham, var jeg dritings. Da sa han at han ville se meg bli frisk. Jeg er enig med ham. Jeg vil også se meg bli frisk. På sett og vis føler jeg meg en anelse patetisk, for nå har det gått snart ti dager. Da jeg kun var avhengig av alkohol, brukte jeg maks ti dager på å bli frisk av det, uansett om jeg hadde vært på grøftefylla i fire uker, og var totalt underernært. Så på mange måter føler jeg at jeg syter. Jeg prøver også å si til meg selv: «Nå skjerper du deg. Slutt å syt.»

Men jeg har også en tendens til å «glemme» at jeg også er dønn avhengig av Sobril. Det er ikke så mange som vet dette, der ute. Men jeg fikk jo smertelig erfare denne avhengigheten etter å ha vært edru i fire dager. Det var som at det gikk opp et lys for meg, ironisk nok da jeg merket at jeg holdt på å kollapse av å faktisk se på lys. Da kom den elektriske hjelmen, paranoiaen, og jeg gikk mer eller mindre rundt i ringer, og visste egentlig ikke hva jeg holdt på med. Jeg la meg nedpå, stod opp igjen etter tre minutter, begynte å rydde, ble svimmel, vurderte nesten ambulanse, etterfulgt av en depresjon som kom som et lynnedslag etterfulgt av et kraftig tordenvær. Alt dette fordi jeg hadde latt være å ta disse medisinene. Og dette var IKKE psykisk. Men det som var positivt, var at jeg fikk noen åpenbaringer også. Jeg skjønte hva som var abstinens av alkohol, og hva som var abstinens av disse pillene. Og ettersom jeg kjente igjen formen fra noen av de verste periodene igjen, skjønte jeg at dette var Sobril-abstinens. Så Sobril har på en måte sneket seg inn i livet mitt. Men jeg står fremdeles ganske bestemt på at det er mye bedre å bruke disse enn alkohol. Og når det er sagt, vil jeg understreke at det er ubehagelig å være så avhengig av noe, uansett hva det er. Men jeg skal til legen min på torsdag, og si det som det er. Jeg har egentlig allerede sagt det. Det at jeg ikke bør gape over for mye akkurat nå. Jeg håper jeg kan få stå på dem et par måneder til, for de er krykken min akkurat nå, og jeg tror rett og slett at jeg er for svekket til å begynne å seponere eller trappe ned på dem i denne stormen. Men jeg er heldig på mange måter, og det er at jeg har verdens beste fastlege, og jeg har også kontakt med andre veldig dyktige, forståelsesfulle leger på samme legesenter. De må nesten få en stjerne i boken min. Til og med de flotte damene som jobber i skranken der er utrolig snille og forståelsesfulle. Det er ikke ofte man finner så mange sympatiske sjeler under samme tak, så dette legesenteret må få en stjerne i boken.

Men nei, jeg er ikke så stolt av meg selv, med tanke på tilstanden jeg ofte har vært i der borte. Jeg har ofte hatt med meg øl på legesenteret, rett og slett fordi jeg har vært så dårlig. Og når jeg er dårlig, er det som tidligere nevnt som at ølboksen er en kroppsdel jeg overhodet ikke kan gi slipp på, uansett omstendigheter. Jeg vet hvordan dette føles, og jeg kan forestille meg at det kan virke respektløst fra utsiden. Men det har aldri vært meningen å fremstå som respektløs. Det skal i hvert fall aldri skje igjen.

Også de på legesenteret skal få se meg bli frisk. Og mye er takket være dem. For om jeg ikke hadde vært så heldig å få slike dyktige og sympatiske sjeler fra helsevesenet rundt meg i de mest kritiske fasene, så er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde vært her nå. Og jeg tror jeg trygt kan si at dette ikke er en overdrivelse engang. Jeg er veldig glad jeg fikk fastlegen min der borte. Ting begynte faktisk å forandre seg til det bedre da. Selv om de ikke er veldig bra nå, var de betydelig verre da jeg ikke hadde noen i helsevesenet jeg følte jeg var skikkelig på nett med.

Det skal ordne seg dette her. Jeg ber til Gud om at det snart skal begynne å gå oppover. Jeg liker ikke å være en stresset og frynsete person. Når jeg er helt nøktern, er jeg faktisk ganske rolig og avbalansert. Det er målet mitt. Det er som at dette er en nødvendig tid for ettertanke, før jeg kan begynne å se fremover og til og med oppover. Men det er også viktig å fokusere på det positive som skjer, selv om det kan være enkle, overfladiske ting. Man er jo ganske sårbar i en situasjon som jeg er i nå, og da er det viktig å legge merke til de små tingene. For eksempel det å få et smil av noen som ser at du er edru og bedre, mens de samme personene gjerne rister litt på hodet og ser surt på deg når du er på grøftefylla. Det gir selvbildet et lite boost. Og det er understreker tilfriskningen. Jeg har også begynt å gå opp i vekt, ganske mye også faktisk. Jeg trener jo mye, og spiser mye, og har gått opp kanskje 4-5 kg under denne avrusningen. Mye av det er nok på grunn av væskebalansen, men det føles bra å kunne se seg i speilet, uten å forestille seg at man kan spille harpe på ribbena som stikker ut. Det er heller ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg så ut som et skjelett, og jeg var hvit som et spøkelse. Nå har jeg i det minste begynt å få farge i ansiktet igjen, og mer kjøtt på kroppen. En annen ting jeg har, er at jeg blir veldig fremoverbøyd når jeg er dårlig. Jeg blir veldig krokete, mye fordi jeg sitter så mye i ro og grubler. Noen uker med grublerier og forsøk på å løse verdensproblemer, kombinert med manglende søvn og veldig lite mat er ikke særlig gunstig for den fysiske holdningen. Dessuten er det ikke en muskel i kroppen som slapper av når jeg drikker. Jeg husker blant annet da jeg var i utlandet på sykehus, så var det en jente som sa til meg at ansiktet mitt ristet. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, og tenkte at hun var syk i hodet. Men da jeg så meg i speilet etterpå, skjønte jeg at hun hadde rett. Jeg hadde masse rykninger i ansiktet. Jeg så ut som en vandrende, elektrisk mann. Og det er ikke ment i positiv forstand. Selv om jeg sitter og ler litt av den hendelsen mens jeg skriver dette. Men jeg er sikker på at hvis noen hadde spylt meg i ansiktet med en vannslange, så ville vedkommende fått seg et kraftig, elektrisk støt. Ment humoristisk altså.

Fra det ene til det andre: Jeg har faktisk tenkt på en ting, som jeg aldri har vært flink til. Og det er å begynne å gå i kirken. Jeg er jo en troende mann, men jeg har alltid hatt troen litt for meg selv, om du forstår. Den beskjedne, kristne mann. Men det har ikke noe med at jeg skammer meg over troen min, på noen som helst måte. Jeg bærer et kors rundt halsen stort sett hele tiden, og det henger ikke der på pynt. Det er for at folk skal vite at jeg er en kristen mann, og at jeg ikke er redd for å vise det. Alle som kjenner meg, vet at jeg tror på Gud. Men jeg har aldri vært flink til å gå i kirker. Og jeg har nok heller ikke vært Guds beste barn, det hersker det vel ingen tvil om. Men allikevel føler jeg et sterkt nærvær til Gud. Og jeg har ofte hatt en litt sånn spesiell innstilling til denne troen, og det høres kanskje litt rart ut, men jeg har vært litt opptatt av at andre mennesker ikke skal få påvirke troen min. Jeg ser på troen min som veldig personlig, på en måte, og jeg har bevart den igjennom livets løp. Og bare det er ganske imponerende, for det er ikke mange ting jeg har klart å bevare. Ikke engang forstanden i perioder. Men jeg har alltid trodd på Gud, selv om jeg har gjort mange feil. Så nå er det sagt, sånn at folk ikke tror at jeg tror at jeg er Jesus eller noe. Jeg er en enkel mann som tror på Gud, og som i det minste prøver å komme seg på beina igjen. Og kanskje jeg ville ha blitt kjent med nye folk i rusfrie miljøer også, dersom jeg oppsøkte slike miljøer som i kirken. Og om de ikke skulle være rusfrie, så kunne jeg jo kanskje ha støttet dem litt, og kanskje delt noen av mine egne erfaringer. Jeg ser nemlig ikke på rusproblemer som en synd, men heller som en last. Faktisk, til og med en sykdom. For meg er det egentlig ikke noen forskjell på alkoholisme og andre psykiatriske lidelser. Mange tenker nok når jeg skriver dette, at: Jo, det er en forskjell, for alkoholisme er selvpåført. Men jeg tror ingen tenker denne tanken mer enn en alkoholiker. Og da skriver jeg også av erfaring. Jeg har sett dette både fra innsiden og utsiden. Jeg kan komme med en slags illustrasjon her:

Dersom det står en åpenbart alkoholisert mann og rister, skjelver og svetter i kassen på en butikk, og legger mange pils på rullebåndet, så kan dette bli tolket på flere vis. I svært mange tilfeller ville nok vitner ha tenkt: Han sliter så mye med alkohol at han skjelver så kraftig at han ikke klarer å taste koden på visa-kortet sitt engang, og så fortsetter han å drikke? For en idiot.

Jeg personlig har i flere anledninger vært denne skjelvende mannen, og dersom jeg hadde sett dette hos andre, hadde jeg sagt til meg selv:

«Han er i en akutt fase, og nå trenger han alkohol, som faktisk er medisin for ham på dette tidspunktet. Han kan risikere å falle om i delìr, og akkurat nå trenger han å få det i seg. Men jeg håper han kommer i kontakt med helsevesenet, og at han ser sin egen sykdom, sånn at han kan legge en langsiktig plan for å komme seg helt ut av det for godt, med et støtte-apparat rundt seg.»

Det er mange måter å tolke slikt på. Men det er uten tvil en stigmatisert sykdom, og dette gjelder dessverre også ofte i helsevesenet. Men en person som kun har lest mange bøker om alkoholisme, vet fremdeles ikke hvordan det føles. De sammenligner det gjerne med en gang de hadde vært veldig full, og våknet opp etter en dag på fylla, og vært fyllesyk. Dette blir helt feil. Det er forskjell på å være fyllesyk etter en dag på fylla, enn å være en kraftig abstinent alkoholiker. Så jeg har lyst å ta den skjelvende mannen i kassen litt i forsvar. Hvorfor? Fordi alkohol-abstinens kan være dødelig, og det er sannheten. Det er faktisk ett av de rusmidlene hvor abstinensene kan være dødelige. Det er mange som ikke vet dette. Man kan dø av å slutte brått å drikke, hvis man har drukket mye og over lang tid.

Når jeg tenker på at jeg har skrevet over så mange sider på denne boken, og at jeg er langt over halvveis i «antall skrevne dager», så innser jeg at det har begynt å bli en bok som har alkoholisme, psykiatri og generelle rusproblemer som hovedtema. Det er på en måte ikke så mye jeg kan gjøre med det nå. Jeg har jo satt som en streng og strikt regel at jeg ikke skal forandre på tidligere, skrevne dager jeg har skrevet tidligere. Hvis jeg ser åpenbare skrivefeil, eller veldig dårlig formulerte eller utfylte setninger, vil jeg selvsagt redigere det, men poenget skal bevares. Ellers ville det jo nesten ha vært som å ha en tidsmaskin for å reise tilbake for å forandre på fortiden. Jeg vil i renest mulig form formidle hvordan jeg har det i nuet, og derfor blir det ikke noe pynt på denne kaken.

Men jeg også litt andre ting jeg har lyst å skrive om; Nemlig drømmer. Jeg har et litt spesielt forhold til drømmer, og liker å skrive dem ned og tolke dem. Jeg snakker da både om «våkne» drømmer om fremtiden, men også de sovende.

I natt hadde jeg en av disse drømmene jeg faktisk husker. Jeg pleier vanligvis å glemme dem kort etter at jeg har våknet opp. Men drømmer er uten tvil underbevissthetens språk til en selv.

Jeg drømte at jeg satt og pratet med fastlegen min. Han virket annerledes denne dagen. Det var også mye kaos med trafikken utenfor legesenteret, uten at det skulle bli noe videre utdypende i drømmen. Men jeg husker plutselig at fastlegen virket å være i et veldig annerledes lynne. Han var ikke slik som jeg kjente ham, men heller som mange andre leger jeg tidligere har møtt.

Jeg husker at timen var som vanlig, men da spørsmålet om Sobril kom opp, var det som at han slo seg vrang for å være vanskelig mot meg. Han sa:

«Nei, nå får du ikke mer Sobril. Du kan bare glemme det.»

Han virket likegyldig og fraværende da han sa det. Jeg fikk panikk, og svarte:

«Jeg har brukt dem i mange år, hva skal jeg gjøre nå da? Dette er ikke en trussel, men nå tror jeg sannelig jeg går og begynner på heroin. Nå orker jeg ikke mer.»

Etter at jeg hadde sagt dette, forlot jeg legesenteret. Jeg ante seriøst ikke hva jeg skulle gjøre. Men da ble jeg stoppet av at han kom etter meg, og det var flere av dem som kom etter meg. Da var han mer den fastlegen som han er i virkeligheten, heldigvis. Da sa han:

«Du skal få medisinene dine, bare slapp av. Du skal ikke begynne på heroin. Du må ikke si sånne ting.»

Jeg husker at jeg ble veldig lettet, men etter dette husker jeg ikke om jeg drømte mer. Det var bare en sånn spesiell stemning i drømmen, og jeg hadde den samme stemningen i denne drømmen, som i den drømmen hvor jeg ikke fikk kjøpe dagligvarer i en butikk, som faktisk ikke ligger langt unna legesenteret. Av og til virker det som at drømmer henger litt sammen, på en måte. En sånn «fortsettelse følger»-type ting. Men det er rart at det er disse stedene som konstant dukker opp. Jeg snakker ikke om legesenteret, men ofte steder som jeg nesten aldri har vært selv. Av og til har jeg til og med lurt på om jeg plukker opp andres opplevelser og traumer.

I tre forskjellige anledninger har jeg tidligere drømt at jeg har løpt fra en snikskytter. Dette er nå veldig mange år siden, men alle tre drømmene hadde de samme utfallene.

Den første drømmen gikk ut på at jeg gikk i et utkantstrøk med noen gigantiske høyblokker. De var unaturlig høye, og det føltes ikke som at det var i Norge. Men jeg gikk av en eller annen grunn rundt i et nabolag, før jeg ved tilfeldighet oppdager at det står en mann med caps bak frem på altanen i den absolutt øverste etasjen. Han var så høyt oppe, at han så ut som en liten dukke, der han stod. Jeg så at han stod og siktet på meg med en sniper-rifle, og jeg begynte å løpe alt jeg kunne vekk. Men drømmen stoppet, og jeg våknet opp med følelsen av at han traff meg i ryggen.

Den andre drømmen gikk ut på at jeg kom innover mot torget i Bergen med et skip, som var en «blanding» av Kongeskipet Norge og Titanic. Men det oppstod en eller annen utolkelig form for katastrofe på skipet, og jeg husker ikke var det var for noe. Men jeg skjønte på et eller annet vis at jeg skulle bli skutt, og hoppet derfor over bord, for å svømme mot land. Også denne gangen stoppet drømmen, og jeg våknet opp med følelsen av å ha blitt skutt i ryggen.

Det som er litt spesielt med drømmen om dette med skipet, og grunnen til at jeg nevnte at jeg lurte på om det gikk an å «plukke opp andre sine traumer, for eksempel genetisk», er at morfaren min var blant de få overlevende i Atlanterhavsslagene under andre verdenskrig. Han var kanoner på et av skipene som skulle beskytte de sivile fartøyene, og de ble angrepet av «ulveflokken», altså tyske ubåter. Han måtte svømme blant lemlestede lik, og utrolig nok overlevde ham. Men da han kom hjem, var han ødelagt psykisk ( naturlig nok ), var døv og ble dypt alkoholisert. Han fikk mange medaljer av både konge og regjering, men noe sier meg at disse ikke var verdifulle for ham.

Den tredje drømmen gikk ut på at jeg var på et veldig landsens sted. Jeg gikk oppover en usedvanlig, nesten loddrett gressbakke, mot et gammelt hus/hytte. Men da jeg begynte å nærme meg, var det også signaler om at jeg kom til å bli skutt, så jeg snudde og spurtet nedover den bratte engen igjen. Denne drømmen hadde også det samme utfallet som de to forrige.

Det er mange, mange år siden jeg hadde disse drømmene. Det er også litt rart, for jeg har jo skrevet flere bøker utenom denne, blant annet en lang roman med tittel «To fugler». Den ble omgjort til et filmmanus mange år senere. Den ligger og støver nå, men drømmen min er at den skal bli filmatisert. Men poenget er at hovedpersonen på slutten dør av å bli skutt bakfra, mens han sitter og nyter utsikten i godstolen din. Han blir henrettet med et nakkeskudd, av onde makter. Jeg bør understreke at denne boken har en religiøs vri, som jeg la til den da jeg skrev den om igjen. Den første romanen var litt for tynn. Denne ble skrevet lenge før disse nevnte drømmene.

Jeg har jo også vært innlagt på psykiatrisk seksten ganger, som regel bare et par dager om gangen, og jeg kan fremdeles huske første gangen jeg var innlagt der. Dette var fordi jeg hadde drukket mye alkohol, og jeg oppførte meg rart. Jeg tror helt ærlig at jeg var litt manisk, og denne gangen var jeg edru da jeg ble innlagt. Det var riktignok i fersk ettertid av en fyllekule, men jeg tror psykiateren jeg gikk til på poliklinisk basis synes jeg oppførte meg litt rart. Jeg husker jeg gikk rundt med en rar flosshatt, blant annet. Den dag i dag er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde akkurat det, men jeg må innrømme jeg ler litt når jeg tenker tilbake på det.

