Dag 96 ( søndag 07.06.15 )

En regnfull helg er på sin siste time, og en ny uke rett rundt hjørnet. De siste dagene på boken, er nå påbegynt. Denne gangen er det alvor også. Ikke en måned, ikke en uke, men kun noen få dager igjen.

Som jeg tidligere har nevnt, skulle jeg jo så klart ønske at jeg kunne avrunde boken med noe spennende, men slikt er jo vanskelig å forutsi. Allikevel har jeg en stor nyhet, og denne er faktisk også avgjort. Det gjelder veien videre, og store ting har skjedd her, siden sist.

Sist jeg skrev, snakket jeg jo litt løst om at jeg planla en tur til Nederland, men denne planen ble brått lagt til side, da det kom opp en uventet, og langt mer konkret løsning på det hele. Det virker også som at det var en mening i det. Som at det var en veiledning fra høyere makter. Jeg skal utdype:

I går startet jeg dagen med å søke rundt på nettet, om hvilken reisemåte som ville være mest behagelig og komfortabel i forhold til Fido. Jeg var innom alle slags byråer, og prøvde å finne en reiseplan fra Bergen til Amsterdam. Men det var enten for dyrt, eller upassende i forhold til hund, og alt i alt virket det som en ganske skral plan.

Da jeg satt foran skjermen, tok jeg en tilfeldig titt på mobiltelefonen, og så at jeg hadde noen ubesvarte anrop. Det var fra husverten på en annonse jeg hadde søkt på, som jeg trodde jeg hadde fått avslag på, i Førde. En ganske fin leilighet, fullt møblert, internett og behagelig leiepris. Men jeg hadde misforstått ham da jeg først kontaktet ham, og trodde ikke jeg kom til å få leiligheten, på grunn av at Fido er så stor. Det lyder jo kjent? Men, jeg hadde som sagt misforstått.

Jeg ringte denne mannen som leide ut, og vi ble pratende en stund. Denne gangen virket det hele langt mer positivt. Faktisk så positivt at vi ble enige over telefon, om at jeg skulle få leie den. Jeg kunne alltids komme på visning, dersom jeg selv følte det var nødvendig. Men hvis jeg ikke anså det som nødvendig, kunne vi altså avtale at jeg skulle overta den 20 juni, over telefon. Jeg kastet meg i det, og takket ja. Og vips, i løpet av en kort telefonsamtale, var alt i forbindelse med veien videre, ordnet. Som at det var meningen at det skulle skje. Så om et par uker, flytter jeg altså til Førde. Dette er ikke en leilighet som ligger langt ute på landet heller, men en åtte minutters gange fra sentrum. Det hele virker perfekt, for å ta et skritt videre i livet. Alt klaffet perfekt, og jeg ser frem til dette.

Ellers går dagene sin vante gang, fremdeles. Jeg er fremdeles nøktern, røykfri og trener mye. Det er ikke mye som har forandret seg på den fronten. Livet er stille og rolig, til tross for en del slitsomme tankekjør.

Jeg har også fått en ny hobby, men den første opplevelsen gikk ikke så veldig bra. Jeg snakker nærmere bestemt om droner. Jeg kjøpte en sånn liten drone, som kan minne om et bittelite helikopter, med kamera. Denne dronen kan fly hundre meter opp i luften, og filmer i samme slengen. Den styres med fjernkontroll fra bakken.

Det var noe jeg lenge hadde hatt lyst til å prøve ut, for jeg visste at jeg trengte en ny hobby, og at dette sannsynligvis var noe jeg kom til å synes var artig. Og det var det også! Så lenge det varte…

Det som skjedde, var at jeg stod ute i hagen, for å teste ut denne saken, som jeg hadde brukt 1100 kroner på. Den var veldig vanskelig å kontrollere i startfasen, så jeg burde ha tenkt lenger enn å la den få sin jomfru-tur i en hage med masse trær og busker. Men for å være helt ærlig, tenkte jeg ikke så langt.

Så etter hvert som jeg hadde klart å få den til å holde seg noenlunde stabilt i luften, ble jeg mer og mer dristig. Dronen fløy til stadighet høyere, og da den var kanskje femti meter oppi luften, merket jeg at det ikke var så lett å kontrollere den lenger. Jeg tenkte ikke på at det faktisk var ganske kraftig vind, og at dronen er veldig liten og lett.

