Dag 84 ( torsdag 15.05.15 )

Atter en kveld med levende lys, røkelse og avslappende musikk, har kommet. Det er i dag Kristi himmelfartsdag, så alt har den vært roligere de fleste steder. Mindre trafikk, mindre støy fra skolen nedenfor huset, og mindre mennesker å se.

Det går fremdeles bra med meg, heldigvis. Jeg tar fremdeles ting dag for dag, men gleder meg til å finne flere aktiviteter å drive med. Jeg gleder meg til å finne meg selv mer. Og noe som er sikkert, er at jeg må ha vært utrolig langt borte. For dette er ikke et enkelt søk. Det er en tidkrevende prosess, og det går ikke an å forhaste den på noen som helst måte, da det hele skal falle naturlig. Det finnes ingen andre måter enn den naturlige måten. Men jeg kan absolutt ikke klage. Jeg er ved god helse, og jeg begynner å komme i meget god form. Forandringen er overveldende, men god.

Jeg har også de siste månedene vært veldig frustrert, fordi jeg har følt at jeg mistet alt håret mitt. På hodet, vel å merke. Kjenner jeg meg selv, så har jeg nok sett dette utrolig mye bedre enn hva andre har, og kanskje jeg har overdrevet en anelse, men jeg synes helt klart at jeg så antydninger til både måne og kraftige viker. Jeg følte at håret på hodet var en parodi av håret jeg hadde før. Så tynt. Jeg begynte å føle meg gammel, og ja, dette var faktisk noe jeg tok på dypeste alvor. Så jeg gikk til frisøren jeg har gått til i mange år, og bad ham fjerne alt med maskin denne gang. Det lille jeg hadde av hår, var ikke noe å ta vare på. Så nå har jeg veldig, veldig kort hår, og til min store overraskelse, ble dette godt mottatt av andre. Derfor kommer det nok til å forbli sånn fremover også, så er den saken ute av bildet.

Jeg er for tiden inne i en slags melankolsk og filosofisk fase. Jeg tenker hele tiden, og undres over ting mange andre ikke tenker på. Ofte unødvendige ting. Men livet er jo veldig individuelt også da. Og glad er jeg for dette. Men jeg opplever også denne sinnsstemningen når jeg sover. Jeg drømmer mange rare drømmer, og hadde en veldig spesiell drøm natt til i går. Da jeg våknet av den, visste jeg at dette ville være en av de drømmene jeg kom til å huske:

Jeg drømte at jeg var utenfor et storsenter, og gikk på veien fra senteret, og forbi byens offentlige bibliotek. Der traff jeg en gammel klassekamerat, som i virkeligheten er død. Han fikk kreft, og kjempet mot denne i flere år, før han måtte gi etter.

Men da jeg så ham i drømmen, så han ut akkurat slik jeg husker ham fra før han ble syk. Han så frisk, sunn og harmonisk ut. Han hadde et sånt blikk som sa at han hadde det godt, og at han ikke manglet noe som helst. Livet hans var komplett, på blikket og smilet å dømme.

Jeg gikk bort og prikket ham på skulderen, og da han så meg, smilte han til meg. Vi tok hverandre i hånden, og jeg spurte hvordan det gikk. Han mumlet litt, mens han illustrerte med armene. Jeg tolket det hele som at han sa:

«Jeg er jo her da, men alt er veldig bra nå. Se deg rundt»

Han virket lykkelig, harmonisk og tilfreds. Nesten som i en slags eufori.

Jeg kan ikke huske mer fra drømmen, men det som var spesielt med denne drømmen, var symbolikken, harmonien og ikke minst den sunne stemningen som var der. Jeg tolket det rett og slett som at han sa at han nå var i himmelen, og at det var et veldig godt sted å være.

Men det jeg også vil understreke, er at han virket glad for å se meg så frisk. Det var som en bekreftelse på at jeg var på den rette veien, og ikke sliten og nedbrutt av alkohol og psykiske skavanker. Det var en fin drøm, som går i huskeboken.

Den siste tiden har jeg også begynt å tenke på om jeg ikke snart er klar for å finne meg en helgejobb. Jeg er jo nøktern nå, og hvis jeg bare hadde hatt litt mer troen på meg selv, hadde jeg nok fint taklet en liten jobb også. Men jeg vil begynne i det små. Også her er det viktig at jeg ikke gaper over for mye med én gang, men at jeg heller tar ting gradvis. Jeg har ikke vært i arbeid på evigheter. Det er nesten syv år siden jeg jobbet.

Jeg kunne ha tenkt meg å jobbe med noe som er relevant i forhold til utdanningen jeg ønsker, så derfor tenker jeg at jeg har lyst å jobbe med mennesker. Kanskje som personlig assistent eller tilsvarende. Dette hadde vært spennende å prøve ut, men jeg har ikke avklart noe helt sikkert ennå. Jeg er åpen for at det kan være noe krevende å komme seg ut i arbeidslivet, da CV-en min ikke er særlig imponerende. Men uansett, så kommer jeg til å spille med helt åpne kort. Jeg kommer ikke til å lyge om min fortid med både alkohol og psykiske problemer. For selv om dette kanskje ikke vil danne det beste førsteinntrykket, så kan det være en stor ressurs i forhold til å jobbe med mennesker. Og dersom min potensielle arbeidsgiver skulle få for seg at dette var noe veldig negativt, og at vedkommende virker stigmatiserende, så er ikke jeg interessert i å jobbe for han/henne uansett.

Jeg ser også at boken min til stadighet begynner å nærme seg slutten, mer og mer. Jeg blir nesten litt vemodig av det, men «skylder» jo leseren som kanskje har lest fra «dag 1» å bli ferdig med den.

I morgen skal jeg til legen, og da skal jeg snakke med ham om medisinsk behandling av ADHD-problematikken. Jeg vet jo at dette krever så og så mange måneders rusfrihet, men jeg har dessverre ikke avgitt urinprøver på legesenteret. Derfor frykter jeg at de seks ukene jeg nå har vært nøktern, ikke teller. Jeg får høre med ham i morgen.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med noe tilfeldig fra bibelen:

Ikke allerede fullkommen 3:12-16

«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.

Men ett gjør jeg: jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.

Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor.»

Dag 83 ( Tirsdag 12.15.15 )

Dette har vært en tankefull dag, på godt og vondt. Det har kanskje ikke vært den beste dagen jeg har hatt i dag, og jeg plages fremdeles av en indre uro. Det er som at jeg lengter etter noe jeg ikke engang vet hva er. Jeg prøver å finne ut hva det er,dog forgjeves. Som en naturlig mekanisme, er det som at jeg ofte ser bakover i tid, for å tenke hva jeg før ville ha gjort i den og den situasjonen. Jeg lurer litt på hvorfor jeg gjør dette. Den jeg var før, er og forblir den jeg var før. På mange måter virker det som at jeg ser mer opp til den jeg var før, men jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Den jeg var før, var mindre erfaren, mindre voksen og hadde mindre last. Men allikevel var det flere ting jeg var flinkere på før, enn nå. Jeg tror jeg med tiden har mistet mye troen på meg selv, og jeg tror at jeg kjenner litt på depresjon. Jeg merker at jeg er sårbar, og en anelse irritabel. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes alt er utrolig kjedelig. Jeg er lei av å gå i de samme traltene, uten egentlig å komme noen vei i livet. Selv om jeg har utrettet enormt mye personlig, i det siste, føler jeg at jeg skulle ha klart dette for lenge siden. Det har gått så utrolig mye tid. Jeg har mistet så mange viktige år. Men samtidig vet jeg fremdeles ikke hva jeg vil. Jeg føler at livet er et enormt mattestykke, som jeg ikke klarer å løse. Jeg prøver å tenke mer helhetlig, i form av at jeg tenker hvilken livsstil jeg ønsker for meg selv. I hvilken atmosfære føler jeg meg mest komfortabel i? Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg sårt trenger forandring.

En av de tingene jeg var god på før i tiden, var å hoppe ut i ting. I mange tilfeller gikk dette gale. Jeg hadde en løs tendens til å gi etter for impulser, men sannelig gjorde det også livet mitt mer spennende enn nå. For nå er livet skikkelig kjedelig, og jeg føler meg nærmest som en pensjonist. Jeg føler meg en tørrpinn, som forholder seg avholdende til alt. Det er vel gjerne symptomer, dette også.

I det siste har jeg vært en del inne på Facebook, for det er jo greit å se hvordan det går med andre. Men så begynte jeg plutselig å kjenne på hvor kunstig dette samfunnet er. Jeg så igjennom vennelisten min, og begynte å tenke for meg selv: Jeg kjenner jo ikke mange av disse folkene engang. Jeg kjente dem kanskje før i tiden, men nå er de nærmest vilt fremmede for meg. Ville jeg i det hele tatt ha vært på hils med noen av dem, dersom jeg passerte dem i gaten? Det gjelder også mange av dem jeg var mye sammen med før i tiden, altså venner som var nærmere enn andre venner. Men også mange av disse har nærmest blitt ukjent for meg nå. Det er mange av dem jeg vet at jeg ikke ville ha kommet særlig godt overens med i det virkelige liv, den dag i dag. Det høres kanskje ironisk ut, med tanke på at jeg har dem på vennelisten, men sånn er det altså med Facebook. Mange har man fått på skole med, jobbet med, mens mange legger «venner» til for å fremstå som en person som har mange venner. Så det er egentlig bare en brøkdel av de jeg har på vennelisten min, som jeg ser på som nære venner, den dag i dag. Jeg vil egentlig ikke si at jeg er sånn selv, men jeg får jo forespørsler fra «bekjente» her og der, og ser ingen grunn til å ikke legge dem til, med mindre jeg direkte misliker dem eller eller deres holdninger.

Jeg traff for eksempel en jente i byen, ved tilfeldighet. Hun har til og med kommentert på noen av innleggene mine, men da jeg gikk forbi henne i byen, gikk hun bare forbi meg uten å hilse. Og hun så meg, så det var ikke det. Det forsterket bare den kunstige følelsen av Facebook for meg. Så jeg vurderer å slette hele greien. Jeg merker at man blir påvirket av dette samfunnet, og jeg tror i bunn og grunn at det er usunt.

Jeg har også i dag tenkt mye på bosituasjonen min. På mange måter føler jeg fremdeles at jeg ikke helt klarer å lande her jeg bor nå, selv om jeg har bodd her mesteparten av livet. De fleste på min alder er gift, har barn, og gjør liksom de samme tingene hver dag. Uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, er jeg slett ikke sikker på om det er slik jeg selv vil ha det. Jeg har vært på steder jeg liker meg bedre, hvor det er lettere å komme i kontakt med andre, og ja, kanskje til og med mer likesinnede. Når dette er sagt, vil jeg understreke at jeg ikke sier at det er noe galt med folkene her, eller stedet, men jeg føler bare at det ikke er «helt min kopp te». Jeg kommer liksom ingen vei, så jeg har begynt å tenke grundig igjennom hvordan jeg skal gjøre det.

Det er helt åpenbart at jeg trenger en stor forandring. Jeg tror at når man virkelig, virkelig trenger en stor forandring i livet, og er på dette stadiet, dess mer viker man fra nettopp denne tanken. Som at man begynner å miste troen på at noe kommer til å forandre seg. Og det er nettopp da man virkelig trenger denne forandringen.