Denne gangen var det faktisk bare èn pasient utenom meg på avdelingen, og dette var en depressiv, eldre kar. Det var bare oss to, så vi fikk da mye oppmerksomhet av de ansatte. Men om natten hadde jeg en svært intens drøm:

Jeg drømte at jeg våknet av at det stod en hel gjeng med ansatte rundt sengen min. De virket på ingen måte fiendtlig, men jeg fikk liksom ikke dannet meg noen ytterligere bilder av dem. Men jeg husker at en dame la en slags form over kroppen min. Det minnet nesten som en slags gipsform som var formet til å passe kroppen min. Den var hard, så jeg ikke klarte å bevege meg. Så husker jeg at damen telte til de andre ansatte: «1-2-3!»

Så presset de altså denne formen ned på meg, sånn at jeg ikke kunne bevege meg.

Da jeg senere våknet, var jeg helt sikker på at dette hadde skjedd. Jeg gikk ut på gangen hvor det satt ansatte, og spurte om hva som hadde skjedd. Men de sa at det ikke hadde skjedd noe. Jeg følte de ikke ville fortelle meg det, for at de kanskje var redd at jeg skulle bli traumatisert av det. Men de sa at de ville ha sagt ifra dersom noe hadde skjedd. Fremdeles var jeg usikker, men slo meg til ro med beskjeden.

Det sykehuset er et spesielt sted, som de fleste andre psykiatriske sykehus. Men jeg har jo blitt en anelse kjent med mange av de ansatte som jobber der, og mange av disse er veldig gode mennesker. Når jeg har vært på bunnen, har jeg synes det har vært godt å komme dit. Det er et sånt sted som er veldig godt å komme til, dersom man er dårlig. Men når man begynner å bli frisk, teller man timene for å få komme ut. Det er vel litt slik det skal være også. Og en annen ting jeg bare er nødt å si, og det er at det er så utrolig mange pene damer som jobber der. Ikke bare pene utseendemessig, men sånne damer som virker veldig snille og sympatiske også. Og ikke minst sunne. De virker å ha veldig gode personligheter. Og ofte har jeg tenkt:

Hvorfor skal jeg alltid bare treffe slike damer når jeg er ekkel og nedbrutt og sliten? Så får jeg den «kunne, burde, skulle ha vært»-følelsen.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette altså, men det er ofte slik jeg føler det. Men jeg har lenge hatt en visjon om at jeg skal gifte meg med en sykepleier, når jeg selv er helt frisk. Det er helt sant. Jeg har ofte hatt følelsen av at jeg skal treffe en sykepleier i fremtiden. Men først skal jeg bli frisk som en fisk. Det får komme i andre omgang. Jeg er veldig nøye på at når jeg først treffer en dame, så skal jeg kunne ta vare på henne, og være hennes skulder å støtte seg på når hun trenger det, eller den som holder rundt henne når hun trenger en å holde rundt. Å bare være mannen hennes. Og da må jeg først bli sterk. For det skal ikke være sånn at jeg skal bli gift med en sykepleier som skal være «min sykepleier».

Jeg tenker at jeg skal bli gift med en dame som jobber som sykepleier, om du skjønner. Jeg er nødt å ha noe å tilby henne, ellers venter jeg til jeg har det. Og jeg vet jo så klart at ingen forhold er laget av porselen, men jeg har tro på ekte kjærlighet. Og da skal først alkoholen være på avstand, og jeg skal være betydelig sterkere enn nå. Jeg er nøye på dette, skjønner du. Damen jeg skal komme til å elske, skal være lykkelig i den forstand jeg klarer å gjøre henne lykkelig. Og jeg sier ikke at det MÅ være en sykepleier. Det høres kanskje litt teit ut. Men jeg har lenge hatt en intuisjon om at jeg kommer til å treffe en sykepleier. Men om jeg faller pladask for en dame som jobber som noe annet, gjelder selvsagt unntakets regel. Så misforstå meg rett.

Huff, kjedelig å vente på den store kjærligheten, men sånn er livet.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

3.2 Den unge trenger visdommen, kap.3

Min sønn! Glem ikke min lære, og la ditt hjerte ta vare på mine bud!

For tallrike dager og mange leveår skal de gi deg, og fred og lykke.

La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg, bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle!

Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne.

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde!

Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

Vis Herren ære med gaver av ditt gods og med førstegrøden av hele din avling.

Så skal dine forrådshus fylles med overflod og dine pressekar flyte over av most.

Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg!

For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.

Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand.

For det gir bedre vinning enn å vinne sølv, og bedre utbytte enn gull.

Den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre.

Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred.

Den er et livsens tre for dem som griper den, lykkelig blir den som holder fast på den.

Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygde himmelen med forstand.

Ved sin kunnskap lot han de dype vann velle vann, og skyene drypper av dugg.

Min sønn! Bevar klokskap og omtanke, la dem ikke vike fra dine øyne!

Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

Da skal du vandre din vei trygt og din fot skal ikke støte mot noe.

Når du legger deg, skal du ikke frykte. Og når du har lagt deg, skal din søvn være søt.

Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige.

For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.

Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står in din makt å gi den.

Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!

Legg ikke opp onde planer mot din neste, når han bor hos deg og kjenner seg trygg!

Trett ikke med et menneske uten grunn, når han ikke har gjort deg noe ondt!

Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier!

For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn.

Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

De vise arver ære, men dårene får bare skam.»

Dag 61 ( torsdag 09.04.15 )

Det er nå ettermiddag, og jeg bestemte meg for å starte med skrivingen litt tidligere i dag, fordi jeg egentlig ikke er i noen særlig form til så mye annet. Jeg er veldig, veldig trøtt og depressiv i dag. Jeg tror bare at det er et tegn på at jeg har hvilt meg altfor lite, stresset altfor mye, samt at jeg er preget av alt som har hendt nylig. Jeg merker den samme, gamle karusellen, og prøver fremdeles å legge en plan for fremtiden min. Det er ikke så enkelt. Det er som å se direkte mot solen. Jeg vet liksom hva jeg vil, men jeg føler meg rett og slett for svekket til å tenke helt klart. Men jeg har vært på fjellet i dag også, og i dag ble jeg faktisk stående og prate med en gjeng med folk som har sånne hundetreff på veien opp dit. Hver dag i 12-tiden treffes folk med hunder der. Jeg har vanligvis skygget litt bane, fordi hundene de har er så små, og Fido er så stor. Men i dag bestemte jeg meg for å prate litt med dem. Folkene altså. De er faktisk utrolig hyggelige. Vi snakket stort sett om hunder da, og jeg fortalte dem at jeg var en anelse bekymret for helsen til Fido. Men nå skal jeg jo til veterinæren med ham den 16 april, så da tenker jeg å få ham sjekket grundig. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt, og kjenner jeg ham rett, gir han ikke særlig uttrykk for smerte. Her snakker vi om en hund som tåler en støyt, og som er veldig hardbarket. Men jeg har funnet noen klumper på ham som jeg vil få sjekket, selv om det ikke er lenge siden jeg var hos veterinæren med ham sist. Hun skal også få en vaksine mot Rabies. Jeg tror jeg nevnte dette. Men jeg har også lyst å få sjekket synet hennes. Generelt en helsjekk.

Etter at vi pratet med dem, gikk vi videre opp mot fjellet. Det er mange ventiler jeg har som må luftes. Jeg prøver å sortere ut planer og tanker, men tornadoen av tankekjør er fremdeles tilstede. Det hele blir en anelse lammet av angst og depresjon, men det må vel snart roe seg nå? Jeg har det ikke særlig fett, for å si det mildt. Men alt har ikke med abstinens å gjøre. Det er liksom den følelsen av at jeg må komme i gang med livet mitt. Finne nye ting å fokusere på. Leve vanlig. Jeg føler det er så langt borte. Men jeg har i hvert fall bestemt meg for å starte på nytt et nytt sted. Det har jeg også informert min mor om, men det blir ikke noe impulsivt denne gangen. Jeg skal riktignok prøve å være effektiv, men ikke impulsiv. Jeg tenker i skrivende øyeblikk at dersom det ikke blir noe av dette med Camphill, så akter jeg å finne en liten by. Jeg tenker kanskje Førde eller tilsvarende. Jeg har ikke lyst å bo altfor øde til, og jeg har ikke lyst å bo i en storby. Begge deler kan føle til massiv ensomhet. Jeg snakker av erfaring.

Jeg må bare være nøye på å sosialisere meg denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke kommer til å være den som roper høyest i klassen. Jeg må sørge for å ha ting å gå til, å bli kjent med nye folk, og ikke minst ha rutiner, generelt sett. For nå går jeg på veggene. Selv om det ikke har noe med selve stedet her å gjøre, så har jeg bare en vibbe på at jeg skal være et annet sted snart. Jeg vet bare ikke helt hvor ennå. Jeg har hatt det kjipt før, men har klart å ordne meg stort sett hver gang. Før jeg har ramlet, og fått det enda kjipere. Jeg er Mr Tur/retur. Eller, jeg har i hvert fall vært det. Men det skal jeg sørge for at jeg ikke blir denne gangen.

La oss hypotetisk sett si at jeg nå flytter til et annet sted, så hadde jeg sørget for å ha et nettverk som har peiling på mine problemer, rundt meg. Det er mye snakk om Anonyme alkoholikere, og jeg tenker å prøve på dette. Det er faktisk en av de få tingene jeg fremdeles ikke har forsøkt. Derfor må det være et sted av middels størrelse. Jeg tviler på at Anonyme alkoholikere har møter på steder hvor populasjonen er på seksti mennesker, for å si det slik.

Men jeg skal også begynne å trene på treningssenter, og gjerne også kampsport. Sistnevnte er nok det beste, sosialt sett. For når jeg trener på vanlig treningsstudio, er jeg veldig i min egen boble. Jeg går inn i et sånt trenings-modus, og er ikke typen som går rundt og prater med andre som trener. Så kampsport hadde nok ikke vært så dumt. Jeg har jo interesse for dette fra før også. Jeg er ikke noen mester, men jeg har vært innom en del forskjellig kampsport tidligere, som forskjellige former for karate, Taekwondo og Hung gar Kung Fu. Det er ganske stor forskjell på de forskjellige kampsportene. Noen av dem kan vel helles kampkunst, alt ettersom. Men jeg trente ikke lenge på noen av dem, trolig fordi impulsene mine grep inn igjen. Jeg husker ikke. Det er lenge siden. Jeg er i hvert fall ikke noen ekspert, og det er vel ikke målet heller. Jeg tenker vel at det kan bidra til å holde meg litt på matten, både bokstavelig og symbolsk sett.

Fra det ene til det andre, så ringte legen min i dag. Det var litt rart, for omtrent to sekunder før han ringte, tenkte jeg at han ikke kom til å ringe, ettersom det hadde blitt såpass sent på dagen. Men han ringte altså to sekunder etter, og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg sa det som det var, at det har gått veldig mye opp og ned, og at jeg har holdt meg edru i en uke, sånn cirka. Jeg spurte også om han kunne skrive ut en resept, sånn at jeg bare visste at jeg hadde den liggende på apoteket. Det hjelper litt på. Jeg sa også at jeg hadde tatt litt flere enn de tre jeg egentlig jeg skal holde meg til daglig, nå disse siste dagene. Det er helt utrolig hvor de hjelper på det verste. Men denne gangen har vært seig. Jeg merker at jeg blir eldre, for det virker som at tilfriskningen tar litt lenger tid for hver gang. Nå har det jo gått en uke, så nå bør jeg vel snart være land i sikte.

Jeg får også angst av praktiske ting, som jeg ellers ville ha ordnet på ti minutter. Det er rart det der. Jeg får angst av å tenke på båten min, og jeg får angst av å være sosial på nettet, spesielt Facebook. Det er pussig, for jeg kan få angst av å se ut vinduet, og har til og med gardinene trukket for. Men dersom jeg tar med meg hunden min og går ut, så er det som at angsten avtar, på en måte. Så det er nok i hodet mitt problemet ligger. Jeg håper det. Problemet er at jeg aldri vet. Det er vanskelig å skille angst fra virkelighet, på en måte. Men jeg merker også at jeg trenger å sove mye. Jeg trenger en lang natt med søvn. I dag kjenner jeg det virkelig. Turen på fjellet var nok til å få meg helt ned i kjelleren, så jeg fant ut at jeg skulle lytte til kroppen i dag, og signalene den sendte ut. Så i dag blir det ingen trening. Jeg vet at alle tre hundene har fått trening, så jeg tar meg en hviledag i dag, og håper som sagt at jeg får sovet skikkelig i natt. Min mor sa også at jeg så utrolig sliten ut. Men så kvikner jeg til når jeg skal legge meg. Ja, jeg er håpløs.

Men når det gjelder alle praktiske ting, har jeg bestemt meg for å gi det til over helgen. Jeg tenker at mandag skal være en «fikse-dag». Båten min skal jo egentlig utpå sjøen igjen den 01 mai, og det er ikke veldig lenge til. Men dersom den hadde blitt sjøsatt nå, hadde den gått rett til bunnen. Den trenger jo oppussing og alt. Så jeg har et lite håp om at jeg kan få utsatt sjøsettingen med en måned. Jeg trenger rett og slett litt mer tid til å finne ut hvordan jeg skal gå frem i forhold til båten, og ikke minst hvordan jeg skal gå frem for å donere den, eller eventuelt gi den til noen som kunne tenkt seg en båt. Helst i familien, om jeg ikke får donert den bort til noen som trenger verdien av den sårt. Jeg har heller ikke båtplass lenger, tror jeg. Det er et nytt firma som har tatt over havnen, og disse skal ha 5000 i innmeldingsavgift. Men jeg tror at alt dette ordner seg.

Som du kanskje har forstått, blir jeg frustrert når jeg ikke vet helt hva som skjer fremover. Og i og med at jeg nesten aldri vet hva som skjer videre, er jeg ofte frustrert. Og hvis du har lest helt til dette punktet, tenker jeg at du som leser også har begynt å bli ganske så frustrert av meg. Hvis du er det, er det på en rar måte en slags suksess, for da har jeg klart å illustrere følelsene mine riktig.

I det siste har jeg hatt en rar tanke. Og nå er det viktig at jeg ikke blir misforstått, for jeg tror på ingen måte at jeg er bedre enn andre mennesker. Men jeg har en rar følelse når det gjelder verdenssituasjonen i dag. Det skjer så mye syke ting fra alle sider. Det virker som at alle lunter er tent. De krangler og slåss om alt fra religion, økonomi, plass og ressurser. Jeg føler at mennesker oppfører seg som at jordkloden er en liten hybel, og at alle står oppå hverandre. Jeg mener, det er jo mer enn nok plass til oss alle. Men det jeg ikke forstår, er ønsket deres om å slåss. Det er som at de leter etter grunner til å slåss. Jeg ser på krig som vold på et «høyere og mer akseptert» plan. Men det er jo fremdeles vold. Og det er voksne folk som styrer dette. Derfor opplever jeg ofte at jeg finner en større forståelse av dyr, selv om de slåss de også. Men de er ikke i ferd med å ødelegge vårt felles hjem, kloden. Men det er kanskje bare slik jeg føler det nå. Det er nok bare en katastrofe-følelse. Jeg føler bare at vi står på randen av tredje verdenskrig. Jeg håper ikke at det skjer. Situasjonen i svært mange land er svært kritisk, og ondskap regjerer. Og det virker, merkelig nok som det er, at denne ondskapen er i ferd med å spre seg som en slags influensa. En influensa som ikke kan la seg kurere av antibiotika.

I slike situasjoner er det nok mange som tenker: Hvis Gud finnes, hvorfor skjer alt dette da?

Jeg kan i grunnen forstå hvorfor folk tenker slik, og det er lett å føle seg gudsforlatt når ondskapen herjer rundt deg, vil jeg tro. Nå har ikke jeg selv vært i en krigssituasjon, men det er mange andre, fæle ting som skjer i verden utenom krig også. Jeg kan ikke, og våger ikke å svare for Gud. Vi er alle dårer for ham, og det er ikke meningen at vi skal forstå hans veier, i den forstand vi forstår eller ikke forstår menneskers handlinger. Hans veier er uransakelige. Det er ikke meningen at vi skal forstå. Vi er ikke «designet» for det, selv ikke den smarteste av oss.

Ofte tenker jeg litt på verden som et litt fremmed sted, spesielt når jeg er dårlig. Dette har jeg nevnt før. Men det er en ubehagelig følelse. Som at jeg har blitt satt på et sted jeg egentlig ikke forstår så godt. Det er en underlig tilstand, og jeg har den i perioder. Jeg har jo vært i mange land i mitt liv. I land hvor jeg ikke forstår hva de sier, og de ikke forstår meg heller. Selv ikke når jeg snakker Engelsk. Slik kan jeg ofte føle det i Norge også. Det er vanskelig å forklare, men jeg føler det litt sånn. Men når jeg kommer ut i naturen, så er det som at tingene virker mer logisk for meg. Når jeg ser storslått natur, og har med meg en hund som ikke forstår hva jeg sier i ord, men som allikevel kommuniserer like klart med meg som mennesker, hvis ikke av og til bedre også. Men når jeg sitter på en varm og hvit strand, og ser utover havet, eller er på toppen av et enormt fjell, og ser utover, og ikke kan høre en eneste lyd, så forstår jeg ting mer. Det er en vidunderlig følelse, den stillheten. Ingen medisiner kommer i nærheten av det engang. Jeg har bare opplevd den stillheten noen ganger. Det krever for det første at man må veldig høyt opp i fjellet, og det må ikke blåse eller noe. Da kan det være så stille at man lurer på om man har blitt døv.

