Stikkord: refleksjoner

Dag 97 ( tirsdag 09.06.15 )

Jøss, jeg er på de siste dagene før dagen i boken. Det føles nesten litt spesielt å skrive i kveld. Som at jeg føler et slags forventningspress hengende over skuldrene, da disse dagene er mer spesielle enn de andre dagene i boken. Boken er nå ved enden av sin lange vei. Men allikevel, til tross for at dette er en av de spesielle dagene, føler jeg det er viktig å gjøre som jeg har gjort til nå, ellers i boken: Å la teksten komme flytende.

Jeg har litt blandede følelser, når det gjelder å avslutte dette lange verket. Jeg sitter nå med en tykk bok, og ingen har lest den. Ikke engang jeg. Jeg har bare skrevet den. Men nå er tiden snart inne for å lese igjennom den. Jeg tenker: Hva har jeg egentlig skrevet? Alle disse ord, alle disse tilstander, følelser, oppturer og nedturer; Alt skrevet ned i en bok. Mange, mange ord om min livssituasjon. Det er nesten litt komisk å tenke på, at noe så diffust og gåtefullt, allikevel er så godt dokumentert.

På mange måter føler jeg nå at jeg kommer til å puste liv i boken. Jeg kommer til å gi den vinger, uten kontroll over hvor den vil fly. Vil den bli utgitt? Vil det bli en blogg? Hvem vil lese den? Hva vil denne boken gjøre med leseren, hvis noe? Hva vil leseren tenke om forfatteren? Spørsmålene hagler, men samtidig tenker jeg over det hele med senkede skuldre. Folk må få synes hva de vil. Dette er mitt liv. De kan gjerne kritisere boken, men kommentarer om måten jeg lever mitt liv på, mitt livssyn, min tro og mitt vesen? De kommer jeg til å riste av meg. Jeg vet at når man setter seg i lyset, så blir man også mer synlige for gribbene. Ikke alle mennesker er gode. Noen fremstår som gode, men har veldig dårlige kvaliteter. Og dette gjelder mange mennesker. De mørke sidene. Det er helt utrolig å se hvor disse sidene kan dukke opp. I hvilke mennesker. Ofte tenker jeg på mennesker som en dyrerase som er usedvanlig slem mot hverandre. Men det er ikke ment som kritikk i den forstand at jeg selv er noe bedre. Jeg er også et menneske. Men jeg prøver egentlig bare å si at jeg er innstilt på at jeg også kan imøtekomme krass kritikk. Jeg kommer trolig til å få kritikk på konstruktivt basis, som jeg vil sette pris på. Men jeg er også åpen for at jeg kommer til å få kritikk basert på janteloven. Men, igjen, det er nok en pris man må betale. Som jeg nylig hørte: Dersom man velger å vie livet sitt til noe kreativt, må man også kunne tåle kritikk. Og for å være helt ærlig, foretrekker jeg heller kritikk enn stillhet. Stillhet er utolkelig.

Det begynner å virke lenge siden «dag 1». Man går jo igjennom mange korte faser i livet, og etter hvert som det kanskje går et halvt år, eller ett år, så blir alle disse fasene, selv om de er forskjellige, om til en større fase. Man får et mer helhetlig perspektiv på en periode, bestående av mange faser.

Når jeg tenker tilbake på tiden som har gått siden «Dag 1», helhetlig sett, vil jeg si at det har vært en slags overgang av et slag. Ikke bare i forbindelse med rusproblematikk og livskriser, men en overgang jeg egentlig ikke klarer å sette fingeren på. Og jeg kan ikke si at det har vært den enkleste perioden i mitt liv. Jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å huske denne tiden som en spesielt god tid, for å være helt ærlig. Selv om mange faktorer har vært svært positive. Jeg har gjort mye riktig også. Jeg har klart å legge fra meg mange uvaner, og jeg har fått viktige, klare øyeblikk til å planlegge noenlunde hvordan jeg ønsker å ha det i livet fremover. Jeg har forandret syn på mange ting. På mange mennesker. På meg selv. Så det har uten tvil vært en viktig, klar periode.

Det har også vært mange overraskende momenter. Noen ting har blitt helt motsatt av hva jeg trodde det kom til å bli. Jeg merker, ironisk nok, at jeg har distansert meg merfra noen mennesker, etter hvert som livsstilen min har blitt mer lik deres. Jeg har innsett at jeg slett ikke har noe til felles med noen av dem. Og jeg har innsett at mange av de menneskene som «gjør alt riktig», slett ikke er så perfekte som de kanskje virker. Eller som de prøver å fremstå som. Jeg ser også lettere kunstighet. Og for å være helt ærlig: Jeg klarer ikke falske mennesker.

Jeg merker også at jeg blir provosert av ting. Mer nå enn da jeg slet skikkelig selv. Jeg blir provosert over at mennesker som har hatt hellet på sin side hele livet, er nedlatende mot mennesker som har langt mer allsidig livserfaring, og derfor kanskje ikke klarer seg like godt i samfunnsmessig sammenheng. Jeg undres over hvorfor det er sånn. Hvorfor folk som har vokst opp med puter under armene, tillater seg selv å være nærmest mobbende mot dem som har gått livets harde skole? Man ser det i så ufattelig mange sammenhenger, både hos unge mennesker, og gamle mennesker. De illusoriske skillene de selv lager. Klassene. De tingene som «ligger i kortene», men som det ikke snakkes om. Den tause mobbingen. Blikkene. Undertonene. Hvorfor er det sånn? Jeg stiller meg i hvert fall på siden av de som sliter, og som ikke er redd for at folk skal vite det. De vet jeg hvor jeg har. De er genuine. De er sannheten. De er ikke del av teaterstykket.

Dette får meg til å tenke på noe interessant, og det er kanskje noen lesere som også lurer: Hvordan ser jeg meg selv? I en sånn sammenheng?

Vel, jeg har, som du garantert har skjønt, hatt mange problemer, både i forhold til rus og psykiatri. Tabu-belagte problemer, med andre ord. Jeg har utallige innleggelser bak meg, langt flere enn de fleste. Alle disse tingene er jo helt klart. Jeg var til og med innlagt de første dagene jeg skrev i denne boken.

Men samtidig vet jeg, med fare for å høres skrytende ut, at jeg er en intelligent person. Faktisk, så er jeg over snittet intelligent, ifølge tester. Og jeg er i god form, nå også fysisk. Jeg mangler egentlig ingenting, bortsett fra en balanse i livet. Denne balansen inkluderer også en dame å leve livet med, så det er sagt!

Men jeg arresterte meg selv litt her for en tid siden. Jeg tok meg selv i å lure på hva andre mennesker synes og tenkte om meg. Så tenkte jeg igjen: Hvorfor bryr jeg meg egentlig om hva de tenker? Hvem er de egentlig? Er det venner av deg? Er de i din omgangskrets i det hele tatt? Kommer du noensinne til å ha noe med dem å gjøre? Og hva er det som får meg til å tenke at disse menneskene i det hele tatt er i posisjon til å bedømme meg? De er jo mennesker de også. Ikke over, ikke under. Bare mennesker. Statister i mitt liv, og viktige roller i sine egne.

Jeg tenkte en stund i disse baner, og innså at jeg fremdeles har dårlig selvbilde. At disse tankene kom som følger av dette. Men da jeg innså at de slett ikke er bedre enn meg, fant jeg faktisk en viss ro. Jeg innså at jeg allerede visste at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig om hva mannen eller damen i gaten tenker om meg, i stor forstand. En brikke i et puslespill kan ikke passe inn i alle typer puslespill. Det gjelder egentlig bare å finne sin vei, og gå den. Alle de andre tingene og menneskene, kommer etter, på en naturlig måte. De likesinnede. De som faktisk er interessante.

Hundene. Jeg er så utrolig glad i hundene våre. Dette er helt herlige skapninger, som er genuine til beinet. De er kjærlige skapninger, og takknemlige for alt. De har mange egenskaper som vi mennesker bare kan drømme om. Jeg har funnet vennskap i hunder, som jeg aldri har funnet i mennesker. Jeg kan tulle med dem, på en sånn hysterisk måte som ville fått meg innlagt av mennesker, dersom jeg hadde gjort det med dem. Men hundene våre vet alltid at jeg tuller. Hvis jeg hadde løpt ut på gaten og hoppet og danset, mens jeg hadde laget de merkeligste lyder, ville folk ha blitt redd. Hvis jeg gjør det samme med hundene mine, kommer de løpende med leker, fordi de plukker opp signaler om at jeg faktisk tuller. Jeg bør understreke: Jeg ville ikke ha gjort det med hunder jeg ikke kjenner. Men jeg understreker bare det faktum at man kan få en ubeskrivelig kontakt med en hund, som et åndelig bånd, bare man leter.

Jeg tenker også på ordtaket: «Det er bedre med én fugl i hånden, enn ti på taket.»

Det får meg til å tenke på han kameraten jeg har, som jeg er med hver dag. Jeg har jo mange venner, men det er faktisk kun han jeg føler jeg kan være helt meg selv med. Det er uten tvil han som kjenner meg best som menneske, og vi har også fått et viktig vennskap. Vi vet nøyaktig hvor vi har hverandre, og slike venner er veldig verdifulle. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har ham som venn, og ville mye heller hatt ham som venn, enn tyve såkalte Facebook-venner.

Som leser av denne boken, har du kanskje merket at jeg har snakket mindre og mindre om Gud, etter hvert som jeg har blitt friskere og friskere. Det er nemlig sånn med meg og Gud. Jeg har inntrykk av at troen min er mer tilstedeværende i noen situasjoner. Jeg mener på ingen måte at jeg kun henvender meg til Gud når jeg ikke har det bra, for det er ikke sånn det er. Men jeg merker alltid en større nærhet med Gud, de gangene jeg har det som verst. Dette høres kanskje rart ut. Noen vil kanskje tenke: Hvorfor har du det så forferdelig når Gud er så nær da? Det er mange måter å se det på. Jeg tenker heller at Gud er nær fordi jeg har det så forferdelig. Som en påminner om at han faktisk er der.

Når jeg har det bedre, og er lettere til sinns, har jeg like mye troen på Gud som ellers. Jeg er alltid Gud takknemlig, og jeg kommer aldri til å miste min tro eller respekt for Gud. Gud er min kjerne av forstand, når jeg mister min egen. For selv når jeg har hatt orkaner mellom ørene, og til og med ikke kjent igjen mine nærmeste, og de gangene jeg egentlig bare har opplevd verden og livet som noe fiendtlig og fremmed, så har ALLTID Gud, og troen på ham sådan, stått stødig som det mektigste fjell. Og dette fjellet har jeg gått til mange, mange ganger.

Jeg vil også understreke at selv om jeg ikke vet hva fremtiden bringer, så er jeg fremdeles helt edru og nøktern. Jeg er også ved god helse, både fysisk og psykisk.

Jeg avrunder som vanlig ved å bla tilfeldig opp i bibelen, i blinde:

5.1.7 Lignelsen om den barmhjertige samaritan 10.25-37

«Og se, en lovkyndig stod fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?

Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!

Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!

Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste?

Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi.

Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Han fikk medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.

Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?

Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!»

Dag 96 ( søndag 07.06.15 )

En regnfull helg er på sin siste time, og en ny uke rett rundt hjørnet. De siste dagene på boken, er nå påbegynt. Denne gangen er det alvor også. Ikke en måned, ikke en uke, men kun noen få dager igjen.

Som jeg tidligere har nevnt, skulle jeg jo så klart ønske at jeg kunne avrunde boken med noe spennende, men slikt er jo vanskelig å forutsi. Allikevel har jeg en stor nyhet, og denne er faktisk også avgjort. Det gjelder veien videre, og store ting har skjedd her, siden sist.