Så et kraftig vindkast gjorde at den begynte å sirkulere over hagen til naboen, i stedet for vår egen hage. Jeg forsøkte tappert å få den tilbake i vår hage, men den var lite samarbeidsvillig, og piloten på land var nok ikke så kyndig heller. Til slutt mistet jeg rett og slett kontrollen over kontrollen, og vred og styrte knottene i alle slags retninger, som at jeg faktisk trodde jeg ante hva jeg drev med. Men dronen sirkulerte som en skadet veps, i en dalende spiral, før den landet i et område fullt av høye trær og busker. En lokal jungel.

Du tenkte kanskje at et søk på tre timer betød at jeg uansett ville finne den igjen? Da tar du i så fall feil. Dronen er og forblir savnet. Sannsynligvis ligger den oppi et tre, men den er umulig å finne.

Så jeg har bestemt meg for å kjøpe en ny i morgen. Jeg vet at det går en del penger, men jeg merket fort at dette var noe jeg kom til å elske å drive med, så jeg synes det er verdt det. Jeg fant også noen trøstende ord på nettet, om at det var veldig vanlig å ødelegge eller miste sine første droner. Så derfor går jeg tilbake i butikken i morgen, med litt senket hode, og kjøper en ny. Selv om det bare er noen dager siden jeg kjøpte den første. Men det er fremdeles irriterende å tenke på at den første dronen henger i et tre like ved, og samtidig klin umulig å finne. Jeg lette så mye at jeg fikk vondt i øynene.

Det begynner nå å nærme seg midnatt, og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg håper snart solen kommer, men det virker som at værgudene bare gråter og gråter denne sommeren. Det er faktisk så ille, at det er et stort tema i både aviser, nyheter, værmeldinger og nettsamfunn. Men, som vestlendinger bør vi vite at værgudene ofte gråter.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

Avslutning med fredshilsen

«Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk.

Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig.

Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.»

Dag 95 ( Fredag 05.06.15 )

Dette har vært den første solskinnsdagen på lenge, og det har gjort godt. Men værdamen har gjort det klart at godværet forblir med denne dagen, så kommer regnet igjen. Så her på Vestlandet får vi nøye oss med en smak av sommer, med andre ord. Men det er i det minste bedre enn ingenting.

De siste dagene har jeg planlagt mye. Det er kanskje ikke overraskende, og heller ikke noe nytt, men planene er forandret fullstendig.

Helhetlig sett, har jeg innsett at hjernen min er i et slags krise-modus, fordi jeg har gått så lenge i en situasjon jeg ikke ønsker å være i, på noen som helst måte. Jeg er rett og slett så langt fra det livet jeg ønsker å ha, at jeg begynner å miste oversikten. Som at jeg har gått meg vill. Ironisk nok er denne følelsen mest tilstede, nå som jeg er klarere enn noensinne, mentalt sett.

Det jeg har bestemt meg for å gjøre, er å følge drømmene mine. Jeg har gjort det i så mange år, at dersom jeg noensinne skal oppnå noe positivt i livet mitt, så blir det noe innen det kreative jeg driver med. Jeg kan selvsagt «gjøre som alle andre», og få meg en utdanning, jobb og generelt gå den veien, men jeg ser ikke at det skjer. Selv ikke når jeg prøver. Jeg må begynne å tenke: Hvem er jeg, og hvor skal jeg?

Det jeg har bestemt meg for, er å vekke kunstneren i meg til live igjen. Jeg skal skrive, male, lage musikk, ta bilder og hele den pakken. Det er meg! Jeg føler jeg nesten har blitt bitt av «ordinær»-basillen, og jeg må helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt det kjedeligere i mitt liv. Men, når dette er sagt, finnes det tilstander som er langt verre enn å kjede seg. Jeg har ingenting å klage på i den forstand, og har det bedre enn på mange år, i forhold til rus, depresjon og annen styggedom. Men tilværelsen har blitt mer eller mindre fargeløs, og jeg kjenner at dette er i ferd med å trigge en alvorlig depresjon hos meg. Jeg er nødt å forandre livet mitt, og det må skje snarest.