De praktiske tingene er egentlig ikke så umulig å ordne. Jeg angrer litt på at jeg var litt kjapp med å lage avtaler med alle inkasso-byråene, og selv om dette var en god tanke, var det også basert på en impuls. Jeg prioriterte litt feil, og burde ha skaffet meg en egen bolig og en deltidsjobb først, for summen jeg sitter igjen med hver måned, etter at alt er betalt, er umulig å leve av. Selv her hjemme hos mor. Og det ville ha tatt cirka ett år å betale ned alt sammen. Det er ikke realistisk.

Jeg undersøkte med min mor i dag, om hvor lenge hun kom til å bli vekke fremover. Dette gjorde jeg med tanke på at jeg passer hundene mens hun er vekke, og jeg prøver å få alle endene til å møtes. Hun kommer til å være vekke i tre uker først, og så noen dager hjemme, før hun reiser til Montebello-senteret i to uker. Hun vil være tilbake i slutten av juni, altså om litt over en måned. Dette er også tidspunktet hvor jeg får både vanlige penger og skattepengene. Hvis jeg er flink å spare litt, har jeg råd til å flytte på meg da. Og det tror jeg faktisk at jeg gjør. For jeg tror at mange av de tingene som nå begynner å spire opp, som tanker om fremtiden, er tanker som lenge har ligget i en tåke av rus, sykdom og andre barrierer. Og så lenge jeg klarer å tenke nøkternt, fornuftig og helhetlig, tror jeg at jeg kommer til å ordne livet mitt pent og pyntelig. Hvis jeg ikke gjør noe, kommer det bare til å ende opp i sterk depresjon. Jeg må få lov til å lytte til meg selv. Jeg har ikke evig med tid, og jeg blir ikke yngre med årene.

I dag har som sagt vært en litt dårlig dag. Jeg føler meg sliten og deprimert, men får heldigvis gjort de tingene jeg gjøre. Men jeg går på veggene, og kjenner jeg meg selv rett, er det ikke lenge til jeg begynner å sove til langt ut på dagen, slutter å spise nok, slutter å trene og bare blir sittende med depressive tanker. Jeg har vært der mange ganger før, og jeg gjør alt jeg kan for å nettopp unngå å komme dit igjen. Dette er noe jeg ofte har opplevd uten at det har vært rus involvert også. Da blir det bare meningsløs surfing på nettet. Jeg leser gjerne en nettavis, og går over på en annen side, og så inn igjen på nettavisen, for å se om det har kommet en spennende nyhet i løpet av det siste kvarteret. Det blir bare en vandring i frustrasjonens sirkel, helt til det kommer damp ut av ørene mine. Jeg tror snart at stormen har begynt å roe seg nok til at jeg kan se hva jeg ønsker fremover, med klarere øyne. Men jeg er nok ikke der helt ennå.

Jeg avrunder dagen i dag med å bla blindt opp i bibelen, som alle de andre dagene:

1. Alle tings rundgang 1:4-11

«Slekt går, og slekt kommer, men jorden står alltid ved lag.

Solen går opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet der den går opp.

Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord. Den vender og snur seg under sin gang og begynner så igjen sitt løp.

Alle bekker renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det stedet som bekkene går, dit går de alltid igjen.

Alle ting strever seg trett, mer enn noen kan si. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.

Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss. Ingen minnes dem som før har levd, heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer etter dem.»

Dag 71 ( søndag 19.04.15 )

Helgen begynner å nærme seg slutten, og kveldens ro har meldt sin ankomst. Det har vært en fin og solrik dag i dag også, og ikke minst atter et skritt i riktig retning.

I dag var det først trening av hundene, en tur på fjellet, og deretter kjørte jeg rundt til forskjellige, fine plasser for å ta naturfoto. Da jeg var der, ringte jeg også min gode venn. Jeg kaller ham «Ove» som pseudonym. Det er første telefonen jeg har tatt til en venn på nesten tre uker, så det var sannelig på tide. Jeg gav ham status på hvordan jeg hadde det, og vi ble enige om å begynne å finne på mer sammen fremover. Det er nesten litt teit at to gode venner sitter hver for seg, dag ut og dag inn, i stedet for å treffes i ny og ne. Spesielt når vi bor såpass nært hverandre. Så vi skal treffes i morgen, og det blir godt å ta opp kontakten med venner igjen. Jeg har da altså begynt så smått med dette i dag, med denne telefonsamtalen, og ser på det som atter et skritt i riktig retning.

Jeg har også tenkt mye på båten min, og jeg er ikke lenger sikker på om jeg ønsker å selge den. Jeg er så usikker på alt for tiden. Men jeg har begynt å tenke på om jeg ikke skal pusse den opp skikkelig, og ha den selv. Niesen min hadde spurt min mor om ikke vi snart kunne legge ut på båttur igjen, så jeg tenker at det kan være sunt for familien min å få være med på båtturer også. Men foreløpig har jeg ikke bestemt meg. Da setter jeg i såfall innpå en sum til han MS-pasienten som håper på en operasjon i Israel, som han ikke får i Norge, grunnet risikoer av forskjellige årsaker. Det er en innsamlingsaksjon som pågår nå, så da bidrar jeg med det jeg kan, uavhengig av om båten blir solgt eller ikke.

Men med tanke på at jeg vurderer å beholde båten, har jeg prøvd å forhøre meg uforpliktende rundt i forhold til videre båtplass etter sjøsetting. Jeg har også sendt en mail til Redningsselskapet, for å høre om jeg fortsatt kan være medlem der. Det er en god trygghet. Men jeg har en ubetalt regning, så jeg får se hva de svarer. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg måtte få hjelp av dem en gang da jeg fikk tauet fra en krabbeteine inn i propellen, omtrent tre meter fra skarpe klipper.

Jeg rydder mye i mitt svingende liv, og gjett om det trengs. Men for hver lille ting jeg ordner, letter trykket litt også. Så positive utfall fungerer som små belønninger for meg nå. Jeg prøver å gripe etter de positive tingene, og heller ignorere de negative. For jeg er nå i en sårbar og hårsår situasjon. En overgang fra et liv til et annet. Jeg spaserer på broen, kan man si. Det blåser alltid på broen, men føttene mine fører meg i riktig retning. Kompasset mitt er troen på at dersom jeg bare kommer meg helt over på den andre siden, så vil ting bli så mye bedre. Alle sier jo at ting vil bli så mye bedre om jeg klarer det, så de må jo ha et poeng. Det ville ha vært utrolig teit om de alle tok feil.

Jeg tror jeg besitter frykten for det ukjente. Samtidig har jeg forlatt livet jeg hadde, fordi jeg innså at det var den siden som egentlig var ukjent, fremmed og full av frykt.

Nå er det viktig at jeg understreker at jeg ikke forventer meg et perfekt liv, dersom jeg bare forblir edru. På ingen måte. Men jeg vil bære en mye større styrke til å takle motstand og utfordringer.

Samtidig kjenner jeg på mitt indre kaos. Det er der, og jeg har som tidligere nevnt at dette kaoset også gjelder når jeg er edru. Av og til føler jeg at hodet mitt er som en kjele med kokende vann. Dersom man presser et lokk på, vil man ikke merke så mye av det, helt til ventilene må få utløp. Det er som en overdreven, indre energi. Og ironisk nok gjør denne energien at jeg kan virke fraværende, sett fra utsiden. Jeg føler at alt tankekjøret gjør meg fjern, sett fra utsiden. Så jeg har et lite håp om dette med å prøve ut ADHD-medisin. Dersom nevro-spesialisten bekrefter på nytt at jeg har ADHD, og jeg blir nektet medisinene som er laget for denne tilstanden, tror jeg faktisk at jeg kommer til å bli sint. For nå gjør jeg alt riktig, i forhold til kriteriene som stilles for å få slike medisiner. Jeg ville jo ikke ha spurt om medisiner som faktisk kan hjelpe meg, dersom jeg ikke var plaget? Og nei, Sobril hjelper overhodet ikke mot det jeg snakker om nå. Sobril er på en måte lokket som legges over kjelen med det kokende vannet, men den roer ikke selve dampen.

Jeg fikk forresten svar på mailen jeg sendte til et forlag i går. Jeg fikk avslag før de i det hele tatt hadde lest boken, så jeg tok det ikke så veldig seriøst. Jeg synes nesten det var litt morsomt, å få avslag før et eneste ord i boken min er lest. Jeg hadde med andre ord bare fortalt hva den handlet om, uten å sende deler av manus. Det er foreløpig ingen som har lest denne boken. Ikke jeg heller. Jeg har skrevet den, men jeg har ikke lest igjennom den.

Grunnen til avslaget var visst fordi de mente at livserfaringen, overgangen og alt dette måtte være på en langt større avstand, før det kunne bli en bok av det. Det var på en måte en bekreftelse på at jeg fremdeles sliter, og at problemene mine fremdeles var aktuelle. Jeg kan til en viss grad forstå tankegangen deres, hvis de kun er ute etter solskinnshistorier om folk som kom seg ut av problemene sine, helt opp på beina, og etter lang tid fortalte hvordan de klarte det. Jeg har jo personlig ikke klart å holde meg på vannvognen mer enn noen måneder. Det er jo ikke til å legge skjul på at dette er en veldig aktuell «dagbok», men vil den ikke være til nytte for noen som helst dersom den ikke får noen «happy ending?» Kanskje en litt dårlig sammenligning, men da ville de sikkert også ha gitt avslag på Anne Frank sin dagbok.

Dette forlaget hadde visst fått inn en del bøker som handlet om psykiatri, rusproblemer og veien, og disse hadde også fått avslag. Og boken min kom nok ikke til å bli noe unntak. Jeg tenker mye på dette svaret, men vet i hvert fall at jeg skal prøve andre forlag, for det der synes jeg nesten ble litt for dumt. Eller kanskje ikke dumt, men jeg synes det virket veldig forhåndsdømmende og generaliserende. De kan jo ikke uttale seg uten å ha lest boken? Jeg er på ingen som helst måte fornærmet, bare så det er sagt. Målet mitt med denne boken er å skrive fordi jeg vet at det er sunn terapi å skrive ned tanker, men også at det kan være sunt for andre i samme situasjon å skjønne at de ikke er alene. Så det finnes jo andre måter å formidle en bok på enn via forlag.

Utgivelse er jo det beste, men ettersom jeg allikevel er veldig klar over at ni av ti bøker blir refusert, har jeg en plan B. Plan A er jo som nevnt det største håpet, men plan B er nok det mest realistiske. Og det er at jeg lager en blogg av det hele. Da kan jeg allikevel nå ut til folk som kanskje er i samme situasjon, selv om det ikke blir i bokform. Men det er jo verdt å forsøke. Den kommer til å gå innom alle slags forlag, for jeg har kommet for langt nå, til å ikke forsøke. Boken har begynt å bli ganske lang.

Fra det ene til det andre: I morgen fortsetter jeg mine små skritt. Jeg skal opp tidlig for å trene på treningsstudio. Det er evigheter siden jeg har trent andre steder enn hjemme, så det blir en positiv variasjon. Jeg skal også treffe han kompisen min i morgen, så flere steg i riktig retning vil bli lagt bak meg i morgen. Jeg spaserer som en skilpadde, men i riktig retning. Det er kun på film man kan spole seg frem i tiden, så jeg tror nok at tiden går sin helt naturlige og vante gang.