Sist jeg skrev, snakket jeg jo litt løst om at jeg planla en tur til Nederland, men denne planen ble brått lagt til side, da det kom opp en uventet, og langt mer konkret løsning på det hele. Det virker også som at det var en mening i det. Som at det var en veiledning fra høyere makter. Jeg skal utdype:

I går startet jeg dagen med å søke rundt på nettet, om hvilken reisemåte som ville være mest behagelig og komfortabel i forhold til Fido. Jeg var innom alle slags byråer, og prøvde å finne en reiseplan fra Bergen til Amsterdam. Men det var enten for dyrt, eller upassende i forhold til hund, og alt i alt virket det som en ganske skral plan.

Da jeg satt foran skjermen, tok jeg en tilfeldig titt på mobiltelefonen, og så at jeg hadde noen ubesvarte anrop. Det var fra husverten på en annonse jeg hadde søkt på, som jeg trodde jeg hadde fått avslag på, i Førde. En ganske fin leilighet, fullt møblert, internett og behagelig leiepris. Men jeg hadde misforstått ham da jeg først kontaktet ham, og trodde ikke jeg kom til å få leiligheten, på grunn av at Fido er så stor. Det lyder jo kjent? Men, jeg hadde som sagt misforstått.

Jeg ringte denne mannen som leide ut, og vi ble pratende en stund. Denne gangen virket det hele langt mer positivt. Faktisk så positivt at vi ble enige over telefon, om at jeg skulle få leie den. Jeg kunne alltids komme på visning, dersom jeg selv følte det var nødvendig. Men hvis jeg ikke anså det som nødvendig, kunne vi altså avtale at jeg skulle overta den 20 juni, over telefon. Jeg kastet meg i det, og takket ja. Og vips, i løpet av en kort telefonsamtale, var alt i forbindelse med veien videre, ordnet. Som at det var meningen at det skulle skje. Så om et par uker, flytter jeg altså til Førde. Dette er ikke en leilighet som ligger langt ute på landet heller, men en åtte minutters gange fra sentrum. Det hele virker perfekt, for å ta et skritt videre i livet. Alt klaffet perfekt, og jeg ser frem til dette.

Ellers går dagene sin vante gang, fremdeles. Jeg er fremdeles nøktern, røykfri og trener mye. Det er ikke mye som har forandret seg på den fronten. Livet er stille og rolig, til tross for en del slitsomme tankekjør.

Jeg har også fått en ny hobby, men den første opplevelsen gikk ikke så veldig bra. Jeg snakker nærmere bestemt om droner. Jeg kjøpte en sånn liten drone, som kan minne om et bittelite helikopter, med kamera. Denne dronen kan fly hundre meter opp i luften, og filmer i samme slengen. Den styres med fjernkontroll fra bakken.

Det var noe jeg lenge hadde hatt lyst til å prøve ut, for jeg visste at jeg trengte en ny hobby, og at dette sannsynligvis var noe jeg kom til å synes var artig. Og det var det også! Så lenge det varte…

Det som skjedde, var at jeg stod ute i hagen, for å teste ut denne saken, som jeg hadde brukt 1100 kroner på. Den var veldig vanskelig å kontrollere i startfasen, så jeg burde ha tenkt lenger enn å la den få sin jomfru-tur i en hage med masse trær og busker. Men for å være helt ærlig, tenkte jeg ikke så langt.

Så etter hvert som jeg hadde klart å få den til å holde seg noenlunde stabilt i luften, ble jeg mer og mer dristig. Dronen fløy til stadighet høyere, og da den var kanskje femti meter oppi luften, merket jeg at det ikke var så lett å kontrollere den lenger. Jeg tenkte ikke på at det faktisk var ganske kraftig vind, og at dronen er veldig liten og lett.

Så et kraftig vindkast gjorde at den begynte å sirkulere over hagen til naboen, i stedet for vår egen hage. Jeg forsøkte tappert å få den tilbake i vår hage, men den var lite samarbeidsvillig, og piloten på land var nok ikke så kyndig heller. Til slutt mistet jeg rett og slett kontrollen over kontrollen, og vred og styrte knottene i alle slags retninger, som at jeg faktisk trodde jeg ante hva jeg drev med. Men dronen sirkulerte som en skadet veps, i en dalende spiral, før den landet i et område fullt av høye trær og busker. En lokal jungel.

Du tenkte kanskje at et søk på tre timer betød at jeg uansett ville finne den igjen? Da tar du i så fall feil. Dronen er og forblir savnet. Sannsynligvis ligger den oppi et tre, men den er umulig å finne.

Så jeg har bestemt meg for å kjøpe en ny i morgen. Jeg vet at det går en del penger, men jeg merket fort at dette var noe jeg kom til å elske å drive med, så jeg synes det er verdt det. Jeg fant også noen trøstende ord på nettet, om at det var veldig vanlig å ødelegge eller miste sine første droner. Så derfor går jeg tilbake i butikken i morgen, med litt senket hode, og kjøper en ny. Selv om det bare er noen dager siden jeg kjøpte den første. Men det er fremdeles irriterende å tenke på at den første dronen henger i et tre like ved, og samtidig klin umulig å finne. Jeg lette så mye at jeg fikk vondt i øynene.

Det begynner nå å nærme seg midnatt, og jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg håper snart solen kommer, men det virker som at værgudene bare gråter og gråter denne sommeren. Det er faktisk så ille, at det er et stort tema i både aviser, nyheter, værmeldinger og nettsamfunn. Men, som vestlendinger bør vi vite at værgudene ofte gråter.

Jeg avslutter som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

Avslutning med fredshilsen

«Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk.

Men jeg håper at jeg snart skal få se deg, og da skal vi tale sammen muntlig.

Fred være med deg! Vennene hilser deg. Hils vennene, hver enkelt av dem ved navn.»

Dag 93 ( Mandag 01.06.15 )

Nå er det ikke mange dagene igjen i boken. Mye tyder på at det ikke kommer til å bli noen store forandringer ved bokens slutt, men dette har jo vært ganske åpenbart lenge. Det er jo ikke en fiktiv bok, og livet lever jo på en måte sitt eget liv. Det kan ikke formes etter en bok, med mindre man skriver om fortiden. Da har man mer håndfast materiale å gå på, ettersom man vet fortellingen fra begynnelse til slutt, før man begynner å skrive.

I dag har jeg gitt etter for den konstante dampen som kommer ut ørene mine. Jeg har bestemt meg for å frigjøres fra lenkene jeg har rundt armer, ben og sinn. Jeg føler det ikke er annet å gjøre. Nå vil jeg lytte mest til meg selv, fra nå av. Jeg vil leve det livet jeg selv ønsker, og jeg vil ha mer frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Jeg føler på mange måter at det nye livet mitt kan sammenlignes med å være i militæret. Det består stort sett av ting jeg bør gjøre, og jeg kjenner meg ikke lenger lykkelig. Det er jo bra å trene, og generelt ha rutiner. Men ikke sånn som dette. Jeg har glemt noe oppi det hele, og det er å faktisk leve. Dette har jeg hørt før. Jeg har viet alt til en fremtid jeg ikke aner noe som helst om, mens jeg presser meg selv for mye i nåtiden. Jeg tror ikke det er helt bra. Så jeg tar nå sikte på den gylne middelvei. Jeg kommer fra nå av til å oppsøke balansen i alt. Ikke for mye av noe, og ikke for lite av noe.

Jeg tenker også mye på dette med ADHD-medisinen. Av erfaringer er jeg i utgangspunktet skepsis til psykiatrien og systemet, generelt sett. Jeg har veldig blandede erfaringer derfra, og har opplevd både å få hjelp i noen situasjoner, mens jeg har kommet over fullstendig inkompetente mennesker der, i andre. For meg føles det som Russisk rullet.

Henvisningen er nå sendt til spesialisthelsetjenesten, og jeg har fått vite at det kan gå helt til august, før det eventuelt skjer noe. Men dersom det hadde vært så enkelt for meg å bare holde meg på matten helt frem til da, så hadde jeg vel kanskje ikke engang trengt disse medisinene. Og det er hvis jeg i det hele tatt får dem. Men uansett, så er det altfor lenge for meg å vente helt til august. Jeg går på veggene nå, og bare tanken på å gå i to måneder til sånn, er simpelthen ikke realistisk.

En annen ting jeg har hørt, er at man som regel prøver ut en ADHD-medisin som heter Stratteraførst. Denne har jeg hørt utelukkende negative ting om, som at folk har fått dype depresjoner som igjen har ført til selvmordsforsøk. Jeg har også hørt av andre som har diagnosen, at man bare blir veldig trøtt av dem. Men grunnen til at man som regel starter med denne, er fordi den ikke har misbrukspotensiale.

For å være helt ærlig? Jeg tror ikke jeg orker å gå den veien der. Jeg har bare en magefølelse på at det ville ha skjært seg uansett. Jeg har faktisk mer troen på at jeg bør begynne å lytte til meg selv igjen, og ikke alle andre. Og når dette er sagt, kan jeg understreke at jeg ikke har tenkt å kaste meg selv utfor stupet. Jeg skulle egentlig bare ønske at alle rundt meg begynner å tenke litt mer på seg selv, og ikke hele tiden fokuserer så mye på hvordan jeg skal leve mitt liv. For det er mitt liv, og jeg må nesten få lov til å gå mine egne veier. Og jeg håper jeg kan gjøre dette uten at folk rundt meg går i konstant bekymring. Jeg kommer tilbake med mer angående dette, for jeg antar at det hele virker en anelse diffust og usikkert ovenfor leseren, på dette stadiet.

Ellers har jeg fått vite at båten ble hentet i dag, så nå er den helt ute av bildet. Det har tatt sin tid, blant annet på grunn av kjøpere som plutselig trakk seg. Men nå er den hentet, og ikke lenger i mitt eie. Det er en lettelse, og jeg vet at den kommer til å bli godt ivaretatt. Nå er det egentlig ikke så mye som gjenstår, før jeg er klar til å flytte. Jeg trenger egentlig bare neste utbetaling, og det er omtrent 20 dager til, så generelt kan jeg si at det ikke er lenge til livet mitt entrer sitt nye kapittel.

Etter at jeg bestemte meg helt for å flytte til en annen by, er det som at det har kommet en annen ro og et nytt lys over avgjørelsen. En sånn følelse som sier: Hvorfor i all verden har jeg ikke kommet skikkelig frem til dette før? Det nye livet mitt står jo og venter på meg. Og om jeg ikke liker meg på det nye stedet, er det ikke verre enn at jeg kan flytte videre. For jeg liker å være i bevegelse, på denne måten. Jeg liker å reise, oppleve og utforske. Kloden er vårt hjem, og jeg elsker å prate med alle slags mennesker. Jeg er egentlig en veldig sosial person, selv om det absolutt ikke har vært sånn de siste månedene. De har vært harde, men nødvendige. Jeg har lært mye på denne tiden, og jeg har fått bekreftet mange ting jeg har lurt på. Jeg har bedre oversikt, og er bedre rustet til å møte fremtiden. Det har vært et nødvendig opphold i livet selv, men jeg skal innrømme at det har vært hardt. I begynnelsen var det en forferdelig kamp, og hodet mitt har ofte vært så hardt presset at det bikket over i galskap. Men jeg er frisk nå, og jeg er atter engang rustet til å møte de utfordringer fremtiden eventuelt skulle by på. Jeg har blitt sterk igjen, både psykisk og ikke minst fysisk. Min mor sa her om dagen at jeg så fantastisk ut, og at jeg hadde blitt så stor. Det er godt å høre. Trening, vitaminer, mineraler og generelt sunn mat har gjort meg godt. Og ikke minst avholdenhet.