Jeg husker spesielt én gang jeg opplevde dette, og det var høyt, høyt oppe på et fjell. Jeg husker at jeg hadde med meg en sekspakning med øl, og var utrolig sliten. På dette tidspunktet bodde jeg i en trang leilighet i en trang gate i byen, uten utsikt. Så tok jeg en dag med meg en sekspakning med øl, og gikk høyt opp på dette fjellet. Her fant jeg en liten, gul eng, som jeg satte meg på. Og da merket jeg denne intense stillheten. Jeg husker at jeg så de høye, gule stråene bevege seg, men jeg kunne ikke høre lyden av noe. Ingen vind, ingen mennesker, ingen biler, ikke noe av noe. Det var så stille at det var en rus i seg selv. Jeg tenkte: Dette skal bli mitt nye hvilested. Men jeg har aldri funnet engen igjen i ettertid. Jeg har lett i området, forgjeves.

Jeg har dette i bakhodet i forhold til fremtiden også. Jeg er fremdeles ganske bestemt på at jeg ønsker å bo i nærheten av litt rå natur. Men det må også finnes en sivilisasjon rundt meg. Det gjelder å finne en gyllen middelvei, tenker jeg, i mitt tilfelle. For jeg trenger begge deler. Jeg liker tanken på å kunne gå høyt opp på et fjell, og slå opp et telt for noen døgn, og hente meg inn igjen, for å lade batteriene til sivilisasjonen der nede, om du forstår. Det hadde også vært utrolig fint å ha en kone å dele opplevelsen med. Bare hun ikke maser for mye.

Dette har vært en skikkelig karusell-dag. Jeg svinger så kolossalt i både tanker og planer, at jeg fant ut at jeg måtte ta meg en treningsøkt, og tenke. Det har med andre ord gått en del timer siden forrige avsnitt, da jeg merket at jeg begynte å bli impulsiv i forhold til planlegging av fremtiden. Jeg fikk plutselig litt følelsen av at jeg var i ferd med å legge ut på en ny, impulsiv reise. Jeg var inne på Finn.no, og så på ledige leiligheter og boliger over hele landet. Mange av dem var riktignok innenfor en realistisk prisklasse, men det virket som at de rimeligste lå veldig øde til, og at de ikke var av høyeste standard. Jeg skulle akkurat til å begynne å sende en forespørsel på en leilighet som lå på fjellet ved Førde, men så fikk jeg altså denne følelsen. Jeg merket at jeg hadde det usedvanlig travelt, og at det nærmest kriblet i kroppen. Jeg måtte bare komme meg avgårde så fort som mulig. Men så kom det en tanke. Jeg spurte meg selv: Hva gjør jeg egentlig på nå?

Jeg måtte ta meg en pause, og valgte å heller ta meg en treningsøkt. Det var en veldig snill treningsøkt, hvor jeg satt i tre kvarter på en romaskin, og gjorde tøye-øvelser etterpå. Det var egentlig bare for å blåse av meg litt energi, fordi dette hjelper meg å tenke. Jeg begynte plutselig å tenke på alt her hjemme. Ville det kanskje være en mulighet for at jeg kanskje bare kunne finne meg en bolig her i området? Prøver jeg egentlig å flytte fra meg selv? Min egen sinnstilstand? Vil jeg ende opp på et helt øde sted, for så å angre? Igjen? Hva hvis jeg går bort på NAV, og hører om de kan hjelpe meg litt i gang, blant annet med økonomisk rådgiver, og kanskje til og med bolig? For jeg tror at mye av nedturen jeg hadde i dag, gikk ut på at prognosen virket så håpløs. Den er så oppbrukt, på en måte. Jeg har flyttet så utallige mange ganger tidligere, uten egentlig å komme noen steder. Hva vil skje dersom jeg denne gangen IKKE reiser noen steder? Hva vil skje dersom jeg finner min egen bolig her jeg er nå? Så får jeg stilt opp for familien og hundene, samt at jeg kan holde kontakten med vennene jeg egentlig har her. I noen tilfeller få kontakten igjen med gamle, gode venner. Hva hvis jeg viser alle de som har mistet troen på at jeg vil klare å komme meg på beina, at også jeg klarte å bli frisk?

For jeg skjønner at jeg ennå ikke er frisk. Jeg går på tilfriskningens vei, men jeg har ikke nådd målet. Jeg har så vidt tatt det første skrittet. Derfor tror jeg ikke at det er lurt at jeg hiver meg ut i noe impulsivt nå. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis kommer til å bli boende her resten av livet. Det er vel heller tvilsomt. Kanskje jeg unner meg et lengre opphold i utlandet eller lignende, når jeg har kommet på det stadiet hvor jeg har blitt mer sikker på mitt genuine jeg. For akkurat nå føler jeg meg ikke sterk. Jeg trenger tid, og det gjør de rundt meg også. Og dersom jeg hadde begynt å flytte impulsivt igjen, ville det bare ha medført bekymringer hos mine nærmeste. Det føles bare feil. Jeg innså at jeg allerede visste dette, og jeg tror det var derfor jeg fikk denne nedturen. Jeg tror noe i underbevisstheten min sa til meg: Å nei, orker jeg den runden nå igjen?

Jeg lurer på om jeg skal prøve en annen strategi denne gangen. For jeg er helt bestemt på å bli rusfri, og da vil jeg jo bli mye sterkere. Og når jeg er mye sterkere, vil jeg nok se ting i et annet perspektiv. Men uansett hva som skjer, så vil jeg for første gang på mange, mange år leve! Ikke bak lukkede gardiner, med hørselsvern, i skyggen av det livet jeg egentlig skal ha. Jeg vil spire. Jeg vil bli frisk. Helt frisk! Og jeg vil forbli slik! Jeg vil ikke lenger ha nerver og abstinens. Jeg har hatt det sånn i så mange år. Jeg har påført meg selv så enormt mye unødig smerte. Og dette kapittelet er nå lukket. Forhåpentligvis. Det burde egentlig være en fantastisk følelse. Egentlig burde jeg falle på knær, og skrike i lykke og takknemlighet, for at jeg kom meg igjennom det. Men har jeg det? Jeg har jo «kommet meg igjennom det før også, men samtidig absolutt ikke.» Er dette bare atter en illusjon? Har jeg mistet bakkekontakten igjen, og gått inn i en urealistisk, drømmende tankegang? Igjen?

Det vil ta tid å overbevise meg selv og andre, og det er naturlig. Men jeg skal være lykkelig en dag der fremme, for at jeg kom meg igjennom alt dette, med noenlunde god helse. Det er godt mulig jeg fremdeles vil ha en del angst og depresjoner i fremtiden, selv når jeg har blitt helt frisk, men jeg er hundre prosent sikker på at det vil komme mange, mange gode ting ut av å fortsette på veien jeg går nå. Men jeg må ALLTID holde garden oppe, for jeg kommer til å ha slangen på skulderen for resten av livet. Men etter hvert vil den bli en orm, så en meitemark. Men dersom jeg i et øyeblikk ikke følger med på den, blir den fort en slange igjen. Dette må jeg leve med, og jeg tror jeg skal klare å fikse det. Jeg kommer til å høre en fresende lyd hver gang jeg blir fristet til å drikke. Jeg må bare være bevisst og fokusert. Nei, jeg lar omstreiferen i meg få sette seg tilbake i en godstol i denne omgang. Han må jo etter hvert ha verkende føtter. Jeg trenger med andre ord tid til å tenke. Det er bare noe som sier meg at tiden for å flytte ikke er inne. Ikke denne gangen, og ikke på denne måten. Jeg er ikke klar, og føler på mange måter at det ville ha vært mot sin hensikt. Jeg vet at dette strider veldig mot det jeg skrev tidligere, men som jeg sa: Jeg innså at jeg egentlig allerede visste det. Jeg håper egentlig bare at jeg kan få en ny sjanse i livet, uansett hvor jeg er. Å bli født på ny, hvis jeg kan si det sånn. Å lære meg å leve vanlig igjen. Jeg tror jeg holder fingeren på den knappen jeg.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

 2. Ikke til leilighet for kjødet, men til et liv i Ånden 5:13-26

«For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv!

Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre! Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst!

For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal det dere vil.

Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.

Kjødets gjerninger er åpenbaringer er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.

Mot slike er loven ikke.

De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.

Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!

La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.

3. La oss gjøre det gode mot alle 6:1-10

3.1 Bær hverandres synder! 6:1-5

«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet.

Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.

La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er!

For hver skal bære sin egen bør.

3.2 De troende skal gjøre godt 6.6-10

«Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.»

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.

Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv i Ånden.

Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.

La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.»

Dag 60 ( kvelden torsdag 08.04.15 )

Da var denne dagen også snart over, og det har vært en fin dag, forholdene tatt i betraktning. Men jeg merker alt i alt at tingene begynner å gå rette veien. Nervene har begynt å roe seg, bortsett fra en ubehagelig bølge etter dagens treningsøkt. Men medisinene hjelper veldig, og selv om jeg hadde en dårlig natt i forhold til søvn, sovnet jeg som en stein i noen timer i ettermiddag. Så jeg merker at det begynner å gå rette veien der også. Søvn er veldig viktig.

I dag har solen lyst opp alt ute, og dagen startet ganske bra, bortsett fra at jeg var veldig trøtt. Det bor jo tre stykker utenom meg her i huset, og det som er litt vrient, er at alle har forskjellige søvnrytmer. Noen er våken om natten, noen sent, og noen legger seg noenlunde tidlig. Og så er det tre hunder i tillegg, som også har sine forskjellige rutiner. Og da, kjære leser, blir huset fort veldig lite. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg føler meg litt som en kjempe i et dukkehus. Da blir jeg litt irritabel, selv om jeg ikke mener noe vondt med det. Men ja, jeg trenger mer plass rundt meg.

Jeg gikk også på fjellet med Fido i dag, for å starte dagen. Tanken slo meg, at hver gang jeg har litt utsikt, og er ute i naturen, så er det som at jeg klarer å sortere tanker bedre. Det hjelper å bevege seg. Jeg er egentlig ikke en kar som bør sitte for mye i ro med sine egne grublerier, for det er ikke særlig sunt. Særlig konstruktivt er det heller ikke.

Da Fido og jeg var på fjellet, tenkte jeg mye igjennom hva som skulle skje videre. Jeg var deprimert, og kjente godt på drikkesuget. Jeg har egentlig ikke lyst å drikke i det hele tatt, og fokuserte på hvor mye alkohol har ødelagt livet mitt. Jeg lot det gå en slags tankerevy igjennom hodet mitt, hvor jeg tenkte på de negative tingene jeg har opplevd med alkohol, og jeg fant også en litt lur strategi. Jeg tenker jo ofte «billedlig», som at tankene er en slags film i hodet. Jeg vet ikke om det er sånn for alle. Jeg har bare erfaring med min egen virkelighetsoppfatning, og har bare hatt dette ene hodet på halsen, igjennom livets løp.

Men det jeg gjorde, var at jeg tenkte på alle de vakre damene jeg har møtt opp igjennom livet, og jeg snakker ikke bare om romanser. Jeg tenkte på alle kommentarene disse hadde gitt meg i forbindelse med alkohol, for å holde «slangen» litt på avstand. Den bet godt fra seg i dag, men heldigvis uten «gift».

Jeg tenkte igjennom alle kommentarene, fra forskjellige sammenhenger og tider. De lød som følger:

“If you don`t stop drinking, you WILL die.” ( Kvinnelig sykepleier i Danmark ).

“You have been very lucky this time, but the next time you might not be so lucky. You MUST fight!” (Lege i Hellas etter at jeg hadde blitt brutalt påkjørt).

«Vi får se om vi blir sammen, når du først har sluttet å drikke» ( Kvinne jeg hadde et kortvarig forhold med i ettertid )

«Du er en kjempekar, men når du drikker, blir du kjempeteit!» ( Tror det ganske mange som har sagt det dessverre ).

«Jeg vil se deg frisk fra alkohol. Jeg liker å se deg når du kvikner til.» ( Sympatisk nabo. )

«Alkohol er INGENTING å trakte etter» ( Natt-sykepleier ved en innleggelse )

«Tenk hvor kjekt du kunne hatt det, om du klarte å slutte å drikke» ( Kvinnelig lege på Haukeland ).

«Jeg tror at livet ditt vil bli MYE bedre dersom du klarer å slutte med alt» ( Psykiater ved poliklinisk behandling ).

«Du må se å holde deg LANGT unna den giften der!» ( Tung narkoman som var innlagt sammen med meg. Veldig sympatisk ).

«Du drikker deg i hjel» ( Familie-medlem ).

«Du blir ikke engang 35 med den livsstilen der» ( Gammel kompis )

«Du er patetisk» ( Dame som ble irritert på meg )

«Du ser for JÆVLIG ut, Jeppe!» ( Kamerat som forsøkte å hjelpe meg da jeg var helt på bærtur )

«Jeg kunne kanskje ha gått ut med deg, men jeg liker ikke drikking» ( Dame jeg forsøkte å sjarmere )

«Today you look like shit man!» ( Ansatt ved et hotell i Danmark, dagen derpå )

“For Guds skyld, styr unna alkohol! Se på meg. Jeg har mistet alt av venner og familie. Jeg fikk nettopp en valium, og det hjalp ikke engang!» ( Annen pasient ved en rusakutt som gikk rundt og gråt ).

«Hvis du har drukket rødsprit, kommer du til oss på legevakten snarest!» ( Sykepleieren fra «Dag 1» rett før jeg startet å skrive boken.

Nå ble det utrolig mange «filmer» i hodet mitt her. Alle disse kommentarene er fra forskjellige tider, og når jeg tenker meg om, er det INGEN som vil at jeg skal drikke. Og dersom noen faktisk ville ha mitt selskap, og ville ha meg til å drikke; Hvem ville det i så fall ha vært å ta vare på?

Jeg fokuserte på dette da jeg kjente at slangen igjen hadde bitt seg fast i hodet mitt, og det hjalp, etter hvert. Det er vanskelig å forklare, men det kjennes ut som en slags tomhet. En fullstendig tomhet, og jeg føler at jeg går glipp av hele verden når jeg ikke drikker. Men det er jo motsatt. Det er jo ikke et mattestykke. Jeg går rette veien!

Da jeg kom hjem, kjørte jeg og handlet litt for min mor og meg selv, og tok solarium. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker å ta solarium. Det gir meg en form for ro, og det er godt med en dose D-vitaminer. Det er nok sikkert noe jeg trenger. Nå har jeg faktisk blitt ganske brun.

Jeg trente også en solid treningsøkt da jeg kom hjem, og etterpå fikk jeg en skikkelig omgang med nerver og paranoia. Jeg tok en halv sobril og en Seroquel, og heldigvis gav det seg etter en stund. I hvert fall sånn noenlunde. Jeg merker i hvert fall at jeg begynner å bli sterkere på alle måter. Jeg går ikke rundt og skjelver som en vandrende lutefisk lenger. Bittelitt om morgenen, men alt er mye bedre, generelt sett. Og gjett om jeg sov tungt de timene jeg la meg nedpå i ettermiddag. Det var nærmest som en koma. Jeg tror det er første gang jeg har sovet skikkelig på nesten en uke, og jeg håper at jeg får sove godt i natt også. Det er så digg å sove skikkelig tungt.

Men nok om all den slangegiften og alt det fører med seg. Jeg har fått gjort noe veldig positivt i dag, som jeg har en vibbe på at er noe jeg skal gjøre. Det er ikke snakk om å ende opp krypende på Lanzarote eller i en hytte denne gangen. Det er snakk om flere skritt i riktig retning. Jeg snakker om dette Camphill-prosjektet. Jeg har sendt ut uforpliktende søknader til alle seks landsbyene, for å forhøre meg om jeg kunne ha vært en potensiell kandidat til å være medarbeider der. Jeg undersøkte også om dette telte som læretid i forbindelse med veien mot fagbrev som helsefagarbeider. Jeg føler mer og mer at det er en sånn type jobb jeg skal ha. Livserfaring har jeg nok av, og den kan være en viktig ressurs, dersom jeg selv klarer å holde meg på beina.

I dag, da jeg var på butikken av alle steder, tenkte jeg: Jeg er nødt å bli mer sosial. Dette går ikke lenger. Jeg er så lei av å hele tiden jage frem og tilbake, uansett hva jeg gjør. Det føles nesten som at jeg hele tiden er på vakt. Jeg er egentlig det. Det er ikke noe kjekt når verden blir et fremmed sted, og man nesten føler seg som et lam i en jungel full av rovdyr. Jeg merker med andre ord at ensomhet og isolasjon har begynt å tære på. Det har jeg for så vidt merket ganske lenge, men nå har jeg fått en slags drivkraft innvendig, som på en måte presser meg til å gjøre de tingene jeg frykter, uansett hvor ufarlige og banale de er. Jeg har ikke lyst å gå rundt å være paranoid og på vakt, og mistroisk og skeptisk til andre mennesker. Jeg vil egentlig ha en vakker dame å holde rundt, som elsker at jeg holder rundt henne. Og jeg vil ha kontakt med vennene mine. For jeg vet at de er der. Men jeg trenger litt mer tid, for jeg er fremdeles ikke helt frisk. De små etterdønningene som kommer forteller meg dette. Jeg kan nesten ikke spole tiden fremover, selv om det i perioder er ønskelig. Men jeg kan gjøre ting for at tilfriskningen går fortere. Og det har jeg sannelig gjort.