Jeg avrunder med å bla blindt og tilfeldig opp i bibelen, og skriver det som står der:

1.2 Lengsel etter å besøke menigheten i Rom 1:8-15

«Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og jeg ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.

Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.

Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.»

Dag 70 ( lørdag 18.04.2015 )

En fin og solrik lørdag har passert, og roen har senket seg. Dette har vært en bra dag på alle måter. Jeg har fått gjort mye i dag, og prøver så smått å presse meg selv til å gjøre kreative ting. Jeg er vanligvis vant til å være i en eller annen rus når jeg gjør noe kreativt, så jeg må på en måte presse meg selv litt i gang. Unntaket er faktisk skriving. Jeg har alltid foretrukket å skrive når jeg har vært nøktern.

Men dagen startet med at jeg kjørte til byen, og gikk deretter opp på byens høyeste fjell. Solen lurte meg litt, så jeg var der ikke så lenge. Det var kaldt der oppe, spesielt etter en luftig tur på scooteren. Det var fremdeles snø der oppe, til og med. Men jeg fikk tatt masse bilder, før turen ned igjen startet.

Jeg har også vært utover mot Øygarden i dag, og tatt masse bilder der også. Det er hovedsakelig naturfoto det går i her, men det kommer nok til å forandre seg med tiden. Jeg har litt lyst å begynne å ta bilder av mennesker. Jeg har allerede tatt tusenvis av naturfoto, så jeg kjenner nok at litt variasjon ville ha frydet.

Tilfriskningen pågår fremdeles, og når jeg først tenker at jeg har blitt helt frisk, merker jeg dagen etter at jeg er enda litt bedre. I dag har jeg kanskje hatt den beste dagen så langt, i forhold til nerver og depresjon. Jeg har også klart å komme meg under den daglige dosen med Sobril, og dette er en stor bragd for meg. Men jeg er litt varsom, så jeg ikke går på en uventet smell. Men tingene begynner uten tvil å bli bedre nå, uten tvil. Nå savner jeg bare det sosiale. Jeg prater litt med noen venninner på Facebook, men jeg merker at jeg ikke er helt der ennå. Akkurat nå er jeg i en nødvendig, dog usosial fase. På mange måter føler jeg meg som en mann som har vært blind i lang tid, for så å få synet tilbake. Og det denne mannen gjør nå, er å orientere seg, for å se hva, hvor, hvorfor og hvordan. Jeg må bare, for en gangs skyld, smøre meg med litt tålmodighet, og fortelle meg selv: Rom var ikke bygget på en dag. Rom var ikke bygget på en dag. Jeg må få bukt med den følelsen om å «skynde meg å leve». Livet går sin vante gang, og som mange sier: En dag uten alkohol er en god dag. Eller, egentlig gjelder det ikke bare alkohol. Det føltes litt feil å skrive det, for jeg er sånn ellers også. Jeg tror faktisk ofte at jeg har drukket på grunn av dette indre jaget. For å bli sliten. Så derfor krysser jeg fingrene for at jeg får starte med Ritalin. Selv om det sikkert kommer til å ta en evighet, grunnet formaliteter fra instansene det gjelder.

Når det gjelder oppstart av trening på senter, har jeg bestemt meg for å avvente til mandag. Litt fordi jeg har vært litt slapp i forhold til trening de siste dagene, og at jeg derfor har lyttet til kroppen, og heller gjort mindre fysisk anstrengende ting. Men mest fordi programmet jeg trener passer best i hverdagene. Jeg kommer til å trene fem dager i uken, og fra mandag av blir det igangsatt mer strikte rutiner, hva alt angår. Jeg skal gjøre faste ting hver dag, og ikke bare sånn som det har vært nå den siste tiden. Og jeg skal prøve å stå opp til faste tider, spise til faste tider, trene til faste tider, trene hundene til faste tider, og ikke minst være mer sosial.

Det er litt rart, for det viste seg at han kameraten jeg har snakket om å ta kontakt med igjen, har vært her i dag, for å hente en sykkel jeg lånte av ham for lenge siden. Det var min onkel som snakket med ham. Jeg var jo på selv på fjellet. Så jeg skal ringe ham i morgen, og høre om vi ikke skal ta opp igjen turene våre, og bare være sosiale. Vi var veldig mye med hverandre i fjor sommer, og gikk både på turer, tok båtturer med båten min og bare snakket om stort og smått. Slike ting er viktig. Ingen bør være alene. Og igjen vil jeg bare understreke det som nesten er mest frustrerende: Jeg har mange venner. Det er ikke sånn at jeg ikke kjenner noen, og ikke har noen. Men problemet mitt er at jeg er så dårlig på å ta kontakt, enten det gjelder venner eller familie. Og det tror jeg er knyttet mye opp mot at jeg har hatt så store rusproblemer. Alle de nervene og vrangforestillingene man får av et slikt liv, gjør at man fort opplever å være på en annen planet. Man kan bli fullstendig rundlurt av alkohol og kjemikalier. Og derfor tenker jeg jo ofte at det ikke finnes én virkelighet. Jeg tror ikke på en felles virkelighet, for alle mennesker er så forskjellig. Vi har klart visse retningslinjer om hva som er hva, men vi har også forskjellig bakgrunn, forskjellige opplevelser og laster, erfaringer, inntrykk, tankegang, tro, meninger og oppfatninger. Da er det direkte dumt å tenke at vi alle lever i samme virkelighet. Og det har ingenting med sykdom å gjøre engang. Jeg snakker om den ene mannen på gaten, og den andre mannen på gaten. Nyttårsaften er et godt eksempel på dette. Noen ser på dette som årets ultimate fest, med Champagne, nyttårsforsett og fyrverkeri. Mens andre sitter livredde og gjemmer seg, vettskremt av smellene, grunnet traumer fra krig og elendighet.

Eller kanskje jeg kan ta et eksempel fra min egen lomme: Hvis en som ikke har min fortid og problematikk ser en flaske med øl, tenker vedkommende kanskje: Å, det hadde vært godt å slappe av med en sånn nå ja, etter en lang uke med hardt arbeid. Det er ikke noe gale med det. Men jeg ville kanskje ha tenkt på meg selv i en kjeller, med rødsprit som kommer etsende ut av porene i ansiktet, og et selvmordsbrev i beredskap. Det handler om assosiasjoner. Alt sammen, egentlig.

Alle disse faktorene og små brikkene danner mennesket. Og når disse tingene blir satt sammen, blir det slik mennesket danner virkeligheten sin. Så det er uansett viktig å prøve å pleie sin egen virkelighet så godt man kan, uansett hvordan den er, eller hvor man er. Det er viktig å ta vare på sitt eget tempel.

Men det man kan si er felles for oss alle, er selve rammene. Det er egentlig ganske banalt, når jeg tenker på det. Et veldig enkelt oppsett, på en måte. At det er satt opp rammer rundt oss alle, og dersom noen på et eller annet vis faller utenom disse rammene, blir de enkelt og greit stemplet som syke, eller får et eller annet stempel.

«Vedkommende har ikke kontakt med virkeligheten.»

Hvilken virkelighet da? Din virkelighet? Min egen? Naboen sin, eller din rike fetter i Australia? Eller pingvinen Pablo som ikke likte kulde sin virkelighet?

Det er som en kvern, på en måte. Som prøver å forme alle til én, i hvert fall så langt det er mulig. Men nå lar jeg egentlig bare hånden streife ganske overfladisk over dette emnet. Jeg høres kanskje litt generaliserende ut, men jeg følte bare for å skrive litt om det. Tanker til fingrene. Fingrene på tastaturet. Tastaturet til skjermen. Tankene blir effektivt omgjort til dokumenterte ord. Effektiv terapi, dersom du kan touch-metoden. Det kan anbefales.

Fra det ene til det andre: Det er jo ikke så veldig lenge til jeg er ferdig med boken min, og i den anledning sendte jeg en mail til et forlag som heter «Luther forlag». Jeg sendte den nettopp i sted, og skrev litt om hva boken handler om, for deretter å undersøke om de kanskje kunne være interessert i å vurdere den for utgivelse. Jeg prøver jo å tenke og handle positivt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville ha blitt mektig overrasket dersom den mot all formodning skulle ha blitt utgitt. Med tanke på hvor mye jeg fjaser. Men samtidig, dersom noen orker å lese seg igjennom hele boken, kan jeg bare si til dem:

«Velkommen til mitt liv, mitt hode, mine følelser og tanker.»

For selv om jeg er en drømmende type, så mener jeg at drømmer og ambisjoner er veldig viktig å ha. Ofte har disse vært det eneste jeg har hatt. Og hvis jeg skulle ha luket vekk alle drømmer, ambisjoner og håp, så hadde jeg ikke skrevet noe. Og hvis jeg ikke hadde skrevet noe, elimineres også grunnlaget for utgivelse. Med andre ord: Man har mye større odds med drømmer, enn uten. Uansett hvor urealistisk disse drømmene skulle være. Drømmer skal ikke undervurderes.

Jeg avrunder for i dag, som vanlig med bibelen:

1. Kunngjøring om Johannes` og Jesu fødsel 1:5-25

1.1 Døperen Johannes` fødsel blir forkynt for Sakarja 1:5-25

«I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias, av Abias skift. Hans hustru var av Arons døtre, og hun hette Elisabet.

Begge var rettferdige for Gud og vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter.

De hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt opp i årene.

Så skjedde det, da turen var kommet til hans skift, og han gjorde prestetjeneste for Gud, at det falt på ham ved loddtrekning – slik skikken var i prestetjenesten – å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

Da viste en Herrens engel seg for ham, han stod på høyre side av røkofferalteret.

Sakarias ble forferdet da han så ham, og frykt falt på ham.

Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt. Din hustru, Elisabet, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av den Hellige Ånd like fra sin mors liv, og mange av Israels barn skal han omvende til Herren deres Gud.

Han skal gå foran ham i Elias` ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag. Han skal berede for Herren et vel skikket folk.

Sakarias sa til engelen: Hvordan skal jeg vite dette? Jeg er jo gammel, og min hustru er kommet langt opp i årene.

Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.

Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.

Folket stod og ventet på Sakarias og undret seg over at han drøyde så lenge i templet.

Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte da at han hadde sett et syn i templet. Han gjorde tegn til dem, men var og ble stum.

Da så dagene for hans prestetjeneste var fullført, drog han hjem til sitt hus.

Men en tid etter dette ble hans hustru Elisabet ved barn. Hun trakk seg tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

Slik har Herren gjort det for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

1.2 Maria skal føde Jesus, verdens Frelser 1:26-38

«Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!

Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.

Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?

Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i sjette måned.

For ingenting er umulig for Gud.

Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! Og engelen forlot henne.»