I dag har jeg trent, og i morgen tror jeg faktisk at jeg unner meg disse to dagene i Førde allikevel. Jeg har snakket litt med min mor om det, og vi er begge enige i at jeg kanskje bør bli litt kjent med byen, før jeg tar noen store avgjørelser. Det er ikke helt som det var før, blant annet da jeg reiste 75 mil til Oppdal, uten å ha vært der før. Det var ganske tøft gjort av meg, synes jeg. Men heldigvis var det et fantastisk sted, og jeg hadde det godt den perioden jeg var der, stort sett. Jeg trengte den perioden for meg selv, for å hente meg inn igjen.

Jeg trenger ikke lenger å hente meg inn igjen etter noe, nå. Jeg føler det faktisk omvendt. Jeg trenger å komme meg ut i felten igjen, og leve. Jeg er klar. Jeg har vært i isolerte perioder før, til og med verre enn den jeg har hatt nå, hvor jeg har vært ufattelig langt nede psykisk. Jeg har gått fra slike situasjoner og rett ut i en skolesituasjon eller arbeid, og det har ikke bare gått bra, men det har gått veldig bra. Det har faktisk vært akkurat det jeg trente. Så det er ikke til å legge skjul på: Av og til må man bare kaste seg ut i det, i stedet for å hele tiden sitte hjemme for å kjenne etter om man faktisk klarer det. Man må komme seg tilbake på hesteryggen, så snart man er klar for det. Det finnes noe som heter «overtid» her, og det er ikke sunt. Ledighet er roten til alt vondt.

Jeg vet om et eksempel på dette: Det var en kar som hadde blitt arbeidsledig, og hadde vært arbeidsledig i en periode. I begynnelsen var han veldig ivrig og håpefull hver gang han sjekket postkassen, da han ventet svar på jobbsøknadene sine, og eventuelle intervjuer.

Men etter hvert som tiden gikk, begynte angsten i ham å spire. Han merket at dess lenger tid som gikk, dess mindre gledet han seg til å sjekke postkassen, og til slutt var det nesten som at han håpet at han ikke hadde fått noen svar fra potensielle arbeidsgivere, fordi han hadde begynt å miste troen på seg selv, og troen på at han ville klare å fungere bra i arbeidslivet.

Et annet eksempel er faktisk mennesker som har sittet i fengsel i mange år. Mange av disse utvikler en slags agorafobi, eller en slags frykt for verden der ute. En frykt for friheten. Mange av dem klarer ikke å tilpasse seg samfunnet igjen, og har nærmest et ønske om å komme tilbake i fengsel, da de føler de fungerer bedre der.

Og disse eksemplene høres kanskje litt merkelige ut, men de underbygger det faktum at vi mennesker ikke har godt av isolasjon, og at vi er flokkdyr. For vi er det. Det må jo være en grunn til at isolasjon blir brukt som en form for straff innad i fengselet, og i andre institusjoner. Isolasjon blir til og med omtalt som tortur. Og jeg vil ikke tro at det er spesielt sunnere å isolere seg, selv om man gjør det av eget ønske. Det føles kanskje tryggest sånn, men det er og forblir usunt for sinnet.

Og når vi først snakker om dette å være alene: Det går ikke en dag hvor jeg ikke savner å ha dame. Jeg vet jo at jeg må fikse livet mitt opp litt først, men nå begynner jeg å bli veldig klar for å treffe en å dele livet med. Generelt er jeg veldig innstilt på å bli kjent med nye mennesker. Jeg ser virkelig frem til det. Jeg trenger det. Jeg trenger nye inntrykk. De fleste jeg har kontakt med i dag, er så utrolig etablerte. De er et helt annet sted enn hva jeg er, og jeg kan ikke si at jeg misunner dem. Jeg har ikke lyst å leve sånn som de gjør. Ikke nå i hvert fall. Dette vil kanskje bli annerledes hvis jeg faktisk treffer en dame jeg blir skikkelig forelsket i. Jeg har ikke vært skikkelig forelsket i en dame på mange, mange år. Jeg har kanskje trodd jeg har vært det, men så har jeg etter hvert skjønt at vedkommende egentlig ikke er min type. Jeg savner den kriblende følelsen av ekstase, som forelskelser gir. Men jeg tror ikke jeg har truffet min rette ennå. Jeg håper hun ikke er langt unna. Jeg er kresen.

Ettersom jeg har fått unnagjort dagens trening, tror jeg faktisk jeg skal planlegge hvordan morgendagen skal bli. Jeg tror det skal bli den første dagen som skal være annerledes. Dagen som bryter mønsteret jeg har lagt meg i nå. Jeg tror kanskje jeg trenger å ta denne turen i morgen. Jeg må se litt nærmere på de praktiske tingene, som økonomi blant annet.

Jeg avrunder for i dag, med å bla tilfeldig opp i bibelen:

5.1.2 Å følge Jesus 9:57-62

«Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går!

Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far.

Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike.

Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å farvel til dem der hjemme.

Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Dag 90 ( tirsdag 26.05.15 )

Mai måned nærmer seg slutten, og det gjør boken min også. En ny dag har passert, og det er nå kveld. I bakgrunnen spilles dyp meditasjonsmusikk fra den store flatskjermen jeg har kjøpt av kompisen min, og levende lys brenner i rommet. Det er slik jeg liker det. Når roen har meldt seg.

Dagen i dag har også vært regnfull, med små glimt av sol gjennom skyenes sprekker. Ensomme stråler som minner meg om at sommeren er på vei, bare ikke ennå. Men livet går sin gang uansett vær. Det må det gjøre. For hvis man kun skulle gjøre noe på godværsdager her i Hordaland, hadde det ikke skjedd mye. Da hadde Hordaland vært landets mest inaktive fylke, og folk ville ha dødd som fluer i sine godstoler, hjemme i stuen. Gjerne med en pose chips i fanget, og et bilde av solen på veggen.

Det er det som er så fint med disse små, men nyttige investeringene. Jeg kjører jo scooter, og for en tid siden var mine turer til treningsstudioet i byn, eller andre ærender, veldig avhengig av været. Hvis det regnet, ble det som regel utsettelse til dagen etter. Og hvis det fortsatt regnet dagen etter, som det vanligvis gjorde, ble det ytterligere utsettelser. For det å komme i mål, søkk gjennomvåt, er jeg ferdig med. Det er egentlig helt utrolig at jeg brukte så lang tid på å få kjøpt meg et sett med regntøy. Nesten skammelig, for en vestlending å være. Det er jo nesten et obligatorisk antrekk.

Men nå har jeg dette settet, som jeg kjøpte for usle 200 kroner på Europris. Og det gjør susen. Faktisk veldig komfortabelt, og det holder meg tørr. Det ser ganske bra ut også, om jeg får si det selv. Og gjett om det blir brukt mye…

Jeg fant ut at jeg ikke trente hardt nok, her for en tid tilbake. Misforstå meg rett: Jeg trener hardt nok i den forstand at jeg trener alle de dagene jeg skal trene og dette, men jeg har stagnert litt i forhold til å øke belastningen på selve vektene. Så nå har jeg begynt å være mer bevisst på dette, og det viste seg at jeg var langt sterkere enn jeg trodde. På noen øvelser har jeg nesten doblet vekten. Dette har ført til ytterligere fremgang. Jeg har faktisk aldri veid så mye som jeg gjør nå, noensinne. Og det er fint lite fett på kroppen min. Så litt selvskryt må jeg unne meg selv.

I dag har jeg også bestilt en tur til Førde, og jeg reiser på fredag, og blir der til søndag. Jeg trenger enkelt og greit å komme meg litt vekk nå, og se litt nye steder og nye mennesker. Jeg kommer til å ha med meg foto-apparatet, for jeg har tenkt å ta masse bilder når jeg er der. Faktisk, så er dette den mest hovedsakelige grunner til at jeg reiser. Men jeg reiser også fordi jeg har lyst å bli bedre kjent med den byen, for å ha litt mer under vingene i forhold til å vurdere om jeg skal bo der en gang. Jeg har fremdeles en finger på Førde, av en eller annen grunn. Det er en by som ikke er så langt vekke, og ikke så stor, og den har heller ikke så høye leiepriser. Det er også ganske lett å få seg bolig der, slik jeg har forstått. Leiemarkedet der er ganske stort.

I morgen skal jeg til tannlegen. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig, for jeg synes det er en ganske «intim» greie å ligge i en stol, med fullt av bomull og andre instrumenter i munnen. Man føler seg ganske naken, på en måte, når en pen dame graver inni munnen din. En munn kan fortelle så mange historier. I tillegg kan hun se dypt inn i nesen min, og øynene. Men det jeg aldri har forstått, er at tannleger generelt aldri virker å forstå en ting, og det er at dette ikke er tidspunktet å drive med småprat. Det er som at de tror at man faktisk kan klare å svare på en skikkelig måte, men munnen stappet full av tamponger, samt bedøvelse i halve ansiktet. Eller gjør de det kanskje bare fordi det må være morsomt å høre de desperate forsøkene på respons? Jeg skulle likt å sett inn i en munn i en slik situasjon, for å se nøyaktig hva som skjer inni der når den snakker. Både tunge, gane og alt som er må jo være i bevegelse. Det er sikkert litt av et show. Kanskje et bra tidsfordriv for en tannlege som prøver å krydre opp arbeidet sitt litt. Humor er jo viktig i så mange situasjoner, også i arbeid. Det var jo slik kirurgene i TV-serien MASH kom seg igjennom sine tunge og traumatiserende dager. Så da kan jeg ikke forstå at en tannlege ikke også skal få ha det litt moro. Men, jeg som pasient synes helt ærlig ikke det er like moro.

Heldigvis skal jeg bare få en sånn tann-rens og kontroll i morgen. Jeg er nøye på å pusse tennene, så jeg tror ikke jeg har noen hull.

I morgen har jeg også bestemt meg for å sove lenge. Det er et eller annet jeg har underskudd på for tiden, for jeg har merket at jeg ikke føler meg helt bra. Jeg er ikke dårlig heller. Men jeg føler meg trøtt og uopplagt. Jeg vet ikke om det er sobrilen som gjør det, selv om doseringen er veldig liten nå. Jeg har ennå ikke sluttet med den, ironisk nok fordi jeg sover veldig godt av den. Men på dagtid virker det som at det skal lite til før jeg blir sliten, selv om jeg drikker mye kaffe og spiser sunn og næringsrik mat. Jeg er aktiv, men ikke så aktiv. Mange gjør alle tingene jeg gjør i løpet av en dag, i tillegg til en fulltidsjobb og en flokk med unger. Ungene mine er jo hundene. Det er faktisk ikke så stor forskjell. Men jeg er veldig glad i dem, og synes det er utrolig artig å leke med dem. Lære av dem. Hundene gir meg mye i livet, som ingen mennesker kunne ha gitt meg. De er rett og slett bare noen herlige skapninger. I skrivende øyeblikk kom de faktisk invaderende over meg her, som igjen er litt upraktisk når jeg har en laptop på fanget fra før.

Men, for å få toget tilbake på sporet igjen: Jo, jeg har nemlig ikke følt meg helt bra i det siste. Det er et luksusproblem i forhold til hvor dårlig jeg har vært før altså, bare så det er sagt. Det er ikke engang noe jeg ville ha nevnt til legen, men jeg føler meg på sett og vis litt sliten, selv om jeg er i min livs beste form. Kanskje det er basert på noe psykisk, for hvordan jeg ikke kan ha overskudd, av fysiske grunner, er meg uforståelig. Jeg trener, spiser sunt, hviler, og gjør ikke all verden. Allikevel kommer jeg meg ikke igjennom dagen uten å sove et par timer på dagtid også. I tillegg til den vanlige nattesøvnen. Det er nok sannsynligvis at jeg er litt sliten av alle påkjenningene og forandringene som har skjedd, selv om de har vært gode. Tankekjør er også slitsomt, og jeg vet jo at jeg blir ganske trøtt av Sobril. Så jeg tror nok at grunnen til at jeg føler meg litt dårlig, er cocktailen av alle disse tingene. Derfor har jeg bestemt meg for å sove litt lenge i morgen. Jeg liker nemlig disse nattetimene også, så jeg er ikke så hypp på å legge meg tidlig. Også her må jeg finne en gyllen middelvei.