Dagene går og går, og slutten av boken blir tykkere og tykkere. Jeg vet at jeg skrev om dette i går også, men jeg er veldig spent på hvordan den siste dagen vil være. Hvor vil jeg være? Hvordan vil jeg ha det? Vil jeg fremdeles gå rundt og rundt i sirkler, eller vil jeg endelig ha tatt et skritt fremover? Jeg vet ikke hvorfor, men noe sier meg at det vil skje mye fremover. Jeg må bare fokusere på å holde meg på sporet, og så tror jeg faktisk at det ligger noen gaver fra Gud der fremme. Jeg synes helt ærlig ikke at jeg trenger mer smerte enn jeg har hatt de siste årene. Jeg synes at jeg er flink dersom jeg klarer å komme meg ut av alt. Men du og du hvor hardt jeg hadde tatt det, om jeg hadde gitt etter for slangens bitt. Jeg ville sikkert ha gått inn i psykose ved første slurk, dersom det hadde skjedd. Og dette mener jeg veldig, veldig hypotetisk, for jeg kan på ingen som helst måte se at jeg faller tilbake. Det ville ha vært like logisk som å stikke hånden i en kjele med kokende vann, selv om man har brent seg mange ganger før. Det ville ha vært som at han som skrev «Endelig ikke-røyker» begynte å røyke igjen. Jeg har tross alt sverget til Gud, og det er ikke noe jeg kan vri eller vende på. Og når dette er sagt, så vil jeg si at løftene jeg tidligere har gitt til folkene rundt meg, også har betydd mye. Det er ikke som at jeg ikke tidligere har ønsket å slutte å drikke, uten tilbakefall. Jeg har vært i den krigssonen mange ganger, så det er ikke som at jeg ikke har prøvd. Men jeg fant enkelt og greit ut at jeg trengte en individuell plan. Jeg har satt opp en sperre foran broen til helvete, som er svært vanskelig å komme seg over eller igjennom. Og det er sånn det skal være!

Beklager, jeg snakker om alkohol igjen. Det er bare at det opptar meg veldig nå. Jeg er veldig midt inni overgangen akkurat nå, og derfor synes jeg det gjør godt å skrive om det. Men jeg vil bare si noe ytterligere om hva jeg tenkte på i dag. Slangen hvisket i øret mitt:

«Helt alvorlig, Jeppe. Du er ganske beskjeden når du ikke drikker. Hva med damene? Hvordan skal du finne deg en dame, om du ikke har drukket øl? Skal du gå edru på byen nå da? Sjekke damer når du er edru? Ikke narr meg til å le.»

Jeg tenkte igjennom dette. Jeg tenkte veldig grundig igjennom det. Joda, slangen har rett. Jeg er nok mye mer beskjeden når jeg ikke drikker. Men ALLE damene jeg har truffet, har IKKE likt meg når jeg har drukket, i forhold til når jeg har vært edru, med mindre man snakker om veldig kortvarige forhold, omtrent over natten i varighet. Med andre ord: One night stands. Og det klarer jeg meg uten. Så slangen skal vite: Ja, det er mulig jeg går en tur på byen når jeg er edru. Det kan være at jeg treffer en jente, og det kan være at jeg er mer beskjeden enn når jeg er edru. Men kanskje jeg også vil være mer sikker på meg selv? Kanskje det er bedre å være litt beskjeden enn å komme ramlende over bordet med sjekketriks som er like overfladisk som bordflaten jeg ramler over. Og da vil jeg i det minste ha dømmekraften med meg. Så da kan jeg i det minste våkne opp dagen etter, uten å være hvit i ansiktet, kvalm og full av nerver, og ikke minst slippe den forferdelige delen med å angre på de teite tingene jeg har sagt kvelden før. Kanskje sjekketrikset ikke var så bra allikevel? Kanskje hun damen jeg sjekket på fylla ikke var helt min type allikevel? Hva var det hun het igjen?

Jeg tenkte ytterligere over dette, og dannet meg to bilder, som var to motsetninger. Jeg så for meg to realistiske scenarioer. Jeg så for meg at jeg var på et utested. I det ene scenarioet var jeg edru, og i det andre var jeg full.

En vakker dame står i baren, og jeg står også i baren, et stykke unna. Alt er helt identisk, bortsett fra at jeg drikker øl i det ene bildet, og kanskje en cola i det andre. Det eneste som ville ha utgjort en forskjell på det eventuelle sjekketrikset, er at jeg som edru ville ha vært meg selv, og vært i god fysisk og psykisk form. Og jeg ville ikke ha sagt teite ting, selv om jeg mente det godt.

Det er ikke til å legge skjul på, generelt sett. Jeg er nødt å få troen på meg selv igjen. Og da mener jeg meg selv. Mitt genuine jeg. For det er han jeg er i ferd med å bli.

Jeg tror faktisk at livet kan bli bra, dersom jeg klarer å bevare skøytene på beina. Og det er ikke ofte du som leser har lest at jeg har skrevet noe optimistisk i så genuin forstand, i denne boken. Hvordan jeg vet det, utenom at jeg faktisk har skrevet denne boken? Fordi jeg ikke har hatt denne følelsen før, når jeg har skrevet. Jeg har alltid hatt en underliggende tvil om at jeg ville klare å bli frisk. Det har jeg ikke nå. Jeg begynner faktisk bare å bli mer og mer overbevist om at jeg kommer til å klare dette, uten flere tilbakefall. Hvorfor lytte til en jævla slange anyway?

Nå vet jeg jo ikke helt hva som kommer til å skje fremover, men jeg merker at de tingene jeg har lyst å gjøre som edru, har begynt å spire opp. I perioder har jeg aldri visst helt hva jeg ønsket å gjøre, men jeg merker at det begynner å skje ting nå. Blant annet dette med helsefag. En annen ting er jo at jeg er veldig glad i å trene, men jeg har også lyst å begynne å trene kampsport. Jeg var veldig opphengt i Karate da jeg var yngre, og kunne tenkt meg å begynne med Kung Fu eller Kickboxing i fremtiden. Ikke nødvendigvis for å bli kampdyktig, men fordi det bidrar til å holde meg i form.

Familien min ønsker også at jeg skal melde meg inn i AA (Anonyme alkoholikere), og jeg har tenkt å gjøre dette også. Det kan kanskje være godt å prate litt med folk som kjenner til problemene jeg har hatt, og kanskje en god motivator for å holde seg på beina.

Og hvis det ikke blir Camphill, så tenker jeg kanskje å flytte til en liten by. Det blir ikke noen isolerte hytte-prosjekter denne gangen, men det må være et sted som er stort nok til å ha alle disse tingene. Jeg har dette litt som plan B. Jeg har ikke helt avklart hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg bare finner meg en leilighet på hjemstedet? Jeg aner ikke. Det er for tidlig å si. Jeg vet ennå ikke hvordan tingene kommer til å være om en måned, to måneder eller ett år. Jeg vet bare at jeg kommer til å ha det betydelig bedre enn jeg har det nå. Slik som tingene har vært, skal det ikke så mye til. Jeg kommer til å være betydelig, betydelig sterkere, og dette betyr at mange av de tingene jeg engster meg for nå, kanskje ikke vil engste meg om en stund. Jeg snakker da av erfaring. For angst skal man ikke undervurdere. Angst kan føre en på ville veier, og angst kan også paralysere en til å ikke få gjort noe i det hele tatt.

En annen ting jeg tenkte på i dag, da vi var ute og gikk, er dette med begrepet styrke. Jeg kom til å tenke på det nå som jeg skrev om angst.

Jeg husker for noen år siden, så fulgte jeg med på nyhetene, og det kom en reportasje om mennesker med alvorlige rusproblemer. De (vi) ble omtalt som «våre svakeste». Jeg lot meg av en eller annen grunn provosere voldsomt av dette. Jeg likte ikke å høre at mennesker med mye last bli omtalt som svake. Og jeg tenkte mye over dette. Jeg så for meg i hodet:

Det står to menn ved siden av hverandre, foran et stort fjell. Begge har på seg hver sin store ryggsekk. Han ene har nesten ingenting i sin ryggsekk, mens han andre har så mye last at det allerede gjør vondt i skuldrene. De får beskjed om å løpe om kapp til fjellets topp. Mannen med den lette ryggsekken kommer naturligvis fortest opp, mens den andre mannen strever kolossalt med å komme seg dit. Men betyr dette at mannen med den lette ryggsekken er sterkere enn mannen med den tunge?

Ja, du skjønner nok hva jeg mener. Jeg synes begrepene «styrke og svakhet» blir helt feil å bruke i en slik sammenheng. Det er mulig at det var ment på en annen måte, men jeg synes det ble formidlet på en noe nedverdigende måte i den reportasjen. Derfor tenkte jeg som jeg tenkte.

Det begynner å bli sent, og jeg har en del praktiske ting jeg skal gjøre, så jeg avrunder her, som vanlig med bibel-greien min:

1.10 Visdom og rettferdighet kap.20

«Vinen er en spotter, sterk drikk fører til bråk, og hver den som raver av den, blir ikke vis.

Den redsel en konge vekker, er som løvens brøl. Den som gjør ham vred, spiller sitt liv.

Det er en ære for en mann at han holder borte fra trette, men enhver dåre ypper strid.

Den late vil ikke pløye om høsten, derfor søker han forgjeves etter grøde i skurden.

Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp.

Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet. Men hvem finner vel en trofast mann?

Den rettferdige vandrer uklanderlig . Lykkelige er hans barn etter ham.

En konge som sitter på sitt dommersete, sikter og skiller ut alt ondt med sine øyne.

Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?

To slags vektsteiner og to slags mål – begge deler er en styggedom for Herren.

En ung gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.

Øret som hører, og øyet som ser – Herren har skapt dem begge to.

Elsk ikke søvn, for at du ikke skal bli fattig. Lukk dine øyne opp, så får du brød nok å ete.

Dårlig, dårlig! Sier kjøperen. Men når han går bort, roser han seg.

Det fins gull og perler i mengde, men lepper som taler kunnskap, er en kostelig ting.

Ta hans klær, for han har borget for en annen! Ta pant av ham for fremmedes skyld!

Brød som er vunnet ved svik, smaker mannen søtt, men siden blir hans munn full av småstein.

Planer får framgang ved rådslagning. Søk veiledning også når du fører krig.

Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter. Ha ikke noe å gjøre med den som er åpenmunnet.

Den som banner sin far og mor, hans lampe skal slokne i belgmørke.

En arv som en fra først av har revet til seg, blir til sist uten velsignelse.

Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Vent på Herren, og han skal frelse deg!

To slags vekststeiner er en styggedom for Herren, og falsk vekt er noe ondt.

Herren styrer mannens skritt. Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?

Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noe til Gud og først etterpå overveier sine løfter.

En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.

Mennesket ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.

Miskunn og sannferdighet er en vakt om kongen. Han støtter sin trone ved miskunn.

De unges pryd er deres kraft, de gamles ære er de grå hår.

Skrammer og sår renser bort det onde, slag renser hjertes indre.

1.11 Den som vokter sin munn, redder sin sjel, kap.21

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil.

Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene.

Å gjøre rett og skjell er mer verd for Herren enn offer.

Stolte øyne og overmodig hjerte – de ugudeliges lampe blir dem til synd.

Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.

Den rikdom en vinner ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.

De ugudeliges vold skal rive dem selv bort, fordi de ikke ville gjøre det som er rett.

Skyldtynget mann går krokete veier, men den rene går rett fram.

Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

Den ugudeliges sjel har lyst til det onde. Hans neste finner ikke barmhjertighet hos ham.

Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis. Når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.

Den rettferdige gir akt på den ugudeliges hus, han styrter de ugudelige i ulykke.

Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.

En gave i det skjulte stiller vrede, og en hemmelig fortæring stiller stor harme.

Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en gru for dem som gjør urett.

Det menneske som forviller seg bort fra klokskapens vei, han havner blant dødninger.

Fattig blir den mann som elsker forlystelser. Den som elsker vin og olje, blir ikke rik.

Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de oppriktiges sted.

Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.

Kostbare skatter og olje er i den vises bolig, men dåren gjør ende på det.

Den som jager etter rettferdighet og miskunn, han skal finne liv, rettferdighet og ære.

Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den hadde satt sin lit til.

Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.

Den som er frekk og oppblåst, kalles en spotter. Han farer fram i ustyrlig overmot.

Den lates ønske dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.

Hele dagen går han med ønsker og begjær, men den rettferdige gir og sparer ikke.

De ugudeliges offer er en styggedom, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne.

Et løgnaktig vitne skal omkomme, men en mann som hører etter, skal alltid få tale.

En ugudelig mann viser et frekt ansikt, men den oppriktige gjør sin vei sikker.

Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren.

Hesten blir gjort ferdig til stridens dag, men seieren hører Herren til.»

Dag 58 ( 06.04.2015 )

I dag er jeg fryktelig dårlig. Jeg har ikke tatt medisinene mine, eller rettere sagt, jeg har rasjonert dem opp i en uforsvarlig dosering, sånn at jeg har nok til å forhåpentligvis hente en ny resept i morgen. Jeg synes egentlig det er helt utrolig at jeg nå i det hele tatt klarer å skrive. Det føltes som at jeg var i ferd med å seile om her i sted. Jeg har fremdeles tre tabletter igjen, men jeg prøver å drøye an for å se hva som skjer om jeg utsetter og utsetter. Og det går ikke særlig bra. Men jeg har funnet ut at mye av det jeg tidligere har trodd har vært alkohol-abstinens, egentlig er Sobril-abstinens. Jeg er fremdeles edru fra alkohol, og har fremdeles et par øl stående, uten at jeg rører dem. Jeg har den elektriske hjelmen på hodet, og angst og paranoia uten like. Den elektriske hjelmen vet jeg av erfaring at er Sobril-abstinens. Jeg føler at radioen snakker direkte til meg.

Dagen startet med at jeg var dårlig, som vanlig. Jeg våknet opp veldig trøtt og skjelven, og bare tvang meg selv til å komme i gang med rutinene mine. Jeg laget en kopp kaffe til min mor og meg selv, og vi pratet litt. Jeg tok opp dette med om jeg skulle reise på langtidsopphold eller ikke, dersom det ble aktuelt med plass. Vi vet liksom ikke. Det er nok best at jeg snakker med legen om det. Jeg vet jo ikke noe ennå.

Jeg var deretter på fjellet med Fido, og det gikk langsomt, men bra. Det var ufattelig mange som gikk på tur der i dag. Veldig mange hadde også hunder. Noen løp. Andre gikk veldig fort. Jeg følte selv at jeg gikk i en saktefilm. Jeg tror det så slik ut også, men vi fikk da i det minste gått på turen da.

Jeg avrunder for i dag. Jeg er rett og slett for dårlig til å skrive nå. Jeg fyller inn fra bibelen i morgen.

1. Til frihet har Kristus frigjort oss 5:1-12

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.

Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.

Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven.

Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.

For i ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om.

For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.

Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?

Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere.

En liten surdeig syrer hele deigen.

Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er.

Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet.

Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!»

Dag 57 ( 01 påskedag 2015 )

Påsken begynner å nærme seg sin slutt, og dette har vært en tung påske for meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge skjul på det. Jeg har følt meg så utrolig kjip for at jeg gikk så utrolig på en smell, og jeg skammer meg så intenst for sammenbruddet. Og hvis jeg opplever noe godt av et eller annet slag, føler jeg at jeg ikke fortjener det, på en måte. Det eneste gode jeg føler jeg kan gjøre, er å love at jeg aldri mer skal drikke alkohol. Men jeg begynner å tvile på hvor lurt det er å gå rundt å love slike ting, når jeg selv ikke helt tror på meg selv. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tro på det. At jeg var overbevist. Men jeg tror ikke lenger jeg skal love sånne ting til noen. Avhengigheten av alkohol er så sterk. Dessuten tror jeg disse løftene bare blir tomme ord i de fleste sine ører. Når det gjelder løftet mitt til Gud, og jeg eventuelt ikke klarer å holde det, så tror jeg ikke det er sånn at jeg mister ham, og at han kommer til å straffe meg på noen som helst vis. Jeg tror heller han skjønner hvor desperat jeg er, og HAN ser nok min vei, selv om jeg ikke gjør det selv. Jeg må også understreke at når jeg blar blindt i bibelen, så ender ofte fingeren min opp i det gamle testamentet også. Derfor kan noen av bibel-versene høres veldig «hardcore» og brutale ut. Men mitt personlige forhold til Gud, og min tro, er at han er veldig tilgivende og snill. Og jeg prøver i det minste. Det er ikke som at jeg har satt meg på en benk, og bestemt meg for at her skal jeg sitte og drikke til livets ende. Men uansett, for at jeg selv eller noen andre rundt meg faktisk skal tro på at jeg skal klare å slutte å drikke, er det egentlig bare tiden som kan vise dette. Ikke ord og løfter fra meg når jeg fremdeles sliter.

I det siste har jeg hørt på en kristen radiokanal jeg fant, fordi jeg var nødt å ha en genuin lyd i øret. Jeg orket ikke reklame og musikk jeg ikke liker, så jeg var heldig å finne denne kanalen. Jeg husker dessverre ikke hva kanalen heter, men de forteller mye fra bibelen. Så det passer jo for så vidt bra i forhold til denne boken.

Og i dag kjente jeg en følelse som jeg kjenner fra før. Fristelsen. Jeg var ute og gikk på fjellet med den ene retrieveren, og så tror jeg at jeg fikk en positiv tanke. Men så ble den brått avbrutt av en annen tanke jeg kjenner, og hvis det hadde vært en røst, hadde den sagt:

«Du får ikke lov til å le, tenke positivt, være sosial, være rolig eller NOE uten meg!»