Dag 58 ( 06.04.2015 )

I dag er jeg fryktelig dårlig. Jeg har ikke tatt medisinene mine, eller rettere sagt, jeg har rasjonert dem opp i en uforsvarlig dosering, sånn at jeg har nok til å forhåpentligvis hente en ny resept i morgen. Jeg synes egentlig det er helt utrolig at jeg nå i det hele tatt klarer å skrive. Det føltes som at jeg var i ferd med å seile om her i sted. Jeg har fremdeles tre tabletter igjen, men jeg prøver å drøye an for å se hva som skjer om jeg utsetter og utsetter. Og det går ikke særlig bra. Men jeg har funnet ut at mye av det jeg tidligere har trodd har vært alkohol-abstinens, egentlig er Sobril-abstinens. Jeg er fremdeles edru fra alkohol, og har fremdeles et par øl stående, uten at jeg rører dem. Jeg har den elektriske hjelmen på hodet, og angst og paranoia uten like. Den elektriske hjelmen vet jeg av erfaring at er Sobril-abstinens. Jeg føler at radioen snakker direkte til meg.

Dagen startet med at jeg var dårlig, som vanlig. Jeg våknet opp veldig trøtt og skjelven, og bare tvang meg selv til å komme i gang med rutinene mine. Jeg laget en kopp kaffe til min mor og meg selv, og vi pratet litt. Jeg tok opp dette med om jeg skulle reise på langtidsopphold eller ikke, dersom det ble aktuelt med plass. Vi vet liksom ikke. Det er nok best at jeg snakker med legen om det. Jeg vet jo ikke noe ennå.

Jeg var deretter på fjellet med Fido, og det gikk langsomt, men bra. Det var ufattelig mange som gikk på tur der i dag. Veldig mange hadde også hunder. Noen løp. Andre gikk veldig fort. Jeg følte selv at jeg gikk i en saktefilm. Jeg tror det så slik ut også, men vi fikk da i det minste gått på turen da.

Jeg avrunder for i dag. Jeg er rett og slett for dårlig til å skrive nå. Jeg fyller inn fra bibelen i morgen.

1. Til frihet har Kristus frigjort oss 5:1-12

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.

Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.

Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven.

Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.

For i ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om.

For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.

Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?

Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere.

En liten surdeig syrer hele deigen.

Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er.

Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet.

Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!»

Dag 55 ( søndag 01.03.15 )

Tiden er inne, og det er ikke noen grunn til å utsette mer. Nå har jeg kommet til et punkt hvor det bare er å hoppe i det. Det er på tide å begynne så smått med renselsen. Jeg vet at det høres veldig dramatisk ut å kalle det «renselse», men jeg har faktisk en ganske stor jobb foran meg. Det er som et tau med mange forskjellige knuter og floker, som skal ordnes.

Mange vil nok hevde at dette er å lure seg selv, men jeg har bestemt meg for å unne meg noen pils de verste dagene, dersom følelsene blir uutholdelige. Jeg føler nemlig at jeg står foran en karusell av humørsvingninger, og av erfaring er dette noe jeg bør ta på alvor. Jeg kan bli såpass depressiv at det grenser til alvorlig, selv om jeg ikke ser helt at det skal skje denne gangen. Men det kan skje, og da tenker jeg at det er bedre å være litt småteit og brisen i stedet. Og nå som jeg først har tent denne lunten, ved å erklære at jeg faktisk vurderer å unne meg noen pils i den verste stormen, kan jeg si at det er grundig planlagt. Det kommer ikke til å bli sånn at jeg ikke spiser, eller at jeg nærmest går inn i en slags faste, som så mange ganger tidligere.

Jeg har til og med kjøpt inn mat som jeg antar at kommer til å passe i forhold til alt; supper og «lett» mat. Dette er ikke fordi jeg kommer til å drikke mye, men fordi jeg også kommer til å være utrolig røykesyk, og det blir jeg i hvert fall etter tyngre måltider. Jeg har også bestemt meg for å halvere dosen med Sobril, så jeg antar at jeg kommer til å kjenne dette litt også.

For å si det helt ærlig, er jeg villig til å strekke meg ganske langt for å komme igjennom den første uken uten røyk. På den annen side kan jeg si at jeg kommer til å være ytterst forsiktig når det gjelder alkohol. Jeg skal trene, gå på turer, spise og gjøre ting som jeg ellers gjør når jeg ikke drikker. Alkohol kommer ikke til å være en veldig vesentlig faktor, men den kommer til å være tilstedeværende dersom ting blir uutholdelig.

Det er vel en viss fare for at jeg blir tolket som dum, etter å ha fortalt om fremgangsmåten jeg vurderer. Å bytte ut sigaretter og cannabis med alkohol? Det var dagens! Og det er helt greit om noen lesere skulle tenke dette. Men selv vil jeg si at dersom man har et blandet rusproblem, så må man ofte tenke litt «kreativt» for å komme seg skikkelig ut av det. Så for å si det med en gang: Jeg har samme, felles mål som de rundt meg har for meg; Å komme helt ut av alt. Men det er mange ting, og på sett og vis kan det hjelpe å ha litt promille når man går igjennom stormen. Den første uken er den verste, og det finnes ingen behagelig måte å gjøre det på.

Jeg tenkte litt da jeg våknet i dag, om jeg kanskje skulle utsette det hele enda litt til, men jeg fant ut at jeg nå var begynt å utsette uten god grunn. Derfor bestemte jeg meg for at morgendagen blir dagen. Jeg vil ikke være en dagdrømmer for lenge, for da begynner jeg etter hvert å tvile på om jeg noensinne vil gjennomføre det. Denne tvilen kom litt i dag, så da tenkte jeg umiddelbart: «I morgen blir dagen.»

Hvis ikke denne planen lar seg gjennomføre, og jeg bare lurer meg selv, så merker jeg det ganske fort. Den største frykten er at jeg for eksempel sprekker på alt, etter å ha holdt meg i la oss si fire dager. Da må jeg i så fall legge hånden på hjertet, og erkjenne at jeg har feilet, og at jeg ikke klarer dette alene. At jeg ikke klarer det uten hjelp. Det er mange som allerede tenker dette om meg, med mindre de har brukt en omvendt psykologi på meg. Dette er faktisk en teknikk som fungerer på meg; omvendt psykologi altså. Hvis noen uttrykker sin tvil i forhold til meg og mine planer, så blir jeg sånn:

«Åja? Jeg skal vise dem!»

Jeg håper bare at jeg kommer meg noenlunde greit i gjennom den første uken. Formen kommer nok ikke til å være så bra om en uke. Eller, jeg aner faktisk ikke. Det er en såpass innviklet prosess at jeg rett og slett møter det hele med uvisshet. Men hva er det viktigste å tenke på? At det går over. At det egentlig er tegn på bedring.

Samtidig tenker jeg: Hva om jeg kommer til å føle meg fantastisk om en uke? Hvis jeg klarer å holde alkohol-konsumet på et akseptabelt stadium, så vil jo forhåpentligvis de helsemessige gevinstene begynne å vise sitt ansikt når den første uken har passert. Jeg kommer til å kjøre i meg mye mat som renser kroppen, og jeg kommer til å lage mange smoothier av frukt og bær, så jeg får i meg masse vitaminer og mineraler. Og hvis jeg i tillegg klarer å trene litt, gå på lange turer, være mye ute i frisk natur, så vil jeg nok føle meg bedre på noen områder, og sannsynligvis verre på andre. Jeg vet ikke, og jeg skjønner at jeg sannsynligvis ville hatt et stort flertall imot meg, dersom jeg hadde luftet ideen om fremgangsmåte for dem. Men den eneste jeg lufter ideen for, er denne boken. Og når noen leser om det, så er dette såpass lenge siden at det er over uansett. Uansett hvordan det gikk. Men la i hvert fall dette være sikkert: Jeg prøvde i det minste, i håp om bedre helse, generelt sett. Men dette er det første og siste forsøket, på denne måten. Hvis jeg ikke klarer det, vil jeg ta det svært tungt. Da viser jeg meg selv at jeg ikke må eller kan lytte til meg selv. At andre har mer rett i forhold til mitt liv, enn jeg selv har. Det blir som å si:

«Sorry, jeg er ikke i stand til å ta skikkelige valg for meg selv. Jeg trenger andre til å ta viktige avgjørelser for meg.»

Og når dette er sagt, vil jeg si at jeg synes det er sterkt av folk å be om hjelp. Så ikke misforstå. Men selv har jeg fått den type hjelp så mange ganger, og jeg har mer troen på denne metoden, helhetlig sett. For min egen del. Men jeg tviler på at jeg kommer til å anbefale denne fremgangsmåten for andre. Det kommer veldig an på hvem man er, i det helhetlige perspektiv. Og jeg tenker at dette er løsningen for meg. Vi får se hvor jeg er, og hvordan jeg har det om en uke. Det er ikke vits i å skrive fine ord. Jeg må vise dette i form av handling. Og nå er punktet hvor mange ord går over i nettopp handling, kommet.

Når jeg har kommet til «dag 100», er denne boken ferdig, og sannsynligvis er livet mitt helt annerledes enn nå, selv om det ikke er lang tid for mange. Det er vanskelig å si, for det kan være mange år til den siste dagen er skrevet. Jeg har jo som nevnt tidligere antydet at det kan komme lange pauser. Poenget er at det skal være hundre, skrevne dager, men ikke nødvendigvis sammenhengende. Da ville det ha blitt kjedelig å lese, for det skjer fint lite spennende i livet mitt for tiden. Det er i hvert fall ikke nødvendig å komme med oppdateringer hver dag, dersom jeg fremdeles bare sitter og grubler på det samme som dagen før.

Mange brå forandringer vil tre i kraft. Og jeg tror at mannen der oppe har lagt veien videre for meg allerede. Kanskje jeg lenge har visst om denne veien. Kanskje problemet aldri har vært at jeg ikke har visst hvor jeg skal gå videre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje problemet hele tiden har vært at jeg har fryktet for det ukjente, selv om alle hevder at det er hva som må til for å finne lykken. Jeg tror vi mennesker er sånn: At hvis man går lenge nok i gjørme, så blir man til slutt vant til det. Til slutt foretrekker man å bli værende i gjørmen, fordi man i det minste kjenner den. Man kjenner konsistensen, og det blir vante omgivelser, selv om det faktisk er gjørme. Selv om det finnes tørt gress rett ved siden av pytten. Man kjenner ikke tørt gress. Man kjenner ikke konsistensen, men har bare blitt fortalt av andre at det er langt mer behagelig å sitte på det tørre gresset, enn i gjørmen. Dette er satt litt på spissen. Men det er nok det som er greien for mange som sliter; Nemlig frykten for det ukjente.

Klokken er snart elleve på formiddagen, og det har vært en veldig regnfull periode. Det er litt kjedelig, men det blir nok en lang tur på meg og min firbente sjelevenn i dag uansett. Paraply og regntøy er en fin ting å ha. Men det er kjedelig for kameraet mitt også. Dette grålige været er vanskelig å gjøre spennende på bilder, men det kan bli bra dersom man finner bra steder, og er kreativ. De bildene jeg tok av fossefallet her, har blitt skrytt opp i skyene. Jeg tror faktisk aldri jeg har fått så god kritikk på bilder før. Kanskje jeg har utviklet meg. Jeg tror jeg har det, for nå er det sånn at jeg «former» bildet med øynene, før jeg i det hele tatt knipser. Jeg ser hvordan «virkeligheten» vil se ut etter at bildet er tatt, og har vært igjennom Photoshop osv. Jeg vet hvilke effekter som vil passe bra, dersom jeg gjør sånn og sånn. På forhånd. Før var det mer overlatt til tilfeldighetene.