Jeg tror jeg gjør dagens skriveri litt kort, da jeg ikke har så mye på hjertet i kveld. Jeg håper ikke at jeg har røpt at jeg egentlig har et ganske kjedelig og ensformig liv nå. Jeg har bare ikke så veldig mye nytt og spennende å fortelle om. Men når jeg ser at folk på Facebook daglig skriver om hva de har spist til middag, tenker jeg at jeg sikkert ikke ligger så dårlig an allikevel. Spesielt ikke hvis de har spist noe så ordinært som fiskekaker eller kjøttboller. Når de til og med tar bilder av middagen sin, føler jeg meg selvsikker nok til å skrive 100 dager til. Men det får i så fall bli i en annen bok.

Jeg avslutter som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

4. Livets vei og dødens vei 30:11-20

«For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte.

Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?

Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss, og hente det til oss og la oss føre det, så vi kan gjøre etter det?

Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.

Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie.

Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie.

Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!

Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob».

Dag 89 ( Mandag 25.05.15 )

En regnfull dag har passert. En dag som har vært veldig lik alle de andre. Det regner veldig mye for tiden. Faktisk så mye at jeg nesten tar det som en selvfølge at det regner, når jeg våkner opp om morgenen. Så nå begynner jeg og mange andre å bli lei av dette grå været. Alle vil at sommeren skal komme. Det er, ironisk nok, meldt om at juni måned kommer til å være tørrere og varmere enn vanlig. Jeg tror det når jeg får se det. For det eneste som har vært tørt de siste ukene, har vært innendørs.

Jeg begynner å bli mektig lei av å hele tiden høre mine egne tanker. Tankene som herjer gjør meg ingen nytte. De minner om et apparat som går på svakt batteri. De piper, er irriterende og aktiv, men trenger i bunn og grunn å lades. Det er som at de er av dårlig kvalitet, som andre ting som har svakt batteri. De er lite givende, og får meg ikke inn på konstruktive baner.

Når dette er sagt, er jeg jo på en veldig sunn og frisk vei nå, men jeg har fått mer og mer følelsen av at jeg har endt opp i et stort tomrom, i stedet for å faktisk ha noe håndfast i siktet. Dette har jeg jo vært en del inne på tidligere, så jeg skal ikke berøre dette temaet om igjen. Men jeg kan si at jeg i går fant ut at det ikke var flere tanker som var nødvendig her, men handling. For tankene om alle handlingene som skal utføres, er faktisk heller et hinder for selve handlingene. Ironisk nok.

Så i går fant jeg enkelt og greit ut at jeg var nødt å stikke hull på denne boblen. Jeg sitter fast, og trenger å komme i gang igjen. Som jeg sa til en kamerat i dag:

«Jeg lever jo ikke!»

Dette høres kanskje negativt ladet ut, men det er ikke det. Jeg er kanskje en anelse frustrert, men jeg føler jeg nå har tatt skrittet. For denne tomme tilværelsen kan umulig være bra for noen. Jeg har tatt meg selv i å faktisk bare tenkepå en stor livsforandring, i stedet for å faktisk sette i gang. Det er faktisk en ganske så stor forskjell, selv om det ikke alltid er lett å skille. Men nå ser jeg det klart og tydelig.

Disse månedene har vært ganske harde, det skal jeg ikke legge skjul på. De har på ingen måte vært forgjeves, for de har lært meg svært mye. De har uten tvil lært meg at jeg har hatt en alvorlig fortid med rusproblemer, og ikke minst psykiske. Men de har også lært meg forskjellen. Jeg sitter igjen med mange symptomer nå, som jeg trodde var en aktiv del av rusproblematikken. Dette har vist seg å ikke stemme. Jeg hadde håpet å bli mye gladere, utadvendt og ja, rett og slett starte et nytt liv. Kanskje jeg var i overkant godtroende. Jeg var jo klar over at jeg ikke ville få et drømmeliv, selv om jeg sluttet å ruse meg. Men jeg må innrømme at jeg trodde det skulle være litt mer forskjell enn dette. Det er fremdeles en utolkelig hinne mellom meg og det livet jeg drømte om. Jeg er fremdeles i en boble. Boblen jeg trodde jeg befant meg i, utelukkende på grunn av rusproblematikk. Slik som alle psykiaterne sa. De tok feil.

For ikke mange måneder siden, drømte jeg om å bare være i nærheten av der jeg er i dag. Jeg skriver dette, fordi jeg ikke på noen som helst måte vil fremstå som utakknemlig ovenfor innsatsen jeg selv har gjort, og ovenfor Gud. For det er helt klart en stor forskjell, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg har blitt mye sterkere, fysisk og psykisk. Helsen min og utseendet mitt har kommet seg. Jeg ser ikke lenger grå ut, som at jeg mangler alle slags vitaminer, mineraler og hydrering. Jeg går ikke lenger skrøpelig og kronglete rundt på gaten, og snakker ulogisk og usammenhengende, helt til en barmhjertig forbikjørende tilbyr seg å kjøre meg hjem. Det er ikke sånn lenger, og det er jeg evig takknemlig for. Dette kan jeg ikke få sagt nok.

Det jeg tenker på, er den store helheten. For de siste månedene har jeg vært ekstremt detaljbevisst. Så detaljbevisst at jeg ikke egentlig så den store helheten. Det er nesten litt morsomt, for resultatene av testene jeg tok hos nevropsykologen som utredet meg for ADHD og Aspergers, fortalte nøyaktig dette. At jeg var veldig detaljbevisst, men hadde problemer med å se helhet. I det tilfellet var det snakk om en visuell test. Men tilfellet nå er livet mitt. Og livet mitt er den store helheten, mens uvaner, avhengighet, justeringer og de små tingene, er detaljene.

Når jeg nå forsøker å tenke mer helhetlig, tenker jeg at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Dette er noe som gjelder veldig for meg, og min måte å tenke på. Jeg har en litt lei tendens til å alltid se over på den andre siden, uansett hvilken side jeg befinner meg på. Jeg vil alltid være på det stedet jeg ikke er, og når jeg kommer dit, begynner jeg å se tilbake. Men jeg vil ikke at dette skal ses på som kalde føtter, for det er ikke hva det er snakk om.

Jeg prøver enkelt og greit å slå meg litt mer til ro, også mentalt sett. Kanskje jeg begynner å få et litt mer realistisk syn på livet mitt. Det er litt trist egentlig. Før kunne jeg la drømmene og håpet flyte av gårde i en fantasiens bris, og dette var en egenskap som ofte har løftet meg opp fra de verste hullene. Det har på en måte vært krykken jeg har støttet meg til, når jeg var i mine tyngste perioder.

Men nå prøver jeg egentlig å tenke i en litt annen bane. Jeg prøver å tenke mer i nåtid. Jeg tenker at kanskje livet aldri vil bli så «perfekt» som jeg kanskje har tatt sikte på. Kanskje det ikke er realistisk å tenke sånn. Kanskje det er på grensen til manisk. Tanken om den gylne middelvei har begynt å bli mer og mer regjerende. Å skru av denne «alt eller ingenting»-tankegangen jeg alltid har hatt. Å betrakte alle livets nyanser. Slappe mer av. Ikke være for hard mot meg selv. Ikke mer drama, men heller ikke en fullstendig tørrpinn-tilværelse. Ikke mer tunge depresjoner og elendighet, men heller ikke ville impulser som fører meg på veier jeg ikke aner hvor ender. Jeg har tross alt blitt en 32 år gammel mann. Mange, hvis ikke de fleste på min alder har utdanning, jobb, barn, ekteskap, hus, bil og den pakken der. Jeg har ikke engang bestemt meg for hva jeg har lyst å utdanne meg til. Men samtidig har jeg sett at mange av mine jevnaldrende har fått grått hår. Det har ikke jeg. For å være helt ærlig, så misunner jeg ikke dem så veldig. Jeg synes de virker så utrolig fastbundet. Og disse menneskene er det på ekte også. De har masse ansvar og forpliktelser. De har ikke sånne illusoriske lenker som jeg har. Men dette har vært en sterk illusjon. En overbevisende illusjon. Som å sitte i en fengselscelle med døren åpen til friheten, for å ikke gå ut. Men, jeg må arrestere meg selv litt nå. Jeg gjør noe jeg egentlig er veldig imot. Jeg sammenligner liv og mennesker. Det går ikke an å gjøre. Det har jeg sagt for lenge siden, og mener det fremdeles. Vi er alle forskjellige. Takk og pris for det. Hadde det ikke fantes noen som meg, hadde det ikke fantes kunst eller rare bøker i verden. Og hadde det ikke fantes noen som dem, hadde det ikke vært biler på veien, populasjonsvekst i verden, et fungerende samfunn og butikker som selger barnevogner. Det hadde heller ikke fantes hårfarge for grått hår. Nå tuller jeg litt, men poenget er at det er bra at vi alle mennesker er forskjellige. Kunsten er bare å leve sammen i harmoni, på samme måte som man må lære å leve i harmoni med seg selv.

Jeg har bestemt meg for å satse mer på foto fremover. Jeg har sett igjennom mange fotografier som er tatt av store og kjente fotografer, og jeg må innrømme at jeg da innså at bildene jeg selv tar, ikke er så verst de heller. Selv om jeg ikke har noen som helst form for berømmelse. Det er ikke derfor jeg tar bilder heller. Jeg synes bare det er en fin ting å være ute i naturen, og forevige øyeblikk. Når man tenker skikkelig igjennom at det er det man gjør, er det egentlig et slags mirakel. Som å tulle med den genuine fremgangen i tiden. Selve driften. Man stopper tiden, på en måte. Og tar seg et øyeblikk for å se på et annet, stillestående øyeblikk. Det er egentlig fantastisk.

I forbindelse med dette foto-prosjektet mitt, tenker jeg å ta en tur til Sogn og Fjordane fra fredag til søndag. Jeg kommer til å bo på hotell. Min mor kommer jo hjem fra Spania til helgen, så da vet jeg at hundene blir godt ivaretatt av både henne og onklene mine. Hundene kommer nok til å bli så glad for å se min mor igjen, at de ikke engang enser at jeg reiser vekk noen dager. Min mor har jo vært vekke i noen uker nå, og dette har preget hundene, selv om jeg har vært flink å gå på turer med dem, og avlede dem.

Jeg har også sett på leiligheter i dag. Jeg har jo bestemt meg for å sette av mer penger til husleie, enn vanlig. Sånn at jeg kan få noe skikkelig. Så om noen måneder fra nå, bor jeg nok i en fin leilighet, eller et koselig lite hus. Det blir godt å få noe eget.