Vanligvis, og da tror jeg at jeg snakker for mange alkoholikere, er dette det som fører til sprekken. Men denne gangen merket jeg faktisk at jeg allerede har forandret syn på denne røsten. Det er ikke kilden til det gode liv. Det er djevelen selv. På mange måter ser jeg på alkohol som djevelen selv.

Rett etter dette tenkte jeg, litt bestemt, at den røsten jeg nå hører, eller rettere sagt, tanken jeg føler, har ikke lenger noe her å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Det er et lukket kapittel. Jeg har alt avgitt mitt løfte til Gud. Så det er ikke vits i at fristeren viser seg for meg igjen.

Det lettet faktisk litt på trykket, og tro det eller ei, så lindret det denne røsten til noe svakere enn løftet jeg har avgitt.

Men jeg har vært full av nerver og depressive tanker. Paranoia. Frykt for å gå tom for medisiner før jeg får ny resept av legen. Måten å stoppe med dem på krever en annerledes strategi enn ved alkohol, på sett og vis. Og det er derfor jeg skulle ønske at jeg kunne få snakket med legen så snart som mulig. Ikke bare fordi jeg har tenkt på dette med medisiner, men fordi det er sendt inn en søknad om langtidsopphold for alkoholbehandling. Søknaden er faktisk, litt ironisk, sendt til en plass i Sogn og Fjordane. Denne behandlingsplassen har jeg vært på en gang før, og det var et veldig bra sted. Søknaden ligger der, men ingenting er foreløpig avklart, enten det er fra min side, eller fra selve sykehuset. Men dersom det er ønskelig fra alle parter at jeg reiser dit, og at folk mener jeg trenger det, så gjør jeg det. Hvis det på noen som helst måte vil betrygge mine omgivelser, sånn at de slipper og gå rundt å være bekymret for helsen min, så gjør jeg det. Så lenge jeg vet at alt går bra med familien min og hundene, så kan det være en mulighet for meg å bli helt frisk, og kanskje få hjelp til å komme i gang med et helt nytt liv. Og det er noe jeg uten tvil trenger, uansett hvilken måte det blir gjort på. Men jeg begynner å innse at jeg ikke klarer denne kampen alene. Jeg trenger nok hjelp, selv om det også har vært forsøkt før.

Til tross for kraftig frykt for å være utendørs om dagen, har jeg klart å få gjort mye positivt. Jeg har gått mye på turer med hundene, og jeg har kommet i gang med trening igjen. Det er litt rart, men jeg klarte å trene hardere og tyngre enn da jeg sist avsluttet. Jeg tror det må ha noe med at jeg ønsker å få ut alle giftene fra kroppen å gjøre. Jeg spiser også veldig mye sunn mat, og har nok lagt bak meg noen mil i gåturer med hundene på noen dager. Det høres kanskje litt ironisk ut, men jeg har følt meg for svak til å gå med Fido for seg, og så Retrieverne sammen, som jeg vanligvis gjør. Så derfor gikk jeg i går tre turer i stedet, med én hund om gangen. Og det var tungt, men jeg klarte det. Og når jeg sier tungt, så mener jeg på alle måter. Jeg følte at alle så stygt på meg, og så for det meste ned i bakken, mens hundene førte meg avgårde, nærmest som blindehunder. Dessuten vet jeg at dette med stygge blikk ofte er misforståelser fra min side. Det handler mer om hvordan jeg selv har det og føler det, enn selve blikkene. Det er på en måte jeg som danner de stygge blikkene jeg får i min retning, så det er ikke reellt. Det er en lang historie, men jeg vet at det bare er innbilning. Uansett, øyenkontakt er ikke helt min greie for tiden.

Morgenene er uten tvil de verste. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg kan drømme så mye, når jeg først sovner, at jeg nærmest føler meg mer sliten når jeg våkner. Da er jeg skjelven, og utrolig depressiv. Drømmene er hjernen min sin måte å bearbeide alle de nylige hendelser på, samt at de gjerne blander seg med gamle minner. Jeg husker faktisk hva jeg drømte i natt, og det var en veldig spesiell drøm. Men den «kler» alle den siste tids hendelser på en veldig logisk, drømmeaktig måte.

Drømmen begynte på en butikk som ikke ligger så langt unna. Jeg husker jeg gikk inn i butikken, og hadde med meg et pass som legitimasjon, av frykt for at jeg ikke skulle få kjøpt det jeg trengte. Det ville ha vært alkohol i virkeligheten, men det hele var mer diffust i drømmen. Men jeg fikk ikke handle i butikken. De sa at de måtte ringte politiet på meg, hvis jeg skulle kjøpe matvarer. En ansatt gikk bort og tømte noe i et bosspann, og virket veldig opprørt.

Drømmen tok plutselig en ny vending. Den «klippet» bort til en butikk som ligger nærmere en bro som ligger noen kilometer unna, men i drømmen var jeg på baksiden av butikken, og her var en helt egen slags landsbygd som ikke finnes i virkeligheten. Det var nesten som en liten by, og den hadde en hamburgersjappe. Jeg husker jeg var inne i hamburgersjappen, og tenkte at dette var et koselig sted, og at jeg synes det var rart at jeg aldri hadde sett eller hørt om dette området før. Jeg husker at den ansatte fra den første butikken i drømmen var her, og jeg husker et klipp av at han hadde en kameratslig tone med en ganske så liberal og hyggelig ansatt i selveste hamburgersjappen. Deretter husker jeg ikke så mye mer fra dette «scenarioet».

Drømmen fortsatte til at jeg stod ved et busstopp like ved broen, og jeg var av en eller annen grunn veldig stresset. Jeg tror det må ha vært fordi jeg ikke hadde fått lov til å handle matvarer (i drømmen altså), og jeg måtte sannsynligvis ta bussen til et helt annet sted, hvor jeg liksom kunne starte helt på nytt, og forsøke å få tak i matvarer der.

Men så ser jeg plutselig at den ansatte, fremdeles fra den første butikken, stå på midten av Askøybroen. Jeg husker jeg tenkte i farten: Dette skjer ikke. Han virket jo så glad. Jeg tror ikke han kommer til å hoppe. Men vent… Hvorfor står han bare i ro og ser rett ned?

Deretter løp jeg som en galning for å redde ham. Jeg glemte meg selv, og løp alt jeg kunne.

Da jeg kom frem til ham, hadde veivesenet allerede reddet ham. Jeg så at han hadde på seg håndjern, men armene var ikke på ryggen hans. De var påført ham på forsiden, nærmest som at han foldet hendene.

Jeg husker at han ble glad for å se meg, og jeg skjønte at også han hadde problemer. Han virket veldig snill, og jeg husker jeg følte at jeg burde ha «sett» ham før.

Det er ganske rart, men jeg kan til tider ha ganske lærerike drømmer. Selv når det er mareritt. Det er heller ikke første gangen jeg drømmer at jeg løper for å finne noen på denne eksakte broen. Jeg vet hvorfor jeg drømmer det, men jeg lar være å skrive om det i denne boken, da det er noe fra virkeligheten som ikke har med meg å gjøre i direkte forstand. Men mannen i drømmen fikk i det minste hjelp da. Han ble reddet, i denne rare og forvridde virkeligheten. Da mener jeg altså drømmen.

Disse bisarre drømmene får jeg ofte når jeg er abstinent. Det er nok en del av avgiftningen. Jeg tenker at det er en del av tilfriskningen av noe, selv om man våkner opp og lurer på om man har bikket fullstendig over på galskapens side, permanent. Men det er nok bare hjernen sin måte å bearbeide inntrykk på. Det skal visst være sunt å drømme, til og med mareritt. Selv om jeg kan si at det ikke føles særlig sunt.

Søvnen min i det siste har vært veldig tynn, og for det meste fraværende. Skillet mellom søvn og tanker er veldig uklart, og jeg våkner ALLTID av følelsen av alt som «skulle, burde, kunne» ha vært. Det er en så depressiv følelse at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Hva gjør jeg da? Jo, jeg griper etter en røyk. Og nei, jeg klarte ikke å holde meg røykfri etter alt som har vært.

Jeg har mye hjertebank, og tror at jeg fremdeles er på fylla. Så blir jeg lettet av at jeg har holdt meg på vannvognen en stund. Dette skjer hver eneste gang. Jeg er villig til å vedde på at det er tusenvis av alkoholikere som har vært tørrlagt en periode, som drømmer at de sprekker, eller fremdeles drikker. Så våkner de opp, og blir lettet når de skjønner at det bare var en drøm.

Jeg er litt redusert i dag, så jeg håper at leseren bærer over med meg dersom jeg skriver litt overalt. Jeg blir ganske lett avledet, og er egentlig veldig trøtt etter en lang dag. Men jeg har fått gjort mye i dag, det er sikkert og visst. Eller, sikkert ikke mye for «vanlige» folk, men ut ifra situasjonen jeg befinner meg i, både fysisk og psykisk, så må jeg si at jeg har fått gjort mye. Jeg har gjort mye husarbeid, gått til sammen tre relativt lange turer med tre hunder, hvorav to av dem er en styrkeøvelse i seg selv. Den av de som er minst i fysisk størrelse, er i et skikkelig turbo-modus om dagen. Det er han som er tyngst å gå på tur med, ironisk nok. Det er utrolig mye krefter i den lille kroppen, og gjett om han bruker alt av dem bare for å komme seg fremover. Han løper, mens jeg går, for å si det sånn. Jeg tror ikke engang han vet hva det er å spasere. Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg i det hele tatt har sett ham spasere. Både han og den andre retrieveren er veldig energiske og aktive, både innendørs og utendørs. De løper til det stedet de skal til, uansett hvor det skulle være.

Fido virker å ha blitt mye eldre i det siste. Det er sånn med hunder og alder. Kurven i forhold til deres alder er ikke som vår. De blir liksom gammel over natten, og ikke langsomt som oss. Og jeg har mistanke om at han er syk. Det er et eller annet som ikke stemmer med ham. Jeg føler at jeg ikke når like godt igjennom til ham, som at en del av sjelen hans har blitt tilslørt. Han har også fått en anelse blålig hinne over øynene, og dette har han i øyeblikk hatt tidligere også. De kan få det i forskjellige sinnstilstander, men det kan også være et symptom på grå stær. Så jeg har bestemt meg for å få ham undersøkt hos veterinæren. Det er egentlig litt pussig, for jeg fikk nettopp et brev fra nettopp veterinæren om at tiden var inne for at han skulle få Rabies-vaksine. Jeg antar at det har noe med Lanzarote-turen å gjøre. Jeg kom plutselig til å tenke på det nå, og ser at vi egentlig snart skulle komme hjem. Så det er nok derfor.

Det er rart å tenke på, men vi skulle faktisk egentlig fremdeles ha vært på Lanzarote. Jeg lurer på hvor annerledes tingene ville ha vært, dersom vi fremdeles hadde vært der. Kanskje det egentlig var meningen at vi skulle være der, hadde det ikke vært for at jeg ramlet i den dumme «fossen» igjen, og for at jeg utrolig nok presterte å rote vekk medisinene mine. Den dumme flasken har ødelagt livet mitt. Jeg føler meg gammel. Folk sier at jeg er ung, men jeg føler meg seriøst eldgammel. Nå klager jeg, og det er ikke meningen. Men når jeg først skal gjøre det, så er det vel bedre at jeg gjør det i min egen bok. Det må jo være ganske deprimerende å høre på klaging hele tiden. Men jeg tviler på at det er mange lesere som blir spesielt glade av å lese denne boken. Dette har jeg «advart» om før. Det er reelle erfaringer skrevet i en livsfase jeg i fremtiden kommer til å se tilbake på som en lang, tung periode i livet. Men hovedmålet mitt er at folk som eventuelt sliter, og leser den, skal vite at de ikke er alene. Vi får håpe at boken får en «happy ending».

Det sies jo at 90 % av alle bekymringer man har, aldri skjer. Men gjett om de 10 % kan være dominerende i undertegnedes tilfelle. Til tider lurer jeg på om jeg noensinne vil bli «frisk». Jeg tenker ikke på alkohol, for den delen er som nevnt helt over. Jeg har sagt at jeg ikke tør å love noe lenger, for jeg har ikke blitt frisk fra alkohol ennå, og kommer aldri til å bli det heller, med tanke på at alkoholisme er en kronisk sykdom. Men målet er at jeg aldri kommer til å begynne å drikke igjen. Men den forrige kulen river fortsatt kraftig i systemet. Men mer generelt og helhetlig sett: Jeg lurer på om jeg noensinne kommer meg over ishavet, selv med «skøytene» på. Jeg har ofte vært redd for at ting egentlig ikke kommer til å bli så mye bedre på den andre siden, men det er da nødt til å være en innbilning.

Min mor forsøkte nylig å få meg til å lese en bok som handler om å lære seg å leve. Jeg har fremdeles ikke lest den. Kanskje jeg burde det. ALT i livet mitt er et eneste rot. Og det som ikke er rotete, blir det. Alle tingene mine er egentlig et godt eksempel på det. Jeg snakker da om de materialistiske tingene mine. Jeg føler på en måte at jeg har altfor mye. Jeg har veldig mange ting. Jeg har en haug med klær, men jeg har ikke oversikten over dem. Jeg har en haug med regninger, men jeg har ikke oversikten over dem. De fleste av dem er uåpnet, fordi jeg vet at det er inkasso, alt sammen. Jeg får ikke så mange kjærlighetsbrev, for å si det sånn. Jeg har også en haug med cd-er, treningsutstyr, bilder, minner, tomme ølbokser, malerier, dikt, uferdige prosjekter, musikkutstyr, en båt jeg har tenkt å donere bort til en som har MS, sånn at han kan selge den, som et bidrag til en operasjon han trenger i Israel, og som koster masse penger. Jeg har også en scooter, to hjelmer, et kjøleskap som ikke fungerer, høyttalere som ikke fungerer, møbler osv. Og alt dette er stablet opp i en cocktail av rot. Og det er ikke meningen. Det er vel for mange et luksusproblem. Det høres kanskje til og med overdådig ut, men det er ikke slik jeg mener det. Jeg mener bare at jeg har så mange ting, at jeg ikke klarer å plukke ut noe når jeg faktisk trenger det. Og slik kan man trygt si at det er i hodet mitt også. Det er som en slags symmetri. Det kan dras paralleller mellom min mentale situasjon, og denne materialismen:

– De uferdige prosjektene, enten det gjelder musikk, bøker, dikt, sangtekster eller malerier, kan baseres på drømmer, håp og ambisjoner.  

– Minnene, enten det er bilder fra gamle tider, bilder av pappa eller venner som har gått bort, er ofte illustrasjoner om savn og lengsel. Og da mener jeg ikke at jeg tror de vil komme tilbake eller noe. Men det er på en måte glimt fra fortiden. Vi kan kalle dette melankoli.

– Båten Sabrina, som jeg egentlig aldri helt visste hva jeg skulle gjøre med, kan kalles en impuls. Men jeg håper at jeg får donert henne bort, for det er egentlig en fin båt. Og motoren er verdt ganske mye. Men for en omstreifer som meg, er det bedre å ha noe enklere, og kanskje heller på land. Drømmen ville ha vært en bil jeg kunne ha kjørt i, fra land til land, og som jeg kunne ha overnattet i. Eller kanskje en bil med campingvogn.

– De tomme ølboksene er en illustrasjon av mitt ekstreme forbruk av alkohol. De er en illustrasjon av et sykdomsbilde.

– Inkasso-regningene er også et tegn på manglende impuls-kontroll. Men på sett og vis, kan de også kalles drømmer som ikke gikk i oppfyllelse. De er på en måte en illustrasjon av at jeg har forsøkt å starte på noe jeg ikke klarte å holde gående, eller fullføre.

– Scooteren min kan på mange måter kalles et tegn på angst. Den hjelper meg å komme meg rundt, og det på en litt «skjermet» måte. Jeg har på meg hjelm og visir, slipper å ta buss, og den gir meg en slags følelse av frihet. Jeg er veldig glad i scooteren min.

– Kjøleskapet og de overflødige møblene jeg har, er egentlig også tegn på drømmer som aldri gikk igjennom, men også manglende impulskontroll. Rester fra leiligheter jeg flyttet fra osv. Noen av dem har jeg angret at jeg flyttet fra.

Som du kanskje skjønner, så har alle tingene betydning. Problemet er bare at veldig mange av de samme tingene bare står og støver. Noen av dem står i et uthus, mens andre står i kjelleren. Det er egentlig ganske trist, men jeg trenger en egen høyblokk, dersom jeg skulle ha bevart alle disse tingene på en forsvarlig måte.

Min største drøm i dag, er faktisk ikke maleriene mine. Det er faktisk å få utgitt denne boken. Og det handler ikke om at jeg ønsker noen form for berømmelse, for det ønsker jeg egentlig ikke. Men det hadde vært kjekt å kunne strekke ut til folk med sine egne erfaringer. Det hadde selvsagt også ha vært en god følelse å kunne kalle seg forfatter, og jeg liker jo også tanken på å være økonomisk uavhengig. Å skape litt sin egen arbeidsplass, på sett og vis. Men om jeg kan hjelpe folk i forebyggende forstand, eller som har tilsvarende problemer som jeg har, så ville det ha vært fantastisk, enten det hadde vært i bokform eller på annet vis. Dette har jeg forsåvidt nevnt nylig også.

Men nå kjenner jeg at jeg er svært trøtt, og jeg føler meg ikke bra. Jeg avrunder som vanlig med å lese blindt fra bibelen:

5.2 Omvendelse til frelse 7:2-12

«Gi oss Rom! Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi ødelagt. Ingen har vi utnyttet. Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg har jo sagt at dere er i våre hjerter, for at vi kan høre sammen i død og liv.