Dette høres kanskje overraskende, impulsivt og urovekkende ut, men jeg har bestemt meg for å vie det neste halve året til skriving. Jeg skal fullføre mange av de prosjektene jeg har i hodet, som fremdeles er uskrevet. Dette skal jeg gjøre i utlandet. Det er noe som frister meg, og jeg trenger nye inntrykk, inspirasjon og omgivelser nå. I denne omgang, føler jeg det som veldig naturlig å gjøre dette. Det er ikke sikkert jeg vil få så mye anledning til dette i fremtiden, hvis jeg skulle bli etablert på vanlig vis, med familie, jobb og forpliktelser. Men slik situasjonen er nå, har jeg faktisk frihet til å gjøre som jeg vil, uten at så mye kan komme i veien. Kanskje det er hva jeg trenger. Mange vil nok tenke: Ja, det har jo gått så bra de andre gangene.

La dem tenke dette. Det er ikke deres sak uansett. Jeg er ikke et lite barn, som skal «sone» for at jeg ikke har hatt det bra i fortiden. Hvis folk virkelig tror at jeg skal slutte å leve, bare for at de skal slappe av, så tar de skammelig feil. Jeg har mitt eget liv, og det har sannelig de også. Jeg synes generelt at folk skal fokusere på seg selv, og ikke fortelle meg så mye om hvordan jeg skal leve mitt liv. Jeg er selvsagt takknemlig for de gangene jeg har fått hjelp tidligere, men jeg aksepterer ikke at det blir brukt mot meg i ettertid. Jeg hadde gjort det samme for dem, dersom det var de som trengte hjelp. Men jeg ville ikke hengt over dem når de var frisk i ettertid, i håp om at det skulle være forebyggende. Det ville ha vært fullstendig mot sin hensikt.

For jeg er frisk nå. Hyper mellom ørene, kanskje. Men slik vil jeg nok alltid være. Det er en tilstand jeg har, og det er vanskelig å få medisiner for denne, med min fortid. Jeg har også lest at disse medisinene kan fordoble risikoen for hjerteproblemer, og det er i hvert fall ikke bra, med tanke på at min far døde av hjertestopp i en alder av 56. Så jeg har besluttet å heller ty til mer naturlige midler, dersom det skulle bli aktuelt. Jeg har tross alt klart å leve med denne diagnosen i snart 33 år, så jeg klarer meg nok resten av livet også. Men, jeg orker ikke mer drama. Jeg har ikke tenkt å kaste meg utfor et stup, eller over en dunk med rødsprit. Jeg skal holde meg på den gylne middelvei. Jeg har prøvd omtrent alle andre veier tidligere, uten hell. Dette inkluderer også den fullstendig avholdende veien, og jeg tror at diagnosen min gjør denne veien nærmest umulig å gå på. Dette er ikke en unnskyldning. Det er et faktum, ut ifra slik jeg selv føler det.

Når det gjelder videre destinasjoner, regner jeg med at dette vil skje rundt 01 juli. Det er litt over tre uker til, og dette gir meg nødvendig tid til å planlegge mer. Jeg er nødt å tenke på den ene forpliktelsen jeg har, og dette er Fido. Jeg må også ordne det slik at familiens to andre hunder er sikret turer og mosjon, men dette ordner jeg.

Det blir derfor ikke til et land som ligger så veldig langt vekke, og det kan heller ikke være så veldig varmt der. Så med tanke på alt dette, i tillegg til at jeg ønsker meg noe mer «liberalt og kunstnerisk», har valget denne gang falt på Danmark eller Nederland. Jeg tror det blir det sistnevnte, og jeg har allerede vært i kontakt med potensielle husverter der. Det er komfortable priser, og stort leiemarked. Det er heller ikke lange reisen, så dette er destinasjonen jeg nå holder fingeren mest på.

Min mor har nå reist til Montebello-senteret, og blir vekke i to uker. Det betyr at jeg igjen er hundepasser, og har ansvaret for hundene i to uker fremover. Dette er egentlig noe jeg trives godt med, og det passer godt inn i den generelle livssituasjonen jeg er i. Når hun kommer hjem igjen, er på omtrent det samme tidspunktet hvor skattepengene kommer, og med andre ord tidspunktet jeg kommer til å flytte ut, sånn cirka.

Jeg er nødt å gå igjennom litt praktiske ting, i forbindelse med alt dette. Men slikt pleier jeg vanligvis å ordne fort.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1. Hjelp til omreisende forkynnere

«For jeg ble meget glad da det kom noen brødre og vitnet om din sannhet, slik som du vandrer i sannhet.

Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.

Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede.

De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.

For det var for hans navns skyld at de drog av sted, og de tar ikke imot noen hjelp fra hedningene.

Derfor skylder vi å ta oss av slike, så vi kan bli medarbeidere for sannheten.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»

Dag 76 ( Lørdag 25.04.15 )

En litt saktegående og regnfull lørdag har begynt å nærme seg kveld, og i dag har det egentlig ikke skjedd så mye spennende. Jeg har hatt fri fra vanlig trening, men jeg har trimmet hundene ute i regnet. Akkurat når det gjelder hundene, synes jeg det er helt greit å gå på tur med dem når det regner, for da treffer jeg som regel ikke på andre hunder. De færreste liker å komme hjem med våte hunder. Jeg er ikke noe unntak, men de trengte sin daglige mosjon, og jeg er ikke så redd for litt regn selv.

Jeg hadde noen ganske intense, bisarre drømmer i natt. De var såpass sterke at jeg valgte å skrive dem ned da jeg våknet, for drømmer er så lett å glemme. Faktisk, så skal man helst ikke engang bevege så mye på hodet når man våkner, hvis man vil huske hva man drømte. Men jeg hadde heldigvis pc-en stående på bordet like ved sengen, så jeg fikk skrevet dem ned.

Først drømte jeg at jeg var i et lite hus med en kamerat som ikke lenger er blant oss i virkeligheten. Det var veldig mørkt, og stemningen i drømmen var veldig depressiv, og på mange måter bare rar.

Det handlet om at vi skulle feste, og feire et eller annet. Plutselig var det tre unge mennesker der, og hun ene så rart på oss og sa:

«Hva er det egentlig dere skal feire da?»

Til slutt var det bare meg og kameraten min som var der igjen, og jeg tenkte mye på dette. Jeg husker at jeg selv ikke hadde planer om å drikke, ettersom jeg var tørrlagt alkoholiker. Men han hadde kjøpt rikelig med øl. Adferden hans var dog underlig. Han virket veldig fraværende, som at jeg ikke engang var i rommet.

Jeg husker at jeg sa til ham:

«De har jo egentlig rett da. Vi har jo ingenting å feire. Jeg skal jo ikke drikke, men hvis du skal drikke, så er det helt greit for meg.»

Jeg sa dette for at jeg ikke skulle være så strikt angående alkohol, selv om jeg selv hadde sluttet. Jeg visste at han satte pris på øl, så jeg ville ikke være kjip mot ham.

Men han svarte ikke nå heller, og så bare rundt i rommet, og hevet øyenbrynene litt. Dette tolket jeg som en anelse arrogant, og jeg lot meg provosere. Derfor tok jeg til å kjefte litt på ham. Helt til jeg så at det rant en tåre nedover kinnet hans. Da skjønte jeg at jeg hadde misforstått signalene hans, og prøvde å trøste ham. Jeg fikk utrolig dårlig samvittighet for at jeg kjeftet på ham. Da sa han:

«Jeg tror du har rett i at jeg kanskje kjøpte litt i overkant mange pils ja.»

Stemmen hans var ikke stemmen jeg husker han hadde. Han hørtes nå mer ut som en guttunge. Og etter han hadde sagt dette, begynte han å spise som at han ikke hadde spist på flere uker. Etter dette sluttet drømmen.

Den andre drømmen jeg hadde, var også av merkelig karakter. Jeg drømte at jeg kjørte til et område et par kilometer unna med scooteren min, og av en eller annen grunn, fant jeg ut at jeg skulle sette den i fra meg på en parkeringsplass, for å spasere tilbake til stedet jeg hadde kjørt fra.

Men på veien tilbake, traff jeg på foreldrene til en gammel venninne av meg, og før jeg visste ordet av det, var jeg i leiligheten deres. Faren var seg selv utseendemessig, men han virket helt annerledes i personlighet. I virkeligheten er han en ganske pratsom kar, men i denne drømmen virket han som en hard og taus kar, som ikke sa noe i det hele tatt.

Plutselig dukket sønnen deres opp i leiligheten (de har ikke en sønn i virkeligheten), og han satte seg midt i stuen, og hadde en overdrevet stor sølvfarget skål med masse hasj og jointer oppi. Han røykte hele tiden.