Jeg har også bestemt meg for å sørge for økt inntekt. Dette er noe jeg strengt tatt må gjøre, dersom planene om å bo bra, skal kunne gjennomføres. Jeg tenker bare på en enkel jobb, av en eller annen sort, som kan spe litt på økonomien min. Jeg må bare prøve å ikke ta ting så høytidelig. Jeg tror det er nøkkelen. For jeg kan ikke si at jeg er så høy i hatten, etter mange år som arbeidsledig. Men jeg har, som ung uføre, mulighet til å tjene 60000 i året ekstra, og dette tenker jeg å benytte meg av. Det har jeg nok bare godt av, både sosialt og økonomisk sett. For å være helt ærlig, tror jeg at jeg må ta meg selv litt i nakken nå. Legge meg litt i selene, og gi meg selv et lite spark bak. For nå er jeg frisk nok til å begynne å fungere litt i samfunnet igjen. Jeg må bare slutte å sitte så mye i ro, for å kjenne etter. Leter man lenge nok, finner man alltid noe å trekke seg selv ned med. Jeg må legge bak meg denne innstillingen. Jeg må slutte å være så selvhøytidelig. Jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne gi mer faen. Jeg tror jeg kan klare det, hvis jeg bare prøver hardt nok. Eller, prøver mindre?

Jeg avrunder denne dryppende dagen med noe tilfeldig fra bibelen, som vanlig:

Disiplenes og samaritanernes reaksjon 4:27-42

2.1 Den åndelige høst 4:27-38

«I det samme kom hans disipler, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? Eller: Hvorfor taler du med henne?

Kvinnen lot da sin vannkrukke stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der: Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?

De drog da ut fra byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til ham: Rabbi, et!

Men han sa til dem: Jeg har mat å ete som dere ikke vet om!

Disiplene sa da seg imellom: Kan noen ha brakt mat til ham?

Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.

Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!

Den som høster, får lønn, og han samler inn grøde til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.

For her er det et sant ord at én sår og en annen høster.

Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere er kommet inn i deres arbeid.»

Dag 87 ( Torsdag 21.05.15 )

Det begynner å nærme seg midnatt, og jeg undres litt over hvorfor det alltid blir så sent, når jeg først kommer til punktet hvor jeg skal skrive i boken min. Det høres kanskje ganske utrolig ut, men når jeg tenker igjennom dagsprogrammet mitt, så føles det som at jeg ikke har nok tid. Det som er ironisk, er at jeg samtidig har både tid til å kjede meg, og tid til å gjøre for mye av andre ting. Så det handler ikke om at dagene mine er spekket med aktiviteter, dessverre. Det handler heller om at jeg er så hinsides dårlig på å organisere livet mitt, og ikke minst finne en fast rytme i ting. Jeg er en person som fungerer dårlig uten faste rutiner, men jeg er også dårlig på å opprette disse rutinene.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke at jeg er flink til å gjøre de «rette» tingene. Jeg er strikt og disiplinert når det gjelder blant annet trening, og de andre tingene jeg føler at jeg bør få gjort i løpet av en dag. Men jeg kunne vært mye mer effektiv. Fremdeles er jeg vimsete, og dette fører igjen til at jeg stresser unødvendig. Så dette får bli noe jeg må ordne på.

Jeg er fremdeles mye i tenkeboksen, og denne gangen, rart nok som det kanskje høres ut, har jeg tenkt på det faktum at jeg tenker så mye. Jeg har innsett at jeg bruker mer tid på å planlegge hvordan jeg skal leve, fremfor faktisk å leve. Med andre ord, enten jeg liker det eller ikke, har jeg viet all min tid til en bedre fremtid, uten engang å ense nuet. Det er som at nåtiden kun består av aktiviteter og justeringer for å få en bedre fremtid. Det høres jo veldig positivt ut, sikkert. Men i dag begynte jeg å stille meg selv noen spørsmål. De lå litt løst i luften, før jeg begynte å gruble over dem.

Jeg spurte meg selv, ganske generelt: Hva skal til for at jeg skal ha et lykkelig liv?

Den mest naturlige måten å finne et svar på dette, var jo å se tilbake til en tid hvor jeg anså meg selv som lykkelig. Hva var egentlig den store forskjellen på nåtiden, og den gang?

Jeg tenkte grundig igjennom alle differanser. Var det at jeg jobbet? Hadde dame? Drakk med måte? Gav mer faen? Levde mer i nåtiden? Var yngre? Hadde en annerledes tankegang? Var mer eventyrlig? Mindre livserfaren? Mer impulsiv?

Jeg fant egentlig ikke helt ut hva som gjorde at jeg var lykkelig. Jeg husker helt ærlig ikke hvordan jeg tenkte før i tiden. Dessuten har jeg jo blitt eldre, og jeg har langt flere erfaringer nå, enn den gang. Men dette har også ført med seg visse «bivirkninger». Jeg smiler sjeldent, den dag i dag. Det er ikke mange som ser meg smile. Jeg smilte mye før. Nå er jeg mer alvorlig. Jeg synes livet har tatt en mer alvorlig vending, med unntak av de øyeblikkene hvor jeg føler at alt er tragikomisk, og jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, selv om jeg så hadde vært i en begravelse. Disse øyeblikkene kan være ganske pinlig, men de er også behagelige. Det er godt å le. Jeg har en uheldig tendens til å bryte ut i latter i situasjoner hvor jeg absolutt ikke bør begynne å le. Det er vanskelig å forklare. Det var et ekstremt stort problem for meg meg og en klassekamerat fra tidligere av, da han hadde det samme problemet. Vi var i utgangspunktet to ganske beskjedne karer, men så snart vi var sammen, eller i samme rom, brøt vi ut i latter. Det kunne være noe så rart som et spesielt etternavn som ble nevnt av læreren, et ord, egentlig hva som helst. Det var nesten som vi hadde en form for anfall. Hver bidige dag. Vi håpet til og med at vi kunne unngå visse situasjoner, fordi vi visste hvordan det kom til å utarte seg. Men det var ikke noe vondt i oss. Det er vanskelig å forklare. Det er sikkert noen som kjenner seg igjen i det.

Selv om jeg ikke fant noen konkrete svar på de svirrende spørsmålene, fikk de meg inn på nye, interessante baner av spørsmål. Jeg begynte å undres: Hva om jeg bare slipper alt jeg har, og bare lever i nåtiden? Fortiden er jo forbi, og fremtiden, for alt jeg vet, kan være illusorisk.

Hva om svaret på det store spørsmålet om hva som er meningen med livet mitt, er noe så enkelt som at jeg ikke skal lete etter svaret, men bare leve? Kan det ikke være noe i dette?

Hva om det faktisk er dette jeg skal leve av en dag? Hva om kunstneren i meg, som jeg nå mer eller mindre har forlatt, er kjernen som skal forme min fremtid? Leter jeg i virkeligheten etter klærne jeg allerede har på meg?

Det virker kanskje litt vanskelig for deg, som leser, å forstå hva jeg mener og tenker nå. Jeg vet ikke. Men det jeg prøver å si, er at jeg tror jeg har blitt litt manisk i forhold til dette med å finne lykken, gjøre livet bedre, og gjøre alt riktig. Jeg lurer litt på om jeg har begynt å gå i samme fellen som jeg selv har påpekt hos andre. Den «sosiale aksept»-fellen. Kvernen. Maskinen. Er det for min egen del jeg går igjennom denne store forandringen, eller er det for andres? Har jeg begynt å strekke meg etter en illusorisk perfeksjon? Vil jeg bli lykkelig av å hele tiden rekke hendene etter noe jeg aldri vil kunne nå? Lurer jeg meg selv? Finner jeg meg selv, eller er jeg faktisk i ferd med å miste meg selv?

Dette er ikke spørsmål som har noe med sug etter rus å gjøre. Det er ikke som at jeg har fått kalde føtter, i den forstand. Ikke når det gjelder å drikke seg i stykker, eller røyke den ene kvalmende rullingsen etter den andre. Jeg er glad jeg har sluttet å røyke tobakk, og jeg er glad at jeg har holdt meg edru i såpass lang tid. Men det er mer den helhetlige tankegangen jeg har lagt meg til, som jeg nå har begynt å stille spørsmål ved. For selv om jeg på sett og vis er mer meg selv enn på veldig, veldig lang tid, har jeg samtidig aldri vært mer usikker på fremtiden, og hva jeg skal gjøre videre. Jeg sitter veldig med en «hva nå»-følelse, og noe sier meg at den ikke kommer til å forsvinne med det første. Solen lyser opp veien videre, men ikke hvis man stirrer direkte inn i den.

Jeg hadde i natt en veldig rar drøm. Det var en av disse bisarre, absurde drømmene, som man på en måte ikke tar veldig seriøst, selv når man drømmer dem.

Jeg husker ikke så mye av den, men jeg husker at jeg hadde fått meg en leilighet et fremmed sted på Østlandet. Den fremmede følelsen var veldig tilstede, så den må ha betydd noe. Det var som at alt var veldig fint og hyggelig der, men det var ikke meg. Det var veldig fremmed for meg.

Jeg husker også at jeg satte meg ned med husverten, som var en forfjamset østlands-kvinne. Hun virket veldig kaotisk, men jeg husker ikke så mye mer enn dette, om henne. Hun minnet om en middelaldrende dame som hadde drukket for meget med vin.

Vi satte oss ned i et slags røykeskur. Et slikt skur man ofte ser utenfor sykehus og institusjoner, etter at røykeloven har tredd i kraft. Dette skuret var plassert midt blant de mange høyblokkene i nabolaget.

Jeg husker også at det satt en gammel mann like ved oss, men jeg husker ikke at han sa eller gjorde noe spesielt, så han var mer som en statist i drømmen. Men jeg visste i hvert fall at han kjente husverten min godt. Jeg hadde den «jeg er ukjent, men alle andre kjenner hverandre»-følelsen, i denne settingen.

Mens vi satt der, innså jeg at jeg ikke visste nøyaktig hvor på Østlandet vi befant oss, og jeg dannet meg et bilde av et kart. Jeg har jo i mange sammenhenger vært rundt omkring på Østlandet, så derfor spurte jeg husverten om dette stedet vi nå befant oss på, lå langt fra Moss.

Da svarte hun vimsete: «Da er det bare å gå rett bort der.»

Hun pekte mot en flyplass-stripe, som plutselig hadde dukket opp midt i nabolaget. Og fantasien min spilte meg et puss, i denne delen av drømmen, da jeg selv plutselig svarte:

«Ja, det stemmer! De har jo flyplass her også!»

Dette er jeg veldig sikker på at ikke stemmer, i virkeligheten.

Men så sa damen noe som i våken tilstand har fått meg til å spekulere litt i drømmens symbolikk.

Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men jeg husker veldig godt hva hun mente. Hun sa noe sånt som at uansett hvor jeg ville nå, så var det bare å gå rett bort til denne flyplass-stripen, som lå like ved.

Jeg husker at jeg deretter spurte henne:

«Så du sier at herfra er det tusenvis av veier?»

Etter dette kan jeg ikke huske mer.

Men når jeg tenker på denne drømmen i våken tilstand, vekker den også min interesse. For jeg tror kanskje at det var underbevisstheten min som jobbet med spørsmålene jeg har stilt meg selv. Jeg tror at drømmen fikk meg til å innse at jeg kanskje har en litt snever tankegang når det gjelder veien videre. For det er ikke bare 1 vei videre. Det er mange potensielle veier videre. Drømmen fortalte meg med andre ord at det finnes mange muligheter, og at livet ikke nødvendigvis er så svart/hvitt som jeg ser det. Det er som en stor bukett av blomster, rik på nyanser. Og dette vet jeg at er noe som mitt øye til tider har vansker med å se: Disse nyansene. Jeg er nemlig veldig «alt eller ingenting».

Da jeg var yngre, hadde jeg en periode hvor jeg hadde veldig alvorlige tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg vet ikke om jeg har nevnt dette tidligere i boken, men da det var på sitt verste, var det alvorlig nok til å få meg innlagt. Jeg vasket regelrett av meg huden på hendene, og måtte gjenta ord flere ganger i hodet. Jeg drog vann igjennom nesen, ved å puste det inn, og jeg skylte øynene i vann fra springen.