Jeg har stor tiltro til dere, og jeg priser meg lykkelig over dere. Jeg er blitt rikelig trøstet og har fått glede i overflod i all vår trengsel.

For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noe ro. Vi hadde trengsel på alle kanter: Utenfor oss var det strid og inne i oss frykt!

Men Gud, som trøster de nedbøyde, han trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst han selv var blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss hvordan dere lengtet, hvor bedrøvet dere var, og hvor nidkjære dere nå er for meg. Dette gjorde meg enda mer glad.

For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke, enda jeg nok før har angret på det. Jeg ser jo at brevet gjorde dere sorgfulle, om enn bare for en tid.

Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn, virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død.

Se, hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken.

Når jeg skrev til dere, var det ikke på grunn av ham som hadde gjort uretten, heller ikke av hensyn til ham som hadde lidd urett. Men det var for at den nidkjærheten dere har for oss, skulle bli åpenbaret hos dere, for Guds åsyn.»

Dag 56 ( Påskeaften 04.04.15 )

Det har gått langt over en måned siden sist jeg har skrevet, men denne gangen er det ikke fordi jeg ikke har vært tom for ord. Det er fordi det har skjedd så utrolig mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal begynne. Jeg leste så vidt igjennom «Dag 55», for å finne ut hvor jeg var den dagen. Men allikevel, jeg håper dere bærer over med meg dersom jeg kommer med noen gjentakelser her og der. Eller skrivefeil for den del. Jeg er nemlig litt i ørske av medisiner, men valgte å trosse dette for å komme i gang med boken min igjen.

Jeg skal prøve å gå tilbake til hytten, og hvordan det gikk med fremgangsmåten jeg hadde så store, positive forhåpninger til. Jeg må dessverre meddele at frykten jeg hadde for at jeg lurte meg selv, stemte. Det skar seg til de grader, og jeg skal nå prøve å få skrevet ned i riktig rekkefølge, samtidig som det er viktig for meg å fortelle de tingene jeg opplevde som jeg anser som viktig å få fortalt. Men om jeg ikke får skrevet ned alt akkurat denne dagen, så kommer eventuelle utenforstående detaljer etter hvert. Det har nemlig skjedd så mye fra den forrige skrevne dagen, at jeg ville vært en mester av et slag, om jeg husker alt. Men jeg får gjøre mitt beste å skrive meg frem til dagen i dag.

Først vil jeg fortelle om hvordan det gikk med selve renselsen: Jeg hadde jo planer om å slutte å røyke cannabis og tobakk, ved å drikke litt, for så å stoppe etter en uke, litt dårlig, men dog så lykkelig av å være på rette veien, og ikke minst renset fra rusmidler som plaget meg sterkt. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det blir litt som å ta amfetamin, for å slutte med koffein. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg tenkte…

Cannabis og sigaretter skulle bli fjernet med alkohol, og alkohol skulle bli fjernet ved hjelp av et løfte til Gud. Det sistnevnte var den eneste tingen jeg ikke hadde forsøkt, og som jeg må innrømme at jeg fryktet, fordi jeg visste at så snart jeg hadde avgitt dette løftet, så ville dere være en helt sikker løsning på at jeg aldri mer ville få tilbakefall. Det høres kanskje ironisk ut? Ulogisk? At jeg fryktet tilbakefall på noe av det jeg hater mest? Jo, jeg må nesten si meg enig med det, men alkoholisme er som jeg tidligere har nevnt nettopp ulogisk. Mange som ikke er alkoholikere, tror nok at alkoholikere er altfor glad i øl. Men jeg på min side er villig til å vedde på at de færreste alkoholikere er glad i øl eller alkohol generelt. De ( vi ) er kanskje glad i det, men kjærlighet eller vennskap er det ikke.

Men om vi reiser tilbake til selve prosjektet, så gikk det skuffende dårlig. Faktisk endte det hele opp med å være et stort nederlag. Du som kanskje er en av de mer adekvate og oppegående leserne ( Jeg tenker for eksempel på folk som har tilsvarende problemer selv ) har sikkert for mange «skrevne dager siden» skjønt at dette ikke kom til å gå bra. At dette ikke var løsningen, og at jeg lurte meg selv.

I løpet av svært kort tid etter at jeg begynte å drikke, hadde alkoholen igjen tatt innersvingen på meg. Jeg hadde fremdeles ikke avgitt løftet mitt til Gud, og jeg dummet meg ut på rekordtid.

Jeg var blant annet på butikken for å pante flasker, og da jeg oppdaget at jeg var en anelse skjelven mens jeg stod der, ved panteautomaten. Jeg føler jeg har en tendens til å bli abstinent veldig fort. Men jeg oppdaget at det fremdeles var mange tomflasker som var langt ifra tomme, og de var jo heller ikke gamle, så helte jeg dem i meg mens jeg stod og pantet. Du har lov å le. Jeg må innrømme at jeg selv ler litt når jeg skriver dette. Det er viktig å ha litt humor også. Du har også lov å riste på hodet, og tenke at det hele er tragikomisk. Du har også lov til å synes det er trist.

At jeg stod der og pelmet nedpå ved pante-automaten, ble oppdaget av en ansatt i butikken, og ikke bare ble jeg nektet å kjøpe øl, men jeg ble nektet å kjøpe øl i denne butikken på livstid. Det er faktisk første gangen det har skjedd, og effektivt var det også, da dette var den eneste butikken i nærheten.

Men jeg kom i kontakt med en jente, som faktisk var konen til husverten, eller i hvert fall samboeren. Jeg husker ikke om de var gift. Hun hjalp meg veldig, da hun hadde familiær kjennskap til problemet. Men hun kjørte meg hjem, og gav meg to halvlitere. Jeg tror jeg egentlig hadde planer om å kjøpe kanskje atten eller tjuefire, så dette var nok av den erfaring at jeg kunne gå i delìr og kramper dersom jeg stoppet brått, at hun hjalp meg med disse to halvliterne.

Hensikten var nok nedtrapping, for hun sa hun skulle komme tilbake om et par timer, med to halvlitere til. Misforstå ikke, dette er fremdeles veldig lite for å være meg.

Det som forundret meg noe helt utrolig, var at jeg for det første sovnet etter at hun hadde kjørt meg hjem. Jeg våknet mye senere, og oppdaget at det stod en pizza under sølvpapir og to halvlitere ved siden av meg. Men det jeg ikke klarer å forstå, er at Tinka, som egentlig ikke er en vakthund, ikke hadde bjeffet da hun kom, og at jeg ikke hadde våknet. Det var en opplevelse jeg tenkte jeg måtte skrive i denne boken, for det var ganske imponerende gjort av denne jenten. Jeg bør nevne at jeg er ganske skvetten når jeg sover også. Jeg kan hoppe to meter bare jeg hører noen puste i rommet.

Etter dette hjalp husverten meg veldig; Eller jeg bør vel si husvertene, for det var både far og sønn og sønnens kone/samboer som hjalp meg. Jeg klarte utrolig nok å ro meg i land, og klarte å stoppe kulen etter ti dager, hvis jeg ikke husker helt feil. Det var selvsagt svært ubehagelig, men det som var enda mer ubehagelig, var at jeg så at jeg hadde begynt å gå tom for medisinene jeg er avhengig av. Jeg røykte også fremdeles, og en massiv depresjon begynte å vise sitt ansikt.

Jeg burde selvsagt ha ringt til legen tidligere, men når jeg drikker, så skjærer jo alt seg, og jeg blir som en pleietrengende, dement og utrolig vimsete person. For å si det veldig enkelt og klart: Hele livet mitt raser sammen når jeg har promille. Dette har vel du som leser begynt å skjønne nå, etter alle disse sidene med begrensede, gode nyheter.

Dekningen ved hytten var jo ufattelig dårlig, og jeg måtte ut av hytten for å ringe. Av og til var ikke dette engang godt nok, da det ofte ble svært hakkete, og når folk prøvde å ringe meg da jeg var i hytten, kom de bare til telefonsvarer.

Jeg tenkte at jeg skulle klare å fortsette å være der, og fortsette å skrive bøkene mine, hvis jeg kunne få flere medisiner til ytterligere nedtrapping. Jeg undersøkte også med husverten om hvor nærmeste apotek var, og det var hele fem mil unna. Men jeg tenkte at hvis jeg fikk legen til å sende en elektronisk resept, så kunne jeg muligens ta bussen frem og tilbake dagen etter. Husverten sa at han skulle arbeide på gården hele dagen etter, så han kunne se til Fido. Da visste jeg at Fido var i gode hender, for alle disse menneskene hadde alt vist meg at de var gode folk.

Men, det var vanskelig å komme igjennom til selve legen. For det første var ikke fastlegen min der den dagen, og bare det i seg selv visste jeg av erfaring at kunne by på problemer. Det er nemlig kun en fastlege som vanligvis skriver ut slike medisiner, da det er disse som naturlig nok kjenner pasienten best. Men helsesekretærene i skranken skulle høre med en annen lege jeg hadde litt kjennskap til, og vi avtalte et noenlunde tidspunkt hvor han skulle ringe meg, slik at jeg skulle oppholde meg på et sted hvor jeg visste det var god dekning når legen skulle ringe meg. Det beste stedet jeg visste om, var ganske høyt oppe på et fjell.

Jeg ble sittende der oppe, og følte meg knusende deprimert, ensom og isolert. Internettet mitt hadde også vært nede i noen dager, av ukjente grunner. Trolig på grunn av dekningen, dette også. Men jeg ble sittende på fjellet i flere timer, og jeg husker jeg tenkte: Her sitter jeg i utrolig vakker natur, men jeg er så utrolig depressiv.

Så får jeg tilsendt en SMS om at jeg har fått tilsendt en ny resept, og jeg var så deprimert at det omtrent ikke virket som at jeg ble lettet over dette engang. Og etter å ha gjort noen undersøkelser i etterkant, fant jeg ut at det ikke gikk busser den strekningen dagen etter, som var på en søndag. Med andre ord: Kabalen lot seg ikke løse, uansett hva jeg gjorde. Og jeg orket ikke tanken på å gå tom for medisiner i tillegg til å være såpass dårlig etter alt dette med alkohol og depresjon, så det hele endte opp med at jeg måtte meddele til husverten at jeg måtte hjem igjen, med halen mellom beina. Jeg så ikke lenger noen andre muligheter, og vi ble enige om å avslutte leieforholdet, men at jeg kunne komme tilbake dersom jeg hadde perioder hvor jeg ønsket å utfolde meg kreativt, men at jeg ikke ble boende fast. Jeg synes dette var en god avgjørelse. Men de var utrolig snille, og det hele lignet enormt på Lanzarote-prosjektet. Det var egentlig bare en historie som gjentok seg, i grove trekk. Heldigvis var folket i Sogn gode og forståelsesfulle mennesker.

Da jeg kom hjem, tok det ikke lange tiden før jeg begynte å drikke igjen. Jeg klarte å holde meg i fire dager uten sigaretter og cannabis, og hadde til og med begynt på kraftig reduksjon av Sobril på egenhånd. Alt dette gjorde jeg da jeg var edru, og det føler jeg er litt viktig å understreke, for jeg føler at jeg kun setter meg selv i dårlig lys nå.

Det var nemlig slik at jeg hadde klart å komme meg noenlunde på beina etter drikkingen i Sogn, og bestemte meg for å prøve igjen. Jeg ble til og med frarådet av legen å brå-seponere medisinene, en morgen jeg snakket med ham på telefon, da jeg var var ute og gikk i naturen med Fido. Det som var litt spesielt denne morgenen, var at jeg ikke hadde tatt medisinen min, som har vært ganske uvanlig for meg å ikke gjøre før jeg går ut på tur, eller ut noen andre steder, for den del. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde klart å holde meg røykfri. Jeg følte virkelig at jeg denne gangen skulle klare å kvitte meg med all dritten, men samtidig følte jeg at tingene nesten var litt for godt til å være sant. Og det var det. Jeg gapte over for mye.

Så kom dagen da. Jeg tror dette var fjerde dagen. Jeg pumpet iherdig på e-sigaretter, og hadde munnen full av både extra-tyggis og fisherman`s friend. Så reiste jeg til byen, klippet meg, gikk på Burger King, men jeg følte meg helt ufattelig stresset, og for å være helt ærlig: Jeg følte meg ikke noe glad denne dagen. Jeg husker også at jeg rotet kolossalt, og folk som så meg den dagen, oppdaget nok at jeg oppførte meg rart.

Jeg begynte å bli desperat, og kjøpte med meg alkohol. Jeg hadde til og med avtalt å treffe en kamerat, senere på kvelden. Og bare dette var lenge siden. Jeg så frem til en koselig aften i gode venners lag, og for å fortelle at tingene nå begynte å gå den rette veien.

Da jeg kom hjem, begynte jeg atter engang å drikke, men det var ikke noe mer enn vanlig, og dette var første kvelden på fylla. Ut ifra det som begynner å bli en ganske lang fartstid på fylla, kan jeg si at det som skjedde videre, fremdeles er meg ganske uforståelig.

Det siste jeg husker, er at jeg satt og hadde en hyggelig samtale med noen venner og venninner på Facebook. Deretter hadde jeg begynt å kjefte på noen i telefonen. Jeg var rasende i telefonen, og har i ettertid funnet ut at jeg ikke har snakket med noen. Jeg har sannsynligvis snakket og brølt til noen som ikke var der. Jeg tok også med meg maleriene mine utenfor, hvor jeg kunne være alene, og ødela dem. Jeg tror til og med at jeg skrek til maleriene mine. For å si det sånn: Jeg fikk et fullstendig sammenbrudd. Jeg ødela tingene jeg anså som verdifulle. Malerier jeg hadde fått skryt for, og som jeg hadde brukt lang tid på å male. Jeg nådde bunnen.

Dette ble nok hørt godt i alle retninger, og til slutt kom det visstnok syv politifolk og to ambulansefolk for å håndtere meg, så jeg må ha vært helt sprellemann. Jeg må understreke at jeg aldri ville ha skadet et annet menneske, men hvis jeg blir holdt fast mot min vilje, og i hvert fall hvis jeg ikke forstår situasjonen, blir jeg som en makrell som spreller og spreller. Jeg låser meg ut av de fleste grep, og låser kroppen min på alle måter. Jeg er glad de ikke hadde sånne strøm-pistoler/taser-pistoler, for da hadde jeg sikkert måttet betale doble strømregninger den dag i dag. For å si det sånn: Det var veldig, veldig mange politifolk og ambulansefolk som forsøkte å få meg til å samarbeide, men jeg var så langt nede og ifra meg at ingenting kom igjennom. Jeg hadde truffet veggen hardt, mentalt sett, og nådd den dypeste bunn. Denne hendelsen er noe jeg skammer meg enormt over, for det var så «ikke meg».

Etter at ting hadde roet seg litt, på legevakten, måtte jeg videre til psykiatrisk sykehus, og jeg måtte bli lagt i belter, for de klarte ikke å få kontakt med meg, eller roet meg. Jeg tror jeg fikk en klaustrofobisk reaksjon av tanken på å bli lagt i belter, og ble trolig makrellen igjen. Dette ble meg fortalt dagen derpå. Jeg ble også skrevet ut dagen derpå. Jeg snakket blant annet med en kvinnelig ansatt dagen etter, og hun fortalte meg at hun også hadde gjort mange dumme ting på fylla. Hun var utrolig snill. Vi hadde truffet hverandre mange ganger før, og hun sa at slik jeg var kvelden før, hadde hun aldri sett meg. Jeg er nemlig vanligvis veldig rolig. Selv jeg var sjokkert over mitt eget sammenbrudd. De konkluderte på sykehuset med at det hadde toppet seg for meg.

Jeg ble jo som sagt skrevet ut dagen etter innleggelsen, og denne gangen hadde jeg litt penger på bok, så jeg la jeg meg inn på et hotell, og bodde der i to døgn. Jeg trengte tid for meg selv til å summe meg. Jeg hadde blåmerker rundt håndleddene, fordi jeg hadde prøvd å ryke beltene. Tydeligvis hadde ikke det fungert så bra.

Drikkingen fortsatte, og denne gangen var jeg helt i ferd med å gi opp. Ikke kampen for å leve, men kampen mot selve alkoholen. Men jeg vet egentlig ikke egentlig helt hva som er forskjellen på de to siste utsagnene, for dersom jeg hadde fortsatt å drikke så enorme mengder kontinuerlig, så hadde jeg ikke levd i mange månedene.

Den siste fyllekulen varte i to uker. Etter å ha fått medisiner, klarte jeg igjen å stoppe på egenhånd. Da promillen sank, begynte depresjonen, angsten, og tanken om alt som «skulle, burde, kunne ha vært» å komme tilbake. Savnet etter mitt virkelige meg. Den tomme, ensomme følelsen. Smerten av å våkne opp, de få gangene jeg faktisk klarte å sovne. Mange drømmer jo mareritt i slike sammenhenger. Det gjør jeg også, men jeg synes nesten det er verre å drømme gode drømmer. Gode drømmer om det gode liv. Om hvor herlig livet er. At alt er på stell. Jeg synes disse er verre enn mareritt, når man våkner opp med oppkast over hele seg, og griper som et jordskjelv etter nærmeste ølflaske, som strategisk er satt helt inntil sengen, når man vet at det finnes en sannsynlighet for å sovne. Til tider er det som at man er redd for å sovne. Som at skadene av alkohol blir sterkere. Når kroppen blir helt nummen. Lever man? Dør man? Er tidspunktet kommet hvor man snart blir definert som en ung mann som drakk seg i hjel?