Fra det ene til det andre: Dette begynner å bli en veldig lang bok. Siden den sørgelige dagen på akuttmottaket, har jeg skrevet enormt mange ord. Nå er jo bibelen også sitert mye, men sannelig er det fingrene mine som har ført ned hvert eneste ord.

Jeg satt faktisk og tenkte på dette her om dagen. Jeg tror jeg kommer til å savne å skrive i denne boken, når den er ferdig. Jeg hadde en sånn drømmende tanke om at jeg kanskje fikk utgitt denne boken, og deretter opprettet en blogg eller lignende, som fortsettelse på boken. Ja, drømmer er fine å ha. Ettersom jeg selv ikke engang har lest igjennom boken, fra den første dagen, og heller ingen andre, så har jeg ikke peiling på hvordan den vil bli mottatt av andre. Jeg har ikke fjerneste anelse, for å være helt ærlig.

Nå tror jeg at jeg får komme i gang med dagen. Men jeg avrunder som vanlig med å lese opp noe tilfeldig fra bibelen:

3.14 Jesu herlighet åpenbares på fjellet 16:28-17:13

«Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.

Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.

Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.

Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt.

Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skriftlærde at Elias først må komme?

Han svarte: Elias kommer nok, og han skal sette alt i rette stand.

Men jeg sier dere at Elias allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem.

Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.»

Dag 54 ( lørdag 28.02.15 )

Det er lørdag ettermiddag, og det har vært en ganske avslappet dag. Været har vært veldig dårlig i dag. Mye regn og vind. En frustrerende kombinasjon for paraplyen. Så jeg har for det meste gjort ting innendørs i dag, utenom en tur på butikken, og turene med Fido. Jeg har ryddet og vasket i hytten, og slappet av på sofaen.

Jeg er fremdeles dønn motivert i forhold til å slutte med alt, men jeg har valgt å utsette det til mandag, altså utsette det med èn dag. Jeg trenger å tenke litt til, før jeg hopper ut i det. Det er en ærlig sak, og det er ingen unnskyldning eller noe. Det er bare slik jeg føler det.

I dag går skrivingen sakte. Jeg føler meg egentlig litt tom, og har ikke så mye nytt å fortelle. Noen dager er bare slik. Kjedelige, og så er det egentlig ingenting som skiller dem fra dagen før.

Jeg merker at jeg har mye å tenke på nå, og derfor er det ikke så lett å få sortert på papiret. Jeg har mye grums som må lande, for å si det litt billedlig. Som at jeg ser ting litt uklart, og at jeg er litt usikker på alt. Usikkerhet er en følelse jeg hater. Ambivalens kan være en plagsom fiende.

Jeg lurer på om jeg skal prøve å meditere etterpå. Jeg har blitt tipset om dette av venner, og det kan kanskje være en fin måte å få sin indre ro på. Jeg er egentlig ikke urolig i det hele tatt, men jeg merker at jeg begynner å nærme meg broen, og at dette krever en viss mental planlegging. Jeg har kommet opp med noen gode strategier som jeg vet vil fungere bra, men jeg er nødt å lage mer utfyllende dagsprogrammer. Jeg må ha løsninger til ditt, og nødløsninger til datt. Jeg skal ikke komme i situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Dette er grunnen til at jeg altså har bestemt meg for å utsette prosjektet med en dag. Det er ikke verdens undergang.

Når det gjelder skriving i denne perioden, så forutser jeg at jeg kommer til å skrive betydelig mer enn vanlig. Jeg kommer til å få intense drømmer. Dette vet jeg av erfaring. Og disse kommer jeg til å skrive mye om, da jeg synes drømmer er interessante. Og jeg kommer sannsynligvis til å være ganske emosjonell og på alle måter hårsår. Og slikt blir det mye ord utav.

Fra det ene til noe helt annet: Det er noe jeg har tenkt mye på i det siste, og det er hvordan jeg tenker på ting. Jeg tror jeg har mye å lære her. Det finnes sikkert mange strategier på hvordan man faktisk tenker. Når jeg tenker, så tenker jeg i bilder. Det er som at jeg ser en film i hodet, som danner scenarioer ettersom hva jeg tenker på. Ofte har jeg tenkt at det i grunnen er ironisk, at folk lukker øynene for å sove eller hvile. Men for min egen del, spesielt i visse sammenhenger, så er det som at innsiden av øyelokkene blir sorte lerreter, som enklere viser «tankene» som film eller bilder, som på kino. Men det er ikke alltid sånn.

Jeg har jo i flere anledninger snakket om denne broen. Billedlig sett, er denne broen symbolet på denne hytteturen, eller dette oppholdet, og ikke minst overgangen til noe annet. Men jeg går i dybden av tanken og bildet; Hvor starter broen, og hva er det egentlig som finnes på den andre siden av den? Det er litt skremmende å si det, men det er som at broen starter i ingenmannsland, som jeg føler livet mitt på mange måter er i nå, og ender på den andre siden, hvor jeg endelig har funnet tilbake til meg selv og alt annet.

Hvis jeg spør meg selv hva jeg vil forandre på, så er svaret ALT. Og det er en ganske omfattende tanke. Det er ikke snakk om å skifte dekk på scooteren, eller å få en ny sveis. Det er heller ikke snakk om å skifte klesstil, eller å male stueveggen. Det er snakk om å totalt forandre og forvandle et helt liv. Det er nesten som å bli født på ny. Satt litt på spissen.

Utenom sunnhet, klarhet, friskhet og generelt bedre livskvalitet, er det noe annet som frister like mye, og det er å få lyst til å gå en spesiell vei. Komme over et yrke, og virkelig tenke: Hey! Det vil jeg bli! For akkurat slik tingene er nå, og egentlig har vært ganske lenge, så vet jeg faktisk ikke helt hva eller hvor jeg vil i livet. Det handler ikke om noen som helst form for usikkerhet. Det handler regelrett om uvisshet. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har ikke peiling. Ofte føler jeg at jeg må gjette meg frem til ting jeg liker å gjøre, for eksempel.

En annen ting som har gått opp for meg, som jeg også akter å gjøre noe med, er antall timer jeg sitter på nettet for dagen. Jeg er en skikkelig nettslave, og kom til å tenke på det i dag, da jeg lå på sofaen og så bort på pc-en som for øvrig var avskrudd på det daværende tidspunkt. Det gikk opp for meg at jeg er dønn avhengig av pc og internett. Så det er ikke den ting jeg ikke skal ta tak i! Og hvis jeg ikke får noen som helst bonus utav det, så aner ikke jeg hva mer jeg kan finne på. Da er jeg i hvert fall meg selv. Det må da være bra for noe.

Jeg har ikke så mye spennende å fortelle om i dag, som nevnt, så jeg avrunder her. Men først bibel-tingen jeg gjør:

«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.

For den er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: Å fullføre Guds ord.

Denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er den blitt åpenbaret for hans hellige.

For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningefolkene, det er: Kristus i dere, håpet om herlighet.

Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.»

Dag 53 ( Morgenen fredag 27.02.15 )

Da er det helg igjen. Jeg hadde egentlig trodd at det var torsdag i dag, av en eller annen grunn. Klokken er åtte om morgenen, og det ser ut til å bli opplett ute i dag.

I dag har jeg tenkt å ha en hviledag fra butikken. Jeg har alt jeg trenger, og hvis jeg går bort dit, bruker jeg bare penger på unødvendige ting. Så i dag skipper jeg butikken, og tar heller med meg Fido opp i det ene fjellet her, for å finne et vann jeg har funnet på et kart. Det skal ut ifra egne beregninger være omtrent like stort som hele området her, så det er rart vi ikke fant det sist vi var der oppe. Vi var ifølge kartet like i nærheten. Men nå er ikke jeg noen speider, så det er mulig jeg har feilberegnet litt. Så vi prøver igjen i dag. Jeg har nemlig noen ideer til en musikkvideo jeg holder på med.

I går fikk jeg heldigvis en ny ide til novelle, og jeg fikk skrevet mesteparten av den. Heldigvis skriver jeg veldig fort, så når jeg får en av disse impulsive ideene, tar det ikke lange tiden før de er skrevet ned. Det er veldig lett å miste disse ideene, så det gjelder å være kjapp med å få dem på papiret. Det er på samme måte som det ofte er veldig enkelt å glemme hva man nettopp drømte, etter å ha våknet opp fra drømmen. Bare man rister litt på hodet, er den borte fra hukommelsen.

Så nå har jeg skrevet fem noveller til novellesamlingen min. Jeg tenker å sende novellene inn til et forlag når jeg har et sted mellom tolv og femten noveller klare. Kanskje ti. Jeg vet ikke helt ennå, det kommer litt an på hvor lange de blir. Kvalitet før kvantitet, tenker jeg.

Ellers er den store renselsen rett rundt hjørnet. Selv om det gjerne blir en dag pluss minus, så ligger den konstant i bakhodet mitt. Det er ikke et prosjekt jeg skal la gli forbi, for jeg merker at dette er noe som er strengt nødvendig. Men at jeg går med ambivalente skritt inn i den nye tilværelsen, skal jeg ikke benekte. Dog, frykten er egentlig størst for at jeg skal falle tilbake. Og det får meg egentlig til å tenke. Det klaffer jo ikke. Det høres ut som en dårlig deal. Men samtidig får det meg til å gå litt i dybden av meg selv. Det er jo mange som hevder at det beste er å leve i nuet, og at det er nuet som gjelder. Jeg har også fått høre at jeg selv lever for lite i nuet. Dette er et ganske interessant poeng, for de som har sagt dette, har hatt helt rett. Jeg bruker nuet til å gruble over den beste veien å gå på i fremtiden, eller til å være bitter over fortiden. Eller rettere sagt skuffet over veiene jeg valgte, og veiene jeg ikke valgte. At jeg ofte lyttet til «venner», i stedet for de genuine vennene jeg hadde, som virkelig ville meg godt, men som forsvant sakte men sikkert, da jeg selv forandret meg. Nå sier jeg ikke at jeg ikke har gode venner i dag, for det har jeg absolutt.

Så hvis jeg skal spørre meg selv spesifikt: Hvordan har jeg det i dag? Ikke om hvordan jeg vil ha det i morgen, og ikke hvordan jeg hadde det i går. Men i dag.

Vel, hva skal da jeg svare?

I skrivende øyeblikk lever jeg i en usedvanlig tom, stille og drømmende tilværelse. Jeg jobber for fremtiden min, og har troen, håpet og drømmen i god behold. Jeg er uten tvil en drømmer, kanskje av og til med litt manglende bakkekontakt i forhold til hvor jeg er, og hvordan jeg har det, men jeg tror også at det å ha drømmer bra i forhold til å bygge et fundament for å gjøre det beste ut av seg selv. Det handler mer om følelsen av å prestere noe, gjøre noe nyttig, være til hjelp, og ikke minst leve i harmoni. Jeg personlig ønsker ikke å være berømt, eller få anerkjennelse. Det er ikke derfor jeg skriver, lager musikk, maler eller generelt uttrykker meg kreativt. Det er en form for terapi. Et slags eget språk. Men hvis for eksempel denne boken min kan hjelpe andre, er hvert eneste ord verdt å skrive. Dersom man sitter på ressurser eller erfaringer som kan hjelpe andre som sliter, mener jeg at man bør gjøre sitt for å bidra med dem.