Deretter viste det seg at de alle skulle et sted med bil, og jeg kunne få sitte på til området jeg hadde satt fra meg scooteren igjen, hvis jeg ville, sånn at jeg kunne hente den igjen, men plutselig oppstod det et basketak mellom sønnen og en bitteliten mann, og disse slåss på en rar måte, ganske lenge.

Etter at slåsskampen sannsynligvis hadde sluttet, gikk vi ut mot utgangsdøren. Jeg husker at jeg gikk ved siden av moren, og nå hadde hun også masse hasj. Nærmere bestemt et gjennomsiktig plastspann fylt opp med jointer. Hun sa noe litt ulogisk:

«Jeg røykte mye hasj i min tid, og nå? Nå røyker og røyker jeg.»

Vi satt plutselig i bilen, men vi var nå et helt annet sted enn der hvor scooteren stod. Vi var langt vekke, og kjørte igjennom en tunell i natten. Det var høye fjell rundt oss, med snø på. Månelys. Og så husker jeg ikke mer av drømmen. Jeg tror jeg våknet etter dette.

Jeg fortalte min mor om dette, og hun mente at det var hjernen min som bearbeidet ting. Hun er også ganske opptatt av drømmer. Ikke at jeg ble noe klokere på disse drømmene da.

Ellers går stort sett tiden på å planlegge litt stort og smått fremover. Jeg tenker spesielt mye på båten min, og gleder meg til å komme i gang med den. Jeg har sett meg ut noen interessante båtplasser som jeg vurderer å søke på. Jeg kunne ha tenkt meg en flytebrygge som er enkel å legge inntil, og jeg vil gjerne ha tilgang på en mulighet til å få den på land, på enkelt vis. Jeg har nemlig en følelse av at den kommer til å ta inn mye vann når jeg får den utpå igjen, og jeg vet ikke hvor mye tid jeg orker å ofre på å tømme den hele veien, slik som det var i sommer. Da spørs det om jeg ikke kommer til å selge den. Jeg får se hvordan utfallet av amatør-arbeidet mitt blir nå i måneden som kommer. Det hadde vært helt supert dersom jeg hadde klart å få den helt tett, men jeg trodde jo også at jeg skulle klare dette forrige gang jeg hadde den på land. Den ble riktignok mye bedre, men den tok fremdeles inn for mye vann. Problemet var at den av en eller annen merkelig grunn kunne ha perioder hvor den nesten ikke tok inn vann i det hele tatt, mens den noen ganger tok inn mye. Så jeg visste aldri, og fikk liksom ikke helt roen i meg. Ved nærmere ettertanke, minner dette om meg selv og øl.

Men det jeg har tenkt på når det gjelder båten, er at det er bedre å ha den til dagsturer og sånt, for det er ikke en enkel båt å håndtere. Den er alt annet enn praktisk. Det er ikke bare å gå om bord, og vri om en nøkkel, for deretter å legge ut på sjøen. Den må først tømmes for vann, og deretter må motoren sveives i gang. Det var noen feil med selve sveiven, og dette medførte at jeg ofte ikke fikk nok fart på svinghjulet, som igjen resulterte i at jeg ikke fikk startet den med det første. Så det var ikke uvanlig at jeg var både sliten og svett da jeg først kom meg ut på sjøen. Derfor tenker jeg at det er bedre å ha den til lengre turer, som er organisert på et eller annet sett og vis. Det er nok mange venner og mange i familien som sikkert kunne ha satt pris på båttur. Jeg har også avtalt med min gamle husvert som jeg har hatt mye kontakt med, at jeg skal komme på besøk til henne på hytten nå i sommer. Med båten. Det blir kjekt.

Dessuten er sjøen en fantastisk plass å være når det gjelder å ta bilder. Så jeg kommer nok til å satse på å gjøre det slik fremover. Båten blir på en måte som en hytte, kan man si. Jeg har også en drøm om å seile til en holme, og kanskje overnatte en natt eller to der. Lage et lite bål, gjerne med en dame jeg hypotetisk sett er forelsket i. Og noe telt trengs ikke, for det er soveplasser i selve båten. Så jeg håper all oppussingen gjør dette mulig. Gud vet hva denne sommeren vil bringe.