Og etter alt dette, selv om jeg egentlig hadde lyst å gjøre det i en kirke, avgav jeg løftet til min Herre Gud: «Jeg lover, deg, Gud i himmelen, at jeg fra nå av ALDRI mer skal drikke.»

Det var en befriende følelse, for nå visste jeg at uansett hvor langt nede jeg var, så kunne det bare gå oppover. Dette ville være den siste gangen jeg var syk som følger av et enormt inntak av alkohol. Jeg visste nå at festen virkelig, virkelig var over. For meg skulle dette være kuren, desperat som eg var. Det var altfor tidlig og urealistisk å tenke sånn nå, og i hvert fall å avgi det løftet. Jeg visste jo at jeg hadde stadige tilbakefall, og jeg tror ikke engang jeg var frisk da jeg gav selve løftet. Men jeg gav løftet til Gud.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette tidligere? Å sette seg ned, og be en stille bønn til Gud? Etter all elendigheten jeg har vært igjennom i forbindelse med dette?

Svaret mitt er at jeg egentlig ikke vet. Jeg har ikke kommet frem til den løsningen før nå, og jeg har ikke vært klar til å avgi det løftet før nå. Hvem vet? Kanskje det var meningen at jeg skulle oppleve alt dette? Kanskje jeg måtte gå med en tornebusk på hodet i mange år, for å vite hvordan jeg skulle hjelpe andre å fjerne den fra andre i tilsvarende situasjoner i fremtiden? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor det har tatt den tiden det har tatt. Men jeg har ikke hatt svaret før nylig, og ikke hatt motet til å avgi løftet før for noen dager siden.

Nå er det ikke veldig mange dagene siden dette fant sted, og jeg er fremdeles dårlig. Jeg kjenner det mest på nerver og paranoia, og et slags indre jag. Jeg får prøve å tenke på det som at det er Gud som jager slangen ut av meg. For jeg har alltid hatt den gode Gud som min Herre, selv om jeg har feilet så utrolig mange ganger i mitt eget liv. Jeg har alltid visst hvem Gud er. Selv de gangene jeg har vært så syk at jeg ikke engang har kjent igjen min egen familie.

Og jeg har fått noen nye visjoner. Dette kommer kanskje som en slags overraskelse, men jeg har faktisk tenkt på utdanning og jobb. Jeg har tenkt: Kanskje jeg skal prøve å bli Helsefagarbeider? Kanskje jeg kommer til å bli en helsefagarbeider som også er kunstner og forfatter? Og ikke minst rusfri?

Jeg har nå lyst å komme med noen litt mer billedlige forklaringer, eller i hvert fall noen, og noen reelle erfaringer. Noen små, rare fortellinger om hvordan jeg opplever alkohol, og hvilken innvirkning alkohol har hatt på meg:

Tidligere har jeg jo ofte snakket om denne broen, hvor jeg står på en mørk og ensom side, og ser lengtende over på alle de gode tingene jeg egentlig ønsker meg i livet: En vakker dame, en jobb, et hus, en bil, og sist, men ikke minst: Muligheten og evnen til å hjelpe andre. Den mørke og ensomme siden stod jeg på, og navnet på landet på den delen av broen heter Alkohol. Men dette bildet har jeg jo fortalt litt om før. Jeg har også flere:

En lege fortalte jo meg engang meg at hun synes det hørtes ut som at jeg gikk rundt på brukne bein. Dette tror jeg også jeg har nevnt før, men jeg vil igjen understreke at hun har rett.

Men når jeg tenker ytterligere på dette, så har jeg selv hatt et argument, som har vært selve alkohol-avhengigheten som har snakket. Argumentet mitt lød som følger:

«Jeg føler at den eneste måten folk ønsker meg på, er når jeg går rundt på brukne bein.»

Med dette mente jeg for de som ikke forstod det, at jeg synes det var så vanskelig å holde seg helt unna flasken, men at det samtidig kun var meg som edru folk ville ha. Jeg kunne til og med føle meg truet av de som ville ha meg edru.

Så til et bilde jeg har i hodet, som jeg tror kommer fra Herren selv:

Jeg ser for meg at jeg står foran et stort ishav. Alle de gode tingene jeg tidligere har nevnt at jeg drømt om, er på andre siden av dette ishavet. Jeg har en sekspakning med halvlitere i ryggsekken, og én pils i hånden. Dette er alt jeg har, generelt sett.

Men foran meg ser jeg så et par skøyter. Disse er av veldig god kvalitet, og jeg vet hvordan jeg skal håndtere dem. Disse skøytene er den eneste måten jeg kan komme over ishavet på, på en effektiv og trygg nok måte.

Jeg tar en stor slurk av ølen min. Og tar et skritt mot skøytene, men de beveger seg bare mer vekk fra meg, i feil retning. Og isen er så glatt, så jeg, med mine loslitte sko, ramler bare og slår meg.

Jeg reiser meg opp igjen på beina, litt frustrert over at ølflasken min knuste i fallet. Jeg tar derfor opp en ny flaske, åpner den, og tar en stor slurk. Det pleier jo alltid å hjelpe? Men ikke nå. Hva er dette for noe?

Jeg ser at skøytene nå har beveget seg enda mer i feil retning. Og det samme skjer med meg også, idet jeg prøver å nå dem. Jeg ramler, og slår meg. Også denne gangen knuser flasken min.

Atter engang prøver jeg, og tar opp en ny flaske. Nå er jeg stresset, og har begynt å bli kald på beina. Jeg er NØDT å få tak i de skøytene, men det samme skjer igjen. De beveger seg til stadighet i feil retning, og jeg får aldri tak i dem.

Til slutt, omsider, ser jeg mønsteret. Jeg gjør noe jeg aldri hadde trodd at jeg ville klare eller gjøre; Jeg tar opp alle ølene jeg har igjen, og slipper dem med vilje i bakken, slik at alle knuser.

Skøytene glir nå tilbake til meg, og jeg får dem nå på meg.

En god røst sier til meg:

«Nå er du klar.»

Jeg skal prøve å få skrevet hver dag fra nå av, for jeg merker at det gjør godt. Men jeg tror jeg må avrunde for i dag. Jeg har skrevet ganske mye i dag, men har mye mer å fortelle. Dette er bare begynnelsen på det som blir en langt bedre vei videre. Bare tanken på at jeg er under min siste tilfriskning fra alkohol, gjør at jeg føler en enorm lettelse. Men dette er påskeaften, så jeg må selvsagt få skrevet tilfeldig fra bibelen min:

4.11 En gutt blir helbredet 9:14-29

«Da de kom til disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som var i ordstrid med dem.

Og straks alt folket fikk se ham, ble de forferdet, og de løp til og hilste ham.

Han spurte dem: Hva er det dere strides med dem om?

En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført deg til min sønn, som er besatt av en stum ånd.

Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.

Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!

De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet.

Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av.

Ofte har den kastet ham i ild og vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.

Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!

Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånd og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!

Da skrek den høyt og slet hårdt i ham og fòr ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.

Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp.

Da han var kommet inn i et hus, spurte hans disipler ham i enrom: Hvorfor kunne vi ikke drive den ut?

Han sa til dem: Dette slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.»

Dag 55 ( søndag 01.03.15 )

Tiden er inne, og det er ikke noen grunn til å utsette mer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor det bare er å hoppe i det. Det er på tide å begynne så smått med renselsen. Jeg vet at det høres veldig dramatisk ut å kalle det «renselse», men jeg har faktisk en ganske stor jobb foran meg. Det er som et tau med mange forskjellige knuter og floker, som skal ordnes.

Mange vil nok hevde at dette er å lure seg selv, men jeg har bestemt meg for å unne meg noen pils de verste dagene, dersom følelsene blir uutholdelige. Jeg føler nemlig at jeg står foran en karusell av humørsvingninger, og av erfaring er dette noe jeg bør ta på alvor. Jeg kan bli såpass depressiv at det grenser til alvorlig, selv om jeg ikke ser helt at det skal skje denne gangen. Men det kan skje, og da tenker jeg at det er bedre å være litt småteit og brisen i stedet. Og nå som jeg først har tent denne lunten, ved å erklære at jeg faktisk vurderer å unne meg noen pils i den verste stormen, kan jeg si at det er grundig planlagt. Det kommer ikke til å bli sånn at jeg ikke spiser, eller at jeg nærmest går inn i en slags faste, som så mange ganger tidligere.

Jeg har til og med kjøpt inn mat som jeg antar at kommer til å passe i forhold til alt; supper og «lett» mat. Dette er ikke fordi jeg kommer til å drikke mye, men fordi jeg også kommer til å være utrolig røykesyk, og det blir jeg i hvert fall etter tyngre måltider. Jeg har også bestemt meg for å halvere dosen med Sobril, så jeg antar at jeg kommer til å kjenne dette litt også.

For å si det helt ærlig, er jeg villig til å strekke meg ganske langt for å komme igjennom den første uken uten røyk. På den annen side kan jeg si at jeg kommer til å være ytterst forsiktig når det gjelder alkohol. Jeg skal trene, gå på turer, spise og gjøre ting som jeg ellers gjør når jeg ikke drikker. Alkohol kommer ikke til å være en veldig vesentlig faktor, men den kommer til å være tilstedeværende dersom ting blir uutholdelig.

Det er vel en viss fare for at jeg blir tolket som dum, etter å ha fortalt om fremgangsmåten jeg vurderer. Å bytte ut sigaretter og cannabis med alkohol? Det var dagens! Og det er helt greit om noen lesere skulle tenke dette. Men selv vil jeg si at dersom man har et blandet rusproblem, så må man ofte tenke litt «kreativt» for å komme seg skikkelig ut av det. Så for å si det med en gang: Jeg har samme, felles mål som de rundt meg har for meg; Å komme helt ut av alt. Men det er mange ting, og på sett og vis kan det hjelpe å ha litt promille når man går igjennom stormen. Den første uken er den verste, og det finnes ingen behagelig måte å gjøre det på.

Jeg tenkte litt da jeg våknet i dag, om jeg kanskje skulle utsette det hele enda litt til, men jeg fant ut at jeg nå var begynt å utsette uten god grunn. Derfor bestemte jeg meg for at morgendagen blir dagen. Jeg vil ikke være en dagdrømmer for lenge, for da begynner jeg etter hvert å tvile på om jeg noensinne vil gjennomføre det. Denne tvilen kom litt i dag, så da tenkte jeg umiddelbart: «I morgen blir dagen.»

Hvis ikke denne planen lar seg gjennomføre, og jeg bare lurer meg selv, så merker jeg det ganske fort. Den største frykten er at jeg for eksempel sprekker på alt, etter å ha holdt meg i la oss si fire dager. Da må jeg i så fall legge hånden på hjertet, og erkjenne at jeg har feilet, og at jeg ikke klarer dette alene. At jeg ikke klarer det uten hjelp. Det er mange som allerede tenker dette om meg, med mindre de har brukt en omvendt psykologi på meg. Dette er faktisk en teknikk som fungerer på meg; omvendt psykologi altså. Hvis noen uttrykker sin tvil i forhold til meg og mine planer, så blir jeg sånn:

«Åja? Jeg skal vise dem!»

Jeg håper bare at jeg kommer meg noenlunde greit i gjennom den første uken. Formen kommer nok ikke til å være så bra om en uke. Eller, jeg aner faktisk ikke. Det er en såpass innviklet prosess at jeg rett og slett møter det hele med uvisshet. Men hva er det viktigste å tenke på? At det går over. At det egentlig er tegn på bedring.

Samtidig tenker jeg: Hva om jeg kommer til å føle meg fantastisk om en uke? Hvis jeg klarer å holde alkohol-konsumet på et akseptabelt stadium, så vil jo forhåpentligvis de helsemessige gevinstene begynne å vise sitt ansikt når den første uken har passert. Jeg kommer til å kjøre i meg mye mat som renser kroppen, og jeg kommer til å lage mange smoothier av frukt og bær, så jeg får i meg masse vitaminer og mineraler. Og hvis jeg i tillegg klarer å trene litt, gå på lange turer, være mye ute i frisk natur, så vil jeg nok føle meg bedre på noen områder, og sannsynligvis verre på andre. Jeg vet ikke, og jeg skjønner at jeg sannsynligvis ville hatt et stort flertall imot meg, dersom jeg hadde luftet ideen om fremgangsmåte for dem. Men den eneste jeg lufter ideen for, er denne boken. Og når noen leser om det, så er dette såpass lenge siden at det er over uansett. Uansett hvordan det gikk. Men la i hvert fall dette være sikkert: Jeg prøvde i det minste, i håp om bedre helse, generelt sett. Men dette er det første og siste forsøket, på denne måten. Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg ta det svært tungt. Da viser jeg meg selv at jeg ikke må eller kan lytte til meg selv. At andre har mer rett i forhold til mitt liv, enn jeg selv har. Det blir som å si:

«Sorry, jeg er ikke i stand til å ta skikkelige valg for meg selv. Jeg trenger andre til å ta viktige avgjørelser for meg.»

Og når dette er sagt, vil jeg si at jeg synes det er sterkt av folk å be om hjelp. Så ikke misforstå. Men selv har jeg fått den type hjelp så mange ganger, og jeg har mer troen på denne metoden, helhetlig sett. For min egen del. Men jeg tviler på at jeg kommer til å anbefale denne fremgangsmåten for andre. Det kommer veldig an på hvem man er, i det helhetlige perspektiv. Og jeg tenker at dette er løsningen for meg. Vi får se hvor jeg er, og hvordan jeg har det om en uke. Det er ikke vits i å skrive fine ord. Jeg må vise dette i form av handling. Og nå er punktet hvor mange ord går over i nettopp handling, kommet.

Når jeg har kommet til «dag 100», er denne boken ferdig, og sannsynligvis er livet mitt helt annerledes enn nå, selv om det ikke er lang tid for mange. Det er vanskelig å si, for det kan være mange år til den siste dagen er skrevet. Jeg har jo som nevnt tidligere antydet at det kan komme lange pauser. Poenget er at det skal være hundre, skrevne dager, men ikke nødvendigvis sammenhengende. Da ville det ha blitt kjedelig å lese, for det skjer fint lite spennende i livet mitt for tiden. Det er i hvert fall ikke nødvendig å komme med oppdateringer hver dag, dersom jeg fremdeles bare sitter og grubler på det samme som dagen før.

Mange brå forandringer vil tre i kraft. Og jeg tror at mannen der oppe har lagt veien videre for meg allerede. Kanskje jeg lenge har visst om denne veien. Kanskje problemet aldri har vært at jeg ikke har visst hvor jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje problemet hele tiden har vært at jeg har fryktet for det ukjente, selv om alle hevder at det er hva som må til for å finne lykken. Jeg tror vi mennesker er sånn: At hvis man går lenge nok i gjørme, så blir man til slutt vant til det. Til slutt foretrekker man å bli værende i gjørmen, fordi man i det minste kjenner den. Man kjenner konsistensen, og det blir vante omgivelser, selv om det faktisk er gjørme. Selv om det finnes tørt gress rett ved siden av pytten. Man kjenner ikke tørt gress. Man kjenner ikke konsistensen, men har bare blitt fortalt av andre at det er langt mer behagelig å sitte på det tørre gresset, enn i gjørmen. Dette er satt litt på spissen. Men det er nok det som er greien for mange som sliter; Nemlig frykten for det ukjente.

Klokken er snart elleve på formiddagen, og det har vært en veldig regnfull periode. Det er litt kjedelig, men det blir nok en lang tur på meg og min firbente sjelevenn i dag uansett. Paraply og regntøy er en fin ting å ha. Men det er kjedelig for kameraet mitt også. Dette grålige været er vanskelig å gjøre spennende på bilder, men det kan bli bra dersom man finner bra steder, og er kreativ. De bildene jeg tok av fossefallet her, har blitt skrytt opp i skyene. Jeg tror faktisk aldri jeg har fått så god kritikk på bilder før. Kanskje jeg har utviklet meg. Jeg tror jeg har det, for nå er det sånn at jeg «former» bildet med øynene, før jeg i det hele tatt knipser. Jeg ser hvordan «virkeligheten» vil se ut etter at bildet er tatt, og har vært igjennom Photoshop osv. Jeg vet hvilke effekter som vil passe bra, dersom jeg gjør sånn og sånn. På forhånd. Før var det mer overlatt til tilfeldighetene.

Fra det ene til det andre: Dette begynner å bli en veldig lang bok. Siden den sørgelige dagen på akuttmottaket, har jeg skrevet enormt mange ord. Nå er jo bibelen også sitert mye, men sannelig er det fingrene mine som har ført ned hvert eneste ord.

Jeg satt faktisk og tenkte på dette her om dagen. Jeg tror jeg kommer til å savne å skrive i denne boken, når den er ferdig. Jeg hadde en sånn drømmende tanke om at jeg kanskje fikk utgitt denne boken, og deretter opprettet en blogg eller lignende, som fortsettelse på boken. Ja, drømmer er fine å ha. Ettersom jeg selv ikke engang har lest igjennom boken, fra den første dagen, og heller ingen andre, så har jeg ikke peiling på hvordan den vil bli mottatt av andre. Jeg har ikke fjerneste anelse, for å være helt ærlig.

Nå tror jeg at jeg får komme i gang med dagen. Men jeg avrunder som vanlig med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

3.14 Jesu herlighet åpenbares på fjellet 16:28-17:13

«Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.

Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.

Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?

Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.

Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem.

Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.»

Dag 54 ( lørdag 28.02.15 )

Det er lørdag ettermiddag, og det har vært en ganske avslappet dag. Været har vært veldig dårlig i dag. Mye regn og vind. En frustrerende kombinasjon for paraplyen. Så jeg har for det meste gjort ting innendørs i dag, utenom en tur på butikken, og turene med Fido. Jeg har ryddet og vasket i hytten, og slappet av på sofaen.