Så disse drømmene og planene kan vel på sett og vis kalles forsvarsmekanismer og terapi, nettopp fordi jeg ikke er fornøyd med livet mitt som det er i dag. På mange måter føler jeg at jeg er i et mentalt fengsel, og drømmer om frihet. Når jeg skriver ned tankene, reflekterer jeg mer over dem enn når jeg kun går rundt med tankene. Det er litt som å snakke til seg selv, bare at man ikke nødvendigvis er bevisst på hva man formidler til seg selv. Som at skriften blir en representant for en indre røst. En røst som et plagsomt tankekjør ikke alltid slipper til.

Men misforstå meg rett: Jeg har det helt greit, forholdene tatt i betraktning. Jeg lider overhodet ingen nød. Jeg har god mat på kjøkkenet, varme i stuen, og ja, egentlig alt jeg trenger i øyeblikket. For uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er jeg nødt til å klare å komme meg over broen, og til den andre siden. Og det er en jobb jeg er nødt til å klare alene. Jeg må tro litt på hva mine egne intuisjoner forteller meg. Jeg er nødt til å være sterk, og jeg er nødt til å lytte til meg selv. Og jeg er nødt til å ha troen på meg selv. For mister man troen på seg selv, så er det som å rive ut grunnmuren i sitt eget liv. Da kollapser ALT.

Så man kan si det sånn at jeg har det bra nå. Det er ingenting akutt, og jeg har oppsøkt denne situasjonen på egenhånd. Men det er klart: Det er stille, det er ensomt, noe isolert, og naturen er nærmeste nabo. I dag har jeg hatt det slik i en uke. Man skulle gjerne tro at tiden går sakte, men det er faktisk ikke slik. Jeg synes den har flydd. Jeg har også fått skrevet enormt mye, og jobbet mye med mine sære, kreative prosjekter.

Så jeg kan ikke klage. Jeg har det godt. Jeg er i et selvvalgt stille-modus, og ser på dette som en nødvendighet for å finne lykken. Så man kan si det sånn: Jeg har det bra nå, fordi jeg vet at jeg snart kommer til å ha det mye bedre. I hvert fall i forhold til de problemene jeg har i disse tider. Jeg er gartneren som luker ugress, for å slippe de vakre blomstene til. Slik vil jeg beskrive livet mitt i dag.

Fra det ene til noe helt annet: Jeg hadde en ganske spesiell opplevelse her om dagen. Det var i forgårs, men jeg glemte å skrive om det i går.

Forrige tirsdag skrev jeg en novelle som jeg opprinnelig skrev da jeg var sytten år. Det var norsk eksamen, og jeg fikk god karakter på den.

Denne novellen skrev jeg om igjen på tirsdag, fra husk. Jeg gjorde en liten vri på den, og skrev om to jenter som gikk opp i fjellet for å finne en skatt. Det var nemlig regnbue, og de hadde blitt fortalt at ved regnbuens ende finnes en skatt. Regnbuen i novellen endte på fjellet. Et fjell de to egentlig ikke hadde lov å gå i, da det kunne være bjørn der.

Dagen etter, i virkeligheten, oppdaget jeg et veldig spesielt fenomen. Jeg hadde vært på butikken, og værforholdene var så svingende at det både var regn og sol på én gang. Dette dannet ikke bare én regnbue, men to. Jeg ble veldig frustrert over at jeg ikke hadde kameraet med meg, men da jeg kom til veien som går opp til hytten, så jeg at de to regnbuene hadde sin ene rot på plassen rett utenfor hytten, og de strakk seg ikke mer enn maks 800 meter. Det var de minste regnbuene jeg hadde sett, men de var intenst kraftige. Jeg kunne se begge ender. Men da jeg begynte å gå på veien oppover mot hytten, må det ha kommet en sky eller noe, for de forsvant i løpet av et sekund. Plutselig var de vekke, og det var grått og regnfullt. Men det var i hvert fall en fin opplevelse så lenge det varte. Det er ikke ofte man får en dobbel regnbue rett utenfor døren, og det var litt morsomt i forhold til at jeg hadde skrevet om en regnbue dagen før.

Jeg tenker mye på de hjemme, og på familien min generelt sett. Familien på min avdøde far sin side har jeg ikke noe kontakt med, bortsett fra at jeg har dem på Facebook. Jeg kjenner dem ikke noe særlig, og de kjenner ikke meg. De bor tross alt svært langt vekke, og etter at pappa døde da jeg var tretten, har jeg egentlig hatt veldig lite kontakt med dem. Farfaren min var svensk, og slekten på den siden bor helt ved grensen til Sverige. Så nærmt Sverige at jeg husker vi kjørte til Sverige for å kjøpe kebab, og så tilbake. Og når vi snakker om Sverige: Jeg har jo tidligere sagt at jeg er en ganske høysensitiv person. Til tross for at farfaren min døde da jeg var liten, føler jeg allikevel en slags tilhørighet når jeg hører det svenske språket, for eksempel på TV. Det må være noe genetisk. Nå snakker riktignok en del i slekten min svensk, men jeg snakker så og si aldri med dem, så det ligger ikke der heller.

Men jeg tenker på de jeg har vokst opp med. Av og til føler jeg det som at livsstilen jeg har hatt, på en måte har rykket meg ut i en rotløs tilværelse. Ting ville nok ha vært veldig annerledes i dag, dersom jeg ikke hadde valgt så ufornuftige veier hittil. Men det blir bare spekulasjoner. Kanskje hvis jeg hadde valgt et «fornuftig» liv, så ville jeg ha blitt utsatt for en uventet buss-ulykke på vei til skolen. Satt litt på spissen selvsagt. Men man vet jo aldri. Alternativene til veiene man ikke valgte finnes jo ikke. De er bare illusjoner, spekulasjoner. Det går ikke an å tenke: Hva hvis jeg hadde gjort sånn og sånn i stedet for dèt og dèt? Det går jo ikke an å svare på, for selv om noe i etterpåklokskapens lys åpenbart ville ha vært smartere å gjøre enn noen valg man tok i fortiden, er det jo ikke så enkelt allikevel. Den enkleste måten å forklare det på er sommerfugleffekten, eller kaos-teorien. Enkelt og greit. Så da er det heller ikke vits i å spekulere. Jeg tenker at nuet, som er ekte, bør benyttes til noe mer nyttig og konstruktivt enn å tenke på alle veier som egentlig ikke finnes, eller som er umulig å vandre på den dag i dag. Jeg tenker at det mest fornuftige er å sørge for å ta lærdom av sine feil, for å vandre mer feilfritt videre. Spesielt hvis man er i en sånn situasjon som jeg befinner meg i. For å si det sånn: Hva ellers kan jeg gjøre? Du kan si det sånn at jeg tenker og grubler i nuet, i et forsøk på å forme fremtiden. Om jeg feiler, kommer jeg til å prøve igjen. Og igjen. Og igjen.

Jeg ser at går litt fort i dag, så jeg tror faktisk at jeg unner meg en tur på butikken allikevel. Dette er mine siste dager før «renselsen» begynner, og derfor tror jeg sannelig at jeg skal unne meg litt ekstra god mat.

Jeg spiser egentlig ikke så mye for tiden. Det er nok en viss spenning i magen min, så alt er liksom i unntakstilstand, hvis jeg kan si det på den måten. Alt er liksom satt på «vent» frem til jeg har kommet meg på beina. Jeg orker ikke å trene, utenom turer med Fido. Jeg har liksom ikke motivasjon eller overskudd til det, og føler jeg får så lite utbytte av det, så lenge jeg er usunn ellers. Så her er det som vanlig: Alt eller ingenting. Jeg må bare passe på å ikke bryte for mye ned i denne vente-perioden. Men det vil jeg ikke si at jeg gjør heller. Jeg er ikke syltynn, og spiser enorme måltider når jeg først spiser. I natt spiste jeg seks rundstykker for eksempel, og her om dagen spiste jeg en hel pakke med spekesild, en hel pakke med kålrabistappe og fire-fem poteter. Jeg tror vanligvis at dette er porsjoner som er beregnet for fire personer. Så når jeg først setter i gang, så går det unna. Jeg er også nøye på at maten jeg spiser, når jeg først spiser, er næringsrik. Heldigvis har jeg lært meg å lytte til hva kroppen trenger.

Jeg avrunder som vanlig med å lese tilfeldig fra bibelen:

1.19 Den smale vei 7:13-14

«Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.

For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Dag 52 ( Morgenen torsdag 26.02.15 )

En frisk morgen har spiret opp fra natten, og klokken er snart halv ni. Jeg la meg tidlig i går også, og har nå vært våken i omtrent en time. Det krever tydeligvis en del søvn, dette å gruble så mye. Jeg tror nok også at en uvanlig dose med frisk luft og bevegelse gjør sitt. Søvnbehovet mitt har vært større her, enn vanligvis.

Jeg har siden i går tenkt mye, igjen. Jeg har tenkt på veien videre, og innsett at jeg automatisk egentlig tenker tilbake. At neste destinasjon er mitt gamle hjemsted igjen. Hvorfor det egentlig? Jeg ble bevisst på at det var måten jeg tenkte på, og begynte å gruble. Grublingen tok tid. Men etter hvert innså jeg at jeg kunne ha tenkt meg å bodd der jeg kommer fra, når og hvis jeg blir helt frisk og kommer i en helt annen situasjon i livet, enn nå. Men da skulle tingene virkelig ha vært annerledes også. Jeg skulle hatt min egen bolig, utdanning, jobb, bil og ikke minst: Jeg skulle ha vært rusfri.

Men hvorfor tenker jeg at jeg skal tilbake til det gamle hjemstedet? Jeg vet egentlig ikke. Det er jo hjemmet mitt, og jeg merker at både jeg og Fido er usikker på hva dette oppholdet egentlig er for noe. Bor vi her? Er vi på hyttetur? Er dette en ferie? Et opphold? En overgang? En pause? Et eventyr? Jeg tror derfor at hjernen min automatisk tenker at vi skal tilbake, men det er jo ikke riktig. Vi skal ikke tilbake dit for å bo der, på mange år. Det er riktignok ikke planen, uten at jeg skal uttale meg for skråsikkert angående fremtiden. Båten min og scooteren min er jo der. Så det er klart det vil bli en del pendling, men jeg kommer ikke til å bosette meg der på mange år. Det tror jeg i hvert fall ikke. Når situasjonen er helt annerledes, og tingene har forandret seg, skal jeg heller vurdere det. Men jeg har en masse jeg må gjøre først.

Jeg satte meg ned og tenkte på veien videre. Jeg innså at den var uklar, og at dette var grunnen til at jeg tenkte i de nevnte baner. Det er tydeligvis sånn at når man er usikker på fremtiden, så ser man gjerne bakover i stedet. Og jeg vet ikke hva jeg skal videre, og derfor driver underbevisstheten min og jobber med dette hele tiden. For denne uken har fokuset mitt i hovedsak vært at jeg skal klarne opp, og ta de tingene som kommer etter dette, i andre omgang. Forhåpentligvis vil jeg da finne veien videre på en langt bedre og gjennomtenkt måte.