Jeg må innrømme at jeg er rastløs i dag. Jeg synes helgene er kjedelige. Jeg har jo også treningsfri, men på mandag er jeg i gang igjen. Jeg tror at det kommer til å bli en periode med mye energi fremover. Det er bra å holde seg aktiv for en som meg, for nå har jeg gått rundt som en 90-åring lenge nok. På mange måter føler jeg meg som en hai, uten de skarpe tennene. Men jeg føler at jeg må holde meg i en eller annen form for bevegelse, for å leve. Jeg har fremdeles til gode å finne en kur mot dette indre jaget, og det får meg igjen til å tenke på møtet på mandag. Det blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Nå tenkte jeg at jeg skulle se litt nærmere på de praktiske tingene med båten, så jeg tror jeg avrunder for i dag. Jeg ser forresten at det ikke er lenge igjen til boken er ferdig. Jøss, tiden flyr!

Jeg avrunder som vanlig med å bla tilfeldig opp bibelen:

1. Bortrykket i ånden 1:9-11

«Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords skyld og Jesu vitnesbyrds skyld.

Jeg var borttrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa:

Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea.

2. En som lignet en menneskesønn 1:12-18

«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull.

Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet.

Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.

Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser.

I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft.

Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:

Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»

3. Skriv det du så 1:19-20

«Skriv det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaker: De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.»

Dag 63 ( Lørdag 11.04.15 )

Det er nå lørdags kveld, og roen har begynt å senke seg. Det har vært en fin dag, ikke så veldig ulik fra andre dager, men jeg holder meg fremdeles på matten. Jeg finner stor hjelp i rutiner, og prøver å presse meg til å gjøre de tingene jeg vet at jeg bør gjøre. Men det ble ikke noen tur til byen i dag. Planen var jo å kjøre til byen for å gå på fjellet. Men jeg fant ut at jeg ikke orket, selv om været var bra. Og det tror jeg var en god ide, for det skiftet et kvarter etter at jeg hadde ombestemt meg. Så jeg ville ha vært søkkvåt før jeg hadde kommet halvveis.

Jeg skulle også egentlig på det «lokale» fjellet med Fido, men i dag ble det ikke lengre enn halvveis. Jeg merket at hun begynte å gå langsomt allerede da, så vi tuslet noen runder der oppe i stedet, og gikk så hjem igjen. Jeg hadde ikke helt overskudd i dag, jeg heller. Dessverre.

Men da jeg kom hjem, presset jeg meg allikevel til å gå igjennom dagens treningsøkt. Jeg er litt strikt akkurat der, og trener selv om jeg er trøtt. Det hjelper på en måte på følelsen av progress og tilfriskning. Og etterpå sov jeg som en stein i tre timer.

Ellers har jeg lest litt rundt på nettet i dag, og kom over en blogg som handlet om en tørrlagt alkoholiker, som også delte mange andres historier på bloggen sin. Alle disse var knyttet opp mot Anonyme alkoholikere, og jommen innså jeg at denne boken jeg selv skriver ikke er så original som jeg trodde den var. Og glad ble jeg i grunnen for å innse det, på sett og vis. For selv om dette er min bok, og min personlige historie, innså jeg at det var utrolig mange som skrev om mange av de samme tingene jeg selv skriver om. Det var til tider nesten som å lese min egen bok, og det var godt og motiverende å lese fra folk som har vært i denne situasjonen, som faktisk har klart seg. Det var til stor inspirasjon. For ellers, dessverre, ser man veldig mange skjebner som aldri klarer å komme seg ut av det.