Med andre ord, var disse tvangstankene ofte knyttet opp mot hygiene og religion. Det var veldig alvorlig, og det ødela veldig for livskvaliteten min. Hvis jeg hadde fortalt det til noen, hadde jeg uten tvil fått diagnosen «Sterk OCD». Men jeg holdt det for meg selv, og jeg var en mester på å lage unnskyldninger på hvorfor jeg for eksempel vasket hendene hele tiden. Da det i en sammenheng ble oppdaget, sa jeg bare at det var fordi jeg var så svett i hendene. Og slike unnskyldninger hadde jeg for alle tvangshandlingene.

Dette var noe som pågikk i noen år, men det avtok noe med årene. Men nå har jeg begynt å lure på om denne sykdommen forsvant, eller om den tok en annen form. For jeg ser nemlig dette tvangsmønsteret i mange andre sammenhenger, bortsett fra at det nå er mer i hodet mitt, hvis jeg kan si det slik. Det er ikke like fysisk, slik det var før. Jeg vasker ikke hendene på den måten lenger, eller noen av de andre nærmest helseskadelige tingene jeg gjorde mot meg selv. Men jeg merker en tvangspreget atferd på mange andre områder. Når jeg tenker meg om, er dette spesielt merkbart i forhold til avhengighet, enten det er noe så alvorlig som alkoholisme, eller noe så bagatellmessig som å drikke for mye kaffe.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen, med alle disse tankene. Men så er jo det litt av problemet også, så da er det vel like greit å skrive litt om dem, om ingenting annet.

Jeg tror rett og slett at jeg er nødt å sette meg ned, et sted langt ute i blikkstille natur, og meditere. Jeg tror jeg er nødt til å stille meg selv spørsmål om jeg rett og slett tenker for mye. Jeg er nødt til å tenke på dette, ironisk nok.

Jeg avrunder som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

1. Profetkallet, kap. 1-3

1. Esekiels syn, kap. 1

«Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden, det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis, sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der.

Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall.

Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber.

De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram.

Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løve-ansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt.

Slik var deres ansikter. De øverste vingene var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger dekket deres legemer.

Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk.

Livsvesenenes utseende var likt glør, som brente som fakler. Ilden fòr omkring mellom livsvesenene. Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene fòr fram og tilbake likesom lynglimt.

Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjul var inne i det andre.

De gikk til alle fire sider, og de vendte seg ikke når de gikk.

Hjulringene var høye og fryktinngytende. De var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg.

Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de stod, så stod også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem.

Under hvelvingen stod vingene rett ut, så de rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som larmen av en leir. Når de stod, senket de sine vinger.

Det lød en røst over hvelvingen som var over hodet på dem. Når de stod, senket de sine vinger.

Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

Fra det som syntes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans.

Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.»

Dag 86 ( kvelden mandag 18.05.15 )

Det er nå et par minutter igjen av denne mandagskvelden, før vi runder midnatt. Jeg bestemte meg for å skrive noen ord om livet, i boken min som nærmer seg slutten mer og mer.

Dagene går helt som de skal, og til tross for at jeg kanskje virket litt negativ sist jeg skrev, gjør jeg alt jeg skal gjøre, mens jeg samtidig styrer unna alt jeg skal styre unna.

Da jeg skrev sist, må jeg innrømme at jeg var dårlig. Jeg tror bare at jeg hadde en dårlig dag, og jeg hadde begynt å tvile på om jeg i det hele tatt ønsket å leve såpass avholdende som jeg har valgt å gjøre. Jeg var til og med redd for å sprekke på alkohol, denne dagen. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men det er nok en naturlig del av overgangen. Kanskje litt frykt for det ukjente, selv om jeg vet at det må være så utrolig mye bedre enn slik det har vært. Uansett, så tilgir jeg meg selv for å ha vært negativ denne dagen. Jeg lot det bli ved tanken, og det er det viktigste. Men jeg må innrømme: Slangen var sterk denne dagen.

Problemet er ikke at jeg har lyst å ruse meg. Jeg har ikke lyst å drikke meg full igjen, for å ende opp i det helvetes kjøret igjen. Problemet er at symptomene fra det jeg tror er ADHD, er plagsomme. Nesten uutholdelige, til tider. Ikke kan de trenes vekk, ikke kan de soves vekk, tenkes vekk eller på noen som helst måte tas bort. Dette kan være frustrerende. Jeg ser det klarere nå, at det er dette som skiller meg fra «de andre». Jeg har innsett at det ikke er slik de fleste har det, og nå som alt av abstinens er borte, er det naturligvis lettere å se. Jeg antar at dette kommer av min ADHD-diagnose, men uansett hva det er, så er det plagsomt. For det handler ikke om at jeg har et drag mot å ruse meg. Ikke på langt nær. Jeg har et drag mot å føle meg «normal», og har følt at blant annet cannabis har hjulpet meg med dette, selv om også dette har sine bivirkninger. Det er derfor jeg snakket om at jeg vurderte å begynne å innta det igjen; For å fungere bedre i min edruelige tilværelse. Det høres kanskje ironisk ut, men det kommer an på øyet som ser. Det som er narkotika her, er en høyt verdsatt medisin der, mens det er et frittvoksende ugress et annet sted. Det kommer an på hvem man er, hvor man er, og hvordan man er. Og i mitt tilfelle har jeg brukt det som medisin, og ikke for å ruse meg. Men nok om dette emnet, for det er ikke noe jeg kan innta, på samme måte som alkohol. Ikke fordi jeg sammenligner alkohol med cannabis, men fordi jeg nå skal avlevere blod- og urinprøver med jevne mellomrom, på legesenteret. Dette ble avklart i dag, da jeg var hos legen. Og jeg starter med dette i morgen.

Jeg tok nemlig disse tingene opp med legen i dag, og forklarte det som det var. At jeg fremdeles var nøktern, men at jeg hadde dette jaget og kjøret mellom ørene. Jeg var helt ærlig, og heldigvis tok han dette på alvor. Han ringte faktisk til spesialisthelsetjenesten mens jeg satt der, og forhørte seg med dem om hvilke muligheter jeg hadde, og forklarte generelt situasjonen til dem.

Etter at han var ferdig i telefonen, sa han at de hadde vært mye mer positiv enn hva han hadde forventet. Og så snart han har sett resultatene av prøvene jeg skal ta i morgen, sender han den offisielle henvisningen. Så det var svært gode nyheter på den fronten, og jeg er glad for at jeg har en dyktig lege. På mange måter følte jeg at mine bønner ble hørt i dag. Og selv om dette er noe som kan ta tid, er i hvert fall maskineriet startet opp.

Ellers har jeg trent både meg selv og hundene, og jeg har vært ilag med kameraten min, som ikke bor så langt unna. I kveld gikk vi faktisk en lang tur, i stedet for å se film. Det var et positivt avbrekk, som jeg tror vi begge hadde veldig godt av. Men vi ble enige om at det ble film igjen, i morgen. Her begynner vi litt i det små.

Alt i alt, er det merkelige, men gode tider. Jeg har ikke så mye å støtte meg på, for jeg har aldri vært såpass hard mot meg selv, som jeg har vært nå de siste månedene. Jeg må være veldig motivert, for jeg har liksom klart å slutte med den ene tingen etter den andre. Og ikke nok med det, men jeg har også klart å erstatte disse tingene med sunne aktiviteter, som styrketrening. Jeg tror faktisk aldri at jeg har trent sammenhengende i en så lang periode før, og folk har begynt å bemerke resultater. Det er jo veldig positivt.

Jeg kan heller ikke huske å ha hatt det så bra tidligere, i forhold til nerver og angst. Jeg bør understreke at det for meg er litt forskjell på begrepene «nerver» og «angst». For meg er «nerver» mer en fysisk tilstand. At man gjerne skjelver litt, og er unnvikende i forhold til blikk-kontakt. Jeg har aldri vært god på å se folk for lenge i øynene. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å bli det heller. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Jeg føler på en måte at jeg leser folk når jeg ser dem i øynene, og at det kan være noe overveldende. Jeg klarer på en måte ikke å ha en overfladisk samtale med noen, mens jeg ser dem dypt inn i øynene. Jeg føler at blikk-kontakt kan være ganske intense greier. Og slike ting går innunder begrepet «nerver», for min del. Nerver er mer irriterende og bagatellmessig enn angst. Angst er mer alvorspreget. Angst dreier seg mer om livets bekymringer. Frykt for mer alvorlige ting enn å fremstå som nervøs foran en vakker kvinne. Men dette er bare mine definisjoner.

Når det er sagt, så tror jeg at Sobril, ironisk nok som det er, har begynt å gi meg mer nerver. Det virker som at jeg blir litt frynsete av dem, og de gjør at jeg hele tiden føler meg trøtt. Jeg er drittlei av dem, selv om jeg går på små doser nå. Men jeg snakket med legen om dem i dag, og han forsikret meg om at det ikke ville oppstå noen alvorlige abstinenser, dersom jeg sluttet helt, etter en liten nedtrappingsperiode. Så jeg skal ta meg litt i nakken, og ikke gjøre det til noe verre enn det faktisk er.

Jeg hadde jo egentlig tenkt meg en helgetur til Førde, nå til helgen. Bare for å komme litt vekk, og summe tankene litt. Men jeg tror jeg står over den planen. Dog, jeg tenker litt på å ta meg en tur et annet sted. Jeg leker litt med tanken om å pakke ned forsyninger for noen dager, samt telt og sovepose, og reise ut i naturen med scooteren min. Kanskje Hardangervidden eller tilsvarende. Det er faktisk noe jeg har tenkt på ganske mange ganger, men jeg er litt redd for motorstopp. Så det må i hvert fall planlegges litt.

Nå er jeg ganske sliten etter en lang dag, og jeg har mye jeg skal gjøre i morgen, så jeg avrunder for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i bibelen:

2.2 Opplært av den frelsende nåde 2:11-15

«For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.

Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.

Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg.»

Dag 82 ( Mandag 11.05.15 )

Kveldens ro har senket seg, og i bakgrunnen spilles avslappende meditasjonsmusikk, nærmere bestemt Kinesisk bambusfløyte-musikk. Det er behagelig å høre på, og jeg merker at sjelen gir etter for roen denne musikken formidler. Ro, som ellers er et fremmedord for mitt vedkommende. Det registreres derfor når den først kommer.

Dagene som kommer og går, er ganske like, men veldig bra. I dag har jeg hatt en litt spesiell dag, som kanskje ikke har vært så bra som de andre. Det har ikke skjedd noe spesielt, som har bidradd til sinnsstemningen jeg hadde i dag tidlig, men jeg tror rett og slett at dagsformen min bare ikke var helt der den skulle. Eller som mange sier: At jeg stod opp på litt feil fot. Men det er naturlige årsaker, og den ene var blant annet at jeg skulle forsøke å slutte med røykingen, og heller ta disse nikotin-tyggegummiene, og den andre var nok at jeg ikke hadde tatt sobril i det hele tatt. Det er vel kanskje å gape over litt for mye, og jeg kjente så vidt igjen tendensene, av tidligere erfaring. Det er ikke bra å gape over for mye. Så når det gjelder røyking, har jeg lagt en ny plan. Jeg har bestemt meg for å bruke snus i tre uker, etterfulgt av en uke med skråtobakk (Oliver Twist), som igjen etterfølges av en uke med nikotin-tyggegummi.