Men, jeg tror allerede jeg vet hva jeg skal gjøre, og har egentlig laget en plan. Den lyder foreløpig som følger: Om én til to måneder, skaffer jeg meg en bolig i Førde. Jeg tar sikte på en grei leilighet som tillater hund, og som har bredbåndstilknytning. MEN, jeg kommer til å beholde hytten. Jeg kommer til å forklare situasjonen til husverten, og spørre om jeg kan få fortsette å leie hytten. Jeg kommer også til å lufte et forslag for familien min, og det er om de ikke vil være med å spleise på leien her, sånn at vi kan ha den tilgjengelig i familien. Alle har godt av å ha en hytte tilgjengelig. Det er jo også tross alt svært lav leie her.

Jeg så at min mor skrev på Facebook at jeg hadde skaffet meg «en skrivestue i Sogn». Jeg synes egentlig dette er en passende beskrivelse. Og faktum er at jeg liker meg godt her. Jeg vil ikke gi fra meg muligheten til å være på en plass, hvor min nærmeste nabo er en foss. Det gjør helsen min godt, og jeg tenker usedvanlig klarere her enn mange andre steder. Det er ikke så mye støy, i noen form. Fido kan gå fritt. Det er mye å få for pengene her.

Samtidig prøver jeg å tenke realistisk: Det er ikke så mye å gjøre her. Jeg, for min egen del, er i denne perioden opptatt med å gjøre meg ferdig med kreative prosjekter jeg selv anser som viktig. Men hvis man skal tenke på å være sosial, og hvis jeg skal tenke på sikt, så egner nok dette stedet seg best som en plass å reise på hyttetur. Det er jo tross alt dette det er. Det er en hytte ute i naturen. Og det er akkurat hva jeg trenger nå, og en periode fremover. Jeg trenger fred, ro og tid for meg selv. Jeg har mye å fordøye, og da er det godt å være her.

Så etter hvert som jeg lot disse tankene komme og gå, begynte jeg å lande på avgjørelsen om å flytte videre til Førde. Førde virker som et naturlig valg. Faktisk, så har jeg mange ganger tidligere bestemt meg for å flytte til Førde. Hvorfor? Fordi det er en liten by. Den er ikke så stor at den blir upersonlig, men heller ikke så liten at den mangler noe som helst. Den har alt man trenger for å kunne leve et helt alminnelig, godt liv. Den har kjøpesentre, utdannings-muligheter, utesteder, treningssentre, god kollektiv-trafikk, tur-muligheter osv. Dessuten er ikke leieprisene der så høye at man må være styrtrik for å kunne bo der.

I andre omgang vil jeg være klar for de tingene som jeg ikke er klar for nå. Og først da har jeg tenkt å ordne de tingene som har tatt meg evigheter å fullføre, blant annet utdanning og sertifikat på bil. Jeg skal rett og slett vokse, på alle måter. Jeg skal være aktiv. Jeg skal vekke den trøtte typen jeg har blitt. Og jeg gleder meg til å bli aktiv, sunn og velfungerende. Det er lenge siden jeg var det.

Jeg tenker på de hjemme, både på familien min og hundene som er der. Men så lenge jeg vet at både familie og hundene der har det bra, så er det bra nok for meg. De trenger tross alt ikke meg for å klare seg.

Jeg tenker også på båten min. Jeg må sette i gang med oppussingen av denne i april, da den skal ut på sjøen i mai. Jeg har takket nei til å ha båtplass der videre. Hvis jeg skal beholde båten, må jeg sannsynligvis frakte den til Førde. Det er full realistisk, men ikke helt ufarlig. Jeg har vurdert å selge, men jeg har ikke kommet frem til noe. Jeg må rett og slett se hvilken stand den er i, når jeg kommer til det punktet. Så jeg må uansett en tur hjem, og tenker at jeg gjør dette i april, som nevnt. Da kan jeg samtidig hente scooteren min. Føret slik det er i dag, er for glatt til scooter.

Nå er det ikke mange dager igjen, før «renselsen» trer i gang. Mange ting skal seponeres, og jeg skal ha en spesiell innstilling rundt det hele, idet jeg setter i gang. Jeg skal være rustet, og jeg skal være sterk. Jeg skal være bevisst på at det vil komme tunge perioder, men at det i enden av tunnelen finnes et lys. Øynene mine skal hele tiden være festet på dette lyset, spesielt de gangene mørket river i sidesynet mitt. Og tre-fire uker etter dette setter i gang, begynner lyset å dominere. Det er en grei måte å se det på i bilder, for det er faktisk dette som vil skje, hvis alt går etter planen. Men på forhånd er det viktig at man har den rette innstillingen. For jeg har tidligere gått i denne tunellen, men underveis på ferden, har jeg enten sett til siden, eller ned i bakken. Fokuset mitt har totalt forsvunnet fra lyset langt der fremme, og forvillet seg inn i mørket. Da er det ufattelig lett å snu. Å løpe tilbake til trygge, vante omgivelser. For jeg må ærlig innrømme det: Selv om jeg higer og nesten skriker etter forandring, så frykter jeg også det ukjente. Selv om det ukjente kommer til å bli langt bedre, på alle måter. Men jeg har tross alt blitt trettito år, og da er det på tide at det skjer noe. Jeg vet at Gud viser meg veien nå, og jeg kan føle det. Jeg er på rette plass, og arbeidet jeg nå gjør, enten det er kreativt arbeid, eller arbeid med meg selv, så er det ikke forgjeves. Disse tankene er asfalten som legges for veien videre. De er fundamentet i det som skal bli et hus, hvor huset er fremtiden. Og hvis jeg ikke legger fundamentet, kan jeg heller ikke bygge huset. Jeg har lenge drømt om å starte på nytt, og nå er tiden inne. Tiden er inne for å realisere, og ikke stagnere. Jeg må selv skille mellom hva som er veien videre, og hva som er veien «videre» i en vond sirkel. Når jeg tenker på det bevisst, er det enkelt. Men der underbevisstheten kommer inn, og prøver å holde seg til sine vante omgivelser, blir det forvirrende og frustrerende. Ambivalens oppstår. Men jeg tenker at det er en stor gave i seg selv, at jeg fremdeles er ved god helse. Jeg har muligheten til å forandre på livet mitt, så jeg holder meg til planen, og lar Gud geleide meg videre. Tiden for stor forandring er nå. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg er her. Jeg føler at jeg har noe ubenyttet i meg, som skal benyttes ved en senere anledning. Noe godt. Jeg føler at det finnes en plan for meg, men at jeg ennå ikke er klar nok i hodet til å se den selv. Kanskje det er noe spesielt jeg skal gjøre eller bli. Kanskje dette er veien mot damen jeg kommer til å elske av hele mitt hjerte. Jeg tenker: Hvem er jeg? Og hvor er hun?

Når vi snakker om dette med forhold, så har du som leser kanskje merket at jeg er ganske nøye på dette med å ha mitt eget liv på stell, før jeg eventuelt deler det med drømmedamen. Mange vil nok omtale meg som en ganske liberal type. Noen har til og med kalt meg bohem. Men når det kommer til forhold, er jeg egentlig ganske gammeldags. For eksempel: Jeg hadde aldri klart å fortsette i et forhold, dersom jeg hadde oppdaget at damen min var meg utro. Misforstå meg rett: Jeg hadde tilgitt henne, men uansett hvor mye jeg hadde ønsket å fortsette i forholdet, og uansett hvor mye hun eventuelt hadde tryglet, så hadde jeg mistet tryggheten og tilliten. Hvis hun hadde vært meg utro, hadde hun revet vekk fundamentet i forholdet. Hvis jeg hadde fortsatt i forholdet, så hadde det vært med uro. Jeg hadde vært redd for at hun skulle fortsette å være utro. Det ville ha vært et forhold som hadde vært meg mer skadelig enn godtgjørende.

Men når det gjelder meg selv, så er grunnen til at jeg ønsker å være sterk og frisk, før jeg eventuelt går inn i et forhold, at jeg ønsker å kunne tilby henne noe. Jeg har tidligere vært i forhold i perioder hvor jeg har vært syk, svekket og nærmest pleietrengende. Og da forandrer forholdet seg nærmest til et «pleier og pasient»-forhold, hvor andre ting kommer i fokus. Det er ikke slik et forhold skal være, spør du meg. Jeg ønsker å være et slags fundament for kvinnen min, som hun skal kunne støtte seg på. Jeg ønsker å kunne ta vare på henne, og jeg ønsker at hun skal være i et forhold med den jeg egentlig er. Så hvis jeg skal prøve å forklare den helhetlige situasjonen i bilder: Tenk deg at jeg går bortover mot butikken i dag. Som vanlig ser jeg ned i bakken, eller virker fraværende og tankefull. Kvinnen i mitt liv kommer i motsatt retning. Ved første øyekast, vet jeg at hun er kvinnen i mitt liv. Men jeg er ikke klar for å invitere henne inn i livet mitt akkurat nå. Det er fremdeles litt for tidlig. Jeg ser fremdeles ned i bakken idet vi passerer hverandre. Vi går noen trinn i hver vår retning, før hun stopper opp, snur seg og ser på meg. Jeg kjenner det herlige blikket i nakken. Det stikker også hull på boblen. Jeg stopper opp, fremdeles med synet festet på mine egne sko. Jeg tar meg sammen, snur meg og ser tilbake på henne. Hun er den vakreste kvinnen jeg har sett, og hun smiler kjærlig til meg. Det er et stille, men avslappet øyeblikk.

«Kan du gi meg litt tid, tror du?» spør jeg henne.

Hun fortsetter å smile.

«Jeg venter på deg, jeg. Men tiden er inne for at du går over broen. Jeg står på andre siden, med åpne armer, bare for deg.»

Jeg runder som vanlig av med å lese blindt fra bibelen:

2. Avbrutt og gjenopprettet samfunn 2:8-3:5

«Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.

Min elskede ligner en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg. Han kikker inn gjennom gluggen, han gløtter inn gjennom gitteret.

Min elskede tar til orde og sier til meg: Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut!

For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte.

Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land.

Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!

Min due i klippens kløfter, i fjelltindens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager.

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.

Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blant liljene.

Innen dagen blir sval og skyggene flyr – vend om, min elskede, lik en gasell eller en ung hjort på de forrevne fjell!

På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke.

Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker?

Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i ham, og jeg slipper ham ikke før jeg har ført ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg.

Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved hindene på marken, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!»

Dag 51 ( Morgenen 25.02.15 )

En regnfull onsdag har våknet til live, og klokken er snart halv ni. Jeg har sovet i nesten tolv timer, så jeg har nok vært trøttere enn jeg har trodd.