Jeg har lest litt rundt på nettet ellers også, og har kommet over mange innlegg, blant annet hvor folk skriver til leger osv, om at de er alkoholikere, og hva de skal gjøre. Men så leser jeg at de «drikker en sekspakning» hver dag, eller «to flasker vin hver kveld», og at problemet sirkulerer rundt det daglige inntaket av denne dosen. Og jeg mener på ingen måte at dette ikke er et problem, men allikevel satte det litt mer tyngde og skygge over min egen alkoholisme, slik den har vært de siste årene. Hvis jeg hadde hatt en sekspakning, hadde det vært nok til å «varme opp» for å gå på butikken for å kjøpe ytterligere atten halvlitere. Og hvis jeg hadde hatt to flasker vin, hadde dette generelt vært altfor lite. Jeg husker jeg kunne begynne å stresse, hvis alt jeg hadde en dag var tre liter. Samtidig bør det nevnes at dette ofte var psykisk. Det var ofte forskjell på hvor mye jeg drakk, og hvor mye jeg hadde. Jeg måtte bare vite at jeg hadde det tilgjengelig, om du forstår. Men i de fleste tilfeller var jeg nok mer eller mindre flytende, hele jeg. Og når jeg var på kjøret, lå nok promillen min uten tvil på tre pluss,. Og det var omtrent hele tiden. Det er ganske skremmende å tenke på. Og det er jo også ironisk, for dess mer dritings jeg var, dess mer var jeg i helsemessig faresone, og dess mer likegyldig var jeg, av samme grunn. Det er ganske sprøtt å tenke på. Jeg må bare få understrekt hvor herlig det er å tenke på at jeg har lagt alt som har med alkohol bak meg, bortsett fra ettertankene. De trenger jeg. Jeg trenger å mase om alkoholisme, frem til jeg naturlig begynner å senke garden. Det hjelper å skrive og snakke om det. Og for en ellers ganske så beskjeden person, er det godt å ha denne boken. Også dette høres nok kanskje en anelse ironisk ut, dersom jeg er åpen for utgivelse, om det skulle bli aktuelt. Hvis det kan være til hjelp for andre, er jeg villig til å offentliggjøre min egen fortelling.

Jeg gruegleder meg til mandag. Da skal jeg begynne å rydde opp i livet mitt. Da er det på tide å begynne å fungere sånn noenlunde igjen. Jeg får heller være litt frynsete, men jeg tror nok at det kan være godt å få kommet litt i gang også. Det er jo ikke som at jeg skal ut i krigen eller noe. Det er jo egentlig bare bagateller, men jeg kan liksom ikke bare «skru av bryteren». Samtidig kan jeg ikke gjemme meg fra livet. Jeg har vært edru i over en uke nå, nærmere ni dager, så det verste burde være over. Jeg vet at de sier at det tar minst tre uker, spesielt med tanke på det psykiske, men jeg har ikke så mye tid til å bli frisk. Det er ikke sånn at jeg sitter her som en lutefisk nå, og jeg fungerer jo noenlunde. Men det er utrolig mange triggere i luften, og det er ofte de tingene man ikke tenker på. For eksempel står fremdeles den uåpnede halvliteren bare tre meter fra meg nå. Mange skulle gjerne tro at dette er en fristelse, og at jeg blir fristet til å drikke den, når jeg ser på den. Da kan jeg kanskje til din store overraskelse fortelle deg at jeg ikke orker å se på den engang. Den virker forebyggende for min egen del, og får meg bare til å få lyst til å fortsette tilfriskningen. Jeg har den bare der som et symbol. En annen ting er at det ikke er noe i min verden som heter «én halvliter». Det er bare en liten skvett fra en potensiell tsunami.

Mens jeg skriver dette, tenker jeg grundig: Hvis det hadde stått trettiseks halvlitere der da? Ville jeg da ha blitt fristet? Svaret er faktisk nei. Jeg har ikke noe drikkesug, og jeg har ikke noen som helst lyst til å drikke. Så det er ikke det mest «åpenbare» som er det mest påfallende. Det er ikke selve pilsen som trigger meg, selv om den faktisk er fysisk tilstede i rommet her. Det er det psykologiske. For eksempel er det lørdag i dag. Fredager og lørdager er ekstra vanskelige for meg, fordi jeg i underbevisstheten vet at dette er dager hvor folk fester og drikker. Så denne suppen kan kokes ytterligere. Hva er det egentlig jeg kjenner på da, om det ikke er lysten til å drikke? For den er ikke eksisterende, men allikevel registrerer jeg det ekstra når det er fredag og lørdag. Jeg kjenner det litt på torsdagene også. Men hvis det ikke har med alkohol å gjøre i direkte forstand; Hva er det da? At jeg vet at mange er ute og er sosiale, selv om de også kanskje drikker? Nå er jeg nok inne på noe ja. Og jeg vil også understreke at jeg vet at alkoholikere som tørrlegger seg, føler at de går glipp av hele verden, i begynnelsen. Men det er kanskje den sosiale delen jeg savner? Eller for å si det på en annen måte: Jeg savner kanskje å være sosial, som igjen nærmest har blitt ensbetydende med alkohol de siste årene? De siste tolv årene, for å være litt mer presis.