Jeg har faktisk ikke røykt siden i dag tidlig, så jeg har gått nesten hele dagen uten røyk, ved hjelp av disse tyggegummiene. Men jeg ble litt kvalm av fruktsmaken de hadde, i tillegg til at jeg begynte å hikke. Jeg gjør alltid det av disse substituttene. Så jeg bestemte meg for å heller være litt snill mot meg selv, og seponere tobakken i en mer gradvis og mildere form. Derfor lånte jeg en del snus av kameraten min, og har nå altså bestemt meg for å gjøre det på nevnt måte. Jeg merket også at de depressive og stressede tendensene mine begynte å komme, da jeg ikke kunne røyke. Og da skjønte jeg at dette ikke var tidspunktet til å ta opp nye, brutale kamper. Men når jeg bruker snus, merker jeg ikke at jeg har lyst på røyk i det hele tatt. Det kjennes hele tiden ut som at jeg nettopp har tatt meg en røyk, og jeg føler ikke at noe mangler. Så slik gjør jeg det. Lungene blir spart uansett. Men jeg må ta litt hensyn til at jeg ikke har blitt skikkelig sterk ennå. Ting tar tid, og alt i alt synes jeg at jeg gjør det bra for tiden, forholdene tatt i betraktning.

Jeg tok meg også en Sobril, men det var ikke fordi jeg hadde angst. Jeg har nesten ikke angst i det hele tatt for tiden, og svever nærmest på en sky i forhold til hvordan jeg hadde det for en måned siden. Jeg føler meg bare mye lettere, og tenker nesten ikke på Sobril. Men jeg merket det godt i dag, så også her bør jeg holde meg til en mild nedtrapping, som de fleste absolutt anbefaler uansett. Jeg har jo en tendens til å ville skynde meg med å bli ferdig med ting, og dette resulterer jo bare i at jeg ikke har det bra, og jeg klarer det jo aldri på den måten uansett. Så selv om jeg bare tok en halv Sobril i går, har jeg bestemt meg for å ligge på 1-1,5 tablett for dagen. Dette er en lav dose. Jeg kommer til å ligge på denne dosen i noen uker nå, og så begynner jeg en forsiktig og langsom nedtrapping. Jeg må jo ta i betraktning at det ikke er lenge siden jeg kunne kjøre i meg både fem og seks tabletter daglig, så det går jo absolutt rette veien. Men det må gjøres med vett og omhu. Jeg leste en del om dette på nettet, da jeg fremdeles har lite kunnskap om benzo-abstinens. Jeg leste at dersom det ble avsluttet for brått, så kunne det føre til måneder med tynnslitte nerver. Jeg har til og med lest at folk føler de har fått ødelagt nervene for livet, på grunn av slike forhastede seponeringer. Så her er det viktig å gå varsomt frem. Det er altså ingen unnskyldning jeg kommer med, for å drøye. Det er faktum, og til og med mange innen helsevesenet er enige om dette.

Men grunnen til at jeg tok en Sobril i dag, var ikke fordi jeg hadde angst eller uro. Det var mer denne uvirkelighetsfølelsen som kom så smått, i tillegg til at jeg følte meg fullstendig utbrent. Jeg orket ikke å trene eller noe som helst, men gikk og la meg igjen etter å hatt hundene på do. Det var som at jeg var helt på tomgang. Jeg orket heller ikke å spise så mye, og jeg tror ikke jeg spiste frokost før langt ut på ettermiddagen. Jeg har bare spist to måltider i dag, men samtidig fant jeg ut at jeg trolig er veldig sliten etter alt som har vært, og bestemte meg da for å ha en dag hvor jeg gjorde mer eller mindre som jeg ville. Jeg tror slike dager er nødvendige. Jeg har heller ikke hatt den beste søvnen den siste tiden, så jeg tror dagen i dag var et utfall av alle disse faktorene. Det tok jeg på alvor, av erfaring. Derfor ble det noen milde justeringer i planene, men jeg tror at det er til det beste, på sikt. Men pokker ta, jeg skal da ha for at jeg prøver? Jeg tror bare at det er lett å «snuble på skøytene», dersom jeg skynder meg for mye. Så det er nok bedre å heller cruise fremover sakte, men sikkert.

Jeg merker også en utrolig lettelse av å være kvitt båten. Jeg snakket med den nye eieren i dag, og jeg får pengene for båten i morgen. Og da skal jeg unne meg en Playstation 3. Dette er TV-spill, for den som ikke skulle vite dette. Jeg har nemlig innsett at jeg kjeder meg altfor mye, så jeg prøver å fylle livet mitt med flere aktiviteter. Jeg var veldig glad i å spille data og TV-spill før i tiden, og merker at jeg har begynt å få interessen tilbake nå, som jeg har blitt edru og nøktern. For kjedsomhet er noe som ikke skal tas lett på, for en som er i min situasjon. Det kan faktisk være ganske alvorlig, og i mange tilfeller er denne kjedsomheten faktisk en trigger for å sprekke på rusmidler, selv om det kanskje høres veldig dramatisk ut. Det var som en person jeg var innlagt med en gang i tiden, sa:

«Det er kjedsomheten som tar oss!»

Han hadde faktisk et godt poeng. For jeg tror at mange som slutter å ruse seg, går fra rusmidlene til et stort tomrom som de ikke vet hvordan de skal fylle. Det er jo dette med å lære seg å leve igjen, men det er ikke noe som gjøres over natten. Mange kjenner ikke seg selv som nøktern og edru, og må nærmest gjette seg frem til hva de liker å gjøre. Mennesker som aldri har hatt rusproblemer, har trolig vanskelig for å skjønne hvordan dette er og føles. Men når man har mange år med rusmisbruk på CV-en, blir man vant til den «rusede identiteten», samtidig som man mer eller mindre glemmer hvem man egentlig er. Og når den man egentlig er, begynner å spire frem som et nytt menneske og en ny personlighet, er det ofte vanskelig å forholde seg til, da man er mer vant til å håndtere den rusede varianten av seg selv. For å sette det litt på spissen: Det er som at en ny sjel blir født i en sliten kropp, og hjernen trenger tid for å omprogrammere seg fra en ruset tilværelse, til en mer genuin tilværelse. Rom var ikke bygget på en dag, som jeg har sagt så mange ganger før.

Men for min egen del, har jeg begynt å finne roen. Det er uten tvil øyeblikk hvor jeg har mine nedturer, rastløshet, frustrasjon og kjedsomhet, men det går fantastisk bra, alt tatt i betraktning. Det ville ha vært godtroende å tro at livet plutselig ble en dans på roser, men sannelig har jeg fått ordnet mye på tiden som har gått siden jeg sluttet å drikke. Det er sannelig nesten 1,5 måned siden jeg tok min siste tår nå, og da begynner det faktisk å bli en stund. Jeg merker at for hver dag som går, så forandrer jeg syn på alkohol. Jeg vet fremdeles at jeg aldri kan røre det mer, og er veldig bevisst og fokusert på akkurat dette, men samtidig, heldigvis, merker jeg også at jeg begynner å distansere meg mer fra denne giften. Det er som at slangen på skulderen min blir mindre og mindre, og den sier også mindre nå. Alkohol har blitt «bare alkohol», og jeg ser egentlig bare på det som en ekkel gift som har ødelagt så utrolig mye for meg. Dette synet kommer jeg trolig til å ha resten av livet. Jeg håper det, på sett og vis. Men helt realistisk, til tross for at jeg er alkoholiker, klarer jeg ikke å se hvordan slangen på skulderen nå skal klare å friste meg mer. På sett og vis er det like logisk som at en tidligere kreftpasient skulle savne å ha kreft. Den eneste forskjellen er selve avhengigheten, men likheten er at begge deler er sykdom. Og slik jeg drakk, tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at begge sykdommene er like dødelige.

Det har forresten blitt veldig koselig på rommet mitt nå. For ikke mer enn en måned siden, klarte jeg så vidt å være her. Alt minnet meg om alkohol, og det var nærmest som at det var en ond demon som stjal alt av god energi her, og fylte den med sin egen. Det var nok mye på grunn av min mentale situasjon, men nå har jeg i hvert fall ommøblert, og jeg har hatt stort fokus på å gjøre det lunt, komfortabelt og koselig. Jeg sitter ikke lenger på en dårlig datastol som gjør at jeg får vondt i ryggen, men jeg sitter dypt i en godstol med pc-en på fanget. I sengen ved siden av meg ligger Retrieverne og Fido og sover. Den nye flatskjermen spiller denne beroligende musikken jeg nevnte, og det er levende lys plassert rundt i rommet. Litt av en overgang! Ute pøser regnet ned. Det er koselig å sitte inne og høre på det. Men det er litt upraktisk når jeg setter foten utenfor huset. Jeg liker fremdeles ikke å kjøre scooter når det regner. Det er meldt regn i morgen også, mener jeg. Men jeg får se på det som naturens egne måte å oppfordre meg til å ta bussen til treningssenteret. For i morgen må jeg sørge for å få trent, så jeg ikke går inn i en stillesittende periode igjen.

Jeg avrunder denne fine kvelden med bibelen:

3.2 Slutten for den kloke og for dåren 2:12-26

«Så gav jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

For minnet om den vise vil likeså lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø likeså vel som dåren?

Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde gjort meg møye med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde gjort meg møye med under solen.

For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

Hva har mennesket igjen for all sin møye og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.»

Dag 81 ( Lørdag 09.05.15 )

Igjen har det gått en liten stund siden forrige gang jeg skrev, og jeg føler det på en måte må bli litt sånn nå. Indirekte tror jeg nok at jeg kvir meg litt til boken er over, da det er en god følelse å holde på med den. Det gjør godt å skrive ned sine tanker i flytende form. Og nå er det jo veldig liten tid igjen til boken er skrevet ferdig, så derfor lar jeg det heller gå litt tid mellom hver gang jeg skriver, med mindre det skjer noe spesielt da.

Dagene siden sist har vært veldig bra. Jeg har passert fem uker som edru, og jeg har fått solgt båten. Alt går på det rette sporet, selv om jeg sliter med denne rastløsheten, og kanskje til og med kjedsomhet. Jeg tror også dette er vanlige symptomer, og jeg tror i mange anledninger at det er den vesle slangen som prøver å hviske litt i øret mitt:

«Du kan ikke ha det sånn som dette! Du lever jo ikke! Er dette virkelig et liv du vil ha? Kom igjen nå, Jeppe. Ta deg en kveld i ny og ne, og slutt å være så tørrpinne.»

Det er ganske åpenbart at disse ordene kommer fra slangen, men én ting skal den ha: Jeg kjeder meg faktisk veldig mye. Tilværelsen jeg nå er på vei ut av, må ha vært ufattelig kjedelig. Men jeg har vært så dårlig at jeg ikke har lagt merke til akkurat den delen. Når man er abstinent, full av nerver og depresjoner, kjeder man seg ikke akkurat. Da er kjedsomhet nærmest en luksuriøs tilstand man lengter etter. Å faktisk ha så mye ro i seg, at man til og med kan kjede seg, på toppen av det hele. Så dette er noe jeg må ha i bakhodet til enhver tid. Problemene jeg nå har, er luksusproblemer i forhold til slik jeg har hatt det. Jeg må være bevisst på at denne kjedsomheten er symptomer, og det vil etter hvert dukke opp mer aktiviteter som jeg skal fylle livet mitt med. Små ting, og store ting. Jeg tror dette vil komme naturlig, etter hvert som jeg blir mer kjent med mitt genuine jeg.

Båten min ble solgt dagen etter at jeg skrev det forrige innlegget, og gjett om jeg er glad for det. Det var åpenbart mye som måtte gjøres med den, og det er ikke noe jeg har verken tid eller økonomi til, så jeg lot den gå til mennesker som hadde langt mer peiling på båt enn hva jeg selv har. Jeg gikk riktignok dramatisk ned i pris, til nærmere bestemt 4000 kroner. Men jeg mener det var verdt det, helhetlig sett.