Jeg er fremdeles dønn motivert i forhold til å slutte med alt, men jeg har valgt å utsette det til mandag, altså utsette det med èn dag. Jeg trenger å tenke litt til, før jeg hopper ut i det. Det er en ærlig sak, og det er ingen unnskyldning eller noe. Det er bare slik jeg føler det.

I dag går skrivingen sakte. Jeg føler meg egentlig litt tom, og har ikke så mye nytt å fortelle. Noen dager er bare slik. Kjedelige, og så er det egentlig ingenting som skiller dem fra dagen før.

Jeg merker at jeg har mye å tenke på nå, og derfor er det ikke så lett å få sortert på papiret. Jeg har mye grums som må lande, for å si det litt billedlig. Som at jeg ser ting litt uklart, og at jeg er litt usikker på alt. Usikkerhet er en følelse jeg hater. Ambivalens kan være en plagsom fiende.

Jeg lurer på om jeg skal prøve å meditere etterpå. Jeg har blitt tipset om dette av venner, og det kan kanskje være en fin måte å få sin indre ro på. Jeg er egentlig ikke urolig i det hele tatt, men jeg merker at jeg begynner å nærme meg broen, og at dette krever en viss mental planlegging. Jeg har kommet opp med noen gode strategier som jeg vet vil fungere bra, men jeg er nødt å lage mer utfyllende dagsprogrammer. Jeg må ha løsninger til ditt, og nødløsninger til datt. Jeg skal ikke komme i situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er grunnen til at jeg altså har bestemt meg for å utsette prosjektet med en dag. Det er ikke verdens undergang.

Når det gjelder skriving i denne perioden, så forutser jeg at jeg kommer til å skrive betydelig mer enn vanlig. Jeg kommer til å få intense drømmer. Dette vet jeg av erfaring. Og disse kommer jeg til å skrive mye om, da jeg synes drømmer er interessante. Og jeg kommer sannsynligvis til å være ganske emosjonell og på alle måter hårsår. Og slikt blir det mye ord utav.

Fra det ene til noe helt annet: Det er noe jeg har tenkt mye på i det siste, og det er hvordan jeg tenker på ting. Jeg tror jeg har mye å lære her. Det finnes sikkert mange strategier på hvordan man faktisk tenker. Når jeg tenker, så tenker jeg i bilder. Det er som at jeg ser en film i hodet, som danner scenarioer ettersom hva jeg tenker på. Ofte har jeg tenkt at det i grunnen er ironisk, at folk lukker øynene for å sove eller hvile. Men for min egen del, spesielt i visse sammenhenger, så er det som at innsiden av øyelokkene blir sorte lerreter, som enklere viser «tankene» som film eller bilder, som på kino. Men det er ikke alltid sånn.

Jeg har jo i flere anledninger snakket om denne broen. Billedlig sett, er denne broen symbolet på denne hytteturen, eller dette oppholdet, og ikke minst overgangen til noe annet. Men jeg går i dybden av tanken og bildet; Hvor starter broen, og hva er det egentlig som finnes på den andre siden av den? Det er litt skremmende å si det, men det er som at broen starter i ingenmannsland, som jeg føler livet mitt på mange måter er i nå, og ender på den andre siden, hvor jeg endelig har funnet tilbake til meg selv og alt annet.

Hvis jeg spør meg selv hva jeg vil forandre på, så er svaret ALT. Og det er en ganske omfattende tanke. Det er ikke snakk om å skifte dekk på scooteren, eller å få en ny sveis. Det er heller ikke snakk om å skifte klesstil, eller å male stueveggen. Det er snakk om å totalt forandre og forvandle et helt liv. Det er nesten som å bli født på ny. Satt litt på spissen.

Utenom sunnhet, klarhet, friskhet og generelt bedre livskvalitet, er det noe annet som frister like mye, og det er å få lyst til å gå en spesiell vei. Komme over et yrke, og virkelig tenke: Hey! Det vil jeg bli! For akkurat slik tingene er nå, og egentlig har vært ganske lenge, så vet jeg faktisk ikke helt hva eller hvor jeg vil i livet. Det handler ikke om noen som helst form for usikkerhet. Det handler regelrett om uvisshet. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har ikke peiling. Ofte føler jeg at jeg må gjette meg frem til ting jeg liker å gjøre, for eksempel.

En annen ting som har gått opp for meg, som jeg også akter å gjøre noe med, er antall timer jeg sitter på nettet for dagen. Jeg er en skikkelig nettslave, og kom til å tenke på det i dag, da jeg lå på sofaen og så bort på pc-en som for øvrig var avskrudd på det daværende tidspunkt. Det gikk opp for meg at jeg er dønn avhengig av pc og internett. Så det er ikke den ting jeg ikke skal ta tak i! Og hvis jeg ikke får noen som helst bonus utav det, så aner ikke jeg hva mer jeg kan finne på. Da er jeg i hvert fall meg selv. Det må da være bra for noe.

Jeg har ikke så mye spennende å fortelle om i dag, som nevnt, så jeg avrunder her. Men først bibel-tingen jeg gjør:

«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.

For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: Å fullføre Guds ord.

Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige.

For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»

Dag 53 ( Morgenen fredag 27.02.15 )

Da er det helg igjen. Jeg hadde egentlig trodd at det var torsdag i dag, av en eller annen grunn. Klokken er åtte om morgenen, og det ser ut til å bli opplett ute i dag.

I dag har jeg tenkt å ha en hviledag fra butikken. Jeg har alt jeg trenger, og hvis jeg går bort dit, bruker jeg bare penger på unødvendige ting. Så i dag skipper jeg butikken, og tar heller med meg Fido opp i det ene fjellet her, for å finne et vann jeg har funnet på et kart. Det skal ut ifra egne beregninger være omtrent like stort som hele området her, så det er rart vi ikke fant det sist vi var der oppe. Vi var ifølge kartet like i nærheten. Men nå er ikke jeg noen speider, så det er mulig jeg har feilberegnet litt. Så vi prøver igjen i dag. Jeg har nemlig noen ideer til en musikkvideo jeg holder på med.

I går fikk jeg heldigvis en ny ide til novelle, og jeg fikk skrevet mesteparten av den. Heldigvis skriver jeg veldig fort, så når jeg får en av disse impulsive ideene, tar det ikke lange tiden før de er skrevet ned. Det er veldig lett å miste disse ideene, så det gjelder å være kjapp med å få dem på papiret. Det er på samme måte som det ofte er veldig enkelt å glemme hva man nettopp drømte, etter å ha våknet opp fra drømmen. Bare man rister litt på hodet, er den borte fra hukommelsen.

Så nå har jeg skrevet fem noveller til novellesamlingen min. Jeg tenker å sende novellene inn til et forlag når jeg har et sted mellom tolv og femten noveller klare. Kanskje ti. Jeg vet ikke helt ennå, det kommer litt an på hvor lange de blir. Kvalitet før kvantitet, tenker jeg.

Ellers er den store renselsen rett rundt hjørnet. Selv om det gjerne blir en dag pluss minus, så ligger den konstant i bakhodet mitt. Det er ikke et prosjekt jeg skal la gli forbi, for jeg merker at dette er noe som er strengt nødvendig. Men at jeg går med ambivalente skritt inn i den nye tilværelsen, skal jeg ikke benekte. Dog, frykten er egentlig størst for at jeg skal falle tilbake. Og det får meg egentlig til å tenke. Det klaffer jo ikke. Det høres ut som en dårlig deal. Men samtidig får det meg til å gå litt i dybden av meg selv. Det er jo mange som hevder at det beste er å leve i nuet, og at det er nuet som gjelder. Jeg har også fått høre at jeg selv lever for lite i nuet. Dette er et ganske interessant poeng, for de som har sagt dette, har hatt helt rett. Jeg bruker nuet til å gruble over den beste veien å gå på i fremtiden, eller til å være bitter over fortiden. Eller rettere sagt skuffet over veiene jeg valgte, og veiene jeg ikke valgte. At jeg ofte lyttet til «venner», i stedet for de genuine vennene jeg hadde, som virkelig ville meg godt, men som forsvant sakte men sikkert, da jeg selv forandret meg. Nå sier jeg ikke at jeg ikke har gode venner i dag, for det har jeg absolutt.

Så hvis jeg skal spørre meg selv spesifikt: Hvordan har jeg det i dag? Ikke om hvordan jeg vil ha det i morgen, og ikke hvordan jeg hadde det i går. Men i dag.

Vel, hva skal da jeg svare?

I skrivende øyeblikk lever jeg i en usedvanlig tom, stille og drømmende tilværelse. Jeg jobber for fremtiden min, og har troen, håpet og drømmen i god behold. Jeg er uten tvil en drømmer, kanskje av og til med litt manglende bakkekontakt i forhold til hvor jeg er, og hvordan jeg har det, men jeg tror også at det å ha drømmer bra i forhold til å bygge et fundament for å gjøre det beste ut av seg selv. Det handler mer om følelsen av å prestere noe, gjøre noe nyttig, være til hjelp, og ikke minst leve i harmoni. Jeg personlig ønsker ikke å være berømt, eller få anerkjennelse. Det er ikke derfor jeg skriver, lager musikk, maler eller generelt uttrykker meg kreativt. Det er en form for terapi. Et slags eget språk. Men hvis for eksempel denne boken min kan hjelpe andre, er hvert eneste ord verdt å skrive. Dersom man sitter på ressurser eller erfaringer som kan hjelpe andre som sliter, mener jeg at man bør gjøre sitt for å bidra med dem.

Så disse drømmene og planene kan vel på sett og vis kalles forsvarsmekanismer og terapi, nettopp fordi jeg ikke er fornøyd med livet mitt som det er i dag. På mange måter føler jeg at jeg er i et mentalt fengsel, og drømmer om frihet. Når jeg skriver ned tankene, reflekterer jeg mer over dem enn når jeg kun går rundt med tankene. Det er litt som å snakke til seg selv, bare at man ikke nødvendigvis er bevisst på hva man formidler til seg selv. Som at skriften blir en representant for en indre røst. En røst som et plagsomt tankekjør ikke alltid slipper til.

Men misforstå meg rett: Jeg har det helt greit, forholdene tatt i betraktning. Jeg lider overhodet ingen nød. Jeg har god mat på kjøkkenet, varme i stuen, og ja, egentlig alt jeg trenger i øyeblikket. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er jeg nødt til å klare å komme meg over broen, og til den andre siden. Og det er en jobb jeg er nødt til å klare alene. Jeg må tro litt på hva mine egne intuisjoner forteller meg. Jeg er nødt til å være sterk, og jeg er nødt til å lytte til meg selv. Og jeg er nødt til å ha troen på meg selv. For mister man troen på seg selv, så er det som å rive ut grunnmuren i sitt eget liv. Da kollapser ALT.

Så man kan si det sånn at jeg har det bra nå. Det er ingenting akutt, og jeg har oppsøkt denne situasjonen på egenhånd. Men det er klart: Det er stille, det er ensomt, noe isolert, og naturen er nærmeste nabo. I dag har jeg hatt det slik i en uke. Man skulle gjerne tro at tiden går sakte, men det er faktisk ikke slik. Jeg synes den har flydd. Jeg har også fått skrevet enormt mye, og jobbet mye med mine sære, kreative prosjekter.

Så jeg kan ikke klage. Jeg har det godt. Jeg er i et selvvalgt stille-modus, og ser på dette som en nødvendighet for å finne lykken. Så man kan si det sånn: Jeg har det bra nå, fordi jeg vet at jeg snart kommer til å ha det mye bedre. I hvert fall i forhold til de problemene jeg har i disse tider. Jeg er gartneren som luker ugress, for å slippe de vakre blomstene til. Slik vil jeg beskrive livet mitt i dag.

Fra det ene til noe helt annet: Jeg hadde en ganske spesiell opplevelse her om dagen. Det var i forgårs, men jeg glemte å skrive om det i går.

Forrige tirsdag skrev jeg en novelle som jeg opprinnelig skrev da jeg var sytten år. Det var norsk eksamen, og jeg fikk god karakter på den.

Denne novellen skrev jeg om igjen på tirsdag, fra husk. Jeg gjorde en liten vri på den, og skrev om to jenter som gikk opp i fjellet for å finne en skatt. Det var nemlig regnbue, og de hadde blitt fortalt at ved regnbuens ende finnes en skatt. Regnbuen i novellen endte på fjellet. Et fjell de to egentlig ikke hadde lov å gå i, da det kunne være bjørn der.

Dagen etter, i virkeligheten, oppdaget jeg et veldig spesielt fenomen. Jeg hadde vært på butikken, og værforholdene var så svingende at det både var regn og sol på én gang. Dette dannet ikke bare én regnbue, men to. Jeg ble veldig frustrert over at jeg ikke hadde kameraet med meg, men da jeg kom til veien som går opp til hytten, så jeg at de to regnbuene hadde sin ene rot på plassen rett utenfor hytten, og de strakk seg ikke mer enn maks 800 meter. Det var de minste regnbuene jeg hadde sett, men de var intenst kraftige. Jeg kunne se begge ender. Men da jeg begynte å gå på veien oppover mot hytten, må det ha kommet en sky eller noe, for de forsvant i løpet av et sekund. Plutselig var de vekke, og det var grått og regnfullt. Men det var i hvert fall en fin opplevelse så lenge det varte. Det er ikke ofte man får en dobbel regnbue rett utenfor døren, og det var litt morsomt i forhold til at jeg hadde skrevet om en regnbue dagen før.

Jeg tenker mye på de hjemme, og på familien min generelt sett. Familien på min avdøde far sin side har jeg ikke noe kontakt med, bortsett fra at jeg har dem på Facebook. Jeg kjenner dem ikke noe særlig, og de kjenner ikke meg. De bor tross alt svært langt vekke, og etter at pappa døde da jeg var tretten, har jeg egentlig hatt veldig lite kontakt med dem. Farfaren min var svensk, og slekten på den siden bor helt ved grensen til Sverige. Så nærmt Sverige at jeg husker vi kjørte til Sverige for å kjøpe kebab, og så tilbake. Og når vi snakker om Sverige: Jeg har jo tidligere sagt at jeg er en ganske høysensitiv person. Til tross for at farfaren min døde da jeg var liten, føler jeg allikevel en slags tilhørighet når jeg hører det svenske språket, for eksempel på TV. Det må være noe genetisk. Nå snakker riktignok en del i slekten min svensk, men jeg snakker så og si aldri med dem, så det ligger ikke der heller.

Men jeg tenker på de jeg har vokst opp med. Av og til føler jeg det som at livsstilen jeg har hatt, på en måte har rykket meg ut i en rotløs tilværelse. Ting ville nok ha vært veldig annerledes i dag, dersom jeg ikke hadde valgt så ufornuftige veier hittil. Men det blir bare spekulasjoner. Kanskje hvis jeg hadde valgt et «fornuftig» liv, så ville jeg ha blitt utsatt for en uventet buss-ulykke på vei til skolen. Satt litt på spissen selvsagt. Men man vet jo aldri. Alternativene til veiene man ikke valgte finnes jo ikke. De er bare illusjoner, spekulasjoner. Det går ikke an å tenke: Hva hvis jeg hadde gjort sånn og sånn i stedet for dèt og dèt? Det går jo ikke an å svare på, for selv om noe i etterpåklokskapens lys åpenbart ville ha vært smartere å gjøre enn noen valg man tok i fortiden, er det jo ikke så enkelt allikevel. Den enkleste måten å forklare det på er sommerfugleffekten, eller kaos-teorien. Enkelt og greit. Så da er det heller ikke vits i å spekulere. Jeg tenker at nuet, som er ekte, bør benyttes til noe mer nyttig og konstruktivt enn å tenke på alle veier som egentlig ikke finnes, eller som er umulig å vandre på den dag i dag. Jeg tenker at det mest fornuftige er å sørge for å ta lærdom av sine feil, for å vandre mer feilfritt videre. Spesielt hvis man er i en sånn situasjon som jeg befinner meg i. For å si det sånn: Hva ellers kan jeg gjøre? Du kan si det sånn at jeg tenker og grubler i nuet, i et forsøk på å forme fremtiden. Om jeg feiler, kommer jeg til å prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg ser at går litt fort i dag, så jeg tror faktisk at jeg unner meg en tur på butikken allikevel. Dette er mine siste dager før «renselsen» begynner, og derfor tror jeg sannelig at jeg skal unne meg litt ekstra god mat.

Jeg spiser egentlig ikke så mye for tiden. Det er nok en viss spenning i magen min, så alt er liksom i unntakstilstand, hvis jeg kan si det på den måten. Alt er liksom satt på «vent» frem til jeg har kommet meg på beina. Jeg orker ikke å trene, utenom turer med Fido. Jeg har liksom ikke motivasjon eller overskudd til det, og føler jeg får så lite utbytte av det, så lenge jeg er usunn ellers. Så her er det som vanlig: Alt eller ingenting. Jeg må bare passe på å ikke bryte for mye ned i denne vente-perioden. Men det vil jeg ikke si at jeg gjør heller. Jeg er ikke syltynn, og spiser enorme måltider når jeg først spiser. I natt spiste jeg seks rundstykker for eksempel, og her om dagen spiste jeg en hel pakke med spekesild, en hel pakke med kålrabistappe og fire-fem poteter. Jeg tror vanligvis at dette er porsjoner som er beregnet for fire personer. Så når jeg først setter i gang, så går det unna. Jeg er også nøye på at maten jeg spiser, når jeg først spiser, er næringsrik. Heldigvis har jeg lært meg å lytte til hva kroppen trenger.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

1.19 Den smale vei 7:13-14

«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.

For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»