Så konklusjonen er vel kanskje at jeg savner å være sosial, fordi jeg enkelt og greit ikke er særlig sosial om dagen. Jeg har ikke min egen mobiltelefon engang. Og jeg skriver ikke dette for å få sympati, eller fordi jeg på noen som helst måte synes synd på meg selv. Jeg skriver det fordi jeg jobber med min egen underbevissthet. Jeg skriver det for å forstå mitt eget mønster.

Men det som er ironisk oppi det hele, er at selv om underbevisstheten min har problemer med å skille mellom det å være sosial og det å være full, så er det at jeg har vært så ofte full grunnen til at jeg har blitt ensom. Det er greit nok at alkohol gjør noen ting «enklere» på det sosiale plan, men samtidig blir jeg jo utrolig teit når jeg drikker, og rett og slett en annen person. Så om jeg hadde drukket meg full, og gått på byen for å være sosial, så hadde jo fremdeles ikke det vært jeg som var sosial. Dessuten ville jeg trolig dagen derpå ha sittet og angret på at jeg ikke bare var hjemme kvelden i forveien, fordi jeg var full og bare fjaset og sa teite ting. Med andre ord: Kong Alkohol er en jævla hykler, og bare full i faenskap!

Da var de tankene også skrevet ned, og en utblåsning ble tastet på tastaturet. Kanskje ikke like effektivt som en boksesekk, men det funker. Jeg har sikkert skrevet dem før også, og jeg kommer kanskje til å skrive dem igjen, helt til slangen i hvert fall slipper litt mer taket.

Fra det ene til det andre, så har jeg fått min første «gave» i dag. Jeg sjekket selvangivelsen, og så at jeg får nesten fjorten tusen kroner igjen på skatten. Disse kommer, så vidt meg bekjent, i slutten av juni. Dette passer utmerket godt i forhold til planlagt dato for flytting, og kommer veldig godt med. Planen min er jo å flytte på akkurat den tiden, så det er nesten litt rart å tenke på. Kanskje jeg har fått min første gevinst fra oven.

Da jeg leste på den bloggen jeg nevnte i dag, leste jeg at nesten samtlige av de som skrev, skrev om «en dag om gangen». Det er nok sannsynligvis veldig viktig, og jeg kjente meg veldig igjen i det motsatte. Jeg har jo, som leseren sikkert har fått med seg, en tendens til å ville «snu om livet» over natten. Men det de skriver, er jo nesten synonymt med at «Rom ikke ble bygget på en dag». Jeg prøver å ha dette i bakhodet. Det er greit nok at jeg planlegger en del mindre, praktiske ting. Men når det gjelder å ta store, enorme avgjørelser slik tingene fremdeles er nå om dagen, ville ha vært som å spinne en globus med bind for øynene, for så å sette fingeren på et sted på den, og si:

«Her skal jeg finne lykken».

Men samtidig er det bra å ha mål og ambisjoner, så lenge jeg foreløpig holder det på et uforpliktende og drømmende stadium. Jeg har lov til å holde kikkerten, og til og med se i den, men jeg venter litt med å begynne å løpe etter det jeg ser.

Ellers har jeg hatt en koselig kveld med min mor. Hun laget en veldig god, hjemmelaget pizza. Jeg håper hun gjør det flere ganger. Og utenom dette, så har jeg bare tenkt å fortsette på veien jeg går på nå. Jeg kommer til å fortsette å gå på turer med hundene, trene og bli friskere og friskere. Så kommer alle de andre gode tingene når de kommer. Jeg må bare la dem komme litt naturlig. Og hvis jeg plutselig finner ut at jeg skal bli baker i Tønsberg, så tar jeg meg heller en treningsøkt eller noe. Foreløpig. Og selv om hjulet ruller i riktig retning, så føles det ikke sånn. Jeg føler på en måte ikke progresjonen i den forstand, men den er der. Hjulet ruller. Tiden går i lysets retning. Tilfriskningen pågår, og slik skal det være. Alltid.

Jeg avrunder som vanlig med bibelen min:

1.2 En god Jesu Kristi tjener 4:6-11

«Når du legger dette fram for brødrene, da er du en god Kristi Jesu tjener, som nærer deg ved troens og den gode læres ord som du har fulgt.

Men vis fra deg de vanhellige og kjerring-aktige eventyr! Øv deg heller i gudsfrykt.

For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer.

Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta.

Derfor er det vi arbeider og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, han som er alle menneskers frelser, mest deres som tror. Minn om dette og lær det.»