Jeg fikk ikke skrevet i går, da jeg rett og slett var for opptatt med andre ting. Det høres kanskje litt rart ut, da jeg bor ganske øde til, og egentlig har veldig mye tid tilgjengelig. Men faktum er at jeg har vært opptatt med de tingene som jeg selv anser som viktig, som andre kanskje ikke tenker så mye på. Jeg har vært mye ute med Fido, og holder på med foto og musikkvideoer utenom skrivingen. Jeg skrev også om igjen en novelle som opprinnelig ble skrevet på eksamen i Norsk, da jeg var sytten år. Den heter «Alexandra kan ikke snakke», og er kanskje den novellen jeg har, som jeg har skrevet om flest ganger. Det finnes utrolig mange versjoner av den. Jeg håper den jeg skrev i går var den beste, for det er den versjonen som skal sendes med i min novellesamling, til vurdering hos diverse forlag.

Når vi snakker om forlag, så er det faktisk ikke så lenge til jeg begynner å sende forskjellige skriverier til forskjellige forlag. Utenom denne boken, holder jeg også på med andre bøker, i hovedsak en novellesamling, som jeg tidligere nevnte. Jeg planlegger å sende novellesamlingen til vurdering når jeg har skrevet ca femten noveller. Jeg har i dag fire ferdige noveller. To av dem har jeg skrevet om, mens to av dem er nye. Det alle novellene i denne samlingen skal ha til felles, er den overraskende slutten. Aha-opplevelsen på siste side.

Ofte tenker jeg mye på hvor spennende det hadde vært å faktisk få noe utgitt. Det er jo det store håpet, uansett hva jeg skriver. Men det er som jeg har en automatisk sperre, fordi jeg har fått refusert materiale jeg har vært positiv til, tidligere. Som jeg sikkert har nevnt tidligere, blir ni av ti bøker refusert, så jeg kan trøste meg med at jeg er med i en stor gjeng med håpefulle og skuffede forfatterspirer, når jeg får bøkene mine i retur.

Men hvis jeg skal prøve å tenke positivt og drømmende, så er det mye artigere. Jeg prøver å tenke meg hvordan det ville ha vært å få noe utgitt. Det er jo tross alt mange bøker der ute, som er utgitt, og som ikke er så veldig bra. Det handler vel mye om hvem som vurderer, og hva som er «in» for tiden. Jeg pleier som regel ikke å følge «moten», enten det gjelder hva jeg skriver, maler, eller ikke minst hvilke klær jeg går i. Jeg ser ofte på mote som en rullende snøball, som blir større og større idet den ruller nedover engen, og absorberer alt den kommer over. Jeg prøver å unngå denne snøballen. På mange sett og vis, ser jeg på mote som en slags masse-psykose.

Hvis jeg hadde fått noe utgitt, kunne jeg ha kalt meg selv forfatter. Jeg kunne ha sett på en prestasjon i livet mitt. Et produkt fra meg selv. Det ville ha gjort selvbildet mitt godt.

Hvis denne boken ( hundre skrevne dager ) skulle bli utgitt, så ville det nok ha vært en del blandede følelser i det helhetlige bildet. Hvorfor? Fordi jeg er dønn ærlig i denne boken. Alt jeg skriver om erfaringer og hendelser er sanne, og mannen på gaten ville ha visst mye om meg, mens jeg ikke hadde hatt peiling på hvem han var. Mange ville nok ha følt at de kjente meg, mens de egentlig ikke gjør det.

Uansett, så kommer jeg til å prøve å få den utgitt. Jeg har mange gjenstående, uskrevne dager igjen i denne boken. Det dagene har en tendens til å gå fort, og tiden en tendens til å fly.

Jeg aner ikke hvordan boken blir mottatt hos leseren. Jeg har ikke lest igjennom den selv engang. Jeg akter å gjøre dette når den siste dagen er ferdig skrevet. Men generelt er det vanskelig å bedømme sine egne produkter. Dog, primært sett har jeg ikke skrevet denne boken for andre, først og fremst. Eller, det blir litt feil å si, for ingenting ville ha gjort meg gladere enn hvis mine egne, nedskrevne erfaringer på noen som helst måte kunne ha hjulpet andre. Hvis jeg klarer å inspirere andre positivt med tilsvarende problemer, med min egen historie, så ville det ha varmet en håpefull forfatterspire. Samtidig er det såpass mye av det jeg har skrevet som er i den depressive fasen, så jeg klarer ikke helt å se «den smilende leser».

Men det ville også ha vært feil å si at jeg kun har skrevet denne boken for andre, eller at jeg skriver den i hovedsakelig håp om utgivelse. Den har også vært en viktig terapi for meg, og den har hjulpet meg å sortere følelser. Den startet jo på et psykiatrisk akuttmottak. Forhåpentligvis kan jeg tilby en happy ending. Det er umulig å si hvordan den ender. Det blir som å spå fremtiden.

Hadde det vært en fiktiv roman, kunne jeg kanskje ha gitt hint om det, men dette er fra virkeligheten. Jeg vet aldri hva jeg skal skrive om den neste dagen. Det finnes ingen fasit i denne boken, på samme måte som det ikke finnes noen fasit i det virkelige livet mitt. Ingenting er planlagt på forhånd. Jeg skriver bare ned det jeg opplever, tenker, føler, planlegger og drømmer om. Det er en veldig «her og nå»-bok, og å holde det ærlig og åpent, er viktigere enn å servere en dekorert livshistorie, på et kunstig gullfat. Hva i all verden skulle ha vært vitsen med det? Det er jo sånt folk styrer med på Facebook…

Fra det ene til det andre: Nå har vi faktisk snart vært her i en uke. Tiden har gått fort, og jeg merker at alle turene i naturen, lukten av brennende ved, lyden av fossen og friheten gjør meg godt. Det er usedvanlig stille hva andre mennesker angår. Jeg har nesten ikke kontakt med folk i det hele tatt. Jeg snakker litt i telefonen med folk, og ser folk på butikken, hører folk på radioen og treffer husverten tilfeldig i ny og ne, men utenom det er det egentlig bare meg og Fido, og naturen. Og for å være helt ærlig: Det er helt HERLIG! Jeg kan virkelig anbefale det, hvis man er i et sånt lynne at man trenger tid til seg selv, sine egne tanker og refleksjoner. Jeg tror egentlig samtlige av oss mennesker bør ha perioder for oss selv, hvor man henter seg inn, og fokuserer på seg selv. Som en planlagt, «egoistisk» periode. Jeg tror dette er viktig for å føle seg individuell i flokken. Men jeg tror ikke det er sunt over altfor lang tid. Det kommer vel an på hvem man er. Jeg tror svært mange ville ha opplevd tilværelsen min slik den er nå, som svært ensom. Jeg tror faktisk mange ikke ville ha taklet det. Men for min egen del, helhetlig sett, så trenger jeg denne tiden. Jeg merker at dette oppholdet gjør meg godt. Det gjør at jeg får konsentrert meg om de prosjektene jeg holder på med, og jeg får tid og rom til å tenke. Og jeg liker å tenke. Eller, det kom litt feil ut. Det kommer jo an på hvilket tankekjør som surrer rundt i hodet mitt. Jeg har hatt så mange tankeløse perioder, at det er godt å sette seg ned i en godstol, og bare være i nuet. Jeg klarer faktisk ikke å la være å tenke på Christopher McCandless når jeg skriver om dette. For de som ikke vet hvem han er, kan jeg nevne at det er han filmen ( Into the wild ) handler om. Hvis du fremdeles ikke henger med, er vi prisgitt Google.

Fido og jeg har jo hatt mange, lange turer. På sett og vis minner dette oppholdet veldig om oppholdet vi hadde i en hytte i Oppdal. Det var stort sett bare Fido og jeg der også, og vi gikk lange turer. Jeg skrev også en lang bok der. Og jeg tok mange bilder, hovedsakelig natur-foto. Jeg malte også litt, men ikke mye. Men der var jeg betydelig mer isolert, mentalt sett. Oppdal er så langt vekke, og det var en slitsom reise. 70 mil fra mitt opprinnelige hjemsted. Det gikk mange timer, og man var helt utkjørt når man kom frem.

Her vi er nå, er øde og ute i naturen, men det er allikevel ikke langt hjem. Det er en liten busstur til Rysjedalsvika kai, og så er det hurtigbåt i underkant av to timer. Så det er akkurat passe.

I går var Fido og jeg oppe på et fjell, og da vi skulle ta oss en liten hvil, var det som at jeg ble ruset av stillheten. Det var så stille at det nesten var litt ubehagelig. Det var så uvant. Det eneste jeg kunne høre, var et snev av vind som hvisket igjennom lyngen. Det var herlig. Ingen mas fra andre, ingen pågående radio-kanaler, ingen biler, ingen bjeffing; ingenting. Helt stille. Det var nesten som jeg gikk inn i en dyp meditasjon, uten engang å forsøke.

Men det jeg også er bevisst på, er viktigheten av å «arbeide» med prosjektene mine. Det er veldig viktig at jeg har noe å gjøre her, for dette er ikke et sted man vil bli sittende uten aktiviteter. Det ville ikke ha gått bra. Det ville bare ha vært skadelig. Jeg hadde et par sånne korte perioder i Oppdal, og hvis man blir deprimert i en sånn setting, kan man gange det med ti. Da bør noe gjøres fort, for å si det sånn.

På mange måter må man forme sin egen hverdag. De tingene som kan gjøres, bør gjøres. Dette er jeg nøye på, og når det gjelder mine kreative sider, så kan jeg i hvert fall si at de har hatt godt av å komme her. Jeg kan ikke huske sist jeg var så kreativ. Det blir kvalitet av det jeg driver med, og det er sånn jeg merker at jeg er i et godt hjørne. Jeg har også fått satt i gang med musikkvideoer til mine gamle sanger, og det er som at sangene får en helt ny mening, når jeg tilføyer noe visuelt til dem. Det er et spennende prosjekt, og jeg skal jobbe med det i dag også. Det eneste problemet er internett-forbindelsen. Den er ganske treg, så det tar lang tid å laste ned og å laste opp. Men, tid har jeg nok av, så jeg får prøve å la pc-en gjøre disse eksakte oppgavene når jeg sover.

I dag er det skikkelig dårlig vær ute. Men været kan ikke være en hindring. Jeg må bare kle meg skikkelig. Jeg lar ikke regnvær hindre meg i å være ute i naturen med Fido. Men kameraet mitt er ikke så glad i regn, og det er utrolig kjedelig å få vann på linsen. Så jeg får drive litt innendørs filming i dag. Jeg har noen ideer til musikkvideoer, som jeg kunne ha tenkt meg å gjøre alvor av.

Jeg må også på butikken, så jeg får finne frem både regntøy og paraply. Butikken ligger akkurat langt nok unna, til at man kan kalle det «et godt stykke». Når vi kommer tilbake, har vi faktisk gått omtrent en halv mil.

Jeg håper også at det dukker opp noen nye ideer til novellesamlingen min, for jeg har lyst å holde det hjulet rullende. Det er litt stille i forhold til nye ideer, så jeg får la hodet mitt ruge litt på det, mens jeg driver med andre ting. Det pleier å være ganske effektivt med tanke på å få nye ideer. Alt handler om å få nye inntrykk og dermed inspirasjon.

Men nå er jeg nødt å starte dagen, så jeg avrunder dagens skriveri i denne boken med å bla opp et tilfeldig vers i bibelen:

De to sønnene 15:11-32

«Og han sa: En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.

Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.

Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.

Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.

Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.

Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.

Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.

Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.

Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.

Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.

Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.

Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.

Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.

Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.

Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!

Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»