Jeg har også fått vite at en klassekamerat fra ungdomsskolen har gått bort, etter lengre tids sykdom. Selv om jeg ikke hadde kontakt med ham etter ungdomsskolen, med unntak av noen korte samtaler på fylla, ved tilfeldige sammentreff, så gikk dette veldig inn på meg. Han hadde lungekreft, og han kjempet tappert til siste stund. Mange hyllet ham og respekterte ham veldig for dette. Det var ganske åpenbart på Facebook. Og jeg er ganske godtroende når det gjelder sykdom. Jeg tror liksom at alle skal bli frisk, frem til det motsatte er bevist. Og av en eller annen grunn trodde jeg at han var på bedringens vei, og at han ville få et langt og lykkelig liv. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg plutselig så at mange sørget på Facebook, og sendte meldinger som «hvil i fred» og lignende. Det må være en forferdelig belastning for hans nærmeste pårørende, å miste en så ung mann. Det er helt åpenbart at svært mange har vært veldig glad i ham, og at han har etterlatt seg et stort tomrom. Men jeg tror bestemt på liv etter døden, og at han fremdeles lever, på sin måte, i en smertefri tilværelse. Jeg tror at vi treffer igjen de som forlater oss her på jorden.

I dag reiste min mor, min søster og hennes samboer, og to av nevøene mine til Spania. Der skal de være i tre uker, og dette unner jeg dem. Jeg passer hundene her hjemme, og trives egentlig veldig godt med det. Det er ikke så stressende som det kanskje høres ut, å håndtere tre hunder. Ikke så lenge jeg har rutiner på det. Men uansett, så er det viktigste at min mor og de får en skikkelig fin ferie. Hun ringte da de hadde kommet frem, og sa at det var helt nydelig der. Så jeg tror de kommer til å få en god ferie.

På kveldene er jeg borte hos kameraten min, som bor ikke langt unna. Vi ser stort sett på filmer, så man kan trygt si at det har blitt en god del filmer og pizza de siste ukene. Men det er veldig koselig, og ikke minst sosialt. Han har nylig solgt meg en enorm flatskjerm-TV til en meget vennlig pris, så nå kan jeg koble opp pc-en min til den når jeg skriver, er på nettet og eventuelt ser på filmer. Det er mildt sagt en helt annen opplevelse, i stedet for å måtte stirre inn i den noe intense pc-skjermen. Små, men viktige gleder.

Jeg er også veldig flink til å trene for tiden, og resultatene har definitivt begynt å vise seg. Jeg har endelig lagt på meg nok til å kunne se litt muskler, og ikke bare bein som stikker ut. Jeg er ikke lange veien ifra å slå min egen rekord i personlig vekt, og jeg har ikke noe særlig med fett på kroppen. Så det gir en god følelse. Trening er en viktig del av min nye tilværelse, og må for all del ikke stoppe. Den gir meg en forsterket følelse av progresjon, generelt sett. Dessuten gjør den hodet mitt godt også.

Når det gjelder Sobril, har jeg begynt å bli sterk nok til å innse at jeg ikke trenger dem lenger. Jeg tenker ikke engang så mye på dem, og tar minimale doser. I går og i dag har jeg klart meg med bare 1 tablett om dagen. Så jeg tenker at jeg kommer til å slutte helt med dem innen et par uker. Hvis det blir helt forferdelig å seponere helt, får jeg drøye det et par uker til, med kanskje 5 mg for dagen. Men det begynner i hvert fall å bli symbolsk lite av dem. Og det er noe jeg er svært glad for.

Jeg drømmer en del for tiden, men dessverre glipper drømmene fra hukommelsen min idet jeg våkner, med unntak av de rareste. I natt drømte jeg for eksempel at jeg ankom en bensinstasjon for å fylle bensin på scooteren min. Jeg åpnet bensintanken, og satte slangen ned i den, før jeg begynte å pumpe. Men da jeg hadde pumpet halvveis, oppdaget jeg at det ikke var blyfri 95 jeg fylte på tanken; Det var ren propan.

Jeg husker at jeg fikk panikk, for jeg tenkte at dette måtte føre med seg en stor fare for eksplosjon. Jeg husker også at jeg tenkte på hva som kunne skje, nå som jeg hadde blandet bensin og propan, og jeg løp inn på bensinstasjonen for å forhøre meg med de ansatte.

Da jeg kom inn, så jeg at scooteren stod i full fyr og flamme utenfor, og det hele bar sterkt preg av en kaotisk stemning. Jeg rakk liksom ikke å gjøre noe som helst, uansett hva det skulle være. En sånn skikkelig stressende og absurd drøm.

Da jeg løp ut igjen, var det bare rester igjen av scooteren. Det skjedde også mye mer, men jeg husker dessverre ikke flere detaljer.

Det er pussig, dette med drømmer. Hvordan underbevisstheten prater og uttrykker seg, på sin egne fantasifulle måte. Et abstrakt språk, ofte som en god, psykologisk thriller.

Jeg liker fremdeles ikke fredager og lørdager, da disse virker å være en anelse mer utfordrende enn hverdagene. Det er på ingen måte sånn at jeg har lyst å gå ut for å drikke meg full, men jeg føler at disse dagene er litt låst, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har mange rutiner i hverdagene, mens jeg opplever lørdagen og søndagen som litt mer slappe. Det går nok på assosiasjoner. Tidligere var lørdagen en dag hvor jeg som regel drakk, og søndagen en skikkelig slapp og daff dag, hvor ingenting skjedde. Alt var stengt og stille. Så det handler nok litt om assosiasjoner, på mange sett og vis. Jeg har ofte sagt at dersom jeg hadde blitt strandet på en øde øy, og ikke hatt verken klokke eller kalender, så er jeg sikker på at jeg ville ha merket hvilke dager som var søndager. Dette kunne ha vært et interessant eksperiment.

I morgen skal jeg opp tidlig, for jeg skal trene alle tre hundene. Derfor avrunder jeg for i dag, som vanlig med å bla tilfeldig opp i den gylne boken:

Avslutning 6:20-21

«Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk og innvendingene fra den kunnskap som med urette blir kalt så!

Den har noen bekjent seg til, og har faret vill fra troen – Nåden være med deg.»

Dag 80 ( Tirsdag 05.05.15 )

Det har gått noen dager siden sist jeg fikk skrevet, men som jeg har sagt før, lar jeg boken gå og skrives i sitt eget, naturlige tempo. Det er ikke et prosjekt jeg har lyst å forhaste meg med, for da forsvinner mye av flyten jeg mener er viktig. Så hvis jeg en dag ikke har noe spesielt på hjertet, venter jeg heller til det finnes noe å skrive om.

Noen fine dager har passert, og det går bedre enn noensinne. Jeg har aldri vært så positiv og overbevist om jeg nå står på randen til et nytt og mye bedre liv. Det finnes selvsagt fremdeles opp- og nedturer, men slik er det for de fleste. Det ville ha vært naivt å tro at denne prosessen bare er en dans på roser. Jeg holder fremdeles garden oppe, og har fremdeles slangen på skulderen. Men samtidig veier jeg for og imot, og da tar det ikke lange tiden før jeg innser hvor utrolig mye bedre jeg har det med meg selv nå, enn når jeg drikker. Det er en helt annen tilværelse, og jeg føler meg som en helt annen person. Og i de periodene hvor livet virkelig var på sitt verste, kunne jeg nesten ikke engang forestille meg å ha det så bra som jeg allerede har det nå. Men samtidig holder jeg fremdeles garden oppe, for det er ikke alltid så lett å skille mellom min egne, genuine røst, og slangens fristelser. Alt formes om til tanker, så jeg må være nøye på hvilke av disse jeg fokuserer på, og hvilke jeg skal ignorere.

Når dette er sagt, vil jeg bare understreke hvor utrolig liten effekt denne slangen har på meg nå. Det er flere mil mellom der jeg er nå, og tanken på å i det hele tatt vurdere å drikke igjen. Det er så langt borte. Så fjernt. Det kommer aldri til å skje, og dette gjør meg lykkelig å tenke på. Det er og forblir et overstått kapittel, en bragd, en seier og en oppnåelse. Jeg tillater meg til og med å kalle det en helbredelse fra høyere makter.

Dagene siden sist har vært fine, dog ikke så annerledes fra de andre. Jeg gjør fremdeles de tingene jeg har startet opp med, og prøver å følge faste rutiner. Men jeg har fått ordnet mer opp i livet mitt den siste tiden, enn hva jeg vanligvis ville ha gjort over flere år. Blant annet har jeg ordnet med alle inkasso-byråene jeg skylder penger, og da mener jeg alle. Bare det å få en ordning på dette, selv om det vil ta tid, er en utrolig lettelse. Det er også godt å ha bedre oversikt over sin egen økonomi.

Ellers har jeg lagt båten ut for salg på Finn.no. Jeg har bestemt meg helt for å selge den, for jeg er nødt å prioritere andre ting. Jeg synes som tidligere nevnt at den nå bærer med seg flere stressfaktorer i forhold til gleder, så da tenker jeg at det er bedre å selge den til noen som har tid, penger og erfaring. Det er en fin båt, og jeg vil at den skal forbli slik. Derfor har jeg besluttet å selge den, og i morgen er tidspunktet for første visning. Det var en hyggelig kar som ringte fra Os, som visstnok hadde god greie på både båt og motor. Så han hørtes ut som en potensiell kandidat. Det blir spennende å se om den blir solgt i morgen.

Jeg trener også veldig mye, fremdeles, og resultatene har begynt å dukke opp. Jeg er i byen hver dag for å trene, og på kveldene er jeg stort sett borte hos kameraten min. Og når vi snakker om den sosiale delen av livet mitt, har jeg begynt å få mer og mer kontakt med flere av de vennene og venninnene jeg ønsker å ha kontakt med. Jeg har til og med fått et godt øye til noen, men føler det er altfor tidlig å skrive om det nå. Jeg er en kar som lett blir betatt av vakre kvinner, uten at det nødvendigvis fører til noe. Så jeg får se hva som skjer på den fronten. Og så treg som jeg kan være, tviler jeg egentlig på at det har skjedd noe spennende på den fronten, innen boken er ferdig. Så da får det i så fall bli en slags åpen slutt der:

«Hva ble det til med hun damen da? Skal vi aldri få vite det?»

Det er helt nye tider, og jeg har fremdeles ikke helt klart å «lande» i den nye tilværelsen ennå. Eller, det blir litt feil å si. Det hele har så vidt begynt, men den verste delen er over. Nå dreier det seg om å bruke styrke på en forebyggende måte, fremover. Det er ikke lenger en kamp på en sånn måte at jeg lider, sliter og kjemper. Til og med for å holde min egen forstand i sjakk. Det dreier seg meg om en latent styrke nå, som alltid må være der. Det kan dukke opp områder med tynn is på ishavet, og disse skal jeg se før jeg kommer over dem. Dette er jeg trolig nødt å gjøre resten av livet, men det er en liten pris å betale. Jeg mener, det er bare snakk om å ikke drikke alkohol.

Jeg hadde ikke så mange ord i dag heller, og ikke så mye tid heller, for den del. Jeg skal se en film med kameraten min, og senere skal jeg på turer med hundene. Tiden som jeg hadde så ubehagelig mye av for en periode siden, har nå begynt å bli knapp. Og jeg liker det.

Jeg avslutter med å bla tilfeldig opp i bibelen:

1.3 De siste formaninger 16:13-18

«Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet!

Jeg formaner dere, brødre: Dere kjenner Stefanas` hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige – også dere må stå til tjeneste for slike som dem og for hver som hjelper til og gjør seg møye.

Jeg gleder meg over at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er kommet hit. De har utfylt savnet av dere.

De har styrket både min og deres ånd, Slike som dem skal dere vite å verdsette!»